HR-1994-144-A - Rt-1994-1574

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1994-12-16
Publisert:	HR-1994-00144-A - Rt-1994-1574 (508-94)
Stikkord:	Ærekrenkelse, Oppreisning, Saksbehandling, Lovanvendelse
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	Høyesterett HR-1994-00144 A, privat straffesak snr 239/1993.
Parter:	1. X AS 2. Redaktør A (Advokat Per Danielsen) mot B (Advokat Peter G Nitter).
Forfatter:	Kst dommer Nygaard Haug, Hellesylt, Tjomsland, Mindretall: Coward, Smith
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §100, Straffeloven (1902) §247, EMK (1999), EMK (1999), Straffeprosessloven (1981) §3, §253, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, §435

Kst dommer Nygaard Haug: Saken gjelder krav om mortifikasjon av og oppreisning for en uttalelse i en lederartikkel i bladet "X" nr 5/1991.

X ble startet i 1990 av A og med ham selv som redaktør. Det er en "bransjeavis", som sikter seg inn mot ledere, mellomledere og andre beslutningstakere i næringslivet, særlig innenfor databransjen. Bladet selges ikke i løssalg, og finansieres i det vesentlige av annonseinntekter. I 1990/91 kom det ut i et opplag på ca 45.000.

A ønsket at bladet skulle ha en kritisk og undersøkende stil. I et av de første numrene (nr 3/1990) var det et intervju med B, med overskriften "Ys kalde fisk". B hadde nylig overtatt som administrerende direktør i Y, en kontor- og databedrift med 6-700 ansatte. Bedriften var inne i en større rasjonaliseringsprosess. B var samtidig styreformann i Zforening.

På forsiden av neste nummer av X (nr 1/1991), var det sterkt karrikerte tegninger av seks andre ledere innenfor databransjen. På et medlemsmøte 13 februar 1991 i Zforening drøftet bransjen Xs redaksjonelle og presseetiske linje. Det er på det rene at B ikke tok initiativ til dette møtet, og at han heller ikke var til stede. Etter møtet ble det, 15 februar 1991, sendt ut en pressemelding, der det blant annet heter:

"Som en følge av X's nåværende redaksjonelle linje kan Zforening ikke lenger anbefale sine medlemmer å annonsere i X."

X tok denne pressemeldingen opp i to lederartikler, i nr 2/1991 og nr 5/1991. Jeg finner det riktig å referere en del fra lederartikkelen i nr 5/1991:

"B kan ikke glemme at vi kalte ham for en kald fisk. Og kan ikke tilgi at vi offentliggjorde hans ansattes navn på ham: Saddam.

At han ble avslørt for den han er, da han forsøkte å bruke sjarme på oss for å skrive intervjuet med ham annerledes, da han oppdaget at vi ikke lot oss manipulere. At løfter om annonser og gull og grønne skoger falt på immune ører. At truslene likeså falt på stengrunn.

Som en surmulende tenåring forsøker B nå å hevne seg på noen som er sterkere enn ham. Og frem for alt; ikke er kjøpt og betalt av ham.

Forslaget om annonseboikott av oss førte ikke frem. Bransjen ønsker oss og respekterer oss. Og har liten sympati for en ineffektiv bransjeforening som lar medlemmene betale i titusenvis av kroner for at B skal kunne bruke den til egen fordel.

Mens de undrer på hvorfor de behøver å betale ut av sine neser så Zforening kan sitte med et fond på over 5 millioner, mens medlemmene i trange tider dør.

I sin forbitrelse over de nærgående artikler i X (det kommer en ny avsløring i dette nr. også) bruker B alt for mye av sin energi til å dytte den lamme D foran seg i fåfengte forsøk på å knuse oss.

I stedet for å forsøke å få Y med overfulle lagre på fote igjen."

Også i lederartikkelen i nr 2/1991 hadde det vært reagert på det som ble oppfattet som oppfordring til boikott fra Zforenings side. Begge artiklene er signert av redaktør A.

B gikk til sak mot X og A med krav om mortifikasjon av en setning i lederartikkelen i nr 5/1991, og med krav om oppreisning.

Oslo byrett avsa dom i saken 7 oktober 1993 med slik domsslutning:

"1. Følgende beskyldning fremsatt i X nr. 5 1991 kjennes død og maktesløs:

"Og har liten sympati for en ineffektiv bransjeforening som lar medlemmene betale i ti-tusenvis av kroner for at B skal kunne bruke den til egen fordel."

2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisning til B med kr 40000,- - kronerførtitusen 00/100.

3. X AS dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale i oppreisning til B kr 150000,- - kroneretthundreogfemtitusen 00/100.

4. X AS hefter solidarisk for oppreisningsansvar idømt A.

5. A og X AS dømmes in solidum å betale til B kr 76000,- - kronersyttisekstusen 00/100 - i saksomkostninger."

Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom, der også pressemeldingen og den første lederartikkelen er referert.

X og A har påanket byrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen, samt lovanvendelsen under skyldspørsmålet. X og A har anket oppreisningskravet til lagmannsrett i medhold av straffeprosessloven §435. Det er opplyst at de ankende parter har begjært ankesaken for lagmannsrett stillet i bero inntil Høyesteretts avgjørelse foreligger.

De ankende parter - X AS og A - har for Høyesterett i hovedsak anført:

Det er en saksbehandlingsfeil når byretten har tilkjent B oppreisning for ærekrenkelse ikke bare i lederartikkelen i nr 5/1991, men også for angivelige ærekrenkelser i nr 2/1991. Det var ikke fremmet noe mortifikasjonskrav vedrørende lederartikkelen i nr 2/1991, og de to artiklene - som er skrevet med tre måneders mellomrom - kan ikke strafferettslig sett sees som "samme handling", straffeprosessloven §3 første ledd. Oppreisningskravet knyttet til lederartikkelen i nr 2/1991 skulle derfor vært avvist.

Jeg kommer nærmere tilbake til de ankende parters anførsler under dette punkt senere.

Byretten har tolket utsagnet i nr 5/1991 uriktig. Den setningen som byretten har mortifisert, retter seg ikke mot B som privatperson, men mot B som styreformann i Zforening og som industrileder. Byretten har tolket ordet "bruker" som "misbruker". Dette er også galt. Det man mente å gi redaksjonelt uttrykk for, var at B brukte sin posisjon for å unngå kritisk søkelys. Det ligger ikke noe "misbruk" i at foreningen Zforening og bedriften Y hadde sammenfallende interesser på dette punkt. Endelig er det en feilaktig tolking når byretten har funnet at dette har med hederlighet og integritet å gjøre. I artikkelen påpekes det at Zforenings medlemmer har betalt for at B og hans bedrift skal unngå søkelyset fra X. Dette er en korrekt opplysning. Det er en abstrakt form for "fordel" B sikret seg. Det ville ha stilt seg annerledes om det for eksempel hadde dreiet seg om et pengebeløp.

Etter de ankende parters mening er det ført sannhetsbevis for de fremsatte påstandene. B har selv forklart at han så utkastet til pressemeldingen av 15 februar 1991 før den ble sendt ut. Han gjorde ingenting for å stoppe den. Som formann i foreningen kunne og burde han ha hindret at oppfordringen til annonseboikott gikk ut. Selv om han ikke var initiativtaker, var han i alle fall "med på ferden".

Selv om man legger byrettens tolking til grunn, var dette ikke egnet til å skade Bs gode navn og rykte, og forholdet rammes derfor ikke av straffeloven §247.

Utsagnet er dessuten ikke rettsstridig. For det første må det her gjelde en utvidet ytringsfrihet, dels fordi B må anses som en offentlig person, og dels fordi det dreier seg om et innlegg i en høyst berettiget samfunnsdebatt. Det må da være et visst spillerom for uttalelser med et krenkende innhold. Det var en alvorlig situasjon for avisen. Zforening truet med boikott, og avisen og dens redaktør måtte søke å verge seg. B gjorde for øvrig ikke noe for å korrigere mulige ukorrekte opplysninger i X, og det styrket redaktøren i hans gode tro. Selv om man anser lederartikkelen som et angrep på B, var det ikke noe grovt angrep, forholdene tatt i betraktning. Som en del av polemikken under en engasjert debatt må man åpne for at det stilles spørsmål. Etter en slik samlet vurdering kan det omhandlede utsagn ikke anses som rettsstridig.

De ankende parter har blant annet vist til høyesterettsdommer referert i Rt-1990-257 (Hagen-saken), Rt-1990-636 (Redd Barna-saken), Rt-1991-1069 (MS-saken) og Rt-1994-506 (Korir-saken), samt til Den europeiske menneskerettighetsdomstols avgjørelse av 25 juni 1992 i saken Thorgeirson mot Island (EMD=REF00000380).

X AS og redaktør A har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt:

1. X A/S frifinnes.

2. A frifinnes.

3. Ankemotparten tilpliktes å betale de ankende parters saksomkostninger for Oslo byrett og for Høyesterett.

Subsidiært:

1. Oslo byretts dom med tilhørende hovedforhandling oppheves.

2. Ankemotparten tilpliktes å betale de ankende parters saksomkostninger for Høyesterett."

Ankemotparten, B, har i hovedsak gjort gjeldende:

Det hefter ikke saksbehandlingsfeil ved byrettens dom. Byrettens dom er riktig. Det utsagn som er mortifisert, rammes av straffeloven §247. Byrettens bevisvurdering under skyldspørsmålet kan Høyesterett ikke overprøve.

Det er korrekt når byretten har tatt utgangspunkt i Xs totale "presentasjon" av B, og i den forbindelse også lagt vekt på de kritiske utsagn som fremkom i tidligere numre av bladet. Selv om disse utsagnene ikke er krevet mortifisert, er både intervjuet i nr 3/1990 og lederartikkelen i nr 2/1991 å anse som bakgrunnsstoff og tolkingsmomenter i relasjon til utsagnet i lederartikkelen i nr 5/1991. Ved tolkingen av utsagnet/utsagnene må det tas hensyn til at det dreier seg om en relativt liten leserkrets innenfor et begrenset faglig og forretningsmessig miljø. Det avgjørende må være hvilket inntrykk den alminnelige leser innenfor dette miljøet får av den informasjon som gis. Her er det bygget opp over tid en mistanke om at B "manipulerte", og at han handlet slik han gjorde, ut fra et hevnmotiv. Personen B er sterkt fokusert i lederen i nr 5/1991 - og tidligere -, og det er helt riktig, som byretten sier, at beskyldningen går på at "B blandet kortene" og utnyttet sin stilling for å få hevn over X. Dette er et angrep på hans hederlighet og på hans integritet.

Det er ikke ført sannhetsbevis for de påstander som er fremsatt. Dessuten er Høyesterett på dette punkt bundet av byrettens bevisbedømmelse. Byretten har korrekt lagt til grunn at B ikke var initiativtaker til pressemeldingen, og at han i det hele tatt søkte å holde seg utenfor i konflikten mellom bransjen og X.

Utsagnet i lederartikkelen i nr 5/1991 er rettsstridig. Det er korrekt ved vurderingen å ta utgangspunkt i ytringsfrihetsbestemmelsen i Grunnloven §100 og for så vidt også i artikkel 10 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Det er fullt akseptabelt å fremkomme med til dels skarpe og spissformulerte meningsytringer om spørsmål med tilknytning til den alminnelige samfunnsdebatt, og med et mer prinsipielt siktemål. Men i dette tilfelle har det skjedd en avsporing av debatten. Det er ikke spørsmål av samfunnsviktig og allmenn interesse X tar opp i lederartiklene. Tvert imot, det dreier seg om uriktige og sjikanøse beskyldninger mot B, beskyldninger som går på hans hederlighet og hans motiver. Denne type ytringer nyter ikke noe spesielt vern, verken etter Grunnloven §100 eller menneskerettighetskonvensjonens artikkel 10.

B er ikke en person som bevisst har søkt offentlighetens lys. Ledere for store konserner eller for næringslivsorganisasjoner må - i likhet med politikere - tåle mer av offentlighetens søkelys, men en vanlig bedriftsleder må i utgangspunktet nyte normalt vern mot ærekrenkelser.

X og A kan ikke høres med at man følte seg provosert eller var i en kampsituasjon.

B har nedlagt slik påstand:

"1. Anken forkastes.

2. B tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til at anken må forkastes.

Jeg behandler først anken over byrettens saksbehandling.

Den ankende part har pekt på at byretten i forbindelse med fastsettelse av oppreisningsbeløpet ikke bare har foretatt en skjønnsmessig helhetsvurdering, men uttrykkelig lagt vekt på at "beskyldningen fremkommer i to lederartikler med flere måneders mellomrom". Dette viser at det må være idømt oppreisningsansvar for angivelige ærekrenkelser i begge lederartiklene. Dette er det ikke adgang til, jf straffeprosessloven §3 1. punktum, idet det da ikke er et krav som utspringer av "samme handling".

Fra ankemotpartens side er det fremholdt at det var naturlig for byretten - slik saken var lagt opp - å se de to lederartiklene i sammenheng, så vel ved tolkingen som ved utmålingen av oppreisningen. Byretten har benyttet lederartikkelen i nr 2 som en skjerpende omstendighet og et moment ved utmålingen av oppreisningsansvaret. Dette hadde byretten full adgang til innenfor rammen av straffeprosessloven §3.

Byretten har etter min mening ikke valgt noen heldig uttrykksform i forbindelse med sin behandling av oppreisningskravet. Man kan få inntrykk av at det er utmålt oppreisning for begge de to lederartiklene, og at det oppreisningsbeløp som er tilkjent, er det samlede resultat. Jeg forstår imidlertid byretten slik at utmålingen ikke har skjedd på denne måten. Byretten har ellers i forbindelse med mortifikasjonskravet presisert at det er foretatt en totalvurdering, der lederartikkelen i nr 2/1991 har vært ett av flere tolkingsmomenter i forbindelse med den samlede vurdering av det ærekrenkende utsagn. På samme måte har byretten uttrykkelig foretatt en skjønnsmessig helhetsvurdering i forbindelse med oppreisningskravet, og pekt på at beskyldningens innhold er blitt forsterket ved at den er blitt gjentatt. Med ordet "beskyldningen" forstår jeg det slik at byretten sikter til nettopp den mortifiserte uttalelse.

Anken over saksbehandlingen kan etter dette ikke føre frem.

Saken for øvrig reiser - slik jeg ser det - særlig to spørsmål:

Det ene er tolkingen av det påståtte ærekrenkende utsagn i lederartikkelen i nr 5/1991 og avgjørelsen av om dette utsagn rammes av gjerningsbeskrivelsen i straffeloven §247. Det annet er rettsstridsspørsmålet, særlig sett i relasjon til prinsippet om ytringsfrihet. Spørsmålet om det er ført sannhetsbevis for den fremsatte påstand, må også vurderes.

Etter mitt skjønn kan utsagnet i lederartikkelen i nr 5/1991 vanskelig forstås som annet enn en klar kritikk av B. Kritikken har fått en personlig brodd, jf uttrykket "bruke til egen fordel". Når lederartikkelen i nr 5/1991 leses i sammenheng, sitter man igjen med et inntrykk av at B hadde utnyttet sin stilling som styreformann for å hevne seg på X, og at det nettopp var en slik egen fordel som utsagnet omhandler. Som byretten oppfatter jeg det også slik at ærekrenkelsens sentrale innhold er at B, i egen interesse, har blandet kortene som styreformann i Zforening på den ene side og som leder av Y på den annen side. Dette er etter mitt skjønn en påstand som er egnet til å skade Bs gode navn og rykte, slik straffeloven §247 krever.

Jeg finner det riktig å peke på at det har skapt noen problemer for meg ved tolkingen av utsagnene i nr 5/1991 - og for så vidt også av utsagnene i nr 2/1991 - at språket og stilen i artiklene har ligget på et nivå som kan være egnet til å reise tvil om seriøsiteten av kritikken og dermed også om dens injurierende kraft. Jeg er likevel blitt stående ved at det her dreier seg om en ærekrenkelse.

Spørsmålet blir så om dette var en rettsstridig ærekrenkelse. Flere forhold spiller her inn, først og fremst forholdet til ytringsfriheten, jf Grunnloven §100, jf også artikkel 10 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Høyesterett har i de senere år avsagt en rekke dommer hvor dette hensyn er fremhevet. Det må imidlertid være et vern mot beskyldninger som går på den personlige hederlighet eller den faglige integritet. Jeg finner støtte for denne forståelse av gjeldende rett både i norsk rettspraksis og i avgjørelser fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Jeg nøyer meg med å vise til "Blichfeldt-dommen", Rt-1994-174, "Holstaddommen", Rt-1994-50 og særlig til "Bratholm-dommen", Rt-1993-537, samt til Den europeiske menneskerettighetsdomstols avgjørelse i september 1994 i saken Jersild mot Danmark (EMD=REF00000476), selv om flertallet i den sistnevnte avgjørelse kom til at det der forelå en krenkelse av artikkel 10.

Var det så på denne bakgrunn rettmessig av A å fremsette beskyldningen mot B? Jeg er enig med de ankende parter i at B - som styreformann i Zforening og leder for Y - har en så sentral posisjon i bransjen at han i særlig grad må finne seg i å få søkelyset rettet mot seg. En annen sak er at han i denne henseende ikke står i samme stilling som de "som selv har stilt seg til skue i det offentlige liv", jf særlig kjennelsen i Rt-1994-506 på side 517. Det kan være god grunn for pressen til å rette sin oppmerksomhet mot de farer rollekombinasjoner kan innebære. Lederen tar imidlertid ikke opp denne problemstilling mer allment, men er formet som et generelt angrep på B og på generalsekretæren i Zforening. Lederen nøyer seg ikke med å reise spørsmål i tilknytning til den konkrete rollekombinasjonen. Beskyldningen mot B er fremsatt reservasjonsløst.

Fra de ankende parters side har det særlig vært fremhevet at bransjen var i ferd med å iverksette en annonseboikott. X og bladets redaktør var derfor i en situasjon der man måtte forsvare seg mot et uberettiget angrep. Den eneste måten det kunne skje på, var ved å rette søkelyset på aksjonen.

Jeg er enig i at dette er et moment i det helhetsbildet som danner grunnlaget for rettsstridsvurderingen, men jeg tilføyer at heller ikke bakgrunnen for pressemeldingen da kan være uten betydning. Det må også tas i betraktning at lederartikkelen i nr 5/1991 kom ca 3 måneder etter pressemeldingen fra Zforening, og at det samme temaet da allerede var behandlet i lederen i nr 2. A konstaterer i lederen i nr 5 at bransjen ikke hadde fulgt annonseboikottforslaget. Jeg finner under disse omstendigheter ikke å kunne legge avgjørende vekt på den situasjon pressemeldingen skapte.

Jeg tilføyer at den bevisst sjikanerende form A har benyttet, må få betydning for rettsstridsvurderingen. Etter dette finner jeg - på samme måte som byretten - at X i lederartikkelen i nr 5/1991 har fremsatt en ærekrenkelse rettet mot B, at denne ærekrenkelse rammes av straffeloven §247, og at rettsstridskravet - som etter fast praksis skal innfortolkes også i straffeloven §247 - er oppfylt.

Jeg er videre enig med byretten i at det ikke er ført sannhetsbevis for de fremsatte beskyldninger. Det må anses godtgjort at B ikke var til stede på det medlemsmøte der bransjen drøftet mulige tiltak mot Xs redaksjonelle linje. Uansett hvorledes - og når - B fikk se pressemeldingen, eller utkastet til pressemeldingen, kunne han ikke med rimelighet oppfattes som å stå aktivt bak den.

Anken har etter dette ikke ført frem.

Etter det resultat jeg er kommet til, bør B etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 og §172 tilkjennes saksomkostninger også for Høyesterett. Saksomkostningene settes i samsvar med fremlagt omkostningsoppgave til kr 53.800. Av dette er kr 800 dekning av utgifter.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

1. Anken forkastes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler X AS og A - en for begge og begge for en - til B 53.800 - femtitretusenåttehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

Dommer Coward: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende, ut fra et forskjellig syn på om beskyldningen var rettsstridig i den situasjonen som forelå. Jeg mener at det omstridte utsagnet derfor ikke rammes av straffeloven §247, og dermed heller ikke gir grunnlag for mortifikasjon etter §253 eller oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6.

Når jeg er kommet til at det omstridte utsagnet ikke rammes i vårt tilfelle, har jeg lagt avgjørende vekt på to momenter som henger nært sammen: den konflikten som pågikk mellom Zforening og X, og Bs fremtredende posisjon - særlig som styreformann i Zforening, men i noen grad også som administrerende direktør i en stor kontor- og databedrift.

Da lederen ble skrevet, var det en sterk konflikt mellom Zforening og X. Bladet hadde hatt et meget kritisk intervju med B som administrerende direktør i Y, en bedrift med 6-700 ansatte som var inne i en kraftig rasjonaliseringsprosess. Med utgangspunkt i den journalistikk som bladet stod for, hadde foreningen sendt ut en pressemelding der det het at foreningen "kan ... ikke lenger anbefale sine medlemmer" å annonsere i bladet. Vi står dermed overfor et tilfelle der en bransjeforening søker å påvirke et presseorgan gjennom kraftige økonomiske virkemidler. For X skapte dette en meget kritisk situasjon; det kunne gjelde et være eller ikke være for bladet. Høyesterett har i en rekke avgjørelser pekt på at ærekrenkelsesreglene må tolkes i lys av ytringsfriheten, jf Grunnloven §100 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 10. I en slik konfliktsituasjon som forelå i vår sak, kommer etter mitt syn hensynet til ytringsfriheten inn med stor tyngde i forhold til de personvernhensyn ærekrenkelsesreglene skal beskytte.

Det andre momentet i vurderingen er Bs sentrale posisjon i denne konfliktsituasjonen. Han var leder av Zforening - den foreningen som var Xs motpart. Det er lagt til grunn - både av Høyesterett og av Den europeiske menneskerettighetsdomstol - at ytringsfriheten står særlig sterkt i forhold til offentlige personer, slik at de i sin samfunnsmessige posisjon må tåle en skarpere form for kritikk enn andre. Det må her være tale om en skala, der ytringsfriheten står sterkere jo mer de det gjelder, er i posisjoner der deres handlinger har offentlig interesse. - Uansett Bs faktiske påvirkning i den konkrete konflikten, er det på det rene at han hadde den meget sentrale posisjonen som leder av Zforening, og også ellers var en betydningsfull person i norsk datamiljø. I forhold til et blad som var siktet inn mot et marked av datafolk, var han etter min mening i høy grad en offentlig person.

Jeg ser det etter dette slik at bladet i denne konfliktsituasjonen måtte ha atskillig spillerom i forhold til B før det blir tale om en rettsstridig beskyldning, og at det omstridte utsagnet ligger innenfor dette spillerommet.

Jeg understreker imidlertid at jeg fullt ut deler førstvoterendes kritiske synspunkter på den form som er benyttet i den omstridte lederen.

Jeg er også enig med førstvoterende i spørsmålet om saksbehandlingen.

Når det gjelder saksomkostningene, mener jeg at saken har budt på slik tvil at hver av partene bør bære sine omkostninger både for byretten og for Høyesterett.

Dommer Hellesylt: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, kst dommer Nygaard Haug.

Dommer Tjomsland: Likeså.

Justitiarius Smith: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Coward.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:

1. Anken forkastes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler X AS og A - en for begge og begge for en - til B 53.800 - femtitretusenåttehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.