HR-1997-25-B - Rt-1997-611
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-09 |
| Publisert: | HR-1997-00025-B - Rt-1997-611 (161-97) |
| Stikkord: | Erstatningsrett, Dommeres erstatningsansvar, Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00025 B, førsteinstanssak nr 1/1996 |
| Parter: | Helge Elvebakk mot Eivind Eftestøl, Odd Søfteland, Helge Lillebø, Daniel Lunde, Ørnulf Jacobsen, Alf Bruland, Sjur Vestrheim, Einar Melander, Stein Dons Heinfjell, Mette Greve Pettersen, Nils T Selvik, Bjarne Danielsen, Ronny Bølgen, Ove Midttun, Nils Skaar, Martin Tenold, Rune Fjeld, Filip Truyen (Advokat Pål W Lorentzen) |
| Forfatter: | Bugge, Aarbakke, Flock, Gussgard, Sinding-Larsen |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §200, §201, §215, Tvistemålsloven (1915) §115, §119, §320, §438, §107, §113, §156, §157, §158, §159, §160, §164, §166, §184, §189, §199, Tvistemålsloven (1915), Plenumsloven (1926) §1, §3, §4 |
Ved stevning til Høyesterett 28 januar 1996 reiste Helge Elvebakk sak mot 13 dommere ved Gulating lagmannsrett med krav om erstatning etter domstolloven §200 og §201. Ved senere utvidelser ble ytterligere 5 dommere trukket inn i saken. Etterat Helge Elvebakk hadde fremsatt begjæring etter tvistemålsloven §320 tredje ledd om at samtlige saksøkte dommere skulle møte personlig og avgi forklaring for Høyesterett, fattet forberedende dommer 21 mars 1997 beslutning i medhold av tvistemålsloven §166 med slik slutning:
"Eivind Eftestøl, Odd Søfteland, Helge Lillebø, Daniel Lunde, Ørnulf Jacobsen, Alf Bruland, Sjur Vestrheim, Einar Melander, Stein Dons Heinfjell, Mette Greve Pettersen, Nils T Selvik, Bjarne Danielsen, Ronny Bølgen, Ove Midttun, Nils Skaar, Martin Tenold, Rune Fjeld og Filip Truyen innkalles ikke til hovedforhandling i førsteinstanssak 1/1996 for Høyesterett."
Elvebakk begjærte 31 mars 1997 beslutningen omgjort, men begjæringen ble ikke tatt til følge. For saksforholdet for øvrig vises til beslutningen av 21 mars 1997.
Hovedforhandling i saken startet 8 april 1997. Under sitt innledningsforedrag fremsatte Elvebakk på nytt begjæring etter tvistemålsloven §320 tredje ledd om at alle de 18 saksøkte dommere skulle innkalles til personlig møte for Høyesterett og forklare seg. Han begjærte av den grunn saken utsatt.
Elvebakk hevder at forberedende dommer har tatt feil når han har satt spørsmålet om møteplikt i sammenheng med spørsmålet om bevisforbud mot at dommere kan forklare seg.
Det rettslige utgangspunkt etter tvistemålsloven §320 tredje ledd er at parten skal innkalles, dersom han har møteplikt ved innkallelse. Det vises til Schei bind 2 side 216. Avgjørelsen i Rt-1991-917 er ikke sammenlignbar, da den gjaldt en statsråd som krevdes innkalt på vegne av Forsvarsdepartementet.
De saksøkte skal ikke supplere eller begrunne sine egne avgjørelser. De skal forklare seg om hvorledes jussen er å forstå i de avgjørelser de har avsagt, og hvordan de til tross for sin lovforståelse kunne komme til et feil resultat. De skal i tillegg forklare seg om saksbehandlingen i forbindelse med de enkelte kjennelser.
Elvebakk hevder at de saksøkte har tatt utenforliggende hensyn i forbindelse med kjennelsene, som han nærmere har gjennomgått og kommentert. Etter Elvebakks mening har samtlige 18 saksøkte handlet ut fra en klar hensikt om å hindre ytterligere bevisføring om og klargjøring av uoppklarte spørsmål knyttet til "Sirensaken".
Det rettslige utgangspunktet om at dommere ikke kan avgi vitneforklaringer om innholdet i de avgjørelser de har vært med på å avsi, gjelder ikke tilsvarende i denne saken der dommerne er saksøkt for embetsfeil. Skal det være mulig å føre bevis for overtredelser av domstolloven §200 og §201, må også dommere kunne forklare seg. Dersom de saksøkte ikke pålegges møteplikt, settes disse bestemmelsene til side. Saksøker har også vist til Rt-1982-1012, hvorav det fremgår at forberedende dommers beslutning er feil. I denne saken ble ansvar etter domstolloven §201 ikke idømt fordi byrettens formann ikke hadde fått anledning til å uttale seg etter domstolloven §215.
Fremmøte av dommere og deres partsforklaringer kan heller ikke avskjæres etter tvistemålsloven §189 første ledd nr 1 som angir avskjæring av bevis som ikke kommer saken ved.
Høyesterett avgjorde i kjennelse inntatt i Rt-1989-604 at det er umiddelbar bevisføring for Høyesterett som førsteinstans, og at sakens parter skulle møte personlig. Dersom avgjørelsen fravikes, skal spørsmålet eventuelt behandles av Høyesterett i plenum, jf plenumsloven §4 tredje ledd jf §1 jf §3.
Elvebakk påpeker at han allerede i prosesskriv 13 mai 1996 fremsatte begjæring om at alle de saksøkte skulle møte personlig.
Elvebakk har videre begjært saken stanset i medhold av tvistemålsloven §107 første ledd i påvente av rettskraftig avgjørelse av gjenopptakelsesbegjæring til Gulating lagmannsrett i farskapssak. Det hevdes at avgjørelsen vil ha betydning for bevisførselen i denne saken.
Saksøker har nedlagt slik påstand:
"1. De saksøkte innkalles til hovedforhandling i Høyesterett, jf tvistemålsloven §320.
2. Hovedforhandlingen utsettes.
3. Saken stanses i medhold av tvistemålsloven §107 i påvente av avgjørelse i nedstamningssak."
De saksøkte har i hovedsak vist til forberedende dommers beslutning av 21 mars 1997 som tiltres. Det er påpekt at saksøker kun på helt generelt grunnlag har uttalt at 8 kjennelser de saksøkte dommere har vært med på å avsi, er sterkt klanderverdige. Han har bevisst valgt å oversitte de frister som Høyesterett har satt for å fremlegge bevis, og det er fremdeles ikke gitt en spesifikk begrunnelse for hva de saksøkte skal forklare seg om.
De saksøkte fastholder at det vil være uforholdsmessig byrdefullt i forhold til hva man kan oppnå, å innkalle alle de 18 saksøkte. Dersom de innkalles, vil dette få store berammelses- og fremdriftsmessige konsekvenser for saksavviklingen i Gulating lagmannsrett.
De saksøkte motsetter seg stansning av saken etter tvistemålsloven §107. Det er ikke en slik sammenheng som loven krever mellom de to sakene.De saksøkte har nedlagt slik påstand:
"1. Forberedende dommers avgjørelse om ikke å innkalle de saksøkte omgjøres ikke.
2. Saken stanses ikke."
Jeg er kommet til at forberedende dommers beslutning om at de saksøkte ikke skal innkalles til hovedforhandlingen bør opprettholdes. Jeg finner videre at begjæringen om stansning av saken ikke kan tas til følge.
Innkalling av de saksøkte
Forberedende dommer har til begrunnelse av beslutningen av 21 mars 1997 blant annet uttalt:
"Jeg bemerker at det etter fast og langvarig praksis ikke er adgang til å føre rettens medlemmer som vitner til nærmere oppklaring eller supplering av avgjørelsens innhold, jf blant annet Rt-1933-864, Rt-1951-679, Rt-1952-634 og Rt-1980-1679. Bevisforbudet gjelder også rådslagning forut for avsigelsen, jf Schei Tvistemålsloven bind I side 283 med videre henvsininger. Det er imidlertid tillatt at rettens medlemmer forklarer seg om hva som faktisk foregikk i et rettsmøte under forhandlingene, jf Rt-1961-956 og Rt-1963-781. Jeg finner at forbudet mot bevisføring til nærmere oppklaring eller supplering av domsgrunnene også må gjelde når en dommer er saksøkt etter domstolloven §200 eller §201. Dette følger av bestemmelsene om retting av dommer og domsgrunner i tvistemålsloven §156, §157, §158, §159, §160, som har som forutsetning at en dom eller domsgrunnene ikke kan endres eller utfylles på annen måte, jf Rt-1957-1246, Schei Tvistemålsloven med kommentarer bind I side 307 og Alten Rt-1932-1041. Bestemmelsene gjelder tilsvarende for kjennelser med mindre de er prosessledende og kan omgjøres av den rett som har avsagt kjennelsen, jf tvistemålsloven §164 tredje ledd 2. punktum. De hensyn som begrunner bevisforbudet gjør seg også gjeldende når en dommer ønskes avhørt som part om innholdet av en avgjørelse han har truffet eller vært med på å treffe.
Saksøker angir at de saksøkte dommere skal forklare seg om hvordan de forstår jussen i de avgjørelser de har avsagt, og hvordan de til tross for sin lovforståelse kunne komme til et feil resultat. Jeg bemerker at spørsmål med dette innhold går direkte på avgjørelsenes innhold, og vil om de blir besvart medføre en eventuell nærmere oppklaring eller supplering av avgjørelsenes innhold. Slike spørsmål rammes av bevisforbudet, og den dømmende rett må under hovedforhandlingen av eget tiltak pålegge de saksøkte dommere å ikke svare om spørsmålene ble stilt."
Jeg tar for min del ikke standpunkt til om det gjelder et alminnelig forbud mot at en dommer forklarer seg i tilknytning til avgjørelsens innhold, når det er reist søksmål mot ham om ansvar etter domstolsloven §200 eller §201. Det kan anføres grunner for at en dommer i en slik situasjon må ha adgang til å forklare seg i videre utstrekning enn om han føres som vitne, jf også bestemmelsen i lovens §215 om at den det gjelder skal gis anledning til å uttale seg før rettergangsstraff eller ansvar ilegges uten særskilt søksmål eller tiltale. Bestemmelsen synes å forutsette at vedkommende dommer iallfall ikke kan stå svakere om det er reist søksmål mot ham om ansvarsspørsmålet. Hensynet til reglene i prosesslovgivningen om endring og retting av rettslige avgjørelser kan for øvrig neppe ha samme vekt når det, som i den foreliggende sak, er spørsmål om rettergangsansvar i anledning av avgjørelser som er opphevet av høyere rettsinstans.
Spørsmålet om personlig innkalling av parter til hovedforhandlingen er regulert i tvistemålsloven §320. Det følger av paragrafens annet ledd at en part skal innkalles til personlig møte med mindre retten finner det unødvendig eller uforholdsmessig besværlig for ham, og av tredje ledd at dersom den ene part begjærer at den annen skal innkalles, bør begjæringen som regel tas til følge. I en avgjørelse i Rt-1991-917 har Høyesteretts kjæremålsutvalg om den sistnevnte bestemmelse uttalt:
"Også når det foreligger begjæring fra en part må det således foretas en vurdering, og også da vil betydningen av fremmøtet og byrden for parten ved å måtte møte være de avgjørende momenter, selv om det skal mer til for å frita en part fra å møte i dette tilfelle."
Regelen er altså at også når personlig innkalling kreves, må den dømmende rett foreta en avveining mellom på den ene side betydningen av partens eller partenes fremmøte for pådømmelsen av saken, og, på den annen side, den byrde personlig fremmøte vil medføre.
I den foreliggende sak krever Helge Elvebakk innkalt samtlige 18 saksøkte lagdommere og ekstraordinære dommere ved Gulating lagmannsrett i Bergen til å møte personlig i Høyesterett. Jeg antar at de saksøkte i tilfelle vil ha møteplikt etter tvistemålsloven §115 jf §199, annet ledd. De vil imidlertid ikke kunne pålegges å forklare seg, jf Scheis kommentar til §113, note 2, bind I side 253, jf også §184 annet ledd om virkningen av at parten unnlater å forklare seg. De saksøkte har opplyst at de ikke finner grunn til å gi personlig forklaring i anledning av søksmålet. Jeg bemerker at Elvebakk under saksforberedelsen har innskrenket seg til å oppgi at de saksøkte skal forklare seg om "hvorledes jussen er å forstå i de avgjørelser de har avsagt, og hvordan de til tross for sin lovforståelse kunne komme til et feil resultat". I tillegg har han ønsket å stille spørsmål om den interne saksbehandling ved lagmannsrettens avgjørelse av kjæremålene. Det er ikke av Elvebakk pekt på noen konkrete omstendigheter som er egnet til å underbygge at noen av de saksøkte dommerne skulle ha tatt utenforliggende hensyn eller for øvrig ha opptrådt på ansvarsbetingende måte, ut over det som i tilfelle kan sluttes fra begrunnelsen i de avsagte, senere opphevede kjennelser.
Jeg finner etter dette ikke grunnlag for å anta at det vil kunne få betydning for sakens opplysning om de saksøkte møter personlig ved hovedforhandlingen. Det er på den annen side opplyst at personlig fremmøte i Oslo vil påføre de saksøkte ulempe og at Gulating lagmannsrett vil bli sterkt skadelidende, ved at saksavviklingen stopper opp som følge av at et så vidt stort antall dommere blir fraværende mens hovedforhandlingen i Høyesterett pågår. Etter min oppfatning bør det generelt kreves tungtveiende grunner for at et søksmål på grunnlag av påståtte feil eller forsømmelser eller annet utilbørlig forhold ved en domstol, skal tillates å påføre domstolen ulemper av denne art.
Etter dette vil jeg stemme for at de saksøkte ikke innkalles til hovedforhandlingen, noe som i tilfelle også ville medføre at hovedforhandlingen måtte utsettes.
Stansning av saken
Etter tvistemålsloven §107 kan behandlingen av en sak stanses når utfallet helt eller delvis avhenger av et rettsforhold som foreligger til avgjørelse i et annet søksmål eller for en annen myndighet. Det er et vilkår at det ved avgjørelsen i den andre saken oppnås en bindende avgjørelse av et spørsmål som foreligger prejudisielt i den sak som skal stanses; det er ikke tilstrekkelig om avgjørelsen i den andre saken har en annen mer eller mindre direkte interesse for avgjørelsen i den saken som ønskes stanset. Om dette viser jeg til Scheis kommentar til bestemmelsen, bind I side 242.
Helge Elvebakk har begrunnet begjæringen om stansning med at han har begjært gjenopptakelse ved Gulating lagmannsrett av en sak som gjelder farskapet til hans datter med Randi Elvebakk, men det er ikke påvist at en avgjørelse i den saken vil medføre en bindende avgjørelse av noe spørsmål som skal avgjøres prejudisielt i den foreliggende sak. Jeg finner det således klart at vilkåret for stansning etter §107 ikke er til stede.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
1. Eivind Eftestøl, Odd Søfteland, Helge Lillebø, Daniel Lunde, Ørnulf Jacobsen, Alf Bruland, Sjur Vestrheim, Einar Melander, Stein Dons Heinfjell, Mette Greve Pettersen, Nils T Selvik, Bjarne Danielsen, Ronny Bølgen, Ove Midttun, Nils Skaar, Martin Tenold, Rune Fjeld og Filip Truyen innkalles ikke til hovedforhandlingen.
Hovedforhandlingen utsettes ikke.
2. Begjæringen om stansning av saken tas ikke til følge.