HR-2001-1008 - Rt-2001-979
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-08-09 |
| Publisert: | HR-2001-01008 - Rt-2001-979 (184-2001) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om fortsatt varetektsfengsling i medhold av Straffeprosessloven. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-01008, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Ole R. Berg-Olsen) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Gjølstad, Stang Lund, Flock |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §170a, §171, §184, §41, §52, §185, §388, Straffeloven (1902) §195, §196, Menneskerettsloven (1999) EMKN A5 |
Saken gjelder fortsatt varetektsfengsling i medhold av straffeprosessloven §184 annet ledd, jf. §171 første ledd nr. 2, jf. §170a.
A, født *.*.1970, ble 9. november 2000 varetektsfengslet, siktet for blant annet overtredelse av straffeloven §195 første ledd og §196 første ledd. Varetektsfengslingen ble senere forlenget til 1. desember 2000. Siktede ble da løslatt og Bergen politidistrikt besluttet samme dag besøksforbud hvor siktede ble forbudt å oppsøke, forfølge eller på noe vis ta kontakt med fornærmede. Siktelsen mot A ble 19. desember 2000 utvidet til også å gjelde flere tilfeller av voldtekt og forsøk på voldtekt mot fornærmede. Den 3. januar 2001 ble siktede påny pågrepet og 5. januar 2001 ble han fremstilt for varetektsfengsling. Han har siden sittet fengslet.
Den 20. juni 2001 ble det tatt ut tiltalte i saken. A ble tiltalt for blant annet overtredelse av straffeloven §195 første ledd 2. straffalternativ og straffeloven §196 første ledd, slik bestemmelsene lød før lovendring av 11. august 2000.
Etter begjæring fra politimesteren i Bergen om fortsatt fengsling, avsa Bergen forhørsrett 17. juli 2001 kjennelse med slik slutning:
«A, f. *.*.1970, kan fortsatt holdes i varetekt til 14.08.01 kl. 15.00 så fremt ikke annet av retten eller påtalemyndigheten bestemmes.»
Kjennelsen ble påkjært til Gulating lagmannsrett som forkastet kjæremålet ved kjennelse 20. juli 2001.
Siktede har påkjært kjennelsen videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og i korte trekk gjort gjeldende:
Lagmannsrettens kjennelsesgrunner er mangelfulle. For så vidt gjelder spørsmålet om skjellig grunn til mistanke og fare for bevisforspillelse har lagmannsretten nøyd seg med å vise til forhørsrettens kjennelse og lagmannsrettens kjennelse av 21. juni 2001. I disse kjennelsene vises det til to tidligere forhørsretts kjennelser som igjen viser til lagmannsrettens kjennelse 30. mars 2001. Når domstolene benytter en slik henvisningsteknikk blir det nærmest umulig å finne fram til hva lagmannsretten konkret har vektlagt. Dessuten har ikke lagmannsretten drøftet betydningen av at fornærmede har ringt til siktede og sendt ham tekstmeldinger, og heller ikke det forhold at fornærmede har oppsøkt tiltalte til tross for at hun var kjent med at han var underlagt kontaktforbud er drøftet.
Lagmannsrettens drøftelse av om fortsatt varetektsfensling vil være et uforholdsmessig inngrep er også mangelfull, og forholdet til EMK art 5 nr. 3 er ikke drøftet. Lagmannsretten har ikke hensyntatt den lange tid som siktede har sittet fengslet. Heller ikke tiden fram til hovedforhandling, 3. desember 2001, er tilstrekkelig vektlagt. Siktede vil da til sammen ha sittet fengslet i ca ett år. Siktedes personlige forhold er ikke tilstrekkelig vektlagt. Det vises blant annet til at siktede har mistet sitt faste arbeid og står i fare for å miste sin bopel på grunn av fengslingen. For øvrig retter kjæremålet seg mot lagmannsrettens bevisvurdering, og det vises til anførslene for lagmannsretten.
A har nedlagt slik påstand:
«Lagmannsrettens kjennelse av 21 juli 2001 oppheves og saken tas til fornyet behandling av lagmannsretten.»
Påtalemyndigheten har i korte trekk gjort gjeldende:
Lagmannsrettens begrunnelse er tilstrekkelig. Det må være tilstrekkelig at lagmannsretten henviser til tidligere avgjørelser når det ikke er fremkommet nye opplysninger av betydning. Hvorvidt fortsatt fengsling innebærer et uforholdsmessig inngrep og om etterforskningen har hatt tilstrekkelig framdrift, har vært drøftet av lagmannsretten en rekke ganger. Lagmannsretten har vurdert om fortsatt fengsling fram til hovedforhandling vil være uforholdsmessig. Forholdet til EMK art. 5 nr. 3 har vært drøftet i en rekke tidligere kjennelser i saken.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål og utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Så langt kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking kan utvalget prøve avgjørelsen, jf. nr. 2 og nr. 3.
Lagmannsretten har tatt stilling til fortsatt varetektsfengsling ved tre anledninger etter at lagmannsrettens kjennelse ble opphevd ved kjæremålsutvalgets kjennelse inntatt i Rt-2001-127 på grunn av feil saksbehandling. Lagmannsretten har hver gang kommet til at vilkårene for fortsatt fengsling forelå. Grunnlaget for kjæremålet som ble avgjort ved lagmannsrettens kjennelse 20. juli 2001, var i hovedsak likt med tidligere kjæremål med hensyn til om skjellig grunn til mistanke forelå og om det var en nærliggende mulighet for at siktede ville forspille bevis i saken. I anledning anførslene i kjæremålet bemerker utvalget at det er tilstrekkelig om lagmannsretten drøfter eventuelle endrede forhold og tidsforløpet og for øvrig viser til tidligere avgjørelser, jf. straffeprosessloven §52 første ledd jf. §41 tredje ledd. Ved bedømmelse av om skjellig grunn til mistanke foreligger er det ikke feil saksbehandling å unnlate å drøfte bevissituasjonen nærmere, jf. straffeprosessloven §184 annet ledd, Rt-1998-1492 og Rt-1999-1042.
Ved den siste forlengelse av fengslingen var hovedforhandlingen berammet til 12 desember 2001. Siktede gjorde da gjeldende at han risikerte å sitte i varetekt i ett år uten dom, og at dette er i strid med EMK artikkel 5, jf. artikkel 6. Lagmannsretten fant at fortsatt fengsling ikke er urimelig etter §185 siste ledd. Ut fra sakens «alvorlige karakter, forventet straff og siktedes personlige forhold» kom lagmannsretten til at fortsatt varetekt ikke er i strid med artikkel 5, jf. artikkel 6. Lagmannsretten uttalte at vurderingen var foretatt i» lys av utholdt varetekt sålangt og eventuelle fengslingsforlengelser frem til hovedforhandling.»
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygd på uriktig lovforståelse, jf. Rt-2000-1109 og side 1111 med videre henvisning. Forlengelse av varetektsfengslingen på grunn av vansker med å beramme hovedforhandlingen medfører ikke i seg selv at EMK artikkel 5 nr. 3 som nå er den aktuelle bestemmelse, kan anses krenket, jf. Rt-1999-1042. Utvalget anser kjennelsesgrunnene for tilstrekkelige. Den konkrete vurdering kan ikke prøves i et videre kjæremål.
Det som ellers er påberopt i kjæremålet gjelder de faktiske forhold og lagmannsrettens rettsanvendelse. Utvalget kan ikke prøve slike spørsmål i et videre kjæremål.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.