HR-2002-907 - Rt-2002-930
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-07-09 |
| Publisert: | HR-2002-00907 - Rt-2002-930 (199-2002) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt videre kjæremål over kjennelse om varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2002-00907, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Eirik Nåmdal) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Stang Lund, Skoghøy, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, Straffeloven (1902) §148, §166, §291, §292, §349, §352, Veitrafikkloven (1965) §22, §24, §31, §294, §343, §385, §387, §388 |
Saken gjelder videre kjæremål over kjennelse om varetektsfengsling.
A er ved siktelse 23. april 2002 og tilleggssiktelse 3. mai 2002 siktet for overtredelser av:
- straffeloven §148 annet straffalternativ, ett tilfelle 19. oktober 1999
- straffeloven §166 første ledd, ett tilfelle 22. april 2001
- straffeloven §291 jf. §292, ett tilfelle begått i juli 1996
- straffeloven §291 første ledd jf. annet ledd, fire tilfeller i 2000 og 2001, sist 6. april 2001
- straffeloven §352 annet ledd, ett tilfelle 21. februar 2001
- straffeloven §349 første ledd, fire tilfeller fra 1998 til årsskiftet 2000/2001
- vegtrafikkloven §31 første til tredje ledd jf. §22 første ledd, ett tilfelle 10. desember 2000
- vegtrafikkloven §31 første ledd jf. §24 første ledd første punktum, to tilfeller, 10. desember 2000 og 18. juli 2001.
A ble pågrepet 3. mai 2002, og ved Bergen forhørsretts kjennelse 4. mai 2002 ble han varetektsfengslet til 31. mai 2002. Han påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som forkastet kjæremålet ved kjennelse 7. mai 2002.
Politiet begjærte 29. mai 2002 forlengelse av fengslingen med åtte uker. Midhordland forhørsrett avsa 31. mai 2002 kjennelse hvoretter A skulle løslates. Politiet påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som 3. juni 2002 avsa kjennelse for at han kunne holdes fortsatt fengslet frem til 28. juni 2002. A påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som ved kjennelse 14. juni 2002 forkastet kjæremålet.
Politiet begjærte 26. juni 2002 forlengelse av fengslingen med åtte uker. Midhordland forhørsrett avsa 27. juni 2002 kjennelse med slik slutning:
«A, f *.*.1979, løslates.»
Politiet påkjærte forhørsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett, som 28. juni 2002 avsa kjennelse med slik slutning:
«A, f. *.*.1979, kan holdes i varetekt til 25. juli 2002 klokken 15.00, så fremt ikke annet av retten eller påtalemyndigheten bestemmes.»
A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunnlag av saksbehandlingsfeil. Han har i korte trekk anført:
I tilsvaret til lagmannsretten anmodet A om at det ble holdt muntlig forhandling ved behandlingen av kjæremålet. Selv om Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelsen 14. juni 2002 kom til at det ikke var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke da hadde holdt muntlige forhandlinger, må det denne gang være en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har gjort dette. Forhørsretten har nå for annen gang kommet til at det ikke foreligger kvalifisert gjentakelsesfare. Både siktede og hans far avgav forklaring for forhørsretten, og forhørsretten har blant annet på dette grunnlag funnet at siktede ikke er psykisk ustabil. Mens forhørsrettens forrige kjennelse ble avsagt av en dommerfullmektig, er det denne gangen sorenskriveren som har vært dommer. Slik saken ligger an, tilsier rettens plikt til å sørge for at saken er fullstendig opplyst (jf. straffeprosessloven §294), at lagmannsretten skulle ha holdt muntlig forhandling.
Etter siktedes syn må lagmannsrettens kjennelsesgrunner under enhver omstendighet anses mangelfulle slik at det ikke kan sees at straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3 er korrekt anvendt. Retten har begrunnet kvalifisert gjentakelsesfare med at siktedes psykiske situasjon ikke er stabilisert, og har i denne forbindelse påberopt seg psykolog Haalands vurdering av siktede. Men psykolog Haaland har vurdert faren for gjentatte ildspåsettelser som liten og har uttalt at det er økt stabilitet i siktedes liv.
A har nedlagt slik påstand:
«Lagmannsrettens kjennelse oppheves.»
Påtalemyndigheten har uttalt at den ikke kan se at det hefter saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens kjennelse og har nedlagt påstand om at kjæremålet forkastes.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet er et videre kjæremål hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset i samsvar med straffeprosessloven §388 første ledd nr. 2 og nr. 3. Som kjæremålsgrunn er påberopt feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Dette spørsmålet kan utvalget prøve, jf. §388 første ledd nr. 2.
Kjæremålsutvalget har kommet til at den omstendighet at lagmannsrettens kjennelse er avsagt på grunnlag av skriftlig behandling, ikke gir tilstrekkelig grunn til å oppheve kjennelsen.
Det følger av straffeprosessloven §385 første ledd at kjæremål som hovedregel avgjøres på grunnlag av skriftlig behandling. Etter §387 første ledd kan retten beslutte å holde muntlig forhandling dersom «særlige grunner taler for det». Såfremt det må anses forsvarlig å avgjøre kjæremålet på grunnlag av skriftlig saksbehandling, kan kjæremålsrettens vurdering av hvorvidt muntlig forhandling skal besluttes, ikke angripes, se §387 første ledd annet punktum, jf. Rt-1999-1569 og Rt-2000-234. Ved vurderingen av om det er forsvarlig å avgjøre saken på grunnlag av skriftlig behandling, må det blant annet legges vekt på sakens karakter og om det er aktuelt å fravike bevisvurdering som den underordnede rett har foretatt på grunnlag av umiddelbar bevisførsel.
Etter kjæremålsutvalgets oppfatning kan det i dette tilfellet ikke anses uforsvarlig at lagmannsretten har avgjort saken på grunnlag av skriftlig behandling. Som Høyesterett har påpekt i Rt-2000-234, skal det mye til for at en kjennelse skal kunne oppheves fordi det ikke har vært avholdt muntlig forhandling. Spørsmålet om det foreligger tilstrekkelig fare for gjentakelse av straffbare handlinger som kan medføre høyere straff en fengsel i seks måneder, avhenger i den foreliggende sak først og fremst av en vurdering av siktedes sinnstilstand. Selv om det at siktede og eventuelle vitner møter og avgir forklaring, kan gi et bedre grunnlag for retten for å vurdere gjentakelsesfaren, kan dette ikke ses å være avgjørende.
Derimot er utvalget kommet til at angrepet på lagmannsrettens kjennelsesgrunner må føre frem.
Som begrunnelse for at det foreligger tilstrekkelig fare for gjentakelse av straffbare handlinger til at A kan varetektsfengsles etter §171 første ledd nr. 3, har lagmannsretten uttalt:
«Spørsmålet om det foreligger kvalifisert gjentakelsesfare må vurderes på bakgrunn av hvor alvorlige handlinger som kan være aktuelle dersom han løslates. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger tilstrekkelige holdepunkter for at siktedes psykiske situasjon er stabilisert. Det pekes på at det kun er få måneder siden «episoden» på Askøybroen. Etter lagmannsrettens mening er psykolog Haalands vurdering av siktedes situasjon fremdeles avgjørende. Det er bra at siktede finner seg godt til rette i fengselet, men dette, sammenholdt med uttalelse fra en fengselsbetjent, endrer ikke lagmannsrettens syn på fengslingsspørsmålet. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at det foreligger kvalifisert fare for at siktede vil begå nye straffbare handlinger av samme karakter som han er siktet for dersom han løslates. Det vises for øvrig til lagmannsrettens to tidligere kjennelser om dette spørsmålet, som lagmannsretten slutter seg til.»
Den «episode» på Askøybroen som lagmannsretten nevner, fant sted 20. april 2002 og gikk ut på at siktede - tilsynelatende i et selvmordsforsøk - beveget seg på utsiden av rekkverket på broen.
Psykolog Geir Haaland, som har hatt siktede til behandling, har i uttalelse av 30. mai 2002 fremholdt:
«Slik jeg vurderer han har det i løpet av siste år blitt mer stabilitet i hans liv, særlig ved at far er meget engasjert og arbeider sammen med ham. Jeg vurderer derfor faren for gjentatte ildspåsettelser som liten, særlig basert på det forhold at han nå kan snakke åpent om dette og dermed bearbeide det som har skjedd.
Når det gjelder episoden på Askøybroen nå i vår er nok dette uttrykk for fortsatt ustabilitet og depressive tendenser, men det må også tas i betraktning at handlingen fant sted under påvirkning av alkohol og slik den fremstilles av pasienten ikke var ment som et alvorlig suicidalforsøk, men mer en handling som sprang ut fra pasientens kjennskap til personen som hoppet tidligere i vår og en uttesting av seg selv i den forbindelse. I alle fall viser åpenheten rundt handlingen at det er mulig å bruke denne i terapeutisk sammenheng.
Dersom pasienten løslates vil han umiddelbart ha et behandlingstilbud hos meg.»
På bakgrunn av at psykolog Haaland i sin uttalelse har vurdert «faren for gjentatte ildspåsettelser som liten», og har fremholdt at det i løpet av det siste år er blitt mer stabilitet i siktedes liv, er det uforståelig at lagmannsretten som begrunnelse for at det foreligger «kvalifisert fare for at siktede vil begå nye straffbare handlinger av samme karakter som han er siktet for», kan vise til Haalands vurdering av siktedes situasjon og finne denne «fremdeles avgjørende».
Den siste ildspåsettelse A er siktet for, ble begått 6. april 2001 - altså for 15 måneder siden. Den siste handling som omfattes av siktelsen, gjelder kjøring uten førerkort og fant sted 18. juli 2001. Siktede ble pågrepet 3. mai 2002. Som nevnt har behandlende psykolog vurdert faren for gjentatte ildspåsettelser som liten. I denne situasjonen må det kreves en særskilt begrunnelse for hvorfor det fortsatt anses å foreligge en slik kvalifisert gjentakelsesfare at det er grunnlag for varetektsfengsling, jf. blant annet Rt-1999-1801 og Rt-2000-1435. Lagmannsrettens kjennelse inneholder ikke noen slik begrunnelse. Det kan - blant annet på bakgrunn av psykolog Haalands uttalelse - vanskelig ses at episoden på Askøybroen kan gi tilstrekkelig grunn til å konstatere en slik gjentakelsesfare som straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3 krever. På dette grunnlag finner kjæremålsutvalget at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av mangelfulle kjennelsesgrunner, se straffeprosessloven §385 annet ledd, jf. §343 første ledd, jf. §343 annet ledd nr. 8.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.