LE-1995-837

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1996-10-15
Publisert:	LE-1995-00837
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nes herredsrett NR: 94-00432 A og 94-00470 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-00837 A
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: ingen) Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Anne-Lene Egeland)
Forfatter:	Lagdommer Jørgen Bull, Ekstraordinær lagdommer Ole Haugstad, Tilkalt lagdommer Ragnar Thoresen
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, §38, §39, §46, §47, Ekteskapsloven (1991) §23, Domstolloven (1915) §186, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §89, §44, §49

Saken gjelder: Anke over Nes herredsretts dom av 23. desember 1994.

Anken gjelder dels herredsrettens avgjørelse av foreldreansvar, daglig omsorg og samværsrett til partenes felles barn C, født - - 1993, og dels herredsrettens avgjørelse av den ankende parts krav om ekteskapsoppløsning ved dom. Under sakens behandling for lagmannsretten er det også fremmet begjæring om ny midlertidig avgjørelse av samværsretten.

Partene traff hverandre i april 1990 og giftet seg den 22. desember 1990. Etter tre års ekteskap fikk de fellesbarnet C. Ankemotparten flyttet ut av fellesboligen på X den 15. oktober 1994 og bosatte seg i Y. Fellesbarnet C ble da boende igjen sammen med den ankende part.

Den 9. november 1994 tok den ankende part, ved fremmøte på Nes herredsretts kontor, ut stevning med påstand om ekteskapsoppløsning ved dom, i det hun hevdet å ha vært utsatt for overgrep.

Den 14. november 1994 tok ankemotparten ut stevning med påstand om at denne blant annet skulle tilkjennes foreldreansvaret og den daglige omsorg for fellesbarnet. Det ble samtidig begjært midlertidig avgjørelse om daglig omsorg og samvær. Disse sakene ble forenet til felles behandling.

Den 17. november 1994 fattet barnevernet i Z midlertidig vedtak om omplassering av fellesbarnet C utenfor hjemmet. Saken ble oversendt Fylkesnemnda den 22. desember 1994. Etter at dom falt i herredsretten den 23. desember 1994, hevet Fylkesnemnda omplasseringssaken den 3. mars 1995.

Den 2. desember 1994 tok den ankende part ut nok en stevning, denne gang for Asker og Bærum herredsrett, hvor det igjen ble påstått oppløsning av ekteskapet ved dom på grunn av overgrep fra ankemotparten.

Den 23. desember 1994 avsa Nes herredsrett dom i hovedsakene, samt kjennelse i begjæringen om midlertidig avgjørelse, med slik slutning:

"Domsslutning:

Sak nr 94-432 A:

1. B skal ha foreldreansvaret alene for fellesbarnet, C, født - - 1993.

2. B skal ha det daglige omsorgsansvar for fellesbarnet C, født - - 1993.

3. A skal ha samvær med fellesbarnet C, født - - 1993 en gang pr. uke, maksimum 4 timer og under tilsyn av en person B utpeker.

4. B skal ha rett til å fortsette leieforholdet i Æ i X.

5. A tilpliktes til å fravike leilighet i Æ i X innen 3 - tre - uker regnet fra forkynnelsen av dommen.

Sak nr. 94-470 A

Ekteskapet mellom B og A blir ikke å oppløse ved dom.

Slutning i kjennelse:

Inntil hovedsaken er rettskraftig avgjort bestemmes at:

1. B skal ha foreldreansvaret alene for fellesbarnet C, født - - 1993.

2. B skal ha det daglige omsorgsansvar for fellesbarnet C, født - - 1993.

3. A skal ha samvær med C, født - - 1993, en gang pr uke, maksimum 4 timer og under tilsyn av en person B utpeker.

4. B gis midlertidig bruksrett til ektefellenes tidligere fellesbolig i Æ i X.

5. A tilpliktes å fravike leiligheten i Æ i X innen 30. januar 1995.

I alle tilfeller:

A dømmes til innen 2 - to - uker å betale saksomkostninger til B med 20.921 - tyvetusennihundreogtjueen - kroner."

Partene ble meddelt separasjon av Fylkesmannen i Oslo og Akershus den 9. januar 1995.

Den 28. februar 1995 leverte As daværende prosessfullmektig anke. Denne gjaldt pkt. 1-3 i dommen i sak 94-432 A, dommen i sak 94-470 A, samt også omkostningsavgjørelsen. Den midlertidige avgjørelsens punkt 13 ble samtidig påkjært.

Den 30. mai 1995 behandlet Eidsivating lagmannsrett kjæremålet over den midlertidige avgjørelse og slo fast at kjæremålsfristen var oversittet og avviste kjæremålet som for sent fremsatt.

Den midlertidige ordningen om samvær ble forsøkt organisert ved hjelp av barnevernet i Y. Dette fungerte imidlertid dårlig og siste samvær var 1. mars 1996. A fremmet den 3. mai 1996 sak for Asker og Bærum namsrett om tvangsmessig gjennomføring av samvær. Namsretten hadde muntlig forhandling om begjæringen den 5. august 1996. A møtte ikke til dette rettsmøtet. Den 6. august 1996 avsa Asker og Bærum namsrett kjennelse hvor ved begjæringen ikke ble tatt til følge.

Ankeforhandling i nærværende sak var berammet til 7. og 8. mars 1996. Kort tid før denne ble imidlertid ankemotpartens prosessfullmektig sykemeldt og lagmannsretten avsa kjennelse om utsettelse den 2. mars 1996.

A har hatt fri sakførsel. Hun har imidlertid skiftet prosessfullmektig 5 ganger under sakens gang. Hennes siste prosessfullmektig fratrådte kort tid før ankeforhandlingen, ved prosesskrift den 7. august 1996.

Den 19. august 1996 henvendte A seg muntlig til lagmannsretten og ba saken utsatt. Hun fulgte dette opp med en skriftlig begjæring om utsettelse, innkommet til lagmannsretten 21. august 1996. Ved skriv av 23. august 1996 besluttet retten at saken ikke skulle utsettes.

Den 21. august 1996 fremmet ankemotparten begjæring om ny midlertidig avgjørelse av samværsretten.

Ved telefax fra Nedre Romerike herredsrett den 27. august 1996 fikk lagmannsretten oversendt kopi av As sykmelding på Folketrygdens sykemeldingsattest 1 B. Av denne fremgikk at hun var sykemeldt fra 27. august til 2. september. Det var ikke opplyst noe om diagnose eller om sykdommens innvirkning på As mulighet for å møte under ankeforhandlingen. Ved brev av 28. august 1996 ble A meddelt at retten ikke anså sykemeldingen som tilstrekkelig dokumentasjon for gyldig forfall etter tvistemålsloven §89, jf høyesterettsdommer Tore Schei's kommentarutgave til tvistemålsloven, 1990-utgaven, bind I, side 214. Det ble også vist til Høyesteretts uteblivelsesdom i Rt-1981-53 følgende, og særlig side 66. Denne beslutning ble meddelt A via lensmannen i Ullensaker, jf domstolsloven §186, da A har hemmelig telefonnummer.

Ankeforhandling ble avholdt den 29. august 1996 i kommunestyresalen, Rådhuset i Lørenskog. Begge parter møtte personlig. I tillegg møtte ankemotpartens prosessfullmektig, advokat Anne-Lene Egeland. Begge parter forklarte seg og det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Det har ikke vært mulig å avsi dom i saken tidligere på grunn av andre mellomkommende og uoppsettelige forretninger ved lagmannsretten.

Den ankende part har i det vesentlige anført det samme som for herredsretten. Hun har dessuten gjort gjeldende at alle sakens øvrige aktører snakker usant. Hun avviste all den kritikk som framkommer mot henne i sakens dokumenter. Hun mener hun blir kvinnediskriminert og at hennes menneskerettigheter er krenket.

Hun er redd for barnevernet og derfor har hun et dårlig forhold til disse. Hun anførte også at barnevernet forfølger henne, mens de glorifiserer ankemotparten. Etter hennes mening holdt barnevernet barnet hennes "fanget". Hun var også svært kritisk til den tilsynspersonen som barnevernet i Y hadde skaffet til samværene. Hun mente at vedkommende var manipulerende og voldelig. Hun mener seg for øvrig også forfulgt av politiet og av andre offentlige myndigheter.

Hun la stor vekt på at ankemotparten etter hennes mening skal ha opptrådt uakseptabelt og begått overgrep mot henne. Og hun anførte at ankemotparten tidligere ikke brydde seg om barnet.

Når det gjaldt barnet C, ønsket hun at han skulle ha det så harmonisk som mulig. Hun ønsket at han skulle ha det godt og også være uberørt av det som hadde vært mellom foreldrene. Barnet burde oppleve både mor og far på en positiv måte. Dette kunne best oppnås når hun hadde omsorgen for barnet. Hun tror også barnet er spesielt med mange ressurser. Disse ressurser ønsker hun selv å utvikle.

Hun la også vekt på at hun selv er intellektuell. Hun ønsket at også barnet skulle bli dette og at barnet skulle bli en velsignelse for begge foreldrene. Hun la også vekt på kristne verdier og viste til bibelsteder.

Den ankende part nedla slik påstand:

Sak nr. 94-432 A:

A skal alene ha foreldreansvaret og den daglige omsorg for C, født - - 1993.

B skal ha samvær med fellesbarnet fastsatt etter rettens skjønn.

Subsidiært:

A og B skal ha felles foreldreansvar for C, født - - 1993.

A gis rett til samvær med C utover vanlig samværsrett slik det fremgår av barneloven §44 fjerde ledd. Samværet fastsettes etter rettens skjønn.

I sak nr. 94-470 A:

A og B skilles.

I alle tilfeller:

B dekker As/det offentliges omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Ankemotparten anfører at det ikke er noe i saken som tilsier at den ankende part bør få foreldreansvar og den daglige omsorg. Tvert i mot viser utviklingen etter herredsrettens dom at det er utilrådelig å gi henne så vel foreldreansvar som den daglige omsorg for barnet.

Saken skal avgjøres ut fra hva som er best for barnet, ikke hva som kan tilfredsstille den ankende part og det hun oppfatter som sine behov.

Barnet kjenner knapt nok den ankende part. Dette skyldes henne selv. Hun har umuliggjort et hvert samvær slik dette ble fastsatt i herredsrettens dom og kjennelse.

Den ankende part har psykiske problemer og hun klarer ikke å skjerme barnet mot sine egne personlige problemer. Gjennomførte samvær har til dels virket traumatisk på barnet. Under samvær har hun i barnets påhør bl.a. omtalt far og andre i barnets nærmiljø på en svært negativ måte.

Den ankende part klarer ikke å sette seg inn i de behov et lite barn har. Hun viser generelt liten interesse for barnet og er primært opptatt av sin egen situasjon.

Den ankende part er i konflikt med alle omkring seg, fra sin egen familie og krisesenteret for kvinner, til offentlige myndigheter. Det synes som om hun dyrker konfliktene. Hun tar seg selv til rette når hun ikke får det som hun vil.

Et mulig samvær mellom den ankende part og barnet forutsetter åpenbart tilsyn slik herredsretten fastsatte. Den ankende part har ikke villet akseptere de tilsynspersoner som far har foreslått. Den ankende part klarte heller ikke å samarbeide med den nøytrale tilsynspersonen som barnevernet i Y skaffet tilveie. Tvert i mot har hun etterhver sjikanert denne tilsynspersonen så kraftig at hun har trukket seg. Det er også åpenbart at man ikke vil klare å skaffe en ny tilsynsperson som både mor og barnevernet kan akseptere. Det har da ingen hensikt å fastsette samvær med tilsyn, slik som gjort i herredsrettens dom. Erfaring viser at et slikt tilsyn ikke er mulig å gjennomføre på grunn av den ankende parts opptreden.

Som eksempel på den ankende parts manglende virkelighetsforståelse, ble blant annet vist til hennes unnlatelse av å møte opp i namsretten i august i år, i en sak hun selv hadde anlagt.

Den ankende parts omsorgsevne er ikke sakkyndig vurdert. Dette da den ankende part selv har nektet å bidra til dette. Men de dokumenter som foreligger i saken fra tidligere, helt fra barnets fødsel, gir et entydig negativt inntrykk. Da den ankende part flyttet hjemmefra, grep også barnevernet inn overfor mors omsorg og omplasserte barnet.

Den ankende parts bosituasjon i dag er også ukjent. Men tidligere erfaringer også her er negative. Boligen på X var tilgriset da hun flyttet.

Den ankende part har også hevdet ting som viser seg å være usanne. For eksempel har hun hevdet at hun er sykepleier, men hun har aldri fullført sykepleierutdannelsen.

Den ankende part er ikke opptatt av barnet, men av sine egne konflikter med omverdenen, herunder hvordan hun kan posisjonere seg i disse, og også hevne seg på de som hun mener har gjort henne urett.

Den ankende parts betydelige personlige problemer har vart over lang tid. Dette har gått ut over barnet. Det er intet som tyder på at den ankende part vil forandre seg. Det synes åpenbart at barnet vil bli påført skader om den ankende part tilkjennes samvær.

Det er også på det rene at barnet ikke lenger kjenner den ankende part. Barnet vil derfor ikke savne henne. Det er således intet i barnets behov som tilsier samvær med den ankende part.

Ankemotparten viste til en dom i Rt-1987-598, særlig side 608.

Når det gjelder spørsmålet om skilsmisse ved dom, ble det anført at vilkårene ikke forelå. Det erkjennes at ankemotparten har lagt hånd på den ankende part under ekteskapet, men dette må sees på bakgrunn av de situasjoner den ankende part selv hadde framprovosert. Det er ikke snakk om verken mishandling eller andre overgrep som kan gi den ankende part rett til skilsmisse.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

Herredsrettens dom pkt. 1 og 2 samt slutning i sak nr. 94-470 A stadfestes.

A skal ikke ha samvær med fellesbarnet C, født - - 1993.

Subsidiært:

Herredsrettens dom, pkt. 1, 2 og 3 stadfestes.

I alle tilfelle:

A tilpliktes å betale til B sakens omkostninger etter oppgave for så vel herredsretten som for lagmannsretten.

Lagmannsretten skal bemerke: Lagmannsretten fant under ankeforhandlingen ikke behov for ytterligere bevisføring ut over sakens dokumenter og partsforklaringene. Lagmannsretten legger betydelig vekt på den ankende parts grundige og omfattende forklaring under ankeforhandlingen.

Når det gjelder foreldreansvar og den daglige omsorg, skal en avgjørelse rette seg etter det som er best for barnet. Etter ankeforhandlingen framstår det som klart for lagmannsretten at barnet vil ha det best hos ankemotparten.

Den ankende part synes å ha tildeles betydelige personlige problemer. Hun er mer enn alminnelig opptatt av det hun mener er hennes rettigheter, og lar seg lett provosere og krenke. I slike situasjoner virker det også som om hun reagerer på mindre adekvate måter. Hun har vanskelig for å samarbeide med sine omgivelser og mener seg motarbeidet av de fleste. Det virker som om hun har liten selvinnsikt. Det meste av det som er negativt i hennes livssituasjon, mener hun skyldes andre.

Etter hennes egen forklaring synes det også klart at hun ikke klarer å prioritere barnets interesser foran sine egne. Hun er mer opptatt av hva hun selv har lyst til i forhold til barnet enn omvendt.

Den dokumentasjon som er framlagt i saken synes også å underbygge at den ankende part har betydelige personlige problemer og at hun mangler den nødvendige omsorgsevne. Riktig nok har ikke den ankende parts omsorgsevne blitt sakkyndig vurdert. Men dette skyldes at hun selv har motsatt seg dette.

Slik den ankende part framsto under ankeforhandlingen, må lagmannsretten legge til grunn at hun for tiden er uegnet til å ha omsorgen for små barn. Hennes konflikter og hennes måte å forholde seg til disse på, utgjør en åpenbar risiko for barnet. Hun synes ikke i stand til å sette barnets interesser foran sine egne.

På den annen side framsto ankemotparten som en person med en ordnet tilværelse og som også fungerer tilfredsstillende som omsorgsperson for barnet. Han har ordnede boforhold og fast arbeide. Han samarbeider også godt med blant annet barnevernet i Y. Lagmannsretten kan ikke se at det er forbundet med betenkeligheter om han fortsatt får foreldremyndigheten og den daglige omsorg for fellesbarnet.

Lagmannsretten finner således at herredsrettens dom i sak nr. 94-432 A, pkt. 1 og 2 må stadfestes.

Når det gjelder spørsmålet om samvær, skal rettens avgjørelse også rette seg etter hva som er best for barnet. Men vurderingen blir noe annerledes enn når det gjelder foreldreansvar og daglig omsorg. I utgangspunktet må det legges til grunn at barnet også har behov for kontakt med begge foreldre, selv om den ene av disse har personlige problemer.

Den ankende parts personlige problemer synes imidlertid å være av en slik art og et slikt omfang, at det framstår som klart utilrådelig med samvær uten kontroll.

Erfaringene fra de tidligere kontrollerte samvær som ble gjennomført etter herredsrettens avgjørelse, er imidlertid stort sett negative. Til tross for tildeles betydelig innsats fra barnevernet, hvor man har forsøkt å tilrettelegge de kontrollerte samvær på beste måte, med en erfaren, nøytral tilsynsperson til stede, har flere av disse likevel vist seg å bli traumatiske for barnet. Den ankende parts opptreden under disse, og hennes manglende evne til å samarbeide med den nøytrale tilsynspersonen, var slik at barnevernet i mars 1996 anbefalte å innstille videre samvær inntil videre.

Barnevernet har forsøkt å få den ankende part i tale, for om mulig å finne fram til en ordning som kunne la seg praktisere. Men den ankende part har ikke villet samarbeide. Intet av det som kom fram under ankeforhandlingen tyder på at den ankende part har endret syn på gjennomføring av kontrollerte samvær.

Slik situasjonen for tiden framstår, hvor den ankende part ikke klarer å samarbeide om et kontrollert samvær, synes det også formålsløst å gi dom for et kontrollert samvær. Barnets beste tilsier derfor at den ankende part for tiden ikke får samvær.

For lagmannsretten virker det som om den ankende part har et påtrengende behov for adekvat behandling og/eller fagkyndig hjelp. Dersom hun underkaster seg dette, med den virkning at hun også klarer å samarbeide med både ankemotparten og andre nødvendige instanser, vil på den annen side ikke lagmannsretten utelukke at dette kan endre situasjonen så meget at spørsmålet om samvær kan tas opp på ny .

Ankemotpartens påstand pkt. 2 må etter dette tas til følge.

Den ankende part har krevet skilsmisse ved dom, i det hun anfører å ha vært utsatt for overgrep fra ankemotparten.

Riktignok erkjenner ankemotparten at han har lagt hånd på den ankende part under ekteskapet. Men det finnes godtgjort at dette var konkrete enkeltepisoder som den ankende part selv hadde framprovosert. Episodene har ikke hatt karakter av mishandling eller overgrep for øvrig. Det er etter dette ikke grunnlag for skilsmisse etter ekteskapsloven §23 og anken over herredsrettens dom i sak nr. 94-470 A kan da heller ikke føre fram.

Det er også anket over herredsrettens omkostningsavgjørelse. Anken er imidlertid ikke nærmere begrunnet på dette punkt. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at herredsrettens omkostningsavgjørelse er feil, bortsett fra at den skulle vært delt opp på de enkelte saker som den hadde forenet til felles behandling. Dette kan imidlertid ikke sees å ha hatt betydning for avgjørelsens riktighet. Anken kan da heller ikke føre fram på dette punkt.

A har forgjeves anvendt anke og må etter tvistemålsloven §180 første ledd erstatte B sakens omkostninger, i det lagmannsretten ikke finner grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsen. Advokat Egeland har levert en omkostningsoppgave på kr 36.000 for ankesaken. Lagmannsretten finner de oppgitte omkostninger nødvendige for å få saken betryggende utført. Lagmannsretten legger herunder til grunn at saken har vært spesiell. Det bemerkes herunder at den ankende part har skiftet advokat 5 ganger, noe som må antas å ha komplisert saken for ankemotparten. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes overensstemmende med omkostningsoppgaven.

Lagmannsretten skal så behandle begjæringen om ny midlertidig ordning av samvær frem til rettskraftig dom foreligger.

I sin avgjørelse den 23. desember 1994 avsa Nes herredsrett også kjennelse om midlertidig ordning, hvor det i slutningens pkt. 3 heter:

"A skal ha samvær med C, født - - 1993, en gang pr uke, maksimum 4 timer og under tilsyn av en person B utpeker."

Den 21. august 1996 fremmet ankemotparten begjæring om ny midlertidig ordning av samværet. Den øvrige del av herredsrettens kjennelse er ikke begjært endret.

Ankemotparten har til begjæringen gjort gjeldende at det har inntrådt vesentlige endringer etter herredsrettens avgjørelse. Blant annet har barnevernet anbefalt at videre samvær i henhold til herredsrettens avgjørelse foreløpig stoppes. Den ankende part møter heller ikke til samtale med barnevernet om samværet. Hun har heller ikke, som følge av sin egen opptreden, hatt samvær siden 1. mars 1996.

Da den ankende part har selv gjort det umulig å gjennomføre det samvær herredsretten fastsatte, er det også hensiktsløst å la henne beholde et midlertidig samvær. De samvær barnet har hatt med den ankende part etter herredsrettens kjennelse, har utelukkende vært en belastning for barnet.

Ankemotparten har ellers gjort gjeldende de samme anførsler som i hovedsaken. Ankemotparten har for den nye begjæringen nedlagt slik påstand:

Inntil hovedsaken er rettskraftig avgjort bestemmes at:

1. A skal ikke ha samværsrett med sønnen C, født - - 1993.

2. B tilkjennes saksomkostninger i anledning begjæringen med kr 2000,-.

Den ankende part A har gjort gjeldende det samme som i hovedsaken og påstått seg frifunnet.

Lagmannsretten bemerker at etter barneloven §47 tredje ledd, jf. §39 annet ledd i.f, skal den domstol som har hovedsaken til behandling også ta stilling til krav om endring i tidligere midlertidige avgjørelser.

I denne sak finner lagmannsretten at det har inntrådt endrede forhold etter herredsrettens kjennelse og at det også foreligger særlige forhold, jf. barneloven §46, jf. §49 siste ledd, jf. §39 annet ledds 2. punktum.

Lagmannsretten finner at de samme forhold som tilsier resultatet i hovedsaken, også tilsier at den ankende ikke lenger bør ha midlertidig samvær frem til rettskraftig dom foreligger. Erfaringene fra de samvær som ble gjennomført etter herredsrettens kjennelse, har stort sett vært markert negative. Til tross for at ankemotparten og barnevernet i Y søkte å strekke seg for å imøtekomme den ankende parts ønsker, laget hun likevel til dels store problemer ved flere av samværene, med den følge at barnet ble påført traumatiske opplevelser. Barnevernet i Y anbefalte så videre samvær innstilt av hensyn til barnet.

Som nevnt ovenfor, synes det som den ankende part har betydelige personlige problemer. Hun er selvsentrert og har lett for å komme i konflikt med andre. Når hun ikke får det som hun selv vil, oppstår det lett problemer.

Etter det som kom fram under ankeforhandlingene, synes det lite trolig at den ankende part i noen nær framtid vil klare å gjennomføre kontrollerte samvær på en mer akseptabel måte enn det hun gjorde før mars 1996. Fortsatt midlertidig samvær synes da å medføre en uakseptabelt stor risiko for traumatiske opplevelser for barnet.

Begjæringen må etter dette tas til følge.

Når det gjelder spørsmålet om ny midlertidig avgjørelse, har A også tapt denne del av saken. Hun må også her, men da etter tvistemålsloven §172 første ledd, pålegges å erstatte B omkostningene med denne, i det lagmannsretten ikke finner grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsen. Advokat Egeland har oppgitt omkostningene med den nye begjæringen til kr 2000,-. Lagmannsretten finner de oppgitte omkostninger nødvendig for å få denne del av saken betryggende utført. Omkostninger i anledning begjæringen tilkjennes med kr 2000,-.

Dommen og kjennelsen er enstemmig.

Dom

Slutning:

1. A skal ikke ha samvær med fellesbarnet C, født - - 1993.

2. Herredsrettens dom stadfestes for øvrig.

3. A dømmes til, innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse, å erstatte B omkostninger for lagmannsretten med kr 36800,- - trettisekstusenåttehundre kroner.

Slutning i kjennelse:

1. A skal, inntil rettskraftig dom i saken foreligger, ikke ha samvær med fellesbarnet C, født - - 1993.

2. A pålegges, innen 14 - fjorten - dager fra kjennelsens forkynnelse, å erstatte B omkostninger i anledning begjæringen med kr 2000,- - totusen kroner.