HR-2001-1422 - Rt-2001-1431
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-11-09 |
| Publisert: | HR-2001-01422 - Rt-2001-1431 (262-2001) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om varetektsfengsling med brev- og besøksforbud. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-01422, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Johnny Veum) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Tjomsland, Flock, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §186, §388, Våpenloven (1961) §33, §7, §8 |
Saken gjelder spørsmål om varetektsfengsling med brev- og besøksforbud, jf. straffeprosessloven §184 jf. §171 første ledd nr. 2 og §186 annet ledd.
A, født *.*.1978, ble pågrepet 25. oktober 2001. Han er siktet for ulovlig besittelse og erverv av et håndvåpen samt ammunisjon, jf. våpenloven §33 jf. §7 jf. §8 første ledd. Oslo Politidistrikt begjærte siktede varetektsfengslet i 4 uker med brev- og besøksforbud den 26. oktober 2001. Oslo forhørsrett avsa samme dag kjennelse med slik slutning:
«A, født *.*.1978, blir å løslate.»
Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen på stedet og ba samtidig om at kjæremålet ble gitt oppsettende virkning. Forhørsretten tok begjæringen om oppsettende virkning til følge. Borgarting lagmannsrett avsa 30. oktober 2001 kjennelse med slik slutning:
«A, født *.*.1972, kan holdes varetektsfengslet med brev- og besøksforbud inntil retten eller påtalemyndigheten bestemmer noe annet, men ikke ut over 23. november 2001.»
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg prinsipalt mot lagmannsrettens lovtolking, subsidiært mot lagmannsrettens saksbehandling.
I forhold til lovtolkingen anføres det i hovedsak følgende:
For fengsling etter straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2 må det foreligge bevis som kan forspilles, en reell mulighet for siktede til å ødelegge eller på annen måte forspille bevis, samt en viss sannsynlighet for at siktede vil komme til å bruke denne muligheten.
Lagmannsretten har ikke pekt på hvilke bevis i saken som kan la seg forspille og har heller ikke pekt på hvilke bevis siktede har evne til å forspille. For siktedes egen del er forholdet erkjent, og det kan ikke foreligge fare for bevisforspillelse i så henseende.
Det er ikke holdepunkter for at det er andre personer involvert i saken, noe også forhørsretten la til grunn. Det er da vanskelig å se hvilke bevis det er tale om fare for forspillelse av. Når lagmannsretten til tross for dette har gitt straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2 anvendelse, indikerer dette at retten har tolket loven feil.
Lagmannsretten har gitt bestemmelsen anvendelse under henvisning til at siktede «vil benytte muligheten til å snakke med andre impliserte og påvirke vitner». Slik retten har formulert seg kan man få inntrykk av at retten mener at en hypotetisk og mulig bevisforspillesesfare er tilstrekkelig. Det er som nevnt ikke pekt på hvilke vitner eller medimpliserte siktede kan påvirke. En slik forståelse innebærer en uriktig forståelse av bestemmelsen.
Lagmannsretten har heller ikke anført noe om hvorfor siktede skal forsøke å påvirke vitner eller hypotetiske medskyldige, når forholdet er erkjent. Når lagmannsretten har funnet straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2 anvendelig uten å drøfte dette momentet, avdekker dette at lagmannsretten har foretatt en uriktig tolking av bestemmelsen.
I forhold til saksbehandlingen anføres det i hovedsak følgende:
Siktede har erkjent det forhold siktelsen gjelder og har overfor politiet samtykket i pådømmelse i forhørsretten. Saken må således anses som oppklart. Når lagmannsretten til tross for dette kommer til at det foreligger bevisforspillelsesfare i en slik grad at fengsling er nødvendig, krever dette en særlig begrunnelse. Lagmannsretten har ikke begrunnet sitt standpunkt på en slik måte at det kan etterprøves om straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2 er tolket riktig.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har gitt anvisning på at det kreves en særlig begrunnelse ved bruk av brev- og besøksforbud, jf. Rt-2000-1517. Lagmannsrettens kjennelse tilfredsstiller ikke de krav til begrunnelse som er stillet gjennom kjæremålsutvalgets praksis. Kjennelsen må derfor for et hvert tilfelle oppheves på dette punkt.
A har lagt ned slik påstand:
«Borgarting lagmannsretts kjennelse av 30. oktober 2001 oppheves.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet, og viser til det som er sagt i kjæremålet til lagmannsretten.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det dreier seg om et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven §388.
Lagmannsretten har gitt denne begrunnelse for at det var fare for bevisforspillelse, jf. straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2:
«Etterforskningen i saken er foreløpig i en tidlig fase, men det er opplyst at politiet har mistanke om at siktede er tilknyttet et kriminelt miljø hvor det er våpen og narkotika i omløp. At våpenet ble funnet ladd og gjemt hjemme hos siktede, siktedes uttalelser om at han er redd for at en rivaliserende gjeng skal ta livet av ham og at han trenger våpen for å beskytte seg, styrker etter lagmannsrettens syn mistanken om at siktede har tilknytning til et slikt kriminelt miljø. Lagmannsretten mener det er en nærliggende fare for bevisforspillelse dersom siktede løslates, og det legges til grunn at han da vil benytte muligheten til å snakke med andre impliserte og påvirke vitner og dermed hindre at de nærmere omstendigheter i forbindelse med våpenbesittelsen kan bli klarlagt.»
Kjæremålsutvalget er kommet til at det ikke med tilstrekkelig klarhet fremgår av lagmannsrettens begrunnelse om faren for bevisforspillelse knytter seg til siktede eller andre impliserte.
Siktede har tilstått både besittelse og erverv - i form av lån - av det aktuelle våpenet. I forhold til siktede må faren for bevisforspillelse knytte seg til de forhold som er omfattet av siktelsen, jf. Rt-1990-1197. En nærmere klarlegging av forholdene omkring ervervet og besittelsen vil imidlertid kunne ha betydning ved straffutmålingen, og en fare for bevisforspillelse på disse punkter vil derfor kunne være relevant i forhold til straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2. Dersom lagmannsretten har bygget på dette synspunkt, burde imidlertid dette ha kommet klart til uttrykk i kjennelsen, og den nærmere vurdering av fengslingsvilkårene - herunder spørsmålet om varetektsfengsling ville innebære et uforholdsmessig inngrep overfor siktede - måtte ha skjedd med dette som bakgrunn.
Lagmannsrettens begrunnelse kan imidlertid også forstås slik at den gjelder faren for bevisforspillelse i forhold til andre impliserte. Bestemmelsen i §171 første ledd nr. 2 gir hjemmel for varetektsfengsling på grunn av bevisforspillelse overfor medskyldige og det er ikke nødvendig at den medskyldige er identifisert. Det er ikke et krav om at faren for bevisforspillelse gjelder samme forhold som siktelsen, men det må dreie seg om samme sakskompleks, jf. Rt-1999-2020. Faren for bevisforspillelse må imidlertid vurderes særlig grundig der den gjelder i forhold til en medsiktet, jf. Rt-1994-1336 og Rt-2000-343 med henvisninger til lovforarbeidene. Dette må gjelde desto mer i en sak som den foreliggende, hvor mulige andre impliserte ikke er identifisert. Dersom lagmannsretten har ment å begrunne varetektsfengslingen med faren for bevisforspillelse i forhold til andre impliserte, kan utvalget på denne bakgrunn ikke se at begrunnelsen tilfredstiller de krav som er stilt opp i rettspraksis. Slik begrunnelsen er utformet kan utvalget heller ikke se at det fremgår om de forhold som faren for bevisforspillelse anses knyttet til, kan sies å gjelde samme sakskompleks som siktelsen.
Kjæremålsutvalget finner etter dette at lagmannsrettens begrunnelse ikke er tilstrekkelig til at utvalget kan prøve om kjennelsen bygger på en riktig tolkning av straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2. Kjennelsen blir følgelig å oppheve.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.