HR-2002-766 - Rt-2002-839
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-06-18 |
| Publisert: | HR-2002-00766 - Rt-2002-839 (177-2002) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Dommeres habilitet |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om dommeres habilitet i straffesak. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2002-00766, straffesak, habilitet |
| Parter: | A (advokat Helge Wesenberg), B (advokat Oscar Ihlebæk) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Dolva, Matningsdal, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §108, §117, §119, Straffeprosessloven (1981) §376a |
Saken gjelder spørsmål om habilitet i straffesak, jf. domstolloven §117 annet ledd tredje punktum jf. §108.
A, født xx.xx.1975, og B, født xx.xx.1974, ble ved Bergen byretts dom av 8. juni 2001 dømt for overlagt drap samt enkelte andre forhold til henholdsvis 21 og 18 års fengsel samt sikring. Dommen ble anket til Gulating lagmannsrett. Lagretten avsa frifinnende kjennelse etter drapstiltalen. Fagdommerne satte kjennelsen til side, jf. straffeprosessloven §376a. Ny ankeforhandling er berammet i Gulating lagmannsrett i seks uker fra 14. oktober 2002.
De tiltaltes forsvarere fremsatte den 30. mai 2002 begjæring overfor lagmannsretten «om overføring av straffesak til annen domstol» i medhold av domstolloven §119. Grunnlaget var påstått inhabilitet hos samtlige dommere i Gulating lagmannsrett. Konstituert førstelagmann i Gulating lagmannsrett har i brev av 7. juni 2002 forelagt inhabilitetsinnsigelsen for Høyesteretts kjæremålsutvalg til avgjørelse, jf. domstolloven §117 annet ledd tredje punktum, men har ikke søkt om overføring av saken dersom innsigelsen skulle føre frem, jf. domstolloven §119.
A og B har ved sine forsvarere i hovedtrekk anført tre grunnlag for inhabilitetsinnsigelsen som i hovedtrekk kan gjengis slik:
For det første er lagdommer i Gulating lagmannsrett Berit Moldskred Mo gift med politiførstebetjent Kjell Mo ved Hordaland politidistrikt. Politiførstebetjent Mo er etterforskningsleder i drapssaken og er et meget sentralt vitne. Selv om inhabilitet hos én dommer ikke uten videre medfører inhabilitet hos øvrige dommere ved samme domstol, anføres det at det må foretas en konkret vurdering i lys av de øvrige grunnlag inhabilitetsinnsigelsen hviler på.
For det annet gjøres det gjeldende at det etableres et betydelig føringsmoment ved at tre dommere ved samme embete tilkjennegir sin klare oppfatning om at de tiltalte «utvilsomt er skyldige», jf. straffeprosessloven §376a. Selv om forholdet alene ikke vil medføre inhabilitet hos andre dommere ved samme domstol, må dette tillegges betydelig vekt sammenholdt med lagdommers Mos tilknytning til saken.
For det tredje vises det til den helt spesielle medieomtale og mediedebatt som fulgte i kjølvannet av lagmannsrettens beslutning om å sette juryens kjennelse til side. Både representanter for den stedlige påtalemyndighet, og ikke minst «juridisk ekspertise» ved Universitetet i Bergen, omtalte fagdommernes beslutning som en seier for rettssikkerheten og en garanti for det samme. Således ble det i en rekke varianter fremholdt at dette var nok et eksempel på hvor galt det kan gå når skyldspørsmålet i en alvorlig sak legges til en jury. Det er forsvarernes oppfatning at publikum gjennom dette har fått et entydig inntrykk av at fagdommerne avverget en uriktig frifinnelse, og at det i ettertid også blant juridisk ekspertise er full enighet om at juryens kjennelse var uriktig. Det anføres at det vil være særdeles vanskelig å trekke ut meddommere som ikke er påvirket av disse ekspertuttalelsene.
Påtalemyndigheten er kjent med begjæringen og har inngitt kommentar til denne, hvor det i hovedtrekk anføres:
Begjæringen om overføring til en annen domstol på grunnlag av inhabilitet kan ikke føre frem.
Lagdommer Mo er uansett ikke aktuell som dommer i saken, og det er hennes kollegiale forhold til de øvrige dommere som påstås å utgjøre et problem. Det vises til avgjørelsen i Rt-1998-901 og understrekes at lagdommer Mo verken er part i saken eller på annen måte berøres av sakens utfall.
I forhold til de øvrige inhabilitetsinnsigelsene vises det til avgjørelsen i Rt-1998-487. Saksforholdet er tilnærmet identisk i nærværende sak. Også i denne saken ble det anført at store presseoppslag var et moment. Det anføres at forsvarernes gjengivelser og tolkninger av uttalelser som skal ha fremkommet i pressen, ikke er treffende.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det kun er habilitetsspørsmålet som er forelagt utvalget for avgjørelse, jf. domstolloven §117 annet ledd tredje punktum. Overføring av saken til en annen domstol etter domstolloven §119 kan bare skje etter søknad fra lagmannsrettens formann. Slik søknad foreligger ikke.
Spørsmålet som skal avgjøres er om det foreligger «andre særegne omstendigheter ... som er skikket til å svekke tilliten» til dommernes habilitet dersom saken ved den nye hovedforhandling blir ført for Gulating lagmannsrett med dommere derfra, jf. domstolloven §108. Anførselen er at dette er tilfelle for samtlige dommere ved Gulating lagmannsrett, uavhengig av hvilken konkret tilknytning de måtte ha til saken eller sakens parter. Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at dette ikke er tilfelle.
Selv om lagdommer Berit Moldskred Mo, på grunn av ekteskap med politiførstebetjent Kjell Mo, må anses inhabil på grunn av sistnevntes sentrale rolle i saken, er det i henhold til etablert praksis klart at de øvrige medlemmer i en kollegial domstol ikke uten videre blir inhabile i saker der en kollega er part eller har en nær tilknytning til parten. Det vises til Rt-1998-901 og Rt-2000-1891 med videre henvisninger. Det opplyses at politiførstebetjent Mo har vært etterforskingsleder i saken, men har ikke vært og skal heller ikke være, aktor, og må som sådan antas å ha mindre tilknytning til saken enn hva f.eks. en aktor ville ha. Tilknytning som kollega til politiførstebetjent Mos ektefelle, lagdommer Mo, er etter utvalgets oppfatning ikke tilstrekkelig til å svekke tilliten til de øvrige dommeres habilitet.
Det faktum at tre av dommerne ved forrige behandling enstemmig satte lagrettens kjennelse til side i henhold til straffeprosessloven §376a, kan heller ikke være tilstrekkelig til å gjøre samtlige dommere inhabile. Slike avgjørelser hører, selv om de er sjeldent forekommende, til de ordinære plikter lagdommere har ved behandling av straffesaker med lagrette. Lovens betingelser er at avgjørelsen skal være enstemmig, og at de juridiske medlemmer finner det utvilsomt at han er skyldig. De samme dommere skal ikke delta ved den nye behandling. Dette er en del av straffeprosesslovens system og kan ikke i seg selv føre til at de øvrige dommere blir inhabile, jf. Rt-1999-487.
Det som er anført om medieoppmerksomhet kan klart ikke føre til at fagdommerne ved Gulating lagmannsrett er inhabile. Utvalget kan heller ikke se at de tre anførslene samlet skulle tilsi et annet resultat.
Kjennelsen er enstemmig
Slutning:
Kravet om at alle dommere i Gulating lagmannsrett skal vike sete i ankesak 02-00461 tas ikke til følge.