HR-2010-1880-A - Rt-2010-1361
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2010-11-04 |
| Publisert: | HR-2010-01880-A - Rt-2010-1361 |
| Stikkord: | Arverett, Uskiftebo, Gavesalg, Omstøtelse, Aktsomhetsnormen |
| Sammendrag: | Saken gjaldt omstøtelse av eiendomsoverdragelse fra et uskiftebo, hvor det ble påstått å foreligge gavesalg i strid med Arveloven §19 første ledd, jf. fjerde ledd. Den reiste særlig spørsmål om tvungent prosessfellesskap i omstøtelsessaker, om prinsippene for verdsettelse av vederlagsfri og livsvarig borett for lengstlevende og om aktsomhetsnormen i Arveloven §19 andre ledd.
Omstøtelsessaken var kun reist mot kjøperen av eiendommen. Det fulgte av rettspraksis under Tvistemålsloven §54 at søksmål i slike trepartsforhold måtte reises også mot selger. Ved Tvisteloven tok man ikke sikte på noen endring av rettstilstanden på dette punktet. Etter Tvisteloven §1-3 andre ledd skulle derfor søksmålet mot kjøperen ha vært avvist av tingretten, så lenge det ikke samtidig også ble reist sak mot selger. Høyesterett fant at det etter omstendighetene ikke burde gis adgang til retting, jf. §16-5 første og andre ledd. Lagmannsrettens og tingrettens dommer måtte da oppheves og saken avvises fra tingretten, jf. Tvisteloven §30-3, jf. §29-21 andre ledd bokstav a sammenholdt med §29-20 andre ledd og §30-15. Selv om det ikke var nødvendig for resultatet, kom Høyesterett med uttalelser om de sentrale materielle spørsmål i saken. |
| Saksgang: | Asker og Bærum tingrett - Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2010-01880-A (sak nr. 2010/847), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | Karine Hesle (advokat Harald Kvarme – til prøve) mot Magnus Hesle og Hanne Hesle (advokat Geir Knutsen) |
| Forfatter: | Bårdsen, Webster, Noer, Matheson, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | Arvelova (1972) §19, §38, Arveavgiftsloven (1964) §13, Tvistemålsloven (1915) §54, Tvisteloven (2005) §1-3, §16-5, §19-15, §20-2, §29-20, §29-21, §30-3, §30-7, §30-15, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 |
(1) Dommer Bårdsen: Saken gjelder omstøtelse av eiendomsoverdragelse f ra et uskiftebo,
hvor det påstås å foreligge gavesalg i strid med arveloven § 19 første ledd, jf. fjerde ledd.
Den reiser særlig spørsmål om tvungent prosessfelle sskap i omstøtelsessaker, om
prinsippene for verdsettelse av vederlagsfri og livsvarig borett for lengstlevende og om
aktsomhetsnormen i arveloven § 19 andre ledd.
(2) Ektefellene Karin og Hans Kristian Hesle hadde tre barn – Magnus, Hanne og Karine. Etter Hans Kristians død i 2005, ble hustruen sitte nde i uskifte. Den vesentlige verdien i uskifteboet var en boligeiendom i Gamle Røykenvei 62 i Asker. På tomten – som er i underkant av to mål – er det oppført en eldre enebo lig med et bruksareal på 165 m† inklusiv kjeller og loft, og et tilknyttet anneks med et samlet bruksareal på 86 m†.
(3) Karin har etter sin manns død bodd alene i hovedhuset. Datteren Karine og hennes sønn Oskar flyttet etter hvert inn i annekset. Ved tinglyst erklæring 22. desember 2005 fikk de en vederlagsfri borett til eiendommen ”så lenge Karine er under utdannelse, samt ett år deretter, dog ikke lenger enn til 31. desember 2010”. I takst 28. august 2007 ble denne borettens samlede verdi vurdert til 180 000 kroner, basert på en månedlig markedsleie på 5 000 kroner.
(4) Ved kjøpekontrakt 3. juli 2008 ble hele boligeiendommen overført fra Karin til Karine, samtidig som Karin – som da nærmet seg 80 år – betinget seg livsvarig og vederlagsfri borett i hovedhuset. Prisen ble i samsvar med takst satt til 2,6 millioner kroner.
(5) Ved oppgjøret ble verdien av Karines og sønnens tidsbegrensede borett – 180 000 kroner, senere justert til 145 000 kroner – trukket fra. Likeså kom Karins livsvarige og vederlagsfrie borett til fradrag. Verdien ble – i tråd med systemet i arveavgiftsloven § 13 – satt til 1 012 000 kroner, basert på en årlig leie på 120 000 kroner og en neddiskonteringsfaktor på 8,435.
(6) Kjøpesummen for øvrig skulle gjøres opp ved et arveforskudd på 472 667 kroner, ved overtakelse av pantegjeld på 290 000 kroner og ved betaling av 645 333 kroner. Av dette siste beløpet skulle Karin beholde 200 000 kroner selv. Magnus skulle motta 272 667 kroner, og Hanne 172 667 kroner. Når disse utbetalingene til Magnus og Hanne ble sett i sammenheng med det de to tidligere hadde mottatt som forskudd på arv (henholdsvis 200 000 og 300 000 kroner), ville hver av de tre søsknene ha mottatt 472 667 kroner som forskudd på arv.
(7) Alle de forutsatte pengeoverføringene ble gjennomført i tråd med kjøpekontraktens bestemmelser. Overskjøting av eiendommen til Karine, med påhefte av morens borett, ble foretatt 4. august 2008 og tinglyst 11. august samme år.
(8) Magnus og Hanne Hesle reiste 12. januar 2009 sak ved Asker og Bærum tingrett mot søsteren Karine Hesle for å få eiendomsoverdragelse n omstøtt som gavesalg i strid med arveloven § 19 første ledd, jf. fjerde ledd. Saken ble forent med en annen sak mellom Magnus og Karine om grensejustering mellom Gamle Røykenvei 64 som Magnus eier, og Karines eiendom. Ved dom 26. mai 2009 ble Karine frifunnet i begge sakene, og tilkjent erstatning for sine sakskostnader. Etter anke fra Magnus og Hanne i omstøtelsessaken, avsa Borgarting lagmannsrett 24. mars 2010 dom med slik domsslutning:
- ”1. Karine Hesle dømmes til innen tre uker fra ret tskraftig dom å skjøte eiendommen gnr. 77 bnr. 5 i Asker tilbake til Karin Hesle i uskiftet bo mot å få tilbakebetalt den erlagte kjøpesum.
- 2. Karin Hesle dømmes til å erstatte Hanne Hesle og Magnus Hesle sakskostnader for lagmannsretten med 157.939 – etthundreogfemtisjutusennihundreogtrettini – kroner innen to uker etter forkynnelse av dommen.
- 3. Sakskostnader for tingretten tilkjennes ikke.”
(9) Én dommer gikk inn for at anken skulle forkastes.
(10) Karine Hesle har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og Høyesteretts ankeutvalg har gitt samtykke til ankebehandling for så vidt gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse.
(11) Saken står – materielt sett – i vesentlig samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter, likevel slik at ankemotpartene har gjort gjeldende en nyanførsel i tilknytning til at utbetalingene til Magnus og Hanne ble sett i sammenheng med tidligere arveforskudd.
(12) Høyesterett tok under ankeforhandlingen opp sp ørsmålet om lagmannsrettens og tingrettens dommer måtte oppheves og saken avvises fra tingretten, ettersom omstøtelseskravet ikke også er rettet mot Karin – selger. Partene fikk uttale seg, men la ikke ned påstander i avvisningsspørsmålet.
(13) Ankende part – Karine Hesle – har i korte trekk gjort gjeldende:
(14) Lagmannsrettens rettsanvendelse er feil, ettersom den ved vurderingen av om det forelå gavesalg i strid med arveloven § 19 første ledd, jf . fjerde ledd, ikke har lagt avgjørende vekt på at en livsvarig og vederlagsfri borett påvirker eiendommens verdi på det åpne marked langt utover den neddiskonterte leieverdien. En salgssum på 2,6 millioner kroner inneholder derfor ikke noe gaveelement, selv om det kunne oppnås en høyere pris ved salg uten påhefte av morens borett. Det beror også på en rettsanvendelsesfeil når lagmannsretten ikke har ansett bortfallet av Karines og Oskars borett som en del av vederlaget for eiendommen.
(15) Anførselen om at det ikke var anledning til å avkorte kontantutbetalingene til Magnus og Hanne på grunnlag av tidligere arveforskudd, er fremsatt for sent og må avskjæres etter tvisteloven § 30-7 første ledd.
(16) Lagmannsretten har uansett lagt til grunn en for streng aktsomhetsnorm, jf. § 19 andre ledd: Kjøpekontrakten bygger på verdivurderinger fo retatt av en uavhengig takstmann med god lokalkunnskap. Kontrakten ble opprettet med bistand av en advokat som var instruert om å utforme denne slik at det ikke i ettertid kunne oppstå spørsmål om omstøtelse. Karine kan ikke ha opptrådt uaktsomt nå r hun har forholdt seg i samsvar med de profesjonelle hjelpernes råd.
(17) Ankende part har lagt ned slik påstand:
- ”1. Karine Hesle frifinnes.
- 2. Magnus Hesle og Hanne Hesle pålegges in solidum å betale sakskostnader for tingretten og lagmannsretten til Karine Hesle med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum for tilkjente sakskostnader for tingretten, stort kr 81.125, fra utløpet av oppfyllelsesfristen etter tingrettens dom, til betaling skjer.
- 3. Magnus Hesle og Hanne Hesle pålegges in solidum å betale sakskostnader til det offentlige for Høyesterett.”
(18) Ankemotpartene – Magnus og Hanne Hesle – har i korte trekk gjort gjeldende:
(19) Det var riktig av lagmannsretten å fastsette verdien på Karins borett med utgangspunkt i neddiskontert leieverdi. Det var også riktig å se bort fra den tidligere boretten for Karine og Oskar, ettersom denne ble konsumert ved Karines erverv av selve eiendomsretten til boligen. Lagmannsretten tok utgangspunkt i en omsetningsverdi for eiendommen i 2008 på 3,7 millioner kroner, uten hensyn til borettene. Et vederlag for eiendommen på 2,6 millioner kroner – som Karine for en del gjorde opp ved etablering av boretten for Karin og overtakelse av sin egen borett – inneholder da et klart gaveelement.
(20) Det gjøres også gjeldende – som nytt for Høyes terett – at det ikke var anledning til å se utbetalingene fra Karine til Magnus og Hanne i sammenheng med tidligere forskudd på arv til de to, ettersom dette ville utgjøre en avko rtning av arv som det ikke er hjemmel for i arveloven § 38. Gaveelementet er derfor enda stør re enn det lagmannsretten har lagt til grunn.
(21) Lagmannsretten har ikke bygget på en for streng aktsomhetsnorm. Misforholdet mellom verdi og vederlag var så stort at Karine ikke kan ha vært i aktsom god tro. Hun var dessuten kjent med at Magnus og Hanne mente at eiendommen hadde høyere verdi. Advokat Skogrand, som bisto Karin, frarådet overdragelsen ut fra hensynet til familiefreden.
(22) Ankemotpartene har lagt ned slik påstand:
- ”1. Anken forkastes.
- 2. Karine Hesle dømmes til å betale sakens omkostninger til Hanne Hesle og Magnus Hesle for tingretten.
- 3. Karine Hesle dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige for Høyesterett.”
(23) Jeg er kommet til at lagmannsrettens og tingrettens dommer må oppheves, og at saken må avvises fra tingretten.
(24) Før jeg går inn på avvisningsspørsmålet vil je g imidlertid – ut fra partenes prosessopplegg og det behov for rettsavklaring som begrunnet Høyes teretts ankeutvalgs samtykke til behandling av anken – si noe om mitt syn på verdsettelsen av en vederlagsfri og livsvarig borett for gjenlevende i forbindelse med overdragelse av fast eiendom fra uskifte, og om aktsomhetsnormen etter arveloven § 19 andre ledd. De øvrige materielle spørsmål i saken lar jeg ligge. Men jeg føler behov for å formidle a t anken etter mitt syn nok ville ha ført frem, om saken ikke måtte avgjøres på et prosessuel t grunnlag.
(25) Arveloven § 19 første ledd forbyr den som sitt er i uskifte å gi bort fast eiendom. Også gavesalg rammes, jf. fjerde ledd. Om det foreligger gavesalg beror på en sammenligning av eiendommens og vederlagets verdi, og på om et eventuelt misforhold ”inneheld ei gåve”. I vår sak er det spørsmål om hvordan deler a v vederlaget – Karins livsvarige og vederlagsfrie borett i hovedhuset – skal verdsettes.
(26) Ordlyden i arveloven § 19 gir ikke svar. Og jeg har ikke funnet noe i forarbeidene som kaster særlig lys over spørsmålet. I juridisk teori er flere forskjellige oppfatninger gjort gjeldende, uten at jeg finner grunn til å gå inn på enkelthetene. Etter mitt syn er det ikke tvilsomt at det er tale om å finne frem til en målestokk for vederlagets økonomiske verdi i et åpent marked. Noen avgjørelse fra Høyesterett so m uttrykkelig sier dette, har vi riktignok ikke. Men i Rt. 1982 side 1165 på side 1171, tok Høyesterett ved bedømmelsen av eiendommens verdi utgangspunkt i den pris man kunne oppnådd ”i handel og vandel på overdragelsestidspunktet”. Hensynet til sammenheng tilsier det samme utgangspunktet for verdsettelsen av vederlaget. Også behovet for å ha praktikable løsninger som ikke virker prosessdrivende taler med tyngde for å bygge på borettens verdi: Markedsleie for tilsvarende bolig kan da være en nærliggende verdimarkør, som grunnlag for neddiskontering. Arveavgiftslovens system bør kunne gi veiledning i så måte.
(27) Jeg understreker at det jeg nå har sagt gjelder det alminnelige utgangspunktet i en sak som vår, der overdragelsen gjelder boligeiendom, og hvor selger har betinget seg eksklusiv bruksrett til hele eiendommen eller til en separat boenhet. Løsningene ellers må tilpasses de konkrete forhold. Jeg nevner som eksempel Rt. 1982 side 948, hvor Høyesteretts flertall på tre dommere la liten vekt på selgers bruksrett som en del av vederlaget, ettersom bruksretten ikke hadde ”vesentlig betydning for eiendommens verdi for ankemotparten” – kjøperen: Saken gjaldt overdragels e av en fritidseiendom, og det var tale om en rett for selgeren ”til å få oppholde seg i huset og på eiendommen om sommeren, slik hun tidligere hadde gjort sammen med ankemotparten og hans familie”.
(28) Ankende part har gjort gjeldende at det må legges avgjørende vekt på eiendommens verdi i et fritt marked, med boretten. Jeg er enig i at enkelte uttalelser i Rt. 1982 side 1165 kan trekke i retning av at borettens ”pristrykkende” virkning utover borettens verdi isolert sett, etter omstendighetene kan ha interesse. Den aktuelle saken gjaldt en landbrukseiendom. Dommen gir imidlertid ikke uttrykk for noe alminnelig prinsipp om at det skal legges avgjørende vekt på eiendommens markedsverdi med påh efte av den personlige boretten. Et slikt prinsipp ville etter det jeg kan forstå være vanskelig å praktisere, gi liten forutsigbarhet og virke prosessdrivende. Det ville også øke mulighetene for omgåelse av rådighetsbegrensningen i arveloven § 19.
(29) I kjøpekontrakten er Karins borett verdsatt ut fra en årlig verdi på 120 000 kroner, som deretter er neddiskontert i tråd med prinsippene i arveavgiftsloven § 13. Ut fra mitt syn på hvordan verdsettelsen av slike boretter bør foregå, har jeg ingenting å utsette på denne fremgangsmåten.
(30)Lagmannsretten har lagt til grunn at eiendommen på overdragelsestidspunktet hadde en markedsverdi omkring 3,6 millioner kroner. Kjøpesum men var 2,6 millioner kroner. Jeg er enig med lagmannsretten i at det objektivt sett utvilsomt ligger et gaveelement i dette. Ved overdragelser mellom nærstående vil det riktignok være et visst rom for at eiendommens markedsmessige potensiale ikke utnyttes maksimalt – omstøtelse bør ikke være aktuelt med mindre misforholdet er noe mer betydelig, jf. Rt-1982-1165 på side 1171. Men i vårt tilfelle er differansen vesentlig.
(31) Jeg går da over til lagmannsrettens anvendelse av arveloven § 19 andre ledd, som stiller vilkår om at mottakeren ”skjøna eller burde ha skjø na at ektemaken ikkje hadde rett til å gi gåva”. Det følger av høyesterettspraksis at dett e utelukker omstøtelse dersom mottakeren ikke burde ha kjent til at lengstlevende satt i uskifte eller ”de faktiske forhold for øvrig som bevirket at dette måtte bli å anse so m et gavesalg”, jf. Rt-1982-948 (side 954), Rt-1997-1037 (side 1040) og Rt-2006-776 avsnitt 31. Etter lovens ordlyd vil også aktsom villfarelse om de rettslige grensene for gjenlevendes disposisjonsadgang hindre omstøtelse. De høyesteret tsavgjørelsene jeg nettopp nevnte gir imidlertid uttrykk for at slik villfarelse ikke skal tillegges ”nevneverdig vekt”. Jeg er enig i dette.
(32) Det sentrale spørsmålet i vår sak er om Karine var i aktsom god tro med hensyn til eiendommens verdi. Vurderingen må bygge på situasjonen slik den fortonte seg for henne på overdragelsestidspunktet. Og normen må ta høyde for at verdivurderinger kan inneholde betydelige elementer av både usikkerhet og skjønn. Den må også tilpasses Karines forutsetninger for å vurdere verdiforholdene, og hvilken foranledning situasjonen alt i alt ga til å foreta ytterligere undersøkelser.
(33) Det fremgår av lagmannsrettens dom at overdragelsen av eiendommen fra Karin til Karine skjedde etter lengre tids diskusjoner mellom moren og de tre barna om arveoppgjøret. Advokat Caprino hadde bistått med å utarbeide en rekke ulike løsningsforslag, uten at det kom til noen enighet. Tidlig på høsten 2007 kontaktet Karin advokat Skogrand. Han innhentet en uavhengig takst på eiendommens markedsverdi fra ingeniør Ola Olsby, som kjente det lokale markedet godt. Taksten ble lagt til grunn for overdragelsen mellom Karin og Karine. Kjøpekontrakt en ble – etter Karins instruksjoner – utformet av advokat Skogrand, som etter det jeg forstår ikke fant grunn til å fraråde eiendomsoverdragelsen med den begrunnelse at prisen skulle være basert på en for lav takst.
(34) Lagmannsretten har ved vurderingen av Karines gode tro foretatt en fullstendig identifisering av henne og Karin, og trukket den slutning at gavehensikt hos Karin utelukket aktsom god tro hos Karine. Lagmannsretten viser i så måte – og som eneste begrunnelse – til at Karine hadde bodd hos moren ”og vært med på alle møter, og det må legges til grunn at hun er kjent med alle omstendighetene rundt overdragelsen”.
(35) Etter mitt syn har lagmannsretten ved dette lagt til grunn en for streng aktsomhetsnorm: Det er i saken ikke gjort gjeldende at Olsbys takst bevisst ble satt lavere enn markedsverdien. Ut fra lagmannsrettens dom kan jeg heller ikke se at Karine hadde, eller burde ha hatt, kunnskap om forhold ved eiendommen eller dens markedsverdi som tilsa at taksten ikke var dekkende. Advokat Skogrand la uten fraråding taksten til grunn for kjøpekontrakten. Karine fikk derfor heller ikke på kontraktstidspunktet noen oppfordring til å stille spørsmål ved verdien. Slik forholdene samlet sett lå an var det da forsvarlig av Karine å innrette seg i tillit til at taksten på 2,6 millioner kroner ga et tilfredsstillende uttrykk for eiendommens markedsverdi. Vilkårene for å omstøte overdragelsen er derfor ikke oppfylt.
(36) Jeg vender da tilbake til partsforholdet og spørsmålet om avvisning.
(37) Omstøtelsessaken er kun reist mot kjøperen av eiendommen – Karine. En dom vil da ikke være bindende for selgeren – Karin, jf. tvisteloven § 19-15 første ledd. Men det er ikke tvilsomt at omstøtelseskravet direkte berører Karin s rettigheter og plikter: Omstøtelse ville innebære at eiendommen måtte tilbakeskjøtes t il henne, samtidig som hun måtte tilbakeføre sin andel av kontantbetalingen til Kari ne. Jeg viser – som illustrasjon – til lagmannsrettens domsslutning i saken, som jeg har referert tidligere.
(38) Det fulgte av rettspraksis under tvistemålsloven § 54 at søksmål i slike trepartsforhold måtte reises også mot selger. Jeg viser særlig til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-2002-417, jf. også Rt-2002-816 og Rt-2002-963, og – som illustrasjon – til Høyesteretts dom i Rt-2002-127. Kravet om prosessfellesskap var dels begrunnet i at selger har egne interesser i utfallet som han må gis anledning til å ivareta som part. Ved overdragelser fra uskiftebo vil gjenlevende særlig kunne være opptatt av å få overlate ansvaret for eiendommen til andre, eller sikre at den overtas av en bestemt person. Men også vektige oppgjørstekniske hensyn tilsier at sel ger trekkes inn: Med mindre han tilbakefører vederlaget, vil kjøper rettmessig kunn e motsette seg tilbakeskjøting i henhold til dommen. Slik tilbakeføring av vederlaget vil se lger imidlertid bare ha plikt til å foreta dersom dommen i saken også er bindende for ham. Skal den bli det, må søksmålet rettes også mot ham.
(39) Ved tvisteloven tok man ikke sikte på noen endring av rettstilstanden på dette punktet, jf. Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 26. oktober 2010 i HR-2010-01820-U avsnitt 10 og Schei m.fl., Tvisteloven side 65-66. Etter tvisteloven § 1-3 andre ledd skulle derfor søksmålet mot Karine ha vært avvist av tingretten, så lenge det ikke samtidig ble reist sak mot Karin.
(40) Feil partsangivelse kan i utgangspunktet rettes etter tvisteloven § 16-5 første ledd, jf. for eksempel Rt-2004-1239, Rt-2008-1145 og Rt-2008-1730. Men i vår sak har ankemotpartene valgt ikke å fremsette omstøtels eskravet også mot Karin, og latt søksmålsfristen i arveloven § 19 andre ledd løpe ut . Slik denne saken ligger an, bør det ikke gis adgang til retting nå, jf. tvisteloven § 16-5 andre ledd. Lagmannsrettens og tingrettens dommer må etter dette oppheves og saken avvises fra tingretten, jf. til sammenligning Rt-2002-417. Jeg viser til tvisteloven § 30-3, jf. § 29-21 andre ledd bokstav a sammenholdt med § 29-20 andre ledd og § 30-15.
(41) Magnus og Hanne Hesle bør etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 andre ledd pålegges å erstatte sakskostnadene for alle instanser. Karine Hesle har hatt fri sakførsel for Høyesterett, og sakskostnadene for behandlingen her tilkjennes derfor det offentlige. For tingretten utgjorde sakskostnadene i omstøtelsessak en 81 125 kroner, og det er i tillegg krevd forsinkelsesrenter fra oppfyllelsesfristen for tingrettens dom. Sakskostnadene for lagmannsretten utgjorde 136 928 kroner, og for Høye sterett er det krevd 87 220 kroner. Ankemotpartene har ikke hatt innvendinger mot kravenes størrelse.
(42) Jeg stemmer for denne
D O M:
1. Lagmannsrettens og tingrettens dommer oppheves, og saken avvises fra tingretten.
2. I sakskostnader for tingretten betaler Magnus og Hanne Hesle Øn for begge og begge for Øn til Karine Hesle 81 125 – åttiØntusentethundreogtjuefem – kroner, med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra oppfyllelsesfristen i tingrettens dom til betaling skjer.
3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Magnus og Hanne Hesle Øn for begge og begge for Øn til Karine Hesle 136 928 – etthundreogtrettisekstusennihundreogtjueåtte – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.
4. I sakskostnader for Høyesterett betaler Magnus og Hanne Hesle Øn for begge og begge for Øn til det offentlige 87 220 – åttisjutentohundreogtyve – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.
(43) Dommer Webster: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(44) Dommer Noer: Likeså.
(45) Dommer Matheson: Likeså.
(46) Dommer Matningsdal: Likeså.
(47) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne D O M :
1. Lagmannsrettens og tingrettens dommer oppheves, og saken avvises fra tingretten.
2. I sakskostnader for tingretten betaler Magnus og Hanne Hesle Øn for begge og begge for Øn til Karine Hesle 81 125 – åttiØntusentethundreogtjuefem – kroner, med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra oppfyllelsesfristen i tingrettens dom til betaling skjer.
3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Magnus og Hanne Hesle Øn for begge og begge for Øn til Karine Hesle 136 928 – etthundreogtrettisekstusennihundreogtjueåtte – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.
4. I sakskostnader for Høyesterett betaler Magnus og Hanne Hesle Øn for begge og begge for Øn til det offentlige 87 220 – åttisjentohundreogtyve – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.