HR-1995-46-K - Rt-1995-192

Sideversjon per 22. okt. 2018 kl. 08:58 av Import (diskusjon | bidrag) (XML-importering)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1995-01-26
Publisert: HR-1995-00046-K - Rt-1995-192 (47-95)
Stikkord: Sivilprosess
Sammendrag:
Saksgang: Eidsivating Lagmannsrett LE-1994-01207 - Eidsivating Lagmannsrett LE-1994-01208 - Høyesterett HR-1995-00046 K, jnr 406/1994
Parter: I. Gudmund Skogvik, Karl Magnus Pettersen, Astrup Jensen, Harald Pedersen, Bjørne Kvernmo, Guttorm Bjørkan, Ronny Warberg, Nikolai Hemmingsen, Arne Hemmingsen, Bjarne Guttormsen, Erling Paulsen, Helge Nikolaisen v/Agnes Nikolaisen,(advokat Per Danielsen) mot Norsk Rikskringkasting, Tore Tollersrud, Herbjørn Sørebø (advokat Arne Gunnar Aas) II. Gudmund Skogvik, m.fl. Karl Magnus Pettersen, Astrup Jensen, Reidar Olsen, Harald Pedersen, Bjørne Kvernmo, Guttorm Bjørkan, Ronny Warberg, Nikolai Hemmingsen, Arne Hemmingsen, Bjarne Guttormsen, Erling Paulsen, Jan Erik Pettersen, Arvid Jakobsen, Terje Bakken, Odd Bakketun (advokat Per Danielsen) mot Norsk Rikskringkasting, Bjørn Nilsen (advokat Arne Gunnar Aas)
Forfatter: Bugge, Halvorsen, Gjølstad
Lovhenvisninger: Domstolloven (1915) §153, §156, Tvistemålsloven (1915) §360, Straffeprosessloven (1981) §349, §435


Kjæremålet gjelder avgjørelse av lagmannsretten om å gi oppreisning for oversittelse av ankefrist.

Gudmund Skogvik med flere (18 saksøkere) anla ved stevning 2 juli 1991 til Oslo byrett sak mot Norsk Rikskringkasting (NRK), Tore Tollersrud og Herbjørn Sørebø med krav om mortifikasjon av utsagn fremsatt i Dagsrevyen 16 juli og 18 juli 1988, og om erstatning og/eller oppreisning. Ved stevning av 7 februar 1992 reiste videre Gudmund Skogvik med flere (16 sakssøkere) sak ved Oslo byrett mot NRK, Ingvild Jensen og Bjørn Nilsen med krav om mortifikasjon av utsagn fremsatt i Dagsrevyen og fjernsynsprogrammet "Antenne Ti" 9 februar 1989, og om erstatning og/eller oppreisning. Sakene ble forenet til felles behandling og avgjørelse.

Byretten avsa den 4 august 1993 dom i begge saker hvorved en rekke utsagn ble kjent døde og maktesløse og saksøkerne ble tilkjent erstatning hos de saksøkte alle unntatt Ingvild Jensen for ikkeøkonomisk skade.

Byrettens dom ble både av de saksøkte og av saksøkerne påanket til Høyesterett. Ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg 10 mars 1994 ble ankene nektet fremmet, dels i medhold av straffeprosessloven §349 første ledd, dels i medhold av §349 annet ledd.

Norsk Rikskringkasting, Tore Tollersrud og Herbjørn Sørebø i den førstnevnte sak, og Norsk Rikskringkasting og Bjørn Nilsen i den sistnevnte sak uttok deretter 22 mars 1994 anke til Eidsivating lagmannsrett over byrettens avgjørelse av de borgerlige rettskrav. Ankesakene har ved lagmannsretten henholdsvis nr 9401207 og 9401208. De ankende parter gjorde gjeldende at ankene var rettidig fremsatt, subsidiært ble det krevd oppreisning for oversittelse av ankefristen. Ankemotpartene i begge saker, Gudmund Skogvik med flere, gjorde i tilsvar gjeldende at ankene var for sent fremsatt og nedla påstand om at de skulle avvises og oppreisning ikke gis.

Lagmannsretten avsa 28 okotober 1994 kjennelse hvoretter de ankende parter i begge saker ble gitt oppreisning for oversittelse av ankefristen. Lagmannsretten la til grunn at ankefristen løp fra forkynnelsen for de ankende parter av Oslo byretts dom av 4 august 1993.

Lagmannsrettens kjennelse er av Gudmund Skogvik med flere i sak 9401207 (12 parter) og i sak 9401208 (16 parter) påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er begrunnet med at det etter loven ikke er adgang til å gi oppreisning, jf domstolloven §156 annet ledd. Det gjøres gjeldende at de ankende parters fristoversittelse må ansees forsettlig, og at det ikke foreligger særlige omstendigheter som taler for oppreisning, slik det kreves i lovens §153. Begge kjæremålsgrunner er nærmere begrunnet i kjæremålserklæringen. Det gjøres blant annet gjeldende at lagmannsretten har unnlatt å ta stilling til om de ankende parters prosessfullmektig har vært klar over ankefristen etter straffeprosessloven §435 jf tvistemålsloven §360. Etter de kjærende parters mening må det legges til grunn at prosessfullmektigen har vært klar over ankefristen.

Det er nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens oppreisningsavgjørelser oppheves. Ankesak nr. 9401207 og ankesak nr. 9401208 avvises.

2. Kjæremotpartene tilpliktes å betale de kjærende parters saksomkostninger forbundet med kjæremålet med samlet kr 5500,."

Motpartene, Norsk Rikskringkasting med flere, har i tilsvar gjort gjeldende at lagmannsretten med rette har lagt til grunn at fristoversittelsen ikke er forsettlig, og funnet at særlige omstendigheter taler for å gi oppreisning. De har nedlagt påstand om at lagmannsrettens kjennelse stadfestes.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at en avgjørelse om å gi oppreisning bare kan påkjæres på det grunnlag at det etter loven ikke er adgang til å gi oppreisning, jf domstolloven §156 annet ledd.

Lagmannsretten har lagt til grunn at de ankende parters prosessfullmektig har hatt en uriktig forståelse av reglene om ankefrist etter de nevnte lovbestemmelser, men at oversittelsen ikke har vært forsettlig. Etter utvalgets oppfatning ligger det i dette at lagmannsretten må ha funnet at prosessfullmektigen ikke har vært klar over tomånedersfristen for å anke over avgjørelsen av de borgerlige krav.

Lagmannsretten har videre funnet at særlige omstendigheter taler for at det gis oppreisning for fristoversittelsen og har nærmere begrunnet dette.

Kjæremålsutvalget kan ikke se at det etter loven ikke skulle være adgang til å gi oppreisning med den begrunnelse som her er gitt. Lagmannsrettens skjønnsmessige vurdering når den har funnet at vilkårene etter domstolloven §153 er oppfylt, kan ikke overprøves, iallfall ikke når avgjørelsen ikke fremstår som vilkårlig, hvilket den etter utvalgets oppfatning ikke gjør. Det vises til Bratholm/Hov: Sivil rettergang side 389 og Hov: Rettergang i sivile saker side 380, jf også Rt-1985-1019.

Kjæremålet fører således ikke fram.

Motpartene har ikke påstått seg tilkjent saksomkostninger.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.