HR-1994-380-K - Rt-1994-938
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-07-14 |
| Publisert: | HR-1994-00380-K - Rt-1994-938 (291-94) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger, Midlertidig forføyning, Sikring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00380 K, jnr 185/1994. |
| Parter: | A (advokat Trygve Askvig) mot Staten v/Justisdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Kristine Ryssdal): |
| Forfatter: | Holmøy, Backer, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2, Straffeloven (1902) §39, §179, §181, §15-6 |
Ved stevning av 10 februar 1994 til Oslo byrett reiste A søksmål mot Staten v/Justisdepartementet med prinsipal påstand om at bemyndigelse til sikring av ham måtte opphøre, subsidiært at bemyndigelsen etter straffeloven §39 nr 1 bokstav d og e måtte opphøre. Det ble samtidig begjært midlertidig forføyning for å forhindre at at han ble innsatt til lukket sikring på Ila landsfengsel og sikringsanstalt. A ble innsatt på Ila den 12 februar 1994, og begjæringen gjaldt da løslatelse. Hovedforhandling ble berammet til 14 og 15 mars 1994. Når det gjaldt begjæringen om midlertidig forføyning avsa byretten uten muntlige forhandlinger den 3 mars 1994 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår til avgjørelse av hovedsaken."
A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Før hovedforhandlingen i byretten var holdt og før kjæremålet var avgjort, besluttet departementet å innstille sikringen. Partene var da enige om å heve kjæremålssaken. A krevde tilkjent saksomkostninger for behandlingen av kravet om midlertidig forføyning, noe staten bestred at han hadde krav på.
Lagmannsretten avsa 5 mai 1994 kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålssaken heves.
2. I kjæremålssaken tilkjennes ikke omkostninger."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse, slutningens post 2, til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han er uenig i lagmannsrettens vurdering om at midlertidig forføyning ikke var påkrevet for å avverge vesentlig skade, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 bokstav b. Selv en dags innesperring må anses som vesentlig skade. En kjennelse om løslatelse ville dessuten ha hatt virkninger utover tiden frem til hovedforhandling. Om det forelå en "forpliktelse" etter tvistemålsloven §175 annet ledd, må avgjøres som "et svar på" om den kjærende part hadde krav på å bli løslatt, og ikke som "et svar på" om fortsatt innesperring betød en vesentlig eller uvesentlig skade for ham.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 5. mai 1994 i sak nr. 94-00625K, A mot Staten v/Justisdepartementet, oppheves og hjemvises til fornyet behandling ved Eidsivating lagmannsrett.
2. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett med kr 4000 med tillegg av 12% renter fra forfall til betaling finner sted."
Staten v/Justisdepartementet har anført at når lagmannsretten har lagt til grunn at det ikke er sannsynliggjort sikringsgrunn, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 bokstav b, ville begjæringen ikke ha ført frem. Lagmannsretten har da korrekt lagt til grunn at A ikke har krav på saksomkostninger etter tvistemålsloven §175 annet ledd. Han har ikke sannsynliggjort sikringsgrunn. Det er også anført at han ikke har sannsynliggjort forføyningskrav, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-6, og at retten under enhver omstendighet etter en skjønnsmessig vurdering villte ha kommet til at begjæringen ikke ville ha blitt tatt til følge.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Staten tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 1500,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset etter bestemmelsen i tvistemålsloven §181 annet ledd.
Lagmannsretten har tatt et riktig rettslig utgangspunkt når den uttaler at den kjærende part kan tilkjennes saksomkostninger i anledning begjæringen om midlertidig forføyning "dersom Staten var forpliktet til øyeblikkelig løslatelse ved midlertididig forføyning og denne forpliktelse er bortfalt ved etterfølgende omstendigheter, jf annet ledd." Utvalget tilføyer at det for tilkjennelse av omkostninger etter tvistemålsloven §175 annet ledd må være helt på det rene at forpliktelsen har bestått, jf Rt-1977-707 og Rt-1990-468.
Statens prinsipale anførsel for lagmannsretten var at kravet ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-6. Denne anførsel tok lagmannsretten ikke standpunkt til. Lagmannsretten fant derimot at det ikke forelå sikringsgrunn etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 bokstav b. Lagmannsretten uttaler om dette:
"Lagmannsretten kan ikke se at midlertidig forføyning her var påkrevet for å avverge vesentlig skade, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 bokstav b), hovedforhandling skulle holdes mindre enn fem uker etter at stevningen innkom, og kravet om midlertidig forføyning ble behandlet 10 dager før den berammede hovedforhandling."
Etter kjæremålsutvalgets oppfatning må eventuell uberettiget sikring på Ila sikringsanstalt i prinsippet ansees som en "vesentlig skade eller ulempe" for vedkommende selv om oppholdet må forventes å være av kort varighet. Utvalget kan vanskelig se at det som i denne saken er opplyst blant annet om tidspunktet for hovedforhandling, kan gi grunnlag for å vurdere dette spørsmålet annerledes. Derimot kan det tenkes at disse forhold kan ha betydning i rettens skjønnsmessige vurdering av om midlertidig forføyning bør gis.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve, og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
Kjæremålsutvalget finner at avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet for Høyesteretts kjæremålsutvalg bør utstå i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
2. Saksomkostningsspørsmålet for Høyesteretts kjæremålsutvalg utstår med hjemmel i tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.