RG-1998-897

Instans:	Borgarting lagmannsrett dom
Dato:	1997-09-29
Publisert:	RG-1998-897 (145-98)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 07225/95 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-01608 A /03
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Sigurd-Øyvind Kambestad). Motpart: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Terje Løyning).
Forfatter:	1. Lagdommer Lars Jorkjend, formann 2. Kst. lagdommer Wenche Skjæggestad 3. Justitiarius Bjørn Vesterdal
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1989) §13-13, §18-1, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Folketrygdloven (1966) §11-5, §11-6, §11-11, §11-14, §13-3, §20-1, §8-1, Forsikringsavtaleloven (1989)

Saken gjelder spørsmål om svik i forbindelse med forsikringsutbetaling etter yrkesskade.

A er født i 1952. Han har vært maler, og gjennom flere år utførte han blant annet sprøytemaling innendørs og i skipsrom. Fra 1981 var han ansatt i Sandefjord kommune som maler og gulvlegger. Etter 1989 har han ikke vært i arbeid, og han har i tiden etter gjennomgått en rekke undersøkelser med sikte på å fastslå i hvilket omfang han er løsemiddelskadet. Han har vært sykmeldt og forsøkt attført. Ved Andebu trygdekontors brev av 26. april 1994 fikk han melding om at han var tilstått 100 % uførepensjon. I brevet heter det blant annet:

Ditt krav om uførepensjon etter folketrygdloven særbestemmelse, datert 24.04.91. Mottatt 25.04.91.

Skaden du ble påført er godkjendt som yrkessykdom likestillet med yrkesskade.

Fylkestrygdekontoret har tilstått deg 100 % uførepensjon fra 01.05.90.

Ervervsuførheten anses delvis å skyldes den godkjente yrkessykdom og delvis andre lidelser. Uførepensjonen er derfor tilstått med 40% etter bestemmelsene ved yrkesskade og 60% etter de vanlige uførebestemmelser, jf. folketrygdloven §11-5, 11-6 og 11-14. Den antatte årlige arbeidsinntekt på skadetidspunktet 01.05.89 er satt til kr 163000,- tilsvarende 3,98 pensjonspoeng, jf folketrygdloven §11-6 nr. 3 og 11-11.

Før pensjonsutbetaling vil du få tilsendt pensjonsbrev fra Rikstrygdeverket som inneholder opplysninger om ytelsens størrelse, og en nærmere redegjørelse for det grunnlag den er beregnet etter. - - -

Sandefjord kommune hadde en personalforsikring for yrkesskade, og A hadde i 1993 meldt skade i form av løsemiddelskade til UNI Storebrand (heretter Storebrand). Da det en tid var uklart hvilket selskap som dekket personalforsikringen for det aktuelle skadetidspunkt, ble saken ikke tatt under behandling i Storebrand før i mai 1994. Ved brev av 16. mai 1994 forespurte selskapet om kommunen kunne fremskaffe dokumenter og vedtak som forelå eller ville foreligge fra Folketrygden. Det var også telefonisk kontakt mellom selskapets saksbehandler og kommunens personalsjef, Leif Taraldsen. Sistnevnte påtok seg å innhente kopi av Folketrygdens vedtak og dokumentasjon for at As lidelse var godkjent av Rikstrygdeverket som yrkesskade. Taraldsen innkalte A til et møte, der Taraldsen fotokopierte blant annet en kopi av meldingen av 26. april 1994 fra Andebu trygdekontor. I denne kopien var meldingens fjerde avsnitt om fordeling av ervervsuførheten på yrkessykdom og andre lidelser ikke med. Det var tidligere blendet ut av A ved at en papirstrimmel var lagt over avsnittet ved kopiering av originalen eller en fullstendig kopi.

De kopiene Leif Taraldsen tok, sendte han til Storebrand 20. mai 1994. 31. mai samme år ba Storebrand Andebu trygdekontor om å få tilsendt dokumentene i As trygdesak til gjennomsyn. 8. juni skrev selskapet til A:

Vi viser til telefonsamtale i uken som gikk, da det ble nevnt at vi hadde bedt Andebu trygdekontor om trygdedokumenter. De nevnte i den forbindelse at vi - i og med de trygdevedtak som forelå fra

Rikstrygdeverket og Trygdekontoret - burde ha det materiale vi trengte.

Nå viser det seg, etter kontakt med Trygdekontoret, at den kopi av vedtak datert 26.04.94 som vi har mottatt, ikke er fullstendig. Når De nå har trukket tilbake Deres fullmakt, er det nødvendig at vi får en ny fullmakt fra Dem, slik at vi kan få den fullstendige versjon. Vi må videre ta forbehold om at det kan bli nødvendig å innhente også andre deler av trygdesaken.

Fullmaktsformular vedlegges.

A sendte ny fullmakt til trygdekontoret i oktober 1994 etter at selskapet hadde purret.

Etter innkalling fra selskapet, ble det 20. desember 1994 holdt et møte mellom A, Storebrands saksbehandler Magne Taraldsen og utreder Rune Schjølberg i selskapets sentrale utredningsavdeling. A måtte der forklare seg inngående om blant annet forholdene omkring den blendete brevkopien.

I brev datert 1. februar 1995 meddelte Storebrand A at selskapet mente han hadde begått svik mot selskapet og at han ikke hadde krav på erstatning etter personalforsikringen.

A hadde i august 1994 anket vedtaket om uførepensjon og krevet at 100% av pensjonen ble tilstått etter særbestemmelsene for yrkesskade. Spesialist i yrkesmedisin Hans H. Tjønn, avga i mars 1995 en uttalelse der han kritiserte den tidligere utredning av As sykdom og trygdekontorets saksbehandling. Han anbefalte trygdemyndighetene å godkjenne hele denne pasientens sykebilde (Diagnose) som løsemiddelindusert og yrkesrelatert organisk psykosyndrom, samt å godkjenne at den yrkesmessige og ervervsmessige uførhet her er i sin helhet en yrkessykdom, og at annen nevrologisk eller også psykiatrisk sykdom ikke er mistenkt eller påvist.

Fylkestrygdekontoret i Vestfold tok den 23. mars 1995 As anke til følge og tilsto ham 100% uførepensjon med fulle yrkesskadefordeler fra 1. mai 1990.

Etter at Storebrand hadde samtykket i at søksmålsfristen i forsikringsavtaleloven §20-1 ble forlenget, reiste A 27. september 1995 sak for Oslo byrett med påstand om at selskapet var erstatningsansvarlig. Selskapet tok til motmæle. Oslo byrett avsa 15. mars 1996 dom med slik domsslutning:

1. UNI Skadeforsikring AS frifinnes.

2. A dømmes til å betale UNI Skadeforsikring AS kr 39.350 -trettinitusentrehundreogfemti- som saksomkostninger innen 2 -to- uker.

Sakens nærmere bakgrunn fremgår av byrettens dom og bemerkningene nedenfor. Forsikringsselskapet har nå endret navn til Storebrand Skadeforsikring AS.

A har i rett tid anket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett med påstand om at Storebrand er erstatningsansvarlig for As tap som følge av hans yrkesbetingede løsemiddelskade. Storebrand har tatt til motmæle og påstått byrettens dom stadfestet.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo Tinghus 9. og 10. september 1997. Foruten A avga 3 vitner forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedsak anført:

Storebrand har ikke overholdt reklamasjonsfristen i forsikringsavtaleloven §13-3. Selskapet må ha fått mistanke om svik da det mottok Leif Taraldsens forsendelse av 20. mai 1994 med den blendete kopien av Andebu trygdekontors brev. A fikk vite om mistanken mot ham i møtet med selskapet 20. desember, og først 1. februar sendte selskapet skriftlig beskjed om sitt standpunkt. Selv om man innrømmer selskapet en viss tid til etterforskning, er dette et ugrunnet opphold.

Den blendete kopien var åpenbart mangelfull, men i stedet for å si klart fra om at man mistenkte A for å ha gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger, valgte selskapet ulne formuleringer i brevet av 8. juni 1994. A forstod ikke hva som lå i dette og kan ikke lastes for at han ventet med å sende ny fullmakt til innhenting av trygdedokumentene. Forsinkelsen her skyldes selskapets eget forhold.

Subsidiært hevdes det at A ikke har opptrådt slik at forsikringsavtaleloven §18-1 annet ledd kommer til anvendelse.

Det kan hevdes at det som var blendet ut, var ukorrekt, nemlig at bare 40 % av As uførhet hadde sin årsak i yrkesskade. Det er enighet mellom partene at dr. Tjønns og fylkestrygdekontorets senere vurdering er korrekt og at sykdommen i sin helhet er et resultat av ekstrem løsemiddeleksponering i arbeidet som maler. Selv om brevkopien er ufullstendig, er opplysningene som ble igjen korrekte. Det er sykdommen, ikke trygdevedtaket, som er avgjørende for As rettigheter etter personalforsikringen.

Forsikringsavtaleloven §18-1 annet ledd har i motsetning til den tilsvarende bestemmelse for skadeforsikring, §8-1 annet ledd, ikke i ordlyden noe krav om at de uriktige eller ufullstendige opplysninger skal være gitt bevisst. Sammenhengen mellom de to reglene fører imidlertid til at et slikt krav må innfortolkes også i §18-1 annet ledd. A har ikke bevisst ment å gi Storebrand den blendete kopien. Den ble laget for å bli sendt til forsikringsseselskapet Alfa, der A hadde en livsforsikirng med uførekapital. Dette selskap trengte opplysninger både for å innvilge premiefritak og for å utbetale uførekapitalen. Fordi vedtaket om å innvilge uføretrygd bare delvis bygget på yrkesskadereglene, følte A at han ble mistenkeliggjort og mistrodd. Han ønsket derfor at Alfa ikke fikk innsyn i dette. Han kontaktet Alfa og spurte sin saksbehandler om det var i orden at han blendet ut avsnittet om fordeling på særregler og alminnelige regler. Han fikk bekreftet at dette var i orden.

Det har således skjedd en forveksling av kopier da den blendete ble sendt til Storebrand og den ublendete til Alfa. Dette understøttes av at A ikke selv plukket frem de dokumenter som skulle sendes til Storebrand. Det gjorde personalsjef Leif Taraldsen fra en stor dokumentbunke som A hadde med seg til hans kontor. A, som var oppgitt og motløs over yrkesskadespørsmålet, merket seg ikke at Taraldsen fant en blendet kopi. Han var lettet over å kunne overlate saken med Storebrand til Taraldsen, og han trodde dessuten at den blendete kopien befant seg i hans papirer vedrørende Alfaforsikringen og ikke i trygdepapirene.

Det hevdes videre at utelatelsen av det aktuelle avsnitt ikke var egnet til å gi for høy forsikringsdekning. Forsikringsavtaleloven §18-1 annet ledd inneholder et objektivt element i den forstand at det må være sannsynlig at uriktigheten eller ufullstendigheten vil føre til for høy forsikringsdekning. I As tilfelle er det ikke tenkelig at den blendete brevkopien kunne føre til at Storebrand utbetalte for høy erstatning. Avstanden mellom det foregående og etterfølgende avsnitt viser at noe er utelatt i kopien. I en yrkesskadesak vil det dessuten ikke bli utbetalt erstatning når selskapet ikke har fått opplysninger om andelen av yrkesskade og etter hvilke lovhjemler uførhetstrygd er innvilget. Forsikringsselskapene vil straks oppdage det dersom slike opplysninger mangler, slik det også skjedde i As tilfelle. Selskapene innhenter dessuten rutinemessig opplysningene direkte fra trygdeetaten.

Også det forhold at As uførhet i realiteten fullt ut skyldtes yrkesskade, innebærer at utelatelsen av avsnittet i brevkopien objektivt sett ikke kunne føre til at det ble utbetalt for høy erstatning.

For det tilfelle at retten skulle finne at A har utvist slikt forhold som beskrevet i forsikringsavtaleloven §18-1 annet ledd, 1. punktum, hevder han at vilkårene etter bestemmelsens 2. punktum foreligger og at han må tilkjennes delvis erstatning.

Det er flere unnskyldende momenter, slik at hans opptreden er lite klanderverdig. Han var syk og psykisk redusert som følge av en ekstrem eksponering for løsemidler i arbeidet gjennom en årrekke, og han ble med urette mistrodd med hensyn til årsaken til plagene.

Den for høye utbetaling det er snakk om, er i dette tilfelle lik null i og med at han hadde krav på 100 % utbetaling. Det er ikke riktig å si at selskapet risikerte noe tap ved at utbetaling av full forsikringssum kunne skjedd i forbindelse med trygdevedtaket i april 1994 i stedet for etter avgjørelsen i mars 1995 av anken. Under enhver omstendighet er renteforskjellen mellom de to mulige utbetalingstidspunkter svært beskjeden, i størrelsesorden 17.000 kroner. Forskjellen mellom full erstatningssum og 40 % erstatningssum er ca 340.000 kroner.

A og hans familie har også vært utsatt for ekstraordinære påkjenninger som følge av medieomtale og oppsikt i nærmiljøet, særlig etter byrettens dom.

Det nedlegges ikke noe særlig påstandspunkt om delvis erstatning, men slik erstatning må eventuelt fastsettes etter rettens skjønn til en andel av full erstatning.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

1. Storebrand Skadeforsikring AS er erstatningsansvarlig for As tap som følge av hans yrkesbetingede løsemiddelskade.

2. Storebrand Skadeforsikring AS betaler sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten tillagt forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

Ankemotparten, Storebrand Skadeforsikring AS, har i hovedsak anført:

Bestemmelsene i forsikringsavtaleloven om svik er strenge overfor forsikringstakere, og det bestrides ikke at de til gjengjeld pålegger selskapene en streng bevisbyrde og at en eventuell sviksinnsigelse må gjøres gjeldende uten opphold.

Kravet om i forsikringsavtaleloven §18-1 annet ledd jf. §13-13 om beskjed uten ugrunnet opphold, innebærer ikke at selskapet ikke kan gjøre undersøkelser. Selskapene må være rimelig sikre i sin sak før de fremsetter infamerende påstander om forsikringssvik.

8. juni 1994 hadde selskapet mistanke om at A hadde gitt ufullstendige opplysninger, men det var uklart hva som var holdt tilbake. A hadde da trukket tilbake sitt samtykke til at selskapet selv kunne innhente dokumenter i trygdesaken, og han fjernet ikke denne hindringen før rundt 20. oktober samme år. Først da kunne selskapets undersøkelser starte. Det er ikke spørsmål om A kan lastes for dette, men hvilke muligheter selskapet fikk til å foreta sine undersøkelser. Selskapets utredningsavdeling fikk saken 30. oktober 1994 og holdt møter med berørte personer i desember. Det hadde ikke vært noe ugrunnet opphold da det endelige avslaget ble sendt A 1. februar 1995.

A har utvist svik ved å å gi ufullstendige opplysninger om trygdevedtaket. Trygdekontorets brev var tilgjengelig for ham, og han måtte forstå at det som var blendet ut kunne ha betydning for erstatningsutbetalingen. Kvalifisert uaktsomhet er nok i så måte. Flere forhold er påfallende ved As opptreden, og summen av disse beviser at han har opptrådt i strid med forsikringsavtaleloven §18-1 annet ledd.

A visste at personalsjef Leif Taraldsen skulle sende trygdedokumenter til Storebrand, og han visste at vedtaksbrevet var viktig. Etter hans egen forklaring hadde han rett før kopiert det med avblending for å sende det til Alfa. Likevel ble kopien lagt et stykke ned i den bunken han ga til Leif Taraldsen.

De ansatte i Alfa husker ingen henvendelse fra A om blending av et trygdedokument, og Alfa satt allerede med opplysninger som var langt mer sensitive enn dem som fremgikk av det blendete avsnitt.

Det er påfallende at A trakk tilbake Storebrands fullmakt til å innhente trygdedokumenter og at selskapet måtte purre før han sendte inn ny.

A må ha forstått betydningen av det han gjorde. Han fremstår ikke som en person med vesentlig svekket intellektuell evne. Han har hele tiden vist en bemerkelsesverdig evne til å kjempe for sin sak mot trygdemyndigheter og leger, og han håndterte forholdet til Alfa Forsikring på egen hånd.

Å sende inn en avblendet kopi var ikke uegnet som forsøk på å føre Storebrand bak lyset. Skadesaken ble behandlet av en vanlig saksbehandler som ikke var jurist. At det ikke i kopien sto noe om hjemmel, var ingen garanti for at ufullstendigheten ville bli oppdaget. At det er unødige store mellomrom mellom avsnitt i EDBproduserte standardbrev, er ikke uvanlig. At As klage ble tatt til følge er heller ikke avgjørende. Reelle hensyn taler for å knytte sviksvurderingen til de opplysninger som foreligger på det aktuelle tidspunkt. Det kan ikke være lov til å prøve seg, selv om man subjektivt er av den oppfatning at man har krav å høyere erstatning enn det den foreliggende dokumentasjon tilsier.

Det er ikke grunnlag for å gi A delvis erstatning. Hans forhold er ikke lite klanderverdig. De ufullstendige opplysningene angår forskjellen mellom full og 40% erstatning. Dette er ikke en liten del av kravet, og beløpet 340.000 kroner er heller ikke lite.

Det foreligger heller ikke ellers særlige grunner som tilsier delvis erstatning. Yrkesskadeforsikringen kommer i tillegg til uføretrygd med yrkesskadefordeler, og familien A har brukbar økonomi. Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten, idet den finner at A bør tilkjennes delvis erstatning.

Lagmannsretten er enig med den ankende part i at forsikringsavtaleloven §18-1 annet ledd må tolkes slik at det kreves at de uriktige eller ufullstendige opplysningene må være gitt bevisst. Av forarbeidene til bestemmelsen, Ot.prp.nr.49 (1988-89) side 142 og 143, fremgår at den er ment å skulle stemme med den tilsvarende regel i lovens skadeforsikringsdel §8-1, der ordet "bevisst" er tatt med. Ordene "vet eller må forstå" knytter seg således bare til muligheten for at det kan bli utbetalt erstatning den sikrede ikke har krav på. Forsikringsselskapet må ha en streng bevisbyrde for at det bevisst er gitt misvisende opplysninger, men likevel slik at spørsmålet må bedømmes etter en helhetsvurdering av bevisene, jf. Rt-1995-1641 flg. på side 1647.

I den foreliggende sak fører en slik helhetsvurdering av bevisene etter lagmannsrettens mening til den konklusjon at det ikke skyldtes en utilsiktet forveksling av brevkopier at en blendet versjon av trygdekontorets brev ble sendt til Storebrand. At A ikke selv fant frem til brevkopien i møtet med Leif Taraldsen, kan isolert sett tale for at det fant sted en forveksling. Imidlertid taler både det forhold at A laget en avblendet kopi og hans opptreden etter at kopien var sendt til selskapet i motsatt retning.

Det er vanskelig å se noen fornuftig grunn til at A overfor Alfa skulle ønske å skjule avsnittet om fordelingen mellom yrkesskade og annen skade, og lagmannsretten legger til grunn at de ansatte i Alfa heller ikke kan huske å ha fått noen forespørsel om en slik avblending. En slik forespørsel ville vært såvidt uvanlig at det må legges til grunn at mottageren i tilfelle ville ha husket det.

Når det gjelder etterfølgende forhold, er det påfallende at A tok kontakt med trygdekontoret for å begrense utlevering derfra av dokumenter og at han i telefonsamtale med Storebrands saksbehandler ga uttrykk for at de burde ha det de trengte. Storebrands brev av 8. juni 1994 ga klar beskjed om at den kopien selskapet hadde fått av trygdekontorets brev, og som A visste var viktig for selskapet, var ufullstendig og at selskapet trengte ny fullmakt for å få den fullstendige versjon. At han da ventet flere måneder med å sende ny fullmakt, er også påfallende.

Lagmannsretten legger til grunn at A var meget opptatt av at hans sykdom ikke skulle tilskrives andre årsaker enn løsemiddelskaden. Han fant teoriene om andre årsaker personlig belastende, og han var også opptatt av de økonomiske fordeler det ville innebære at sykdommen i sin helhet ble ansett som yrkesskaderelatert.

Lagmannsretten legger også til grunn at sykdommen hadde svekket A intellektuelt og at denne svekkelse på våren 1994 kan ha vært forsterket av den tilleggspåkjenningen det var at sakkyndige og trygdeetaten ikke ville anerkjenne hele uførheten som yrkesskaderelatert. Men det er ikke holdepunkter for at svekkelsen var av en slik karakter at A ikke var klar over hva han foretok seg.

På denne bakgrunn finner lagmannsretten det tilstrekkelig sannsynliggjort at A bevisst sørget for at Storebrand fikk den blendete kopien av trygdekontorets brev.

Det kan ikke være tvilsomt at å sende inn den blendete versjon av brevet var å gi uriktige eller ufullstendige opplysninger. Uten det avblendete avsnitt ga kopien ikke bare et ufullstendig, men også misvisende bilde av trygdemyndighetenes vedtak.

A har anført at utelatelsen objektivt sett ikke kunne føre til at selskapet utbetalte for mye erstatning, for det første fordi det er utenkelig at selskapet ville bygge på en kopi der graden av yrkesskade og lovhjemler ikke fremgikk, og for det andre fordi han i realiteten hadde krav på full erstatning

Til det første bemerker lagmannsretten at det skal meget til for at et forsøk på svik ikke faller inn under bestemmelsene om bortfalt eller redusert erstatning som følge av at forsøket ville bli oppdaget. Den forebyggende effekt av disse bestemmelsene vil ellers bli svekket. Selv om trygdemyndighetenes vedtak av flere grunner verken binder forsikringsselskap eller sikrede i forsikringssaken, var utfallet av trygdesaken i dette tilfellet av vesentlig betydning for selskapet, noe A var klar over. Han kan da ikke høres med at selskapets rutiner eller kontroller kan frita ham for virkningene av et forsøk på svik.

Med hensyn til det andre, er det nå på det rene at Storebrand anser at vilkårene for full utbetaling foreligger som følge av nye opplysninger om den medisinske tilstand, en tilstand som forelå allerede før brevkopien ble sendt. Lagmannsretten finner imidlertid ikke dette avgjørende. Spørsmålet om opplysningene var egnet til å føre til uriktig erstatningutbetaling, må bedømmes på grunnlag av de øvrige opplysninger som forelå på det aktuelle tidspunkt, jf. uttalelse i Rt-1989-950 flg. på side 957. Saken gjaldt avtalevilkår under den tidligere forsikringsavtalelov, men tilsvarende må gjelde for anvendelsen av sviksbestemmelsene i forsikringsavtaleloven av 1989. De opplysninger som forelå vedrørende A i 1994, særlig de sakkyndiges uttalelser og vedtaket om uførepensjon, pekte klart i retning av at A bare hadde krav på delvis erstatning under personalforsikringen. At han da holdt tilbake opplysningen om at uførepensjon bare delvis var gitt etter særreglene for yrkesskade, medfører derfor etter lagmannsrettens oppfatning at også vilkåret om at opplysningene "kan føre til at det blir utbetalt erstatning han eller hun ikke har krav på", er oppfylt.

Etter §18-1 annet ledd i.f., jf. §13-13 mister selskapet rett til å påberope seg blant annet svik, hvis det ikke uten ugrunnet opphold gir skriftlig beskjed om at det vil gjøre innsigelsen gjeldende. Storebrand ga A skriftlig beskjed den 1. februar 1995. Utgangspunktet for vurderingen av hva som er ugrunnet opphold, er det tidspunkt da selskapet ble kjent med forholdet. Bull, i Karnov (1996) 2659 note 231, mener det her må kreves positiv kunnskap. Lagmannsretten tar ikke stilling til om den mistanke selskapet må ha hatt da det skrev sitt brev av 8. juni 1994 er tilstrekkelig. A er selv skyld i at saken ble forsinket fra juni til oktober, idet han først i oktober ga selskapet fullmakt til å innhente trygdeopplysninger. Storebrands avdeling i Arendal, som behandlet skadesaken, sendte saken til utredningsavdelingen i månedsskiftet oktobernovember, og i desember innhentet utredningsavdelingen forklaringer fra impliserte. Det var således opphold i aktiviteten utad i november 1994 og januar 1995. Disse kan ikke sees å ha vært ugrunnet, idet de ikke overstiger det som med rimelighet må forventes å medgå til intern behandling og vurdering i selskapet. Selskapene må innrømmes tid til grundige vurderinger før de fremsetter påstander om svik.

Lagmannsretten finner etter dette at vilkårene i §18-1 annet ledd foreligger i dette tilfelle. Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger imidlertid også betingelsene i bestemmelsens annet punktum for at A skal få delvis erstatning. De omstendigheter lagmannsretten her legger vekt på, har sammenheng dels med klanderverdigheten av As handlemåte, dels med de økonomiske sider ved saken.

Når det gjelder klanderverdigheten, legger lagmannsretten bare beskjeden vekt på at A var av den oppfatning at sykdommen i sin helhet skyldtes løsemiddelskade, selv om dette senere viste seg å være riktig. Det rettferdiggjør ikke at han forsøkte å underslå trygdemyndighetenes oppfatning. Derimot legger lagmannsretten atskillig vekt på at A var løsemiddelskadet. I uttalelsen av 9. mars 1995 fra dr. Tjønn heter det at A tidlig fikk en sterk eksponering for sterke løsemidler med uvanlig sterke akuttsymptomer og med utvikling av symptomer som er typiske for organisk psykosyndrom - med sterkt islett av nevrasteniske karakterendringer, som glemsomhet, aggresjon, uoverstigelig tretthet, utvikling av manglende tiltro til seg selv, opplevelse av å være i en tapersituasjon - med angstutvikling.

De nevrasteniske symptomer synes å ha forverret seg under og med forløpet av Trygdesakens behandling over de siste år.

I sin forklaring for lagmannsretten har dr. Tjønn opplyst at nedsatt kritisk sans er et annet vanlig symptom ved den lidelse A har pådratt seg og at de nevrasteniske symptomer gjerne forsterkes i stressituasjoner.

A var skuffet og sint da han mottok vedtaket om uførepensjon, og det er trolig at dette i kombinasjon med sykdommen førte til at hans dømmekraft sviktet. Det er ellers ikke opplyst noe ufordelaktig om A, og lagmannsretten finner det sannsynlig at hans lidelse var en medvirkende årsak til hans handlinger.

Lagmannsretten legger også vekt på at Storebrand reelt sett i høyden risikerte et beskjedent tap, idet As sykdom faktisk i sin helhet skyldtes yrkesskaden.

Den sammenheng det er mellom disse momenter medfører etter lagmannsrettens mening at de utgjør særlige omstendigheter som tilsier at han får delvis erstatning. Lagmannsretten finner at erstatningen bør settes til det som sannsynligvis ville blitt utbetalt på grunnlag av de opplysninger som alt i alt forelå da trygdekontorets brev ble sendt til Storebrand. Det sannsynlige er at selskapet ville erkjent ansvar og utbetalt erstatning i samsvar med trygdemyndighetens vedtak som på det tidspunkt anslo yrkesskadedelen av uførheten til 40%.

A har nedlagt påstand om fastsettelsesdom for selskapets ansvar. Lagmannsretten vil avsi dom for at A er berettiget til 40% av erstatningssummen etter personalforsikringen.

Saken er dels vunnet, dels tapt. Lagmannsretten finner at partene bør bære hver sine omkostninger for såvel byretten som lagmannsretten, jf. tvistemålsloven §174 første ledd, jf. §180 annet ledd. Det er ikke grunnlag for å gjøre unntak etter §174 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A er berettiget til 40 prosent av erstatningssummen etter Sandefjord kommunes personalforsikring for yrkesskade i Storebrand Skadeforsikring AS.

2. Saksomkostninger tilkjennes verken for byretten eller lagmannsretten.