Rt-1979-1079

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1979-09-22
Publisert:	Rt-1979-1079
Stikkord:	(Sinnsykes ankerett-dommen), Strafferett, Sikringstidens lengde
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om sikringstidens lengde i et tilfelle hvor en kvinne drepte sin mor og forsøkte å drepe sin far og var erklært sinnsyk. Spørsmålet var om den sinnsyke kvinnen hadde selvstendig ankerett over sikringstidens lengde når vergen ikke ville medvirke til anken.
Saksgang:	Høyesterett L.nr. 124B/1979
Parter:	Påtalemyndigheten (riksadvokat Magnar Flornes) mot A (advokat Johan Hjort)
Forfatter:	Blom, Elstad, Aasland, Holmøy, Mellbye
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §98, Straffeloven (1902) §39, §233, §49, Vergemålsloven (1927) §90a, Psykisk helsevernloven (1961), LOV-1969-06-19-52-§9a

Dommer Blom: Vesterålen herredsrett avsa 7. mai 1979 dom med slik domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1946, finnes i sinnssykdom å ha overtrådt str. §233, 1. ledd, jfr annet ledd, 1. straffalternativ, og strl. §233 første ledd, jfr annet ledd, 1. straffalternativ, jfr. strl. §49.

2. Påtalemyndigheten bemyndiges for inntil et tidsrom av 10 - ti - år å anvende de sikringsmidler som er nevnt i strl. §39, nr. 1, a, b, d, e og f.

3. Enkeltløpet hagle, kaliber 15, inndras til fordel for statskassen.

4. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Ved forkynnelsen av dommen erklærte siktede at hun ønsket å anke til Høyesterett. Innen ankefristens utløp skrev hun til Høyesterett at hun anket over dommen «fordi jeg mener straffeutmålingen er for streng».

Forsvareren for Høyesterett har i korrespondanse med siktede fått klargjort at det hun mener å anke over, er sikringstidens lengde, ikke over at bemyndigelse til sikring er gitt og heller ikke over omfanget av de sikringsmidler bemyndigelsen omfatter.

Før saken ble fremmet for herredsretten, var det i medhold av vergemålslovens §90a oppnevnt hjelpeverge for siktede. Hjelpevergen var til stede under hovedforhandlingen. Da anken ikke var tiltrådt av hjelpevergen, ble saken på foranledning av statsadvokaten forelagt denne. Den rapport som ble opptatt ved Sortland lensmannskontor, lyder i sin helhet slik:

«Jeg viser til telefonsamtale med statsadvokat Solli, Bodø den 25.6.79 hvori jeg ble pålagt å oppsøke verge B, x, som verge for A som i Vesterålen herredsrett ble idømt sikring for drap på sin mor. A har inngitt anke over straffutmålingen og verge skulle få rett til å uttale seg.

25.6.79 kl. 1500 avhørt ved - - -Samvirkelag, X, som verge:

B, f. xx.xx.1923, X. Gjort kjent med anken.

Hun forklarer:

Som verge er avh. gjort kjent med at A har anket (over straffutmålingen) dommen i Vesterålen herredsrett hvori hun ble idømt 10 år sikring.

Som verge vil ikke avhørte bifalle denne anke til Høyesterett. Hun anser den dømte i en slik tilstand at det vil være sikrest og best for domfelte at hun blir sikret i henhold til dommen.

Opplest og vedtatt: B (s). Underskrevet på kladd.»

Riksadvokaten har påstått anken avvist fordi siktede som sinnssyk ikke har rett til på egen hånd å anke og hjelpevergen ikke har tiltrådt anken.

Saksforholdet og siktedes personlige forhold fremgår av dommen.

Jeg behandler først avvisningsspørsmålet.

Straffeprosesslovens §98 lyder slik:

Side:1081

«Har siktede ikke nådd myndighetsalderen tilkommer de ham tillagte partsrettigheter også vergen.

Er han sindssvag, har Værgen hans Partsrettigheter.»

Denne bestemmelse er i praksis og teori tidligere forstått slik at det er vergen alene som har partsrettigheter, og at siktede ikke på egen hånd kan utøve disse.

Riksadvokaten har fremholdt at slik det alminnelige syn på sinnssyke og deres rettigheter har utviklet seg, har en sinnssykt siktet i praksis fått visse partsrettigheter under hovedforhandlingen, således krav på å bli stevnet og få anledning til å være til stede ved denne. I forslaget til ny straffeprosesslov er bestemmelsen i §98 annet ledd foreslått endret slik at siktede også skal kunne anvende rettsmidler på egen hånd, og de beste grunner taler for en slik endring, men på grunnlag av gjeldende rett har riksadvokaten funnet å måtte påstå anken avvist.

Jeg er ikke enig i at anken må avvises.

Først nevner jeg at foreleggelsen for vergen, slik den ifølge den gjengitte lensmannsrapport gikk for seg, ikke var egnet til å gi vergen fullstendig forståelse av hva siktede anket over. Hjelpevergen har således neppe vært klar over at anken bare gjaldt sikringstidens lengde. Jeg nevner også at hjelpevergen ikke selv har foretatt noen prosesshandling. Hun har ikke vedtatt dommen og heller ikke sagt at hun trekker siktedes anke tilbake. De særlige spørsmål som måtte oppstå hvor siktede og hjelpevergen foretar motstridende prosesshandlinger, kommer jeg derfor ikke inn på. Spørsmålet for meg blir da bare om en sinnssyk sikringsdømt er avskåret fra å få sikringsdommen prøvd av Høyesterett dersom hjelpevergen vegrer seg mot å medvirke til dette.

Et slikt resultat vil etter min mening ikke bare være i strid med det syn på de sinnssyke og deres rettigheter som etter hvert har arbeidet seg frem hos oss. Det vil også i sin konsekvens medføre at en sikringsdømt sinnssyk uten videre er fratatt en elementær rettssikkerhetsgaranti som tilkommer alle andre i dette land. Hvis siktede skulle nektes adgang til å anke, ville det innebære at vergen kunne hindre siktede i å få overprøvet den skjønnsmessige vurdering av sikringstidens lengde slik som i nærværende sak. Så vidt jeg kan forstå ville siktede også være avskåret fra å påberope rene saksbehandlingsfeil i underinstans med mindre vergen var villig til å anke. Og dette ville gjelde også hvor siktede, slik som her, tross sin sinnssykdom er tilstrekkelig orientert til ikke bare å vite hva saken gjelder, men også kunne gjøre seg opp en forsvarlig mening om den foreliggende dom.

Et slikt resultat kan jeg ikke uten tvingende grunn godta.

Jeg må medgi at det tidligere i praksis er gitt uttrykk for at en sinnssyk sikret ikke har partsrettigheter, og at dette også har vært antatt av en enstemmig teori. Jeg viser blant annet til utrykt avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg 3. mai 1973 i sak Lnr. 473/ 1973, til avgjørelse av utvalget inntatt i Rt-1939-920 og til uttalelser under Høyesteretts voteringer i Rt-1954-528 og 1974

Side:1082

side 935. Men flere av disse avgjørelser gjelder andre sider ved spørsmålet om siktedes partsrettigheter enn det foreliggende. Dette gjelder således saken fra 1974 som ikke gjaldt siktedes ankerett, men spørsmålet om mulige erstatningsmessige konsekvenser av at siktede ikke hadde fått anledning til å være til stede ved hovedforhandlingen. Jeg nevner også at kjæremålsutvalget i den sak som er gjengitt i Rt-1927-1098, kom til at en sinnssyk som ikke var umyndiggjort og som derfor etter den daværende lovgivning ikke hadde fått oppnevnt hjelpeverge, hadde adgang til å anvende rettsmidler.

Videre nevner jeg at loven om psykisk helsevern av 28. april 1961 nr. 2 ble endret i forbindelse med at det ble innført adgang til rettslig overprøvelse av administrative vedtak om tvangsinngrep. Ved lov 19. juni 1969 nr. 52 ble det i §9a bestemt at også «den sjuke» selv har rett til å kreve en sak om frihetsberøvelse innbrakt for retten.

Da straffeprosesslovkomitéen i juni 1969 la fram sin innstilling til ny straffeprosesslov, betegnet den regelen i gjeldende lovs §98 annet ledd om sinnssykes manglende prosessuelle handleevne som «temmelig enestående» og foreslo den vesentlig modifisert (innstillingen side 184 til 186 og lovforslaget §84 side 17). Etter at Justisdepartementet hadde forelagt spørsmålet for en lang rekke myndigheter, institusjoner og foreninger hvorav ingen gikk inn for å opprettholde den gamle regel, fremmet Justisdepartementet i proposisjonen (Ot. prp. nr. 35 (1978-79) side 124-127 og side 256) til ny straffeprosesslov slikt forslag til ny §84:

«Dersom siktede er alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad og har verge, har også denne partsrettigheter.

Mangler en person som er alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad evnen til å forstå hva saken gjelder, eller ville en innkalling virke skadelig på ham, kan innkalling til rettsmøte i saken unnlates. I så fall utøver vergen alene hans partsrettigheter. At siktede selv ikke møter, betraktes i disse tilfelle ikke som uteblivelse. Har han ikke verge, skal det oppnevnes hjelpeverge etter vergemålslovens §90a.»

Jeg ser det da slik at samtidig som praksis ikke har vært helt konsekvent, er det i hvert fall i dag i alminnelighet enighet om at det vil være uheldig om siktede ikke får anledning til å søke overprøvet en sikringsdom uten vergens samtykke, og jeg understreker at det bare er dette som er spørsmålet i nærværende sak, ikke om siktedes partsrettigheter i sin alminnelighet. En slik situasjon ligger nær opp til den som forelå i 1927 og til den situasjon hvor en sinnssyk er tvangsinnlagt på sykehus, og hvor loven nå uttrykkelig har godkjent hans adgang til å handle på egen hånd.

I betraktning av dette og at det her dreier seg om rettssikkerhetsvernet for en særlig svaktstillet gruppe mennesker, finner jeg å burde legge til grunn for min avgjørelse at en sikringsdømt sinnssyk som selv har den nødvendige oversikt, ikke er avskåret fra på egen hånd å anvende rettsmidler. Jeg kan derfor ikke stemme for avvisning av anken.

Hva så realiteten angår, foreligger det for Høyesterett ikke andre

Side:1083

opplysninger enn de som fremgår av herredsrettens dom. Det saksforhold som ligger til grunn for dommen, er i seg selv ganske usedvanlig alvorlig og uhyggelig. Videre er siktedes avvik fra det normale store og dyptgående. Hun har like siden oppveksten frembudt et avvikende schizoid adferdsmønster med paranoide vrangidéer. Det har dreiet seg om en schizofren sinnssykdom som antas å ha utviklet seg gradvis og snikende, slik at hennes egen sykdomsinnsikt er helt forsvunnet, og hun nå mener at hun er frisk og ikke trenger behandling. En eventuell helbredelse vil etter de sakkyndiges mening formodes å ta svært lang tid og vanskeliggjøres ved at hun motsetter seg behandling, Og i tillegg til sinnssykdommen har hun under dens utvikling fått sine sjelsevner varig svekket.

Alt dette gjør gjentakelsesfaren meget stor, og det gjelder her gjentakelse av liknende handlinger som saken gjelder, altså drap og drapsforsøk.

Under disse omstendigheter finner jeg det ikke bare klart at sikringsbemyndigelse er helt nødvendig for å gardere henne og hennes omgivelser mot nye katastrofehandlinger, men jeg antar heller ikke at det vil være forsvarlig å redusere sikringstiden. I den forbindelse nevner jeg at skulle hennes tilstand ta en gunstigere utvikling enn den som idag må anses sannsynlig, slik at sikringstiltak eller enkelte av dem ikke lenger er påkrevd, følger det straffelovens §39 nr. 3 at de skal innstilles. Høyesteretts avgjørelse angir bare lengstetiden for de sikringstiltak administrasjonen kan anvende, og jeg finner det i denne sak ikke forsvarlig å forkorte den av herredsretten fastsatte 10-årsfrist.

Etter dette stemmer jeg for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Aasland, Holmøy og Mellbye: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Simon Hals med domsmenn):

A er født xx.xx.1946. Hun bor på X, men oppholder seg for tiden på Y sykehus, Z, som pasient. Hun er uten arbeid og uten inntekt. Hun er ugift og uten forsørgelsesbyrde. Hun er tidligere ustraffet. - - -

Retten finner bevist at tiltalte, som i mange år har oppholdt seg i Oslo, kom hjem til sine foreldre på X i slutten av august 1978.

Etter hennes forklaring under hovedforhandlingen ble forholdene hjemme etterhvert mer og mer uholdbare for henne. Hun følte at hun ikke fikk noen kontakt med foreldrene, og at det var en tvungen og delvis fiendtlig atmosfære. «De stilte bare krav til henne og ikke til seg selv».

Til slutt syntes hun at hun hadde «fått nok», og besluttet seg til å «gi etter for raseriet og forbitrelsen og gjøre noe drastisk». Dette drastiske var å ta livet av begge foreldrene. I den anledning prøvde hun å få låne et haglgevær av en nabo under påskudd av å skulle bruke det på jakt. Hun fikk ikke låne

Side:1084

geværet, men fikk prøveskyte det slik at hun lærte hvordan det virket.

Den 3/10.78 kjøpte hun så et enkeltløpet haglgevær kaliber 15 i en sportsforretning på Æ. Patroner hadde hun kjøpt noe tidligere i samme forretning. Geværet tok hun med hjem hvor hun gjemte det. Torsdag 6/10.78 fant hun ut at «nu måtte det skje». Etter at hun hadde spist middag, som hun laget seg selv, gikk hun opp på rommet sitt i annen etasje for å vente på at foreldrene skulle bli ferdig med sin middag. Da hun hørte at faren kom opp trappen til annen etasje for å legge seg, tenkte hun først på å drepe ham med én gang, men ombestemte seg, da hun regnet med at moren i tilfelle på grunn av skuddet ville løpe ut av huset, slik at hun ikke fikk anledning til å drepe henne også.

Da faren var gått og lagt seg, og da hun hørte at moren var ferdig med oppvasken, tok hun geværet som hun tidligere hadde ladet og gikk ned. Moren kom akkurat ut av stuen, og tiltalte rettet geværet mot henne og skjøt. Skuddet traff i bryst- og mageregionen slik at moren umiddelbart etter avgikk ved døden.

Etter å ha skutt moren, begynte tiltalte å lade geværet på ny for også å ta livet av faren som hun hørte ropte noe. Da faren kom ned, klarte tiltalte usett å komme seg opp i annen etasje, og da han like etter kom opp i gangen hvor hun sto, rettet hun geværet mot ham og trykket av. Det kom imidlertid ikke noe skudd, idet våpenet av en eller annen grunn var blitt sikret da det ble ladet påny, og faren klarte å ta våpenet fra henne.

På grunnlag av foranstående saksfremstilling finner retten det klart at tiltalte har gjort seg skyld i overlagt drap på sin mor, og forsøk på overlagt drap av sin far, og at hun således har overtrådt de i tiltalebeslutningen nevnte bestemmelser.

Retten er imidlertid enig med aktor i at det ikke kan bli snakk om straff, idet handlingen ble begått i sinnssykdom, og det bygges da på at begge de sakkyndige under hovedforhandlingen har fastholdt sin rettspsykiatriske erklæring av 10/1.79, som har følgende konklusjon:

1. Vi anser A, 30.10.46, som sinnssyk nu.

2. Vi antar også at hun var sinnssyk på tiden for de påklagede handlinger.

3. Vi antar at hun lider av varig, svekkede sjelsevner og antar av den grunn at det er fare for gjentakelse av straffbare handlinger.

De sakkyndige har under sine rettslige forklaringer utdypet erklæringen og i den anledning opplyst at tiltaltes sinnssykdom har utviklet seg og forsterket seg gradvis. Tidligere hadde hun nok en viss sykdomsforståelse, noe som også førte til at hun frivillig søkte psykiatrisk hjelp både ved sentralsykehuset i Akershus og ved Dikemark. Senere har imidlertid hennes sykdomsforståelse helt forsvunnet, hvilket vel er årsaken til at hun på spørsmål om hun vil gå med på behandling av sin sykdom, har svart bestemt nei, idet hun hevder å være frisk.

De sakkyndige har også fremholdt at faren for gjentakelse av tilsvarende straffbare handlinger er meget stor. I øyeblikket gjelder det spesielt overfor tiltaltes far, idet tiltalte har gitt uttrykk for beklagelse over at hun ikke fikk tatt livet av ham også. Hun har også sagt at hun ønsker å drepe sin far «som naturlig kan være», men at hun ikke har aktuelle planer om det.

Risikoen begrenses imidlertid ikke bare til ham, men kan ifølge de

Side:1085

sakkyndige gjelde hvem som helst tiltalte kommer i kontakt med, og som hun føler seg forurettet eller truet av. Det er i denne forbindelse pekt på at et særtrekk ved sykdommen er at tiltalte lett feiltolker situasjoner, og da kan hun utfra «vrangidéer» mene at hun er i sin gode rett til å handle. Dette har for så vidt tiltalte bekreftet i sin forklaring, når hun sier, at hvis noen plager henne, vil hun slå, og hvis hun slår for hardt, vil hun ikke ha noe samvittighetsnag.

Det kan også nevnes at tiltalte under hovedforhandlingen har erkjent at hun hadde lyst til å «ekspedere» en ung mann som var interessert i henne og ofte oppsøkte henne, dette fordi han «plaget» henne. Hun hadde imidlertid ikke planlagt noe slikt.

Begge de sakkyndige har uttalt at de anser det ansvarsløst å sette tiltalte fri, samt at det sansynligvis vil ta lang tid før en behandling av henne vil føre til merkbare resultater. All den grunn tiltalte må anses som å ha vært sinnssyk på handlingstiden og fortsatt er det, og da det på grunn av varige svekkede sjelsevner er fare for at hun vil gjenta handlingene, må påtalemyndigheten få medhold i sin påstand om sikringsdom. Forsvareren har ikke bestridt nødvendigheten av sikring, men har antydet at strl. §39, nr. 1 a-c er lite aktuell. Spesielt bokstav c vil virke urettferdig for tiltalte, som ikke nyter alkohol i det hele tatt. Anbringelse i sinnssykehus er etter tiltaltes mening en dårlig løsning, mens hun derimot ikke har noe å innvende mot fengsling forvaring etter bokstav f.

Retten er enig med forsvareren i at det har lite for seg å fastsette alkoholforbud overfor en avholdsmann, noe som kan oppfattes som om man «føyer skam til skade». Forøvrig må imidlertid påtalemyndigheten få anledning til å anvende de andre sikringsmidlene, det vil si a, b, d, e og f uten at retten finner det nødvendig å begrunne dette nærmere.

Det dreier seg her om en meget alvorlig forbrytelse begått i sinnssykdom og med stor fare for gjentakelse. En eventuell helbredelse av tiltalte må etter de sakkyndiges uttalelse forventes å ta svært lang tid og bli vanskeliggjort ved at tiltalte setter seg imot medikamentell behandling, noe som - så vidt retten forstår - er nødvendig for at hun skal få følelse av sykdom og derved kanskje bli motivert for den egentlige terapi.

På denne bakgrunn finner retten å måtte sette sikringstiden såvidt lang som til 10 år.

Tiltalte og hennes forsvarer har ikke hatt noe å innvende mot at drapsvåpenet blir inndratt, og aktors påstand i så måte taes til følge. - - -