HR-2002-1106 - Rt-2002-1029
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-08-29 |
| Publisert: | HR-2002-01106 - Rt-2002-1029 (227-2002) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-2002-01106, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Abdelilah Saeme) mot Den offentlege påtalemakta |
| Forfatter: | Aasland, Gjølstad, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §186, §388, Straffeloven (1902) §162 |
Saka gjeld varetektsfengsling, jf. straffeprosesslova §171 første ledd nr. 2 jf. §184.
A, fødd *.*.1968, er sikta for brot på straffelova §162 første og tredje ledd, jf. femte ledd. Han vart første gongen varetektsfengsla 11. juni 2002, og fengslinga er seinare lengd, seinast ved orskurd av 6. august 2002 frå Nedre Romerike forhøyrsrett. Eidsivating lagmannsrett forkasta ved orskurd av 21. august 2002 kjæremålet frå A over avgjerda til forhøyrsretten.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettsorskurden til Høgsteretts kjæremålsutval. Han gjer gjeldande at lagmannsretten har gjort saksbehandlingsfeil ved at avgjerdsgrunnane ikkje er tilstrekkelege. Det blir halde fram at det ikkje er tilstrekkeleg når lagmannsretten har vist til dei tidlegare orskurdene i saka. Etter at desse orskurdene vart gitt har det kome fram ytterlegare bevis som har støtta forklaringa til A, og som forsvararen hans gjorde greie for i støtteskrivet til lagmannsretten. Det går ikkje fram om lagmannsretten har vurdert utsegnene i støtteskrivet i høve til om det ligg føre skilleg grunn til å mistenkje A for det tilhøvet han er sikta for. Vidare blir det gjort gjeldande at grunngivinga for at det ligg føre fare for bevisøydelegging også er for knapp, og at krava til grunngiving for å fastsetje brev- og besøksrestriksjonar i straffeprosesslova §186 andre ledd fjerde punktum, ikkje er oppfylte.
A har sett fram slik påstand:
«1) lagmannsrettens kjennelse oppheves
2) lagmannsrettens kjennelse oppheves hva gjelder brev- og besøksforbud».
Påtalemakta er kjend med kjæremålet.
Høgsteretts kjæremålsutval viser til at det er tale om eit vidare kjæremål der kompetansen til kjæremålsutvalet er avgrensa etter straffeprosesslova §388 til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking. Kjæremålet rettar seg mot saksbehandlinga som utvalet kan prøve.
Det var i dette tilfelle tale om fengsling av A for tredje gong. Grunnvilkåret for fengsling - at det er skilleg grunn til mistanke - skal likevel prøvast også ved ei slik ny fengsling, utan omsyn til om det har kome til noko nytt. Ved ei ny fengsling vil det likevel kunne vere nok å drøfte det som har kome til etter den førre avgjerda, og elles vise til denne, jf. Rt-2001-979.
Kjæremålsfråsegna til lagmannsretten inneheldt utsegner om bevissituasjonen i saka og tok opp moment som forsvararen meinte var nye i saka. Påtalemakta imøtegjekk ikkje at utsegnene gjaldt nye moment.
Lagmannsretten skulle då ha teke standpunkt til om det her hadde kome fram noko som endra vurderinga av om det var skilleg grunn til mistanke. I avgjerdsgrunnane heiter det berre at det «vises til tidligere kjennelser i saken». Dette er ikkje tilstrekkeleg til å syne at lagmannsretten har teke standpunkt til det som vart gjort gjeldande i kjæremålsfråsegna til lagmannsretten. Det må i det minste gå fram av avgjerdsgrunnane at retten har vore merksam på og teke standpunkt til dei nye momenta.
Kjæremålet rettar seg også mot avgjerdsgrunnane med omsyn til brev- og besøksforboda. Utvalet peikar her på at lagmannsretten ikkje i det heile har gått inn på spørsmålet om grunnlaget for desse restriksjonane. Det må krevjast at avgjerdsgrunnane gjer nærare greie for dei tilhøva som gjer slike restriksjonar nødvendige, jf.t.d. Rt-2001-121.
Lagmannsrettsorskurden må etter dette opphevast.
Orskurden er samrøystes.
Slutning:
Lagmannsrettsorskurden blir oppheva.