Rt-1979-572
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1979-06-01 |
| Publisert: | Rt-1979-572 |
| Stikkord: | (Bankdemokratiserings-dommen), Bankrett, Innløsningsvederlag, Fastsettelsessøksmål, Grunnlovsmessighet, Direkteanke, Plenumssak |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om Bankkommisjonens vedtak om innløsningsvederlag for bankaksjer etter en lovendring som førte til at aksjeeierne mistet bestemmelsesretten over forretningsbankers virksomhet.
Bakgrunnen var at den nye "Endringslov til Forretningsbankloven (1977)" fastsatte at heretter var det Stortinget og fylkestinget som valgte flertallet av medlemmene i bankenes representantskap, samtidig som øverste myndighet i bankene ble overført fra generalforsamling til representantskapet. Lovens § 2 hadde dessuten overgangsregler, hvor bankenes aksjeeiere kunne kreve at staten innløste aksjene. Innløsningsvederlaget skulle da fastsettes av Bankkommisjonen. Saken reiste spørsmål om slike inngripende endringer aksjonærenes kontroll med bankene og overstyring av aksjenes markedsverdi var grunnlovsstridig og gjorde staten erstatningsansvarlig. Høyesterett stadfestet bankkommisjonens vedtak i ankesakene nr. 50, 51 og 52/1979 og fastslo at bankreformen av 1977 ikke var i strid med Grunnloven. Staten ble således frifunnet i ankesak nr. 42/1979. Uttalt at det da ikke var nødvendig å ta stilling til aksjonærgruppens påstand om at også byrettens domsslutning post 2 første punktum skulle stadfestes, slik at det heller ikke var grunn til å vurdere den prosessuelle adgangen til å kreve fastsettelsesdom med det innholdet. |
| Saksgang: | Oslo byrett 22.12.1978 - Høyesterett L.nr. 57/1979 |
| Parter: | Staten v/Finansdepartementet (regjeringsadvokat Bjørn Haug) mot Rolf Andersen m/fl. (advokat Per Brunsvig). Nr. 50/1979: Ivar Sagbakken m.fl. (advokat Per Brunsvig) mot Staten v/Finansdepartementet (regjeringsadvokat Bjørn Haug). Nr. 51/1979: Chr. E. Huun m.fl. (advokat Bjørn Haug) mot Staten v/Finansdepartementet (regjeringsadvokat Bjørn Haug). Nr. 52/1979: Rolf Andersen m.fl. (advokat Per Brunsvig) mot Staten v/Finansdepartementet (regjeringsadvokat Bjørn Haug) |
| Forfatter: | Elstad, Stabel, Blom, Tønseth, Schweigaard Selmer, Michelsen, Christiansen, Røstad, Holmøy, Endresen, Sinding-Larsen, Kst dommer Haugen, Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §105, §97, Aksjeloven (1976) §13-3, Endringslov til Forretningsbankloven (1977) §11, §11a, §2, §3, Tvistemålsloven (1915) §54, §98, Skjønnsprosessloven (1917), Plenumsloven (1926) §2, §3, §4, §5, Finanstilsynsloven (1956) §3, §4, §5, Oreigningsloven (1959) §8, Forretningsbankloven (1961) §11, §11a, §16, §31, §4, Bygningsloven (1965) §42, Kredittloven (1965), Aksjeskatteloven (1969) §2, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4 |
Dommer Elstad: Ved lov nr. 60 av 10. juni 1977, som trådte i kraft 1. januar 1978, ble det gjennomført betydelige endringer i loven om forretningsbanker av 24. mai 1961. Blant annet ble det fastsatt nye regler om sammensetningen av bankselskapenes representantskap.
Side:573
Tidligere var ordningen at aksjonærene på generalforsamlingen valgte tre fjerdedeler av medlemmene til dette styringsorgan, mens en fjerdedel av de større banker ble oppnevnt av det offentlige og i de mindre banker av og blant innskyterne. Etter den nye ordningen skal Stortinget eller fylkestinget velge åtte femtendeler av medlemmene i representantskapet, tre femtendeler skal velges av og blant de ansatte, og fire femtendeler velges av generalforsamlingen. Det ble samtidig fastsatt at representantskapet, med mindre annet følger av loven, har den øverste myndighet i banken. Som ledd i nyordningen ble det i overgangsregler fastsatt at de aksjonærer som måtte ønske det, inntil utgangen av året 1980 har krav på å få sine aksjer innløst av staten. Overgangsreglene har i §2 annet ledd bestemmelser om hvordan innløsningsvederlaget skal beregnes. Myndigheten til innenfor denne ramme å fastsette vederlaget ved innløsning av aksjer i de enkelte banker, er lagt til en bankkommisjon som er et uavhengig forvaltningsorgan. Kommisjonens vedtak kan etter overgangsreglene påankes til Høyesterett.
En gruppe aksjonærer, i alt 68 som til sammen eide 544.582 aksjer i 14 forretningsbanker, gikk til søksmål mot staten. Det saken gjaldt, var spørsmålet om endringsloven av 10. juni 1977 med sine overgangsregler om beregning av vederlaget ved innløsning av aksjer var forenlig med grunnlovens §105.
Oslo byrett avsa i denne saken 22. desember 1978 dom med denne domsslutning:
«1. Staten kjennes i forhold til saksøkerne uberettiget til å gjennomføre endringer av vedkommende forretningsbanks organisasjon ifølge reglene i forretningsbanklovens §11, fjerde og sjette ledd jfr. §11a, slik disse bestemmelser lyder etter endringsloven av 10. juni 1977, når dette alene skjer mot tilbud om innløsning av saksøkernes aksjer i banken til slikt innløsningsvederlag som følger av lovens overgangsregler §2, annet ledd.
2. Ved gjennomføring av reglene i forretningsbanklovens §11a og §11, fjerde og sjette ledd, er staten forpliktet til å innløse også saksøkernes gjenværende eierrettigheter i vedkommende bankaksjer. Ved slik overtagelse av saksøkernes samlede eierinteresser i aksjene er staten forpliktet til å betale en ekspropriasjonserstatning som svarer til den reelle omsetningsverdi som aksjene antas å ville ha om de nevnte bestemmelser i forretningsbankloven ikke var blitt gjennomført.
3. I saksomkostninger betaler staten ved Finansdepartementet til saksøkerne ved høyesterettsadvokat Per Brunsvig 83.557 - åttitre tusen fem hundre og femtisju - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
4. Forøvrig frifinnes staten ved Finansdepartementet.»
Dommen er påanket fra statens side. Aksjonærgruppen, som ved byrettsdommen ikke vant frem med sin prinsipale oppfatning, har motanket. Ankene gjelder byrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har 15. februar 1979 tillatt ankene brakt inn direkte for Høyesterett. I medhold av høyesterettsloven av
Side:574
25. juni 1926 §4 tredje ledd, jfr. §3, har justitiarius 23. februar 1979 bestemt at saken skal behandles av den samlede Høyesterett.
Saken har betegnelsen ankesak nr. 42/1979: Staten ved Finansdepartementet mot Rolf Andersen m.fl.
Bankkommisjonen, som var oppnevnt ved kongelig resolusjon av 18. november 1977, tok i 1978 opp arbeidet med å fastsette vederlagene ved innløsning av aksjer i de forskjellige forretningsbanker.
Den 6. november 1978 traff kommisjonen følgende vedtak:
«Omsetningsverd er for aksjene i Bergen Bank etter §2 annet ledd i overgangsreglene i lov om forretningsbanker av 24. mai 1961 med endringer sist ved lov av 10. juni 1977 nr. 60, jfr. §3 første ledd fastsettes slik:
Gjennomsnittlig omsetningsverdi i de siste tre år før lovens ikrafttreden (årene 1975, 76 og 77): kr. 105,80 pr. aksje.
Omsetningsverdi ved lovens ikrafttreden 1.1.78: kr. 102,50 pr. aksje.»
Chr. E. Huun har påanket vedtaket. Flere andre aksjonærer i Bergen Bank har sluttet seg til anken fra Huun, jfr. overgangsreglenes §4 annet ledd. Det gjelder kommisjonens rettsanvendelse.
Saken har ankesak nr. 51/1979: Chr. E. Huun m.fl. mot staten ved Finansdepartementet.
Den 19. desember 1978 fastsatte bankkommisjonen vederlagene ved innløsning av aksjer i to banker.
Det ene vedtaket var slik:
«Omsetningsverdien for aksjene i Den norske Creditbank etter §2, 2. ledd i overgangsreglene i Lov om forretningsbanker av 24. mai 1961 med endringer sist ved lov av 10. juni 1977 nr. 60, jfr. §3 første ledd fastsettes slik:
Gjennomsnittlig omsetningsverdi i de siste tre år før lovens ikrafttreden (årene 1975, 1975, 76 og 77): kr. 115,60 pr. aksje.
Omsetningsverdi ved lovens ikrafttreden 1.1.78: kr. 115,- pr. aksje.».
En gruppe av aksjonærer har påanket vedtaket. Flere andre har sluttet seg til anken, som gjelder kommisjonens rettsanvendelse.
Saken har betegnelsen ankesak nr. 52/1979: Rolf Andersen m.fl. mot staten ved Finansdepartementet.
Det andre vedtaket var slik:
«Omsetningsverdier for aksjene i Christiania Bank og Kreditkasse §2,2. ledd i overgangsreglene i Lov om forretningsbanker av 24. mai 1961 med endringer sist ved lov av 10. juni 1977 nr. 60, jfr. §3 første ledd fastsettes slik:
Gjennomsnittlig omsetningsverdi i de siste tre år før lovens ikrafttreden (årene 1975,76 og 77): kr. 113,05 pr. aksje.
Omsetningsverdi ved lovens ikrafttreden 1.1.78: kr. 115,- pr. aksje.»
Ivar Sagbakken har påanket vedtaket. Flere andre aksjonærer i Christiania Bank og Kreditkasse har sluttet seg til anken, som gjelder kommisjonens rettsanvendelse.
Saken har betegnelsen ankesak nr. 50/1979: Ivar Sagbakken m.fl. mot staten ved Finansdepartementet.
I medhold av høyesterettsloven av 25. juni 1926 §4 tredje ledd, jfr. §3, har justitiarius 22. mars 1979 bestemt at ankesakene nr. 50, 51 og 52/1979 skal behandles av den samlede Høyesterett.
Side:575
De fire ankesakene som er nevnt, er i medhol av tvistemålslovens §98 første ledd forent til felles forhandling.
I medhold av høyesterettsloven 25. juni 1926 §5 tredje ledd er Justisdepartementet underrettet om at det i ankesakene er reist spørsmål om grunnlovsmessigheten av visse bestemmelser i endringsloven av 10. juni 1977. Regjeringsadvokaten, som har ført saken for staten ved Finansdepartementet, har også representert Justisdepartementet.
Før forhandlingen tok til, ble spørsmålet om mulig inhabilitet hos noen av Høyesteretts medlemmer vurdert og avgjort ved kjennelser av 24. og 25. april 1979. Etter disse avgjørelser har 5 dommere veket sete. Det er således 13 dommere som har deltatt i behandlingen.
Etter at forhandlingen var avsluttet, bestemte Høyesterett at de 4 ankesakene også skulle tas opp til felles avgjørelse.
Aksjonærgruppen i ankesak nr. 42/1979 er henholdsvis ankemotparter og motankeparter, og aksjonærgruppene som i ankesak nr. 50, 51 og 52/1979 er ankende parter, omfatter en ulik krets av personer. De fire aksjonærgruppene har hatt høyesterettsadvokat Brunsvig som felles prosessfullmektig. Rettsspørsmålene i ankesakene nr. 50, 51 og 52/1979, som gjelder bankkommisjonens tolking av §2 annet ledd i overgangsreglene til endringsloven av 10. juni 1977, og rettsspørsmålene i ankesak nr. 42/1979 som gjelder forholdet mellom grunnloven og endringsloven, henger nøye sammen. I det etterfølgende vil den personkrets advokaten representerer bli omtalt under ett som aksjonærgruppene.
Partenes anførsler for Høyesterett har i hovedtrekkene vært de samme som tidligere for byretten og bankkommisjonen.
Aksjonærgruppene har kort sammenfattet gjort gjeldende:
Aksjeselskaper er formelt egne rettssubjekter som står som eiere av selskapets aktiva og passiva. Men reelt og økonomisk er det aksjonærene som eier selskapets nettoformue. Den enkelte aksje gir rett til å være medeier. Den har sin verdi fordi den representerer en forholdsmessig eierandel i selskapet.
Eiendomsrett er et samlebegrep for et kompleks av beføyelser og plikter. Grovt gruppert kan man skille mellom den aktive del, - retten til å råde innenfor de rammer lovgivningen måtte ha satt, og den passive del, - retten til avkastning. I aksjeselskaper vil den enkelte aksjonær ikke ha adgang til direkte å råde. Det må overlates til valgte tillitsmenn. Men inntil lovendringen av 10. juni 1977 var det i forretningsbanker som i andre aksjeselskaper slik at aksjonærene gjennom generalforsamlingen utøvet den øverste myndighet i banken og valgte et klart flertall av medlemmene til representantskapet. Ved lovendringen ble forholdet radikalt forandret. Representantskapet er gjort til øverste styringsorgan, og aksjonærenes adgang til på generalforsamling å velge medlemmer til representantskapet er så redusert at de aksjonærvalgte kan risikere å bli overstemt endog i beslutninger som bare kan treffes med kvalifisert flertall.
Aksjonærgruppene mener at de ved lovendringen er fratatt den del av eiendomsretten som er den aktive. Den er overført til det offentlige, som nå oppnevner flertallet av medlemmene i
Side:576
representantskapet. Aksjonærene sitter igjen med den passive del, - retten til utbytte hvis det blir noe. Det er blitt en ordning som fører til at virksomheten drives for aksjonærenes risiko, men uten at de har avgjørende innflytelse på hvordan virksomheten blir drevet. Forandringen innebærer etter aksjonærgruppenes mening en avgivelse av eiendomsrett som etter grunnlovens §105 bare kan gjennomføres mot full erstatning. Det er foretatt en delekspropriasjon som omfatter et viktig element i eiendomsbegrepet. A kalle det rådighetsbegrensning slik som anført fra statens side, vil være uriktig og virke kunstig. Men om man skulle velge å bruke denne betegnelse, må resultatet bli det samme. Forandringen er i alle fall så vesentlig at det må utløse krav på full erstatning etter prinsippene i §105.
Aksjonærgruppene har videre den oppfatning at staten, når det offentlige tilvender seg en vesentlig del av eierfunksjonene, plikter å foreta utløsning av aksjonærenes gjenværende eierinteresse. En slik plikt må følge av grunnlovens §105 fordi det vil være praktisk vanskelig å utmåle full erstatning for avgivelse av styringsretten alene. Den må også følge av alminnelige ekspropriasjonsrettslige prinsipper som er kommet til uttrykk blant annet i oreigningslovens §8. Til samme resultat må en komme også ut fra læren om bristende forutsetninger i kombinasjon med grunnlovens §97, jfr. Rt-1949-309. Aksjonærenes rett til innløsning er nå lovfestet i §2 første ledd i overgangsreglene i endringsloven av 10. juni 1977. Det var en plikt staten var nødt til å påta seg. Etter ordlyden er ingen reservasjoner knyttet til innløsningsplikten. Den må gjelde mot vederlag som representerer full erstatning etter grunnlovens §105 selv om dette skulle være vesentlig høyere enn vederlag fastsatt etter reglene i §2 annet ledd. Det er ikke holdbart å hevde som staten gjør, at §2 første ledd er et tilbud til aksjonærene om å få adgang til å løse inn sine aksjer mot vederlag fastsatt i samsvar med reglene i de etterfølgende ledd. Det er en innløsningsplikt som foreligger.
Aksjonærgruppenes prinsipale oppfatning er etter dette at vederlaget ved statens innløsning av aksjer må motsvare verdien av deres eiendeler. Det vil være en forholdsmessig anpart av den opparbeidede nettoformue. Ved innløsning er det også en slik verdi staten overtar. Grovt og gjennomsnittlig anslått vil denne verdi være omtrent det dobbelte av børskursen. Vederlag fastsatt på denne måten svarer til det Høyesterett synes å ha forutsatt i Rt-1949-309, og til det som må betales ved innløsning av aksjer etter aksjelovens §13-3. Aksjonærgruppene tar ett forbehold. Ved kjøp av aksjer i så stort antall at det gir styringsrett, blir det ofte betalt mer enn det som svarer til eierandelen i den opparbeidede nettoformue. Hvis forholdet etter en konkret vurdering skulle være slik at oppnåelig pris ved et tenkt salg av en majoritetspost vil bli høyere enn nettoformuen alene skulle tilsi, må vederlaget ved innløsning settes til dette høyere beløp.
Det er fra staten reist innvendinger særskilt på bakgrunn av de særegne forhold som er knyttet til bankvirksomhet. Det hevdes at bankaksjer for aksjonærene ikke har større økonomisk verdi enn den pris som kan oppnås ved salg av enkeltposter. De har ingen mulighet
Side:577
for å kunne realisere den større verdi som eierandelen i den opparbeidede nettoformue representerer. Aksjonærgruppene er ikke enig i dette og viser til det som kan skje ved fusjon og eventuell oppløsning.
Ved bankfusjoner følges et bestemt mønster for oppgjørsmåten. Dette er godtatt av myndighetene, som også må samtykke i fusjonen. Mønsteret er at børskursen for aksjer i den større bank vurderes opp mot den matematiske verdi av aksjene i den mindre bank, og ofte med et tillegg for opparbeidet goodwill m.v. I etterkrigsårene er gjennomført 69 bankfusjoner, slik at det nå er igjen 27 forretningsbanker. Uttalelser fra ledende bankfolk går ut på at antallet fortsatt er for stort og bør reduseres ved ytterligere fusjoner. Bankaksjonærenes mulighet for ved fusjon å få realisert eierandelen i den opparbeidede nettoformue, eventuelt med et tillegg, er således noe mer enn en usikker ventesjanse. Muligheten er nærliggende. Statens overtakelse av styringsretten i alle forretningsbanker må likestilles med en storfusjon.
Loven om forretningsbanker har ikke hatt noe forbud mot at aksjonærene vedtar å oppløse banken og å fordele nettoformuen seg imellom. Det kan så være at oppløsning er praktisk lite tenkelig. Men rettslig sett har det vært adgang til å gjøre det. Fra statens side hevdes at et eventuelt vedtak om oppløsning sikkert ville utløse et lovforbud mot gjennomføring av det, og at en slik lov uten hinder av grunnlovens §97 kunne vært gitt tilbakevirkende kraft. Det siste er ikke holdbart. Et slikt tilbakevirkende forbud ville ha medført erstatningsplikt fordi det offentlige kunne oppnå samme resultat ved å ekspropriere samtlige aksjer.
Aksjonærgruppene har for øvrig grunngitt sitt krav på substansverdi på samme måte som i høyesterettsadvokat Brunsvigs betenkning av 7. januar 1977, vedlegg 3 til Ot.prp. nr. 42 for 1976/77 side 99-112.
Overgangsreglene i lovendringen av 10. juni 1977 har i §2 annet ledd bestemmelser om hvordan vederlaget ved innløsning av aksjer skal beregnes. Aksjonærgruppene mener at bestemmelsene som baserer vederlagsberegningen utelukkende på omsetningsverdiene, må føre til resultater som ikke tilsvarer full erstatning etter grunnlovens §105. Selv om man skulle forutsette at aksjonærene bare har krav på omsetningsverdien, blir bestemmelsene av bankkommisjonen tolket for restriktivt. Dersom bestemmelsene tolkes i lys av grunnlovskravet, vil de kunne føre til resultater som minsker gapet til det som er full erstatning. Aksjonærgruppene påberoper særskilt tre forhold.
Det gjelder for det første bankkommisjonens tolking av ordet «omsetningsverdi». Dette er langtfra et entydig begrep. Omsetningsverdien ved salg av alle eller en majoritetsandel av aksjer kan være en helt annen og høyere enn den som gjelder ved salg av enkeltposter. Når staten ved tvangstiltak har tatt styringsretten fra aksjonærene og har plikt til å løse inn også de gjenværende eierinteresser, har det samme effekt som oppkjøp av en majoritetsandel. Og det vil da være riktig å basere seg på omsetningsverdien ved slikt salg.
Det andre forholdet er bankkommisjonens tolking av §2 annet
Side:578
ledd, annet punktum. Etter aksjonærgruppenes mening må bestemmelsen tolkes slik at de konstaterbare omsetningskurser skal korrigeres også oppover for å utligne det kursfall som skyldes debatten om bankdemokratiseringen. I den forbindelse blir det vist til ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 3, som gir uttrykk for at det skal ses bort fra verdiendringer «som har sammenheng med ekspropriasjonstiltaket». Det avgjørende tidspunkt må være 18. oktober 1973 da trontalen ble holdt. I den bebudet regjeringen de tiltak som senere ble gjennomført ved lovendringen av 10. juni 1977. Det er på det rene at kursen på bankaksjer i tiden etterpå falt sterkt, hvoretter kurskurven stort sett flatet seg ut på et langt lavere nivå enn før. Flere forhold kan ha vært medvirkende til denne kursutvikling. Men den vesentlige årsak må, slik også byretten kom til, ha vært uroen som ble skapt ved debatten om bankdemokratiseringen.
Det tredje forhold er inflasjonstapet. Ved beregningen av den gjennomsnittlige omsetningsverdi for aksjer i perioden 1975-77 har bankkommisjonen nyttet kursene i nominelle kroner. I disse årene var inflasjonen sterk. Det riktige ville vært å korrigere kursene for å veie opp fallet i kroneverdien. En annen side av inflasjonstapet er at innløsning først kan skje etter hvert som bankkommisjonen treffer sine vedtak. Innløsningsvederlaget vil således ikke være oppnåelig før lenge etter 1. januar 1978, og komme til utbetaling i kroner som i mellomtiden er blitt ytterligere inflatert.
De anførsler som er omtalt hittil, er alle sammen basert på at staten har plikt til å løse inn bankaksjene i den utstrekning aksjonærene måtte ønske det.
Aksjonærgruppene har også fremmet en subsidiær anførsel. Forutsetningen for denne er at Høyesterett, til forskjell fra det byretten kom til i ankesak nr. 42/1979 - byrettens domsslutning post 2 første punktum - skulle mene at staten ikke har plikt til å foreta annen innløsning enn den overgangsreglenes §2 gir anvisning på. I så fall må aksjonærene ha krav på erstatning for det som er tatt fra dem. Det er den aktive del av eiendomsretten, - stikkordmessig omtalt som styringsretten. Skjønnstemaet vil være særdeles vanskelig. En mulighet vil være å sette tapet til forskjellen mellom omsetningsverdien for majoritetsposter og enkeltaksjer. Men det hele er upraktisk. Om Høyesterett skulle komme til at aksjonærgruppene bare kan vinne fram med denne subsidiære anførsel, må det praktisk riktige være å sette overgangsreglenes §2 til side som ikke grunnlovsmessig holdbar. Så får det bli lovgiverens sak å vurdere hele forholdet på ny.
Aksjonærgruppene er innforstått med at Stortingets forståelse av en lovs forhold til grunnloven må tillegges betydning når domstolene skal avgjøre grunnlovmessigheten. De vil imidlertid peke på at lovendringen av 10. juni 1977 med sine overgangsregler i Odels- og Lagtinget ble avgjort med én stemmes overvekt. En sterk minoritet mente at innløsningsvederlaget slik det etter loven skulle beregnes, ikke var tilstrekkelig til å gi full erstatning etter grunnlovens §105.
Aksjonærgruppene har lagt ned slike påstander:
I ankesak nr. 42/1979:
Side:579
«I. Byrettens dom stadfestes for så vidt gjelder domsslutningens pkt. 1, pkt. 2, første punktum, og pkt. 3.
II. Ved overtagelse av ankemotpartenes samlede eierinteresser i aksjene er staten forpliktet til å betale ekspropriasjonserstatning -
a. prinsipalt:
beregnet efter den høyeste verdi av enten
- aksjenes forholdsmessige andel av vedkommende bankaksjeselskaps reelle formue umiddelbart før gjennomføringen av lovendringen, eller
- efter den omsetningsverdi som på samme tid ville ha gjeldt ved omsetning av alle aksjer eller et slikt flertall som ville gi styringsrett i bankaksjeselskapet, eller
b. subsidiært:
som svarer til den reelle omsetningsverdi som aksjene antas å ville ha hatt om staten ikke hadde offentliggjort planer om og gjennomført slike endringer av forretningsbankenes selskapsrettslige struktur og bankaksjonærenes rettsstilling som fremgår av de endringer i forretningsbankloven som ble fastsatt ved lov nr. 60 av 10. juni 1977.
III. «Subsidiært:» - for det tilfelle at byrettens domsslutning pkt. 2, første punktum, ikke blir stadfestet av Høyesterett - vil ankemotpartene kreve fastslått at staten er forpliktet til å betale ankemotparten ekspropriasjonserstatning i samsvar med regelen i Grl. §105 for det tap som de blir påført ved gjennomføring av reglene i forretningsbanklovens §11a, jfr. §11, 3. og sjette ledd, slik disse bestemmelser lyder ifølge endringsloven av 10. juni 1977.
IV. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
I ankesak nr. 50/1979:
«1. Bankkommisjonens vedtak av 19. desember 1978 om fastsettelse av innløsningsverdien for aksjene i Christiania Bank og Kreditkasse oppheves.
2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger.»
I ankesak nr. 51/1979:
«1. Bankkommisjonens vedtak av 6. november 1978 om fastsettelse av innløsningsverdien for aksjene i Bergen Bank oppheves.
2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger.»
I ankesak nr. 52/1979:
«1. Bankkommisjonens vedtak av 19. desember 1978 om fastsettelse av innløsningsverdien for aksjene i Den norske Creditbank oppheves.
2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger.»
Staten ved Finansdepartementet tar utgangspunkt i forretningsbankenes særegne stilling. De driver en virksomhet som er et viktig
Side:580
og nødvendig ledd i samfunnsmekanismen. Deres samfunnsmessige betydning er stor og har stadig økt i takt med industrialiseringen, med utbyggingen av pengeøkonomien, og med økte internasjonale forbindelser. I offentlige utredninger fra langt tilbake i tid kan man finne bankene omtalt som private foretak av halvoffentlig karakter. Det er store kapitaler som forvaltes, men ikke i første rekke aksjonærenes innskudd. Bankenes egenkapital representerer ikke mer enn ca. 5% av forvaltningskapitalen.
Bankenes betydning har ført til særregler for dem. Rammene for deres virksomhet trekkes opp dels ved beslutninger fattet i medhold av kredittloven av 25. juni 1965, og dels ved avtaler mellom Finansdepartementet og Den norske Bankforening. Alt etter hvordan rammene settes av hensyn til landets økonomi for øvrig, vil det kunne påvirke bankenes inntjeningsevne. Fra 1924 har man som supplement til den alminnelige aksjelov hatt en særlov for forretningsbanker. Det har vært et poeng å hindre at noen enkelt aksjonær skulle ha dominerende innflytelse. Så vel etter loven av 1924 som loven av 1961 kan ingen aksjonær på generalforsamlingen avgi stemme for mer enn en tiendedel av samtlige stemmeberettigede aksjer, eller avgi flere stemmer enn en femtedel av de på generalforsamlingen representerte stemmer.
Foreliggende opplysninger viser at fremmøte av aksjonærer på bankenes generalforsamling har vært beskjedent. De fleste aksjonærer har plassert sine midler i bankaksjer i forventning om å oppnå jevn og sikker avkastning, og ikke for å kunne øve innflytelse på bankenes virksomhet. Foretatte undersøkelser viser også at de som tidligere ble valgt inn i bankenes representantskaper ikke ble valgt i egenskap av aksjonærer eller for spesielt å ivareta aksjonærenes interesser. Stort sett var det andre kriterier som lå til grunn for utvelgelsen, St.meld. nr. 99 for 1973-74 side 23-24.
Nevnes bør også de forutsetninger som er klart uttalt i forbindelse med lovendringen av 10. juni 1977. Bankene skal drive sin virksomhet som før, på forretningsmessig basis og i innbyrdes konkurranse. Og staten skal ikke ha noen instruksjonsmyndighet overfor de offentlig oppnevnte representantskapsmedlemmer. Poenget har vært å få en mer allsidig sammensetning av representantskapene i tråd med idéer som er av eldre dato, og som ledd i den demokratiseringsprosess man kan se også på andre felter. For så vidt er det misvisende når byretten omtaler lovendringen som «et nasjonaliseringsliknende ekspropriasjonsinngrep».
Staten mener det er uriktig å oppfatte lovendringen som ekspropriasjon av en styringsrett, eller som et ekspropriasjonsartet tiltak. Skal lovendringen karakteriseres med kjente termini, må det være riktigere å se den som en rådighetsbegrensning. I så fall er man i det område hvor grunnlovens §105 ikke gjelder direkte, men hvor prinsippet i grunnlovsbudet etter gjeldende praksis skal gis anvendelse i den utstrekning rådighetsbegrensningen må anses for å være vesentlig. Det siste er ikke tilfellet her, om man beveger seg på det praktiske planet.
Stortinget har latt det stå åpent om lovendringen av 10. juni 1977
Side:581
etter grunnloven måtte medføre erstatning og/eller innløsningsplikt. Lovgiveren mente at det i alle fall var rimelig å gi aksjonærene en adgang til å få sine aksjer innløst av staten. Og reglene for vederlagsberegning ved innløsning ble fastsatt med sikte på at vederlaget ville gi full erstatning også for det tilfelle at lovendringen ved en mulig etterfølgende prosess skulle bli regnet som et inngrep av slik art at grunnlovens §105 direkte, eller avledet, måtte gis anvendelse.
Statens tilbud kan ikke splittes opp. Tilbudet om innløsning er knyttet til vederlagsberegningen. Sammenlagt representerer det en «pakkeløsning». Dersom Høyesterett skulle komme til at grunnlovens §105 direkte eller avledet må komme til anvendelse, og at vederlagsberegningen ikke gir full erstatning, må Stortinget få anledning til å vurdere hele saken på ny. Man kan ikke opprettholde en rett til innløsning mot vesentlig høyere vederlag enn det som følger av overgangsreglenes §2 annet ledd.
Problemstillingen i saken må bli denne: Hvordan skal man vurdere lovendringen av 10. juni 1977 og aksjonærenes vern overfor den når man ser bort fra overgangsreglene? Og kan man fra dette trekke en slutning om at lovgiveren ved vedtagelsen av overgangsreglene klart feilvurderte omfanget av det vern grunnloven gir?
Statens prinsipale standpunkt er at lovendringen kunne vært gjennomført uten erstatning til aksjonærene og/eller innløsning av aksjer. Lovendringen representerer en omorganisering av styringsmekanismen i forretningsbankene. Ingen verdier overføres til staten. Det er bankenes samfunnsmessige betydning som er årsaken til lovendringen. For den enkelte aksjonær spiller forandringen liten rolle. Inngrepet, om man bruker det ord, kan nærmest sammenlignes med rådighetsbegrensning av beskjedent format.
Statens subsidiære standpunkt er at hensynet til grunnlovens §105, og eventuelt §97, i alle fall er ivaretatt ved overgangsreglene, slik også Stortinget vurderte forholdet. Etter statens oppfatning har ikke domstolene grunnlag for å sette til side den grunnlovmessige vurdering som lovgiveren har foretatt. Det vises til uttalelse i Rt-1976-1 på side 6.
Det er et ledd i aksjonærgruppenes resonnement at aksjonærene, når de er fratatt styringsretten, har krav på å få løst ut sine gjenværende eierinteresser. I byretten fikk de medhold i dette. Staten mener at det ikke er riktig. Av overgangsreglenes §2 første ledd følger innløsningsrett bare mot vederlag beregnet slik det er fastsatt i de etterfølgende ledd i paragrafen. Verken av grunnloven, av alminnelige ekspropriasjonsrettslige grunnsetninger eller av læren om bristende forutsetninger, kan utledes en rettsplikt til ved rådighetsinngrep å foreta full utløsning. Et tenkelig alternativ til den innløsningsadgang som er gitt mot vederlag fastsatt på en bestemt måte, vil være at aksjonærene får erstattet det de har mistet, og som er kalt styringsretten. Det vil være en lite praktisk ordning, men krav utover dette kan aksjonærene ikke ha. Skjønnstemaet kan bli vanskelig, men er ikke helt umulig. Således finnes det en rekke aksjeselskaper med A- og B-kapital. Kursforskjellen mellom A- og B-aksjer kan være en indikasjon på hva stemmerettsinnflytelse betyr målt i penger.
Side:582
Det neste ledd i aksjonærgruppenes resonnement er at staten, når den plikter å foreta innløsning, må gi et vederlag som skal svare til en forholdsmessig andel av den opparbeidede nettoformue, eventuelt omsetningsverdien ved salg av en majoritetsandel av aksjer. Staten mener at resonnementet ikke holder. Man kan ikke identifisere et bankaksjeselskap med dets aksjonærer og se bankformuen som et slags sameie mellom dem. På aksjonærens hånd har aksjen ikke større verdi enn det som kan oppnås ved salg av verdipapiret. Dersom fusjonsmuligheten pr. 1. januar 1978 var så nærliggende at det påvirket omsetningsverdien, blir det tatt hensyn til den ved bank-. kommisjonens fastsettelse av innløsningsvederlaget. Fjernere muligheter for fusjon må vurderes som en usikker ventesjanse som ikke kan forlanges erstattet. Det mønstret som er nevnt for oppgjør ved fusjon har for øvrig fortrinnsvis anvendelse hvor storbanken sluker den lille. Ved fusjon av noenlunde jevnbyrdige banker følges ikke mønsteret. Muligheten for å frigjøre nettoformuen til fordeling på aksjonærene ved en oppløsning av banken, er upraktikabel. Og stemmerettsreglene på generalforsamling må føre til at en majoritetsandel av aksjer ikke kan ha spesielt høyere salgsverdi enn tilfellet er for enkeltposter.
Ved lovendringen av 10. juni 1977 ble aksjonærene i overgangsreglenes §2 annet ledd gitt valget mellom å få sine aksjer innløst enten etter omsetningsverdien pr. 1. januar 1978 eller etter den gjennomsnittlige omsetningsverdi i årene 1975-77. Det siste alternativ ble tatt med blant annet av hensyn til den betydning debatten om bankdemokratiseringen kunne hatt for omsetningsverdien. Byretten kom til at alternativet ikke gav den kompensasjon som var nødvendig etter grunnlovens 105 for kursfall som skyldtes bankdemokratiseringsdebatten. Staten mener at avgjørelsen er uriktig - faktisk og rettslig.
Det faktiske forhold er at kursene på bankaksjer falt fra høsten 1973 og utover i 1974 for deretter å følge en noenlunde flat kurve. Det bestrides ikke at fallet i 1973/74 i noen grad kan skyldes uttalelsen i trontalen 18. oktober 1973. Men de vesentlige årsaker ligger i utvanningen av aksjekapitalen ved nyemisjoner, bedret avkastning ved alternative plasseringer, særlige kjøper- og selgerforhold i markedet, og frykt for at bankenes inntjenings- og utbytteevne skulle reduseres på grunn av tap ved svikten i næringslivet ellers.
Rettslig sett kan det ikke være holdbart å legge vekt på kursfall som skyldes psykologiske faktorer skapt ved uttalelser i en offentlig debatt. Eventuelt tap av slik årsak kan ikke medføre et grunnlovsbeskyttet krav på erstatning.
Når det gjelder aksjonærgruppenes anker over bankkommisjonens vedtak, er staten enig i kommisjonens standpunkter og de begrunnelser som den har gitt.
Fra statens side er det reist tvil om det er rettslig adgang til å gi en dom av det innhold byretten gav, og en dom slik det er lagt ned påstand om i ankesak nr. 42/1979. Staten har imidlertid ikke ønsket å fremme en påstand om opphevelse og avvisning.
Staten ved Finansdepartementet har lagt ned slike påstander:
Side:583
I sak nr. 42/1979:
«Staten v/Finansdepartementet frifinnes.»
I sak nr. 50/1979, nr. 51/1979 og nr. 52/1979:
«Ankene forkastes.»
Jeg er kommet til at staten må frifinnes i ankesak nr. 42/1979, og at bankkommisjonens vedtak må stadfestes i ankesakene nr. 50, 51 og 52/1979.
Før jeg går nærmere inn på de spørsmålene som er reist i ankesakene, er det hensiktismessig å nevne en del forhold som må danne bakgrunnen for avgjørelsen, - slik jeg ser det.
Bankenes virksomhet har stor betydning for den økonomiske utviklingen og ressursfordelingen i samfunnet. Forretningsbankenes samlede forvaltningskapital var ved utgangen av året 1977 vel 62 milliarder kroner. Den kapital som ble forvaltet, skrev seg i hovedtrekkene fra innskyterne. De samlede innskudd var på vel 50 milliarder kroner. Egenkapitalen utgjorde i overkant av 3 milliarder kroner, og av denne var aksjekapitalen i underkant av 2 milliarder kroner.
Bankenes funksjon som forvalter av innskudd og som kredittyter har ført til at lovgiveren har vist særlig interesse for deres organisatoriske oppbygging og virksomhet. Den første særlov om aksjebanker fikk man ved lov av 4. april 1924. Ved denne lov ble disse banker undergitt regler til dels sterkt avvikende fra dem som gjelder for aksjeselskaper ellers. Forarbeidene til 1924-loven inneholder atskillig av interesse også for det emne som aktuelt skal behandles. Blant annet finner man her uttrykt den hovedbetraktning at bankene etter sine funksjoner i samfunnsorganismen, mer enn de fleste andre private foretak er av «halvoffentlig» karakter. Loven av 24. april 1924 ble, etter at den var endret flere ganger i løpet av de mellomliggende år, avløst av loven om forretningsbanker av 24. mai 1961, som igjen ble undergitt den del endringen i 1972 og 1976. De særtrekk ved bankvirksomhet som jeg nevner i det etterfølgende, er likevel slike som stort sett har vært gjeldende helt siden 1924.
Bankselskap kan ikke etableres uten etter tillatelse fra Kongen. Heller ikke fusjon av eksisterende banker kan skje uten slikt samtykke. Bankenes vedtekter, og eventuelle forandringer i dem, må godkjennes av Kongen. I 1924 ble det fastsatt at en fjerdedel av representantskapets medlemmer skulle velges av og blant innskyterne. Ved loven av 1961 ble dette endret slik at Kongen i større banker skulle oppnevne en fjerdedel av representantskapets medlemmer blant bankenes innskytere, og fra 1972 var det fastsatt at de oppnevnte «fortrinnsvis» burde være innskytere. I de mindre banker skulle fortsatt en fjerdedel av representantskapsmedlemmene velges av og blant bankens innskytere. På generalforsamlingen kan ingen avgi stemme for mer enn en tiendedel av samtlige stemmeberettigede aksjer, eller avgi flere stemmer enn en femtedel av de på generalforsamlingen representerte stemmer. Videre kan nevnes at en bank ikke
Side:584
kan stiftes med lavere aksjekapital enn en million kroner, at aksjekapitalen verken kan forhøyes eller settes ned uten samtykke fra Kongen, og at banken ikke kan ha færre enn 20 aksjonærer. Jeg tilføyer at man i praksis har å gjøre med helt andre tallstørrelser enn disse minimumstallene. Som nevnt før var forretningsbankenes samlede aksjekapital ved utgangen av året 1977 i underkant av 2 milliarder kroner. Den var fordelt på de 27 bankene med fra 455 millioner kroner som det meste, og 1,5 millioner kroner som det minste. Til samme tid var det totale antall bankaksjonærer 181.921 med en spredning bankene imellom på fra 35.000 til ned til 245.
Forretningsbankenes virksomhet er etter loven undergitt begrensninger både med hensyn til hvilke disposisjoner bankene kan foreta, og med hensyn til omfanget av bankenes forretninger og tjenester. I loven av 1961 er disse forhold regulert ved bestemmelsene i §19, §20, §21, §22, §23, §24, §25
Bankene har også måttet avpasse sin forretningsvirksomhet etter pålegg fra myndighetenes side. Hjemmelen for dette har man nå først og fremst i penge- og kredittloven av 25. juni 1965. Det kan også nevnes at bankene, og det gjelder helt siden 1924, har vært undergitt kontroll av bankinspeksjonen. Regelverket for denne institusjon har man nå i lov av 7. desember 1956. Jeg viser særlig til lovens §3 om at inspeksjonen skal føre tilsyn med at bankene virker på hensiktsmessig og betryggende måte, og til lovens §4 som gir inspeksjonen myndighet til å gi en rekke pålegg til bankene. Jeg viser også til lovens §5, som gir inspeksjonen adgang til å la seg representere møter i styret, kontrollkomitéen og representantskapet og på generalforsamlingen, og til endog selv å kunne innkalle til møter i disse styringsorganene.
Jeg går et skritt videre frem til debatten forut for lovendringen av 10. juni 1977. Slik jeg oppfatter den, var det verken blant fagfolk eller politikere uenighet om at forretningsbankene som den viktigste gruppe kredittformidlere i samfunnet, står i en særstilling blant selskapene i næringslivet. Heller ikke var det uenighet om at det, på grunn av bankenes særstilling og som et naturlig ledd i demokratiseringsprosessen i vårt samfunn, ville være en fordel å få en mer allsidig sammensetning av de besluttende organer. Meningsforskjellen dreiet seg om hvor langt det i så måte var formålstjenlig å gå, og om det var riktig å gå så langt at det offentlige skulle oppnevne flertallet av medlemmene til representantskapet.
Det jeg hittil har nevnt, anser jeg som nødvendig bakgrunn for avgjørelsen av de foreliggende rettsspørsmål. Jeg tilføyer at det ikke er domstolenes sak å vurdere de hensyn som taler for eller mot bankreformen av 1977.
Jeg går så over til behandling av de spørsmål som er reist i ankene til Høyesterett.
Lovligheten av den organisatoriske reform som ble foretatt ved loven av 10. juni 1977, er ikke bestridt. Det som er omtvistet, er dels forståelsen av overgangsreglenes §2 annet ledd om det vederlag som skal fastsettes når en aksjeeier krever at staten overtar hans aksjer, dels om en aksjeeier med hjemmel i grunnloven har krav på høyere
Side:585
innløsningsvederlag enn det som følger av overgangsreglenes §2 annet ledd.
I samsvar med partenes prosedyre for Høyesterett finner jeg det naturlig først å gå inn på de grunnlovsspørsmål som er reist.
Forholdet mellom omorganisering av forretningsbankene og aksjonærenes grunnlovsmessige krav på erstatning ble nøye overveid under forberedelsen av den bankreform som ble vedtatt 10. juni 1977. Det som i denne forbindelse har særlig interesse, er overveielsene dels om hvilken erstatning som etter grunnlovens §105 var nødvendig dersom staten eksproprierte alle aksjer i forretningsbankene, dels om hvilket vederlag som var nødvendig ved utløsning overfor de aksjonærer som ikke ønsket å beholde sine aksjer dersom Stortinget eller andre folkevalgte organer skulle velge flertallet av medlemmene i bankenes styringsorganer. Under forberedelsen av St.meld. nr. 99 for 1973-74 om demokratiseringen av forretningsbankene ble det innhentet uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling. Den er tatt inn som vedlegg 3 til stortingsmeldingen side 178-182. Før saken ble behandlet og Stortinget 8. januar 1975 traff det vedtak om bankreform som er gjengitt i byrettens dom, innhentet Stortingets finanskomite en ny uttalelse fra Lovavdelingen. Den er gjengitt som vedlegg til Inst. S. nr. 110 for 1973-74 side 68-69. Bankdemokratiseringsutvalget, som ble oppnevnt 17. januar 1975, innhentet betenkninger fra professorene Andenæs og Opsahl. Disse betenkninger ble tatt inn som vedlegg 3 og 4 til utvalgsinnstillingen. NOU 1976:52 side 255-309. Ved utformingen av sin innstilling og sitt lovutkast tok utvalget hensyn til det som var uttalt i betenkningene, NOU 1976:52 side 33-40. Utvalgsinnstillingen førte til at Den norske Bankforening innhentet en betenkning fra høyesterettsadvokat Brunsvig. Denne betenkning ble tatt inn som vedlegg 3 til Ot.prp. nr. 42 for 1976-77, side 61-114. Advokat Brunsvigs betenkning ble gjennomgått og kommentert i en uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling, vedlegg 1 til samme proposisjon side 22-23.
Bankdemokratiseringsutvalget, Finansdepartementet og Stortingets finanskomité ble stående ved at det under enhver omstendighet var rimelig at de aksjeeiere som måtte ønske det, fikk anledning til å få sine aksjer innløst av staten. Verken utvalget, departementet eller komitéen tok standpunkt til om denne innløsningsrett for aksjeeierne med nødvendighet fulgte av grunnlovens §105, idet alle disse instanser fant at innløsning beregnet etter aksjenes omsetningsverdi i prinsippet måtte tilfredsstille kravet i grunnlovens §105 om full erstatning. Om dette viser jeg til NOU 1976:52 side 37 første spalte og side 39 annen spalte, Ot.prp. nr. 42 for 1976-77 side 59 annen spalte og side 63 første spalte og til Innst. O. nr. 80 for 1976-77 side 23 annen spalte.
Ved vurderingen av bankreformen av 1977 og grunnlovsmessigheten av det innløsningstilbud som aksjonærene i den forbindelse har fått, står man overfor nye spørsmål som ikke tidligere er forelagt domstolene.
Det vesentlige ved lovendringen av 10. juni 1977 er at aksjeeierne har mistet bestemmelsesretten over forretningsbankenes virksomhet
Side:586
ved at Stortinget eller fylkestinget etter lovens §11 fjerde ledd velger flertallet av medlemmene i bankenes representantskap, og ved at den øverste myndighet i bankene er overført fra generalforsamlingen til representantskapet, jfr. lovens §11a. Vel er det så at aksjonærenes bestemmelsesrett også før var sterkt innskrenket på grunn av den vidtgående regulering av bankenes virksomhet. Og vel er det så at aksjonærene også i fremtiden gjennom det mindretall i representantskapet som de velger, vil få anledning til å gi uttrykk for sin mening og delta i de avgjørelser som blir truffet. Men aksjonærene har heller ikke lenger den avgjørende bestemmelsesrett over forretningsbankenes drift som de tidligere har hatt. Jeg kan ikke se det annerledes enn at det her er gjennomført et inntrep av slik betydning at det må utløse krav om erstatning som i utgangspunktet må svare til det økonomiske tap aksjeeierne kan antas å være blitt påført ved nyordningen. Men det ligger i dagen at vurderingen av om det foreligger noe økonomisk tap og av tapets størrelse vil by på vanskeligheter. I en slik situasjon kan verken grunnlovens §105 eller konstitusjonell praksis være til hindre for at Stortinget ved lov tilrettelegger en praktisk og gjennomførbar ordning om erstatning eller innløsning med sikte på at aksjonærene ikke skal bli påført økonomisk tap.
Ved overgangsreglenes §2 har staten påtatt seg å innløse bankaksjer til et vederlag beregnet på den måte som loven gir anvisning på. Det er her tilstrekkelig å gjengi ordlyden i §2 første og annet ledd:
«En aksjeeier i en forretningsbank kan i tre år fra lovens ikrafttreden kreve at staten overtar hans aksjer.
Aksjeeieren kan som vederlag kreve enten den gjennomsnittlige omsetningsverdi av aksjer i banken i de siste tre år før lovens ikrafttreden eller aksjens omsetningsverdi ved lovens ikrafttreden. Det ses bort fra endring av omsetningsverdien som grunner seg på innløsningsretten.»
Det fremgår klart av lovens forarbeider at Stortinget har funnet at hensynet til grunnlovens §105 er tilfredsstillende varetatt med en slik rett til innløsning.
Det er ikke nødvendig å ta standpunkt til hvilken erstatning aksjeeierne ville ha grunnlovmessig krav på hvis bankreformen av 1977 var blitt gjennomført uten innløsningsadgang.
Etter den lovordning som ble vedtatt i 1977, er det heller ikke nødvendig å ta standpunkt til hvilken erstatning aksjeeierne ville ha grunnlovsmessig krav på dersom staten hadde ekspropriert alle bankaksjer med sikte på å gjøre forretningsbankene til rene statsbanker. Staten har ikke overtatt bankene. Staten har verken helt eller delvis krevd å overta aksjene. Men spørsmålet er om de aksjeeiere som på grunn av lovendringen ikke anser seg tjent med å beholde sine aksjer, har grunnlovmessig krav på høyere innløsningsvederlag enn det som følger av overgangsreglenes §2 annet ledd.
Aksjonærgruppene har anført at påbudet i grunnlovens §105 om full erstatning ved ekspropriasjon ikke er tilfredsstillende varetatt med den rett til utløsning som er fastsatt i overgangsreglenes §2. Prinsipalt har de gjort gjeldende at aksjeeierne etter grunnlovens
Side:587
§105 må ha krav på den såkalte substansverdi av aksjene, det vil si en forholdsmessig andel av vedkommende bankselskaps reelle formue, eventuelt den omsetningsverdi som kunne ha vært oppnådd ved salg av alle eller et flertall av aksjene i selskapet. Subsidiært har de gjort gjeldende at bankaksjenes omsetningsverdi er blitt redusert som følge av bankreformen av 1977, og at aksjeeierne etter grunnlovens §105 iallfall må ha krav på et innløsningsvederlag som svarer til den omsetningsverdi aksjene ville ha hatt om denne lovordning ikke var blitt gjennomført.
Aksjonærgruppenes begrunnelse for kravet om aksjenes substansverdi er at bankreformen av 1977 betegner et inngrep som gir alle aksjeeiere rett til innløsning, og at aksjonærene da må ha krav på et vederlag som svarer til hva de kunne ha oppnådd ved fusjon, ved oppløsning av bankaksjeselskapet, ved salg av aksjer som ville gi styringsrett i bankaksjeselskapet, eller ved innløsning etter aksjelovens §13-3.
Jeg kan ikke gi aksjonærgruppene medhold i at bankaksjonærene på dette grunnlag har krav på et innløsningsvederlag som overstiger omsetningsverdien av bankaksjene.
Vedtak om sammenslutning av banker er bare gyldig dersom det godkjennes av Kongen, jfr. forretningsbanklovens §31. Tillatelse til fusjon blir gitt etter retningslinjer som myndighetene fastsetter med sikte på å oppnå en hensiktsmessig bankstruktur. De økonomiske forhold som særlig aksjeeierne i mindre banker kan oppnå ved fusjon, er derfor ikke noe som aksjeeierne uten videre kan regne med. Jeg finner ikke grunn til å gå inn på de utførlige opplysninger som under prosedyren er gitt om de mange bankfusjoner som er gjennomført i etterkrigsårene, og om de retningslinjer og fremgangsmåter som for så vidt er fulgt. Ved årsskiftet 1977-78 var det i alt 27 forretningsbanker her i landet. Hvor mange som varig vil fortsette, er uvisst. I den utstrekning fusjonsmuligheten er så nærliggende at den påvirker omsetningsverdien av aksjene, vil det bli tatt hensyn til dette ved fastsettelsen av aksjenes omsetningsverdi etter overgangsreglenes §2 annet ledd. Dette ble således gjort ved bankkommisjonens vedtak av 13. mars 1979 vedrørende Kvam Privatbank. Hvor muligheten for fusjon er så fjern at den ikke påvirker aksjenes omsetningsverdi, må den anses som en usikker ventesjanse som ikke har erstatningsvern.
For bankaksjeselskaper må man videre se bort fra at aksjonærene på egen hånd skulle kunne vedta å avvikle selskapet og å fordele formuen. I forretningsbanklovens §4 tredje ledd, som foreskriver at bankens vedtekter og endring av vedtektene skal godkjennes av Kongen, er det riktignok ikke sagt at vedtak om oppløsning må godkjennes. Men iallfall vil bankaksjonærene ikke ha noen praktisk mulighet for å treffe en slik avgjørelse på egen hånd. Et oppløsningsvedtak med sikte på å fordele alle verdier mellom aksjonærene ville - med den samfunnsfunksjon bankene har - være et misbruk av råderetten. Skulle det bli nødvendig å gi en ny lovregel om at vedtak om oppløsning krever offentlig godkjenning, kan det neppe være tvil om at en slik lov uten hinder av grunnlovens §97 kan gis virkning også
Side:588
for vedtak som måtte være truffet før loven blir gitt.
Når det gjelder bankaksjeselskapene, kan det heller ikke være grunn til å vurdere aksjenes verdi ut fra en tenkt samlet omsetning av så mange aksjer at de til sammen ville gi styringsrett over banken. Muligheten for å oppnå særskilt høy pris ved salg av en majoritetsandel forekommer meg her å være temmelig teoretisk. Helt fra 1924 har loven vært til hinder for at noen enkelt aksjeeier kan få dominere innflytelse over en bank. Dette er nå regulert ved forretningsbanklovens §16 annet ledd. Jeg tilføyer at det er opplyst at en del banker har vedtektsfestet langt strammere regler for aksjeeiernes stemmerett på generalforsamlingen enn det loven foreskriver. Og som før nevnt har alle forretningsbanker et meget stort antall aksjonærer. Det kan likevel tenkes at en krets av aksjonærer som har opptrådt i fellesskap, kan ha hatt dominerende innflytelse over en bank, iallfall over en mindre bank. Men jeg kan ikke finne at de bankaksjonærer som på grunn av bankreformen krever sine aksjer innløst av staten, av den grunn skulle ha krav på høyere innløsningsvederlag enn det som svarer til aksjenes vanlige omsetningsverdi. Det er for øvrig ikke påberopt i saken at noen aksjonærgruppe har hatt dominerende innflytelse over noen bank.
Til støtte for kravet om at innløsningsvederlaget skal fastsettes på grunnlag av aksjenes substansverdi har aksjonærgruppene endelig vist til oppgjørsmåten i de tilfelle da en aksjeeier kan kreve at selskapet innløser hans aksjer. Det er for så vidt særlig vist til plenumsdommen i Rt-1949-309 og til lov om aksjeselskaper av 4. juni 1976 §13-3 annet ledd. Til dette er å si at forretningsbankene også etter omorganiseringen skal fortsette sin tidligere virksomhet, og at bankreformen av 1977 ikke kan sammenlignes med generalforsamlingsvedtak som gir noen aksjeeiere en urimelig fordel på andre aksjeeieres bekostning, eller med andre mislige forhold som gir en aksjeeier rett til å kreve at selskapet innløser hans aksjer. Slik jeg ser det, kan regler om det oppgjør som i slike tilfelle skal foretas i det innbyrdes forhold mellom aksjonærene, ikke ha betydning ved fastsettelsen av det vederlag som skal betales når staten innløser de aksjeeiere som på grunn av bankreformen ikke ønsker å beholde sine aksjer. Jeg finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på dommen av 1949, som for øvrig gikk ut på at innløsning i det tilfelle skulle foregå ikke etter aksjenes verdi ved en tenkt oppløsning, men etter «den verdi aksjene hadde i 1937 med aksjeselskapets fortsatte drift for øye». Heller ikke finner jeg grunn til å gå inn på betydningen av aksjelovens §13-3 annet ledd som bestemmer at innløsningssummen for aksjer som under nærmere angitte vilkår kan kreves innløst av selskapet, skal fastsettes «under hensyn til selskapets økonomiske stilling og muligheter».
Etter dette er jeg kommet til at det ikke kan være i strid med grunnloven at innløsningsvederlaget for bankaksjer fastsettes på grunnlag av vanlig omsetningsverdi for aksjene. Men jeg finner grunn til å presisere at saken gjelder bankaksjeselskaper. Byretten har gitt uttrykk for at saken er av vidtrekkende betydning «fordi den gjelder et mønster for omorganisering av aksjeselskaper som kan tenkes
Side:589
anvendt også for andre sektorer av næringslivet som anses for å ha særlig betydning for samfunnet». For mitt vedkommende kan jeg imidlertid godt tenke meg at spørsmålet om aksjeeiernes krav på erstatning vil komme i en annen stilling dersom andre aksjeselskaper skulle bli omorganisert på tilsvarende måte. I andre selskaper kan det blant annet være helt andre muligheter for at aksjeeiere kan oppnå mer enn vanlig omsetningsverdi ved salg av majoritetsposter, ved fusjon eller ved oppløsning.
Spørsmålet er så om eierne av bankaksjer på tilstrekkelig måte er sikret et innløsningsvederlag som svarer til aksjenes omsetningsverdi ved at de etter overgangsreglenes §2 annet ledd kan kreve «enten den gjennomsnittlige omsetningsverdi av aksjer i banken i de siste tre år før lovens ikrafttreden eller aksjens omsetningsverdi ved lovens ikrafttreden». Som før nevnt har aksjonærgruppene gjort gjeldende at bankaksjenes omsetningsverdi er blitt redusert som følge av bankreformen av 1977, og at aksjeeierne etter grunnlovens §105 må ha krav på et innløsningsvederlag som svarer til den omsetningsverdi aksjene ville ha hatt om denne lovordning ikke var blitt gjennomført. Den omstendighet at aksjeeierne kan kreve innløsning etter den gjennomsnittlige verdi de siste tre år før ikrafttreden, er etter aksjonærgruppenes oppfatning ikke tilstrekkelig til å utligne det kursfall som bankreformen har ført til.
På dette punkt er jeg kommet til et annet resultat enn byretten.
Den overveiende oppfatning under lovforberedelsen var at hensynet til grunnlovens §105 ville være tilstrekkelig varetatt dersom aksjeeierne fikk rett til å kreve at staten overtok deres aksjer til et vederlag som svarte til aksjenes omsetningsverdi ved lovens ikrafttreden. Det ble i flere uttalelser nevnt at det i prinsippet ville være riktig å se bort fra verdiendringer som var en følge av bankreformen. Men det ble også nevnt at det i praksis nok ville være vanskelig å skille mellom virkningen av denne faktor og alle andre forhold som påvirker aksjekursene. På et tidlig tidspunkt under lovforberedelsen ble det pekt på at rimelighet kunne tilsi at man ikke bare baserte seg på aksjenes omsetningsverdi ved lovens ikrafttreden, men også på aksjenes gjennomsnittlige verdi over et visst tidsrom. Dette førte til at bankdemokratiseringsutvalget foreslo en adgang for aksjonærene til å velge mellom innløsning etter omsetningsverdien ved lovens ikrafttreden og den gjennomsnittlige omsetningsverdi i de siste fem år før lovens ikrafttreden. Aksjekapital nytegnet i løpet av femårsperioden skulle stilles likt med eldre aksjer. I det lovforslag regjeringen fremmet og Stortinget vedtok, ble utvalgets forslag fulgt med den endring at perioden var skåret ned til tre år. Begrunnelsen var at det var foregått en sterk øking av aksjekapitalen i løpet av femårsperioden, og at «Det vil være å gi aksjeeierne en urimelig fordel om de skal nyte godt av særlig høye aksjekurser i et tidsrom hvor det var utstedt betydelig færre aksjer enn det som vil kunne kreves innløst». Se Ot.prp. nr. 42 for 1976-77 side 77. Jeg finner det riktig å nevne tallene. I løpet av årene 1973-77 økte aksjekapitalen med 917 mill. kroner fra 1.031 mill. kroner til 1.948 mill. kroner. Storparten av nytegningene foregikk i perioden 1975-77 til pari kurs. I løpet av den
Side:590
treårsperioden som ble vedtatt av Stortinget, ble aksjekapitalen økt med 756 millioner kroner. Før jeg går videre, kan det være hensiktsmessig å ta opp et av de ankepunkter som gjelder bankkommisjonens rettsanvendelse. Det gjelder kommisjonens tolkning av overgangsreglenes §2 annet ledd, annet punktum, hvoretter det skal «ses bort fra endring av omsetningsverdien som grunner seg på innløsningsretten». Bankkommisjonen kom til at bestemmelsen utelukkende tok sikte på å gi adgang til en korrigering nedover for tilfelle av at omsetningskursen pr. 1. januar 1978 var drevet kunstig opp på grunn av innløsningsadgangen. Om adgangen til å korrigere for mulig kursfall, ble uttalt i avgjørelsen for Bergen Bank:
«Kommisjonens flertall legger derfor til grunn at det er lovens system at beregningen av de gjennomsnittlige omsetningsverdier over en periode på 3 år forut for lovens ikrafttreden forutsettes å fange opp og utligne et eventuelt kursfall som følge av bankdemokratiseringen, og at lovgiveren ikke har villet åpne adgang for kommisjonen til å foreta noen ytterligere justering av de omsetningsverdier man kommer fram til.»
Det samme standpunkt har bankkommisjonen tatt i senere vedtak.
Jeg finner at bankkommisjonen har tolket bestemmelsen riktig etter ordlyden og intensjonene med regelen slik de fremgår av forarbeidene. Med det mandat kommisjonen hadde, kunne den imidlertid ikke prøve lovens forhold til grunnloven. Men jeg kan heller ikke se at bankkommisjonens tolking av loven har ført til resultater som er strid med grunnlovens krav.
For det første vil omsetningsverdien av aksjer være påvirket av en lang rekke forhold. Hvor et kursfall har funnet sted, kan det konkret sett være vanskelig å skille ut nettopp den del som skyldes et bestemt forhold. I den periode debatten om bankreformen pågikk, har en rekke faktorer åpenbart virket negativt inn på kursen for bankaksjer, blant annet de mange nyemisjoner, frykt for at bankenes inntjenings- og utbytteevne skulle reduseres på grunn av svikten i næringslivet ellers, og den bedrede avkastning alternative plasseringer. Jeg må gå ut fra at også debatten om bankreformen kan ha hatt en kursdempende effekt. Det er heller ikke bestridt fra statens side. Slik opplysningene foreligger for Høyesterett, må jeg imidlertid gå ut fra at virkningen har vært av underordnet betydning. I særlig grad gjelder dette om man, slik jeg her mener må være riktig, i hvert fall ikke kan regne med en periode lenger bakover enn til 8. januar 1975.
For det annet kan kursfall på aksjer som skyldes offentlig debatt om noe som senere resulterer i en lov, iallfall ikke uten videre gi grunnlag for erstatningskrav mot staten. Slik forholdet i dette tilfelle ligger an, kan det etter min mening ikke under noen omstendighet være riktig å ta hensyn til mulig kursfall i tiden før Stortinget 8. januar 1975 vedtok å be regjeringen fremme forslag om en bankreform basert på at Stortinget og lokale folkevalgte organer skulle velge et flertall av medlemmene i forretningsbankenes representantskap
Side:591
Aksjeeierne er ved overgangsreglenes §2 gitt anledning til å kreve innløsning etter et vederlag som svarer til gjennomsnittlig omsetningsverdi i perioden 1975-1977. Det dekker hele tidsrommet fra Stortinget traff sitt vedtak 8. januar 1975 til loven trådte i kraft 1. januar 1978. Som nevnt av bankkommisjonen har det vært forutsetningen at beregningen av de gjennomsnittlige omsetningsverdier over en periode på tre år forut for lovens ikrafttreden, skal fange opp og utligne et eventuelt kursfall som følge av bankreformen. Videre innebærer ordningen med gjennomsnittlige omsetningsverdier den fordel for aksjeeierne at også nytegnet aksjekapital for 756 millioner kroner kan kreves innløst etter vederlag fastsatt på dette grunnlag.
Etter dette kan jeg ikke se at aksjonærene kan ha et grunnlovsbeskyttet krav på erstatning for kursfall utover det som følger av overgangsreglenes §2 annet ledd, slik bankkommisjonen har tolket loven. Som før nevnt kan grunnlovens §105 ikke være til hinder for at Stortinget ved lov tilrettelegger en praktisk og gjennomførbar ordning med sikte på at aksjonærene ikke skal bli påført økonomisk tap. Etter min mening har Høyesterett i dette tilfelle ikke grunnlag for å sette Stortingets vurdering til side.
Om de grunnlovsmessige spørsmål som er reist i saken, vil jeg til slutt bemerke:
For byretten nedla aksjonærgruppene særskilt påstand om at de aksjeeiere som ønsker å beholde sine aksjer, skulle tilkjennes erstatning for verdiforringelse av aksjene som følge av de nye lovregler. Dette fremgår av post III i påstanden for byretten. Slik påstanden da var formet, var post III ikke subsidiær i forhold til post I eller II. Det er uten videre klart at overgangsreglenes §2 ikke gir hjemmel for å tilkjenne aksjonærene noen slik erstatning. Men aksjonærgruppene gjorde for byretten gjeldende at et slikt erstatningskrav kunne bygges direkte på grunnlovens §105. Dette krav førte ikke frem. Byretten fant at når Stortinget har valgt å gi aksjeeierne rett til innløsning beregnet etter bankaksjenes fulle økonomiske verdi, kan aksjeeierne ikke kreve isteden å beholde sine aksjer og få erstatning for mulig verdiforringelse. Slik motanken og påstanden for Høyesterett er formet, står det ikke helt klart for meg om aksjonærgruppene har ment å påanke denne del av byrettens dom. De har ikke for Høyesterett nedlagt noen påstand som helt svarer til post III i den påstand de nedla for byretten. Men aksjonærgruppene har for Høyesterett som post III nedlagt en subsidiær påstand om erstatning etter grunnlovens §105 for det tilfelle at byrettens domsslutning post 2 første punktum ikke blir stadfestet av Høyesterett. Jeg er enig med byretten i at når Stortinget har valgt å gi aksjeeierne rett til innløsning beregnet etter aksjenes fulle omsetningsverdi, kan aksjeeierne ikke unnlate å benytte seg av innløsningsadgangen og isteden kreve erstatning for mulig verdiforringelse. Det følger av det jeg tidligere har sagt at hensynet til grunnlovens §105 etter min mening er tilfredsstillende varetatt med den innløsningsadgang som er fastsatt i overgangsreglenes §2.
Jeg går over til å behandle ankene over bankkommisjonens vedtak, og kan på dette punkt være kort.
Side:592
Etter min oppfatning har bankkommisjonen tolket overgangsreglenes §2 annet ledd riktig når kommisjonen kom til at ordet omsetningsverdi må motsvare verdien ved salg av enkeltaksjer. Jeg tiltrer den begrunnelse kommisjonen har gitt i sine avgjørelser for Bergen Bank, Den norske Creditbank og Christiania Bank og Kreditkasse.
Likeledes mener jeg at bankkommisjonen har tolket riktig bestemmelsen i overgangsreglenes §2 annet ledd, annet punktum. Dette forhold er berørt tidligere, og jeg viser til det.
Det tredje ankegrunnlag har hatt stikkordet inflasjonstap, og gjelder som jeg har nevnt før, to forhold. Etter min mening har bankkommisjonen tolket overgangsreglenes §2 annet ledd på riktig måte når kommisjonen ved fastsettelsen av den gjennomsnittlige omsetningsverdi i 1975-77 har regnet omsetningsverdien i nominelle kroner. Jeg kan ikke se at lovregelen tolket i lys av forarbeidene gir anledning til å foreta omregning til kroneverdien pr. 1. januar 1978. Det er ikke gjort gjeldende, og jeg kan heller ikke finne, at vederlagsfastsettelsen i denne forbindelse er i strid med grunnloven. Det andre forholdet, som gjelder krav på kompensasjon for fall i kroneverdien etter 1. januar 1978, kan heller ikke føre frem. Jeg peker på at aksjonærene oppebærer utbyttene på sine aksjer. Og jeg kan også vise til uttalelse i Rt-1970-985 på side 990 og Rt-1976-1300.
Som nevnt tidligere er det fra statens side reist tvil om den prosessuelle holdbarhet ved å kreve dom av det innhold som motpartene i ankesak nr. 42/1979 ønsker.
Post I i aksjonærgruppenes påstand for Høyesterett inneholder krav om at post 1 i byrettens domsslutning skal stadfestes. Dette betyr i realiteten at det kreves dom for at lovendringen av 1977 - slik overgangsreglenes §2 annet ledd er formet - skal kjennes ugyldig som stridende mot grunnloven. Det ligger etter min oppfatning nær å si at aksjonærgruppene med denne påstand krever dom for en bestemt løsning av et rettsspørsmål. Man kan imidlertid ikke anlegge fastsettelsessøksmål til løsning av et rettsspørsmål som ikke er ledd i et krav i prosesslovgivingens forstand. I høyesterettsloven av 25. juni 1926 §2 har spørsmålet om grunnlovsmessigheten tilknytning til et krav som er sakens tvistegjenstand. Her er det løsrevet fra et krav og selv gjort til tvistegjenstand. Jeg peker på at de grunnlovsspørsmål det ønskes svar på, ville kunne fått sin løsning i tilknytning til anker over bankkommisjonens vedtak.
Likevel viker jeg tilbake for å oppheve byrettens dom og avvise søksmålet fra byretten. Det har sin årsak i de helt særegne prosessuelle omstendigheter som foreligger.
Hvis man slik bankdemokratiseringsutvalget foreslo, hadde lagt avgjørelsen til en egen domstol, ville den hatt kompetanse til også å vurdere grunnlovmessigheten av lovendringen. Og domstolens avgjørelse kunne vært innbrakt for Høyesterett til overprøvelse. I stedet valgte man den etter min mening uheldige ordning å legge avgjørelsen til et forvaltningsorgan som ikke kunne prøve grunnlovsspørsmålene, og med anke direkte til Høyesterett. Når det under disse forhold anlegges fastsettelsessøksmål for byretten, parallelt med behandlingen i bankkommisjonen, oppnår man den førsteinstansbehandling
Side:593
av alle spørsmål som svarer til det mer vanlige mønster. Og når anken over byrettens dom og over bankkommisjonens vedtak kommer frem for Høyesterett til felles behandling, oppnår man den kombinasjon som ellers foreligger når det skal tas stilling til grunnlovsspørsmål.
Jeg er som foran nevnt kommet til at bankreformen av 1977 ikke er i strid med grunnloven, og at staten derfor må frifinnes i ankesak nr. 42/1979. Det blir da for meg ikke spørsmål om å ta standpunkt til aksjonærgruppenes påstand om at også byrettens domsslutning post 2 første punktum skal stadfestes. Jeg finner derfor ikke grunn til å gå inn på om det ville være prosessuell adgang til å kreve en fastsettelsesdom med dette innhold.
Bankkommisjonen fungerer faktisk som en slags skjønnsrett. Jeg antar derfor at konklusjonsformen - etter det resultat jeg er kommet til - bør bli stadfestelse.
Staten har ikke krevd saksomkostninger.
Jeg stemmer for denne
I ankesak nr. 42/1979: Staten ved Finansdepartementet frifinnes.
I ankesak nr. 50/1979: Bankkommisjonens vedtak av 19. desember 1978 vedrørende Christiana Bank og Kreditkasse stadfestes.
I ankesak nr. 51/1979: Bankkommisjonens vedtak av 6. november 1978 vedrørende Bergen Bank stadfestes.
I ankesak nr. 52/1979: Bankkommisjonens vedtak av 19. desember 1978 vedrørende Den norske Creditbank stadfestes.
Dommer Stabel Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Blom, Tønseth, Schweigaard Selmer, Michelsen, Christiansen, Røstad, Holmøy, Endresen, Sinding-Larsen, kst. dommer Haugen og justitarius Ryssdal: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Lelia Loe):
II.
Søksmålet har denne bakgrunn:
Regjeringen Bratteli uttalte i sin tiltredelseserklæring av 18. oktober 1973 at tiltak for å omdanne forretningsbankene til samfunnsinstitusjoner ville være blant de sakene som Regjeringen ville stille i forgrunnen.
Den 16. mai 1974 ble det fremmet en melding til Stortinget om demokratisering av forretningsbankene - Stortingsmelding nr. 99 (1973-74). Her ble det trukket opp retningslinjer for arbeidet i et bredt sammensatt utvalg som skulle stå for den videre utredning av spørsmålet om hvordan en demokratisering mest hensiktsmessig kunne gjennomføres. Det uttales blant annet at utvalget burde ta sikte på å finne organisasjonsmessige løsninger som ville gi folkevalgte organer adgang til å øve avgjørende innflytelse på forretningsbankenes valgte styringsorganer uten at dette ville føre til at bankene kom i et direkte avhengighetsforhold til de politiske myndigheter. Det er også
Side:594
nevnt at utvalget burde vurdere om de som hadde skutt inn den ansvarlige kapital, burde sikres direkte representasjon i de styrende organer eller spesiell kompetanse på enkelte områder, f.eks. av kontrollmessig art.
Stortingets behandling av meldingen munnet ut i følgende prinsippvedtak av 8. januar 1975:
«Stortinget ber Regjeringa fremje forslag til ei demokratisering av dei norske forretningsbankane. Demokratiseringa bør være basert på at Stortinget og lokale folkvalde organ velgjer eit fleirtal av medlemmene i representantskapa til forretningsbankane. Reformen bør også omfatte representasjon frå dei tilsette i bankane.»
Utvalget til å utrede gjennomføringen av en demokratisering av forretningsbankane ble oppnevnt ved kongelig resolusjon av 17. januar 1975. Utvalget avga sin utredning til Finansdepartementet den 2. november 1976 - NOU 1976:52.
Odelstingsproposisjon om lov om endringer i lov av 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker ble fremmet 4. mars 1977. Etter behandling i Odelsting og Lagting ble loven sanksjonert 10. juni 1977. Den trådte i kraft den 1. januar 1978.
Loven av 10. juni 1977 gjorde inngripende endringer i reglene om forretningsbankenes organisasjon. De ble i formen opprettholdt som aksjeselskaper. Etter §11 er det ikke lenger generalforsamlingen, men representantskapet som er den høyeste myndighet i bankselskapene. I representantskapet er de offentlige valgte representanter i flertall. Åtte femtendeler av medlemmene i det enkelte representantskap velges av Stortinget eller fylkestinget, tre femtendeler av de ansatte og fire femtendeler av aksjonærene. Representantskapet skal velge styret og treffe avgjørelse i alle viktige saker, deriblant fastsette interne retningslinjer for virksomheten, budsjett, regnskap og utbytte. Det er bare i saker om fusjon eller likvidasjon av selskapet at det er nødvendig med vedtak i generalforsamling.
Loven har særskilte overgangsregler. Etter §2 første ledd kan en aksjonær i tre år fra lovens ikrafttreden kreve at staten overtar hans aksjer. I følge §2 annet ledd kan en aksjonær som vederlag kreve enten den gjennomsnittlige omsetningsverdi av aksjer i banken i de siste tre år før lovens ikrafttreden eller aksjenes omsetningsverdi ved lovens ikrafttreden. Det skal ses bort fra endringer av omsetningsverdien som grunner seg på innløsningsretten. Etter §3 skal Kongen oppnevne en uavhengig Bankkommisjon til å fastsette vederlaget for aksjene etter overgangsreglenes §2 annet ledd. Reglene i forvaltningsloven gjelder for kommisjonens arbeid. Bankkommisjonens vedtak kan påankes til Høyesterett på grunn av feil i saksbehandlingen eller rettsanvendelsen. Dersom kommisjonens vedtak oppheves, hjemvises saken til ny behandling i kommisjonen eller i en settekommisjon.
Medlemmer av Bankkommisjonen ble oppnevnt ved kongelig resolusjon av 18. november 1977. Forskrifter om saksbehandlingen ble gitt ved kongelig resolusjon av 17. mars 1978.
Finansdepartementet fastsatte ved forskrifter av 2. desember 1977 at forretningsbankene snarest mulig skulle endre sine vedtekter slik at medlemmene av bankenes representantskap skulle velges i samsvar med bestemmelsene i forretningsbanklovens §11.
På vegne av en rekke personer framsatte høyesterettsadvokat Per Brunsvig i brev av 27. januar 1978 til Finansdepartementet krav om innløsning av
Side:595
bankaksjer på grunn av de endringer som var gjort i forretningsbankloven. Kravet gikk ut på en forholdsmessig andel av bankens nettoformue. Subsidiært ble krevd erstatning for den styringsrett som var tatt fra aksjonærene. Kravene bygde på bestemmelsene i grunnlovens §97 og §105 og falt utenfor de forhold som Bankkommisjonen hadde kompetanse til å prøve. Hvis kravene ikke ble godtatt, ville de bli brakt inn for domstolene. Advokaten mente at kravene burde behandles etter reglene i skjønnslovens kapitel II, jfr. lovens §4. Kravene ville måtte forelegges Høyesterett til endelig avgjørelse.
Ved brev av 11. mai 1978 avviste Finansdepartementet kravene. Departementet viste til at det ikke fantes lovgrunnlag for et krav om forholdsmessig andel av bankens nettoformue, og til at loven utelukket erstatning for avståelse av styringsretten. Derimot var departementet enig i at Bankkommisjonen ikke kunne ta stilling til disse krav fra bankaksjonærene. Under forberedelsen av loven i departementet var det forutsatt at eventuelle slike krav ville kunne avgjøres i Høyesterett i forbindelse med anke over kommisjonens fastsetting av vederlaget for bankaksjer. Da dette ikke var uttrykkelig uttalt i loven, ville departementet ikke reise innvending mot at kravene ble brakt inn for de ordinære domstoler. Det ville være opp til domstolen å avgjøre om den kunne prøve saken. I tilfelle måtte saken behandles som et ordinært fastsettelsessøksmål. Departementet mente at det verken ville være hensiktsmessig eller rettslig adgang til å anlegge et eventuelt søksmål som skjønnssak i henhold til skjønnslovens kapitel II.
Etter dette er den foreliggende sak reist som et fastsettelsessøksmål etter tvistemålslovens §54 begrenset til prinsippspørsmålene om hva bankaksjonærer etter grunnlovens bestemmelser kan kreve som følge av endringene av forretningsbankloven.
III.
Saksøkernes prosessfullmektig har i sammenfatning anført:
1. I 1945 var det 97 forretningsbanker i Norge. Av disse er 69 banker gått inn i en annen bank ved fusjon. Ytterligere en bank har inngått fusjonsavtale som ventes å få konsesjon.
Alle norske forretningsbanker er aksjeselskaper. Forretningsbankloven påbyr denne selskapsform. I alt er det ca. 120.000 aksjonærer i forretningsbankene. Saksøkerne representerer alle typer av aksjonærer: Store og små, personlige, næringsdrivende og stiftelser. Saksøkerne har aksjer i store og små banker.
Forretningsbankene har hittil drevet sin virksomhet i samsvar med de til enhver tid gjeldende lover om aksjeselskaper. I de siste 16 år har de også rettet seg etter bestemmelsene i loven om forretningsbanker av 24. mai 1961. Som lovgiver og forvaltningsmakt har staten regulert forretningsbankenes virksomhet. Men innenfor disse rammer har aksjonærene styrt banken gjennom generalforsamlingen, som har valgt representantskap og direkte eller indirekte også styret. Utbyttet for det enkelte år har vært bestemt av styret og generalforsamlingen.
Inntil utgangen av 1977 var hver av forretningsbankene utvilsomt et aksjeselskap. Ved loven av 10. juni 1977 nr. 60 inntrådte det en radikal endring av forholdet. Selskapets øverste myndighet er nå blitt representantskapet, der flertallet av medlemmene er oppnevnt av Stortinget eller
Side:596
fylkestinget, mens aksjonærene bare har ca. 26% av medlemmene. Dermed er makten i forretningsbankene overført fra aksjonærene til staten. Aksjeselskapsformen er opprettholdt, men realiteten er blitt en helt annen.
Saken gjelder ikke spørsmålet om reformen er hensiktsmessig. Det spørsmål som foreligger, er om grunnloven gir lovgiveren adgang til å gjennomføre reformen uten å gi aksjonærene annen erstatning enn et tilbud om å innløse aksjene til børskurs.
2. En aksjonær i en forretningsbank hadde før 1. januar 1978 forskjellige eierbeføyelser som til sammen utgjorde hele eiendomsretten til hans aksje. På samme måte som aksjonærer i andre selskap hadde bankaksjonærene rett til selv å styre selskapet gjennom generalforsamlingen, representantskapet og styret. Denne styringsretten var den vesentligste del av aksjonærens samlede eierbeføyelser. Etter lovendringen av 1977 vil statens representanter alene i de aller fleste tilfelle, og ellers sammen med representantene for de ansatte, kunne overstemme aksjonærenes representanter. Generalforsamlingen skal - foruten å foreta valg av aksjonærenes medlemmer av representantskapet - bare godkjenne det vederlag som skal ytes ved overdragelse til eller sammenslutning med annen bank.
Overføringen av myndigheten fra generalforsamlingen til representantskapet med den nye sammensetning innebærer en deling av aksjonærenes eiendomsrett. Det foreligger en lovbestemt avgivelse av eiendomsrett som utløser plikt for staten til å betale erstatning etter reglene i grunnlovens §105. Staten har i realiteten foretatt en ekspropriasjon uten å kreve eiendomsretten formelt overført til seg. Lovavdelingen i Justisdepartementet og professor Johs. Andenæs har uttalt at det å ta styringsretten i et selskap fra aksjonærene ville være et ekspropriasjonsartet inngrep. Betraktningene i Regjeringsadvokatens tilsvar om at lovendringene bør ses som rådighetsinnskrenkninger, kan ikke endre det faktum at statens inngrep overfor bankaksjonærene dreier seg om delvis avståelse av eiendom. Eiendomsretten er verken mer eller mindre enn summen av visse rettslige beføyelser. Dette gjelder også når det er spørsmål om den andel av eiendomsretten til aksjeselskapet som aksjebrevet representerer. Det vises til Lovavdelingens formulering i Stortingsmelding nr. 99 (1973-74) side 182.
Ved endringene av forretningsbanklovens bestemmelser om den øverste beslutningsmyndighet og om valg av medlemmer av representantskapet har staten overtatt styringsretten fra aksjonærene. Eierne har med andre ord måttet avstå til staten den del av deres eiendom som styringsretten i selskapet betyr. Retten til å treffe avgjørelse i alle viktige saker kan få stor økonomisk betydning for aksjonærene, som fortsatt har den økonomiske risiko. Man vet ikke hva det kan føre til at forretningsbankene for framtiden skal ledes av personer som ikke selv har økonomisk interesse av bankens virksomhet og heller ikke representerer eller står ansvarlig overfor noen som er økonomisk interessert i virksomheten og de forretningsmessige resultater.
3. Bankdemokratiseringsutvalgets flertall og Finansdepartementet har ment at overgangsreglenes §2 tar vare på forholdet til grunnlovens §105 slik at det ikke er nødvendig å ta stilling til spørsmålet om inngrepet i aksjonærenes rettigheter er en ekspropriasjon i grunnlovens forstand. Dette syn er bare riktig dersom innløsningen av den enkelte aksje skjer mot et vederlag som tilfredsstiller grunnlovens krav om full erstatning. Det gjør ikke lovens regel om innløsning til kursverdi. Saksøkerne hevder at fratagelsen av styringsretten
Side:597
i selskapet medfører en så vesentlig endring i forutsetningene for aksjonærenes deltakelse i selskapet at staten også må ha plikt til å ekspropriére de gjenværende aksjeeierbeføyelser. Det vises til Lovavdelingens uttalelse om at «når aksjonærene må gi fra seg en så vesentlig del av den selskapsrettslige styringsrett som det her er tale om, og dette dessuten ikke er begrunnet i aksjonærenes interesser, så er dette et inngrep av ekspropriasjonsartet karakter som gir aksjonærene rett til å kreve utløst sin eiendomsrett i selskapet, representert ved aksjebrevet.»
Saksøkerne finner støtte for sitt syn i rettsprinsippet som ble lagt til grunn av Høyesterett i plenumsdommen i Rt-1949-309. Inngrepet i bankaksjonærenes rett til å styre selskapet er ikke besluttet av selskapets egne organer, men av staten. Følgelig påhviler innløsningsplikten også staten. Fratakelsen av styringsretten er et så fundamentalt inngrep og en så stor reduksjon i bankaksjonærenes eierrettigheter at det ville være en tilbakevirkning i strid med grunnlovens §97 hvis ikke aksjonærene skulle ha rett til å kreve at staten ga dem full innløsning av de øvrige eierrettigheter også.
4. Utgangspunktet er at aksjonærene eier aksjeselskapet i fellesskap. Det er ingen andre eiere av selskapets nettoformue. Endringene i forretningsbankloven har rammet samtlige aksjeeiere i forretningsbankene. Hvis staten ikke betaler erstatning på basis av selskapets nettoformue før ekspropriasjonen, betyr dette at den i realiteten overtar eiendom som den ikke betaler erstatning for, slik grunnlovens §105 påbyr.
Det er en kjennsgjerning at ved salg av alle eller flertallet av aksjer i et selskap vil aksjene ha en omsetningsverdi som ligger betydelig over omsetningsverdien ved salg av enkeltaksjer eller minoritetsposter. Da statens inngrep berører samtlige aksjer, har alle aksjeeiere rett til å kreve innløsning av sine aksjer. Saksøkerne har rett til å få erstattet den verdi aksjene ville ha ved likvidasjon, ved fusjon eller ved salg som ville gi kjøperen styringsrett.
Spørsmålet om hva en aksjonær eier, er komplisert. Det samme gjelder spørsmålet om hvordan man skal ansette pengeverdien av den andel av eiendomsretten til selskapet som aksjebrevet gir aksjonæren. Dette har vært belyst ved forklaringene fra de sakkyndige vitner.
Vurdering av verdien av bankaksjeselskaper og bankaksjer har i årene etter krigen særlig vært foretatt i forbindelse med sammenslutningene av store og mindre banker. Under fusjonsforhandlingene mellom de interesserte banker og mellom disse bankene og myndighetene har det vært etablert et skjema for verdivurderingen av aksjene i tilfelle hvor transaksjonen har omfattet alle aksjer eller flertallet av aksjer i vedkommende bank. Skjemaet som Bankinspeksjonen har godkjent for vurderingen av aksjeverdien ved fusjon av forretningsbanker, er gjengitt i det framlagte notatet fra nåværende banksjef ved Christiana Bank og Kreditkasses avdeling i Bergen, Gustav ter Jung.
I stevningen ble det anført at det ikke ville være urealistisk å gå ut fra at aksjeeiernes andel i en banks nettoformue, eller omsetningsverdien av aksjer som gir styringsrett i banken, vil utgjøre 200-300% av omsetningsverdien ved salg av enkeltaksjer. Det er innhentet og lagt fram oppgaver fra 9 banker som viser forholdet mellom aksjenes børskurs og deres substansverdi m.v. Oppgavene er gitt med visse forbehold, blant annet fordi det ikke har vært gjort fradrag for latent skatteansvar eller tillegg for reserver i en bloc-avsetninger. Da denne sak ikke gjelder den konkrete erstatningsfastsettelse, skulle
Side:598
oppgavene likevel være tilstrekkelig til å vise de relative størrelsesforhold. - - -
I prosent av børskursen utgjorde den matematiske verdi i henhold til bokførte verdier pr. 1. januar 1978 i gjennomsnitt for de 9 banker 154,15. I prosent av børskursen utgjorde substansverdien (bankens reelle nettoformue inklusive reserver fordelt på antall aksjer) gjennomsnittlig 242,16. Den samlede aksjeverdi etter substansverdier var kr. 3.287.278.112, mens samlet aksjeverdi etter børskurser var kr. 1.606.602.500,-. Tvisten gjelder således blant annet om hvorvidt staten vederlagsfritt kan overføre fra aksjeeierne til seg eller sine representanter styringsretten over en nettoformue på flere milliarder kroner.
5. Saksøkerne hevder at kursene på norske bankaksjer fra 1973 til 1978 har vært presset nedover av truselen om ekspropriasjon av bankaksjonærenes rettigheter. Under saksforberedelsen for Bankkommisjonen har staten anført at overgangsreglene ikke gir adgang til å justere omsetningsverdien for børsnoterte bankaksjer på grunnlag av at bankdemokratiseringssaken har ført til at børskursene ligger lavere enn de ellers ville ha gjort. Bankkommisjonen har den 6. november 1978 fattet vedtak om verdien av aksjene i Bergen Bank. Den gjennomsnittlige omsetningsverdi i de siste 3 år før lovens ikrafttreden ble satt til kr. 105,80 pr. aksje, og omsetningsverdien ved lovens ikrafttreden den 1. januar 1978 ble satt til kr. 102,50 pr. aksje.
Fra saksøkernes side hevdes det at overgangsreglenes §2 annet ledd etter den nevnte forståelse er i strid med grunnlovens regel om full erstatning ved ekspropriasjon. Det hevdes subsidiært eller alternativt at overgangsreglene må kjennes ugyldige, hvis de skal forstås slik at man må legge til grunn som innløsningsverdi en børskurs som på grunn av selve ekspropriasjonen ligger lavere enn kursene ville ha ligget hvis det ikke hadde vært noen ekspropriasjon på trappene.
Aksjekurser påvirkes av mange forhold. Betydningen av en enkelt faktor kan være vanskelig å påvise. Det er likevel overveiende sannsynlig at kravet om at staten skal ha styringsretten over forretningsbankene, og de etterfølgende tiltak til gjennomføring av dette kravet, har virket uheldig på aksjemarkedet i Norge generelt og spesielt på kursene for aksjer i forretningsbankene. Styrene i Norges Fondsmeglerforbund, Fondsbørsens Fondsmeglerforening og Kursnoteringsutvalget for Oslo børs har i et felles brev av 11. november 1977 til Finansdepartementet uttalt at aksjemarkedet i realiteten er brutt sammen, og at demokratiseringen av forretningsbankene er en av årsakene til «denne katastrofale situasjon».
De dokumenterte diagrammer over kursutviklingen for norske bankaksjer fra 1972 til 1978 viser at fra regjeringen Brattelis tiltredelseserklæring i oktober 1973 til lovvedtakene i juni 1978 falt kursene med 22,1% for Bergen Bank, 24,58% for Kreditkassen og 21,99% for Creditbanken. I hele perioden ga bankaksjene jevnt det samme og i forhold til aksjekursene stadig stigende utbytte. Avkastningen regnet i prosent av gjennomsnittskursene var i årene fra 1973 til 1977 for Bergen Bank 7,7% - 8,7%, for Kreditkassen 6,82% - 9,86% og for Creditbanken 6,91% - 9,52%. I samme tidsrom har kursene på aksjer i industri- og shippingselskaper gått nedover på grunn av svikt i selskapenes lønnsomhet. Kursene for aksjer i bankselskapene, hvor lønnsomheten og utbyttene har vært opprettholdt, burde ha steget. Det må skyldes spesielle forhold at kursene på bankaksjer likevel har falt, og det er
Side:599
overveiende sannsynlig at dette skyldes bankdemokratiseringssaken.
Denne oppfatning støttes av en sammenlikning av utviklingen på aksjemarkedene i Norge og Sverige, som ikke har hatt noen tilsvarende banksak. I Sverige steg indeksen for bankaksjer fra oktober 1973 til januar 1978 med 58%. Hvis aksjene i de norske banker hadde hatt samme stigning i kursene, ville aksjene i Bergen Bank ligget på 206 og aksjene i Kreditkassen og Creditbanken på 230. Saksøkerne hevder ikke at norske bankaksjer ville hatt disse kurser hvis vi ikke hadde hatt bankdemokratiseringssaken. Men opplysningene støtter den oppfatning at kursene for norske bankaksjer er blitt presset nedover som følge av demokratiseringssaken.
6. Går man ut fra at staten plikter å innløse alle eierrettigheter og overta alle aksjer i den enkelte bank, kan aksjenes verdi og erstatningen til aksjonærene samlet ikke settes lavere enn substansverdien - selskapets reelle nettoformue. Under forberedelsen av lovendringen har dette spørsmål vært gjenstand for omfattende drøftelser.
For det tilfelle at staten ikke plikter å innløse de gjenværende eierrettigheter som er knyttet til saksøkernes bankaksjer, krever saksøkerne erstatning for avståelsen av styringsretten i selskapet. Vurderingen av aksjonærenes tap ved å måtte gi fra seg styringsretten er vanskelig. De fleste som har uttalt seg om problemet, har ment at aksjeeierne må ha eller bør få rett til å kreve innløsning av hele aksjen. Dette er også lovens ordning. Men finansdepartementet og det knappe flertall i Stortinget har ikke villet akseptere at innløsningsvederlaget skal fastsettes i samsvar med grunnlovens regel om full erstatning av det tapet som ekspropriasjonen medfører. Innløsningsregelen er blitt formulert som et tilbud fra staten som baserer seg på at bankaksjonærene skal godta at vederlaget beregnes etter omsetningsverdien ved salg av enkeltaksjer i stedet for det voldte tap etter reglene i grunnlovens §105. Når saksøkerne ikke vil godta statens tilbud, har de - hvis ikke deres krav om full innløsning med full erstatning blir godtatt - ikke annet å gjøre enn å kreve erstatning for tapet av styringsretten.
Erfaringene fra aksjemarkedet og de mange fusjoner i årene etter krigen har vist at omsetningsverdien ved salg av majoritetsinteresser ligger i området omkring bankaksjeselskapets likvidasjonsverdi med et tillegg for goodwill. Forskjellen mellom omsetningsverdi ved salg av enkeltaksjer (børskurs) og den sannsynlige omsetningsverdi for alle eller et flertall av aksjer i selskapet fremgår av den refererte oppstilling. Ved endringene i forretningsbankloven har aksjeeierne mistet mulighetene for å realisere aksjene til de høyere verdier. Tapet som aksjeeierne påføres ved dette, er betydelig. Derfor vil saksøkerne kreve fastslått at de subsidiært eller alternativt har rett til erstatning for tap som følger av at styringsretten er tatt fra dem og overført til staten. Tapet må fastsettes skjønnsmessig i en etterfølgende sak, når Høyesterett har tatt stilling til anken i den foreliggende prinsippsak.
7. Utformingen av påstanden har vært vanskelig, dels fordi det hefter uklarhet ved de omtvistede lovregler, dels fordi saken er begrenset til et fastsettelsessøksmål om de prinsipielle rettsspørsmål, og fordi erstatningsutmålingen er forutsatt avgjort i den etterfølgende sak.
Uten å ta stilling til spørsmålet om lovgiveren etter at loven er trådt i kraft og blitt anvendt, kan omgjøre lovreglene med den virkning at bankaksjonærenes erstatningskrav vil falle bort, vil saksøkerne legge ned påstand om at lovens ordning, slik den er i dag, ikke kan gyldig gjennomføres.
Side:600
Påstanden vil også gå ut på at overgangsreglenes §2 annet ledd må settes til side, fordi bestemmelsene ikke - etter Bankkommisjonens flertallsvedtak - tillater korreksjon av aktuelle børskurser på grunnlag av at de har vært lavere enn de ville ha vært uten bankekspropriasjonstruselen.
Dernest vil saksøkernes påstand gå ut på at staten ved gjennomføring av lovreglene er forpliktet til å innløse saksøkernes gjenværende eierrettigheter og betale erstatning i samsvar med grunnlovens §105. Innløsningsplikten gjelder alle aksjeeiernes eierrettigheter i banken. Hovedlinjer for utmålingen av erstatningen bør trekkes opp av retten, selv om det er vanskelig å gjøre dette presist så lenge det ikke kan foretas konkrete erstatningsutmålinger.
For det tilfellet at aksjonærenes gjenværende eierrettigheter ikke blir innløst, vil påstanden gå ut på erstatning av tapet som aksjonærene er påført ved at styringsretten i bankaksjeselskapene er overført til staten og de ansatte. Også for dette tilfelle er det nødvendig å få fastsatt visse retningslinjer for erstatningsutmålingen.
Saksøkernes prosessfullmektig har under hovedforhandlingen lagt ned slik endelig påstand:
«I. Staten kjennes i forhold til saksøkerne uberettiget til å gjennomføre endringer av vedkommende forretningsbanks organisasjon ifølge reglene i forretningsbanklovens §11,4. og sjette ledd, jfr. §11a, slik som disse bestemmelser lyder efter endringsloven av 10. juni 1977, når dette alene skjer mot tilbud om innløsning av saksøkernes aksjer i banken til slikt innløsningsvederlag som følger av lovens overgangsregler §2, 2. ledd.
II.
(1) Ved gjennomføring av reglene i forretningsbanklovens §11a og §11, 4. og sjette ledd, er staten forpliktet til å innløse også saksøkernes gjenværende eierrettigheter i vedkommende bankaksjer.
(2) Ved slik overtagelse av saksøkernes samlede eierinteresser i aksjene er staten forpliktet til å betale en ekspropriasjonserstatning som er høyere enn det innløsningsvederlag som følger av overgangsreglenes §2 annet ledd.
(3) Staten er overfor saksøkerne forpliktet til å betale ekspropriasjonserstatning ifølge pkt. (2) beregnet efter aksjenes forholdsmessige andel av vedkommende bankaksjeselskaps formue umiddelbart før gjennomføringen av lovendringen eller den omsetningsverdi som på samme tid ville ha gjeldt ved omsetning av alle eller flertallet av aksjer i bankaksjeselskapet.
III.
(1) Hvis noen saksøker beholder sine gjenværende aksjerettigheter efter at reglene i forretningsbanklovens §11a, jfr. §11, 4. og sjette ledd, er gjennomført, er staten forpliktet til å betale saksøkeren ekspropriasjonserstatning for det tap i aksjeverdier som skyldes gjennomføringen av disse lovregler.
(2) Den erstatning som staten skal betale til saksøkerne ifølge pkt. (1), skal dekke det tap i aksjeverdier som skyldes at aksjonærene i vedkommende bank er blitt fratatt retten til gjennom generalforsamling å utøve den øverste myndighet i banken og retten til å velge flertallet av medlemmene i representantskapet, som velger styret, og til å beslutte likvidasjon eller fusjon på bankens vegne, slik at aksjonærene derved også har mistet adgangen til i fellesskap å selge majoritetsinteressen i banken.
Side:601
lV. Saksøkerne tilkjennes saksomkostninger av staten.»
IV.
Saksøktes prosessfullmektig har oppsummert sine anførsler slik:
1. Staten bestrider at de endringer som ved lov av 10. juni 1977 nr. 60 er gjennomført i lov av 21. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker, herunder at Stortinget skal velge 8/15 av representantskapets medlemmer samtidig som viktige beslutnings- og kontrollfunksjoner er tillagt representantskapet, medfører noen rett for den enkelte aksjeeier i bankaksjeselskapene til å kreve at staten innløser eller ekspropierer hans/hennes aksjer (aksjerettigheter) og betaler vederlag eller ekspropriasjonserstatning som nevnt i påstanden i stevningen post 1.
Det ses her bort fra den rett som aksjeeierne er gitt ved overgangsreglenes §2 til å kreve at staten overtar deres aksjer mot vederlag fastsatt i henhold til reglene. Denne rett er ikke omtvistet mellom partene og omfattes ikke av de nedlagte påstander.
2. De nevnte lovendringer og deres virkninger utgjør - verken i forhold til bankaksjeselskapene eller til de enkelte aksjeeiere - noen ekspropriasjon i grunnlovens forstand som utløser krav på ekspropriasjonserstatning etter grl. §105.
Formålet er ikke å overføre eiendomsrett eller andre økonomiske rettigheter fra selskapet eller aksjeeierne til det offentlige, men gjennom valg av medlemmer til representantskapet og overføringer av viktige beslutnings- og kontrollfunksjoner til dette organ å sikre en effektiv ivaretakelse av samfunnsmessige bestemmelser og interesser som også rent aksjonærvalgte tillitsmenn ville være forpliktet til å ivareta.
Virkningen er heller ikke noen overføring av eiendomsrett eller andre økonomiske rettigheter til det offentlige. Stortinget har ved loven ervervet myndighet til å oppnevne 8/15 av representantskapets medlemmer (og de ansatte til å velge 3/15), men dette er ingen økonomisk rettighet eller interesse og representerer ingen økonomisk berikelse på det offentliges hånd, og noen tilgang til bankens nettoverdier overføres ikke til staten verken gjennom oppnevningsretten eller ved eventuell overtakelse av aksjeposter i henhold til overgangsbestemmelsene.
Noen «styringsrett» har det offentlige ikke ervervet, utover den nevnte rett til å oppnevne representantskapsmedlemmer. Noen rett til å instruere disse medlemmer om utøvelsen av deres verv eller på annen måte «styre» representantskapets eller bankens virksomhet foreligger ikke.
Allerede av disse grunner synes det lite treffende å karakterisere endringene som en «overføring av styringsrett fra aksjeeierne til staten».
Det er riktig at de enkelte aksjeeiere - og aksjeeierne sett under ett - har fått redusert sin innflytelse og deltakelse i beslutninger både kvalitativt og kvantitativt. Fra aksjeeiernes synspunkt innebærer lovendringene dels en overgang fra direkte deltakelse i generalforsamlingens beslutninger til indirekte innflytelse i representantskapet (gjennom valgte representanter) dels en totalt sett redusert innflytelse på grunn av det offentliges rett til å velge 8/15 og de ansattes rett til å velge 3/15 av representantskapsmedlemmene. På bakgrunn av den enkelte aksjeeiers på forhånd sterkt begrensede innflytelse ved avstemninger og valg er det tale om en kvalitativ og kvantitativ reduksjon av en på forhånd beskjeden eller uvesentlig del av aksjeeiemes rettslige
Side:602
beføyelser. Det vesentlige i denne sammenheng er for øvrig at reduksjonen på aksjeeiernes hender ikke motsvares av noe «erverv» på offentlig side utover oppnevningsretten til representantskapet.
I betraktning av endringenes formål, deres art og virkninger bestrides at det er tale om noen ekspropriasjon i grunnlovens forstand.
3. De endringer i aksjeeiernes rettsstilling som endringen i forretningsbankloven innebærer, kan etter statens oppfatning ikke karakteriseres som ekspropriasjonsinngrep i grunnlovens forstand, men eventuelt som rådighetsinnskrenkninger. Staten vil hevde at disse rådighetsbegrensninger kunne gjennomføres uten erstatning i henhold til grunnlovens §105.
Lovendringen er av generell karakter. Inngrepene retter seg ikke mot noen enkelt aksjeeier eller grupper av aksjeeiere, men gjelder samtlige 27 forretningsbanker og alle aksjeeiere i disse. Videre gjelder bestemmelsene ikke aksjeeiernes primære økonomiske interesser, såsom omsettelighet eller omsetningsverdi av aksjene, rett til utbytte o.l., men en beføyelse av perifer og sekundær betydning for den enkelte saksøker, nemlig adgangen til å møte og avgi stemme i visse selskapsanliggender, herunder ved valg av medlemmer til selskapets styrende og kontrollerende organer. Selv om lovendringen, kanskje mer av psykologiske enn av reelle økonomiske grunner, skulle medføre en midlertidig eller varig reduksjon av de priser som kan oppnås ved omsetning av bankaksjer, har en eventuell verdireduksjon ikke vært noen del av lovens formål. Hensikten med de nye lovbestemmelser har vært å sikre en bredere sammensetning av bankenes styrende organer og derigjennom en effektiv ivaretakelse av samfunnets tarv ved forretningsbankenes utøvelse av sin virksomhet. Det har ikke vært lovendringens formål og kan heller ikke bli dens virkning å overføre økonomiske verdier til det offentlige, verken fra selskapene (bankene) eller fra aksjeeierne.
Samfunnet må erstatningsfritt kunne fastsette vilkår for bankenes virksomhet selv om bestemmelsene vil påvirke bankenes fortjenestemuligheter, utbyttutdelingsmuligheter og - direkte eller indirekte - aksjenes omsetningsverdi, eksempelvis ved egenkapitalkrav, kredittrammer og retningslinjer for prioritering av bestemte lånebehov. Samfunnet må også, til ivaretakelse av samfunnsmessige interesser, erstatningsfritt kunne oppstille nærmere vilkår angående bankenes organisasjon og administrasjon, såsom krav om personlige kvalifikasjoner hos dem som skal handle på bankens vegne, allsidighet ved organenes sammensetning og godkjennelse av aksjeeiernes valgte kandidater som en kontrollordning. Lovbestemmelsene om at Stortinget skal velge 8/15 av representantskapets medlemmer samtidig som viktige beslutnings- og kontrollfunksjoner er tillagt representantskapet, er etter sitt innhold og formål av tilsvarende art. I forhold til §105 kan de ikke karakteriseres som ekspropriasjonsbestemmelser, men eventuelt som rådighetsbegrensninger.
Staten vil i prinsippet hevde at disse rådighetsbegrensninger ville kunne gjennomføres uten plikt til å betale erstatning til de enkelte aksjeeiere. For domstolene, på samme måte som for Stortinget, er det upåkrevet å ta definitivt standpunkt til dette, da det vederlag som tilbys ved overtakelse av aksjer under enhver omstendighet må tilfredsstille grunnlovens eventuelle krav til erstatning ved gjennomføring av lovendringen.
4. Selv om de gjennomførte endringer må bedømmes som en ekspropriasjon eller rådighetsbegrensning som betinger erstatning etter grunnlovens §105, bestrides det at endringene medfører rett for den enkelte aksjeeier til å
Side:603
kreve at staten innløser eller eksproprierer hans/hennes aksjer (aksjerettigheter) i sin helhet. Prinsipalt bestrides det at en slik overtakelsesplikt kan utledes av grunnloven, selv om man av rimelighetsgrunner har vedtatt enkelte bestemmelser av dette innhold i vanlig lovgivning (se eksempelvis oreigningslovens §8, bygningslovens §42). Subsidiært gjøres gjeldende at en slik innløsnings- eller ekspropriasjonsplikt iallfall ikke kan gjelde i et tilfelle som det foreliggende, der endringene må betegnes som uvesentlige i forhold til aksjeeiernes samlede rettigheter og beføyelser.
5. Under enhver omstendighet bestrides det at saksøkerne har noe krav på at staten overtar deres aksjer utover det som følger av overgangsreglenes §2. Lovgiveren har vurdert også den grunnlovmessige side og har uttømmende regulert i lov det krav på overtakelse eller innløsning som skal kunne gjøres gjeldende som følge av endringene i forretningsbankloven. Noe rettskrav på overtakelse utover dette foreligger ikke.
Tilsvarende bestrides at saksøkerne har noe krav på vederlag eller erstatning for aksjer som kreves overtatt, utover det som følger av overgangsreglenes §2. Lovgiveren har inngående vurdert den grunnlovmessige side og funnet at det vederlag som følger av lovens regler og framgangsmåte, tilfredsstiller grunnlovens krav. Denne vurdering fra lovgiverens side er av vesentlig betydning også for domstolenes prøvelse. Av særlig interesse og betydning er at lovgiveren spesielt har vurdert, og forkastet, den påstand som nå gjentas i rettssaken, at bare en erstatning basert på bankaksjeselskapets nettoformue (e.l.) ville tilfredsstille grunnlovens krav til full erstatning.
En vederlagsfastsetting (erstatning) basert på aksjenes omsetningsverdi vil etter utbredt oppfatning tilfredsstille grunnlovens krav til full erstatning.
For øvrig antas vurderingstemaet å være hvilke krav grunnloven stiller til erstatning for rådighetsbegrensninger. Dette er neppe sammenfallende med grunnlovens krav til full erstatning ved ekspropriasjon.
6. Vedrørende saksøkernes krav om erstatning for verdiforringelse av aksjer som ikke blir overtatt eller innløst av staten, vil staten gjøre gjeldende at den som velger å beholde sine aksjer, dvs. ikke ønsker å benytte adgangen til å få aksjene overtatt av staten i henhold til overgangsreglenes §2, ikke har krav på erstatning for eventuell verdiforringelse som følge av endringene i forretningsbankloven.
Det vil i praksis være særdeles vanskelig, for ikke å si umulig, å danne seg noen formening om hvilken betydning disse lovendringer har for aksjenes fremtidige verdi. Det kan ikke antas at endringer av denne art betinger noen erstatning. Lovgiveren har derfor vurdert situasjonen slik at aksjeeiernes interesser er rimelig og tilstrekkelig ivaretatt ved at aksjeeiernes får valget mellom å kreve aksjene overtatt av staten mot fullt vederlag basert på aksjenes omsetningsverdi eller å beholde aksjene, men da uten kompensasjon eller erstatning.
7. En vurdering av aksjenes omsetningsverdi etter overgangsreglene kan være av interesse i forbindelse med rettens grunnlovsvurdering. De øvrige verdsettelses- eller tapsberegninger som saksøkerne har lagt fram, har mindre interesse. Likevel skal påpekes at saksøkernes krav om erstatning etter høyere verdi er formulert på en rekke innbyrdes forskjellige måter. De enkelte prinsipper er også flertydige eller utilstrekkelig definert. Denne uklarhet preger også det framlagte tallmateriale. Eksempelvis vil forholdet mellom børsverdi, matematisk verdi og substansverdi påvirkes sterkt av
Side:604
vilkårlige bokføringstransaksjoner og av prinsippene som anvendes ved beregning av den reelle nettoformue.
Det må framheves at de framlagte talloppgaver gjelder statiske verdier og synspunkter. Ved verdiberegning av aksjer er også dynamiske synspunkter av atskillig betydning, f.eks. bankens overskudd, fortjenesteutvikling, utbytteutdeling og utbyttedekning.
Det har vært talt meget om prinsippene som i praksis er utviklet for beregning av verdien av en mindre bank som skal overtas av en større bank. Når en slik fusjon er nær forestående, vil disse prinsipper ha en viss betydning for omsetningsverdien for aksjene i den mindre bank. Utover dette har fusjonsverdiene ikke noen betydning. Heller ikke kan likvidasjonsverdiene tillegges betydning, idet likvidasjon framtrer som så lite sannsynlig at muligheten er uten betydning for omsetningsverdien av bankaksjene.
Det framlagte materiale om kursutviklingen for bankaksjer er ikke noe bevis for at demokratiseringssaken har virket inn på kursene. Den alminnelige konjunkturutvikling må også ha hatt vesentlig betydning for kursene for bankaksjer. Økingen i det alminnelige rentenivå antas å ha virket i retning av å redusere kursene for bankaksjer. Kursutviklingen for bankaksjer i Sverige gir ikke noe grunnlag for slutninger om grunnene til at bankaksjene i Norge har hatt en helt annen kursutvikling.
8. Staten har ikke villet påstå hel eller delvis avvisning av saken. Regjeringsadvokaten er likevel tilbøyelig til å mene at retten må avvise saksøkernes påstander II (3) og III (2), fordi det neppe kan gis dom for slike teoretiske prinsipper. Dertil kommer at disse punkter i påstanden er særlig uklare.
Saksøkte har under hovedforhandlingen fastholdt sin tidligere påstand:
«Staten ved Finansdepartementet frifinnes.»
V.
Retten bemerker:
1. Etter konstitusjonell sedvanerett har de alminnelige domstoler rett og plikt til å prøve om en lov bestemmelse er i strid med grunnlovens §105. Det vanlige har vært at slike spørsmål har vært prøvet i søksmål om bestemte erstatninger for ekspropriasjon eller ekspropriasjonsartede tiltak. I dette tilfelle er partene blitt enige om å dele opp saken slik at spørsmålet om grunnlovmessigheten av bestemmelsene i lov av 10. juni 1977 nr. 60 skal avgjøres først. Dette henger sammen med lovens særegne ordning for fastsetting av vederlaget for bankaksjer som eierne krever at staten skal overta.
Den uavhengige Bankkommisjon som skal fastsette vederlaget for aksjene, er et forvaltningsorgan som ikke har adgang til å prøve grunnlovmessigheten av loven. Kommisjonen kan verken prøve spørsmålet om endringsloven av 10. juni 1977 har medført ekspropriasjonsartede inngrep overfor forretningsbankenes aksjonærer, eller prøve spørsmålet om bestemmelsene i overgangsregienes §2 annet ledd vil gi aksjonærene full erstatning som påbudt i grunnlovens §105. Samtidig har loven bestemt at Bankkommisjonens vedtak kan påankes til Høyesterett på grunn av feil i saksbehandlingen eller rettsanvendelsen. Dette må forstås slik at andre dom stoler er avskåret fra å prøve Bankkommisjonens vedtak.
Disse særegne regler for saksbehandlingen kan ikke gis den utilsiktede virkning at domstolene blir avskåret fra å prøve om endringslovens bestemmelser
Side:605
er i strid med grunnlovens §105. Retten finner at det må være adgang til å reise fastsettelsessøksmål om spørsmålet om lovbestemmelsenes grunnlovmessighet, idet saksokeme har en reell rettslig interesse av å få fastsatt ved dom hvorvidt bestemmelsene i lov av 10. juni 1977 nr. 60 er i strid med grunnlovens §105. jfr. tvistemålslovens §54.
Da byretten er avskåret fra å prøve Bankkommisjonens vedtak, kan retten ikke prøve kommisjonens forståelse av overgangsreglene i loven av 10. juni 1977 nr. 60. Dermed er retten avskåret fra å bruke den framgangsmåte som domstolene vanligvis har fulgt når det er oppstått spørsmål om en lov er i strid med grunnloven, ved så langt som mulig å fortolke loven slik at det ikke blir direkte strid mellom loven og grunnloven. Da det ikke foreligger tilsvarende begrensning i Høyesteretts kompetanse, anser retten det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om loven har gått for langt i retning av å nekte domstolene adgang til å prøve lovligheten av forvaltningsavgjørelser.
Paragraf 2, annet ledd i overgangsreglene i lov av 10. juni 1977 nr. 60 lyder slik:
«Aksjeeieren kan som vederlag kreve enten den gjennomsnittlige omsetningsverdi av aksjer i banken i de siste tre år før lovens ikrafttreden eller aksjens omsetningsverdi ved lovens ikrafttreden. Det ses bort fra endring av omsetningsverdien som grunner seg på innløsningsretten.»
Bankkommisjonen har på side 7 i sitt første vedtak av 6. november 1978 sluttet seg til den forståelse av ordet «omsetningsverdi» som er kommet til uttrykk i refererte uttalelser i lovforarbeidene, at vurderingen av omsetningsverdien for børsnoterte aksjer skal knyttes til kursnoteringene og ikke til en beregning av bankens nettoformue fordelt på aksjene. På side 11-12 sier kommisjonen at §2, annet ledds andre punktum betyr at aksjeeiere som krever innløsning av sine aksjer, ikke kan få erstattet en mulig ekstraordinær kursstigning basert på innløsningsretten. «Kommisjonens flertall legger derfor til grunn at det er lovens system at beregningen av de gjennomsnittlige omsetningsverdier over en periode på 3 år forut for lovens ikrafttreden forutsettes å fange opp og utligne et eventuelt kursfall som følge av bankdemokratiseringen, og at lovgiveren ikke har villet åpne adgang for kommisjonen til å foreta noen ytterligere justering av de omsetningsverdier man kommer fram til.»
Retten legger ved sin behandling av saken til grunn at Bankkommisjonens forståelse av overgangsreglenes §2, annet ledd, slik den er kommet til uttrykk i kommisjonens første vedtak av 6. november 1978, skal anses for å være riktig inntil vedtaket har vært prøvet av Høyesterett.
3. De første forretningsbankene ble stiftet som aksjeselskap i midten av forrige århundre. De vokste i antall og størrelse med utviklingen av landets næringsliv og forbindelser med utlandet. Etter første verdenskrig var det 8 storbanker i Norge. Av disse banker greide 3 banker dels med statens hjelp å komme gjennom bankkrisen i 1920-30-årene. Da den andre verdenskrigen sluttet, var det i alt omlag 100 forretningsbanker. Omlag 70 av disse er opphørt, i praktisk talt alle tilfelle ved å gå sammen med eller inn i en annen bank ved fusjon. Denne utvikling er resultatet av et samarbeid mellom myndighetene og bankene med sikte på å få en bankstruktur som er hensiktsmessig for landet og for de enkelte distrikter. Det planlagte mønster for en konsentrasjon i storbanker med filialer og distriktsbanker er ennå ikke fullt gjennomført. Ifølge sakkyndige uttalelser kan antallet av forretnings-
Side:606
banker komme til å bli mindre enn halvdelen av hva det er idag.
De statlige myndigheter har etter hvert etablert et omfattende system for tilsyn med forretningsbankene og regulering av deres virksomhet. I 1924 kom den første lov om aksjebanker, som ble avløst av loven om forretningsbanker av 24. mai 1961. En forretningsbank kan etter denne lov bare stiftes som aksjeselskap og vil derfor falle inn under lovene for slike selskaper, jfr. nå lov om aksjeselskaper av 4. juni 1976. Den 7. desember 1956 kom loven om offentlig tilsyn med banker og andre kredittinstitusjoner. Den 25. juni 1965 kom loven om adgang til regulering av penge- og kredittforhold. Blant reguleringsbestemmelsene som er gitt med hjemmel i lov, nevnes bestemmelsene om forholdet mellom en banks innlån og dens egenkapital og bestemmelsene om hvilke innskuddsreserver bankene skal holde i Norges Bank.
De formelle reguleringer av bankenes virksomhet er blitt supplert med forskjellige former for samarbeid mellom bankene og Den norske Bankforening på den ene side og Finansdepartementet og Norges Bank på den annen side. Det har i de senere år ved avtaler mellom departementet og bankforeningen vært bestemt hvilke utlånsrammer bankene skulle ha, og hvilke beløp de skulle plassere i stats-obligasjoner og statsgaranterte lån. Skattereglene har inngått i det samlede system, idet bankene har fått avsette skattefritt betydelige reserver i form av såkalte en bloc-avskrivninger på utlån.
Regulerings- og samarbeidsystemet har tatt sikte på dels å hindre at bankene skal kunne komme i økonomiske vansker, dels å fremme en hensiktsmessig bankstruktur og dels å oppnå at det private kredittmarked virker i samsvar med den offentlige økonomiske politikk. Innenfor rammen av dette system har det inntil 1978 vært overlatt til bankenes eiere, aksjonærene, å bestemme over bankselskapets virksomhet på de måter som følger av den alminnelige lovgivning om aksjeselskaper. Aksjeeierne har hatt rett til å møte i generalforsamlingen og der være med på direkte eller indirekte å velge representantskap og styre, fastsette interne retningslinjer, regnskap, fondsavsetninger og utbytte samt i tilfelle å avgjøre spørsmål om fusjon eller likvidasjon. Dette betyr ikke at den enkelte aksjonær i en større bank har øvet vesentlig innflytelse på bankens virksomhet. Men det betyr at aksjonæren har hatt den sikkerhet og fordel som følger med at ledelsen og avgjørelsene har ligget i hendene på personer som har hatt de samme økonomiske interesser i å skaffe banken så gode økonomiske resultater som mulig, å begrense risikoen og å oppnå overskudd som vil slå ut i tilfredsstillende utbytte og aksjekurser.
4. Odelstingsproposisjonen som ligger til grunn for loven av 10. juni 1977 om endring av forretningsbankloven, gir uttrykk for at loven ikke har til formål å gjennomføre nye rådighetsinnskrenkninger i bankenes virksomhet. Formålet er å gi bankene en bedre organisasjon med sikte på å sikre en demokratisering av forretningsbankene som ledd i en demokratiseringsprosess som har foregått i de fleste deler av samfunnslivet. I tilrådingen framhever Finansdepartementet at bankenes spesielle funksjon og store kapitalforvaltning har gitt dem et ansvar som går langt ut over det som i sin alminnelighet hviler på private næringsforetak. De bedriftsøkonomiske målsettinger som ellers naturlig bør prege næringslivet, kan ikke uten videre tjene som rettesnor for de beslutninger som treffes i bankene, og som har stor betydning for de fleste grupper i samfunnet. Da bankene må anses som sam-
Side:607
funnsinstitusjoner, bør de som sitter i de valgte styringsorganer i bankene, ikke først og fremst være representanter for bestemte interessegrupper, men representanter for det fellesskap av interesser som samfunnet har.
Lovens §11a bestemmer at fra 1. januar 1978 har representantskapet og ikke generalforsamlingen den øverste myndighet i banken. Etter lovens regler om sammensetningen av representantskapet er det Stortinget, eventuelt fylkestinget, som utpeker flertallet. Bare i saker der det kreves kvalifisert flertall, vil det være nødvendig med tilslutning fra representantskapsmedlemmer som er valgt av de ansatte, for å få et gyldig vedtak mot stemmene til de aksjonærvalgte medlemmer. Det er vedtak etter §11a, annet ledd som krever tilslutning fra minst to tredeler av de avgitte stemmer i representantskapet. Dette er vedtak om å endre bankens vedtekter, forhøye eller nedsette aksjekapitalen, avvikle virksomheten eller gå til sammenslutning med eller overtakelse av annen bank.
Etter lovens §9 velger representantskapet medlemmene av bankens styre, unntatt banksjefen. De ansatte skal ha et medlem av styret. Aksjonærene har ikke rettskrav på å være representert i styret.
Ifølge §11a, tredje ledd skal representantskapet fastsette retningslinjer for bankens virksomhet. Disse retningslinjer skal være generelle instrukser for styret. Videre skal representantskapet fastsette regnskap, godkjenne budsjett og gjøre vedtak om godtgjørelse for bankens tillitsmenn og administrasjon.
Styret og representantskapet bestemmer i fellesmøte om det skal deles ut utbytte, og i tilfelle hvor stort utbyttet skal være. Utbyttet må ligge innenfor det høyeste beløp som fastsettes av styret, jfr. §15.
Etter lovendringen har generalforsamlingen i en forretningsbank ikke annen myndighet enn å velge representantskapsmedlemmer for aksjonærene og å godkjenne vederlag som skal ytes ved overdragelse av bankens samlede formue til en annen bank.
Ved lovendringen er myndigheten og retten til å styre banken tatt fra aksjonærene og overlatt til personer som utpekes av Stortinget eller fylkestinget. Bankens kapital disponeres heretter av personer som ikke har til oppgave og ikke nødvendigvis er innstillet på å vareta aksjonærenes interesse i et forretningsmessig resultat som er best mulig. Man har valgt fortsatt å kalle forretningsbankene for aksjeselskap, men aksjonærenes selskapsrettslige stilling og deres økonomiske stilling er helt annerledes enn i private aksjeselskaper.
I forarbeidene til loven er det gitt uttrykk for forskjellige forutsetninger med hensyn til hvordan Stortinget vil utpeke representantskapsmedlemmer i bankene, og hvorvidt disse medlemmene bør følge retningslinjer som blir trukket opp i Stortinget eller på annen måte. Retten finner ikke grunn til å gå inn på uttalelsene, som ikke setter grenser for representantskapets myndighetsutøvelse som kan gi aksjonærene garantier for framtiden. Retten ser det ikke som sin oppgave å forsøke å bedømme hvor stor betydning lovendringene vil få for bankenes arbeid og disposisjoner i årene framover. Retten nøyer seg med å konstatere at fra aksjonærenes synspunkt innebærer lovendringene en mulighet for at forretningsmessige hensyn vil bli tillagt mindre vekt ved styringen av forretningsbankene. I så fall vil dette endre aksjonærenes risiko og muligheter for utbytte og kursfortjeneste på aksjene.
Retten mener at det ikke er naturlig å se endringene i forretningsbankloven
Side:608
som alminnelige rådighetsinnskrenkninger overfor alle bankaksjonærer. Lovendringene gjør vidtgående særinngrep overfor aksjonærer. Lovendringene gjør vidtgående særinngrep overfor aksjonærene i de 28 forretningsbanker i forhold til eierne av andre norske selskap som har drevet ervervsvirksomhet etter reglene i lovene om aksjeselskaper. Det som er tatt fra bankaksjonærene og overført til staten ved de stortingsvalgte representantskapsmedlemmer, er de vesentligste deler av aksjonærenes eierbeføyelser, råderetten over den felles eiendom, banken, og retten til å bestemme utbytte. Tilbake står en sterkt begrenset rett til å øve en viss innflytelse på avgjørelsene av sakene, og en forhåpning om at den nye ledelse vil skaffe økonomisk grunnlag for utbytte og vil foreta utdeling av utbytte i år med overskudd.
Retten må se saken slik at lovendringen av 10. juni 1977 gjennomfører et nasjonaliseringsliknende ekspropriasjonsinngrep overfor eierne av aksjene i forretningsbankene. Aksjeeierne har av hensyn til bankenes oppgaver for hele samfunnet måttet avgi sine viktigste eierbeføyelser. For dette har de etter grunnlovens §105 krav på full erstatning.
5. Utgangspunktet er at full erstatning etter grunnlovens §105 betyr at den som blir rammet av ekspropriasjonstiltaket, ikke skal stilles økonomisk mindre gunstig enn om inngrepet ikke hadde funnet sted. Hovedregelen er at eieren skal ha erstatning for omsetningsverdien av den avgitte eiendom, hvis ikke det på grunn av større individuell bruksverdi eller av andre grunner kan påvises at tapet er større.
Når eieren må avgi en del av sin eiendomsrett, kan erstatningen enten gis som dekning av verdireduksjonen eller som full utløsning for eieren. For begge løsninger stiller §105 krav om at det skal gis full erstatning. Retten kan ikke se at paragrafens ordlyd eller praksis gir eieren rett til å velge mellom de to løsninger. Det må da være adgang for lovgiveren til å treffe valget av løsning.
I overgangsreglenes §2 er det bestemt at aksjeeier i en forretningsbank skal ha rett til i tre år fra lovens ikrafttreden å kreve at staten overtar hans aksjer. Med dette har Stortinget valgt å gi full utløsning. Aksjeeierne kan ikke kreve å få beholde sine aksjer og få erstatning for den verdiforringelse som lovendringen har medført.
En bankaksjes verdi for aksjeeieren var før lovendringen av 10. juni 1977 vanligvis aksjens salgsverdi. Eieren kunne være innstilt på å sitte med aksjen i håp om å få mer ut av den gjennom framtidig utbytte og kursutvikling. Bedømmelsen av slike muligheter og omregningen av beløpene til nåtidsverdi er usikker. Det riktige må antagelig være å gå ut fra at disse sjansene vil slå ut i aksjens reelle omsetningsverdi. Retten legger derfor til grunn at den reelle omsetningsverdi av en aksje representerer full erstatning.
6. Under hovedforhandlingen har professor Olav Harald Jensen som sakkyndig vitne gitt forklaring om hvordan omsetningsverdien for aksjer framkommer og blir vurdert i forskjellige sammenhenger. I det følgende gjengis enkelte punkter av hans forklaring slik de er blitt oppfattet av retten.
I et stort marked vil børskursene for de store selskapene vanligvis være representative. De faktiske omsetningsverdier har lett for å bli påvirket av de tilfeldige selgere og kjøpere som er i markedet. I et lite og tynt marked vil børskursene kunne vise relativt tilfeldige avvik fra aksjenes analyseverdier på litt lengre sikt.
Side:609
For enkeltaksjer og mindre aksjeposter er det i første rekke den forventede cashflow for aksjonæren som er av betydning. Dividendene som man regner med for årene framover, og de salgsverdiene som aksjen kan få, må omregnes til nåtidsverdi. Av den grunn vil det alminnelige rentenivå være av atskillig betydning. Tidligere års aksjekurser synes å være av mindre betydning.
Ved overdragelse av alle aksjer i forbindelse med fusjon og ved salg av kontrollposter blir det i praksis betalt vesentlig mer enn for enkeltaksjer. Undersøkelser fra England og U.S.A. viser at fusjonsprisene er opp til 100% over børskursene. For industribedrifter ligger fusjonsprisene gjennomsnittlig 20-30% høyere enn børskursene.
Når omsetningsverdien av ikke børsnoterte aksjer skal vurderes, ser man hen til en rekke forskjellige forhold: Om det nylig har vært foretatt salg til reelle priser, hvilke utbytter som har vært utbetalt i de senere årene, selskapets alminnelige inntjeningsevne, aksjenes matematiske verdier, skjulte reserver, latente tap og forpliktelser med videre. Dette er i hovedtrekkene samme framgangsmåte som den som likningsmyndighetene bruker.
De øvrige vitner har i første rekke redegjort for den praksis som har vært utviklet for vurderingen av verdiene ved fusjon av banker. Når mindre banker blir kjøpt opp av større banker, får aksjonærene i den mindre banken først et oppgjør som er basert på bankens reelle nettoformue, deretter ofte et visst tillegg for den store fordel som det anses å være for den store bank å unngå å etablere en ny avdeling i distriktet. De fordeler som aksjonærene oppnår ved fusjonene, er så betydelige at fusjoner som ventes å finne sted i noenlunde nær framtid, vil virke inn på aksjenes omsetningsverdi.
Lov av 19. juni 1969 nr. 71 om særregler for skattelegning av aksjeselskaper og aksjonærer har i §2 nærmer regler om verdsettelsen av aksjer. Aksjene skal settes til den antatte salgsverdi. For børsnoterte aksjer nyttes kursen den 1. januar i ligningsåret dersom kursen er reell. For øvrig legges det stor vekt på omsetningskursen hvis det forholdsvis nylig har vært reelle aksjesalg. I andre tilfelle må verdsettelsen skje ved skjønn. De viktigste momenter ved skjønnet vil være hvor stort utbytte som er betalt i de siste årene, hvilken inntjeningsevne selskapet har, den matematiske verdi av aksjene og børskursene for aksjer som det kan trekkes sammenligning med, jfr. Leiv Vårdal: Skatterett for næringsdrivende sidene 276-277. I hovedtrekk er dette som nevnt omtrent den samme framgangsmåte som sakkyndige bruker når de ved analyser skal finne fram til aksjers omsetningsverdier.
7. Saksøkerne har lagt fram en del tall og opplysninger for å godtgjøre at bankdemokratiseringssaken har ført til en vesentlig nedgang i kursene for bankaksjer fra oktober i 1973 til januar 1978. Kursene for bankaksjer gikk stadig ned fra høsten 1973 til sommeren 1975. Etter en oppgang fram til slutten av 1976 sank kursene igjen i første halvår av 1977. Ved utgangen av 1977 lå kursene vel 20% lavere enn de gjorde høsten 1973.
Det har også vært lagt fram materiale som belyser forholdet mellom de noterte kursverdier for aksjer i en rekke banker og de samme aksjers matematiske verdier og substansverdier. Den 1. januar 1978 lå kursverdiene for bankaksjene på omlag to tredjedeler av aksjenes matematiske verdi etter de bokførte verdiene i selskapene og under halvdelen av aksjenes substansverdier.
Bankenes utbytte ble ikke satt ned i tiden fra 1973 til 1978. Man må regne
Side:610
med at inflasjon, forhøyelsen av den alminnelige lånerente og den dårlige konjunkturutvikling i skipsfart og industri har bidratt til å holde kursene for bankaksjer nede. De framlagte opplysningene peker likevel i retning av at det først og fremst er banksaken som har skapt usikkerhet og fått markedet for bankaksjer til å svikte. Retten viser i denne sammenheng til det som er sagt i uttalelsene fra Norske Finansanalytikeres Forening i Ot. prp. nr. 42 (1976-l977) og fra Norges Fondsmeglerforbund i brev av 11. november 1977.
Retten finner det naturlig at den nye risiko som lovendringen av 10. juni 1977 har medført for bankaksjonærene, ville slå ut i lavere kurser for bankaksjer. Retten anser det framlagte materiale tilstrekkelig til å gjøre det overveiende sannsynlig at det betraktelige kursfallet fra oktober 1973 til januar 1978 for en vesentlig del skyldes lovbehandlingen og den endelige beslutning om bankdemokratiseringen. Man kan ikke legge til grunn at kursverdien pr. 1. januar 1978 representerer den reelle omsetningsverdi som de enkelte bankaksjer ville ha hatt hvis lovendringen av 10. juni 1977 ikke var blitt gjennomført.
Retten kan ikke forstå at en gjennomsnittsberegning over tre år av kursverdiene for aksjer i de enkelte banker ville kunne oppveie reduksjonen av verdiene som bankdemokratiseringen må antas å ha medført. Den treårsperiode som overgangsreglene angir, faller i sin helhet på tiden etter at bankdemokratiseringssaken var tatt opp for alvor.
Retten er etter dette kommet til at de vederlag som følger av overgangsreglenes §2 slik disse reglene er forstått av Bankkommisjonen, ikke kan antas å ville gi aksjeeierne full erstatning som påbudt i grunnlovens §105.
Saksøkerne har krav på at innløsningen av deres aksjer skal skje mot full og reell omsetningsverdi, fastsatt av et uavhengig organ under hensyn til grunnlovens §105 og uten hensyn til overgangsreglenes §2 slik den hittil er blitt forstått.
8. Det er ikke opplyst at saksøkerne eier et flertall av aksjene i noen av bankene. Retten finner derfor ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om hvilke muligheter et flertall av aksjonærene i en forretningsbank ville ha for å gjøre krav på å få erstattet substansverdien.
For den alminnelige eier av bankaksjer vil bankens nettoformue være av betydning ved at den reduserer risikoen og øker muligheten for framtidig inntjening. En stor nettoformue vil normalt ha positiv virkning for aksjenes omsetningsverdi. Eierne av aksjer i en mindre bank som regner med i forholdsvis nær framtid å gå sammen med en storbank, vil ha en reell forventning om å få godtgjort substansverdien som ledd i en fusjon. Dette vil ha betydning for disse aksjenes omsetningsverdi. Derimot antas det ikke å være sannsynlig at banker med vesentlig egenkapital i behold vil gå til likvidasjon og utdeling av nettoformuen til aksjonærene. Retten kan derfor ikke se at saksøkerne kan gis medhold i at de for å få full erstatning må gis rett til å få erstattet aksjenes substansverdi i større utstrekning enn denne verdi virker inn på omsetningsverdien.
9. Retten skal oppsummere sitt syn på saken slik: Saken er av vidtrekkende betydning, fordi den gjelder et mønster for omorganisering av aksjeselskaper som kan tenkes anvendt også for andre sektorer av næringslivet som anses for å ha særlig betydning for samfunnet. Staten har gjennom lovgivningen midler til å føre tilsyn med og regulere forretningsbankenes virksomhet. Staten har i tillegg til dette ansett det nødvendig å frata eierne
Side:611
av forretningsbankene, aksjonærene, retten til å styre bankaksjeselskapene og å overlate myndigheten til politisk oppnevnte representantskapsmedlemmer. Dette har satt aksjonærene i en helt ny selskapsrettslig stilling og må antas å ha hatt vesentlig betydning for aksjenes omsetningsverdi. Endringene av forretningsbankloven betyr i realiteten en ekspropriasjon som staten etter grunnlovens §105 må betale full erstatning for til aksjonærene. Reglene i overgangsbestemmelsenes §2, slik de er blitt forstått av Bankkommisjonen, tilfredsstiller ikke grunnlovens krav til full erstatning. For å sikre at aksjeeierne får full erstatning, må den fastsettes skjønnsmessig for den enkelte bank på grunnlag av en sakkyndig, kritisk gjennomgåelse av bankens finansielle forhold og med sikte på at erstatningen skal svare til aksjenes sannsynlige omsetningsverdi pr. 1. januar 1978 under forutsetning av at lovendringene ikke var gjennomført.
10. Saksøkte har påstått frifinnelse og har ikke lagt ned noen subsidiær påstand. Regjeringsadvokaten har hevdet at det ikke kan gis dom for at staten skal betale annen erstatning enn det følger av overgangsbestemmelsenes §2, fordi saken må tilbake til Stortinget til ny behandling dersom Høyesterett finner at de gitte lovbestemmelser ikke er grunnlovmessige.
Retten har forstått saksøkernes påstand slik at den bare skal fastlegge hvordan spørsmålene skal løses dersom de vedtatte lovbestemmelser blir opprettholdt. Retten legger den samme forutsetning til grunn ved utformingen av domsslutningen.
Etter de resultater retten har redegjort for, gis saksøkerne medhold i påstandens punkt I og II (1). Når det gjelder punkt II (2) gis saksøkerne i realiteten medhold, men retten finner at dette punkt bør formuleres slik: «Ved slik overtagelse av saksøkernes samlede eierinteresser i aksjene er staten forpliktet til å betale en ekspropriasjonserstatning som svarer til den reelle omsetningsverdi som aksjene antas å ville ha om de nevnte bestemmelser i forretningsbankloven ikke var blitt gjennomført.»
Saksøkte blir å frifinne for punktene II (3) og III i saksøkernes påstand. Retten har da ikke grunn til å gå inn på de spørsmål Regjeringsadvokaten har reist om hvorvidt disse punkter er uklart eller for teoretisk formet.
11. Saksøkerne har i det vesentlige vunnet saken. Retten finner at saksøkte bør pålegges å betale saksomkostninger. - - -
Av bankkommisjonens vedtak vedrørende Bergen Bank A/S (Høyesterettsdommer O. C. Gundersen, formann, dommer John Grini, nestformann, børskommissær Erik Jarve, statsautorisert revisor Eva Kolstad og siviløkonom Hans Raastad): - - -
IV Kommisjonens kompetanse
Aksjonærenes representant, høyesterettsadvokat Brunsvig, og Regieringsadvokaten ga begge uttrykk for at Bankkommisjonen er et forvaltningsorgan som forutsetningsvis ikke skal kunne prøve det grunnlovsspørsmål som er reist ved domstolene, - - -
Kommisjonen kan således ikke sette §2 annet ledd i overgangsreglene i forretningsbankloven til side, og denne bestemmelse setter rammen for kommisjonens kompetanse. Kommisjonens oppgave blir derfor å konkretisere statens tilbud, gitt av Stortinget og uttrykt i lovs form.
Kommisjonen er enig i disse synspunkter, men vil ytterligere tilføye:
Side:612
Aksjonærene i Bergen Bank har etter §2, I. ledd i overgangsreglene i forretningsbankloven rett til å kreve at staten overtar deres aksjer. Det vederlag som aksjonærene i så fall kan kreve er etter §2 annet ledd i overgangsreglene, enten den gjennomsnittlige omsetningsverdi for aksjene i Bergen Bank for årene 1975, 1976 og 1977, eller omsetningsverdien for aksjene i Bergen Bank født xx.xx.1978. Bankkommisjonens mandat er etter §3 første ledd i overgangsreglene å fastsette dette vederlag. Kommisjonen kan ikke gå utenfor sitt mandat eller treffe vedtak som ikke er hjemlet i loven.
Det ligger derfor utenfor kommisjonens kompetanse å vurdere om det forhold at andre enn aksjonærene i Bergen Bank nå skal velge 11 av 15 medlemmer i representantskapet i Bergen Bank er et ekspropriasjonsartet inngrep som betinger erstatning. Videre ligger det utenfor kommisjonens kompetanse å vurdere om, dersom det foreligger et ekspropriasjonsartet inngrep, de omsetningsverdier som kommisjonen fastsetter tilfredsstiller kravet til full erstatning etter Grunnlovens §105.
V Lovens begrep «omsetningsverdi»
Høyesterettsadvokat Brunsvig har gjort gjeldende at med begrepet «aksjenes omsetningsverdi» må menes den hypotetiske omsetningsverdi som man antar at aksjeeiere ville ha oppnådd om de hadde solgt sine aksjer fritt og uten at staten hadde gjennomført noen ekspropriasjon av bankaksjer.
Markedet kjenner to markert forskjellige omsetningsverdier av bankaksjer; verdien ved omsetning av minoritetsposter og verdien ved omsetning av majoritetsposter som gir styringsrett.
Det forhold at lovens forarbeider antyder at børskursene bør legges til grunn, bør ikke være avgjørende da forarbeider ikke er lov. Det må velges den omsetningsverdi som reelt sett gir den riktige og rettferdige løsning.
Børskursene er kun knyttet til omsetning av mindre poster. Dessuten har volumet av omsetningene av aksjene i de største forretningsbankene de siste årene vært så beskjedent at mellom 87% og 94% av de forskjellige bankers aksjer ikke har vært gjenstand for årlig omsetning.
Han har hevdet prinsipalt at statens tvangsinngrep overfor aksjonærene gjelder overtagelse av den styringsrett som aksjonærfellesskapet tidligere hadde, og statens innløsningstilbud er rettet til samtlige aksjeeiere. Ved denne kombinasjon av overtagelse av styringsretten i banken og innløsningen av aksjonærenes gjenværende eierbeføyelser vil staten overta hele eiendomsretten til bankens reelle nettoformue. Aksjonærenes krav går ut på at aksjenes omsetningsverdi - i samsvar med en mangeårig praksis for overtagelse av alle eller flertallet av aksjer - skal settes lik eller tilnærmet lik en forholdsmessig andel av den nettoformue som blir overtatt.
Kommisjonen må her ha full rett til å anvende Grunnloven som tolkningsmoment, slik at resultatet kommer i samsvar med Grunnlovens prinsipp om full erstatning.
Regieringsadvokaten har gjort gjeldende at en fastlegging av begrepet «omsetningsverdi» beror på en sedvanlig tolkning av §2 annet ledd i overgangsreglene og at det er et lovanvendelsesspørsmål å fastlegge hva lovgiveren har ment med begrepet.
Omsetningsverdien er ikke identisk med faktisk oppnådde priser eller tilbud, eller gjennomsnitt av slike, men utgjør en vurdering av hva prisen ville være under nærmere bestemte, til dels hypotetiske forutsetninger.
Side:613
Kommisjonen må derfor fastslå hvilke nærmere forutsetninger som ligger til grunn for lovens uttrykk «aksjenes omsetningsverdi».
Regjeringsadvokaten bestred at uttrykket «omsetningsverdier» i overgangsreglenes §2 annet ledd kan fortolkes på den måten som aksjeeiernes representanter prinsipalt gjør gjeldende. Kommisjonen har ikke kompetanse til å sette loven til side under henvisning til Grunnloven, og det er heller ikke grunnlag for å tolke og anvende loven i strid med klare forutsetninger og intensjoner uttrykt i lovtekst og lovmotiver. Det foreligger heller ingen slik uklarhet at det blir noen plass for å anvende Grunnloven som tolkningsmoment.
Uttrykket «omsetningsverdier» må etter en naturlig forståelse av loven og dens forarbeider bety omsetningsverdier ved salg av enkeltaksjer eller vanlige aksjeposter under normale forhold. I tilfelle av kunstige priser, ekstraordinære markedsforhold m.v. kan oppnådde priser ikke uten videre legges til grunn. Det må eventuelt vurderes hva omsetningsverdien ville ha vært under normale forhold.
Forretningsbanklovens §7 og §16 begrenser den styringsrett som kan selges ved overdragelse av majoritetsposter. Kun ved oppkjøp av småbanker har aksjonærene fått oppgjør etter bankens nettoverdier. Ved fusjoner av større banker, eksempelvis fusjonen mellom Bergen Privatbank og Bergen Kreditbank, er dette ikke tilfelle.
«Bankkommisjonens bemerkninger:»
Bankdemokratiseringsutvalget ga i sin innstilling 188, 1. sp. uttrykk for hva det mente at grunnlaget burde være for fastsettingen av omsetningsverdiene: «Den gjennomsnittlige omsetningsverdien vil kunne beregnes på grunnlag av kursnoteringene for de børsnoterte aksjer. For de ikke børsnoterte aksjer må det foretas en skjønnsmessig beregning. Det blir i alle tilfelle opp til Bankkommisjonen, jfr. utkastets §46, å foreta den nærmere verdiberegning. Utvalget antar at det ikke er nødvendig å angi nærmere i lovteksten hvor mange noteringer som skal benyttes ved beregningen av gjennomsnittet, men at dette kan overlates til kommisjonen».
Under det videre arbeid med loven, jfr. Ot. prp. nr. 42 side 60-63, og i den diskusjon som gikk forut for vedtagelsen av den, er begrepet «omsetningsverdi av aksjer benyttet i motsetning til aksjenes andel i bankens nettoformue («substansverdien»). På side 60, første spalte i proposisjonen står det således: «Det er særlig to beregningsmåter som har vært fremme i debatten, nemlig aksjenes omsetningsverdi og aksjenes andel i bankens nettoformue». Man finner ikke i proposisjonen noe sted den tanke at de to beregningsmåter skulle lede til det samme resultat.
I Finanskomitéens innstilling (Innst. O. nr. 80 1976-77, 24, 1. sp.) uttaler komitéens flertall at den «finn det rimeleg at det blir gitt høve til utløysing av aksjane etter ein kurs som er eit gjennomsnitt av aksjekursane dei siste åra». Det var uenighet mellom flertall og mindretall om hvorvidt «dei siste åra» skulle omfatte 3 eller 5 år. Men det kan ikke sees at det i denne sammenheng var noen uenighet om at vurderingen av omsetningsverdien - for børsnoterte aksjer - skulle knyttes til kursnoteringene og ikke til en beregning av bankenes nettoformue fordelt på aksjene.
Etter kommisjonens oppfatning svarer den forståelse av begrepet «omsetningsverdi» som kommer til uttrykk i lovforarbeidene til den vanlige og naturlige anvendelse av det. Den vil bli lagt til grunn i det etterfølgende.
Side:614
I den foreliggende sak er kommisjonens oppgave å fastsette omsetningsverdien av Bergen Banks aksjer. Det er altså tale om en av våre største banker med et stort antall aksjonærer og en ikke ubetydelig omsetning av aksjene. Aksjenes avkastning har gjennom en lang årrekke vært jevnt eller svakt stigende. I dette tilfelle antar kommisjonen at aksjenes børskurser generelt gir et godt grunnlag for et skjønn over de faktiske markedsverdier.
Kommisjonen viser i den sammenheng til lov om børser §12, annet ledd, der det heter: «Børsens offisielle kurs- og prisnoteringer skal gi et korrekt uttrykk for det lokale markeds stilling». Kommisjonen antar at for aksjer med hyppige noteringer vil dette bety at børskursene tilnærmet gir uttrykk for omsetningsverdien. Selv om begrepet omsetningsverdi ikke kan gis et entydig innhold knyttet til børskursen, så vil en etter kommisjonens mening måtte ha gode grunner for i vesentlig grad å fravike børskursen når en i et tilfelle som dette skal fastsette omsetningsverdien. For andre banker der forholdene er annerledes enn de som gjør seg gjeldende for Bergen Bank, kan situasjonen bli en annen.
Oppgaven i dette tilfelle vil være å komme fram til omsetningsverdier som tilnærmet best mulig reflekterer markedet for aksjene i Bergen Bank. Bortsett fra den reservasjonen som ligger i siste punktum i §2 annet ledd i overgangsreglene, vil kommisjonen ikke gå inn på årsakene til kursutviklingen for omsetningsverdiene av aksjene, og det vil heller ikke bli vurdert om demokratiseringsreformen i sine generelle virkninger har ledet til stigning eller fall i aksjekursene. (Jfr. for øvrig nedenfor 12).
Dersom de aksjonærer som krever at staten overtar deres aksjer, istedet skulle ha solgt aksjene i aksjemarkedet, ville dette ha øket tilbudet og dermed ville sannsynligvis omsetningsverdiene blitt presset nedover. Dette forhold ser man bort fra.
Kommisjon ens medlem, børskommissær Erik Jarve, mener dette hovedavsnitt danner utgangspunktet for forståelsen av «aksjenes omsetningsverdi», idet han vil tilføye at uttrykket refererer seg til den verdi aksjene ville ha hatt dersom bankdemokratiseringsreformen ikke var blitt gjennomført. Om ivaretagelsen av bankdemokratiseringssakens virkninger viser han til sin særuttalelse 13 punkt A.
VI Eventuell endring av omsetningsverdien etter §2 annet ledd siste punktum.
§2 annet ledd siste punktum i overgangsreglene lyder: «Det ses bort fra endring av omsetningsverdien som grunner seg på innløsningsretten».
Høyesterettsadvokat Brunsvig har subsidiært anført at denne bestemmelse må innebære at aksjonærene har krav på at det foretas en justering for det kurstap som skyldes bankdemokratiseringen, og at aksjenes verdi inkludert justering skjønnsmessig kan fastsettes til mellom kr. 165,- pr. aksje (matematisk verdi) og kr. 188,- pr. aksje (substansverdien).
Som begrunnelse henvises det til en setning i en uttalelse av Finansdepartementet i Ot. prp. nr. 42, 77: «Annet punktum i annet ledd i §2 skal ikke være til hinder for at vederlaget dekker den verdi aksjen ville hatt om demokratiseringsreformen ikke var blitt gjennomført». En naturlig forståelse av ordet «endring» må bety endringer både opp eller ned. Det vises dessuten til vanlige ekspropriasjonsrettslige prinsipper.
Det blir gjort gjeldende at den svake kursutvikling på bankaksjer stort sett må ha sin årsak i demokratiseringsreformen. Dette fordi det er unormalt
Side:615
at bankkursene ikke går oppover når bankene i motsetning til industri- og shippingforetak, har opprettholdt sitt utbytte og sin inntjeningsevne. Dette har ført til en stadig økende effektiv avkastning på bankaksjer, noe som i den perioden det her gjelder, var unormalt når man ser aksjemarkedet sett under ett. Sannsynligvis ville bankaksjemarkedet i Norge ha utviklet seg på noenlunde tilsvarende måte som det svenske dersom det ikke var blitt fremmet noe forslag om endringer i forretningsbankloven.
Regieringsadvokaten anførte under henvisning til Ot. prp. nr. 42 77 og til vedlegg 1 23 til proposisjonen at det etter §2 annet ledd siste punktum, kun er anledning til å justere for kursstigninger som grunner seg på innløsningsretten. Dersom demokratiseringsforslaget hadde ført til et fryktbestemt fall i aksjekursene som var oppveiet av en senere stigning, så skulle aksjonærene få beholde denne stigning. Men ellers var det lovens mening at kursfall på grunn av demokratiseringsforslaget ville bli utlignet ved gjennomsnittsberegningen over 3 år.
Det er vanskelig å forestille seg at innløsningsretten i seg selv skulle kunne føre til noe kursfall. Og det er verken språklig naturlig eller i samsvar med lovens intensjoner å oppfatte ordet innløsningsrett som om det stod for hele loven og alle dens virkninger.
Kursverdiene i siste halvdel av 1977 og ved årsskiftet 77/78 hadde snarere steget enn falt på grunn av innløsningsretten. Dette under henvisning til bankens økonomiske resultat for 1977 med en utdeling av utbytte som var større enn bankens nettooverskudd og med snevrere rentemarginer. Det måtte derfor vurderes om ikke en justering nedover av disse kursverdier ville være berettiget etter §2 annet ledd siste punktum.
Kommisjonen har ved behandlingen av spørsmålet om betydningen av §2 annet ledd annet punktum delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet består av høyesterettsdommer O. C. Gundersen, dommer John Grini, statsautorisert revisor Eva Kolstad og siviløkonom Hans Raastad, mindretallet av børskommissær Erik Jarve.
Kommisjonens flertall skal bemerke at ut fra bestemmelsens begrunnelse og plassering i lovteksten må det antas at den er ment å skulle være en sikkerhetsventil, som skal hindre muligheten for å manipulere aksjemarkedet med det formål å få til en fiktiv og kunstig høy omsetningsverdi som basis for beregningen av innløsningsretten. Særlig kunne dette være tenkelig for alternativet med omsetningsverdiene født xx.xx.78. Man viser her til Bankdemokratiseringsutvalgets uttalelse 188 i NOU 1976:52:
«Utvalget forutsetter at det finner sted en normal kursutvikling basert på reelle økonomiske kriterier. Dersom denne forutsetning skulle svikte, og det finner sted en helt ekstraordinær kursstigning basert på den foreslåtte utløsningsretten, vil aksjeeierne ikke ha krav på å få denne kursstigningen erstattet. Det er den reelle omsetningsverdi som aksjeeierne har krav på. Utvalget antar at eventuelle disposisjoner på aksjemarkedet, med sikte på utnyttelse av utløsningsretten, og som har ført til kunstige omsetningskurser, også vil bli oppdaget innen et så begrenset aksjemarked som det norske. Bankkommisjonen som skal foreta verdsettelsen, forutsettes sammensatt slik at den har tilstrekkelig innsikt i så henseende.
Under den videre lovbehandling henviste Justisdepartementets lovavdeling til den forutsetning som Bankdemokratiseringsutvalget hadde gitt uttrykk for, men ikke foreslått lovfestet (man «må se bort fra ekstraordinær
Side:616
kursstigning basert på den foreslåtte utløsningsretten» jfr. Ot. prp. 42 vedlegg 1, 23, III). Lovavdelingen anbefalte at denne forutsetning skulle komme til uttrykk i selve lovteksten. Finansdepartementet sa seg enig i dette og foreslo en setning tilføyet annet ledd i §2: «Det ses bort fra endring i omsetningsverdien som grunner seg på innløsningsretten».
Finansdepartementet knyttet følgende kommentar til dette:
«Dersom det kan påvises at aksjenes omsetningsverdi har ligget lavt f.eks. på grunn av frykt for at aksjene skulle bli innløst til pålydende, vil en endring av omsetningsverdien som en avkreftelse av en slik frykt medfører, ikke omfattes av bestemmelsen i annet punktum. Annet punktum i annet ledd i §2 skal ikke være til hinder for at vederlaget dekker den verdi aksjen ville hatt om demokratiseringsreformen ikke var blitt gjennomført.
Bestemmelsene i §2 annet ledd første punktum antas å sikre at aksjeeiernes interesser i denne henseende blir tilstrekkelig ivaretatt».
Kommisjonens flertall antar at det som her er gjengitt fra forarbeidene viser at lovgiveren ved å sette inn annet punktum i §2 annet ledd, mente å gi uttrykk for det samme prinsipp som kommer til uttrykk i Bankdemokratiseringsutvalgets innstilling på side 188. Det betyr at aksjeeierne som krever innløsning av sine aksjer ikke skal få erstattet en mulig ekstraordinær kursstigning basert på innløsningsretten, og at de på den annen side gjennom alternativet med gjennomsnittlig omsetningsverdi skal få en rimelig sikkerhet mot en eventuell verdireduksjon som følge av bankdemokratiseringen. Om bankdemokratiseringen og debatten omkring den faktisk ledet til et alminnelig fall i kursen på bankaksjer og i tilfelle hvor stort dette fallet måtte antas å være, er det ikke Bankkommisjonens oppgave å vurdere. Heller ikke er det kommisjonens sak å ta stilling til om et slikt, tenkt fall faktisk er blitt oppveiet ved at man legger en gjennomsnittsverdi over 3 år til grunn for beregningen av omsetningsverdien. De vurderinger som det her er tale om, har lovgiveren selv foretatt, og på grunnlag av disse vurderinger har staten utformet sitt tilbud til aksjonærene, uttrykt i lovs form.
Man viser til det som tidligere er gjengitt fra Bankdemokratiseringsutvalgets innstilling, 188, der det fremgår at gjennomsnittsregelen hadde det dobbelte formål dels å eliminere eller iallfall begrense en eventuell verdireduksjon som følge av bankdemokratiseringen, dels å unngå for sterke utslag av mer kortsiktige verdisvingninger. Riktignok foreslo utvalget en tidsperiode på 5 år, mens Finansdepartementet reduserte tiden for gjennomsnittsberegningen til 3 år. Men formålet med regelen var det samme - nemlig å lovfeste det som ble antatt å være en riktig og rettferdig innløsningsverdi - og det fremgår av begrunnelsen at Finansdepartementet mente at formålet like godt eller bedre ville oppnås ved en avkortning av tidsperioden til 3 år. (Ot. prfødt xx.xx.76-77, 77). Like tydelig kommer dette til uttrykk i innstillingen til Odelstinget fra flertallet i Finanskomitéen. (Innst. O. nr. 80, 1976- 77 24).
Kommisjonens flertall legger derfor til grunn at det er lovens system at beregningen av de gjennomsnittlige omsetningsverdier over en periode på 3 år forut for lovens ikrafttreden forutsettes å fange opp og utligne et eventuelt kursfall som følge av bankdemokratiseringen, og at lovgiveren ikke har villet åpne adgang for kommisjonen til å foreta noen ytterligere justering av de omsetningsverdier man kommer fram til.
Spørsmålet om hvorvidt de omsetningsverdier som Bankkommisjonen
Side:617
fastsetter etter loven, svarer til hva man vil legge i begrepet «full erstatning» i grunnlovens forstand, er et av de spørsmål som er innbrakt for domstolene til avgjørelse, jfr. h.r.advokat Brunsvigs stevning av 30.5.1978 til Oslo byrett. Det er enighet mellom partene om at Bankkommisjonen ikke har kompetanse til å prøve dette spørsmål, og kommisjonen tiltrer denne oppfatning, jfr. 4 foran.
Kommisjonens mindretall, børskommissær Erik Jarve, vil bemerke følgende:
Om adgangen til å korrigere omsetningsverdien fra endringer som grunner seg på innløsningsretten / Bankdemokratiseringen.
Hjemmelen til å korrigere omsetningsverdien fra endringer som grunner seg på innløsningsretten er gitt i overgangsreglene §2 annet ledd, 2. punktum, der det heter:
«Det ses bort fra endring av omsetningsverdien som grunner seg på innløsningsretten».
Umiddelbart synes ikke regelen å skulle by på tolkningsproblemer. Uttrykket «å se bort fra endring» innebærer i vanlig språkbruk justeringer av omsetningsverdien såvel opp som ned. Slik 2. punktum fremkommer i 2. ledd i §2 er det heller ikke tvilsomt at justeringsadgangen i begge retninger refererer seg til begge alternative beregningsmåter som aksjonæren kan velge innløsning etter i henhold til 1. punktum.
A. Spørsmål om lovforarbeidene gir svar på om eventuell verdireduksjon av aksjene som følge av debatten om bankdemokratisering er ivaretatt i §2, 2. ledd, 1. punktum.
Lovens forarbeider (Ot. prp. 42, 1976-77) henviser om ovennevnte spørsmål til Bankdemokratiseringsutvalgets (BDU) anmerkninger side 188, der de alternative beregningsmåter er omtalt. Disse er gjengitt i Ot. prp. 42 side 77, 1. spalte.
Begrunnelsen for at BDU foreslår en gjennomsnittsberegning av omsetningsverdiene over 5 år er
a) at man skal eliminere/redusere en eventuell verdireduksjon som følge av debatten om bankdemokratiseringen
b) at kortsiktige endringer i omsetningsverdiene ikke skal slå sterkt ut.
Som grunnlag for å kreve innløsning etter omsetningsverdi på ikrafttredelsespunktet - 1.1.78 - er angitt at
c) aksjonærene skal sikres full erstatning.
BDU-innstillingen viser at man har vært opptatt av å sikre at en verdireduksjon som følge av debatten om bankdemokratiseringen er motvirket. Det må imidlertid kunne utledes at BDU har vært i tvil om den første alternative beregningsmåte gir full erstatning for bankdemokratiseringen siden annen alternative beregningsmåte (omsetningsverdi født xx.xx.78) er tatt med for å sikre aksjonærene full erstatning, jfr. pkt. c) foran.
Også Lovavdelingen i Justisdepartementet uttrykker i brev av 11.2.77, om de konstitusjonelle spørsmål om retten til å kreve aksjene innløst og om erstatningens størrelse, en viss tvil om beregningsmåtene ivaretar virkningene av bankdemokratiseringssaken. I brevets pkt. II, 3, siste punktum heter det at aksjonærenes interesser i denne henseende normalt vil være tilstrekkelig tatt vare på ved bestemmelsen i BDU's forslag til §45, jfr. Ot. prp. 42, vedlegg 1, side 23.
Foran i samme avsnitt har Lovavdelingen allerede uttalt at det skal tas
Side:618
hensyn til bankdemokratiseringen, idet det heter at:
«vanlig omsetningsverdi i prinsippet vil være nok til å tilfredsstille grunnlovens krav til full erstatning. Forutsetningen er da at aksjeverdien ikke kunstig er blitt liggende nede som følge av myndighetenes planer og tiltak med sikte på innløsning og/eller endringer i bankenes oreganisasjonsform».
En forutsetning for at bankdemokratiseringssakens eventuelle kursvirkninger skal kunne holdes utenfor skjønnsvurderingen etter §2 annet ledd, 2. punktum er således at BDU's anmerkninger 188,jfr. Ot. prp. 42 side 77, 1. spalte fullt ut ivaretas ved §2 annet ledd, 1. punktum.
To forhold framtrer som viktige i denne sammenheng.
For det første er forarbeidene basert på en utregning av gjennomsnittsverdiene etter 5 år. Lovgiverne har senere redusert beregningsgrunnlaget til 3 år.
Fra lovgiverens side er det ikke drøftet hvorvidt reduksjonen fra 5 til 3 år i beregningsgrunnlaget endrer innholdet og forståelsen av §2 annet ledd, 2. punktum.
Hva som må tillegges vekt er at eliminasjonsgraden av eventuelle virkninger av bankdemokratiseringen reduseres som følge av redusert tallmateriale.
Ot. prp. 42 side 77,2. spalte behandler årsaken til at beregningsgrunnlaget er redusert fra 5 til 3 år. Det uttales:
«Det ville være å gi aksjeeierne en urimelig fordel om de skal nyte godt av særlig høye aksjekurser i et tidsrom hvor det var utstedt betydelig færre aksjer enn det som vil kreves innløst».
Det henvises ovenfor til kapitalutvidelser i bankene. Det er derfor grunnlag for å se på kapitalutvidelsene i Bergen Bank: (tall i mill.kr.)
Utvidet aksjekapital Emisjonskurs Innbetalt 1964 13 140% 18,2 1966 26 130% 33,8 1970 45,5 110% 50,05 1973 35 110% 38,5
119,5 140,55 innbetalt pr. aksje kr. 117,62
Utvidet aksjekapital Emisjonskurs Innbetalt Trsp. 119,5 140,55 1976 60 100% 60 1977 100 100% 100,0
279,5 300,55 innbetalt pr. aksje kr. 107,53
Side:619
Tallene er eksempel på at det ble innbetalt en overkurs på det mindre antall aksjer før begynnelsen av 3-årsperioden.
Det annet forhold er at BDU synes å se bort fra at dersom det har funnet sted et kursfall grunnet bankdemokratiseringssaken i perioden 1.1.73 - 1.1.78, vil dette kursfallet også måtte være til stede født xx.xx.78. Det er derfor høyst sannsynlig at det annet alternativ i §2 annet ledd, 1. punktum ikke gir full erstatning uten en justeringsadgang for bankdemokratiseringssaken.
Av det som foran er sagt følger at §2 annet ledd, 2. punktum gir adgang til å justere - i begge retninger - for bankdemokratiseringssakens innvirkning på omsetningsverdiene, idet 1. punktum ikke i tilstrekkelig grad har ivaretatt dette hensyn, så meget mer som den antatte verdireduksjon grunnet bankdemokratiseringen skjedde i 1974 som ikke inngår i beregningsgrunnlaget, regnet etter 3 år.
Dette synes også å være i samsvar med lovens ånd slik det er gitt uttrykk for i Lovavdelingens brev av 11.2.77.
B. Spørsmål om innløsningsrett for bankaksjonærer og bankdemokratisering er samme sak.
I brev av 11.2.77 fra Justisdepartementet henvises til brev av 10.5.74 (jfr. Ot.prp. 42, vedlegg 1, side 22, pkt. 1, 2) fra samme departement, der det heter:
«gode grunner taler for å anse et slikt tiltak (dvs. offentlig oppnevnt flertall i bankenes representantskap) for å være av ekspropriasjonsartet karakter, som gir aksjonærene rett til å kreve utløsning».
Innløsningsretten er således en følge av bankdemokratiseringen, om man holder seg til uttalelsen. Det kan likefullt hevdes at innløsningsretten er del av bankdemokratiseringen. Uten bankdemokratisering, ingen innløsningsrett.
Som en del av bankdemokratiseringen må derfor begrepet «innløsningsretten» slik det fremkommer i §2 annet ledd, 2. punktum sies å være synonymt med «bankdemokratiseringen».
Denne oppfatning styrkes av Ot. prp. 42 side 77,2. spalte:
«Annet punktum i annet ledd i §2 skal ikke være til hinder for at vederlaget dekker den verdi aksjen ville hatt om demokratiseringssreformen ikke var blitt gjennomført.»
Det er i foregående hovedavsnitt (A) påvist at aksjeeiernes interesser i så henseende ikke er tilstrekkelig ivaretatt etter samme § annet ledd, 1. punktum.
C. Normal kursutvikling/ekstraordinær stigning basert på den foreslåtte innløsningsrett.
Det er i Bankkommisjonen reist spørsmål om det er mulig å få situasjoner som gjør det påkrevet å korrigere oppover grunnet innløsningsretten.
(Innløsningsrett er da definert uavhengig av dette medlems konklusjoner under pkt. A og B).
Markedsmekanismen kan bevirke at innløsningsretten fører til motsatt av hva som fryktes av BDU. Dette følger av Ot. prp. 42 side 78, 1. spalte:
«Departementet tar sikte på at staten skal avhende aksjene så snart som mulig, under forutsetning av at en i hovedsak får dekket omkostningene. Hensynet til de aksjeeiere som velger å bli sittende med aksjene tilsier at staten ikke avhender aksjene på en slik måte at det skjer vesentlig fall i aksjekursen».
Side:620
Ovennevnte forhold kan innebære (hvorvidt det har skjedd vil være et vurderingsspørsmål vedrørende den enkelte bank) et latent trykk på bankaksjer.
Selv om markedet visste at staten fram til 1.1.78 ikke kunne være på selgersiden, visste markedet at det ville være aksjer å få kjøpt fra staten etter denne dato.
Dette kunne bety at det forutgående marked måtte ta hensyn til dette forhold, og eventuelt legge seg under det laveste nivå for antatt innløsningskurs uten korreksjonsfaktor.
Man kan altså ikke se bort fra kursfall som grunner seg på den fysiske innløsning, og det må således være prinsipielt mulig å foreta oppjustering på dette grunnlag.
Kommisjonens mindretall vil gi følgende sammenfatning av sitt syn:
Det må være adgang til å justere - opp og ned - for eventuelle virkninger av bankdemokratiseringssaken da
a) §2 annet ledd, 1. punktum ikke i tilstrekkelig grad ivaretar dette forhold,
b) innløsningsretten og bankdemokratiseringen etter lovens ånd må ses på som en helhet.
Man kan i skjønnsvurderingen ikke se bort fra at kursene har falt som følge av adgangen til å få bankaksjer erstattet.
VII Skjønnsmessig fastsetting av omsetningsverdiene
Kommisjonen er enig med høyesterettsadvokat Brunsvig og Regjeringsadvokaten i at børskursene kan legges til grunn for det skjønn som skal foretas uten at det er nødvendig å ta hensyn til omsetningene etter børs.
Det er kommisjonens oppfatning at i de fleste tilfeller svarer kursene etter børs til de som noteres på Børsen. I enkelte tilfeller skjer det imidlertid omsetning til kurser som avviker fra børskursene. Avvikene kan være både positive og negative i forhold til børskursene, og vil utlignes over tid. Dersom det forekommer særlige avvik ved omsetninger etter børs, vil dette for aksjer av Bergen Banks type slå ut i etterfølgende kursfastsettelser på Børsen.
Det er foretatt en stikkprøve av Meglerkontrollen for september måned 1976 (jfr. dok. 20) der alle rapporterte omsetninger har kommet med. Gjennomsnittskursen var her 109,05. I dette tallet inngår det en større post på 6500 aksjer. I banker av Bergen Banks type er slike poster ikke helt vanlige, men kan likevel ikke betraktes som a-typiske. Ved omsetning av større poster kan kursen like gjerne ligge over som under børskurs, avhengig av om det er selger eller kjøper som er «den øvrige part».
Nevnte post påvirker gjennomsnittskursen forholdsvis sterkt. Hvis en holder posten utenfor gjennomsnittsberegningen, kommer en fram til et tall på 109,46. En tilsvarende beregning for de børsnoterte omsetninger i samme måned gir en kurs på 109,41, altså et meget beskjedent avvik.
Bergen Bank er notert på A-listen på Oslo Børs. I hele perioden 1975-77 har det hver dag vært noteringer av Bergen Banks aksjer, enten i form av kjøper-, selger eller omsetningskurser. Omsetning fant sted 195 dager i 1975, 211 dager i 1976 og 218 dager i 1977. (Totalt antall børsdager i disse årene var henholdsvis 249,249 og 251.)
Etter kommisjonens syn danner ovennevnte data et godt og fyldestgjørende
Side:621
rende materiale som grunnlag for en beregning av den gjennomsnittlige omsetningsverdi av Bergen Banks aksjer i treårsperioden. - - -
Kommisjonens bemerkninger:
1. Gjennomsnittlig omsetningsverdi for 1975-77.
Kommisjonen har inngående vurdert hvilken beregningsmetode som bør benyttes ved den skjønnsmessige fastsettelse av gjennomsnittlig omsetningsverdi.
Det er en rekke forskjellige måter å beregne et gjennomsnitt på. Felles for alle gjennomsnitt er at de ikke gir uttrykk for eksakte, reelle størrelser. Grunnlaget og metoden for en gjennomsnittsberegning må velges ut fra det formål gjennomsnittet har.
Ved beregningen av gjennomsnittet bør det også stilles visse krav til de data som foreligger dersom disse skal legges til grunn uten justeringer.
For det første bør det foreligge data som dekker hele 3-årsperioden, og for det andre må de ikke være så ujevnt fordelt at kortsiktige verdisvingninger slår for sterkt ut. Kommisjonen mener at en for Bergen Bank har tilstrekkelig datagrunnlag i børsnoteringene for å imøtekomme disse kravene. Av totale transportnoterte aksjer i Bergen Bank ble 17,68% omsatt på børsen i 1975, 26,96% i 1976 og 25,78% i 1977.
Kommisjonen har ved metodevalget gått helt konkret til verks, og problemstillingen har vært hvilken metode som bør benyttes for å få fram en gjennomsnittlig omsetningsverdi som best mulig gjenspeiler omsetningsverdien for aksjene i Bergen Bank i treårsperioden. Dette er en helt konkret vurdering basert på tilgjengelig materiale, og kommisjonen vil presisere at det for andre bankers vedkommende kan være bedre å velge andre metoder for å komme fram til et mest mulig riktig resultat. De anførte betraktninger vil derfor eksplisitt gjelde Bergen Bank.
De alternative beregningsmetoder som kommisjonen har vurdert for Bergen Bank er følgende:
1) Regjeringsadvokatens forslag, jfr. beskrivelse av metodevalget 19-20. Beregningen gir følgende resultat:
12 mdrs. gjennomsnitt for 1975: 104,91
12 mdrs. gjennomsnitt for 1976: 107,39
12 mdrs. gjennomsnitt for 1977: 103,38
Gjennomsnitt for 1975-77: 105,23 (Hvert år innbyrdes lik vekt).
2) Et aritmetisk gjennomsnitt bygget på Børsens omsetningskurser, der en har valgt primært å nytte 2. opprops kurser når slike foreligger, og ellers 1. opprops kurser.
Begrunnelsen for dette valget er det samme som Regjeringsadvokaten har gjort gjeldende på 20,2. avsnitt. Beregningen gir følgende resultat:
Gjennomsnittskurs for 1975: 104,84
Gjennomsnittskurs for 1976: 107,47
Gjennomsnittskurs for 1977: 103,49
Gjennomsnittskurs for årene 1975-77 105,26
Side:622
3) Et aritmetisk gjennomsnitt med de samme omsetningskurser som under 2), men i tillegg med interpolerte kurser for de børsdagene omsetning ikke har funnet sted. Interpolasjonen er foretatt ved å føye inn jevnt stigende, fallende eller konstante kurser fra ett omsetningstidspunkt til det neste.
En får på denne måten en sammenhengende rekke kurser for hele perioden, for størstedelen basert på faktiske omsetninger, men supplert med skjønnsmessige kurser på enkelte dager. Beregningen gir følgende resultat:
Gjennomsnittskurs for 1975: 105,00
Gjennomsnittskurs for 1976: 107,63
Gjennomsnittskurs for 1977: 103,47 Gjennomsnittskurs for årene 1975-77 105,37
4) Et gjennomsnitt der det også tas hensyn til omsatt mengde på Børsen. I dette tilfelle kan en ikke operere med skjønnsmessige kurser på de dager da omsetning ikke har funnet sted, da dette ikke kan forenes med en beregning der også mengden av omsatte aksjer skal telle med. Da børslistene ikke spesifiserer omsatt mengde på de to forskjellige oppropene, har en brukt et aritmetisk gjennomsnitt av 1. og 2. opprop når det har vært omsetning ved begge oppropene. Omsetningskursene er multiplisert med det antall aksjer som har vært omsatt den enkelte dag, og summen av produktene er deretter dividert med antall omsatte aksjer.
Beregningen gir følgende resultat:
Gjennomsnittskurs for 1975: 104,96
Gjennomsnittskurs for 1976: 107,89
Gjennomsnittskurs for 1977 103,99
Gjennomsnittskurs for årene 1975-77 105,80
Kommisjonen vil påpeke at forskjellene mellom de forskjellige beregningsmetodene som her er presentert er forholdsvis små. Det skiller mindre enn et halvt prosentpoeng mellom det laveste og det høyeste alternativ.
Kommisjonen må ut fra sitt mandag utøve et skjønn både med hensyn til det tallmateriale som skal legges til grunn for beregningene og den beregningsmetode som skal danne utgangspunktet for fastsettingen av gjennomsnittsverdien av Bergen Banks aksjer.
Etter en samlet vurdering er kommisjonen kommet til at alternativet under 4) ovenfor gir det mest tilfredsstillende uttrykk for den gjennomsnittlige omsetningsverdi av Bergen Banks aksjer i 1975-77. Kommisjonen finner det i dette tilfelle riktig å la større omsetningsvolum veie mer i gjennomsnittet enn mindre volum ved ulike kurser. Når omsetningsvolumet er stort og antallet omsetningsnoteringer er så høyt som i tilfellet med Bergen Bank, er det grunn til å anta at omsetningskursene gir et bedre uttrykk for publikums vurdering av aksjenes markedsverdi enn når volumet er lite. I sistnevnte tilfelle kan små og tilfeldige omsetninger lettere påvirke kursene med relativt store utslag.
Side:623
Kommisjonen har vurdert om det skal foretas en justering etter §2, 2. ledd siste punktum. Som tidligere anført gir denne bestemmelse etter flertallets mening bare anledning til å foreta en justering for en eventuell stigning på grunn av innløsningsretten, jfr. 11-12 foran. Ved en vurdering av de faktorer som kan antas å ha påvirket kursutviklingen for Bergen Bank, har en samlet kommisjon kommet til at det ikke har skjedd noen stigning av aksjene som grunner seg på innløsningsretten.
Kommisjonens mindretall, børskommissær Erik Jarve, henviser til sin merknad på side 8, jfr. hans særuttalelse side 13 følgende. Dette medlem finner at det har skjedd en nedgang i kursen på aksjer i Bergen Bank som prinsipalt grunner seg på bankdemokratiseringen, subsidiært innløsningsretten, og som det skjønnsmessig må korrigeres for.
Dette medlem henviser til at effektiv avkastning for bankaksjer fram til 1.1.74 ikke har vært over 7 pst. Før bankdemokratiseringen virket inn på avkastninger i Bergen Bank lå denne avkastning under 7,7 pst. på det høyeste. Avkastningen har senere steget vel 1 pst.
Dette medlem finner ikke grunn til å foreta en skjønnsvurdering på dette grunnlag, da medlemmet er i mindretall, og resultatet av en slik vurdering ikke vil få innvirkning på kommisjonens fastsetting av omsetningsverdien.
2. Omsetningsverdi pr. 1.januar 1978.
For omsetningsverdien pr. 1. januar 1978 vil kommisjonens flertall bemerke:
Kursnoteringsutvalget har fastsatt verdien av Bergen Banks aksjer pr. 1. januar 1978 til kr. 102,50. Til sammenligning kan nevnes at siste omsetning av bankens aksjer i 1977 fant sted 30. desember til kurs 102,- og første omsetning i 1978 4. januar til kurs 103,-. Kjøperkurs var 2. januar 1978 notert med 102,50.
Etter flertallets oppfatning gir Kursnoteringsutvalgets verdiansettelse på kr. 102,50 et adekvat uttrykk for omsetningsverdien av Bergen Banks aksjer pr. 1. januar 1978.
Kommisjonen har heller ikke for omsetningsverdien født xx.xx.78 funnet at det foreligger noen stigning som det er grunn til å gjøre et fradrag for etter §2 annet ledd siste punktum i overgangsreglene.
Komitéens mindretall, Jarve, viser på dette punkt til sin uttalelse overfor under vurderingen av gjennomsnittlig omsetningsverdi, idet han her gjør gjeldende de samme synspunkter som der nevnt.
Etter dette har kommisjonens flertall kommet fram til følgende omsetningsverdier:
Gjennomsnittlig omsetningsverdi for 1975-77: kr. 105,80 pr. aksje.
Omsetningsverdi født xx.xx.78: kr. 102,50 pr. aksje.
Aksjonærene kan kreve å få den for dem gunstigste verdi lagt til grunn, enten gjennomsnittlig omsetningsverdi eller omsetningsverdien pr. 1.1. 78.
Side:624
Av bankkommisjonens vedtak vedrørende Den norske Creditbank A/S (Høyesterettsdommer O. C. Gundersen, formann, dommer John Grini, nestformann, siviløkonom Hans Raastad, siviløkonom Erik Must, og konsulent Anne Skjønsberg):- - -
2. Lovens begrep «omsetningsverdi»
Kommisjonen kan ikke i lovforarbeidene finne holdepunkter for at statens tilbud til aksjonærene innebærer at substansverdien, bankens nettoformue fordelt på aksjene, skal legges til grunn.
Man kan heller ikke finne noe grunnlag for at bedømmelsen av omsetningsverdien i dette tilfelle skulle ta utgangspunkt i et hypotetisk normalmarked. Omsetningsverdiene for aksjer vil til enhver tid være knyttet til en lang rekke økonomiske faktorer som vil være bestemmende for markedsverdien. Men markedsverdien vil alltid være riktig i den forstand at den fastsetter hvilken pris som er oppnådd for aksjen.
Etter kommisjonens oppfatning er den naturlige og vanlige forståelse av begrepet «omsetningsverdi» for en aksje den verdi aksjen kan omsettes til på et åpent marked med kjøper- og selgerinteresse. Det er den faktiske eller reelle verdi av aksjen i treårsperioden, alternativt aksjens faktiske verdi født xx.xx.1978, som kommisjonen skjønnsmessig skal komme fram til.
Kommisjonen er av den mening at det ved fastsettelsen av omsetningsverdiene for aksjene i Den norske Creditbank vil være naturlig å ta utgangspunkt i børskursene. - - -
Aksjene i Den norske Creditbank er gjenstand for hyppig omsetning på børsen, og det har vært notert børsomsetninger av disse aksjer på ca. 90% av alle børsdager i tidsperioden 1975-1977.
Kommisjonen antar at for aksjer med hyppige noteringer vil børskursene gi et tilnærmet uttrykk for omsetningsverdien. Selv om begrepet omsetningsverdi ikke kan gis et entydig innhold knyttet til børskursene, så vil en etter kommisjonens oppfatning måtte ha gode grunner for i vesentlig grad å fravike børskursene når en i et tilfelle som dette skal fastsette omsetningsverdien. For andre banker der forholdene er annerledes enn de som gjør seg gjeldende for Den norske Creditbank, kan situasjonen bli en annen.
Da statens tilbud etter kommisjonens mening er den faktiske omsetningseller markedsverdi for aksjene, er det heller ikke for kommisjonen noen grunn til å gå inn på årsakene til kursutviklingen for omsetningsverdiene. Det vil heller ikke bli vurdert om demokratiseringsreformen i sine generelle virkninger har ledet til stigning eller fall i aksjekursene. Dette bortsett fra den reservasjonen som ligger i siste punktum i §2 annet ledd i overgangsreglene, jfr. nedenfor.
3. Eventuell endring av omsetningsverdiene etter §2 annet ledd siste punktum
Overgangsreglenes §2 annet ledd siste punktum ble gjort til gjenstand for en grundig gjennomgåelse i Bergen Bank-vedtaket på side 10 flg., og kommisjonen vil henvise til de rettslige synspunkter som der kom til uttrykk.
Et flertall i kommisjonen i Bergen Bank-saken antok at bare en ekstraordinær kursstigning grunnet på innløsningsretten gikk inn under denne bestemmelse.
Et mindretall antok at bestemmelsen måtte tolkes slik at både en kursstigning og en kursnedgang grunnet på bankdemokratiseringsforslaget ville gi
Side:625
grunnlag for en skjønnsmessig justering etter §2 annet ledd siste punktum.
Kommisjonen er enstemmig kommet til samme standpunkt som flertallet i Bergen Bank-saken, og henviser til den begrunnelse som er tatt inn i vedtaket.
4. Skjønnsmessig fastsetting av omsetningsverdiene
I den foreliggende sak er kommisjonens oppgave å fastsette omsetningsverdiene av Den norske Creditbanks aksjer.
Av gjennomsnittlig antall aksjer i året i Den norske Creditbank har 9,86% i 1975,9,71% i 1976 og 5,96% i 1977 vært gjenstand for omsetning. Av dette har igjen henholdsvis 21,1%, 23,2% og 32,4% vært omsatt på Oslo Børs.
Denne omsetning har skjedd samtidig med at Den norske Creditbank har utvidet sin aksjekapital ved nytegning av 65 mill. i 1975,65 mill. i 1976 og 65 mill. i 1977, slik at omlag 43% av aksjene født xx.xx.78 ble nytegnet i markedet i den forutgående treårsperioden. Gjennom omsetning av tegningsretter har det vært sammenheng mellom nytegningen av aksjer og markedets øvrige omsetning av aksjer på Oslo Børs.
Den norske Creditbank er notert på A-listen på Oslo Børs. I hele perioden 1975-77 har det hver dag vært noteringer, enten i form av kjøper-, selger eller omsetningskurser. Omsetning fant sted 219 dager i 1975, 232 dager i 1976 og 225 dager i 1977. (Totalt antall børsdager i disse årene var henholdsvis 249,249 og 251.)
Kommisjonen har valgt å ta utgangspunkt i børskursene ved fastsettingen av omsetningsverdien. Kommisjonen mener at børskursene gir et riktig bilde av markedsverdien for aksjene i Den norske Creditbank. Det er ikke hevdet overfor kommisjonen, og heller ikke ut fra egen innsikt kjenner kommisjonen til noe forhold som gjør at børskursene ikke er representative for omsetningen etter børs. Dette bekreftes av en stikkprøve som er foretatt av Meglerkontrollen. For øvrig henvises til vedtaket i Bergen Bank-saken 18-19.
4.
1 Gjennomsnittlig omsetningsverdi for 1975-77. - - -
Kommisjonen har kommet til at den beregningsmetode som ble lagt til grunn i Bergen Bank-saken, også vil være den mest tjenlige ved vurderingen av aksjene i Den norske Creditbank, og kommisjonen henviser til drøftelser i Bergen Bank-vedtaket på side 21 flg.
Ved den valgte beregningsmetode er det tatt hensyn til omsatt mengde på børsen. I de tilfeller det har vært omsetninger ved begge opprop på børsen har en brukt et aritmetisk gjennomsnitt av 1. og 2. opprop.
Omsetningskursene er multiplisert med det antall aksjer som har vært omsatt den enkelte dag, og summen av produktene er deretter dividert med antall omsatte aksjer. Dette gir en gjennomsnittskurs for årene 1975-77 på kr. 115,60 pr. aksje. (Dersom en nytter en tilsvarende beregningsmetode for hvert år for seg, får en følgende gjennomsnittskurser: 1975: 113,96, 1976: 117,47 og 1977: 114,96).
Kommisjonen har etter sitt mandat utøvet et skjønn både med hensyn til det tallmateriale som skal legges til grunn for beregningene og den beregningsmetode som skal danne utgangspunktet for fastsettingen av gjennomsnittsverdien av Den norske Creditbanks aksjer.
Side:626
Etter en samlet vurdering er kommisjonen kommet til at den ovenfor nevnte metode gir det mest tilfredsstillende uttrykk for den gjennomsnittlige omsetningsverdi av Den norske Creditbanks aksjer i 1975-77. Kommisjonen finner det i dette tilfelle riktig å la større omsetningsvolum veie mer i gjennomsnittet enn mindre volum ved ulike kurser. Beregningsmetoden innebærer at hver eneste aksje som er omsatt på børsen teller like mye i gjennomsnittsberegningen.
Kommisjonen har vurdert om det skal foretas en justering etter §2, 2. ledd siste punktum. Som tidligere anført gir denne bestemmelse bare anledning til å foreta en justering for en eventuell stigning på grunn av innløsningsretten. Ved en vurdering av de faktorer som kan antas å ha påvirket kursutviklingen for Den norske Creditbank, har kommisjonen kommet til at det ikke er skjedd noen stigning av aksjekursene som grunner seg på innløsningsretten.
4.
2 Omsetningsverdi pr. 1. januar 1978.
Kommisjonen kan ikke se at det skulle være noen grunn til å fravike Kursnoteringsutvalgets verdiansettelse på kr. 115,-, og anser verdiansettelsen for å være et adekvat uttrykk for omsetningsverdien av Den norske Creditbanks aksjer pr. 1. januar 1978. Ligningsmyndighetene legger også kursnoteringsutvalgets verdiansettelser til grunn som et uttrykk for aksjenes antatte salgsverdi. Kommisjonen antar at den skal komme fram til omsetningsverdien pr. 1. januar 1978, og ikke aksjens gjennomsnittsverdier i en vilkårlig valgt tidsperiode rundt årsskiftet.
Kommisjonen har heller ikke for omsetningsverdien født xx.xx.78 funnet at det foreligger noen stigning som det er grunn til å gjøre et fradrag for etter §2 annet ledd siste punktum i overgangsreglene.
5. Et mindretall. siviløkonom Erik Must ønsker å bemerke:
Regjeringsadvokaten hevder at omsetning er ikke identisk med faktisk oppnådde priser eller tilbud, eller gjennomsnitt av slike, men utgjør en vurdering av hva prisen ville være under nærmere bestemte, til dels hypotetiske forutsetninger.
Videre har Regjeringsadvokaten etter min oppfatning av hans prosedyre hevdet at med omsetningsverdi menes «hva ville prisen ha vært under normale forhold - tankemessig skulle kommisjonen korrigere for hva ville prisen ha vært hvis ikke distress sales hadde funnet sted».
Ut fra ovenstående finner mindretallet det vanskelig å slutte seg til en omsetningsverdi for DnC basert på 3 års gjennomsnittlig børskurs. Når staten ber oss ta utgangspunkt i et hypotetisk normalmarked, da er dette statens tilbud.
Kommisjonens oppgave er å konkretisere statens tilbud. Vi må derfor vurdere i hvilken utstrekning distress sales ut fra økonomiske og politiske årsaker har påvirket børskursen i nedadgående retning, samt korrigere for dette.
Siden jeg er i mindretall med hensyn til hva statens syn - uttrykt av Regjeringsadvokaten - rettslig sett innebærer, finner jeg ikke grunn til å gå inn på den faktiske vurdering som jeg har pekt på.
Side:627
Subsidiært slutter jeg meg til flertallets vurderinger av de alternative omsetningsverdier.
6. Kommisjonens vedtak,
er etter dette truffet med 4 mot 1 stemme, men med mindretallets subsidiære tilslutning.
Av bankkommisjonens vedtak vedrørende Christiania Bank og Kreditkasse A/S (Høyesterettsdommer O. C. Gundersen, formann, dommer John Grini, nestformann, statsautorisert revisor Eva Kolstad, siviløkonom Hans Raastad og siviløkonom Erik Must): - - -
VI Bankkommisjonens bemerkninger
Christiania Bank og Kreditkasse og Bergen Bank er blant de største norske forretningsbanker, og deres aksjer er gjenstand for hyppige omsetninger på Børsen. Etter kommisjonens oppfatning er problemstillingene ved verdsettelsen av de to bankers aksjer likeartede, slik at kommisjonen i utgangspunktet vil henvise til kommisjonsflertallets bemerkninger i Bergen Bank-saken, jfr. kommisjonens vedtak av 6.11.1978. - - -
2. Lovens begrep «omsetningsverdi»
Kommisjonen kan ikke i lovforarbeidene finne holdepunkter for at statens tilbud til aksjonærene innebærer at substansverdien, bankens nettoformue fordelt på aksjene, skal legges til grunn.
Man kan heller ikke finne noe grunnlag for at bedømmelsen av omsetningsverdien i dette tilfelle skulle ta utgangspunkt i et hypotetisk normalmarked. Omsetningsverdiene for aksjer vil til enhver tid være knyttet til en lang rekke økonomiske faktorer som vil være bestemmende for markedsverdien. Men markedsverdien vil alltid være riktig i den forstand at den fastsetter hvilken pris som er oppnådd for aksjen.
Etter kommisjonens oppfatning er den naturlige og vanlige forståelse av begrepet «omsetningsverdi» for en aksje den verdi aksjen kan omsettes til på et åpent marked med kjøper- og selgerinteresse. Det er den faktiske eller reelle verdi av aksjen i treårsperioden, alternativt aksjens faktiske verdi født xx.xx.1978, som kommisjonen skjønnsmessig skal komme fram til.
Kommisjonen er av den mening at det ved fastsettelsen av omsetningsverdiene for aksjene i Christiania Bank og Kreditkasse vil være naturlig å ta utgangspunkt i børskursene. - - -
Aksjene i Christiania Bank og Kreditkasse er gjenstand for hyppig omsetning på børsen, og det har vært notert børsomsetninger av disse aksjer på ca. 70% av alle børsdager i tidsperioden 1975-1977.
Kommisjonen antar at for aksjer med hyppige noteringer vil børskursene gi et tilnærmet uttrykk for omsetningsverdien. Selv om begrepet omsetningsverdi ikke kan gis et entydig innhold knyttet til børskursene, så vil en etter kommisjonens oppfatning måtte ha gode grunner for i vesentlig grad å fravike børskursen når en i et tilfelle som dette skal fastsette omsetningsverdien.
Side:628
For andre banker der forholdene er annerledes enn de som gjør seg gjeldende for Christiania Bank og Kreditkasse, kan situasjonen bli en annen.
Da statens tilbud etter kommisjonens mening er den faktiske omsetningseller markedsverdi for aksjene, er det heller ikke for kommisjonen noen grunn til å gå inn på årsakene til kursutviklingen for omsetningsverdiene. Det vil heller ikke bli vurdert om demokratiseringsreformen i sine generelle virkninger har ledet til stigning eller fall i aksjekursene. Dette bortsett fra den reservasjonen som ligger i siste punktum i §2 annet ledd i overgangsreglene, jfr. nedenfor. 3. Eventuell endring av omsetningsverdiene etter §2 annet ledd siste punktum
Overgangsreglenes §2 annet ledd siste punktum ble gjort til gjenstand for en grundig gjennomgåelse i Bergen Bank-vedtaket på side 10 flg., og kommisjonen vil henvise til de rettslige synspunkter som der kom til uttrykk.
Et flertall i kommisjonen i Bergen Bank-saken antok at bare en ekstraordinær kursstigning grunnet på innløsningsretten gikk inn under denne bestemmelse.
Et mindretall antok at bestemmelsen måtte tolkes slik at både en kursstigning og en kursnedgang grunnet på bankdemokratiseringsforslaget ville gi grunnlag for en skjønnsmessig justering etter §2 annet ledd siste punktum.
Kommisjonen er enstemmig kommet til samme standpunkt som flertallet i Bergen Bank-saken, og henviser til den begrunnelse som er tatt inn i vedtaket.
4. Skjønnsmessig fastsetting av omsetningsverdiene
I den foreliggende sak er kommisjonens oppgave å fastsette omsetningsverdiene av Christiania Bank og Kreditkasses aksjer.
Av gjennomsnittlige antall aksjer i året i Christiania Bank og Kreditkasse har 8,2% i 1975,8,4% i 1976 og 8,2% i 1977 vært gjenstand for omsetning. Av dette har igjen henholdsvis 23,1%, 23,0% og 23,9% vært omsatt på Oslo Børs.
Denne omsetning har skjedd samtidig med at Christiania Bank og Kreditkasse har utvidet sin aksjekapital med 46 mill. kroner i 1975 og 70 mill. kroner i 1977, slik at omlag 39% av aksjene født xx.xx.1978 ble nytegnet i markedet i den forutgående treårsperioden. Gjennom omsetning av tegningsretter har det vært sammenheng mellom nytegningen av aksjer og markedets øvrige omsetning av aksjer på Oslo Børs.
Christiania Bank og Kreditkasse er notert på A-listen på Oslo Børs. I hele perioden 1975-77 har det hver dag vært noteringer, enten i form av kjøper-, selger- eller omsetningskurser. Omsetning fant sted 164 dager i 1975, 178 dager i 1976 og 179 dager i 1977. (Totalt antall børsdager i disse årene var henholdsvis 249,249 og 251.)
Kommisjonen har valgt å ta utgangspunkt i børskursene ved fastsettingen av omsetningsverdien. Kommisjonen mener at børskursene gir et riktig bilde av markedsverdien for aksjene i Christiania Bank og Kreditkasse. Det er ikke hevdet overfor kommisjonen, og heller ikke ut fra egen innsikt kjenner kommisjonen til noe forhold som gjør at børskursene ikke er representative for omsetningen etter børs. For øvrig henvises til vedtaket i Bergen Banksaken 18-19.
Side:629
4.1 Gjennomsnittlig omsetningsverdi for 1975-77. - - -
Kommisjonen har kommet til at den beregningsmetode som ble lagt til grunn i Bergen Bank-saken, også vil være den mest tjenlige ved vurderingen av aksjene i Christiania Bank og Kreditkasse, og kommisjonen henviser til drøftelser i Bergen Bank-vedtaket på side 21 flg.
Ved den valgte beregningsmetode er det tatt hensyn til omsatt mengde på børsen. I de tilfeller det har vært omsetninger ved begge opprop på børsen, har en brukt et aritmetisk gjennomsnitt av 1. og 2. opprop.
Omsetningskursene er multiplisert med det antall aksjer som har vært omsatt den enkelte dag, og summen av produktene er deretter dividert med antall omsatte aksjer. Dette gir en gjennomsnittskurs for årene 1975-77 på kroner 113,05 pr. aksje. (Dersom en nytter en tilsvarende beregningsmåte for hvert år for seg, får en følgende gjennomsnittskurser: 1975: 112,03, 1976: 116,66 og 1977: 110,88.)
Kommisjonen har etter sitt mandat utøvet et skjønn både med hensyn til det tallmateriale som skal legges til grunn for beregningene og den beregningsmetode som skal danne utgangspunktet for fastsettingen av gjennomsnittsverdien av Christiania Bank og Kreditkasses aksjer.
Etter en samlet vurdering er kommisjonen kommet til at den ovenfor nevnte metode gir det mest tilfredsstillende uttrykk for den gjennomsnittlige omsetningsverdi av Christiania Bank og Kreditkasses aksjer i 1975-77. Kommisjonen finner det i dette tilfelle riktig å la større omsetningsvolum veie mer i gjennomsnittet enn mindre volum ved ulike kurser. Beregningsmetoden innebærer at hver eneste aksje som er omsatt på børsen teller like mye i gjennomsnittsberegningen.
Kommisjonen har vurdert om det skal foretas en justering etter §2, 2. ledd siste punktum. Som tidligere anført gir denne bestemmelse bare anledning til å foreta en justering for en eventuell stigning på grunn av innløsningsretten. Ved en vurdering av de faktorer som kan antas å ha påvirket kursutviklingen for Christiania Bank og Kreditkasse, har kommisjonen kommet til at det ikke er skjedd noen stigning av aksjekursene som grunner seg på innløsningsretten. Kommisjonen kan ikke se at det foreligger noe rettslig grunnlag for å foreta noen inflasjonsjusteringer av den gjennomsnittlige omsetningsverdi.
4.2 Omsetningsverdi pr. 1.januar 1978. - - -
Kommisjonen kan ikke se at det skulle være noen grunn til å fravike Kursnoteringsutvalgets verdiansettelse på kr. 115,-, og anser verdiansettelsen for å være et adekvat uttrykk for omsetningsverdien av Christiania Bank og Kreditkasses aksjer pr. 1. januar 1978. Ligningsmyndighetene legger også kursnoteringsutvalgets verdiansettelser til grunn som et uttrykk for aksjenes antatte salgsverdi. Kommisjonen antar at den skal komme fram til omsetningsverdien pr. 1. januar 1978, og ikke aksjenes gjennomsnittsverdier i en vilkårlig valgt tidsperiode rundt årskiftet.
Kommisjonen har heller ikke for omsetningsverdien født xx.xx.78 funnet at det foreligger noen stigning som det er grunn til å gjøre et fradrag for etter §2 annet ledd siste punktum i overgangsreglene.
Side:630
5. Kommisjonsmedlem, siviløkonom Erik Must,
henviser til sin særuttalelse i Den norske Creditbank-saken. Han fastholder sin oppfatning som han der ga uttrykk for. Men siden han var i mindretall i den saken, finner han ikke grunn til å gjenta sine bemerkninger her. Han slutter seg subsidiært til flertallets syn.
6. Kommisjonens vedtak,
er etter dette truffet med 4 mot 1 stemme, men med mindretallets subsidiære tilslutning.