HR-2000-1044 - Rt-2000-1435
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-08-30 |
| Publisert: | HR-2000-01044 - Rt-2000-1435 (350-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-01044, straffekjæremål |
| Parter: | A (advokat Anders Brosveet) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Dolva, Oftedal Broch, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §185, §388, Straffeloven (1902) §162, §228, §257, §258, §267, §268, §270, §391a, §49, Veitrafikkloven (1965) §22, §24, §31, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om varetektsfengsling.
A, født xx.xx.1970, er av Hordaland politidistrikt den 17. august 2000 siktet for overtredelse av straffeloven §267 jf. §268 første ledd, straffeloven §270 første ledd nr. 1 jf. annet ledd, straffeloven §257 jf. §258, straffeloven §257 jf. §258 jf. §49, straffeloven §257, straffeloven §228 første ledd, straffeloven §162 første ledd, legemiddelloven §31 annet og fjerde ledd jf. §24 første ledd, vegtrafikkloven §31 første - tredje ledd jf. §22 første ledd, vegtrafikkloven §31 første ledd jf. §24 første ledd første punktum og straffeloven §391a første og annet ledd. Han ble samme dag begjært varetektsfengslet for et tidsrom av inntil fire uker i medhold av straffeprosessloven §184 jf. §185 jf. §171 første ledd nr. 3.
Bergen forhørsrett avsa 17. august 2000 kjennelse med slik slutning:
«A, født xx.xx.1970 kan holdes i varetekt frem til torsdag 14. september 2000, kl. 15.00 så fremt ikke annet av retten eller påtalemyndigheten bestemmes.»
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 22. august 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«Kjæremålet forkastes.»
Kjennelsen er avsagt med to mot én stemme.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at flertallet har anvendt straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3 uriktig, subsidiært at det foreligger utilstrekkelig begrunnelse og således saksbehandlingsfeil. Det foreligger et markert avbrekk i den kriminelle aktivitet som ses frem til og med januar 2000. Det er anført å være uriktig lovanvendelse når vurderingen baseres på tidligere domfellelser og forhold som ligger over seks måneder tilbake i tid. Lagmannsrettens flertall har ikke kommentert det som ble anført i kjæremålet til lagmannsretten om situasjonen i dag. Det er videre vist til at det i loven er oppstilt et skjerpet krav til nødvendigheten av gjentakelsesfengsling. Det kreves mindre faregrad når det er frykt for en alvorlig forbrytelse enn når det bare er spørsmål om vanlige vinningsforbrytelser. Dette er heller ikke vurdert av verken forhørsrett eller lagmannsrett. Det må stilles strenge krav til begrunnelse i fengslingssaker, særlig i de tilfeller der fengsling ikke fremstår som åpenbart hjemlet.
Lagmannsrettens kjennelse er påstått opphevet.
Påtalemyndigheten har anført at lagmannsrettens flertall ikke har lagt en uriktig lovanvendelse til grunn. Det er vist til Rt-2000-364, og at lovanvendelsen ikke er feil når det er lagt vekt på siktedes rulleblad og at han etter løslatelse fra soning i juni 1998 og frem til dags dato har pådratt seg en rekke straffbare forhold som kan medføre straff av fengsel i mer enn seks måneder. Gjentakelsesfaren er heller ikke utilstrekkelig begrunnet.
Påtalemyndigheten har lagt ned slik påstand:
«Kjæremålet forkastes.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet er et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens generelle lovtolking og saksbehandling, jf. straffeprosessloven §388 nr. 2 og 3.
Varetektsfengsling med hjemmel i straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3 forutsetter at dette «antas påkrevd for å hindre at» siktede «på ny begår en straffbar handling ...» om han løslates. Dette innebærer at det etter en helhetsvurdering må foreligge sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at siktede vil begå nye lovbrudd om han ikke varetektsfengsles, jf. bl.a. Rt-1997-1291. Om dette vilkåret uttaler lagmannsrettens flertall:
«Det finnes videre å foreligge en kvalifisert fare for gjentakelse av straffbare handlinger av samme art som siktelsen omfatter, dersom siktede ikke holdes fengslet, og at fengsling derfor er nødvendig. Også for så vidt vises til forhørsrettens vurdering slik den fremgår av premissene.»
Om gjentakelsesfaren uttaler forhørsretten:
«Retten finner at det foreligger kvalifisert fare for gjentakelse av straffbare forhold som kan medføre fengsel i mer enn 6 måneder dersom siktede løslates. Det vises til siktedes tidligere rulleblad og at han har pådratt seg en rekke straffbare forhold siden han ble løslatt fra soning i juni 1998 og frem til dags dato. Gjentakelsesfaren gjelder i det vesentlige vinningskriminalitet samt overtredelse av narkotikalovgivningen. Siktede er imidlertid også tidligere dømt for legemsfornærmelse og trusler.»
Siktelsen omfatter en rekke forhold som i hovedsak er begått i 1999. Fra 2000 har lagmannsretten funnet skjellig grunn til mistanke for to mindre overtredelser av straffeloven §162 første ledd som skal være begått i januar og april. Videre har den fra perioden januar til juni funnet skjellig grunn til mistanke for fem overtredelser av legemiddellovgivningen. Lagmannsretten har videre funnet skjellig grunn til mistanke for ett ran som skal være begått 6. januar 2000, ett grovt tyveri som skal være begått 28. juni, tre simple tyverier begått 11. og 14. januar samt 16. august 2000 og ett naskeri begått 10. mai. Endelig har den funnet skjellig grunn til mistanke for en legemsfornærmelse begått 27. mars 2000.
I forhold til siktedes tidligere domfellelser ved at han i perioden november 1990 til april 1998 i alt er straffedømt fem ganger, og hvor han etter prøveløslatelsen i juni 1998 i følge lagmannsrettens bevisvurdering har hatt en betydelig kriminell aktivitet frem til like etter siste årsskifte, skulle lagmannsretten når siktelsen etterlater inntrykket av at siktede har hatt en avtakende kriminell aktivitet ha begrunnet nærmere hvorfor den kom til at det forelå sterk grad av sannsynlighetsovervekt for nye lovbrudd om siktede ikke ble varetektsfengslet. Det vises særlig til kjennelse inntatt i Rt-1999-1801.
Kjæremålsutvalget har etter dette kommet til at kjennelsen må oppheves idet den lider av mangelfulle kjennelsesgrunner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.