HR-2010-1880-A - Rt-2010-1361
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2010-11-04 |
| Publisert: | HR-2010-01880-A - Rt-2010-1361 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder omstøtelse av eiendomsoverdragelse f ra et uskiftebo, hvor det påstås å foreligge gavesalg i strid med arveloven § 19 første ledd, jf. fjerde ledd. Den reiser særlig spørsmål om tvungent prosessfelle sskap i omstøtelsessaker, om prinsippene for verdsettelse av vederlagsfri og livsvarig borett for lengstlevende og om aktsomhetsnormen i arveloven § 19 andre ledd. |
| Saksgang: | HR-2010-01880-A, (sak nr. 2010/847), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | Karine Hesle (advokat Harald Kvarme – til prøve ) mot Magnus Hesle Hanne Hesle (advokat Geir Knutsen) |
| Forfatter: | Webster, Matheson, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | arveloven § 19, arveavgiftsloven § 13, tvisteloven § 30-7, forsinkelsesrenteloven § 3, arveloven § 38, tvisteloven § 19-15, tvistemålsloven § 54, tvisteloven § 1-3, tvisteloven § 16-5, tvisteloven § 30-3, tvisteloven § 20-2 |
NORGES HØYESTERETT
Den 4. november 2010 avsa Høyesterett dom i
HR-2010-01880-A, (sak nr. 2010/847), sivil sak, anke over dom,
Karine Hesle (advokat Harald Kvarme – til prøve )
mot
Magnus Hesle
Hanne Hesle (advokat Geir Knutsen)
G I V N I N G :
(1) Dommer Bårdsen: Saken gjelder omstøtelse av eiendomsoverdragelse f ra et uskiftebo,
hvor det påstås å foreligge gavesalg i strid med arveloven § 19 første ledd, jf. fjerde ledd.
Den reiser særlig spørsmål om tvungent prosessfelle sskap i omstøtelsessaker, om
prinsippene for verdsettelse av vederlagsfri og livsvarig borett for lengstlevende og om
aktsomhetsnormen i arveloven § 19 andre ledd.
(2) Ektefellene Karin og Hans Kristian Hesle hadde tre barn – Magnus, Hanne og Karine.
Etter Hans Kristians død i 2005, ble hustruen sitte nde i uskifte. Den vesentlige verdien i
uskifteboet var en boligeiendom i Gamle Røykenvei 6 2 i Asker. På tomten – som er i
underkant av to mål – er det oppført en eldre enebo lig med et bruksareal på 165 m†
inklusiv kjeller og loft, og et tilknyttet anneks med et samlet bruksareal på 86 m†.
(3) Karin har etter sin manns død bodd alene i hove dhuset. Datteren Karine og hennes sønn
Oskar flyttet etter hvert inn i annekset. Ved tinglyst erklæring 22. desember 2005 fikk de
en vederlagsfri borett til eiendommen ”så lenge Karine er under utdannelse, samt ett år
deretter, dog ikke lenger enn til 31. desember 2010”. I takst 28. august 2007 ble denne 2
borettens samlede verdi vurdert til 180 000 kroner, basert på en månedlig markedsleie på
5 000 kroner.
(4) Ved kjøpekontrakt 3. juli 2008 ble hele boligei endommen overført fra Karin til Karine,
samtidig som Karin – som da nærmet seg 80 år – betinget seg livsvarig og vederlagsfri
borett i hovedhuset. Prisen ble i samsvar med takst satt til 2,6 millioner kroner.
(5) Ved oppgjøret ble verdien av Karines og sønnens tidsbegrensede borett – 180 000 kroner,
senere justert til 145 000 kroner – trukket fra. Likeså kom Karins livsvarige og
vederlagsfrie borett til fradrag. Verdien ble – i tråd med systemet i arveavgiftsloven § 13
– satt til 1 012 000 kroner, basert på en årlig leie på 120 000 kroner og en
neddiskonteringsfaktor på 8,435.
(6) Kjøpesummen for øvrig skulle gjøres opp ved et arveforskudd på 472 667 kroner, ved
overtakelse av pantegjeld på 290 000 kroner og ved betaling av 645 333 kroner. Av dette
siste beløpet skulle Karin beholde 200 000 kroner s elv. Magnus skulle motta 272 667
kroner, og Hanne 172 667 kroner. Når disse utbetalingene til Magnus og Hanne ble sett i
sammenheng med det de to tidligere hadde mottatt som forskudd på arv (henholdsvis
200 000 og 300 000 kroner), ville hver av de tre sø sknene ha mottatt 472 667 kroner som
forskudd på arv.
(7) Alle de forutsatte pengeoverføringene ble gjennomført i tråd med kjøpekontraktens
bestemmelser. Overskjøting av eiendommen til Karine , med påhefte av morens borett, ble
foretatt 4. august 2008 og tinglyst 11. august samme år.
(8) Magnus og Hanne Hesle reiste 12. januar 2009 sak ved Asker og Bærum tingrett mot
søsteren Karine Hesle for å få eiendomsoverdragelse n omstøtt som gavesalg i strid med
arveloven § 19 første ledd, jf. fjerde ledd. Saken ble forent med en annen sak mellom
Magnus og Karine om grensejustering mellom Gamle Rø ykenvei 64 som Magnus eier, og
Karines eiendom. Ved dom 26. mai 2009 ble Karine frifunnet i begge sakene, og tilkjent
erstatning for sine sakskostnader. Etter anke fra Magnus og Hanne i omstøtelsessaken,
avsa Borgarting lagmannsrett 24. mars 2010 dom med slik domsslutning:
”1. Karine Hesle dømmes til innen tre uker fra ret tskraftig dom å skjøte
eiendommen gnr. 77 bnr. 5 i Asker tilbake til Karin Hesle i uskiftet bo mot å
få tilbakebetalt den erlagte kjøpesum.
2. Karin Hesle dømmes til å erstatte Hanne Hesle og Magnus Hesle
sakskostnader for lagmannsretten med 157.939 –
etthundreogfemtisjutusennihundreogtrettini – kroner innen to uker etter
forkynnelse av dommen.
3. Sakskostnader for tingretten tilkjennes ikke.”
(9) Én dommer gikk inn for at anken skulle forkastes.
(10) Karine Hesle har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og Høyesteretts ankeutvalg
har gitt samtykke til ankebehandling for så vidt gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse.
(11) Saken står – materielt sett – i vesentlig samme stilling for Høyesterett som for de tidligere
retter, likevel slik at ankemotpartene har gjort gjeldende en nyanførsel i tilknytning til at
utbetalingene til Magnus og Hanne ble sett i sammenheng med tidligere arveforskudd. 3
(12) Høyesterett tok under ankeforhandlingen opp sp ørsmålet om lagmannsrettens og
tingrettens dommer måtte oppheves og saken avvises fra tingretten, ettersom
omstøtelseskravet ikke også er rettet mot Karin – selger. Partene fikk uttale seg, men la
ikke ned påstander i avvisningsspørsmålet.
(13) Ankende part – Karine Hesle – har i korte trekk gjort gjeldende:
(14) Lagmannsrettens rettsanvendelse er feil, ettersom den ved vurderingen av om det forelå
gavesalg i strid med arveloven § 19 første ledd, jf . fjerde ledd, ikke har lagt avgjørende
vekt på at en livsvarig og vederlagsfri borett påvirker eiendommens verdi på det åpne
marked langt utover den neddiskonterte leieverdien. En salgssum på 2,6 millioner kroner
inneholder derfor ikke noe gaveelement, selv om det kunne oppnås en høyere pris ved
salg uten påhefte av morens borett. Det beror også på en rettsanvendelsesfeil når
lagmannsretten ikke har ansett bortfallet av Karines og Oskars borett som en del av
vederlaget for eiendommen.
(15) Anførselen om at det ikke var anledning til å avkorte kontantutbetalingene til Magnus og
Hanne på grunnlag av tidligere arveforskudd, er fremsatt for sent og må avskjæres etter
tvisteloven § 30-7 første ledd.
(16) Lagmannsretten har uansett lagt til grunn en for streng aktsomhetsnorm, jf. § 19 andre
ledd: Kjøpekontrakten bygger på verdivurderinger fo retatt av en uavhengig takstmann
med god lokalkunnskap. Kontrakten ble opprettet med bistand av en advokat som var
instruert om å utforme denne slik at det ikke i ettertid kunne oppstå spørsmål om
omstøtelse. Karine kan ikke ha opptrådt uaktsomt nå r hun har forholdt seg i samsvar med
de profesjonelle hjelpernes råd.
(17) Ankende part har lagt ned slik påstand:
”1. Karine Hesle frifinnes.
2. Magnus Hesle og Hanne Hesle pålegges in solidum å betale sakskostnader for
tingretten og lagmannsretten til Karine Hesle med tillegg av forsinkelsesrente
etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum for tilkjente
sakskostnader for tingretten, stort kr 81.125, fra utløpet av oppfyllelsesfristen
etter tingrettens dom, til betaling skjer.
3. Magnus Hesle og Hanne Hesle pålegges in solidum å betale sakskostnader til
det offentlige for Høyesterett.”
(18) Ankemotpartene – Magnus og Hanne Hesle – har i korte trekk gjort gjeldende:
(19) Det var riktig av lagmannsretten å fastsette verdien på Karins borett med utgangspunkt i
neddiskontert leieverdi. Det var også riktig å se bort fra den tidligere boretten for Karine
og Oskar, ettersom denne ble konsumert ved Karines erverv av selve eiendomsretten til
boligen. Lagmannsretten tok utgangspunkt i en omsetningsverdi for eiendommen i 2008
på 3,7 millioner kroner, uten hensyn til borettene. Et vederlag for eiendommen på 2,6
millioner kroner – som Karine for en del gjorde opp ved etablering av boretten for Karin
og overtakelse av sin egen borett – inneholder da et klart gaveelement. 4
(20) Det gjøres også gjeldende – som nytt for Høyes terett – at det ikke var anledning til å se
utbetalingene fra Karine til Magnus og Hanne i sammenheng med tidligere forskudd på
arv til de to, ettersom dette ville utgjøre en avko rtning av arv som det ikke er hjemmel for
i arveloven § 38. Gaveelementet er derfor enda stør re enn det lagmannsretten har lagt til
grunn.
(21) Lagmannsretten har ikke bygget på en for streng aktsomhetsnorm. Misforholdet mellom
verdi og vederlag var så stort at Karine ikke kan ha vært i aktsom god tro. Hun var
dessuten kjent med at Magnus og Hanne mente at eiendommen hadde høyere verdi.
Advokat Skogrand, som bisto Karin, frarådet overdragelsen ut fra hensynet til
familiefreden.
(22) Ankemotpartene har lagt ned slik påstand:
”1. Anken forkastes.
2. Karine Hesle dømmes til å betale sakens omkostninger til Hanne Hesle og
Magnus Hesle for tingretten.
3. Karine Hesle dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige for
Høyesterett.”
(23) Jeg er kommet til at lagmannsrettens og tingrettens dommer må oppheves, og at saken må
avvises fra tingretten.
(24) Før jeg går inn på avvisningsspørsmålet vil je g imidlertid – ut fra partenes prosessopplegg
og det behov for rettsavklaring som begrunnet Høyes teretts ankeutvalgs samtykke til
behandling av anken – si noe om mitt syn på verdsettelsen av en vederlagsfri og livsvarig
borett for gjenlevende i forbindelse med overdragelse av fast eiendom fra uskifte, og om
aktsomhetsnormen etter arveloven § 19 andre ledd. De øvrige materielle spørsmål i saken
lar jeg ligge. Men jeg føler behov for å formidle a t anken etter mitt syn nok ville ha ført
frem, om saken ikke måtte avgjøres på et prosessuel t grunnlag.
(25) Arveloven § 19 første ledd forbyr den som sitt er i uskifte å gi bort fast eiendom. Også
gavesalg rammes, jf. fjerde ledd. Om det foreligger gavesalg beror på en sammenligning
av eiendommens og vederlagets verdi, og på om et eventuelt misforhold ”inneheld ei
gåve”. I vår sak er det spørsmål om hvordan deler a v vederlaget – Karins livsvarige og
vederlagsfrie borett i hovedhuset – skal verdsettes.
(26) Ordlyden i arveloven § 19 gir ikke svar. Og jeg har ikke funnet noe i forarbeidene som
kaster særlig lys over spørsmålet. I juridisk teori er flere forskjellige oppfatninger gjort
gjeldende, uten at jeg finner grunn til å gå inn på enkelthetene. Etter mitt syn er det ikke
tvilsomt at det er tale om å finne frem til en målestokk for vederlagets økonomiske verdi i
et åpent marked. Noen avgjørelse fra Høyesterett so m uttrykkelig sier dette, har vi
riktignok ikke. Men i Rt. 1982 side 1165 på side 1171, tok Høyesterett ved bedømmelsen
av eiendommens verdi utgangspunkt i den pris man kunne oppnådd ”i handel og vandel
på overdragelsestidspunktet”. Hensynet til sammenheng tilsier det samme utgangspunktet
for verdsettelsen av vederlaget. Også behovet for å ha praktikable løsninger som ikke
virker prosessdrivende taler med tyngde for å bygge på borettens verdi: Markedsleie for
tilsvarende bolig kan da være en nærliggende verdimarkør, som grunnlag for
neddiskontering. Arveavgiftslovens system bør kunne gi veiledning i så måte. 5
(27) Jeg understreker at det jeg nå har sagt gjelder det alminnelige utgangspunktet i en sak som
vår, der overdragelsen gjelder boligeiendom, og hvor selger har betinget seg eksklusiv
bruksrett til hele eiendommen eller til en separat boenhet. Løsningene ellers må tilpasses
de konkrete forhold. Jeg nevner som eksempel Rt. 1982 side 948, hvor Høyesteretts
flertall på tre dommere la liten vekt på selgers bruksrett som en del av vederlaget,
ettersom bruksretten ikke hadde ”vesentlig betydning for eiendommens verdi for
ankemotparten” – kjøperen: Saken gjaldt overdragels e av en fritidseiendom, og det var
tale om en rett for selgeren ”til å få oppholde seg i huset og på eiendommen om
sommeren, slik hun tidligere hadde gjort sammen med ankemotparten og hans familie”.
(28) Ankende part har gjort gjeldende at det må legges avgjørende vekt på eiendommens verdi
i et fritt marked, med boretten. Jeg er enig i at enkelte uttalelser i Rt. 1982 side 1165 kan
trekke i retning av at borettens ”pristrykkende” virkning utover borettens verdi isolert sett,
etter omstendighetene kan ha interesse. Den aktuelle saken gjaldt en landbrukseiendom.
Dommen gir imidlertid ikke uttrykk for noe alminnelig prinsipp om at det skal legges
avgjørende vekt på eiendommens markedsverdi med påh efte av den personlige boretten.
Et slikt prinsipp ville etter det jeg kan forstå være vanskelig å praktisere, gi liten
forutsigbarhet og virke prosessdrivende. Det ville også øke mulighetene for omgåelse av
rådighetsbegrensningen i arveloven § 19.
(29) I kjøpekontrakten er Karins borett verdsatt ut fra en årlig verdi på 120 000 kroner, som
deretter er neddiskontert i tråd med prinsippene i arveavgiftsloven § 13. Ut fra mitt syn på
hvordan verdsettelsen av slike boretter bør foregå, har jeg ingenting å utsette på denne
fremgangsmåten.
(30) Lagmannsretten har lagt til grunn at eiendommen på overdragelsestidspunktet hadde en
markedsverdi omkring 3,6 millioner kroner. Kjøpesum men var 2,6 millioner kroner. Jeg
er enig med lagmannsretten i at det objektivt sett utvilsomt ligger et gaveelement i dette.
Ved overdragelser mellom nærstående vil det riktignok være et visst rom for at
eiendommens markedsmessige potensiale ikke utnyttes maksimalt – omstøtelse bør ikke
være aktuelt med mindre misforholdet er noe mer betydelig, jf. Rt. 1982 side 1165 på
side 1171. Men i vårt tilfelle er differansen vesentlig.
(31) Jeg går da over til lagmannsrettens anvendelse av arveloven § 19 andre ledd, som stiller
vilkår om at mottakeren ”skjøna eller burde ha skjø na at ektemaken ikkje hadde rett til å
gi gåva”. Det følger av høyesterettspraksis at dett e utelukker omstøtelse dersom
mottakeren ikke burde ha kjent til at lengstlevende satt i uskifte eller ”de faktiske forhold
for øvrig som bevirket at dette måtte bli å anse so m et gavesalg”, jf. Rt. 1982 side 948
(side 954), Rt. 1997 side 1037 (side 1040) og Rt. 2006 side 776 avsnitt 31. Etter lovens
ordlyd vil også aktsom villfarelse om de rettslige grensene for gjenlevendes
disposisjonsadgang hindre omstøtelse. De høyesteret tsavgjørelsene jeg nettopp nevnte gir
imidlertid uttrykk for at slik villfarelse ikke skal tillegges ”nevneverdig vekt”. Jeg er enig
i dette.
(32) Det sentrale spørsmålet i vår sak er om Karine var i aktsom god tro med hensyn til
eiendommens verdi. Vurderingen må bygge på situasjonen slik den fortonte seg for henne
på overdragelsestidspunktet. Og normen må ta høyde for at verdivurderinger kan
inneholde betydelige elementer av både usikkerhet og skjønn. Den må også tilpasses 6
Karines forutsetninger for å vurdere verdiforholdene, og hvilken foranledning situasjonen
alt i alt ga til å foreta ytterligere undersøkelser .
(33) Det fremgår av lagmannsrettens dom at overdragelsen av eiendommen fra Karin til
Karine skjedde etter lengre tids diskusjoner mellom moren og de tre barna om
arveoppgjøret. Advokat Caprino hadde bistått med å utarbeide en rekke ulike
løsningsforslag, uten at det kom til noen enighet. Tidlig på høsten 2007 kontaktet Karin
advokat Skogrand. Han innhentet en uavhengig takst på eiendommens markedsverdi fra
ingeniør Ola Olsby, som kjente det lokale markedet godt. Taksten ble lagt til grunn for
overdragelsen mellom Karin og Karine. Kjøpekontrakt en ble – etter Karins instruksjoner
– utformet av advokat Skogrand, som etter det jeg forstår ikke fant grunn til å fraråde
eiendomsoverdragelsen med den begrunnelse at prisen skulle være basert på en for lav
takst.
(34) Lagmannsretten har ved vurderingen av Karines gode tro foretatt en fullstendig
identifisering av henne og Karin, og trukket den slutning at gavehensikt hos Karin
utelukket aktsom god tro hos Karine. Lagmannsretten viser i så måte – og som eneste
begrunnelse – til at Karine hadde bodd hos moren ”og vært med på alle møter, og det må
legges til grunn at hun er kjent med alle omstendighetene rundt overdragelsen”.
(35) Etter mitt syn har lagmannsretten ved dette lagt til grunn en for streng aktsomhetsnorm:
Det er i saken ikke gjort gjeldende at Olsbys takst bevisst ble satt lavere enn
markedsverdien. Ut fra lagmannsrettens dom kan jeg heller ikke se at Karine hadde, eller
burde ha hatt, kunnskap om forhold ved eiendommen eller dens markedsverdi som tilsa at
taksten ikke var dekkende. Advokat Skogrand la uten fraråding taksten til grunn for
kjøpekontrakten. Karine fikk derfor heller ikke på kontraktstidspunktet noen oppfordring
til å stille spørsmål ved verdien. Slik forholdene samlet sett lå an var det da forsvarlig av
Karine å innrette seg i tillit til at taksten på 2,6 millioner kroner ga et tilfredsstillende
uttrykk for eiendommens markedsverdi. Vilkårene for å omstøte overdragelsen er derfor
ikke oppfylt.
(36) Jeg vender da tilbake til partsforholdet og spørsmålet om avvisning.
(37) Omstøtelsessaken er kun reist mot kjøperen av eiendommen – Karine. En dom vil da ikke
være bindende for selgeren – Karin, jf. tvisteloven § 19-15 første ledd. Men det er ikke
tvilsomt at omstøtelseskravet direkte berører Karin s rettigheter og plikter: Omstøtelse
ville innebære at eiendommen måtte tilbakeskjøtes t il henne, samtidig som hun måtte
tilbakeføre sin andel av kontantbetalingen til Kari ne. Jeg viser – som illustrasjon – til
lagmannsrettens domsslutning i saken, som jeg har referert tidligere.
(38) Det fulgte av rettspraksis under tvistemålsloven § 54 at søksmål i slike trepartsforhold
måtte reises også mot selger. Jeg viser særlig til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i
Rt. 2002 side 417, jf. også Rt. 2002 side 816 og Rt. 2002 side 963, og – som illustrasjon –
til Høyesteretts dom i Rt. 2002 side 127. Kravet om prosessfellesskap var dels begrunnet i
at selger har egne interesser i utfallet som han må gis anledning til å ivareta som part. Ved
overdragelser fra uskiftebo vil gjenlevende særlig kunne være opptatt av å få overlate
ansvaret for eiendommen til andre, eller sikre at den overtas av en bestemt person. Men
også vektige oppgjørstekniske hensyn tilsier at sel ger trekkes inn: Med mindre han
tilbakefører vederlaget, vil kjøper rettmessig kunn e motsette seg tilbakeskjøting i henhold
til dommen. Slik tilbakeføring av vederlaget vil se lger imidlertid bare ha plikt til å foreta 7
dersom dommen i saken også er bindende for ham. Skal den bli det, må søksmålet rettes
også mot ham.
(39) Ved tvisteloven tok man ikke sikte på noen endring av rettstilstanden på dette punktet,
jf. Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 26. oktober 2010 i HR-2010-01820-U avsnitt 10 og
Schei m.fl., Tvisteloven side 65-66. Etter tvisteloven § 1-3 andre ledd skulle derfor
søksmålet mot Karine ha vært avvist av tingretten, så lenge det ikke samtidig ble reist sak
mot Karin.
(40) Feil partsangivelse kan i utgangspunktet rettes etter tvisteloven § 16-5 første ledd, jf. for
eksempel Rt. 2004 side 1239, Rt. 2008 side 1145 og Rt. 2008 side 1730. Men i vår sak
har ankemotpartene valgt ikke å fremsette omstøtels eskravet også mot Karin, og latt
søksmålsfristen i arveloven § 19 andre ledd løpe ut . Slik denne saken ligger an, bør det
ikke gis adgang til retting nå, jf. tvisteloven § 16-5 andre ledd. Lagmannsrettens og
tingrettens dommer må etter dette oppheves og saken avvises fra tingretten, jf. til
sammenligning Rt. 2002 side 417. Jeg viser til tvisteloven § 30-3, jf. § 29-21 andre ledd
bokstav a sammenholdt med § 29-20 andre ledd og § 30-15.
(41) Magnus og Hanne Hesle bør etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 andre ledd pålegges å
erstatte sakskostnadene for alle instanser. Karine Hesle har hatt fri sakførsel for
Høyesterett, og sakskostnadene for behandlingen her tilkjennes derfor det offentlige. For
tingretten utgjorde sakskostnadene i omstøtelsessak en 81 125 kroner, og det er i tillegg
krevd forsinkelsesrenter fra oppfyllelsesfristen for tingrettens dom. Sakskostnadene for
lagmannsretten utgjorde 136 928 kroner, og for Høye sterett er det krevd 87 220 kroner.
Ankemotpartene har ikke hatt innvendinger mot kravenes størrelse.
(42) Jeg stemmer for denne
D O M:
1. Lagmannsrettens og tingrettens dommer oppheves, og saken avvises fra tingretten.
2. I sakskostnader for tingretten betaler Magnus og Hanne Hesle Øn for begge og
begge for Øn til Karine Hesle 81 125 – åttiØntusentethundreogtjuefem – kroner,
med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra
oppfyllelsesfristen i tingrettens dom til betaling skjer.
3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Magnus og Hanne Hesle Øn for begge
og begge for Øn til Karine Hesle 136 928 –
etthundreogtrettisekstusennihundreogtjueåtte – kroner innen 2 – to – uker fra
forkynnelsen av denne dom.
4. I sakskostnader for Høyesterett betaler Magnus og Hanne Hesle Øn for begge og
begge for Øn til det offentlige 87 220 – åttisjutentohundreogtyve – kroner innen
2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom. 8
(43) Dommer Webster: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(44) Dommer Noer: Likeså.
(45) Dommer Matheson: Likeså.
(46) Dommer Matningsdal: Likeså.
(47) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Lagmannsrettens og tingrettens dommer oppheves, og saken avvises fra tingretten.
2. I sakskostnader for tingretten betaler Magnus og Hanne Hesle Øn for begge og
begge for Øn til Karine Hesle 81 125 – åttiØntusentethundreogtjuefem – kroner,
med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra
oppfyllelsesfristen i tingrettens dom til betaling skjer.
3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Magnus og Hanne Hesle Øn for begge
og begge for Øn til Karine Hesle 136 928 –
etthundreogtrettisekstusennihundreogtjueåtte – kroner innen 2 – to – uker fra
forkynnelsen av denne dom.
4. I sakskostnader for Høyesterett betaler Magnus og Hanne Hesle Øn for begge og
begge for Øn til det offentlige 87 220 – åttisjentohundreogtyve – kroner innen
2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.
Riktig utskrift bekreftes: