Rt-1970-985

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-09-15
Publisert:	Rt-1970-985
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 106/1970
Parter:	A/S Bergen Sandsilo (advokat Trygve Kiberg - til prøve) mot Bergen kommune (høyesterettsadvokat Hans Sevaldson) og Bergen kommune (høyesterettsadvokat Hans Sevaldson) mot A/S Bergen Sandsilo (advokat Trygve Kiberg - til prøve).
Forfatter:	Stabel, Tønseth, Gundersen, Nygaard, Gaarder
Lovhenvisninger:	Oreigningsloven (1959) §25, Tvistemålsloven (1915) §375, §98, §28

Dommer Stabel: De tvistespørsmål denne sak gjelder, er utløpere av et langvarig og omfattende erstatningsoppgjør mellom Bergen kommune og A/S Bergens Sandsilo (i det følgende kalt «Sandsilo») i anledning av at selskapet mistet en kontraktsbestemt rett til å utnytte et sandfelt i Masfjorden ved at kommunen

Side:986

eksproprierte feltet. I henhold til tillatelse gitt etter oreigningslovens §25 overtok kommunen besittelsen av eiendommen den 22. juni 1961 uten å betale erstatning samtidig. Ekspropriasjonsskjønn var da holdt, men det var ikke blitt rettskraftig. Etter anke fra begge sider ble ekspropriasjonsskjønnet delvis opphevet av Høyesterett ved dom av 14. september 1963 ( Rt-1963-866). Ved nytt - nå for lengst rettskraftig - skjønn av Masfjorden skjønnskommisjon den 14. mai 1964 ble erstatning til A/S Sandsilo for blant annet tap i fremtidige inntekter ved utnyttelse av sandtaket fastsatt til kr. 687 900. Erstatningsbeløpet ble utbetalt 12. juli 1966. I henhold til dom av Bergen byrett 1. mars 1968 har Sandsilo senere fått dekket renter av beløpet fra 1. januar 1964 til 15. juni 1966 med kr. 84554.

I skjønnssak reist ved Nordhordland herredsrett 24. mars 1965 krevde Sandsilo så erstatning av kommunen for to tapsposter som selskapet mente ikke var omfattet av skjønnet av 14. mai 1964, nemlig 1) «konkurransetap» som følge av ekspropriasjonen og 2) tap ved avsavn av driftskapital derved at kommunen hadde tiltrådt eiendommen uten å betale erstatning samtidig. Ved skjønnsrettens kjennelse av 26. oktober 1965 ble det første krav nektet fremmet og det annet krav avvist. Denne avgjørelse ble av selskapet brakt inn for Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten behandlet rettsmiddelbegjæringen som anke for så vidt angikk kravet om erstatning for konkurransetap og som kjæremål når det gjaldt kravet om erstatning for avsavn av kapital. Den avsa den 5. mars 1966 kjennelse om at skjønnet ikke skulle avvises for så vidt angikk det sistnevnte krav. I ankesaken om konkurransetap avsa retten den 18. mai samme år orskurd og dom med denne slutning:

«1. Kravet frå A/S Bergens Sandsilo om nytt skjønn til fastsetjing av konkurransetap for så vidt det er ei fylgje av sjølve oreigninga av firmaet sine sandrettar blir avvist frå Nordhordland skjønsrett.

2. Skjønet blir fremja til fastsetjing av konkurransetap for så vidt det er ei fylgje av overføringa av A/S Bergens Sandsilo sine sandrettar til Kulkompagniet af 1871 via Bergen kommune 22. juni 1961 utan at oreigningsvederlag vart ytt.

3. Sakskostnader for lagmannsretten blir ikkje ilagt.»

Denne prosessuelle utvikling førte til at de to krav, som opprinnelig var reist under ett, deretter ble behandlet hver for seg ved underskjønn og overskjønn av Nordhordland skjønnsrett. Samme rettsformann og samme skjønnsmenn tjenestegjorde ved begge overskjønn.

For avsavnstapets vedkommende gikk underskjønnets avgjørelse - som ble avsagt den 7. juni 1967 - ut på at erstatning ikke skulle tilkjennes. Ved overskjønnet - som ble avhjemlet den 30. november samme år - kom tre av skjønnsmennene til samme resultat, mens rettsformannen og de tre andre skjønnsmenn fant det sannsynliggjort at selskapet hadde hatt et avsavnstap på 7 pst. av erstatningsbeløpet, dvs. 2 pst. mer enn hva som ansås

Side:987

dekket ved den i ekspropriasjonserstatningen inkluderte rente. Krav på erstatning for tap påløpt før 24. mars 1962 ble ansett foreldet. Erstatning for den resterende del av avsavnstiden, vel 4 år, ble tilkjent med kr. 60 000. Overskjønnet hadde denne slutning:

«1. Erstatning for det avsavnstap A/S Bergens Sandsilo har lidt ved at Bergen kommune tok i besittelse sandrettighetene på gnr. 52, bnr. 4 i Masfjorden den 22/6 1961 uten å betale erstatningen før 12/7 1966 fastsettes til kr. 60 000,00.

2. Bergen kommune bærer de lovbestemte utgiftene med overskjønnet.

3. Bergen kommune tilpliktes å betale til A/S Bergens Sandsilo innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av dette overskjønnet kr. 2 400,00 - totusenfirehundrekroner - i godtgjørelse for juridisk bistand.»

For konkurransetapets vedkommende avsa Nordhordland herredsrett skjønn den 30. april 1968. Rettsformannen kom til at det angivelige tap som selskapet krevde dekning for, var vurdert og tatt standpunkt til av overskjønnet i saken om avsavnstapet, og at det ikke kunne tilkjennes noen ytterligere erstatning. De fire skjønnsmenn fant derimot at det forelå et konkurransetap som bare delvis var dekket ved det tidligere overskjønn. I samsvar med deres oppfatning ble det ved skjønnet fastsatt en erstatning på kr. 50 000 for at sandrettighetene var overført uten at ekspropriasjonserstatning var betalt. Ved overskjønnet ble erstatningen vesentlig redusert. Skjønnsretten var enstemmig av den oppfatning at størstedelen av det påståtte konkurransetap måtte anses dekket ved den tidligere tilkjente erstatning for avsavnstap. Rettsformannen og tre skjønnsmenn mente imidlertid at dette ikke gjaldt konkurransetap som var lidt i en kortere periode som ikke ansås omfattet av avsavnserstatningen, de anså det sannsynliggjort at slikt tap forelå, og beregnet det til kr. 12 000. De tre andre skjønnsmenn fant det ikke sannsynliggjort at selskapet overhodet hadde lidt noe konkurransetap som ikke var dekket ved den tidligere tilkjente erstatning. I samsvar med flertallets oppfatning ble overskjønnet den 14. februar 1969 avhjemlet med denne slutning:

«1. Erstatning for konkurransetap som følge av overføringen av A/S Bergens Sandsilos sandrettigheter på eiendommen gnr. 52, bnr. 4 i Masfjorden til Kullkompagniet af 1871 via Bergen kommune den 22. juni 1961 uten at ekspropriasjonserstatning ble betalt fastsettes til kr. 12 000,- - kroner tolvtusen 0/100-.

2. A/S Bergens Sandsilo betaler de lovbestemte utgiftene med overskjønnet.

3. Erstatning for utgifter til juridisk bistand tilkjennes ikke.» Over det første overskjønn («avsavnsskjønnet») har Sandsilo anket til Høyesterett og kommunen erklært motanke. Det annet overskjønn («konkurransetap-skjønnet») er påanket av kommunen mens Sandsilo har motanket. Ankegrunnene kommer jeg tilbake til.

Side:988

De to ankesaker er forent til felles behandling etter tvistemålslovens §98.

Jeg drøfter ankene særskilt for hvert skjønn. I. Avsavns-skjønnet

Tvisten gjelder her Sandsilos krav på erstatning for at selskapet etter kommunens besittelsestakelse den 22. juni 1961 måtte finne seg i å være fratatt sandrettighetene uten å få utbetalt noen erstatning til dekning av sitt tap. Det har vært uenighet om hvor lenge avsavnssituasjonen varte. Overskjønnet bygget på at utbetalingsdatoen 12. juli 1966 var avgjørende for spørsmålet, men i den tidligere nevnte dom av 1. mars 1968 la Bergen byrett i forbindelse med renteberegningen til grunn at avsavnet måtte anses avbrutt ved et betalingstilbud fra kommunen fremsatt allerede 15. juni samme år. Det samme bygget Gulating lagmannsrett på ved avgjørelsen av Sandsilos anke over byrettens dom. Jeg antar at spørsmålet nå må ansees rettskraftig avgjort i denne retning.

Sandsilos anke over overskjønnet gjelder saksbehandlingen vedrørende det krav selskapet hadde fremsatt om erstatning for fall i kroneverdien som en del av avsavnserstatningen. Skjønnsgrunnene for dette spørsmåls vedkommende er - hevdes det - ufullstendige og uklare. Det fremgår at erstatningen - kr. 60 000 - er ment å skulle dekke tap ved kapitalmangel med 2 pst. pr. år av kr. 610 000 og dessuten erstatning for tap ved fall i kroneverdien. Dette gir bare ca. kr. 8 000 til dekning av sistnevnte post, til tross for at kronen i det tidsrom det her gjelder ble redusert i verdi med ca. 4,5 pst. pr. år, hvilket skulle betinge en erstatning bare for kronefallet på ca. kr. 120 000. Den tilsvarende prisstigning er en del av Sandsilos tap. Skjønnet må her være vilkårlig.

Sandsilo har i forbindelse med anken over saksbehandlingen rettet angrep også mot andre ledd i overskjønnets beregning av tapet og erstatningen. Disse ankegrunner kommer jeg nærmere tilbake til senere.

Kommunens anke er rettet mot overskjønnets lovanvendelse. Det anføres at en riktig lovanvendelse måtte føre til at erstatning for avsavnstap overhodet ikke skulle ha vært tilkjent. For det første er det i strid med norsk rettspraksis å tilkjenne avsavnserstatning utover normalt rentetap. For det annet er det uriktig rettsanvendelse når overskjønnet har godtatt et påstått avsavnstap bare med den begrunnelse at tapet var sannsynliggjort; det må her som ellers kreves at ekspropriaten beviser sitt tap. For det tredje er det i strid med norsk rettspraksis overhodet å tilkjenne erstatning for fluktuasjoner i pengeverdien slik som overskjønnet har gjort i dette tilfelle, jfr. dets uttalelse om at det også har reknet med fallet i kroneverdien i den tid som er løpt fra tapet påløp. Endelig har kommunen anket over at overskjønnet har lagt et uriktig tidspunkt til grunn ved vurderingen av hvor lenge avsavnstapet varte. Det er for så vidt henvist til de opplysninger om dette som jeg har nevnt innledningsvis i min drøftelse av avsavnstapet.

Side:989

Sandsilo har for så vidt angår avsavns-skjønnet nedlagt følgende påstand:

«I hovedanken:

Overskjønnet oppheves og henvises til ny behandling med nye skjønnsmenn.

I motanken:

Overskjønnet stadfestes forsåvidt angår Bergen kommunes anke over rettsanvendelsen.

I begge tilfeller:

A/S Bergens Sandsilo tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Kommunens påstand lyder slik:

«I. I hovedankesaken:

At A/S Bergens Sandsilos anke forkastes og at Bergen kommune tilkjennes saksomkostninger.

II. I motanken:

Prinsipalt at Bergen kommune frifinnes. Subsidiært at saken hjemvises til overskjønnsretten.

I begge tilfeller:

At Bergen kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg behandler først kommunens anke over lovanvendelsen.

Etter min mening er det ikke uriktig rettsanvendelse i et tilfelle som dette å tilkjenne erstatning utover normalrentetap. Den som må avgi sin eiendom ved ekspropriasjon, har i prinsippet krav på erstatning for ethvert tap han lider ved avståelsen. Jeg finner her grunn til å henvise til en høyesterettsdom som er referert i Rt-1970-192, og som også gjaldt erstatningsfastsetting etter at det eksproprierte var tiltrådt på forhånd. Førstvoterende uttaler på side 199:

«Men når erstatningsbetalingen, helt eller delvis, først finner sted på et senere tidspunkt - slik tilfellet er her - vil grunneieren regelmessig få et ytterligere tap som følge av at han ikke straks får erstatningsbeløpet til disposisjon. Dette tap må erstattes. I praksis blir det regelmessig erstattet ved rente fra avståingstidspunktet, enten som et særskilt tillegg til erstatningen eller inkludert i den. Men her presiserer jeg at dersom det forhold at betalingen av erstatningen finner sted på et senere tidspunkt enn avståingen, medfører større tap for grunneieren enn renten dekker, må også dette tap erstattes.»

Denne oppfatning er jeg enig i.

Kommunen hevder imidlertid at den foreliggende sak står i en annen stilling fordi det ikke er ført bevis for avsavnstap; overskjønnet har uriktig godtatt sannsynliggjøring som tilstrekkelig, jfr. mitt referat tidligere av kommunens prosedyre. Men heller ikke for så vidt kan jeg finne at det er feil i overskjønnets rettsanvendelse. Det er riktignok så - og det er ikke omtvistet mellom partene - at ekspropriaten må ha en rimelig bevisbyrde for at han har lidt det tap han forlanger erstattet, men jeg kan ikke

Side:990

anta at skjønnsretten har bygget på noen rettsoppfatning i strid med dette. Etter først å ha redegjort for vanskene med å vurdere blant annet på hvilken måte Sandsilo ville ha utnyttet kapitalen, sier retten - dens flertall - at den er kommet til «at visstnok er det slik at det her ikke er lagt fram noe bevis for et visst tap - - -» men den antar, sier den videre, «at det er sannsynliggjort at Sandsilo har hatt et tap utover 5 % renter av erstatningssummen på grunn av at det ikke kunne disponere beløpet fra besittelsestaking - - -». Dette grunngis slik: «- - - Retten antar at en bedrift som Sandsilo ikke kan drive uten å disponere en ikke liten kapital. De framlagte rekneskap viser at Sandsilo driver med forholdsvis liten kapital. Det er da etter flertallet sin mening klart at mangel på kapital må føre til at firmaets avanse blir redusert. Hvor stort dette avansetapet er, må fastsettes rent etter skjønn. - - -» Når retten har brukt uttrykket «sannsynliggjort» og ikke «bevist», ser jeg det som en understreking av at det i et tilfelle som det foreliggende ikke kan kreves et eksakt bevis for tap av en bestemt størrelse. Dette er etter min mening ikke uriktig rettsanvendelse.

Derimot antar jeg at kommunens anke må tas til følge for så vidt den er rettet mot skjønnsrettens uttalelse om at den har regnet med fallet i pengeverdien i den tid som var gått fra tapet påløp. Her vil jeg riktignok understreke at det ikke kan utelukkes at fall i kroneverdien må tas i betraktning ved fastsettingen av ekspropriasjonserstatning i tilfelle hvor vedkommende eiendom er tatt i besittelse av eksproprianten på forhånd. Jeg henviser atter til førstvoterendes uttalelse på side 199 i Rt. for 1970. Men en forutsetning må da være at kronefallet i det konkrete tilfelle har ført til påviselig tap som direkte følge av at erstatningen ikke ble betalt tidligere, således etter omstendighetene hvor ekspropriaten derved er blitt hindret i å foreta en bestemt - påtenkt - investering som senere er blitt vesentlig dyrere. Noe helt annet er å foreta en mer eller mindre automatisk forhøyelse av erstatningsbeløpet med utgangspunkt i den alminnelige prisstigning siden avståelsen fant sted. Det er en slik forhøyelse Sandsilo har gjort krav på så vidt jeg forstår selskapets prosedyre for Høyesterett. Dette er det ingen hjemmel for i norsk rett. Nå er det riktignok noe uklart om skjønnsretten har bygget på det ene eller på det annet av de to synspunkter jeg har skissert. Skjønnsgrunnene er på dette punkt meget knappe, om kronefallstapet har de bare den ene setning at retten «har også reknet med fallet i kroneverdien i den tid som er løpt fra tapet påløp». Etter omstendighetene finner jeg imidlertid å måtte bygge på at overskjønnet har villet gi et «kronefallstillegg» som ikke var knyttet til konkrete investeringsmuligheter. Jeg bygger da både på ordlyden i den nettopp siterte setning og på at ingen konkret investeringsmulighet er påpekt i skjønnsgrunnene. Skjønnsretten har tvert imot uttrykkelig nektet å akseptere en anførsel fra Sandsilos side om at firmaet ville ha kunnet skaffe seg nytt sandfelt. På denne bakgrunn mener jeg det må kunne fastslås at

Side:991

overskjønnet har bygget på en uriktig rettsanvendelse hva det nevnte spørsmål angår.

Feilen må etter min mening føre til at overskjønnet oppheves.

Kommunen må gis medhold i sin anke også for så vidt den hevder at avsavnet skulle ha vært beregnet til 15. juni 1966, ikke til 12. juli samme år. Herom henvises til hva jeg tidligere har sagt.

Sandsilos anke over skjønnsgrunnene for så vidt angår spørsmålet om erstatning for fall i kroneverdien blir det ikke aktuelt for meg å ta standpunkt til når jeg foreslår overskjønnet opphevet i henhold til kommunens anke over rettsanvendelsen med hensyn til dette spørsmål.

Derimot må jeg si noe om de andre angrep som Sandsilo har rettet mot erstatningsberegningen.

Når det gjelder overskjønnets beregning av avsavnserstatningen, har Sandsilo rettet angrep mot skjønnsrettens vurdering av hvilken kapital selskapet ville ha fått til disposisjon om ekspropriasjonserstatningen var blitt utbetalt allerede da kommunen overtok sandrettighetene i 1961. Overskjønnet har neddiskontert erstatningsbeløpet med 2 1/2 år svarende til tidsdifferansen mellom besittelsestakelsen og erstatningsfastsettelsen i 1964. For Høyesterett har Sandsilo gjort gjeldende at denne neddiskontering er uriktig, ekspropriasjonserstatningen ville blitt den samme også om den var blitt fastsatt i 1961. Overskjønnets neddiskontering betyr i virkeligheten - hevdes det - en vilkårlig forlengelse av den driftstid som det er regnet med som grunnlag for kapitaliseringen av Sandsilos fremtidige inntekter av sandtaket. Jeg kan imidlertid ikke se at denne betraktning er holdbar. Neddiskonteringen forutsetter så vidt skjønnes ikke noen endring med hensyn til driftstiden. Den synes å være en logisk konsekvens av tidsforskjellen mellom det faktiske tidspunkt for utbetaling av erstatningen og det tenkte tidspunkt som er utgangspunkt for tapsberegningen. Ankegrunnen kan ikke føre fram.

Under ankeforhandlingen for Høyesterett har Sandsilo også gjort gjeldende at overskjønnet med urette har ansett kravet på avsavnserstatning som foreldet når det gjelder tap påløpt før 24. mars 1962, og videre at overskjønnet i sin tapsberegning uriktig har gått ut fra at Sandsilo ved å få utbetalt ekspropriasjonserstatningen faktisk har oppnådd en forrentning på 5 pst. av kapitalen i avsavnstiden. Ingen av disse ankegrunner var imidlertid nevnt i ankeerklæringen eller i senere prosess-skrifter. Kommunen har motsatt seg at disse nye ankegrunner tas under behandling - jfr. tvistemålslovens §375 -, og jeg mener den har hatt rimelig grunn til å gjøre det. Ankegrunnene bør ikke tas under behandling. II. Konkurransetap-skjønnet

Kommunens anke gjelder rettsanvendelsen, nærmere bestemt det forhold at skjønnsretten tilkjente erstatning for et konkurransetap som den anså sannsynliggjort, uten å kreve fullt bevis.

Sandsilos anke er rettet mot overskjønnets saksbehandling. Det anføres at skjønnsretten har blandet sammen skjønnstemaene

Side:992

i de to skjønn, hvilket har ført til at selskapet er blitt tilkjent altfor liten erstatning for konkurransetap. De to skjønn har nær sammenheng, det kan sies å være en flytende grense mellom temaene i dem, men i begge skjønn var det sterk oppfordring til å markere en grense for at intet tap skulle falle utenfor begge. Noen slik grensegang er ikke foretatt. Konkurransetapskjønnet synes uten noen begrunnelse å ha forutsatt at alt konkurransetap var dekket ved avsavnserstatningen, til tross for at denne bygger på en tenkt «normalavkastning» uten noen vurdering av de konkrete konkurranseforhold. Konkurransetapskjønnet burde ha konsentrert seg om dette siste og herunder blant annet vurdert årsakene til at regnskapene for 1965/66 viste et tap på ca. kr. 150 000. Dette forhold ble nevnt av avsavns-skjønnet, men overhodet ikke av konkurransetap-skjønnet, og det alene er grunn nok til at sist nevnte bør oppheves. Skjønnsretten sier at det Sandsilo har anført til støtte for kravet om erstatning for konkurransetap ikke er nye momenter i forhold til anførslene under avsavnsskjønnet, men dette er en lite relevant betraktning. Avgjørende må være i hvilken grad det ble tatt hensyn til momentene under avsavnsskjønnet, og herom gir ingen av skjønnene noen virkelig veiledning.

Kommunen har for så vidt angår konkurransetap-skjønnet nedlagt denne påstand:

«Hovedanken

At Bergen kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Motanken

At A/S Bergens Sandsilos anke forkastes og at Bergen kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Sandsilos påstand lyder slik:

«1. Overskjønnet stadfestes forsåvidt angår Bergen Kommunes anke over rettsanvendelsen.

2. Overskjønnet oppheves og henvises til ny behandling med nye skjønnsmenn forsåvidt angår A/S Bergens Sandsilos anke over saksbehandlingen.

3. A/S Bergens Sandsilo tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Kommunens anke kan etter min mening ikke føre frem. Jeg finner det tilstrekkelig å henvise til hva jeg har sagt om det tilsvarende spørsmål når det gjelder avsavns-skjønnet. Spørsmålet stiller seg i alt vesentlig på samme måte i begge tilfelle.

Sandsilos anke over saksbehandlingen antar jeg derimot bør tas til følge.

Som nevnt innledningsvis ble kravene om erstatning for avsavn og for konkurransetap opprinnelig fremmet under ett, og det skyldes meget uheldige omstendigheter at behandlingen av dem skilte lag. Når Sandsilo har anført at det ikke er trukket noen klar grense mellom skjønnstemaene i de to overskjønn, er dette riktig. Forklaringen er vel nærmest at det ikke er noen klar grense mellom skjønnskravene. Begge gjelder tap som angivelig ble

Side:993

lidt i samme tidsrom som følge av at Sandsilo ikke hadde fått ekspropriasjonserstatningen til disposisjon. Å trekke noen klar grense mellom avsavnstap voldt ved kapitalmangel og konkurransetap voldt ved kapitalmangel synes begrepsmessig umulig. Men nettopp på denne bakgrunn ville det etter min mening vært ønskelig om grunnene for de to skjønn lest i sammenheng hadde gitt et mer nyansert bilde av i hvilken utstrekning kapitalmangel hadde virket inn spesielt på konkurransesituasjonen og hvor langt et eventuelt konkurransetap var erstattet allerede ved avsavnsskjønnet. Når det nå - hvilket jeg forutsetter - må holdes nytt overskjønn til fastsetting av avsavnstapet i sin alminnelighet, synes det naturlig at også konkurransetapet blir trukket inn i den samlede vurdering. Det kan bare skje ved at også konkurransetap-skjønnet blir opphevet. Jeg går da ut fra som en selvfølge at de nye overskjønn blir forent til felles behandling.

Det er etter min mening ikke grunn til å bestemme at de nye overskjønn skal behandles av nye skjønnsmenn slik som påstått fra Sandsilos side.

Etter dette blir det min konklusjon at begge overskjønn bør oppheves og hjemvises til ny behandling.

Da begge parter har fått delvis medhold, bør ingen av dem ilegges saksomkostninger til den annen for så vidt angår høyesterettssaken.

Jeg stemmer for denne

dom:

Nordhordland herredsretts overskjønn av 30. november 1967 og av 14. februar 1969 oppheves og hjemvises til ny behandling.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gundersen, Nygaard og Gaarder: Likeså.

Av overskjønn avhjemlet 30. november 1967 (sorenskriver Nils Faaberg, med skjønnsmenn): - - -

Retten sine skjønnsgrunner: - - -

Det er riktig som saksøkte har pekt på at saksøkeren etter oreigningslovens §28 ville være avskåret fra disposisjonsrett over rettighetene. Men samme paragraf bestemmer også at har dette ført til tap for rettighetshaveren, kan han kreve erstatning. Det er da også i de avholdte skjønn fastsatt erstatning fordi saksøkeren ikke kunne nyttiggjøre seg sine sandrettigheter. Men det en i denne sak skal avgjøre er bare om saksøkeren har lidt et tap utover rentekrav, fordi erstatning ikke ble betalt samtidig med at rettighetene ble tatt i besittelse. Dette krav har ikke vært behandlet i de tidligere skjønn. Det er riktig at dersom kommunen ikke hadde tatt rettighetene i besittelse før erstatningssummen ble utbetalt, hadde heller ikke Sandsilo krav på noen erstatning utover det som ville være fastsatt ved endelig ekspropriasjonsskjønn. Men har den etterfølgende omstendighet at kommunen har tatt ekspropriasjonsgjenstanden

Side:994

i besittelse ført til et tap som det ikke er medregnet i de avholdte skjønn, så antar retten at ekspropriatus har krav på å få et slikt tap fastsatt og erstattet.

Det er, som nevnt før, her spørsmål om krav begrunnet i etterfølgende omstendigheter. Saksøktes anførsel om at kravet er forspilt da en ikke kan oppstykke et krav i flere søksmål, fører derfor etter rettens mening heller ikke fram.

Det er også riktig som framhevet av saksøkte at dersom det skal kunne fastsettes erstatning for avsavn av erstatningssummen utover rentekravet, må det antas at saksøkeren har lidt et slikt tap og at det er årsakssammenheng mellom besittelsestaking uten å betale erstatningssummen og tapet. Derimot må en gi saksøkeren medhold i at det ikke kan kreves at han fører fullt bevis for at tapet er skjedd, da det kan være vanskelig å føre et eksakt bevis for det. Men det må påligge saksøkeren å skaffe opplysninger om at tapet er påreknelig, jfr. Rt-1967-97.

Retten må så ta stilling til om Sandsilo har hatt et påreknelig tap som skal erstattes og i tilfelle hvor stor denne erstatning må være.

Saksøkeren har ikke for overskjønnet opprettholdt sin berekning av tapet. Han har heller ikke kunnet påvise at han kunne ha skaffet seg nytt sandfelt slik beliggende at det ville ha skaffet ham en større avanse av kapitalen enn renter, dersom han allerede i 1961 hadde fått ekspropriasjonserstatningen utbetalt. Disp. Wesenberg har riktignok uttalt at han hadde mulighet for å få kjøpt et sandfelt i Dale i Sunnfjord, men at det strandet på mangel av kapital. Men dette er bare en løs uttalelse. Det er ikke gitt noen nærmere opplysning om hvor langt forhandlinger om ervervelse var kommet eller om betingelsene for ervervelse. Det er heller intet opplyst om beliggenhet i forhold til sjøtransport og intet opplyst om hvilken avanse det kunne regnes med pr. hl., om dette sandfelt kunne erverves. Han har bare opplyst at en kan regne med en normalavanse på kr. 0,45 pr. hl. Det er ikke opplyst hvilke andre anstrengelser saksøkeren har gjort for å skaffe seg nytt sandfelt. Saksøkeren har da heller ikke fastholdt at han kunne ha skaffet seg et nytt sandfelt med gunstig beliggenhet om han hadde hatt tilstrekkelig kapital. Han har derfor sagt at en ikke har annet å falle tilbake på enn at det er sannsynlig at en ikke kunne få sand uten større utbetalinger. Han har også hevdet at det er likegyldig hvordan han kunne gjøre kapitalen fruktbringende. Saksøkeren har opplyst at det omsatte kvantum sand firmaet hadde i 1961 var 343.301 hl., mens det siden har vært en svikt i kvantum slik at i forhold til 1961 har det vært en svikt i omsetningen for de 5 år 1962/66 på i alt 861.444 hl. Det er opplyst at den høyeste omsetning var i 1956 med 736.000 hl. Det har altså vært en markant nedgang også i årene før 1961. Det er derfor ikke sannsynliggjort at nedgangen i 1962/66 bare skyldes at erstatningssummen ikke var utbetalt og derfor ikke kunne nyttiggjøres. Saksøkeren har opplyst at selskapet i årene 1964/66 har hatt et rekneskapsmessig tap på i alt over 150 000 kroner. Men det er ikke godtgjort at det er avsavn av erstatningssummen som er skyld i dette.

Det er så mange uklare faktorer både om på hvilken måte Sandsilo ville ha utnyttet kapitalen, og i tilfelle den hadde blitt satt inn i et nytt

Side:995

sandfelt, hvilke faktorer som ville være bestemmende for uttatt sandmengde årlig og den nettoavanse firmaet kunne oppnå i et eventuelt nytt sandfelt, at retten finner det er lite vunnet med å forsøke å rekne seg fram til et resultat bygt på den framlagde modell av vitnet Karl Bakke.

Om Sandsilo da i det hele har lidt noe tap utover renter av ekspropriasjonssummen har retten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, rettsformannen og skjønnsmennene Mons Blindheim, Ludvig Brudvik og Johs. Holmefjord er kommet til at visstnok er det slik at det her ikke er lagt fram noe bevis for et visst tap. Men retten antar at det er sannsynliggjort at Sandsilo har hatt et tap utover 5 % renter av erstatningssummen på grunn av at det ikke kunne disponere beløpet fra besittelsestaking. Retten antar at en bedrift som Sandsilo ikke kan drive uten å disponere en ikke liten kapital. De framlagte rekneskap viser at Sandsilo driver med forholdsvis liten kapital. Det er da etter flertallet sin mening klart at mangel på kapital må føre til at firmaets avanse blir redusert. Hvor stort dette avsansetapet er, må fastsettes rent etter skjønn. Flertallet mener at firmaet måtte kunne utnytte kapitalen på en slik måte at den ville gitt firmaet en avkastning som er større enn 5 % renter. Flertallet er kommet til at avkastningen må settes til 7 % i alt av kapitalen. Avansetapet som ikke dekkes av renter blir da 2 %. Men skal en legge til grunn at saksøkeren har lidt avsavnstapet helt fra besittelsestakingen den 22/6 1961, må en også ta i betraktning at hadde erstatningssummen vært fastlagt da, ville den ha vært mindre enn fastsatt i skjønnet av 1964. Selv om en legger til grunn at skjønnet ville ha regnet med samme prisstigning, ville den i alle tilfelle ikke ha kunne rekne med opprenting til 1963, og den måtte for de etterfølgende år ha neddiskontert til juni 1961. Dette blir en neddiskontering på ytterligere 2 1/2 år. Dette vil utgjøre ca. 78 000,-, slik at erstatningssummen i 1961 ikke ville bli større en ca. kr. 610 000. Hvis en ikke rekner med dette nedslag i erstatningen i denne relasjon, vil saksøkeren få delvis dobbel erstatning for sitt tap. Flertallet har derfor ved fastsettelsen av avsavnstapet gått ut fra denne sum. Under forhandlingene kunne partene ikke tidfeste sikkert når erstatningsbeløpet var betalt. Men i prosesskriv av 14/9 1966 har saksøkeren angitt tidspunktet til 12/7 1966. Dette legger retten til grunn. Det er da avsavnstap i tiden 24/3 1962 til 12/7 1966 som skal erstattes. Retten har også reknet med fallet i kroneverdien i den tid som er løpet fra tapet påløp. Flertallet er etter dette kommet til at Sandsilo har krav på å få erstattet et samlet avsavnstap for at erstatningssummen ikke kunne utbetales ved besittelsestakingen på kr. 60 000,-.

Mindretallet, skjønnsmennene Otto G. Stephansen, Erik J. Arne og Mons N. Romslo er kommet til samme resultat som underskjønnet. Det er etter mindretallets oppfatning ikke sannsynliggjort at Sandsilo kunne ha utnyttet kapitalen på en slik måte at den ville ha gitt en avanse utover rentekravet av erstatningssummen. Det er ikke lagt fram opplysninger som gjør det sannsynlig at Sandsilo ville ha kunnet skaffe seg sand for pengene på en slik måtte at det ville gi firmaet en større avanse. Mindretallet viser ellers til det underskjønnet har anført og stemmer for at erstatning for avsavnstap ikke tilkjennes. - - -

Side:996

Av overskjønn avhjemlet 14. februar 1969 (sorenskriver Nils Faaberg, med domsmenn): - - -

Retten sine skjønnsgrunner: - - -

Saksøkeren har heller ikke påvist at han kunne skaffe seg nytt sandtak, om han hadde fått ekspropriasjonssummen utbetalt samtidig med besittelsestakingen. Overskjønnet vedkommende avsavnstap vurderte og tok stilling til dette spørsmålet, og det foreligger intet nytt som kan føre til et annet resultat.

Når retten skal vurdere virkningen av manglende kapital for saksøkeren, er det meget vanskelig å avgrense virkningene mellom avsavn og konkurranse, i det virkningen på omsetningen på grunn av manglende kapital også har betydning for avsavnstapet. Dette har også lagmannsretten vært inne på når den omtaler konkurransetapet, i det den sier: «Dette kravet er av tilsvarende art som kravet om saknadstap og grensar vel jamvel inn på dette.» Da overskjønnet den 30/11 1967 behandlet spørsmålet om erstatning for avsavnstap, måtte retten ta stilling til om saksøkeren hadde lidt noe tap som følge av avsavn av erstatningssummen, og i tilfelle retten kom til at det var tilfelle, fastsette en erstatning, slik at saksøkeren var skadesløs. Da det ikke var mulig å berekne konkret hvilke tap saksøkeren led på grunn av avsavn av kapitalen, måtte en ta standpunkt til om det var sannsynliggjort at saksøkeren rent generelt hadde lidt tap ut over 5 % renter av kapitalen. Flertallet fant den gang at det var sannsynliggjort at mangel på kapital hadde ført til redusert fortjeneste. Flertallet kom da til at avkastningen etter en helhetsvurdering måtte settes til 7 % av kapitalen, og fastsatte erstatning for tapet.

Spørsmålet er derfor nå om det er kommet fram nye momenter som kan begrunne erstatning for ytterligere tap enn det retten har bygget på.

Retten har ved vurdering av dette spørsmålet delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, rettsformannen og skjønnsmennene Mons Blindheim, Ludvig Brudvik og Johs. Holmefjord, er også enig i at de tre hovedmomenter som saksøkeren nå har anført for kravet om erstatning for konkurransetap ikke er nye momenter, som ikke var med i vurderingen av avsavnstapet, i det disse også gir seg utslag i tap på grunn av avsavn av kapital. Det samme gjelder også det nye moment at Sandsilo på grunn av manglende kapital ikke fikk utbygget sin produksjon av ferdigbetong.

Flertallet har imidlertid funnet at det er et annet moment som må vurderes, nemlig tidsrommet som er lagt til grunn for erstatningen. For erstatningen for avsavnstapet fant retten at krav for tiden som lå lenger tilbake enn 3 år før stevningen om nytt skjønn den 24/3 1965 var foreldet, altså for tiden før 24/3 1962. Når det gjelder erstatning for tap på grunn av konkurranse har lagmannsretten sagt at det ikke er foreldet. Saksøkeren har ikke direkte pekt på dette moment, men da han også har krevet erstatning for alt konkurransetap, må også tidsrommet fra besittelsestakingen den 22/6 1961 til 24/3 1962 tas med i betraktning. Flertallet har imidlertid funnet at tap på grunn av konkurranse i dette første korte tidsrommet har hatt mindre betydning.

Da retten fastsatte avsavnstapet var det noe uklart når saksøkeren

Side:997

fikk utbetalt ekspropriasjonssummen, men ved overskjønnet av 30/11 1967 ble det lagt til grunn at ekspropriasjonssummen ble utbetalt den 12/7 1966. Tidsrommet for erstatning for avsavnstap ble derfor reknet fram til den dag. Bergen byrett har i dom av 1/3 1968 fastslått at kommunen var berettiget å ta slikt forbehold som den gjorde i brev av 14/6 1966 for utbetaling av erstatningssummen. Når Sandsilo avslo betalingstilbodet med dette forbehold, kom selskapet in mora. Avsavnstapet skulle derfor bare ha vært erstattet fram til 15/6 1966.

Flertallet er enig med saksøkeren i at det tok en viss tid å avbøte virkningene av de momenter som begrunnet tapet for konkurranse - etter at ekspropriasjonserstatningen var tilbudt utbetalt. Det måtte ta en viss tid før saksøkeren kunne nyttiggjøre seg erstatningssummen til å sette produksjonsapparatet i stand igjen og å gjenvinne sin posisjon i konkurransen. For tap i sviktende avsetning i denne tid, og som kan føres tilbake til savnet av den kapital erstatningssummen representerte, har ikke Sandsilo fått tilkjent erstatning. Det er ikke ført noe bevis for tapets størrelse på grunn av disse forhold. Men flertallet finner det sannsynliggjort at Sandsilo har lidt et tap som ikke er erstattet før. Hvor lang tid det tok før skadevirkningene var eliminert er avhengig av mange momenter, og lar seg ikke eksakt berekne. Flertallet er kommet til at disse momenter må føre til at Sandsilo har et krav på erstatning utover det som før er tilkjent. Denne erstatning må fastsettes etter skjønn, og flertallet fastsetter erstatningen til kr. 12 000.-.

Mindretallet, skjønnsmennene Otto G. Stephansen, Erik J. Arne og Mons N. Romslo, er i spørsmålet om erstatning for konkurransetap kommet til samme resultat som i overskjønnet om avsavnstap. De mener at det ikke er sannsynliggjort at Sandsilo kunne ha utnyttet kapitalen på en slik måte at den ville ha gitt en fortjeneste ut over rentekravet av erstatningssummen. Det er heller ikke anført nye momenter for tap på grunn av konkurransen, og som kan føre til et annet resultat. Mindretallet er heller ikke overbevist om at det ikke forelå lånemuligheter til 7 % renter, dersom fortjenestemulighetene var så gode som hevdet. Mindretallet er ellers enig med mindretallet i underskjønnet, og stemmer derfor for at erstatning for tap på grunn av konkurranse ikke gis. - - -