HR-1995-680-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-11-13 |
| Publisert: | HR-1995-00680k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00680K , jnr 384/1995 |
| Parter: | A (advokat Jan R Flygansvær) mot B (advokat Gunnar Reinsnes) |
| Forfatter: | Aasland, Langvand, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §31, Tvistemålsloven (1915) §197, §384, §403, §404, Vergemålsloven (1927) §40, §42, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §2-12, §5-3, §6-1, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) |
Saken gjelder tvangsfullbyrdelse av rettskraftig dom om den daglige omsorgen for fellesbarn.
Salten herredsrett avsa 10 februar 1993 i tvist mellom A og B dom for at A skal ha den daglige omsorgen for partenes fellesbarn, C og D. X lagmannsrett stadfestet dommen 24 februar 1994. Dommen er rettskraftig.
Etter samvær hos faren sommeren 1995 ble C igjen hos faren. A begjærte 17 august 1995 namsrettens kjennelse for tvangsfullbyrdelse av den daglige omsorgen for C.
Bergen namsrett avsa 25 august 1995 kjennelse med slik slutning:
"1. Namsmannen i Fana pålegges å hente C, født xx.xx.1983, Y og bringe henne hjem til moren i Ø.
2. B tilpliktes å betale i saksomkostninger til A kr 4970,- - kronerfiretusennihundreogsytti - innen 14 - fjorten - dager fra denne kjennelsen er forkynt."
B påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som 28 september 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Med virkning fra forkynnelsen av denne kjennelsen ilegges B en løpende mulkt på kr 300,- - kronertrehundre - til statskassen pr. dag inntil datteren C tilbakeleveres moren.
2. Namsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B kr 2000,- - kroner-totusen - til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen. "
B har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det hevdes å foreligge feil i saksbehandlingen og lovtolkningen.
Den kjærende part har i det vesentligste anført at datteren skulle vært hørt av lagmannsretten før retten tok stilling til tvangsbegjæringen. Det vises til barneloven §31. Iallfall skulle retten krevet dokumentasjon for at kjæremotparten som verge hadde snakket med C om hennes beslutning.
Saksforholdet i kjennelsen i Rt-1974-1339 er så å si parallelt med foreliggende sak. Det anføres derfor som en selvstendig saksbehandlingsfeil, mangelfulle kjennelsesgrunner, at lagmannsretten ikke har drøftet denne kjennelsen i sine premisser.
Videre er det en saksbehandlingsfeil/mangelfulle kjennelsesgrunner at lagmannsretten ikke har tatt stilling til hvorvidt de to sakkyndige uttalelsene fremlagt av den kjærende part skulle tillates fremlagt som bevis. Motparten hadde krevet disse uttalelsene fjernet under henvisning til tvistemålsloven §197.
Det gjøres gjeldende at dersom lagmannsretten hadde hørt C, er det sannsynlig at avgjørelsen ville blitt annerledes, jf tvistemålsloven §403 og §384 første ledd.
Lagmannsretten hevdes å ha tolket vergemålsloven §40 jf barneloven §31 feil ved ikke å høre C før kjennelse ble avsagt. Tvangsloven av 1992 kap 13 og endringene av barneloven §42 griper ikke inn i den lovforståelsen Høyesterett fastsatte i Rt-1974-1339. Tvert i mot innskjerper tvangsloven §6-1 jf §5-3 namsrettens og lagmannsrettens plikt til å sørge for at barnets beste blir ivaretatt i slike saker.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Namsretten og lagmannsrettens kjennelser oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
A har imøtegått kjæremålet. Til anførslene om saksbehandlingsfeil fremholdes at det aldri har vært bestridt at C har gitt uttrykk for å ville bo i Bergen. Dette var hennes syn i Hålogaland lagmannsrett i 1994 og er dokumentert overfor Gulating lagmannsrett i 1995. Lagmannsretten fjernet ikke sakkyndiguttalelsene fra sakens dokumenter med hjemmel i tvistemålsloven §197, og retten har således utvilsomt vurdert hvilken betydning Cs uttalelse/mening skal tillegges.
Til anførselen om at lagmannsretten har tolket loven feil, hevder motparten at det umulig kan være grunn for retten til å høre Cs syn så lenge dette fremkommer ved flere anledninger. Det synes nokså selvsagt at hun ville gjentatt det samme ovenfor lagmannsretten.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Namsrettens og lagmannsrettens omkostningsavgjørelser stadfestes."
3. I saksomkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg betaler B kr 2000,- - kronertotusen - til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det er tale om et videre kjæremål, og utvalgets kompetanse er da begrenset slik det følger av tvistemålsloven §404 jf tvangsfullbyrdelsesloven §2-12. Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning. Det som er anført vedrørende lovtolkningen, gjelder imidlertid i virkeligheten det saksbehandlingsspørsmål som står sentralt i saken.
Dette spørsmålet knytter seg til det forhold at lagmannsretten ikke har hørt piken, som på avgjørelsestidspunktet var 12 år gammel, før avgjørelsen ble truffet. Den kjærende part har vist til barneloven §31, som bestemmer at barn som har fylt 12 år, skal få si sin mening før det blir tatt avgjørelse om personlige forhold for barnet, herunder i sak om hvem av foreldrene det skal bo hos.
Utvalget bemerker at regelen i barneloven §31 etter praksis også får anvendelse i saker om tvangsfullbyrdelse av rettsavgjørelse om omsorg eller samværsrett, jf avgjørelsen i Rt-1974-1339 om den tilsvarende tidligere regel i vergemålsloven §40 og - forutsetningsvis - avgjørelsen i Rt-1984-1467. I den foreliggende sak var imidlertid pikens mening kommet klart til uttrykk og var vel kjent for lagmannsretten. Også begrunnelsen for og fastheten i hennes standpunkt var belyst for lagmannsretten blant annet gjennom fremlagte uttalelser fra lege og psykolog. Kjæremotparten gjorde for lagmannsretten innvending mot fremleggelsen av disse uttalelser og krevet under henvisning til tvistemålsloven §197 at de skulle tas ut av saken. Den kjærende part fremholdt imidlertid at uttalelsene varetok barnets rett etter barneloven §31 til å bli hørt, og at denne bestemmelsen måtte gå foran tvistemålsloven §197. Utvalget finner ikke grunn til å gå inn på holdbarheten av dette standpunkt, men nøyer seg med å konstatere at uttalelsene ikke ble tatt ut av saken, og at lagmannsretten har vist til dem i sin gjengivelse av den kjærende parts anførsler. Det må således legges til grunn at lagmannsretten har overveid deres betydning for avgjørelsen. Hensett til den dokumentasjon som forelå for lagmannsretten, kan utvalget ikke anse det som en saksbehandlingsfeil at spørsmålet om pikens mening ikke ble forelagt henne nok en gang.
Den kjærende part, som selv fremla sakkyndiguttalelsene, kan ikke nå frem med anførselen om at det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke tok uttrykkelig standpunkt til kjæremotpartens krav om at de skulle tas ut av saken.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Kjæremotparten har krevet saksomkostninger med kr 1.000. Kravet tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler B 1.000 - ettusen - kroner til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.