TOSLO-2015-136005

Instans:	Oslo tingrett - Dom
Dato:	2015-10-30
Publisert:	TOSLO-2015-136005
Stikkord:	(Mulla Krekar), Strafferett, Drapsstrusler, Ytringsfrihet, Oppreisningserstatning, Straffutmåling, Dobbelt straff
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om uttalelser med trusler falt inn under ytringsfriheten eller om de var straffbare. Tingretten kom til at truslene var å anse som drapstrusler og dømte tiltalte til fengsel i 1 år og 6 måneder, samt til å betale fornærmede oppreisningserstatning på kr 75.000.
Saksgang:	Oslo tingrett TOSLO-2015-136005 (sak nr. 15-136005MED-OTIR/08) - Borgarting lagmannsrett LB-2015-188878 - Høyesterett HR-2016-1660-U
Parter:	Påtlemyndigheten (statsadvokat Torunn Gran, politiinspektør Vegard Rødås) mot Najumuddin Faraj Ahmad (advokat Brynjar Nielsen Meling)
Forfatter:	Tingrettsdommer Peter A Blom, Meddommer Synnøve Irene Struve, Meddommer Lars Øyvind Grindrud
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §7, §60, §61, §62, §140, §227, Grunnloven (1814) §96, §97, §100, Menneskerettsloven (1999) §2, §3, EMKN A10, EMKN P7 A4, FN's konvensjon om sivile og politiske rettigheter SPN A19, Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, §3-5

Najumuddin Faraj Ahmad er født 07.07.1956 og sitter for tiden varetektsfengslet i Kongsvinger fengsel.

Ved tiltalebeslutning utferdiget av Statsadvokaten i Oslo den 21.8.2015 er han satt under tiltale ved Oslo tingrett for overtredelse av:

IStraffeloven § 140
for offentlig å ha oppfordret til iverksettelse av en straffbar handling.

Grunnlag:

a)
Fredag 20. februar 2015, i et intervju i NRKs lokaler på Marienlyst i Oslo, som ble sendt på riksdekkende TV onsdag 25. s.m., ga han uttrykk for at han ville belønne den som dreper B. Utsagnet kom etter at han rett forut i intervjuet hadde presisert at enhver som kjenner dødsstraffen B skal ha, står fritt til å drepe ham, og må videre ses i sammenheng med at han over lengre tid og ved flere anledninger - herunder de anledninger Borgarting lagmannsretts dom av 6. desember 2012 omfatter og i et intervju den kurdiske TV-kanalen NRT publiserte 12. februar 2015 - har uttalt at B og andre 'frafalne' må dø.

IIStraffeloven § 227 annet straffalternativ
for under særdeles skjerpende omstendigheter i ord eller handling å ha truet med en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn 6 måneders fengsel, under slike omstendigheter at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt.

Grunnlag:
Til tid og på sted som nevnt i post I, forholdt han seg som der beskrevet, noe som var egnet til å fremkalle alvorlig frykt bl.a. hos B. Det er særdeles skjerpende at det trues med drap og at dette gjøres i riksdekkende TV-sending, overfor en svært stor krets av personer.

Post I i tiltalebeslutningen er tatt ut etter riksadvokatens ordre. Hovedforhandling ble holdt i tiden 12.-15.10.2015. Tiltalte møtte og erkjente seg ikke skyldig etter tiltalebeslutningen. Retten mottok forklaring fra 4 vitner, herunder fornærmede og ett sakkyndig vitne. I tillegg mottok retten uttalelse fra en sakkyndig. Det ble foretatt slik dokumentasjon som framgår av rettsboken.

Aktor la ned påstand om at tiltalte dømmes for overtredelse av straffeloven § 140 og straffeloven § 127 annet straffalternativ sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd og

Side:2

§ 61 til en straff av fengsel i 2 år. Til fradrag i straffen kommer 233 dager for utholdt varetekt.

Bistandsadvokaten la ned slik påstand: Tiltalte dømmes til å betale erstatning til fornærmede fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 175.000,-.

Forsvarer la ned påstand om at tiltalte frifinnes.

Rettens vurdering:

Oversikt:

Tiltalte er født i Nord-Irak, i den soranitalende, kurdiske delen av landet. Sammen med familien kom han til Norge 30.11.1991 som overføringsflyktning fra FN. I Norge er tiltalte kjent som mulla Krekar.

Tiltalte ble i 2006 oppført på FNs sikkerhetsråds liste over terrormistenkte. Ved Utlendingsnemndas utvisningsvedtak 12.5.2005 ble han besluttet utvist. Han gikk til søksmål med påstand om at vedtaket var ugyldig. Ved Høyesteretts dom av 8.11.2007 (Rt-2007-1573) ble staten frifunnet. Til grunn for avgjørelsen lå at tiltalte ble ansett for å representere en risiko for rikets sikkerhet.

Ved Borgarting lagmannsretts dom av 6.12.2012 (12-068482AST-BORG) ble tiltalte idømt en straff av fengsel i 2 år og 10 måneder for fire overtredelser av straffeloven § 227 annet straffalternativ (trusler) og en overtredelse av straffeloven § 132 a første ledd bokstav a jf annet ledd jf femte ledd (motarbeiding av rettsvesenet). Den ene av de fornærmede denne domfellelsen gjaldt, er den fornærmede i vår sak. Tiltalte ble i samme dom frifunnet for overtredelse av bl.a. straffeloven § 147 a (terrorhandling). Høyesterett avviste anke over dommen og denne er rettskraftig.

Tiltalte ble etter dommen pågrepet den 27.5.2013 og løslatt ved endt tid etter soning den 25.1.2015. Han ble pågrepet på ny den 26.2.2015 i anledning anmeldelsen i vår sak etter intervjuer publisert den 12.2.2015 i den kurdiske TV-kanalen NRT og 25.2.2015 i NRK.

Nærmere om sakens forhistorie:

I Rt-2007-1573 er det gitt en kort oppsummering om tiltaltes bakgrunn og situasjon i Nord-Irak slik den forelå i 2007. Av denne fremgår bl.a.:

"....

Han var som ungdom aktiv blant Muslimbrødrene, en internasjonal islamistisk bevegelse. Han begynte i 1974 på krigsskole som var dannet av Kurdistans Demokratiske Parti. Senere på 1970-tallet fullførte han

Side:3

videregående skole, og han studerte deretter arabisk og islamsk sharialovgivning. Under Iraks krig mot Iran som startet i 1980, ønsket han ikke å avtjene sin verneplikt for Irak, og han flyktet over fjellene til Iran. Under oppholdet der dannet han sammen med andre irakiske kurdere en gruppe som hadde som mål å bli en væpnet islamsk motstandsgruppe i Kurdistan. Han ble etter hvert imam i moskéen i den flyktningleiren der han oppholdt seg.

I 1984 reiste A til Pakistan hvor han var i fire år. I denne tiden fortsatte han med studier og undervisning. Han engasjerte seg etter hvert i arbeidet for kurdiske flyktninger og dro i 1988 tilbake til Iran for å fortsette arbeidet derfra. Han kom da i kontakt med Islamic Movement of Kurdistan, IMK, en bevegelse som hadde som målsetting å frigjøre det kurdiske folket og innføre sharialovgivning i Kurdistan og Irak. Han ble i 1989 valgt inn i bevegelsens lovgivende forsamling. I 1991 var han tilbake i Irak hvor han ble involvert i kamper mot regjeringshæren. Tidligere dette året hadde han gjennom FNs høykommisær for flyktninger søkt om bosetting i et tredjeland for seg og familien. Dette var bakgrunnen for ankomsten til Norge i november 1991.

Etter at A og familien fikk innvilget flyktningestatus i Norge i april 1992, ble han imidlertid ikke værende i landet. Allerede i mai dette året var han tilbake i irakisk Kurdistan, hvor han deltok i valget på selvstyreområdets første lovgivende forsamling. Han fortsatte sitt arbeide for IMK, hvor han ble nestleder for partiets kontor for militære saker. Sommeren 1992 var hele familien tilbake i Irak, og de returnerte til Norge først våren 1993. I de påfølgende år frem til 2000 oppholdt A seg stort sett i Norge, hvor han blant annet arbeidet som islamsk predikant. Men også i denne perioden gjennomførte han atskillige reiser til Irak.

I 2001 ble IMK delt i fire fraksjoner, hvorav den ene ble ledet av A. En ytterligere omorganisering skjedde 10. desember 2001, da Ansar al-Islam ble dannet ved at den militante grupperingen Jund al- Islam sluttet seg til As egen fraksjon. A ble valgt til leder av organisasjonen, som hadde som mål å opprette en selvstendig islamistisk stat i Nord-Irak. Det er opplyst at det kort tid senere, i et område rundt en av landsbyene, over en periode ble etablert et samfunn basert på sharialovgivning.

A reiste den 17. mai 2002 til Norge som ledd i en planlagt ferie. Han forsøkte å returnere til Irak i august samme år, men ble da fengslet i Iran og deretter sendt til Nederland. Der satt han fengslet frem til januar 2003, da han ble sendt tilbake til Norge.

Etter den amerikanske invasjonen i Irak i mars 2003 ble USA og deres allierte ansett som Ansar al-Islams fremste motstandere. Mye tyder på at denne organisasjonen og/eller tidligere medlemmer sto bak flere bombeattentater og andre terrorhandlinger, blant annet bombeattentatet mot det sosialistiske partiet PUK den 4. februar 2004, der over 100 mennesker mistet livet og over 200 ble skadet. FNs sanksjonskomité hadde allerede før dette fattet vedtak om at Ansar al-Islam skulle føres opp på listen over organisasjoner som ble ansett for å samarbeide med Al Qaida. Denne listen er en del av FNs arbeide for å bekjempe terrorisme, og innebærer i prinsippet at alle FNs medlemsstater er forpliktet til å igangsette tiltak.

...."

Av Borgarting lagmannsretts dom av 6.12.2012 fremgår videre:

"Etter Høyesteretts dom har utlendingsmyndighetene fortsatt vurdert forholdene i Irak slik at det vern EMK artikkel 3 gir, er til hinder for at mulla Krekar blir sendt tilbake til sitt hjemland. Utvisningsvedtaket er således fremdeles ikke effektuert.

Mulla Krekar ble etter det som er opplyst intervjuet i NRK-programmet Brennpunkt i 2002. Etter dette er han blitt omtalt med jevne mellomrom, og han er blitt en kjent person.

I 2006–2007 produserte australsk tv et program, "Norwegian Jihad", om mulla Krekar. Programmet ble sendt på NRK i 2007. I intervjuet omtaler han Osama bin Laden som en "fin muslim, en stor muslim, leder for muslimene også". Samtidig benekter han noen forbindelse til Al Qaida. Han bekrefter at han mener at alle kan drepe – i islamske land – den som angriper Islam. Videre bekrefter han at han har lært opp selvmordsbombere, og at selvmordsbombing er en legitim taktikk. Han uttrykker at han har tillatelse til å drepe australske soldater i Irak, men ikke etter at de har forlatt krigssonen og kommet hjem. Mulla Krekar er ikke blitt tiltalt for disse uttalelsene.

Side:4

I henhold til det som er referert i en artikkel i nettavisen til TV 2 i november 2007, skal mulla Krekar da ha uttalt til et kurdisk nettsted at norske myndigheter ikke vil sende ham ut fordi de vet at det da vil komme reaksjoner fra hans tilhengere. I følge oversettelse utført av NRK, uttalte han at det vil komme reaksjoner først fra slektningene, så fra en væpnet gruppe, og til slutt fra folk som følger religionsundervisningen hans i moskéen og som har sympati for ham. Han er heller ikke tiltalt for disse uttalelsene.

I januar 2010 var det en episode der ble det skutt mot mulla Krekars hjem i Oslo. Ifølge påtalemyndigheten må det legges til grunn at skuddene var rettet mot ham. Det er opplyst at svigersønnen hans ble skadet. Skyteepisoden har vært etterforsket, men er ikke oppklart.

Etter nevnte episode har mulla Krekar ikke uttalt seg til norske media."

Fornærmede i vår sak brant den 21.4.2010 en sura (et kapittel) i Koranen og la ut bilde av dette på Internett. Grunnen var i følge fornærmede de massakrene som ble begått overfor kurdere i hans hjemland, noe han setter i sammenheng med den aktuelle suraen. Tiltalte skrev samme år en betenkning på ca 100 sider, omtalt som en fatwa. Denne ble sendt til de sentrale islamske læresteder i verden. Tiltalte mener han ikke nevnte fornærmedes navn i fatwaen. Han skrev imidlertid at handlingene til de tre som hadde brent Koranen skulle behandles som kriminelle handlinger og de tre ble beskrevet som kriminelle. Videre kom tiltalte med en rekke uttalelser på nettstedet Paltalk mot bl.a. fornærmede. Fornærmede bekrefter at han etter å ha blitt kjent med tiltaltes fatwa reagerte med å spytte på Koranen som en demonstrasjon. Han la ut dette på You Tube i 2012. Fornærmede har gått ut flere andre ganger på Internett i protest mot tiltaltes trusler. Sist under hovedforhandlingen i vår sak lot han seg intervjue.

Tiltalte ble i lagmannsrettens dom av 6.12.2012 domfelt på to punkter som relaterer seg til fornærmede i vår sak. Dette gjelder overtredelse av straffeloven § 227 annet straffalternativ (trusler) og § 132a første ledd a jf annet ledd (motarbeiding av rettsvesenet). De to postene lød slik:

Daværende tiltale post III b.
"I tidsrommet 23. til 26. april 2010 i Oslo og/eller Lier uttalte han bl. a. på et nettsted (www.paltalk.no) at B .... måtte drepes eller lignende, og 13. juli 2011 på bopel i Oslo, etter at tiltalebeslutning av 11. juli var blitt forkynt for ham, uttalte han i en forelesning på det samme nesttedet som svar på spørsmål fra en tilhører blant annet ´Jeg har i hvert fall sagt dette tidligere også; alt han har sagt eller gjort som er i strid med islams sharialov, har - i henhold til islams sharialov, i følge alle de fire trosretningene i islam – gjort ham til en kafr.. en frafallen. Og det er altså halal å drepe ham, ifølge alle de fire trosretningene´ og videre ´Vi sieer En som tillater seg å krenke Koranen er – ifølge alle trosretningene i islam og til og med ifølge sjiiia-retningen – en gudsfornekter. Og det er altså muslimenes plikt å drepe ham, uansett hvor han måtte befinne seg. Det spiller ingen rolle om han befinner ser i dar-al-islam eller i dar-al-kufr. og det er jaiiz å likvidere han ved at en oppsøker han og dolker han i midjen eller skyter han med et skudd på hodet´

Uttalelsene gjaldt B ... og var egnet til å fremkalle alvorlig frykt, bl.a. hos ham."

Side:5

Daværende tiltale post II a.
"Lørdag 18. februar 2012, samtidig som hovedforhandling mot ham pågikk i Oslo tingrett, uttalte han på nettstedet www.paltalk.com , senere publisert på nettstedet www.youtube.com blant annet
- Jeg sverger på Gud at om disse tre frafalne kurdere sitter på den norske tronen eller sitter på plassen til Stoltenberg, som er regjeringssjefen i dette landet, slettes ikke Sharia-dommen mot dem. Den henger ved dem, om de er i Europa, hjemme hos seg selv i Oslo, i Norge, i Europa, i hele Kurdistan og i hele verden. Jeg sverger på Gud at alle tre er frafalne med en hver Shariadom. Det er plikt for muslimene å drepe dem om det er i Oslo, ikke Oslo. Den dommen har ikke blitt utstedt uten videre. Jeg har ikke gått uten videre til retten for å fortelle dette. Det er et utsagn at nordmann ikke har hørt. Jeg sverger at min forsvarer var redd første gang. Han prøvde alt han kunne for å se om jeg kan finne en utvei for å formidle denne saken litt mildere. Jeg sa nei. Det er en ære for meg å bli fengslet, å bli drept, skje hva som helst med meg på grunn av denne saken. Ingen andre saker kan sammenlignes med denne saken.'
eller lignende. Uttalelsene var trusler rettet mot tre kurdere som var fornærmet og vitner i den pågående straffesak mot ham, og som skulle avgi vitneforklaring uken etter, og uttalelsene var egnet til å påvirke vitnenes forklaringer i retten."

Tiltalte ble som nevnt dømt i samsvar med tiltalen på disse postene, noe som må legges til grunn som en del av sakens forhistorie.

Tiltaltes autoritet som lederskikkelse:

I Borgarting lagmannsretts dom av 6.12.2012 ble det redegjort slik for dette:

"Lagmannsretten legger til grunn at mulla Krekar er religiøst konservativ og tilhenger av islamsk fundamentalisme. Han er ideologisk preget av jihadisme og kurdisk islamisme.

Som det fremgår ovenfor har mulla Krekar studert arabisk og islamsk sharialovgivning, og han har solid islamsk skolering. Han har vært imam. Videre har han vært politisk aktiv i Kurdistan, hatt en lederposisjon i IMK og vært leder i Ansar al-Islam. Han har militær opplæring og erfaring og har hatt forbindelser med ulike militante islamistnettverk. Han har møtt sentrale skikkelser i det internasjonale jihadistmiljøet. Dette inkluderer Osama bin Laden, som mulla Krekar har uttrykt beundring for.

I Norge har mulla Krekar forkynt i moskéer og drevet egen menighet. Han er kjent som en dyktig og karismatisk taler og har et stort kontaktnett. Som lagmannsretten vil komme tilbake til, har han – inntil han ble varetektsfengslet i mars 2012 – hatt faste taletider én eller flere ganger i uken på nettstedet Paltalk.com. (Paltalk). Der er hans publikum hovedsakelig, men ikke bare, kurdiskspråklige islamister. Hans rolle synes å være en ideologisk og religiøs veileder og inspirator.

Lagmannsretten legger til grunn at mulla Krekar de siste årene har vært opptatt av å bygge opp en ny bevegelse, "Rawt". Han har selv i sin forklaring benektet at dette er noen organisasjon, men beskrevet det som en form for løsere studiegrupper. Mulla Krekar omtaler seg som emir for bevegelsen.

Lagmannsretten har ikke grunnlag for å angi nøyaktig hvor mange tilhengere mulla Krekar har. Det er imidlertid mye som tyder på at han har ikke ubetydelig innflytelse. Det fremgår av den sakkyndig Lias forklaring at flere tusen personer har signert et opprop til støtte for mulla Krekar. Et hundretalls demonstranter har møtt opp på markeringer som hans tilhengere organiserer. Han er profilert på en rekke islamistiske nettsider, med til dels militant innhold. Han er ofte blitt intervjuet, både av nasjonale og internasjonale medier. Ifølge Lia nyter mulla Krekar høy status i det nye muslimske ekstremistmiljøet på

Side:6

Østlandet. Lia har anslått at mulla Krekar har minst et hundretalls dedikerte tilhengere, og en større skare av sympatisører.

Mulla Krekar har selv uttalt på et pressemøte i juni 2010, et møte som lagmannsretten kommer tilbake til, følgende om sin innflytelse:

Ja, men jeg har tilhengere, etterfølgere og folk som hører på hva jeg sier. De sier til meg, jeg drar og sprenger meg selv i Irak, kan jeg dra er det tillatt? Og jeg sier ja, dra og spreng med amerikanere. Og han drar.

I en tale på nettstedet Paltalk 24. mars 2012 uttalte han dette om sin innflytelse:

Jeg har innflytelse der jeg kommer fra. Innflytelse som en muslim lærd, som en politiker, som en som driver jihad og forsvarer Gud. En som organiserer folk. Også som en far; og som en belest mann. Og jeg etterlater meg flere verk som en mamosta [mullah/lærer] og som en prekenholder og som en dikter.

Disse uttalelser underbygger at mulla Krekar selv mener han har en ikke ubetydelig innflytelse."

Tiltalte har under hovedforhandlingen i vår sak opplyst at han tror det er et stort antall kurdere fra Irak som støtter ham. Han fremholder for øvrig bl.a. at alle hans aktiviteter kun var på Internett hjemmefra. Han anfører at han ikke har relasjoner til andre utenom kurdere fra Irak.

I januar 2015 publiserte tiltalte et manifest som bevegelsen Rawt skal arbeide etter. Hensikten er i følge forordet å få til en samling rundt en del kunnskaper og prinsipper innen flere forskjellige arenaer. Disse arenaene er en trosretning forankret i sunni-islam, en tro og ideologi som faller innenfor rammen av den totalitære Tawhid (Monoteisme), m.fl. Tiltalte har under hovedforhandlingen ikke ønsket å svare på spørsmål om Rawt. I følge det sakkyndige vitnet, 1. amanuensis Lars Gule, er deler av Rawt programmet uakseptabelt for mer de mer radikale, f.eks. ISIL. Organisasjonen Ansar al-islam, som tiltalte var leder for i en kortere periode fra oppstarten i 2001, har etter det opplyste nå sluttet seg til ISIL. Tiltalte har foreløpig ikke tatt stilling til om han vil slutte seg til ISIL.

Nærmere om det aktuelle forholdet:

Tiltalte ga den 20.2.2015 et intervju til NRK som ble sendt den 25. samme måned. Intervjuet ble sendt i en kort og en lang versjon på hhv 7 minutter og ca 15 minutter. Råmaterialet fra selve intervjuet er av adskillig lenger varighet, men dette har retten ikke fått tilgang til. Foranledningen til intervjuet var den nylige løslatelsen av tiltalte. Intervjuet er senere oversatt til engelsk og sorani i følge etterforskeren på saken, vitnet Johansen. De sentrale deler av intervjuet er som følger:

"Intervjuer: En som brenner Koranen, ifølge islam, da er straffen døden. Er det riktig?

T.: Brenning av Koranen som en fornærmelse, ja, det er helt sikkert.

Side:7

Intervjuer: Du satt i fengsel for å ha truet noen kurdere, også statsministeren. Nå sier en av kurderne at du har truet ham igjen, er det riktig?

T.: Nei, det er ikke riktig. Han har rettens vei foran seg, og han er i stand til å bevise det.

Intervjuer: Men denne mannen, som da har brent Koranen, vil det være riktig at han mister sitt liv, selv om han bor i Norge?

T.: Jeg tror fast på at han har begått en forbrytelse, hans straff er døden, fullbyrdelsen ligger på vår nasjon (ummah), uansett om han befinner seg i Norge eller hos Barak Obama. Det er ikke noe forskjell der. Jeg truer ikke personen selv, jeg nevner teorien, jeg nevner loven. Jeg har sagt hva som står i Koranen og i beretningene. Jeg har ikke sagt om personen: Vi må drepe deg.

Intervjuer: En av dem som brente Koranen, er redd for at noen som hører på deg, kan komme til å drepe ham, fordi du har sagt at det er straffen ifølge Koranen. Er ikke det en fare for at noen av dine, de som hører på deg gjør en sånn gjeming?

T.: Han jo frykte somalieren, indonesieren, afrikaneren, tsjetsjenren og alle som følger Koranen. Han trenger ikke å være redd meg, han må frykte den forbrytelsen han har begått og frykte at straffen mot ham skal fullbyrdes.

Intervjueren: Betyr ikke det at du med din religiøse utredning, faktisk dømmer ham til døden, selv om du ikke vil gjør det selv, kan noen andre gjøre det?

T.: Ikke bare den som hører på meg, alle som kjenner til straffen, kan muligens drepe ham. Alle som kjenner til straffen. Vi forsvarer vår religion med vårt eget blod. Grensene våres er grenser av blod, grenser av sprengstoff. Den som fornærmer religionen vår, må vite at en av oss kommer til å dø. Han eller andre enn ham, som fornærmer vår religion vår ære, må forstå at dette er en konflikt på liv og død.

Intervjueren: Men vil du være tilfreds hvis denne mannen blir drept?

T.: Jeg skal sende en gave til hans drapsmann, hvis jeg kan det. Hvordan skal det ha seg at jeg ikke blir glad? Hvorfor skal jeg ikke være glad?

..."

Etter ovenstående sitat går man i intervjuet over på å snakke om angrepet mot Charlie-Hebdo og karikaturtegningene. Her sies bl.a. følgende i NRK-intervjuet:

"....
Intervjueren: Hvis for eksempel en tegner lager en Mohamed-karikatur i Norge, første gang, som lager den først, vil det da være rett av en islamist og oppsøke vedkommende, og sprenge seg selv i luften for å ta livet av tegnere?.

T.: For det første er det ikke jeg som skal tillate det, men vedkommende er blitt en krigende hedning, og da er det tillatt å drepe ham. For det andre, skal det ikke være med sprengning, slik at det ikke blir noe uskyldig offer.

Intervjueren: Men hvis han er alene, så er det greit?

T.: Med bil, med bil. Fordi han har tråkket på vår verdighet, våre verdier og vår helligdom, vedkommende må dø. Fordi vedkommende som ikke respekter 30 % av jordas befolkning, må heller ikke leve.
...."

Side:8

Det forutgående intervjuet i den kurdiske TV-kanalen NRT ble sendt den 12.2.2015 og er mer omfattende. Et par sentrale avsnitt siteres der han uttaler seg om straffen til en frafallen og spesielt om at dommen er å drepe fornærmede:

"...
Intervjuer: Hva er dommen til en frafallen sett fra islamsk side?

T: Det er å drepe. Frafallen er den som har kommet blant muslimene og senere blitt vantro igjen, dratt tilbake. Dommen er å drepe en frafallen. Det er ikke noe som jeg sier. Det sier jeg som en forsvarer som har disse lovene foran meg, disse bøkene som ligger bak mitt hode (peker på bokhyllene bak seg).

Denne personen har spyttet på Koranen. Dette er i alle fire lovskolene, dette er i alle sharia begrunnelsene. Jeg har også sendt til Saudi Arabia, til Pakistan, til Marokko, til kurdiske lærde og andre.

...

Intervjuer: Og dommen må være å drepe?

T.: Dommen er å drepe. Dommen er å drepe ham. Men det å bevise en persons skyld, ...(pip) ... som har gjort det. Dommen (skylden) til .. , (pip) ... må bevises i en rettssak, slik at han kommer og forsvarer seg, «hvorfor jeg har brent, hvorfor jeg har spyttet på den, hvorfor jeg har gjort det med den». Og den dommeren som avsier dommen, er ikke en person som er hentet fra gata. Han er en kvalifisert dommer. Så må man vite hvor utilregnelig vedkommende er, hvor mye tvang som ligger i det, om han var nødt til det og lignende. Dommen til mofti (muslimsk lærd) sier at den som ikke har på seg bilbelte må betale en bot på sjuhundre og femti dollar, sjuhundre og femti kroner. Men det er ikke han som drar og dreper vedkommende. Han har ikke noe med det å gjøre. Han sier at denne talaq (skilsmissen) er gjeldende. Det betyr ikke at han drar og skiller kvinnen fra mannen. Men en dommer skiller dem fra hverandre. Han har med seg politi til å gjennomføre det. Det er det som er forskjellen. Jeg snakker da som muftien ...

..."

Tiltalte har under hovedforhandlingen vedstått seg det som er sagt under intervjuene med unntak for oversettelsen av utsagnet: "Jeg skal sende en gave til hans drapsmann". Han forklarer utsagnet med at i den kurdiske kulturen er dette et uttrykk som innebærer at når en er i nærheten, gis en gave, en søtsak. Tiltalte mener det er feil oversatt når det står at gaven skal gis til den som dreper ham. På spørsmål om forståelsen av det oversatte utsagnet "med bil, med bil", svarer at han at dette er nok en feil og han vil ikke svare på dette fordi det ikke har noe med fornærmede å gjøre. Han har presisert at foranledningen var dommen han hadde fått og hans utsagn var kommentarer til denne dommen. Han mener å ha snakket generelt og det er ikke opp til ham å drepe noen. Videre fremgår det av intervjuet at han foreløpig ikke har tatt stilling til om han kan sverge troskap til kalifatet, ISIL.

Tolkingen av utsagnene:

Noen generelle utgangpunkter for tolkingen av utsagn er gjengitt i Rt-2012-536, avsnitt 18 flg. Det avgjørende for tolkingen vil være hvordan den alminnelige tilhører vil oppfatte utsagnet ut fra den sammenheng det er fremsatt i. Uttalelsen må tolkes i lys av de ytre

Side:9

omstendigheter den fremsettes under. Det enkelte utsagn kan altså ikke tolkes isolert, men må bedømmes samlet og innenfor den ramme de ble fremsatt. Ved den konkrete tolkingen er utgangspunktet at ingen skal risikere strafferettslig ansvar ved at utsagn tillegges et meningsinnhold som ikke er uttrykkelig uttalt, med mindre et slikt innhold med rimelig stor sikkerhet kan utledes av sammenhengen, jf Ot.prp.nr. 33 (2004-2005) s. 189. Ytringsfriheten kommer videre inn som tolkningsfaktor og begrunnelse for en innskrenkende tolkning.

Innledningsvis bemerkes at tiltalte bekjenner seg til den salafistiske, opprinnelige og bokstavtro, versjon av islam. Det er på det rene at når han snakker om dødsstraff i forbindelse med brenning av Koranen og frafall fra islam, så menes dette fra hans side helt bokstavelig, ikke i overført betydning som fravær av gud, straff i det hinsidige, el.l. Hans utsagn er heller ikke til å misforstå på dette punktet.

Retten har ikke hatt tilgang til råmaterialet fra intervjuene. Det ble snakket om flere ting enn hva som bare fremgår av det publiserte materialet. F.eks. har en foranledning til intervjuet vært dommen mot tiltalte. Tiltalte har snakket om skillet mellom bevis for en kriminell handling, at personen kan straffes som tilregnelig og hva dommen for handlingen er, herunder at det er et maktapparat som kan fullbyrde en dom. På spørsmål i retten om det i et vantro område vil være opp til enhver å fullbyrde dersom de to første vilkårene er oppfylt, svarer han at det ikke skal skje vilkårlig og nevner angrepet mot Charlie-Hebdo der det stod en organisasjon bak. Uttalelsene i NRK-intervjuet fremstår etter rettens mening som mer reservasjonsløse når tiltalte sier at hans straff er døden, fullbyrdelsen ligger på vår nasjon (ummah), uansett om han befinner seg i Norge.

Retten kan ikke se at det er grunnlag for tvil om at de gjengitte sentrale deler av intervjuene er dekkende for hva tiltalte har uttalt og ment på tidspunktet for intervjuene. Tiltalte har ikke tatt avstand fra sine uttalelser i retten. Det er heller ikke tale om en historisk kommentar fra tiltaltes side i anledning domfellelsen av ham i 2012. Det er utsagn hvis innhold i hovedsak gjentas uten noen form for forbehold om at dette er historikk eller tolking av tidligere utsagn som ikke gjelder lenger. Endelig ble tiltalte gitt anledning til en sitatsjekk av både den korte og lange versjonen av intervjuet i NRK før de ble publisert. I følge nyhetsdirektør Kalbakk i NRK hadde ikke tiltalte innsigelser mot de to versjonene som ble publisert ut over et ønske om at det skulle bli publisert mer, noe man fra NRKs side svarte at man ville vurdere.

Retten er ikke i tvil om at hans utsagn må forstås slik at han tar til orde for at den som dreper fornærmede skal få en påskjønnelse, f.eks. i form av en gave el.l., noe han selv vil bidra til dersom han kan. Dette samsvarer med hva tiltalte tidligere har uttalt i anledning brenning av Koranen. Se Borgarting lagmannsretts dom av 6.12.2012, s. 49, der han i en lydfil bl.a. uttaler seg om behovet for å forberede seg på eventuelle arrestasjoner og gi

Side:10

økonomisk støtte og belønning til den som eventuelt blir fengslet, med at vi i så fall må være i stand til å gi denne et månedlig pengebeløp.

Tiltalte snakker flere steder i intervjuet generelt om sin forståelse av islam og han formulerer seg ikke på alle punkter like presist som i de uttalelser han ble domfelt for i 2012. I NRK-intervjuet sier ikke tiltalte lenger uttrykkelig at det foreligger en plikt til å fullbyrde en dødsstraff. Han sier bl.a. at noen muligens kan komme til å drepe fornærmede, han nevner teorien, loven og sier at han ikke har sagt om personen at vi må drepe denne. Han understreker likevel sterkt hva straffen er slik han med sin autoritet utlegger islam. Det ligger videre en oppfordring til fullbyrding i hans henvisning til at dette ligger på "vår nasjon (ummah)" og ved at elementet om påskjønnelse nevnes.

Ut fra sammenhengen er det ingen tvil om at denne del av uttalelsene gjaldt fornærmede. Navnet til fornærmede fremgår ikke direkte av intervjuene, men intervjuet innledes med å vise til at tiltalte satt fengslet for å ha truet noen kurdere og at det gjaldt brenning av Koranen. Dommen tiltalte satt fengslet for har vært offentlig kjent og gjaldt spesifikt også fornærmede i vår sak. I tillegg kommer at fornærmede selv hadde gått ut på Internett bl.a. den 6.1.2015 som rette vedkommende og etter sendingen av NRT intervjuet skrev han en artikkel publisert 19.2.2015 der hans anmeldelse av tiltalte ble nevnt.

Tiltalte omtaler i intervjuet en konkret person og gir uttrykk for sitt personlige syn om at hvis han kan, vil han besørge en påskjønnelse til den som utfører drapet. Dette forsterker elementene av trussel og oppfordring til å begå en straffbar handling.

Tonen skjerpes ytterligere senere i NRK-intervjuet når det snakkes om karikaturtegningene. Han sier det er tillatt å drepe vedkommende. Tiltalte får spørsmål om det vil være rett å sprenge seg selv i luften for å ta livet av tegnere og svarer: "Med bil, med bil". Han uttaler videre samme sted bl.a. at "...vedkommende må dø. Fordi vedkommende som ikke respekterer 30 % av jordens befolkning, heller ikke må leve". De skriftlige oversettelsene av NRK-intervjuet bruker uttrykket "med bil", mens det i tekstingen fra NRK er oversatt med "utslett". Uttrykket kan etter dette forstås i lys av tidligere eksempler på bruken av kjøretøyer som enkle voldsmidler mot en fiende. Se nærmere den sakkyndige, forskningsleder Magnus Randstorp, sin rapport av 4.8.2015, s. 12.

Ut fra den sammenheng uttalelsene er fremkommet i (se nærmere nedenfor), kan retten ikke se at det er grunnlag for å fortolke uttalelsene innskrenkende. Selv om tiltalte også snakker generelt om hvordan islam er å forstå, gjør han åpenbart ikke bare det.

Spesielt om tiltalens post I:

Side:11

Straffeloven § 140 første ledd rammer den som offentlig oppfordrer til iverksettelse av en straffbar handling. Bestemmelsen er kalt "oppviglerparagrafen". Bestemmelsen er videreført i den nye straffeloven § 183. I forarbeidene til den nye straffeloven, Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) s. 244, peker departementet bl.a. på at en avkriminalisering vil kunne skape inntrykk av at samfunnet aksepterer at det offentlig oppfordres til å iverksette konkrete straffbare handlinger, og at slik atferd ikke lenger anses som skadelig eller farlig. En slik utvikling anses ikke som ønskelig. S. 243 refereres Straffelovkommisjonen der det uttales at § 140 i rettspraksis har vært anvendt med forsiktighet, og kommisjonen legger til grunn at denne linjen opprettholdes.

Hva som menes med en offentlig handling reguleres av straffeloven § 7 annet ledd. Tiltaltes uttalelser i intervjuene er i denne sammenheng åpenbart offentlige.

Bestemmelsens formulering "oppfordrer til.." forutsetter ikke at vedkommende selv skal delta i forbrytelsen. Det er derfor ikke avgjørende at det er uaktuelt for tiltalte selv å foreta fullbyrding av straffen.

§ 140 gir frihet til offentlig å forfekte en mening om at visse straffbare handlinger er av det gode. Tiltalte nøyer seg imidlertid ikke bare med dette og er mere konkret. Han sier bl.a. at religionen forsvares med eget blod, han snakker om grenser av blod og sprengstoff, at den som fornærmer religionen må vite at en av oss kommer til å dø, osv.

Formuleringen "iverksettelse av..." er valgt for å understreke at dette alternativet primært tar sikte på handlinger som relativt umiddelbart skal iverksettes. Se lovforarbeidene til straffeloven fra 1902, note 1169 i Norsk kommentert lovsamling (Karnov). I forarbeidene til den nye straffeloven, Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) s. 342, er dette formulert dit hen at med å "iverksette" siktes det til en direkte anmodning om å påbegynne en straffbar handling.

En offentlig oppfordring til å iverksette en straffbar handling rammes av § 140 uavhengig av om handlingen er rettet mot en bestemt person. Handlingen tiltalte oppfordrer til kan ramme mange når det uttales at han eller andre som fornærmer vår religion, vår ære, må forstå at dette er en konflikt på liv og død. I deler av intervjuet fokuserer tiltalte likevel spesielt på fornærmede. I dette ligger det en ytterligere konkretisering i forhold til det å oppfordre til å påbegynne en straffbar handling.

Uttalelsene er fremsatt offentlig. Retten er ikke i tvil om at uttalelsene må forstås som en konkret positiv oppfordring til en ubestemt krets av personer som bekjenner seg til samme forståelse av islam som han selv, om å iverksette straffen en Koran-brenner skal ha. Han viser til at det påligger vår "ummah" og vil gi en påskjønnelse til den som iverksetter straffen. Det er veloverveide uttalelser fra tiltaltes side som er ment å ha en realitet, ikke opphisset tale el.l. Det fremgår klart av intervjuet at straffen det er tale om er døden, å bli

Side:12

drept. Det er dermed en oppfordring til å begå en meget alvorlig straffbar handling etter norsk rett.

Hans offentlige oppfordring til iverksettelse av drap forsterkes når man ser på den sammenhengen uttalelsene er fremsatt i. Det viser tiltaltes posisjon som lederskikkelse og hans tilknytning fra gammelt av til et ekstremt islamistisk miljø. Han ble av Høyesterett i 2007 funnet å representere en risiko for rikets sikkerhet. Han kan ikke sees å ha tatt avstand fra det ekstreme islamistiske miljø. Han holder det f.eks. åpent om han vil slutte seg til ISIL. Han er domfelt for trusler mot fornærmede før. Etter flere år gjentar han at den straff fornærmede skal ha er dødsstraff. Han gjentok dette i en situasjon med et forhøyet trusselnivå i samfunnet.

Ut fra en samlet vurdering finner retten derfor godtgjort at det forelå en særlig nærliggende fare for at tiltaltes oppfordring ville bli iverksatt. Denne faren forelå allerede i tilknytning til de forhold han ble domfelt for i 2012 og er nå forsterket. Den består på lengere sikt, noe som øker risikoen for at tiltaltes oppfordring faktisk vil bli iverksatt.

Hans oppfordring til iverksettelse av den straffbare handlingen ligger derfor innenfor det område § 140 etter sitt formål omfatter, nemlig både det å forebygge andre straffbare handlinger og det å verne om den offentlige ro og orden.

Etter bevisførselen legger retten til grunn som bevist at tiltalte har uttalt seg til tid og sted som beskrevet i tiltalens post I. Han handlet forsettlig.

Spesielt om tiltalens post II:

Retten er ikke i tvil om at uttalelsene i intervjuene utgjør trusler mot fornærmede. Hans uttalelser kan som nevnt ikke oppfattes som om de bare gjelder en generell utlegging av hvordan islam skal forstås. Etter tiltalens post II er det et vilkår at de fremsatte truslene var skikket til å fremkalle alvorlig frykt. Det er ført sakkyndige for retten til å belyse hvordan truslene naturlig kan forstås.

For tingretten har forsvarets sakkyndige vitne, 1. amanuensis Lars Gule, beskrevet tiltalte som en person som bruker den globale salafi jihadististiske bevegelse taktisk. Dette betyr ikke at tiltaltes aktiviteter er al Qaida aktiviteter. Han beskrives som en kurdisk nasjonalist som kan bruke den globale salafistiske retorikken siden han ser på Kurdistan som en del av den islamske verden. Vitnet beskriver den typen fatwa tiltalte har laget som et problem, men fremholder at siden det nå er gått 4 år uten at noe har skjedd, indikerer det at trusselnivået er mindre enn i 2012. Vitnet mener videre at tiltalte uttaler seg nå mer forsiktig og prinsipielt, noe som tilsier at uttalelsene ikke er skikket til å fremkalle alvorlig frykt ut fra en helhetlig vurdering.

Side:13

Påtalemyndighetens sakkyndige, forskningsleder Magnus Ranstorp, mener på sin side at tiltaltes uttalelser ligger i grenselandet mellom ytringsfrihet og oppfordring til vold. Ut fra hvilket miljø tiltalte kommer fra og konteksten uttalelsene er kommet i, mener han det er rimelig å tolke det som at man har gått over en grense. Tiltalte anser seg selv som en religiøs autoritet. Han skaper en religiøs kontekst for legitimering av vold.

Retten vil bemerke at det ikke er avgjørende om – eller hvor mange – som faktisk er blitt drept som følge av Koran-brenning. Det avgjørende er om tiltaltes utlegning av dette som frafall fra troen er skikket til å fremkalle alvorlig frykt. Det generelle trusselbilde og episoder i ikke-muslimske land der det er aksjonert i anledning hva som oppfattes som gudsbespottelse, er vel kjent.

Tiltaltes intervjuer ble fremsatt på riksdekkende TV i NRK og vist på NRT slik at saken ble kjent i Nord-Irak der tiltalte og fornærmede kommer fra. NRK-intervjuet ble oversatt både til engelsk og sorani. Intervjuene har tydeligvis vekket adskillig interesse. Det vises til forklaringen fra etterforsker på saken, vitnet Johansen, om det store antall visninger som ble funnet på nettet per april 2015 relatert til saken. I oktober var antall visninger øket betydelig.

Objektivt sett er retten derfor ikke i tvil om at truslene var skikket til å fremkalle alvorlig frykt. Det er ikke avgjørende om fornærmede subjektivt sett faktisk fikk alvorlig frykt. Rettens konklusjon styrkes imidlertid ved det faktum at fornærmede utvilsomt har hatt grunn til alvorlig frykt som følge av de publiserte intervjuene. Han hadde alt fra før av hemmelig adresse og alarm etter de forhold tiltalte ble domfelt for i 2012. Bilde av ham er linket til islamistiske nettsider. Han ble i følge egen forklaring den 19.11.2012 angrepet av to personer som kjente navnet hans. Han har videre vært utsatt for sjikane og trusler på Internett.

Det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter i og med at det er tale om drapstrusler fremsatt på TV hvor disse spres for allmenheten, noe som ytterligere øker trusselbildet for den det gjelder.

Retten finner følgelig bevist at tiltalte har forholdt seg til tid og sted som beskrevet i tiltalens post II. Han handlet forsettlig.

Forholdet til ytringsfriheten:

Ytringsfriheten gir et vidtrekkende vern for politiske ytringer. Vernet omfatter bl.a. friheten til å uttale seg om religiøse spørsmål, jf Grunnlovens § 100 og konvensjoner Norge er bundet av. Se EMK art. 10 og FN's konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) art. 19. nr 2. På disse områdene må det være en meget stor takhøyde for ulike ytringer, også de man ikke liker eller mener er uønskede.

Side:14

Eksempler på dette har man f.eks. i Rt-2002-1618 (Boot Boys) der det ble frifinnelse for overtredelse av straffeloven § 135 a om diskriminerende eller hatefulle ytringer. Saksforholdet var imidlertid noe annerledes, bl.a. fordi uttalelsene der ikke ble rettet mot en bestemt person. Det samme gjelder til dels Borgarting lagmannsretts dom av 22.6.2015 (LB-2014-49903) vedrørende en tidligere leder for Profetens Ummah. Her ble det frifinnelse for § 135 a på et tiltalepunkt om en uttalelse knyttet til noe som alt hadde skjedd. Videre ble det frifinnelse for § 147 c om terror hvor uttalelsene ikke lenger var rettet mot noen bestemt person og det i stor grad ble vist til forhold som alt hadde skjedd. For øvrig ble vedkommende domfelt for overtredelser av straffeloven § 132 a (motarbeiding av rettsvesenet) og § 227.

En grense for ytringsfriheten går imidlertid ved uttalelser som oppfordrer eller gir tilslutning til integritetskrenkelser. Se Rt-2007-1807, der det i avsnitt 33 relatert til straffeloven § 135 a uttales bl.a. følgende:

"Det er vist til Ot.prp.nr. 29 (1980-1981), som i forbindelse med tilføyelsen av annet punktum i § 135 a, presiserer at det bare er "ytringer av kvalifisert krenkende karakter som vil bli rammet". I Rt-2002-1618 er dette på s. 1624 utdypet dit hen at utsagn som "oppfordrer eller gir tilslutning til integritetskrenkelser", vil kunne være av en slik karakter. Det samme gjelder om utsagnene "innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd".

Etter rettens vurdering er det nettopp hensynet til mulige alvorlige integritetskrenkelser som må være førende ved vurderingen av forholdet til ytringsfriheten i denne saken. Hans uttalelser er samlet sett av en slik karakter at det ikke er grunn til å fortolke dem innskrenkende i lys av ytringsfriheten. Oppfordring til iverksettelse av drap og trusler om drap rettet mot en konkret person kan ikke vernes av ytringsfriheten. Det foreligger en reell mulighet for at noen faktisk vil fullføre det tiltalte oppfordrer til, noe som både er samfunnsskadelig og skremmende, ikke minst for den personen uttalelsene er rettet mot.

Etter rettens vurdering er derfor tiltaltes handlinger ikke vernet av ytringsfriheten.

Spørsmål om dobbelt straff, tilbakevirkning, m.v.:

Retten kan ikke se at det kan bli spørsmål om det foreligger dobbeltstraff ved avgjørelsen av skyldspørsmålet, jf EMK protokoll 7 art. 4 nr 1 og menneskerettsloven § 2 nr 1 og § 3.

For det første bemerkes at spørsmålet om dobbelt straff ikke blir aktuelt i forhold til § 140. Tiltalte er ikke domfelt for overtredelse av denne bestemmelsen tidligere. Bestemmelsen dekker andre sider av et straffbart forhold enn § 227 og § 132 a som han tidligere er domfelt for overtredelse av. § 140 gjelder forbrytelser mot den alminnelige orden og fred, mens § 227 og § 132 a, gjelder henholdsvis forbrytelser mot den personlige frihet og mot offentlig myndighet.

Side:15

Dernest bemerkes at trusler om drap er ikke uten videre er straffrie fordi vedkommende har fremsatt tilsvarende trusler fra før av overfor samme person. Dette gjelder selv om uttalelsene tiltalte kom med i intervjuene har omtrent samme innhold og realitet for fornærmede som de tidligere utsagn. Disse kom for flere år siden. Han kommer på ny med sine utsagn etter å ha sonet dommen fra 2012 ferdig. Faren for at noen vil følge tiltaltes oppfordringer forsterkes ved at de nå fremsettes i bl.a. et riksdekkende medium. Det er gått alt for lang tid til at det kan være tale om noen fortsatt forbrytelse fra tiltaltes side. Det er ikke vanskelig å individualisere intervjuene fra tidligere uttalelser. Etter rettspraksis måtte det ha gått vesentlig kortere tid mellom de tidligere utsagnene og intervjuene før det kan reises spørsmål om det foreligger en fortsatt forbrytelse. Heller ikke grunnlovens § 97 om tilbakevirkning får anvendelse.

Retten har funnet godtgjort at tiltaltes uttalelser faktisk må forstås som en oppfordring til iverksettelse av en straffbar handling og trussel som er skikket til å fremkalle alvorlig frykt. Når dette er tilfellet, gir straffeloven § 140 og § 227 en tilstrekkelig klar hjemmel for domfellelse. Legalitetsprinsippet nedfelt i Grunnlovens § 96 om at ingen kan dømmes uten etter lov er dermed ingen hindring her.

Konklusjon:

Tiltalte blir etter ovenstående å domfelle i samsvar med tiltalens post I og II.

Straffutmålingen:

Strafferammen for overtredelse av straffeloven § 140 er 8 år og for § 227 annet straffalternativ 6 år. Tiltalte er tidligere domfelt for trusler mot den samme fornærmede. Straffeloven § 61 om forhøyelse av strafferammen ved gjentakelse får anvendelse.

Flere forhold i saken tilsier en streng reaksjon. Truslene er fremkommet under særdeles skjerpende omstendigheter. Tiltalte har gått ut med sine uttalelser overfor allmenheten i en situasjon der det generelt forelå et forhøyet trusselnivå. Når tiltalte aksepterer å stille til intervju og godkjenner det intervjuet som skal sendes, har han et ansvar for at det faktisk blir sendt. Det er tale om en trussel som har en realitet. Det er fra før kjent flere angrep i vestlige land mot personer som anses å ha fornærmet islam. Truslene består over tid og forsvinner ikke av seg selv. Fornærmede har alt fra før av måttet bo på hemmelig adresse med voldsalarm. Truslene blir forsterket når de gjentas. Etter full TV dekning er han blitt enda lettere å identifisere, og fornærmede er klar på at hans situasjon er blitt forverret. Både allmenn- og individualpreventive hensyn tilsier en streng reaksjon.

Retten finner det ikke naturlig å anvende straffeloven § 56 b om berettiget harme. Det er en vesentlig forskjell på tiltalte og fornærmede i så henseende. Både tiltalte og fornærmede er

Side:16

aktivister i den forstand at de går aktivt ut og agiterer for sitt livssyn i offentligheten, noe de begge har rett til. Tiltalte går imidlertid et vesentlig skritt lenger når han i denne forbindelse går ut med oppfordring til drap på fornærmede og trusler om dette.

Etter rettens vurdering tilsier det likevel en viss reduksjon i straffutmålingen at trusselbildet mot fornærmede var til stede fra før av og bestod fortsatt etter de uttalelser tiltalte ble domfelt for i 2012. Dette må holdes opp mot den forsterking av trusselbildet som oppstod da tiltalte gjentok sine trusler og de individualpreventive hensyn som gjør seg gjeldende i tiltaltes tilfelle.

For øvrig kan det ikke sees å være noen spesielle formildende omstendigheter å bemerke.

Det foreligger lite sammenliknbar rettspraksis til veiledning for straffutmålingen. Det spesielle i tiltaltes tilfelle er arten av det straffbare forhold det trues med og at truslene har virkninger på lenger sikt.

Ved lagmannsrettens dom 6.12.2012 ble tiltalte bl.a. domfelt for fire trusler som isolert sett ble antatt å gi et riktig straffenivå på mellom to og to og et halvt år etter en gjennomgang av aktuell rettspraksis. Han skal nå domfelles for ett tilfelle av overtredelse av straffeloven § 227. I tillegg kommer overtredelsen av straffeloven § 140 som må veie tungt ved utmålingen av straff i og med de samfunnsskadelige sider ved tiltaltes handlinger. Endelig får som nevnt § 61 anvendelse. Tiltalte kom med den samme type trusler rettet mot fornærmede kort tid etter løslatelsen fra soning av forrige dom.

Retten er kommet til at straffen bør fastsettes til fengsel i ett år og seks måneder.

Til fradrag går 233 dager for utholdt varetektsfengsel per den 15.10.2015, jf straffeloven § 60. Per domstidspunktet utgjør dette 248 dager.

Det sivile krav:

Fornærmede har krevd oppreisningserstatning. Hjemmel for å tilkjenne slik erstatning følger av skadeserstatningsloven § 3-5 jf § 3-3. Grunnvilkårene i bestemmelsen er oppfylt i og med den drapstrussel tiltalte er funnet skyldig i å ha fremsatt. Oppreisning skal utmåles til det som retten "finner rimelig" og skal gjelde for "den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art".

Etter § 3-5 skal det ved utmålingen av oppreisning særlig legges vekt på handlingens art, hvor lang tid forholdet har pågått, m.v. Etter rettspraksis legges det vekt på handlingens objektive grovhet, skadevolderens skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen og arten og omfanget av de påførte skadevirkningene. Det bør tas utgangspunkt i en

Side:17

objektivisert vurdering av handlingens grovhet og de følger den i alminnelighet vil ha, men de konkrete konsekvenser for fornærmede er ikke uten betydning.

Ved utmålingen må det sees hen til at det er tale om en drapstrussel mot fornærmede som er fremsatt under særdeles skjerpende omstendigheter, bl.a. fordi den er fremsatt i et intervju som tiltalte visste ville bli sendt på en riksdekkende TV kanal, noe som gjorde trusselen enda mer reell og skremmende.

For fornærmede har truslene medført at han har fortsatte begrensninger i sin tilværelse. Han må bo på hemmelig adresse, ha alarm og har en sterkt begrenset kontakt med sin familie. Av hans legejournal fremgår at han fikk en henvisningsdiagnose pga sin psykiske tilstand som anses situasjonsbetinget.

En viss veiledning for erstatningsutmålingen kan finnes ved å sammenlikne med det normerte nivået ved erstatning for voldtekt som i rettspraksis er satt til kr 150.000,-. Ved dommen i 2012 bemerket lagmannsretten at det ikke var grunn til å gå vesentlig under nevnte normalerstatning og fastsatte erstatningen til hver av de fornærmede til kr 130.000,-.

Oppreisning fastsettes som nevnt etter en rimelighetsvurdering, og skadelidtes forhold, herunder hans medvirkning, trekkes inn som et element i denne vurderingen, jf Rt-2007-1777 avsnitt 25.

Det er på det rene at fornærmede var den som først gikk ut med sine synspunkter relatert til Koranen både i 2010 og 2015. Det må legges til grunn at tiltalte har følt seg provosert som følge av disse handlingene fra fornærmedes side. Lagmannsretten fant ved dommen i 2012 likevel ikke at fornærmedes forhold tilsa noen reduksjon av erstatningen. Dette fordi man ved rettmessig utøvelse av ytringsfriheten, som er grunnleggende i et demokratisk samfunn, bør være tilbakeholden med å svekke det erstatningsrettslige vern når ytringene møtes med alvorlig straffbare krenkelser.

Retten er enig i denne tilnærmingen, men vil bemerke at fornærmede etter lagmannsrettens dom alt har fått en erstatning i anledning de trusler tiltalte ble domfelt for i 2012. Den livssituasjon fornærmede nå befinner seg i kan derfor ikke alene tilskrives de trusler tiltalte kom med i intervjuet i 2015. Dette bør etter rettens syn få betydning for erstatningsutmålingen.

Erstatningen fastsettes etter en samlet vurdering til kr 75.000,-.

Dommen er enstemmig.

Side:18

DOMSSLUTNING

1. Najumuddin Faraj Ahmad, født 07.07.1956, dømmes for overtredelse av straffeloven § 140 og § 227 annet straffalternativ til en straff av fengsel i 1 – ett – år og 6 – seks - måneder, jf. straffeloven § 62 første ledd og § 61. Varetekt kommer til fradrag med 248 – tohundredeogførtiåtte – dager, jf. straffeloven §60.

2. Najumuddin Faraj Ahmad dømmes til innen to – 2 – uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisningserstatning til B med kr 75.000,- – syttifemtusen – kroner.

Domsforkynning

Dommen ble lest opp med bistand av tolk i nærvær av domfelte, hans forsvarer, aktor og bistandsadvokaten v/adv. Humlen.

Domfelte ble orientert om at dommen derved var forkynt for ham og om adgangen til å anke dommen, frist og framgangsmåte.

Etter konferanse med sin forsvarer erklærte han at han tok betenkningstid.

Bistandsadvokaten v/adv. Humlen vedtok forkynning av dommen på vegne av fornærmede.