HR-2000-121-K - Rt-2000-1809
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-07-20 |
| Publisert: | HR-2000-00121-K - Rt-2000-1809 (445-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Hjelpeintervensjon |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om hjelpeintervensjon skulle tillates i ankesak for Høyesterett. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-2000-00121K, nr. 55/1999 |
| Parter: | I. Storebrand Skadeforsikring AS (advokat Emil Bryhn) mot A (advokat Erik Johnsrud). II. A (advokat Erik Johnsrud) mot Storebrand Skadeforsikring AS (advokat Emil Bryhn). Hjelpeintervenient: Landsforeningen for Trafikkskadde (advokat Christian Lundin) |
| Forfatter: | Lund, Rieber-Mohn, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §75, §76, §77, §374, Bilansvarslova (1961) §7, EØS-loven (1992) §2 |
Saken gjelder spørsmål om hjelpeintervensjon skal tillates i ankesak for Høyesterett.
Frostating lagmannsrett påla i dom 21. september 1998 Storebrand Skadeforsikring AS (heretter Storebrand) å betale erstatning til A for personskade etter en trafikkulykke i 1995. Hun var passasjer i en bil som kjørte av veien. årsaken til ulykken var at sjåførens kjøreferdigheter var svekket på grunn av alkoholpåvirkning. Den skadevoldende motorvogn var forsikret i Storebrand, som avviste As erstatningskrav under henvisning til bilansvarsloven §7 tredje ledd bokstav b. Lagmannsretten la til grunn at ulykken inntraff på grunn av førerens alkoholpåvirkning, og at A visste at føreren var påvirket av alkohol. Retten fant at bilansvarsloven §7 tredje ledd bokstav b var i strid med EØS-retten, og satte bestemmelsen til side i henhold til EØS-loven 27. november 1992 nr. 109 §2. As erstatning ble redusert med 30 % på grunn av medvirkning, jf. bilansvarsloven §7 første ledd.
Storebrand har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og A har erklært motanke. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning 6. april 1999 ble anken og motanken henvist til Høyesterett. Under ankesakens behandling i Høyesterett besluttet retten 21. februar 2000 at saken i sin helhet skulle avgjøres av den samlede Høyesterett.
I prosesskrift av 21. juni 2000 har Landsforeningen for Trafikkskadde (heretter LFT) erklært hjelpeintervensjon i saken, jf. tvistemålsloven §75 og §76. I prosesskriftet er i hovedsak anført:
LFT har rettslig interesse i at A vinner, jf. tvistemålsloven §75. Hun ble hardt skadet i trafikkulykken, og hennes sak faller inn under foreningens formål, som er å verne om de trafikkskaddes interesser. Foreningen er landsomfattende og har om lag 4.000 medlemmer. Det dreier seg om en veletablert og anerkjent organisasjon med stor representativitet på sitt område.
LFT har stor generell og spesiell interesse i utfallet av saken, dels ved at mange lignende saker verserer og dels i at A som medlem når fram med sitt krav. En hjelpeintervensjon vil også bidra til å oppveie det vesentlige misforhold mellom partene i økonomisk henseende. Saken reiser vanskelige rettslige problemstillinger, og ut fra rettssikkerhetshensyn er det påkrevd at LFT gis anledning til å intervenere.
Det vil være til fordel for Storebrand hvis staten får adgang til å opptre under plenumsbehandlingen av saken, slik Regjeringsadvokaten har bedt om, idet staten vil støtte selskapets syn. I så fall vil misforholdet mellom partene forrykkes enda mer. Dette øker behovet for å tillate LFT å intervenere i saken til fordel for A.
I prosesskrift av 26. juni 2000 har Storebrand motsatt seg at LFT gis anledning til å intervenere i saken. Det er i hovedsak anført:
LFT har ikke rettslig interesse i saken, idet domsresultatet ikke vil influere på LFTs egne rettigheter og plikter. LFT har således bare en prejudikatinteresse i sakens utfall, noe som ikke er tilstrekkelig til å begrunne hjelpeintervensjon. Det er vist til juridisk teori og praksis.
Bilansvarsloven §7 tredje ledd bokstav b bidrar til å motvirke promillekjøring. Bestemmelsens formål er å forhindre personskader forårsaket av promillekjøring, noe som vel også er i LFTs interesse. På denne bakgrunn kan ikke medlemmene i LFT ha noen klar interesse i at A vinner saken. LFT som organisasjon er iallfall ikke berørt i en slik grad at foreningen bør tillates å opptre som hjelpeintervenient, jf. Rt-1982-1710, Rt-1983-430 og Rt-1987-351.
A opptrådte meget kritikkverdig ved å medvirke psykisk til kjøringen. Ut over hennes egen skade og at en person ble drept ved ulykken, kunne kjøringen ha medført at andre, uskyldige trafikanter ble drept. I relasjon til egen personskade hadde hun fullt ut solidarisert seg med denne faren. Under disse forhold er ikke LFT berørt i en slik grad at hjelpeintervensjon bør tillates.
En hjelpeintervensjon fra LFT vil bare bidra til å vidløftiggjøre saken, uten at nye argumenter av betydning blir tilført.
Det er intet vesentlig misforhold mellom partene i saken. A har fri sakførsel for Høyesterett. Så langt er hennes interesser blitt ivaretatt på en meget god måte og med den juridiske bistand som har vært nødvendig.
A har i prosesskrift 13. juli 2000 bestridt at hennes passive deltakelse på kjøreturen medførte noen tilskyndelse til kjøringen eller psykisk medvirkning. Hun har presisert at hennes medlemskap i LFT og at foreningen støtter henne i denne sak ikke er uforenlig med foreningens uttalte holdning til promillekjøring. LFT har i prosesskrift samme dag lagt fram vedtekter og prinsipprogram for foreningen. Det anføres blant annet at foreningen går inn for en nullgrense, og at om A vinner fram i saken, vil øvrige medlemmer stå vesentlig sterkere i sine saker. Prosesskriftene er sendt de øvrige prosessfullmektiger til underretning.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at når retten til hjelpeintervensjon er bestridt, skal spørsmålet avgjøres ved kjennelse, jf. tvistemålsloven §77. Saken behandles av kjæremålsutvalget etter samme lov §374 fjerde ledd.
Hjelpeintervensjon kan på ethvert trinn av saken erklæres av den som har en «rettslig interesse» i at en av partene vinner, jf. tvistemålsloven §75. Utgangspunktet er at hjelpeintervenienten må ha en interesse av domsutfallet utover prejudikatsverdien av dommen. Selv om en interesseorganisasjons egne rettigheter og plikter ikke er berørt, kan imidlertid slike organisasjoner etter praksis intervenere i saker som er anlagt av ett eller flere medlemmer, når utfallet avhenger av løsningen av prinsipielle spørsmål av generell betydning for medlemmene, jf. Rt-2000-322 med videre henvisninger.
Det framgår av §2 i LFTs vedtekter at foreningen blant annet har til formål å ivareta medlemmenes interesser overfor myndigheter og forsikringsselskaper, og å bidra til å støtte skadde, pårørende og etterlatte. Foreningens prinsipprogram presiserer målsettingen i vedtektene og bestemmer herunder blant annet at alle som skades i trafikken, skal ha fullt oppgjør for tapte ervervsmuligheter, livskvalitet og skadebetingede utgifter. LFT har understreket at foreningen har en klar interesse i at A får den erstatning hun har krav på i henhold til forsikringsavtalen som Storebrand har fatt betalt for.
Utvalget finner at LFTs interesse i å få klarlagt de spørsmål som ankesaken reiser, må anses tilstrekkelig til å tillate hjelpeintervensjon etter tvistemålsloven §75.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Landsforeningen for Trafikkskadde tillates å opptre som hjelpeintervenient for Høyesterett.