Rt-1981-53

Instans:	Høyesterett - Uteblivelsesdom
Dato:	1981-01-17
Publisert:	Rt-1981-53
Stikkord:	Uteblivelsesdom i Høyesterett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 3/1981
Parter:	Torgny Hanisch mot 1. Christiania Bank og Kreditkasse (høyesterettsadvokat Karl Wahl-Larsen) 2. Torgny Hanisch' konkursbo. Hjelpeintervenienter: Andresen & Halvorsen A/S, dets konkursbo, Eiendomsinstituttet A/S, dets konkursbo, A/S Garantiselskapet Rondane, dets konkursbo og A/S Kongshaugen Byggeselskap, dets konkursbo (høyesterettsadvokat Jonas W. Myhre).
Forfatter:	Røstad, Christiansen, Schweigaard Selmer, Michelsen, Blom
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §340, §89, Konkursloven (1863) §117, §11, §130, §7, Domstolloven (1915) §105, §107, §375, §377, §381, §96, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §261

Dommer Røstad: Andresens Bank A/S begjærte i prosesskrift av 7. januar 1980 til Oslo skifterett at boet til Torgny Hanisch måtte bli tatt under skifterettens behandling som konkursbo. Skriftet innkom til Oslo skifterett samme dag kl. 15.30.

Rettsmøte til behandling av konkursbegjæringen ble holdt 18. januar, 4. og 5. februar 1980. Skifteretten avsa 12. februar 1980 kjennelse med denne slutning:

«Torgny Hanisch, advokat, hans bo, Kastellveien 2 B, Oslo 4, forretningsadresse Grensen 3, Oslo 1, tas under skifterettens behandling som konkursbo.»

Saksforholdet fremgår av skifterettens kjennelse.

Høyesterettsadvokat Alf Nordhus har i prosesskrift datert 4. mars 1980 - innkommet til skifteretten 10. s.m. på vegne av Torgny Hanisch påanket skifterettens kjennelse til Høyesterett. Det er hevdet at skifteretten har tatt vesentlig feil ved sin avgjørelse, og den ankende part er av den oppfatning at det etter loven ikke forelå - og heller ikke foreligger - grunnlag for konkurs. Til støtte for anken er det gitt en lengre redegjørelse med bemerkninger om saksbehandlingen for skifteretten og om kjennelsens premisser.

I ankeerklæringen ble nedlagt slik påstand:

«1. Oslo skifteretts kjennelse av 12. februar 1980 oppheves idet advokat Torgny Hanisch' bo frigis.

2. I medhold av konkurslovens §117 tilpliktes Andresens Bank A/S å betale advokat Torgny Hanisch erstatning og oppreisning fastsatt etter rettens skjønn, jfr. tvangslovens §261.

3. Andresens Bank A/S tilpliktes å betale advokat Torgny Hanisch saksomkostninger såvel for skifteretten som for Høyesterett.»

Andresens Bank A/S - ved høyesterettsadvokat Karl Wahl-Larsen - avgav innen tilsvarsfristens utløp et omfattende anketilsvar med slik påstand:

«1. Skifterettens kjennelse stadfestes.

2. Andresens Bank A/S tilkjennes saksomkostninger.»

Konkursboet til Torgny Hanisch har også avgitt tilsvar, som inneholdt slik påstand:

«Skifterettens kjennelse av 12. februar 1980 stadfestes.»

Høyesterettsadvokat Jonas W. Myhre har i prosesskrift på vegne av disse hjelpeintervenienter: konkursboene til Andresen & Halvorsen A/S, Eiendomsinstituttet A/S, A/S Garantiselskapet Rondane og A/S Kongshaugen Byggeselskap, lagt ned denne påstand:

Side:55

«Andresen & Halvorsen A/S dets konkursbo

Eiendomsinstituttet A/S dets konkursbo

Garantiselskapet Rondane dets konkursbo

Kongshaugen byggeselskap A/S dets konkursbo

tilkjennes saksomkostninger.»

Det er ikke fremkommet noen innsigelse mot hjelpeintervensjonen.

Anken ble 18. april 1980 av Høyesteretts kjæremålsutvalg henvist til behandling i Høyesterett.

Slik ankeforberedelsen i saken har utviklet seg, finner jeg det riktig å gi en oversikt over saksgangen inntil ankeforhandlingen.

Ankesaken kunne fra Høyesteretts side ha vært tatt opp til behandling i juni 1980. Det ble imidlertid av partene fremholdt at de ville trenge så lang tid til saksforberedelse at ankeforhandling ikke kunne holdes i juni og heller ikke umiddelbart etter rettsferien i august 1980. Etter konferanse med prosessfullmektigene ble det 19. juni 1980 bestemt at ankeforhandlingen skulle begynne 14. oktober 1980.

Høyesteretts kontor rettet i juli 1980 henvendelse både til Oslo byrett og prosessfullmektigene for å oppnå at bevisopptaket ved Oslo byrett kunne holdes kontinuerlig fra 11. august 1980. Byretten påbegynte nevnte dato avhørene, som var beregnet å vare i to uker. Bevisopptaket fikk imidlertid en vesentlig lengre varighet.

8. august 1980 skrev forberedende dommer til advokat Nordhus om bevisførselen. I brevet anførte han blant annet:

«Det har hele tiden vært klart at Høyesterett så snart som på noen måte mulig burde behandle anken fra Torgny Hanisch over Oslo skifteretts kjennelse av 12. februar 1980. Etter konferanser med partenes og hjelpeintervenientenes prosessfullmektiger kom Høyesterett imidlertid til at det ikke ville la seg gjøre å holde ankeforhandlingen før i oktober 1980. Som prosessfullmektigene tidligere er underrettet om, har Høyesterett satt av tre uker fra 14. oktober 1980 til behandling av saken. Det vil bli overveiet å sette retten med seks dommere for at den sjette dommer kan delta i pådømmelsen om noen av de øvrige dommere skulle få forfall.»

Brevet sluttet slik:

«For ordens skyld vil man allerede nå gjøre prosessfullmektigene kjent med at det ved fastsettelsen av avsluttende frist etter tvistemålslovens §375 første ledd vil bli lagt vekt på at ankeforberedelsen må være avsluttet i god tid før 14. oktober 1980.»

2. september 1980 avslo Justisdepartementet en søknad fra Hanisch om bevilling til fri sakførsel.

I rettsmøte ved byretten 8. september 1980 bad den ankende parts prosessfullmektig - advokat Nordhus - protokollert at det fra

Side:56

hans side ikke ville bli begjært utsettelse av hovedforhandlingen i Høyesterett.

Advokat Myhre tok opp spørsmålet om avviklingen av bevisopptaket i brev til Høyesterett 8. september 1980, og bad samtidig tilkjennegitt at ankeforhandlingen ikke måtte utsettes. Advokat Nordhus skrev 9. september blant annet dette til Høyesterett:

- - -Av ordensmessige grunner underetter jeg herved Høyesterett om at jeg straks lot tilføre protokollen følgende:

«Dommeren refererte gjenpart av brev av 8.9.1980 fra adv. Myhre til Høyesterett ang. bl.a. fremdriften av bevisopptaket.

H.r.adv. Nordhus ba etter brevets opplesning protokollert

1. Jeg fastholder at det fra min side ikke vil bli begjært utsettelse hva angår hovedforhandling for Høyesterett.

2. Jeg er enig i at bevisopptaket fortsetter kontinuerlig og bemerker at jeg ikke har hatt til hensikt å begjære noen utsettelse med dette.

3. På grunn av at rammene for bevisopptaket er sprengt. noe h.r.adv. Myhre riktig påpeker i sitt brev, må jeg imidlertid forbeholde meg av hensyn til annet arbeid å være fraværende fra rettsmøter når dette er påkrevd - dog uten på noen måte derved å kreve at rettsmøtene blir utsatt.»

Dette brev krysset et brev samme dag fra justissekretæren i Høyesterett, hvor det anføres:

«Som nevnt i brev herfra av 8. august 1980 til høyesterettsadvokat Alf Nordhus har det hele tiden vært klart at Høyesterett så snart som på noen måte mulig burde behandle anken fra Torgny Hanisch over Oslo skifteretts kjennelse av 12. februar 1980. Konferanse med partenes og hjelpeintervenientenes prosessfullmektiger viste imidlertid at ankeforberedelsen ville ta så lang tid at ankeforhandlingen først kunne holdes i oktober 1980. - - -Så snart dette var fastslått. ble alle prosessfullmektiger underrettet om at Høyesterett hadde satt av tre uker fra 14. oktober 1980 til behandling av saken.

Ved brev herfra av 9. juli 1980 ble alle prosessfullmektiger videre underrettet om at Høyesterett ved henvendelse til Oslo byrett hadde fått bekreftet at det bevisopptak som skulle påbegynnes 11. august 1980, kunne holdes kontinuerlig inntil det var avsluttet. Ifølge brev av 8. og 9. ds. er det ennå ikke klarlagt når bevisopptaket kan avsluttes. Ved henvendelse til justitiarius i Oslo byrett i dag har Høyesterett på ny fått bekreftet at bevisopptaket kan holdes kontinuerlig til det er avsluttet, og man går ut fra at alle prosessfullmektiger vil medvirke til at dette kan skje.

Etter sakens art og etter de opplysninger som foreligger, går man ut fra at det ikke vil bli fremsatt noen begjæring om at ankeforhandlingen skal påbegynnes senere enn 14. oktober 1980.»

Advokat Nordhus opprettholdt sitt standpunkt i rettsmøte i byretten 15. september, men uttalte samtidig «at han ikke kan se noen utveg hva angår videre fortsettelse av saken for sitt vedkommende».

Justitiarius i Høyesterett fant det nødvendig å innkalle prosessfullmektigene til møte 16. september 1980. Under møtet henstilte

Side:57

justitiarius til advokat Nordhus å overveie om han kunne fortsette som prosessfullmektig for Hanisch. Spørsmålet om en kortere utsettelse av ankeforhandlingen ble også berørt.

Advokat Nordhus uttalte noen dager senere at man måtte regne med at han ikke kunne fortsette som prosessfullmektig.

Justitiarius anmodet etter dette den ankende part om å komme til møte 22. september 1980, hvor også bankens prosessfullmektig møtte. Advokat Hanisch opplyste da at det var utelukket at advokat Nordhus eller han selv kunne prosedere saken dersom ankeforhandling skulle begynne 14. oktober 1980. Han anså det utelukket å få noen annen advokat til å møte som prosessfullmektig til den fastsatte tid. Han bad derfor om utsettelse til 13. januar 1981.

Hanisch fremsatte også skriftlig begjæring om utsettelse. I brev datert 22. september 1980 til Høyesterett skrev han således:

«Jeg henviser til ny konferanse med Justitiarius i dag i nærvær av h.r.advokat Karl Wahl-Larsen.

For ordens skyld bekrefter jeg at h.r.advokat Alf Nordhus overfor meg har gitt et klart tilsagn om at min sak, om den blir utsatt til forespurt tidspunkt, 13. januar 1981, da vil bli prosedert av ham.

Det var under vår samtale, senest søndag 21. ds. en fra begge parter klart uttalt forutsetning at ytterligere utsettelse ikke kunne komme på tale.»

I et annet brev samme dag skrev han blant annet:

«For mitt eget vedkommende er symptomene på overanstrengelse nu så markante at jeg ikke lenger kan ivareta mine interesser om rettsdagen fortsetter å gå utover enhver forsvarlig ramme. Riktignok kommer jeg ikke under Arbeidsmiljølovens bestemmelser. Min sekretær har imidlertid opparbeidet over kr. 20.000,- i overtid, et beløp som jeg i parentes bemerkes ikke vet noe om hvorvidt advokat Rime vil utbetale. Arbeidsmiljøloven må imidlertid både for min sekretær og meg selv angi en ramme innen hvilken det er forsvarlig å arbeide. Jeg kan ikke tvinges til å misbruke min arbeidshjelp.

Jeg har overfor dommer Traagstad, tidligere uten å møte noen form for forståelse, gitt uttrykk for det uhensiktsmessige i at domstolen påfører meg hjerteinfarkt om man ikke skulle finne grunnlag for å legge til grunn de rent menneskelige og velferdsmessige aspekter.»

Ankemotpartenes og hjelpeintervenientenes prosessfullmektiger motsatte seg slik utsettelse.

I brev av 24. september 1980 til advokatene skrev justitiarius blant annet:

«Ankemotpartenes og hjelpeintervenientenes prosessfullmektiger, advokatene Wahl-Larsen og Myhre, har i brev av 23. september 1980 avgitt uttalelse om den fremsatte begjæring om utsettelse. Advokat Wahl-Larsens konklusjon er at enhver utsettelse av saken er uheldig, og at en eventuell utsettelse bør gjøres så kortvarig som mulig. Advokat Myhre har uttalt som sin oppfatning at berammelsen av ankeforhandlingen til 14. oktober bør fastholdes. Hvis Høyesterett likevel skulle finne grunnlag for utsettelse, har

Side:58

advokat Myhre bedt om at utsettelsen gjøres så kort som mulig, at Høyesterett sørger for at bevisopptaket bringes til avslutning uten ytterligere opphold, og at Høyesterett deretter setter bevisfrist for partene.

Det kan nevnes at advokat Hanisch i brevet av 22. september med begjæring om utsettelse har fremsatt en rekke anførsler i forbindelse med konkursbegjæringen og konkursåpningen. Disse anførsler, som advokatene Wahl-Larsen og Myhre har imøtegått, er ikke tatt opp til vurdering ved avgjørelsen av om ankeforhandlingen skal utsettes.

Ved avgjørelsen av utsettelsesbegjæringen må det legges til grunn at det ennå vil gå noen tid før bevisopptaket ved Oslo byrett kan avsluttes, og at advokat Nordhus bare finner å kunne fortsette som den ankende parts prosessfullmektig dersom ankeforhandlingen utsettes til 13. januar 1981.

Det er uten videre klart at en slik utsettelse vil ha uheldige virkninger for Høyesteretts arbeid høsten 1980. Det er også klart at det vil være uheldig at anken over skifterettens konkursåpningskjennelse av 12. februar 1980 først kan bli behandlet og avgjort i begynnelsen av 1981. Slik saken nå ligger an, er jeg likevel kommet til at det ikke er annet å gjøre enn å utsette ankeforhandlingen til tirsdag 13. januar 1981. Jeg tør be om at alle prosessfullmektiger skriftlig bekrefter at de vil møte i Høyesterett til den tid som nå er fastsatt.»

27. oktober 1980 avslo Justisdepartementet en ny søknad fra Hanisch om fri sakførsel.

10. november 1980 skrev advokat Nordhus dette til Høyesteretts kontor:

«Jeg bekrefter herved mottagelse av skriv av 24. oktober d.å. vedrørende innkalling til ankeforhandling i ovennevnte sak.

Av to grunner har jeg ikke kunnet bekrefte innkallelsen.

For det første var en bekreftelse avhengig av at Torgny Hanisch fikk fri sakførsel. Av pressen har jeg sett at søknad om fri sakførsel er avslått av Justisdepartementet.

For det annet har jeg ikke kunnet drøfte den oppståtte situasjon med Torgny Hanisch fordi han i innpå 2 uker har vært fraværende i utlandet.

I forbindelse med søknaden om fri sakførsel har jeg overfor Justisdepartementet presisert at dette spørsmål måtte avgjøres fra departementets side innen 15. november d.å. hvis jeg i det hele tatt skulle kunne påta meg å føre saken under ankeforhandlingen.

Torgny Hanisch har underrettet meg om at han i morgen, den 11. ds., vil være returnert til landet, og den oppståtte situasjon vil da bli drøftet med ham.

Som tidligere fremholdt fra min side vil jeg ikke kunne påta meg oppdraget for Høyesterett uten at jeg får tilstrekkelig tid for saksforberedelsen, altså fra 15. ds.

Jeg regner med å kunne gi definitivt varsel til Høyesterett 15. eller 16. ds. om jeg fratrer saken eller ikke.

Jeg har for øvrig meddelt Torgny Hanisch innholdet av Høyesteretts brev av 28. oktober d.å. vedrørende samme sak. Brevet er adressert til h.r.advokat Karl Wahl-Larsen, h.r.advokat Jonas W. Myhre og meg.

Side:59

Det innskytes at bevisfrist etter tvistemålslovens §375 var meddelt advokatene i det brev advokat Nordhus til slutt viser til.

I brev av 24. november 1980 til advokat Nordhus skrev justitiarius blant annet:

«Deres brev av 10. november 1980 til Høyesteretts kontor synes å vise at det likevel er usikkert om De vil møte som prosessfullmektig for Torgny Hanisch under ankeforhandlingen som begynner 13. januar 1981. Men det er i brevet nevnt at De «regner med å kunne gi definitivt varsel til Høyesterett 15. eller 16. ds. om jeg fratrer saken eller ikke».

Da det til denne dag ikke er kommet nærmere underretning, må jeg nå be om at De omgående og utvetydig gir beskjed om hvorvidt De vil møte 13. januar 1981. Dette er ikke minst nødvendig av hensyn til advokat Hanisch, som i tilfelle vil måtte overveie om han skal prosedere saken selv, eller om han skal la seg representere ved en annen prosessfullmektig.»

Advokat Nordhus fratrådte som prosessfullmektig for Torgny Hanisch ved prosesskrift til Høyesterett av 21. november 1980, innkommet til Høyesterett 27. s.m. I brevet skrev han:

«Tidligere har jeg meddelt at fortsettelse for mitt vedkommende som prosessfullmektig for den ankende part var avhengig av to momenter:

a. Søknaden om fri sakførsel måtte innvilges.

b. Svar på søknaden måtte foreligge medio november d.å. av hensyn til den tid som ville medgå til saksforberedelse for forsvarlig deduksjon av saken for den høye rett.

Dette tidspunkt er nå for lengst overskredet. Det vil nå ikke foreligge rimelig tid for forberedelse idet hovedforhandlingen er berammet for påbegynnelse 13. januar 1981.»

Og brevet sluttet slik:

«Den ankende part fikk meldingen om avslaget på søknaden om fri sakførsel like etter at han returnerte til landet i første del av november d.å.

Han ba meg da om noen betekningstid og råd. Råd er gitt.

Av hensyn til Høyesterett har jeg funnet at jeg nå ikke kan drøye lenger med meddelelse om at jeg dessverre finner å måtte fratre som prosessfullmektig.»

I brev til Torgny Hanisch av 27. november 1980 skrev justitiarius:

«I et prosesskrift som er datert 21. november 1980, men som er kommet til Høyesterett i dag 27. november 1980, har advokat Nordhus meddelt at han finner å måtte fratre som Deres prosessfullmektig.

Da det i prosesskriftet er anført at advokat Nordhus tidligere har meddelt at han bare kunne fortsette som Deres prosessfullmektig på nærmere angitte vilkår, vil jeg for ordens skyld nevne at Høyesterett ikke fikk noen slik meddelelse før den 24. september 1980 i henhold til Deres begjæring av 22.

Side:60

september 1980 ble bestemt at ankeforhandlingen skulle utsettes fra 14. oktober 1980 til 13. januar 1981. Som De vil vite, ble bestemmelsen om å utsette ankeforhandlingen truffet etter at De både muntlig og skriftlig hadde presisert at advokat Nordhus hadde gitt klart tilsagn om at han ville prosedere saken for Dem dersom ankeforhandlingen ble utsatt til 13. januar 1981, og at det både fra Deres og fra hans side var en klart uttalt forutsetning at ytterligere utsettelse ikke kunne komme på tale. - - -

I dag 27. november 1980 har Høyesterett som nevnt fått underretning om at advokat Nordhus finner å måtte fratre som Deres prosessfullmektig.

Under henvisning til det som er sagt i mine før nevnte brev av 24. september og 24. november 1980, må jeg be om at De så snart som mulig gir beskjed om hvorvidt en annen advokat skal overta vervet som Deres prosessfullmektig, eller om De selv vil prosedere saken under ankeforhandlingen som er berammet til 13. januar 1981.»

Torgny Hanisch meddelte i brev av 28. november og 8. desember 1980 til justitiarius i Høyesterett at dette spørsmål ennå ikke var avklart.

Ved prosesskrift av 15. desember 1980 begjærte Torgny Hanisch saken stanset etter tvistemållovens §107, subsidiært begjærte han utsettelse av ankeforhandlingen til medio mai 1981. Han begjærte videre fremlagt en del materiale og ville ha forlenget fristen for fremleggelse av nye bevis.

I prosesskriftet skrev han til slutt:

«Jeg ser nå i øynene at det kan bli et realistisk alternativ at jeg selv vil måtte prosedere min ankesak for Høyesterett. Fordi jeg ikke har økonomisk evne til å leie sakkyndig hjelp til regnskapsavslutningen og til å utrede en rekke andre viktige sider ved nærværende ankesak, vil dette nødvendigvis ta vesentlig lengre tid enn om jeg hadde hatt et forsvarlig økonomisk grunnlag å arbeide på.

Mitt arbeidspress er allerede så stort at min lege har advart meg på det sterkeste mot å la det fortsette mot et etter hans mening sikkert hjerteinfarkt.»

Begjæringen om stansning ble vurdert av forberedende dommer. I brev av 19. desember 1980 til Hanisch meddelte han at han ikke fant å kunne ta til følge begjæringen om stansning, og uttalte: «Høyesterett må i tilfelle behandle og avgjøre spørsmålet dersom De under ankeforhandlingen opprettholder Deres begjæring om stansning av saken.» Forberedende dommer fant heller ikke å kunne forlenge de fastsatte frister for fremleggelse av bevis. Han henledet oppmerksomheten på bestemmelsen i tvistemålslovens §375 annet ledd, som ikke ubetinget ville hindre fremsettelse av nye bevistilbud. «Hvis det under ankeforhandlingen blir uenighet om dette, må Høyesterett treffe avgjørelsen.»

Justitiarius meddelte Torgny Hanisch i brev av 19. desember 1980 at slik forholdet nå lå an, måtte retten settes til fastsatt tid, «og det må da bli Høyesterett som avgjør om saken skal fremmes eller om

Side:61

Deres begjæring om ytterligere utsettelse av ankeforhandlingen skal tas til følge».

Torgny Hanisch mottok 22. desember 1980 på Høyesteretts kontor særskilt brev med innkalling til ankeforhandling 13. januar 1981, om med bemerkning om at «om noen av partene uteblir fra ankeforhandlingen, kan det etter tvistemålslovens §381 bli avsagt uteblivelsesdom». I brevet, som inneholdt en nærmere redegjørelse for de avgjørelser Høyesterett hadde truffet under saksforberedelsen, var uttalt at så vidt man hadde forstått, var det Torgny Hanisch' mening å møte uten prosessfullmektig under ankeforhandlingen 13. januar 1981. «For ordens skyld ber man om at De skriftlig bekrefter at De vil møte til fastsatt tid.» Torgny Hanisch påførte brevet denne påtegning:

«Jeg bekrefter med dette å ha mottatt dette brev på justissekretær Solheims kontor mandag 22. desember 1980 klokken 15.15. - Jeg ønsker ikke nå å bekrefte at jeg vil møte i Høyesterett 13. januar 1981, men vil komme tilbake til dette spørsmål.»

Samme dag har Torgny Hanisch fremstilt seg ved Bærum Sykehus, kir. poliklinikk, hvor lege Geir Rønning sykmeldte ham fra og med 22. desember 1980 til og med 4. januar 1981. Etter uttalelse i sykmeldingen, som er avgitt på skjema for Folketrygden, skulle pasienten være helt arbeidsfør fra og med 5. januar l 981. 31. desember 1980 er Torgny Hanisch av samme lege blitt sykmeldt «f.o.m. 5.1.1981 t.o.m. 18.1.1981». I rubrikken angående «helt arbeidsfør f.o.m.» er anført 19.1.1981. Torgny Hanisch oversendte disse erklæringer til Høyesterett ved brev av 8. januar 1981. Det er i brevet antydet at sykdomstilfellet var et resultat av en viss hensynsløshet fra motpartene, som «endog på forhånd drister seg til å presumere forfall». Han uttalte intet om han ville være forhindret fra å møte til berammet tid, og heller intet om hvorvidt han ville være i stand til å møte ved utløpet av den angitte sykdomsperiode.

I brevet med oversendelsen av legeerklæringene uttalte Hanisch videre:

«Offentliggjøring av Justisdepartementets avslag på søknadene om fri sakførsel har resultert i uventet løfte om bistand fra tredjemann. Man har åpenbart funnet at graden av urimelighet overfor meg er blitt utålelig, og jeg har derfor mottatt garantier for at honorarer, såvel til statsautorisert revisor Henry Sæbøe som til h.r.advokat Alf Nordhus, vil bli betalt slik at de igjen kan inntre som sakkyndig og prosessfullmektig for meg.

Jeg vedlegger brev av 7. januar d.å. fra statsautorisert revisor Henry Sæbøe som viser at han umiddelbart tar fatt på sluttføringen av det arbeid som gjenstår for uttømmende regnskapsfremleggelse for Høyesterett. Han beregner sitt arbeid avsluttet til ca. 15. februar d.å. Vedrørende spørsmålet om prosessfullmektig, kan jeg bare tilføye at jeg ikke et øyeblikk er i tvil om at h.r.advokat Nordhus vil fortsette sitt oppdrag utfra både det innblikk i saken, og den interesse for saken han hittil har vist. Han må imidlertid gis nødvendig tid for ankeforberedelse.»

Side:62

Justitiarius skrev lørdag 10. januar 1981 brev til Torgny Hanisch. Det ble her nevnt at man hadde mottatt brev med bilag - derunder sykmeldingene. Justitiarius fant ikke å kunne ta standpunkt til anførslene om utsettelse. «Disse spørsmål må Høyesterett ta standpunkt til når retten settes til fastsatt tid tirsdag 13. januar 1981.» Det ble videre bemerket at det av Hanisch' brev ikke fremgikk om han ville hevde at han på grunn av helsetilstanden ikke kunne være til stede ved den berammede ankeforhandling. «Betydningen av en slik anførsel må Høyesterett i tilfelle ta standpunkt til.» Brevet ble samme dag kl. 13.00 av protokollsekretær Bernum i Høyesterett søkt overlevert Hanisch i bolig, Kastellveien 2 B. Da ingen lukket opp, ble brevet lagt i en beskjedboks på inngangsdøren. Advokat Nordhus, som var gjort kjent med Hanisch' brev av 8. januar 1981, har i brev til Høyesterett av 12. januar 1981 gitt uttrykk for at han har motforestillinger mot på ny å tre inn i saken.

Da rettsmøtet ble satt 13. januar 1981 til påbegynnelse av ankeforhandlingen, var Torgny Hanisch ikke til stede, og det forelå ikke ytterligere opplysninger fra hans side.

Retten fant at det måtte gjøres forsøk på å komme i kontakt med den ankende part. Fra Høyesteretts kontor ble det foretatt henvendelse til hans kontor, bolig og familie, uten at man fikk opplysninger om hans oppholdssted eller tilstand.

Etter at disse undersøkelser var foretatt, ble rett satt på ny, slik at ankemotpartenes prosessfullmektiger fikk anledning til å uttale seg.

Prosessfullmektigen fra konkursboet og for hjelpeintervenientene har understreket at saker om åpning av konkurs skal behandles særlig raskt. Dette følger av konkurslovens regler og er kommet til uttrykk i NOU 1972:20 om «Gjeldsforhandling og konkurs». I denne sak ble konkursbegjæringen innlevert for vel et år siden - i så henseende er denne sak uten sidestykke. Saken har allerede en gang vært utsatt - en ny utsettelse vil ha betydelige økonomiske konsekvenser. I boet er det renteakkumuleringer for et beløp på 9,6 millioner kroner pr. år. Den omstendighet at man ikke har oppnådd en rettskraftig avgjørelse, danner en barriere for realisering av verdier i boet, jfr. konkurslovens §11 første ledd.

Slik saken nå foreligger, kan det ikke være grunn til å vurdere spørsmålet om stansning. Den ankende part er i brev fra den forberedende dommer gjort kjent med at Høyesterett i tilfelle må behandle og avgjøre spørsmålet dersom den ankende part under ankeforhandlingen opprettholder begjæringen om stansning av saken. Gjennom uteblivelsen har den ankende part unnlatt å fremsette slik begjæring.

I en situasjon hvor den ankende part ikke lenger hadde prosessfullmektig og hvor han således var henvist til selv å prosedere saken, er han uteblitt. Det melder seg da spørsmål om det kan anses opplyst eller sannsynliggjort at han har «gyldig forfall». Slik saken nå foreligger, kan det ikke sies at den ankende part har sannsynliggjort at så er tilfellet.

I denne sak foreligger for øvrig ingen uforutseelig hindring, jfr.

Side:63

regelen i tvistemålslovens §89 første ledd. Det har lenge vært klart for den ankende part at han stod uten prosessfullmektig. Under sakens gang har han ved en rekke anledninger gjort gjeldende at han er overarbeidet, og etter det som er opplyst synes det ikke å være inntrådt noen uforutseelig hindring. Han har overfor retten unnlatt å gjøre gjeldende at sykdommen ville forhindre ham fra å møte i retten, og retten har tross henvendelser ikke lykkes i å komme i kontakt med ham.

Det foreligger - etter prosessfullmektigens mening - heller ikke andre omstendigheter som kan tale for at man utsetter saken. Alle nødvendige vilkår for å avsi uteblivelsesdom er her oppfylt, og slik dom må også avsies.

På vegne av konkursboet er det nedlagt slik påstand:

«1. Saken fremmes.

2. I anledning kravet om uteblivelsesdom i henhold til tvistemålslovens §381: Skifterettens kjennelse stadfestes.

3. Advokat Torgny Hanisch' konkursbo tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

På vegne av hjelpeintervenientene er det nedlagt slik påstand:

«Hjelpeintervenientene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Prosessfullmektigen for konkursrekvirenten - nå Christiania Bank og Kreditkasse - har anført at i den foreliggende situasjon kan det bare bli valg mellom utsettelse og avsigelse av uteblivelsesdom. Spørsmålet om stansning kan ikke anses aktuelt, da det ikke er fremmet ved ankeforhandlingen slik forberedende dommer har uttalt.

Banken vil motsette seg utsettelse av en sak som allerede altfor lenge har vært under rettslig behandling. En videre utsettelse vil ha store økonomiske konsekvenser.

Regelen i tvistemålslovens §96 om å utsette behandlingen av en sak gjelder også for konkurssaker, jfr. konkurslovens §130. Vilkårene for å gi utsettelse må imidlertid stilles strengere i konkurssaker, hvor det er forutsatt at det skal foregå en hurtig behandling. Også denne prosessfullmektig har pekt på behovet for en rask avgjørelse av saker om åpning av konkurs. En ytterligere skjerping til kravet om gyldig forfall må også ligge i det forhold at ankesaken allerede en gang er blitt utsatt.

Også banken krever uteblivelsesdom, idet den antar at den ankende part ikke har «gyldig forfall». Dette må avgjøres etter forholdene i det konkrete tilfelle. I denne vurdering må inngå en rekke momenter, se således omtalen hos Alten «Tvistemålsloven», 1954 117, Eckhoff «Sivilprosess» side 179-180 og Bratholm/Hov «Sivil rettergang» side 366. Disse forfattere har til forståelse av begrepet «gyldig forfall» vist til en regel i domstolslovens §105. Denne regel kan imidlertid ikke anses særlig anvendelig i et tilfelle som det foreliggende. Det vil sjelden være noe stort problem for domstolen - i tilfelle som omtalt i domstolslovens §105 - å få retten satt med

Side:64

varamann. I en sak som den foreliggende er alternativet imidlertid at hele prosessen lammes - en omstendighet som tilsier at man her må stille strengere krav til «gyldig forfall» enn det som fremgår av domstolslovens §105.

Den fremlagte sykmelding kan ikke gi grunnlag for «gyldig forfall». Det fremgår ikke av den at den ankende part på grunn av sykdom skulle være forhindret fra å møte i retten. Den ankende part har heller ikke innrettet seg slik at retten ved henvendelse til hans kontor og bolig har kunnet få nærmere opplysninger om hans helsetilstand og forholdene for øvrig.

Det er i rettspraksis slått fast at uteblivelsesdom kan avsies i ankeinstansen også i saker om konkursåpning, se Rt-1950-1078 og 1956 772.

Banken hevder at alle de vilkår som loven oppstiller for avsigelse av uteblivelsesdom her er oppfylt. I henhold hertil vil også banken fremsette krav om uteblivelsesdom, se konkurslovens §130, jfr. tvistemålslovens §381 sammenholdt med tvistemålslovens §377 og §340 annet ledd. Etter bankens oppfatning er det ikke anledning til å avsi ordinær dom i en sak som denne, men for å dekke enhver mulighet har banken nedlagt subsidiær påstand i den retning.

Banken har anført at de opplysninger den ankende part har gitt om et uventet løfte om økonomisk bistand fra tredjemann, er mangelfulle og høyst usikre.

Konkursrekvirenten har lagt ned slik påstand:

«1. I anledning advokat Hanisch' begjæring om utsettelse av ankeforhandlingen nedlegges på vegne av Christiania Bank og Kreditkasse slik ærbødig påstand: Saken fremmes.

II På vegne av Christiania Bank og Kreditkasse begjæres avsagt uteblivelsesdom, jfr. tvistemålslovens §381 første ledd. Det nedlegges slik ærbødig påstand:

1. Skifterettens kjennelse stadfestes.

2. Torgny Hanisch dømmes til å betale sakens omkostninger for Høyesterett til Christiania Bank og Kreditkasse.»

Etter at rettsmøte var holdt 13. og 14. januar 1981, mottok retten 15. januar 1981 telegram som den ankende part hadde avsendt fra Oslo 14. januar 1981 kl. 23.27. Den ankende part hadde brakt i erfaring at det «i dagens rettsmøte» var reist spørsmål om å fremme saken til realitetsbehandling. Han ville på det sterkeste protestere mot sakens fremme, uavhengig av regelen i tvistemålslovens §340 «som uttømmende regulerer den foreliggende situasjon». I telegrammet heter det for øvrig:

«Ingen kan på det nuværende trinn i saken - uten å ha hørt den ankende parts saksfremstilling - seriøst vurdere saken. Den hører med blant de mest omfattende og kompliserte i norsk rettspraksis. Saken krever derfor en grundig og omfattende deduksjon fra den ankende parts side. Saken er etter min alvorlige mening prosedabel i kvalifisert grad. Jeg har over telefon i dag

Side:65

konferert med høyesterettsadvokat Alf Nordhus vedr. lovforståelsen. Advokat Nordhus deler helt og fullt de synspunkter jeg ovenfor har gitt til kjenne.»

Høyesterett har videre mottatt brev fra Torgny Hanisch datert 15. januar 1981. I brevet uttaler Hanisch at - så vidt han har forstått - overveier Høyesterett i forbindelse med den verserende ankesak «å innføre som ny praksis den bestemmelse at en ordinær sykemelding (av 4 ukers varighet) ikke lenger skal betraktes som en sannsynliggjøring overfor domstolen av gyldig forfall av helsemessige grunner». Han bemerker videre at han har funnet Høyesteretts mulige endrede praksis så oppsiktsvekkende at han har funnet det riktig å sende gjenpart av sitt brev til Den Norske Advokatforening, Den norske lægeforening og Landsorganisasjonen i Norge. På bakgrunn av den verserende sak har han samtykket i at doktor Rønning redegjør nærmere for Høyesterett for det foreliggende sykdomstilfelle, uaktet dette utvilsomt er uforenlig med hans taushetsplikt som lege. - Lege Geir Rønning har i brev av 14. januar 1981 til Høyesterett vist til at han av Torgny Hanisch er løst fra sitt taushetsløfte. Legen uttaler at sykmeldingen datert 22. desember 1980 var basert i lengre samtaler. Etter at han hadde konstatert at Hanisch ikke engang var oppegående i julen, ble det foreskrevet medikament. En midlertidig og i dette tilfelle permanent bivirkning ved inntak av dette medikament var - hevder legen - ca. 14 dagers sterkt forøket søvnbehov. I legeerklæringen er uttalt at medikasjonen startet i nyttårshelgen, «og etter nye konsultasjoner fant jeg det rimelig å forlenge sykemeldingen til bivirkningene var eliminerte».

Torgny Hanisch har 16. januar 1981 sendt et brev til justitiarius hvor han bemerker at han av avisene har sett at det skal være sendt et brev til ham personlig - det brev av 10. januar 1981 som er omtalt tidligere, og som ble avlevert i hans bolig. Dette brev var - uttaler Hanisch - «ikke kommet verken til mitt kontor i Grensen eller til min postadresse på Kastellet». Det tilføyes så: «Ved en tilfeldighet ble det omtalte brev funnet i dag, det lå sammenbrettet i en boks for meldinger som ikke er i bruk.» Hanisch uttaler for øvrig at han på grunn av den medikamentbehandling han for øyeblikket gjennomgår, ikke ser seg i stand til å besvare eller kommentere brevets innhold.

Slik saken nå foreligger for Høyesterett, finner jeg det ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om stansning av saken i henhold til reglene i tvistemålslovens §107. Den ankende part er av forberedende dommer gjort kjent med at spørsmålet om stansning måtte forelegges den samlede rett ved ankesakens behandling, dersom Hanisch under ankeforhandlingen opprettholder kravet. Ved den ankende parts uteblivelse er spørsmålet om stansning således ikke blitt reist.

Jeg er kommet til at kravet om avsigelse av uteblivelsesdom må tas til følge, da jeg ikke kan se at det er opplyst eller sannsynlig at Hanisch har gyldig forfall, jfr. tvistemålslovens §340. Det er i rettspraksis lagt til grunn at tvistemålslovens vanlige regler om uteblivelsesdom også får anvendelse ved anke over spørsmålet om åpning av

Side:66

konkursbehandling, jfr. Rt-1950-1078 og Rt-1956-772. Jeg tilføyer at Hanisch er gjort kjent med at det etter tvistemålslovens §381 kunne bli avsagt uteblivelsesdom i saken om han uteble fra ankeforhandlingen.

Innledningsvis finner jeg grunn til å presisere at Hanisch ikke har plikt til å møte personlig i ankesaken. Det normale ville være at han lot seg representere for Høyesterett ved en prosessfullmektig. Han har imidlertid heller ikke møtt ved slik fullmektig.

Hvorvidt det er sannsynliggjort et lovlig forfall etter tvistemålslovens §340, må - slik som det er fremhevet av de forfattere som ankemotpartene har henvist til - avgjøres konkret. Sakens viktighet og nødvendigheten av en hurtig behandling av tvisten er da vesentlige momenter. Et forfall er videre ikke gyldig når det har vært forutseelig for parten, jfr. tvistemålslovens §89 første ledd. Her kommer hele ankeforberedelsen i denne sak inn i bildet. Endelig finner jeg grunn til å understreke at sykdom i seg selv ikke er noen ubetinget forfallsgrunn. Også her kommer forutseeligheten inn, foruten at sykdommen naturligvis må være av den art at den hindrer parten i å møte.

Det følger av uttrykkelige bestemmelser i konkursloven - se særlig lovens §7, §8, §9 - og også av hele lovens system, at en konkursbegjæring må avgjøres så raskt som overhodet mulig. Men selv om skifteretten har besluttet at skiftebehandling skal åpnes, og - som det heter i lovens §11 - utførelsen av denne kjennelse ikke blir oppholdt ved anke, er det lovens forutsetning at heller ikke en ankebehandling må trekkes i langdrag. Jeg viser til de særlige prosessregler i lovens §133 og §134, jfr. her også det sterke praktiske behov som foreligger for en snarlig avklaring av anken på grunn av de etterfølgende bestemmelser i nevnte §11. I nærværende sak er opplyst at salgsforbudet har medført en renteakkumulering på 9,6 millioner kroner pr. år. For øvrig finner jeg i denne sammenheng grunn til å understreke at det også er konkurslovens forutsetning at en debitor under bobehandlingen lojalt samarbeider for også å vareta kreditorfellesskapets interesser.

Nærværende ankesak har allerede tatt meget lang tid fra skifteretten avsa sin kjennelse 12. februar 1980, og det er også grunn til å nevne at forhandlingene for skifteretten ikke kunne foregå så omgående som loven forutsetter. Nå har Hanisch anmodet om at ankeforhandlingen i Høyesterett utsettes for annen gang, slik at saken først kan tas opp til avgjørelse i mai måned dette år. Jeg kan imidlertid ikke se at Høyesterett er gitt noen sikkerhet for at realitetsbehandling kan finne sted i mai. Det foreligger høyst usikre opplysninger fra Hansich' side om hans økonomiske og faktiske muligheter for å skaffe seg en prosessfullmektig. Den utvikling denne ankesak har hatt, gir også grunnlag for atskillig skepsis med hensyn til de tilsagn som er gitt av Hanisch om fremdriften av ankesaken. Disse usikkerhetsmomenter som jeg her har nevnt, får etter min mening også betydning ved vurderingen av om det foreligger gyldig forfall til den berammede ankeforhandling.

Når det gjelder hva som har vært forutseelig for Hanisch med

Side:67

hensyn til muligheten for å avvikle ankesaken fra og med 13. januar 1981, viser jeg til den utførlige fremstilling jeg har gitt om gangen i ankeforberedelsen. Jeg finner i denne sammenheng særlig grunn til å understreke:

Allerede i september 1980 fikk Hanisch varsel om at hans daværende prosessfullmektig ikke så noen utvei til å fortsette i saken, en uttalelse som senere ble fastholdt og som medførte at Høyesteretts justitiarius den 24. september utsatte ankeforhandlingen fra 14. oktober 1980 til 13. januar 1981. I brev av 22. september 1980 hadde da Hanisch opplyst til Høyesterett at advokat Nordhus ville prosedere saken og at noen ny utsettelse ikke kom på tale. Tross purringer fra retten og den klare avtale som forelå, fikk man først 27. november 1980 en endelig meddelelse fra advokat Nordhus, og denne gikk ut på at han fratrådte som prosessfullmektig. På rettens omgående forespørsel om Hanisch hadde skaffet seg en annen advokat, eller om han aktet å prosedere saken selv, har man ikke mottatt noe klart svar fra Hanisch.

Det jeg her har nevnt, viser at Hanisch i meget lang tid - en tid som må ha vært tilstrekkelig til en forsvarlig forberedelse av ankeforhandlingen den 13. januar 1981 - må ha vært klar over det høyst usikre i om han kunne møte med prosessfullmektig. På den bakgrunn som forelå, har han videre hatt en særlig oppfordring til å klargjøre forholdet. Det er ikke gjort. Jeg kan derfor ikke se at den omstendighet at Hanisch her ikke kunne møte med prosessfullmektig den 13. januar, er sannsynliggjort som noe uforutseelig forhold.

Jeg tilføyer at selve den omstendighet at han ikke hadde økonomiske midler til å betale en prosessfullmektig, ikke kan ha vært uforutseelig for ham. Det følger jo av sakens natur at dette er vanlig hvor en konkursdebitor påanker en konkursåpningskjennelse. I denne sak foreligger også et særlig forhold som jeg vil nevne. Allerede i brev av 23. september 1980 tilbød konkursrekvirenten å stille midler for bostyret til delvis dekning av Hanisch' prosessomkostninger for å få fortgang i ankesaken. Konkursrekvirenten har dessuten 15. september 1980 påtatt seg å dekke utgifter til utdrag for Høyesterett. Tilbudet om å stille midler til disposisjon for prosessutgifter, ble avvist, blant annet med den begrunnelse at det ville stride mot advokatetikk om hans prosessfullmektigs honorar skulle dekkes på denne måte. Da beløpet var tilbudt konkursboet, og da det ikke var noen vilkår knyttet til tilbudet, har jeg vanskelig for å se at begrunnelsen for avslaget om garanti for en del av advokatsalæret var dekkende. Det som lå i tilbudet, var at konkursrekvirenten sa seg villig til å dekke omkostninger ved at konkursskyldnerens anke ble behandlet på forsvarlig måte.

Hanisch har under den omfattende ankeforberedelse gjentatte ganger anført at saken og arbeidet med den går på hans helse løs. Da han som nevnt ikke hadde anmeldt noen ny prosessfullmektig, fant Høyesterett grunn til uttrykkelig å spørre Hanisch om han ville prosedere saken selv den 13. januar flg. Denne forespørsel har Hanisch ikke gitt noe klart svar på. Dersom Hanisch har tatt den risiko å ville prosedere ankesaken selv, kan det - etter min mening - ikke

Side:68

ha vært uforutseelig for ham at dette ville han ikke overkomme.

Som jeg allerede har nevnt, finner jeg etter dette at Hanisch ikke har sannsynliggjort noe lovlig forfall.

Så vel konkursrekvirenten som konkursboet og hjelpeintervenientene har påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesterett. Da det fra boets side ikke var påstått saksomkostninger i det tilsvar som er forkynt for den ankende part, tilkjennes boet ikke omkostninger. Jeg anser det imidlertid klart at konkursrekvirenten og hjelpeintervenientene må tilkjennes omkostninger. Behørige omkostningsoppgaver er innlevert. Oppgaven fra konkursrekvirenten viser omkostningsbeløp av betydelig størrelse. Dette må imidlertid ses i nøye sammenheng med det store omfang denne sak har fått og med den omstendighet at bevisopptaket ved Oslo byrett pågikk i tidsrommet 11. august-7. oktober 1980.

Jeg finner at omkostningsoppgavene må legges til grunn. Etter dette må Christiania Bank og Kreditkasse tilkjennes omkostninger med kr. 287.000, herav for utlegg, særlig til utdrag, kr. 47.000, og hjelpeintervenientene kr. 40.100, herav for utlegg kr. 100.

Jeg stemmer etter dette for denne

uteblivelsesdom:

Skifterettens kjennelse stadfestes.

I saksomkostninger for Høyeste rett betaler Torgny Hanisch til Christiania Bank og Kreditkasse 287.000 - to hundre og åttisju tusen - kroner, og til hjelpeintervenientene, konkursboene for Andresen & Halvorsen A/S, Eiendomsinstituttet A/S, A/S Garantiselskapet Rondane og A/S Kongshaugen Byggeselskap i fellesskap et beløp på 40.100 - førti tusen ett hundre - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to- uker fra forkynnelsen av denne uteblivelsesdom.

Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schweigaard Selmer, Michelsen og Blom: Likeså.