LG-1997-1456

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1997-10-21
Publisert:	LG-1997-01456
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen byrett Nr. 96-2645 A 0/1 - Gulating lagmannsrett LG-1997-01456.
Parter:	Kjærende part: 1. Edvard Vogt 2. Julia Chelsom Vogt 3. Elinor Chelsom Vogt 4. Ivar Chelsom Vogt 5. David Chelsom Vogt 6. Kristoffer Chelsom Vogt (Prosessfullmektig: Advokat Edvard Vogt, Rådal) Motpart: 1. AS Bergens Tidende v/styrets formann 2. Tidl. Sjefsredaktør Einar Eriksen 3. Tidl. Sjefsredaktør Magne Gaasemyr 4. Sjefsredaktør Hans Erik Matre (Prosessfullmektig: Advokat Pål W. Lorentzen, Bergen)
Forfatter:	Lagdommer Grimstad Kst.lagdommer Engh Lagdommer Truyen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §170, §87, Domstolloven (1915) §108, §111, §153, §156, §218, §218b, §222, §174, §180, §46, Rettsgebyrloven (1982) §3

Bergen byrett avsa 1. juli 1997 kjennelse med slik slutning:

"1. Bergen byretts sak 96-02645A/01 avvises.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Begrunnelsen i kjennelsen var at byretten hadde brakt i erfaring at saksøkerens prosessfullmektig hadde opphørt å være praktiserende advokat som har betalt bidrag til advokatens erstatningsfond, at rettsgebyret under henvisning hertil var krevet innbetalt og at betaling ikke var gjort innen fastsatt frist. Det ble vist til tvistemålsloven §170.

Saksøkerne v/advokat Edvard Vogt har påkjært kjennelsen til Gulating lagmannsrett.

Kjærende part anfører at advokat Edvard Vogt var i stevningen klart angitt som bare foreløpig prosessfullmektig, det i påvente av tiltredelse av annen advokat.

På grunn av alderen avviklet den foreløpige prosessfullmektig sin advokatpraksis, men beholdt saksforberedelsen for to saker, bl a denne, i påvente av ny prosessfullmektig. Edvard Vogt praktiserte således fortsatt, men var ikke forpliktet av domstolsloven §218 til å opprettholde sin generelle bevilling og til å betale bidrag til de "stadig ervervsmessig" drivende advokaters ansvarsforsikring.

Byretten hadde ved mottak av stevningen gitt advokat Edvard Vogt utsettelse med gebyrbetalingen. Advokat Vogts uendrede praksis i "herværende" sak er fortsatt "praksis" i forhold til den generelle bruk av ordet "praktiserende" som forskriftene §3-1 rettsgebyrloven anvender.

Byretten har ikke faktisk truffet en beslutning om tilbakekallelse av den gyldig gitte utsettelse, men underrettet om at utsettelse ikke lenger forelå. Opphevelse av den gebyrutsettelse som var gitt, skjer ikke automatisk. Det trengs en formell beslutning for at opphevelsen skal bli faktum.

Betalingsutsettelsen er gitt til saksøkeren fordi de har engasjert prosessfullmektig viss kompetanse rettssystemet allerede har kontrollert - og denne fortsetter som prosessfullmektig.

I et tilfelle som hvor bare retten blir oppmerksom på at prosessfullmektigen ikke lenger er fullverdig, har alle parter krav på at retten gir dem underretning om forholdet. Retten må instruere hver enkelt part om nødvendigheten av at gebyr blir betalt. Slik underretning til den enkelte saksøker ble ikke gitt av retten.

Når byretten mente at Edvard Vogt ikke lenger hadde status som praktiserende advokat og dermed ikke lenger de forutsatte egenskaper for å praktisere som prosessfullmektig, hadde de fem andre saksøkere krav på formell direkte personlig melding om det som var skjedd. Når byretten selv konstruerer et tilfelle som likeverdig med at en advokat fratrer som prosessfullmektig, burde den fra dette øyeblikk også på andre felter ha gått over til normalordningen for parter uten prosessfullmektig.

De fem andre saksøkerne burde av den grunn også vært gitt oppreisning. -

Forsømmelsen kan ikke legge disse til last. -

De av etter byrettens egen mening ikke representert ved en fullverdig prosessfullmektig, noe byretten hadde forsømt å gi dem direkte melding om. -

Tallrike særlige omstendigheter taler for oppreisning. -

Forsømmelsen var ikke forsettlig for noens vedkommende. -

De fem saksøkerne visste ikke om fristen og sin prosessfullmektigs nye status. -

Ingen av disse hadde derfor anledning til å fremsette en begjæring om oppreisning før fristens utløp.

Det ble vist til Rt-1989-756.

Oppsigelsesadgangen i forskriftene §3-1 tredje ledd er gitt i to klart definerte særtilfeller. Bestemmelsen kan ikke tolkes analogisk.

Byretten leser uttrykket "kan" i bestemmelsen som "skal". Bruken forutsetter et skjønn. Det er ikke gjort her, noe som er feil. Det er rom for rimelighetsbetraktning.

Bortfallet av advokatens forsikringsordning for Vogt medfører ikke nevneverdig økonomisk risiko for byretten. Reaksjonen blir derfor helt uforholdsmessig og urimelig.

Det følger av Rt-1989-1282 at tvistemålsloven §170 ikke direkte gjelder, og at det skal gjøres en diskresjonær vurdering hvoretter små og unnskyldelige avvik fra en normal rutine ikke skal tillegges urimelige følger.

Subsidiært anføres at kjennelsen bygger på feil forutsetning angående faktum.

Det må regnes med omløpstid i betalingssystemet, eksempelvis vil det ha tatt tid for byretten å løse inn sjekk om Vogt hadde levert sjekk til byretten innen fristutløpet. Sjekker er gyldig betalingsmiddel.

Advokat Vogt betalte før fristutløpet den 24. juni 1997 ved frammøte i bank og belastning av egen konto for overføring til byrettens bankkonto. Girering som dette kan gå på sekundet, og det kan ta lenger tid. Pr fristutløp var således Vogts bankkonto belastet med gebyret og dermed ugjenkallelig under rettens kontroll. Følgelig var gebyret betalt. At det av retten ble bokført først to dager senere er ikke avgjørende.

Kjennelsen er i strid med rettsstatens grunnormer, det er ikke foretatt interesseavveining, rimelighetsstandard er ikke benyttet, etablerte rettigheter ble ikke respektert, bona fide-prinsippet er krenket, vesentlighetskravet er krenket og det er sett bort fra lovens formål.

Byretten har i en kjennelse nr 2, 24.07.97 avgjort at Edvard Vogt ikke ble gitt oppreisning for omtalte fristutsettelse. Denne kjennelse er avsagt uten at det forelå noen søknad fra Edvard Vogt om oppreisning. Kjennelsen legger til grunn at Vogt handlet med forsett. Hans betalingsvilje er dokumentert ved at han girerte beløpet før fristutløp. At betalingen ble gjort ved giro, tilskrives unnskyldelig rettsvilfarelse, det ble selvsagt ikke gjort for å provosere.

Edvard Vogt har i brevet til tilsynsrådet for advokatvirksomhet meldt at han har gjenopptatt sin advokatbevilling født xx.xx.1997 og sin status som aktiv advokat, samt at han har betalt nødvendig forsikringspremie.

I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:

"Prinsipalt:

a. Byrettens kjennelse av 1. juli 1997 oppheves.

b. De seks saksøkerne gis en oppreisning på to dager etter domstolsloven §153 for den gitte frist til betaling av gebyr.

c. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger.

Subsidiært:

a. Byrettens kjennelse om avvisning av opprettholdes bare forsåvidt gjelder den ene saksøker Edvard Vogt.

b. De fem saksøkere Julia Chelsom, Elinor Chelsom Vogt, Ivar Chelsom Vogt, David Chelsom Vogt og Kristoffer Chelsom Vogt gis oppreisning etter domstolsloven §153 for den fastsatte betalingsfrist.

c. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger."

Kjæremotparten hevder at byrettens kjennelse av 01.07.1997 må stadfestes.

Det var korrekt av byretten å innkreve gebyrforskudd som gjort i brev av 3.6.97. Hovedregelen i tvistemålsloven §170 er at rettsgebyr skal innkreves forskuddsvis. Etter forskrift av 15.02.1987 §3-2 kan praktiserende advokater betaler gebyret etterskuddsvis. Med praktiserende advokat menes advokat som har stillet sikkerhet, jfr domstolsloven §222, jf departementets kommentar til kapittel 3 i forskriftene. Retten til etterskuddsvis betaling av gebyr falt bort da vilkåret om sikkerhetstillelse ikke er innfridd. Unntaksbestemmelsen i forskriftene om etterskuddsbetaling av gebyr er ikke anvendelig, og retten var berettiget til å innkreve gebyret forskuddsvis. De kjærende parter synes å mene at retten til å betale gebyr etterskuddsvis er ervervet rettighet som ikke kan falle bort uten i de tilfeller som er direkte nevnt i forskriftenes §3-1. Dette er ikke korrekt. Det er så enkelt som at etterskuddsretten avhenger av om advokaten har stillet sikkerhet. Det er i denne sammenheng uten interesse om advokat Vogt er forpliktet til å stille sikkerhet eller innehar bevilling.

Saken skulle avvises når gebyret ikke ble innbetalt innen den fastsatte frist, jf Rt-1989-1281 og Rt-1989-765. Forholdet i disse sakene var at advokaten fratrådte som prosessfullmektig. Gebyr måtte innbetales innen den frist retten fastsatte. Dersom dette ikke skjer var det korrekt å avvise, selv om forholdet ikke er direkte regulert i tvistemålsloven §170. Dette ble klart sagt av kjæremålsutvalget i Høyesterett.

Det er ikke riktig at kjæremålutvalget i kjennelsen inntatt i Rt-1989-1281 har anvendt "den vanlige diskresjonære fristording".

De kjærende parter ble gjort kjent med at innbetalingen skal være mottatt av byretten innen nevnte dato.

Retten hadde ingen grunn til å anta at de kjærende parter ikke kunne betale straks; følgelig hadde retten plikt til å avvise saken, jf tvistemålsloven §170 fjerde ledd i.f.

Det følger av kjennelse i Rt-1990-908 at det ikke er tilstrekkelig at beløpet er betalt i banken den dagen fristen går ut, når det ikke samtidig blir kreditert rettens konto. Jf også Rt-1995-206. Av sistnevnte fremgår at "beløpet i form av sjekk eller annet gyldig betalingsmiddel må være kommet frem til retten innen fristen. Det var ikke tilstrekkelig at betaling i form av sjekk var postlagt innen fristen.

Det bestrides at retten i et tilfelle som dette var forpliktet til å foreta en interesseavveining eller en rimelighetsvurdering. Det bestrides også at de kjærende parter har rett til å uttale seg før avvisningskjennelsen ble avsagt. Det fremgikk av rettens brev at saken ville bli avvist dersom fristen ikke ble overholdt.

Det var for sent å begjære oppreisning etter at byretten hadde avsagt avvisningskjennelsen. De kjærende parter var etter dette tidspunktet henvist til å påkjære kjennelsen, hvilket de også har gjort. De kjærende parter var i dette tilfellet ikke "avskåret fra en prosesshandling" pga fristoversittelsen. Saken avviker fra tilfellet i Rt-1990-1027 ved at det i dette tilfellet er selve saken som er avvist, ikke en anke. I likhet med en uteblivelsesdom er dette en avgjørelse som innebærer en rettskraftig avgjørelse av saken.

Dette medfører at begjæringen om oppreisning heller ikke kunne fremsettes for lagmannsretten jf domstolsloven §156, jf Jo Hov "Rettergang i sivile saker" side 379. Uansett måtte de kjærende parter påkjært byrettens kjennelse av 24.07.97 dersom de vil hevde at begjæringen var avgjort av feil instans. Dette er ikke gjort, og avgjørelsen er rettskraftig.

Advokat Vogt har forsettlig betalt i strid med rettens krav, og han var gjort oppmerksom på de rettslige konsekvenser av ikke rettidig innbetaling. Han har forsettlig handlet i strid med rettens angivelse i brev av 3. juni 1997. Det fremgår av Rt-1990-808 at forsettet ikke omfatter de rettslige konsekvensene av fristoversittelsen. Det kan således heller ikke gis oppreisning.

Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:

"1. Byrettens kjennelse av 01-07.97 og 24.07.97 stadfestes.

2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger på kr 2900,-."

Lagmannsretten bemerker:

Saksøkerne var, da stevningen den 11. oktober 1996 ble uttatt representert ved advokat, og rettsgebyr ble ikke innkrevet, jf §3-1 i forskriftene til rettsgebyrloven.

I brev av 3. juni 1997 fra Bergen byrett, stilet til advokat Edvard Vogt og advokat Pål W. Lorentzen, opplyses det at retten har brakt i erfaring at advokat Edvard Vogt fra 20.03.1997 har opphørt å være praktiserende advokat som har betalt bidrag til advokatenes erstatningsfond.

Det kom ingen tilbakemelding fra advokat Edvard Vogt. Noen dokumentasjon for det som byretten anfører, er ikke fremlagt.

I kjæremålserklæringen skriver advokat Edvard Vogt at han i februar i år ikke lenger fant noen grunn til å opprettholde en advokatbevilling som bare kreves av advokater med "stadig" og "ervervsmessig" praksis, jf domstolsloven §218. Advokat Edvard Vogt viste til at han var blitt 74 år.

Lagmannsretten oppfatter dette som bekreftelse på at da byrettens brev ble avsendt, var advokat Edvard Vogts løyve til å drive advokatvirksomhet, jf domstolsloven §218b, bortfalt. Hans tilslutning til advokatenes erstatningsordning var opphørt og Edvard Vogt hadde følgelig ikke lenger stillet sikkerhet som advokat etter domstolsoven §222. §3-1 i forskriftene til rettsgebyrloven gir praktiserende advokater adgang til å betale rettsgebyr etterskuddsvis når saken avsluttes ved vedkommende domstol.

Departementets uttalelse til bestemmelsen blir det sagt at med advokat menes praktiserende advokat (dvs advokat som har stillet sikkerhet, jfr domstolsloven §222).

Som nevnt oppfatter lagmannsretten nevnte sikkerhetsstillelse å være bortfalt for Edvard Vogt da byrettens brev ble utsendt.

Det er følgelig ikke tvilsomt at Edvard Vogt pr dato for brevet ikke omfattes av adgangen til etterskuddsvis betaling av rettsgebyrer.

Spørsmålet blir om byretten, når saken er fremmet ved stevning av praktiserende advokat, kan kreve gebyret innbetalt før saken avsluttes, om vedkommende prosessfullmektig opphører å være advokat i forhold til refererte forskriftsbestemmelse til rettsgebyrloven.

Det er ikke henvist til konkrete uttalelser om spørsmålet, verken i lovforarbeider eller rettspraksis.

I departementets uttalelse til bestemmelsene er det sagt at om prosessfullmektigen fratrer før saken avsluttes, kan domstolen kreve gebyr innbetalt. Dette er også lagt til grunn av Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelser, jf Rt-1989-756 og Rt-1989-1281.

Etter lagmannsrettens mening er motiveringen for at gebyr kan kreves innbetalt når advokat fratrer, det samme når prosessfullmektigens status som advokat bortfaller. I begge tilfeller hefter vedkommende som har tatt ut stevningen personlig for gebyret. Situasjonen som begrunner gebyrutsettelsen, nemlig at saken fremmes av advokat, det vil si at det er advokat som står for iretteføringen av saken, er opphørt. Dermed oppstår det plikt for vedkommende part til å betale forskuddsgebyr etter rettsgebyrloven §3.

Bergen byrett hadde følgelig lovhjemmel for sitt forlangende i brevet av 3. juni 1997 om innbetaling av rettsgebyr. Dette ble krevet innbetalt til byrettens kasse innen 24.06.97.

Beløpet inngikk ikke i byrettens kasse innen fristen.

Edvard Vogt møtte i bank 24.06.97 (fristdatoen) og girerte penger (rettsgebyr kr 2.970 og forskudd på omkostninger ved bruk av meddommere kr 20000,-, til sammen kr 22970,-) til byrettens bankkonto. Det inngikk på sistnevnte 26.06.97.

Dette er ikke rettidig betaling av rettsgebyret i henhold til byrettens klare instruksjon i brevet av 3. juni 1997, jf Rt-1980-1663, Rt-1985-1171 og Rt-1990-908.

Det kan stilles spørsmål ved om ikke byretten, før den avsa avvisingskjennelse, burde ha kontaktet Edvard Vogt med forespørsel om betaling var gjort. Oppgjør som dette, tross instruksjon som gitt i brevet, er ikke upåregnelig. Det at rettslig frist i noen tilfeller er oppfylt pr innlevering av post, er ikke sjelden årsak til slike misforståelser. Når det avklares at så er tilfellet, er det nærliggende at retten vegleder om adgangen til å søke oppreisning.

Dette ble ikke gjort.

Byretten valgte å oppfatte uttalelser i erklæringen om kjæremål over avvisingskjennelsen, som søknad om oppreisning for oversittelse av betalingsfristen. Ved kjennelse avsagt av Bergen byrett 24.07.97, ble oppreisning nektet. Det foreligger ikke noe selvstendig kjæremål fra saksøkerne på sistnevnte kjennelse, og lagmannsretten oppfatter denne som ikke påkjært. Det er derfor ikke noe grunn for lagmannsretten å gå nærmere inn på byrettens premisser i kjennelsen, heller ikke om det var adgang for byretten til å ta oppreisningbegjæring til behandling etter at det var avsagt kjennelse om at saken skulle avvises.

Spørsmålet blir om avvisningskjennelsen må oppheves fordi byretten på forhånd skulle ha informert om oppreisningsmuligheter, jf tvistemålsloven §87.

Noe bestemt krav om at det skal informeres om dette før prosesshandling blir avskåret pga fristoversittelse, kan ikke utledes av rettspraksis. I misforholdet mellom betalingsinstruksen og betalingsmåten lå det også en oppfordring til advokat Edvard Vogt om selv å sjekke om betalingen ble godtatt.

Lagmannsretten finner ikke at det nevnte representerer en så mangelfull oppfylling av veiledningsplikten etter tvistemålsloven §87 at avvisningskjennelsen på dette grunnlaget kan oppheves ovenfor Edvard Vogt personlig. Forholdet har stor likhet med det som omtales av Tore Scheis kommentarer til tvistemålsloven §87 under pkt. 2 side 210 (bind I).

Etter at byretten har avsagt kjennelse om avvisning av saken pga at den fastsatte betalingsfrist var oversittet, og etter at byretten ved kjennelse har nektet å gi oppreisning for fristoversittelsen, en kjennelse som ikke er påkjært, mener lagmannsretten å være avskåret fra å ta til behandling noen søknad fra kjærende parter om oppreisning for oversittelen av betalingsfristen.

For Edvard Vogt personlig kan derfor kjæremålet på de anførte grunnlag ikke føre fram.

For hans parter må imidlertid følgene av bortfallet av Edvard Vogts advokatstatus bli at vilkåret for at byretten fortsatt skulle godta ham som prosessfullmektig, var at han la fram skriftlig fullmakt som omtalt i tvistemålsloven §46.

Dette er ikke gjort.

Det var bortfallet av Edvard Vogts advokatstatus som var årsaken til byrettens aksjon.

Byretten kunne av den grunn heller ikke lenger henvende seg til Edvard Vogt som om han var legal prosessfullmektig for saksøkerne.

Betalingsoppfordringen måtte derfor stiles direkte til partene, i alle fall måtte byretten sørge for at også de ble tilstillet kopi av brevet. Krav om slik underretning til den enkelte saksøker direkte er ikke oppfylt ved at Edvard Vogt ble oversendt kopier til fordeling. At partene i tilfeller som dette blir tilskrevet direkte, har vært gjort i liknende saker som det har vært henvist til, jf Rt-1989-756 og Rt-1989-1281.

Når kravet om innbetaling av rettsgebyr ikke er fremsatt direkte til partene kan ikke tvistemålsloven §170 brukes, verken direkte eller analogt, som hjemmel for å avvise saken ovenfor andre av saksøkerne, enn Edvard Vogt personlig.

Lagmannsretten finner i denne forbindelse at en ikke kan se bort fra det omtalte kan hatt betydning for fristoversittelsen.

Om feilen antas uten betydning, herunder at det menes åpenbart at de øvrige saksøkere ikke ville ha handlet annerledes enn gjort, om de var blitt tilskrevet direkte, så var situasjonen at det formelle grunnlaget for Edvard Vogts prosessfullmakt for disse var bortfalt. De kunne derfor ikke lenger identifiseres med Edvard Vogt med ansvar for hans feil og forsømmelser. Dette har særlig betydning ved vurderingen av den mulighet de ville ha hatt for oppreisning for fristoversittelsen. Av den grunn oppfattes det som en forsømmelse av byretten når de øvrige saksøkerne ikke ble vegledet om at betalingen var inngått for sent, konsekvensene dette ble tillagt og oppreisningsadgangen, jf T. Schei "Tvistemålsloven I" 211. Kjennelsen må også av den grunn oppheves ovenfor disse.

Edvard Vogt melder at han har "gjenopptatt min advokatbevilling født xx.xx.97" og at han har gjeninntrådt i forsikringsordningen. Dette ses ikke å frita hans parter fra plikten til å etterkomme byrettens krav på innbetaling av rettesbegyret på det tidspunkt da kravet var fremsatt og betalingsfristen utløp.

Avslutningsvis bemerkes at det ikke blir tatt noe standpunkt til om saksøker, i et tilfelle som dette, kan søke om oppreisning for fristoversittelse etter at det på grunnlag av fristoversittelsen er sagt kjennelse om avvisning. Byretten har lagt til grunn at det er adgang til dette.

I og med at byretten har tatt standpunkt til det den oppfattet som oppreisningsbegjæring i egen kjennelse, mener lagmannsretten seg avskåret fra å ta sistnevnte kjennelse opp til vurdering som ledd i behandlingen av kjæremålet over avvisningskjennelsen.

I den utstrekning de kjærende parter også ønsker at lagmannsretten skal vurdere byrettens kjennelse av 24.07.1997, må de påkjære denne særskilt samtidig som de søker om oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen. Dette blir også nødvendig selvom de kjærende parter skulle ha vært i den tro at de kunne få prøvet ønske om oppreisning for betalingsfristoversittelsen som ledd i behandlingen av kjæremålet over kjennelsen av 1.juli 1997.

De kjærende parter har i prosesskrift av 9.oktober 1997 påstått at byrettsdommer Gunnar Torkildsen er inhabil i den sak den påkjærte kjennelse gjaldt, jf domstolsloven §108.

Det blir vist til at daværende politiadjutant Gunnar Torkildsen av Edvard Vogt var anklaget for en rekke ulovlige og uforstandige handlinger for perioden 1973-1985. Anklagene ble fremsatt i 1986-1987.

Edvard Vogt sier at han ikke reagerte på oppfordring fra byrettesdommer Gunnar Torkildsen av 15.januar 1997 om å si fra dersom det ble gjort inhabilitetsinnsigelse på grunnlag av dennes tidligere arbeid ved Bergen Politikammer. Det ble ikke besvart fordi Edvard Vogt gikk utfra at byrettsdommer Gunnar Torkildsen ville være istand til å behandle saken objektivt.

Avisskriverier sist høst viser at hatet mot Edvard Vogt fra tidligere tjenestemann ved Bergen Politikammer aldri er blitt svekket. Han har ikke grunn til å tro at byrettsdommer Torkildsen kan være den eneste av de anklagede politimenn, som skulle være istand til å være uhildet i en sak Edvard Vogt har anlagt mot Bergens Tidende.

For lagmannsretten er det avgjørende at det ikke påstås at byrettsdommer Gunnar Torkildsen har inhabilisert seg ved utalelser, opptreden eller annet etter at omtalte forespørsel gikk ut 15.januar 1997. At Edvard Vogt, av avisskriverier omkring en annen sak, mener å kunne konstatere fortsatt hat fra personer med nåværende eller tidligere tilknytting til Bergen Politikammer på grunn av den såkalte politivoldsaken, er ingen særegen omstendighet i relasjon til domstolsloven §108 som tilsier at byrettsdommer Gunnar Torkildsen er inhabil. Lagmannsretten ser ikke påvist at Edvard Vogt har noe grunnlag for å fragå det standpunkt han tok til forespørselen i brevet av 15.01.97. Innsigelsen måtte ha vært fremmet den gangen, jf domstolsloven §111.

Byretten kjennelse av 24.06.97 blir derfor å stadfeste hva gjelder Edvard Vogt personlig. Kjennelsen blir å oppheve for de øvrige kjærende parter.

Kjæremålet har således bare delvis ført frem. Spørsmål om tilkjenning av saksomkostninger blir derfor å avgjøre etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174 første ledd. Hver av partene må etter dette dekke sine omkostninger.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Bergen byretts kjennelse av 24.06.1997 stadfestes ovenfor kjærende part nr 1 Edvard Vogt.

2. Bergen byretts kjennelse av 24.06.1997 oppheves hva gjelder kjærende part nr 2 Julia Chelsom Vogt, nr 3 Elinor Chelsom Vogt, nr 4 Ivar Chelsom Vogt, nr 5 David Chelsom Vogt og nr 6 Kristoffer Chelsom Vogt.

3. Saksomkostninger blir ikke tilkjent.