HR-2000-455 - Rt-2000-2142

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	2000-12-22
Publisert:	HR-2000-00455 - Rt-2000-2142 (522-2000)
Stikkord:	Straffeprosess, Gjenopptakelse, Incest
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om gjenopptakelse av sedelighetssak. A ble 16. mars 1984 dømt til fengsel i 3 år og 6 måneder og sikring i 5 år for fire seksuelle overgrep begått i tidsrommet desember 1982-september 1983. Domfellelsen gjaldt et tilfelle av fullbyrdet voldtekt til samleie, to tilfeller av fullbyrdet voldtekt til utuktig omgang og ett tilfelle av forsøk på voldtekt til utuktig omgang. De fornærmede var i to av sakene under 14 år og i en sak under 16 år. Den fjerde fornærmede var 32 år da overgrepet fant sted. A begjærte i juni 1998 saken gjenopptatt. Grunnlaget var en omfattende utredning (bevisanalyse) av Tore Sandberg. Borgarting lagmannsrett forkastet begjæringen i kjennelse 4. februar 2000. A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder i hovedsak feil ved lagmannsrettens bevisbedømmelse. Utvalget la til grunn at vurderingstemaet etter § 391 nr. 3 var om de nye omstendigheter eller bevis dersom de hadde foreligget for retten da saken ble pådømt sett i sammenheng med de øvrige omstendigheter og bevis som forelå for den dømmende rett, måtte medføre at det forelå en rimelig mulighet for frifinnelse, jf. Rt-1999-690. Omstendigheter eller bevis har vært ansett for å være nye når de ikke har vært ført for den dømmende rett, og dermed ikke har kunnet påvirke utfallet, jf. Rt-1988-824 og Rt-1993-1085. Dette gjelder selv om omstendigheter eller bevis hadde vært kjent for en part eller for partene. Nye forklaringer fra domfelte eller vitner som hadde forklart seg for den dømmende rett, har ikke vært ansett som nye omstendigheter eller nye bevis som gir grunnlag for gjenopptakelse etter § 391 nr. 3, jf. Rt-1998-289. Nye vurderinger av de bevis som ble ført for den dømmende rett er normalt heller ikke en ny omstendighet eller et nytt bevis etter §391 nr. 3, jf. Rt-1997-1186. Utvalget fant at vilkårene for gjenopptakelse etter § 391 nr. 3 var oppfylt for tiltalen postene III og VI om voldtekt til samleie av en 10 år gammel jente. Utvalget fant videre at vitnes iakttagelse av domfelte kjørende i sin bil i det tidsrom overgrepet etter all sannsynlighet hadde funnet sted, var et nytt bevis som synes egnet til frifinnelse. Høyesteretts kjæremålsutvalg fant på dette grunnlag å tillate saken gjenopptatt for to tiltaleposter.
Saksgang:	Borgarting lagmannsrett 04.02.2000 - Høyesterett HR-2000-00455, straffesak, kjæremål
Parter:	A (advokat Steinar H. Glimsholt) mot Den offentlige påtalemyndighet
Forfatter:	Dolva, Stang Lund, Matningsdal
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §391, §392, §226, §294, §397, §398, §417, Straffeprosessloven (1887) §363, §392, §40, Straffeloven (1902) §115, §192, §195, §196, §39, §49, LOV-1993-06-11-80

Saken gjelder spørsmålet om gjenopptakelse av sedelighetssak.

A ble 16. mars 1984 av daværende Eidsivating lagmannsrett dømt til fengsel i tre år og seks måneder og sikring i fem år etter straffeloven §39 nr. 1 a-f for overtredelser av straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ, §192 første ledd 1. straffalternativ, §192 første ledd jf. §49, §195 første ledd, §195 første ledd jf. §49 og §196 første ledd. Han ble også dømt til å betale oppreisning til tre av de fornærmede med 30 000 kroner til hver. Dommen ble ikke anket.

A krevde 30. august 1984 gjenopptakelse av hele saken. Eidsivating lagmannsrett forkastet begjæringen 20. desember 1984 etter dagjeldende straffeprosesslov §417 fordi verken grunnlaget eller hvilke bevis som ville bli ført, var angitt i begjæringen eller senere.

A ble 29. oktober 1985 overført til Ila landsfengsel og sikringsanstalt. Den 15. august 1986 ble han løslatt på prøve og overført til sikring etter straffeloven §39 nr. 1 bokstavene a, b og c. Lengstetiden for sikringen utløp 17. april 1991.

Domfellelsen gjaldt ett tilfelle av fullbyrdet voldtekt til samleie, to tilfeller av fullbyrdet voldtekt til utuktig omgang og ett tilfelle av forsøk på voldtekt til utuktig omgang. De fornærmede var i to av sakene under 14 år og i en sak under 16 år. Den fjerde fornærmede var 32 år da overgrepet fant sted. Lagretten svarte ja på alle spørsmål den ble forelagt, og A ble kjent skyldig etter tiltalen.

Tiltalebeslutningen var slik:

«I. Straffeloven §192 første ledd, 1. str. alt.

for ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse, å ha tvunget noen til utuktig omgang,

a) ved torsdag 23. desember 1982 ca kl. 0915 i skogen nordvest for veien som fører til X i Y, å ha tatt B med makt og dyttet henne foran seg inn i skogen, hvor han presset sin jakke over hennes ansikt, dro hennes langbukse, strømpebukse og truse ned til ca midt på lårene og førte en eller flere fingre inn i vagina, alt mens han truet med å drepe henne,

b) ved mandag 30. mai 1983 ca kl. 2300 i skogen ved Z i Y, å ha revet C med makt ned fra hennes sykkel, bakbundet henne, bundet et skjerf for øynene hennes og dyttet henne foran seg inn i skogen, hvor han bandt enda et skjerf over hennes øyne, dro av henne langbukse og truse, la seg oppå henne, gned penis mot magen hennes og førte to fingre inn i vagina og forsøkte å føre penis inn i vagina,

II. straffeloven §192, jfr, §49

for å ha foretatt en handling hvorved tilsiktedes påbegynt utførelsen av den ikke fullbyrdede forbrytelse, nemlig ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse, å ha tvunget noen til utuktig omgang,

ved tirsdag 7. juni 1983 ca kl. 1440 på veien mellom - - -veien og - - - i Y, å ha forsøkt å tvinge D til utuktig omgang, ved med makt å dra henne bort til sin bil og forsøke å få henne inn i bilen, men uten å lykkes, idet hun løp fra stedet,

III. straffelovens §192, første ledd, 2. straffalternativ

for ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse, å ha tvunget noen til utuktig omgang, samleie,

ved mandag 12. september 1983 ca kl. 1400 i skogen ved Æ i Ø, Å, å ha revet E med makt ned fra hennes sykkel, bakbundet henne, bundet et skjerf for øynene hennes, og båret henne inn i skogen, hvor han presset en jakke over hennes ansikt og førte penis inn i vagina slik at hyminalringen sprakk og hun begynte å blø, alt mens han truet med å drepe henne,

IV. straffelovens §196 første ledd

for å ha hatt utuktig omgang med barn under 16 år,

ved til tid og på sted som nevnt under post I a), å ha hatt den der nevnte utuktige omgang med B, f. *.*.1967,

V. straffelovens §195, første ledd, jf. §49

for å ha foretatt en handling hvorved tilsiktedes påbegynt utførelsen av den ikke fullbyrdede forbrytelse, nemlig ved å ha utuktig omgang med barn under 14 år,

ved til tid og sted som nevnt under post II, å ha forsøkt å ha utuktig omgang med D, f. *.*.1971,

VI. straffelovens §195 første ledd

for å ha hatt utuktig omgang med barn under 14 år, samleie,

ved til tid og sted som nevnt under post III å ha hatt den der nevnte utuktige omgang, samleie, med E, f. *.*.1972.»

A begjærte 5. juni 1998 saken gjenopptatt. Borgarting lagmannsrett forkastet begjæringen i kjennelse 4. februar 2000. Saksforholdet og partenes anførsler framgår av lagmannsrettens kjennelse.

A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder i hovedsak feil ved bevisbedømmelsen. Det er også anført feil ved saksbehandlingen fordi lagmannsretten ikke har sørget for sakens fullstendige opplysning, jf. straffeprosessloven §294. Retten skulle av eget tiltak ha iverksatt bevisopptak av de påberopte nye vitner eller besluttet muntlig forhandling med avhør av vitner selv om A ikke krevde dette, jf. §397 annet ledd og §398 annet ledd.

Domfeltes advokat har i brev 4. august 2000 bedt Høyesterett sørge for at det iverksettes etterforskning overfor en annen navngitt person for de forhold som saken om gjenopptakelse gjelder, og at det holdes bevisopptak av ham, jf. straffeprosessloven §397 annet ledd. Det er blant annet vist til Rettsmedisinsk Institutts undersøkelse 10. januar 1984 av hårprøver i saken E. Det anføres at vedkommende har vært domfelt for flere voldtekter, og en av dommene gjelder blant annet fullbyrdet voldtekt til samleie 9. november 1983 av en 15 år gammel jente i samme område. Høyesteretts kjæremålsutvalg finner ikke grunn til å anmode om etterforskning av ham eller å beslutte at det holdes bevisopptak til avhør av ham.

Den kjærende part, A, har kort oppsummert anført:

Begjæring om gjenopptakelse er begrunnet både i nye bevis, bevis som ikke ble framlagt for den dømmende rett selv om opplysningene fantes i politidokumentene og tidligere bevis sammenholdt med nye bevis, jf. straffeprosessloven §391 nr. 3 og §392 annet ledd. Grunnlaget for begjæringen er Tore Sandbergs utredning (bevisanalyse) på 273 sider med et vedlegg.

Den helt avgjørende problemstilling er om lagmannsretten i år 2000 kan utelukke at lagretten i 1984 ville ha kommet til et annet standpunkt hvis de nye vitnene som påberopes i begjæringen, hadde forklart seg under hovedforhandlingen. Det gjøres gjeldende at A åpenbart ville kunne ha blitt frifunnet om lagretten hadde fått se og høre disse vitnene.

Lagmannsretten hevdes å ha bedømt bevisene feil. Premissene inneholder en rekke momenter som taler i favør av A. Til tross for dette konkluderer retten konsekvent i hans disfavør. Det bestrides at sammenfallet mellom de fornærmedes og As forklaringer er så omfattende at det i utgangspunktet er vanskelig å tenke seg at A har forklart seg om noe som ikke er selvopplevd. Tvert om viser det store antall uoverensstemmelser mellom hans forklaringer, de fornærmedes forklaringer og bevisene for øvrig, at A ikke kan være gjerningsmannen.

Domfellelsen av A bygger i hovedsak på hans mange forklaringer og tilståelser i politiavhør. A nektet imidlertid all skyld i avhør 17. november 1983 og fastholdt dette under hovedforhandlingen. Det anføres at forklaringene til politiet var uriktige, hvilket blant annet underbygges av at A i avhør det første døgnet etter pågripelsen tilsto et drap og flere fullbyrdete voldtekter han ikke hadde hatt noen befatning med.

Den dømmende rett fikk i 1984 ikke opplysninger om at A første døgn etter pågripelsen blant annet hadde tilstått en rekke forhold som ikke var anmeldt. Lagmannsretten har feilaktig kommet til at det i dag ikke er lett å ta stilling til om han til politiet ga uttrykk for at han hadde begått straffbare handlinger, eller bare i høyden planla slike. Opplysningene som ikke ble forelagt den dømmende rett, viser at A «tilsto» fullbyrdete forbrytelser.

As kjørelærer, F, og hans lærer i ungdomsskolen, G, opplyste kort tid etter pågripelsen politiet om at A lett kunne ta på seg skyld og innrømme forhold han ikke hadde begått. Gs skriftlige uttalelse 3. januar 1985 viser at han var sterkt urolig over og stilte seg helt uforstående til domfellelsen. Han skriver også at for eksempel politiavhør av A kan føre på villspor og gi anledning til fullstendige feilslutninger. F og G ble ikke ført som vitner for den dømmende rett. Brevet og forklaringer fra F og G påberopes som nye bevis.

I den utstrekning det er sammenfall mellom As og de fornærmedes forklaringer, kan dette skyldes flere forhold. A kan ha blitt gitt informasjon under politiavhørene, slik han ble under avhøret om saken H, hvor han tilsto fullbyrdet voldtekt til samleie og et drap. Den etterfølgende obduksjon og andre omstendigheter viste at avdøde ikke hadde vært utsatt for overgrep. Sammenfallet mellom forklaringene til A og de fornærmede i sakene D og E kan også skyldes at han før pågripelsen hadde lest om overgrepene i avisene. Det kan heller ikke utelukkes at A ble utsatt for et utilbørlig press under avhør.

Sandberg har i bevisanalysen påvist 84 vesentlige feil i As forklaringer sammenholdt med de øvrige bevis som viser at han ikke kan ha vært gjerningsmannen. Forklaringene fra vitner som ikke ble ført for den dømmende rett, og Sandbergs bevisanalyse etablerer et alibi for A i saken E. Det anføres i sammendraget av Sandbergs bevisanalyse, at analysen i seg selv utgjør et nytt bevis som tilfredsstiller kravene til gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr. 3.

I saken E påberopes som nye bevis forklaringer av As lærere i ungdomsskolen, I og G, og Is ektefelle. Is forklaringer til politiet 19. september og 12. oktober 1983 gir A alibi i saken E. Han observerte A i hans bil på - - -veien ved Q skole på det tidspunkt overgrepet mot E fant sted. G, som kjenner A ganske godt, observerte intet påfallende ved A da han snakket med ham utenfor valglokalet umiddelbart etter at han angivelig skulle ha begått det alvorlige overgrepet. Denne observasjon framgår også av den skriftlige uttalelse av 3. januar 1985. Det hevdes å være en meget alvorlig feil at I og G ikke ble ført som vitner for lagmannsretten i 1984.

Lagmannsretten har uriktig funnet at styrken av de momenter som taler for As skyld medfører at Is forklaring ikke er egnet til å føre til frifinnelse eller utgjør et særlig forhold som gjør det tvilsomt at dommen er riktig. Overfor Sandberg har I bestemt fastholdt sine observasjoner også etter å ha vært gjort kjent med lagmannsrettens avgjørelse i saken om gjenopptakelse. I har uttalt at han er sikker på at han så A i sin bil ved Q skole på det aktuelle tidspunkt, og en ny forklaring hans ektefelle har gitt til Sandberg underbygger dette.

Lagmannsretten skulle ha gått nærmere inn på forklaringene til I og G og holdt bevisopptak selv om dette ikke var krevd, jf. straffeprosessloven §294 og §397 annet ledd. Det begjæres at Høyesteretts kjæremålsutvalg beslutter at I, Is ektefelle og G avhøres ved rettslig bevisopptak.

Under enhver omstendighet viser Sandbergs bevisanalyse at det er meget tvilsomt, og i alle fall tvilsomt, om domfellelsen av A er riktig, slik at tungtveiende hensyn tilsier at hans skyld blir prøvd på ny. Vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §392 annet ledd både før og etter lovendringen 11. juni 1993 hevdes å være oppfylt for alle de forhold som han er dømt for.

A har nedlagt slik påstand:

«Begjæring om gjenopptagelse tas til følge.»

Oslo statsadvokatembeter har i påtegning 24. mars 2000 uttalt at kjæremålet ikke inneholder nye opplysninger som fordrer ytterligere uttalelser. Påtalemyndighetens synspunkter på begjæringen om gjenopptakelse framgår av Fredrikstad politidistrikts innstilling 25. september 1998, møtende aktors uttalelse 24. november 1998 til Oslo statsadvokatembeter og vedleggene 1-9 til uttalelsen. Synspunktene kan sammenfattes slik:

Politiet var klar over at A var spesiell. Etter få dager ble det konstatert at A ikke kunne være gjerningsmannen i saken H fordi obduksjonen og andre omstendigheter klarla at intet overgrep hadde funnet sted. Etterforskerne og påtalemyndigheten var fra da av fullt oppmerksom på at As øvrige tilståelser måtte etterprøves nøye. Det framgår også av avisene fra den gang at dette var et tema, og at etterforskerne var seg bevisst problemstillingen.

Etterforskningsavdelingen ved Kriminalpolitisentralen (Kripos) ga allerede dagen etter pågripelsen bistand til taktisk etterforskning fordi A hadde tilstått å ha drept en 15 år gammel jente i P. Politibetjent Sjur Aarthun ved Kripos som fra da av foretok alle avhørene av A, har uttalt i brev 17. september 1998 til Fredrikstad politidistrikt at opplysninger om eventuelle tekniske funn og opplysninger fra vitner ikke ble foreholdt A før han selv hadde fått anledning til å gi sin egen forklaring om saksforholdet. Etterforskerne utviste en særlig grad av forsiktighet fordi A hadde et åpenbart handikap, og fordi han hadde innrømmet et forhold (drap) som han ikke kunne ha begått. Det ble lagt vekt på dette ved spørsmålsstillingen under avhørene og ved nedtegning av avhørene. Aarthun gjorde rede for dette i sin forklaring for den dømmende rett, og andre bevis ble også ført om domfeltes personlige egenskaper.

I straffesaker er det regelen mer enn unntaket at det ikke er fullt samsvar mellom tiltaltes og fornærmedes og eventuelle andre vitners forklaringer med hensyn til hendelsesforløpet, beskrivelse av hårfarge, alder, høyde, påkledning og liknende. Begjæringen om gjenopptakelse gjelder fire tilfeller av seksuelle overgrep med store likhetspunkter. Påtalemyndigheten er ikke enig i at avgjørende detaljer i forklaringene til A er uriktige. Sammenfallet mellom de fornærmedes og As forklaringer om overgrepene er så omfattende på vesentlige punkter, at det er vanskelig å tenke seg at han har forklart seg om noe som ikke er selvopplevd. Dette underbygges av hans forklaringer om detaljer vedrørende overgrepene som bare offeret og gjerningsmannen kjente til. Sakene E og D var omtalt i avisene, men det er ikke klarlagt hva domfelte har lest og eventuelt husket av dette da han ble avhørt. Det er helt usannsynlig at A kan ha hatt noen klar erindring om detaljer som sto i avisene til dels lenge før han forklarte seg for politiet. Uansett har de fornærmede og A forklart seg tilnærmet likt om detaljer som ikke var omtalt i avisene. Lagretten foretok en samlet vurdering av bevisene ut fra en helhetlig vurdering, og kom til at A var skyldig i alle overgrep.

Det eneste som i tilfelle kunne forklare at A har vært i stand til å gi så detaljerte og sammenfallende forklaringer om hendelsesforløpet, måtte være at etterforskerne i strid med alle regler for etterforskning har gitt ut opplysninger om sakene slik at han kunne gjenta dem og systematisk tilpasse sine forklaringer til de fornærmedes. Hva A kunne ha fått vite under avhørene var et bevistema under hovedforhandlingen. Sandberg avliver selv sin egen teori ved å hevde at han har funnet 84 graverende feil i As forklaringer. Dette er ikke forenlig med at hans forklaringer er søkt tilpasset til de fornærmedes forklaringer.

Av de nye vitnene som påberopes er det bare I som eventuelt kunne gitt A alibi. Han var imidlertid i følge forklaringene 19. september og 12. oktober 1983 til politiet, ikke sikker på at det var A han så ved Q skole da overgrepet mot E fant sted. As egne forklaringer gir ingen holdepunkter for at han kan ha møtt I ved Q skole i det aktuelle tidsrom. Han har gitt til dels svært forskjellige forklaringer på hva han foretok seg fra han forlot Å trygdekontor til han ble sett ved valglokalet på Å barneskole etter at overgrepet mot E hadde funnet sted. As forsvarer var kjent med Is politiforklaring, men valgte ikke å føre ham som vitne. Sandbergs rekonstruksjon for å prøve å godtgjøre at A etter at han hadde forlatt trygdekontoret ikke kunne rekke fram i tide til overfallet på E, gir heller ikke A alibi. Påvisningen er basert på bestemte forutsetninger om når A forlot trygdekontoret som vanskelig kan forenes med vitneforklaringene til de som var til stede, og antakelser om tiden fornærmede etter siste time brukte på skolen før hun startet på veien hjem.

Sandbergs «bevisanalyse» inneholder for øvrig i det vesentlige en sammenstilling av opplysninger som er hentet fra saksdokumentene. Men alle problemstillingene som Sandberg har tatt opp, var sentrale under etterforskningen og ved den etterfølgende pådømmelse. Ut fra Sandbergs framstilling kan domfellelsen bare forklares med at tjenestemenn i Fredrikstad politidistrikt, Kripos, påtalemyndigheten og forsvareren har vært helt uten evne til å vurdere de bevis som framkom under etterforskningen, og at lagmannsretten medregnet lagretten har vært ute av stand til å vurdere de bevis som ble ført under hovedforhandlingen.

En gjennomgang av alle fire sakene viser så mange sammenfall mellom de fornærmedes og As forklaringer at det vanskelig kan tenkes at A har «fantasert» seg til det han har forklart uten å være gjerningsmannen. Saken er en typisk bevissak, midt i lagrettens primære kompetanse. En gjenopptakelse på det foreliggende grunnlag vil være en direkte tilsidesettelse av lagrettens bevisbedømmelse.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens kjennelse vedrørende gjenopptakelse av daværende Eidsivating lagmannsretts dom. Utvalget har full kompetanse.

Begjæringen om gjenopptakelse og kjæremålet er begrunnet i nye bevis, bevis som ikke har vært framlagt for den dømmende rett selv om opplysningene fantes i politidokumentene og tidligere bevis sammenholdt med nye bevis, jf. straffeprosessloven §391 nr. 3 og §392 annet ledd. Det framgår ikke direkte av kjæremålet om det bare retter seg mot lagmannsrettens bevisbedømmelse eller om også lovanvendelsen angripes. Enkelte anførsler kan forstås slik at også lovanvendelsen angripes.

Utvalget bemerker at begjæringen gjelder samtlige forhold som domfelte er kjent skyldig i. Hvert enkelt forhold må imidlertid som utgangspunkt vurderes individuelt, selv om avhørssituasjonen og andre omstendigheter som påberopes, gjelder samtlige forhold.

Generelt om straffeprosessloven §391 nr. 3 og §392 annet ledd

Utvalget bemerker innledningsvis at gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr. 3 bare kan finne sted når det påberopes en ny omstendighet eller et nytt bevis som «synes egnet til å føre til frifinnelse». En rimelig mulighet har vært ansett for tilstrekkelig, jf. eksempelvis Rt-1999-690. Ved avgjørelsen av om gjenopptakelse skal tillates vil vurderingstemaet være betydningen av de nye omstendigheter eller bevis dersom de hadde foreligget for retten da saken ble pådømt sett i sammenheng med de øvrige omstendigheter og bevis som forelå for den dømmende rett. Den kjærende part bygger imidlertid på feil lovforståelse når det anføres at gjenopptakelse må besluttes med mindre retten nå finner å kunne utelukke at den dømmende rett i 1984 ville ha kommet til et annet resultat om de nye omstendigheter eller nye bevis hadde foreligget ved pådømmelsen.

Omstendigheter eller bevis er nye når de ikke har vært ført for den dømmende rett, og dermed ikke har kunnet påvirke utfallet, jf. Rt-1988-824 på side 828 og Rt-1993-1085. Selv om omstendigheten eller beviset har vært kjent for en part eller for partene, kan de likevel benyttes som grunnlag for gjenopptakelse etter §391 nr. 3, jf. dog 2. punktum. Nye forklaringer fra domfelte eller vitner som har forklart seg for den dømmende rett, har ikke vært ansett som nye omstendigheter eller nye bevis som gir grunnlag for gjenopptakelse etter §391 nr. 3, jf. Rt-1998-1112. Nye sakkyndige erklæringer har derimot vært ansett som nye bevis, selv om de ikke er basert på nytt materiale, jf. Rt-1994-1149 med videre henvisninger. Nye vurderinger av de bevis som ble ført for den dømmende rett er normalt ikke en ny omstendighet eller et nytt bevis etter §391 nr. 3, jf. Rt-1997-1186 for så vidt angår nye sakkyndige erklæringer som viser ulike nyanser i synet på hvor sannsynlig eller usannsynlig det tidligere antatte tidspunkt for når døden inntraff må antas å være.

Gjenopptakelse til gunst for domfelte kan etter §392 annet ledd i alle tilfelle besluttes når «særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny.» Bestemmelsen ble endret ved lov 11. juni 1993 nr. 80 og gjelder for avgjørelser som er blitt rettskraftige etter 1. januar 1980, jf. Rt-1994-426. Den har vært forstått slik at vilkårene for gjenopptakelse fortsatt skal være strenge etter lempingen, hvor «meget tvilsomt» ble endret til «tvilsomt», jf. Rt-1999-554 på sidene 557-558. Det kreves at «særlige forhold» gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og i tillegg at «tungtveiende hensyn» tilsier at siktedes skyld blir prøvd på ny. Høyesterett har i kjennelse inntatt i Rt-1999-554 på sidene 558-59 uttalt at det til fordel for gjenopptakelse ikke kan legges særlig vekt på at skyldspørsmålet har vært avgjort av en lagrette, hvor domsgrunnene for skyldspørsmålet bare består i en henvisning til lagrettens kjennelse når denne legges til grunn, jf. straffeprosessloven av 1887 §363 annet ledd 1. punktum (nå §40 første ledd).

§392 annet ledd inneholder ingen begrensninger med hensyn til de «særlige forhold» som kan være relevante ved vurderingen av om det er tvilsomt om den fellende dom er riktig. Den domstol som skal ta stilling til gjenopptakelse, kan etter omstendighetene også ta hensyn til arten og kvaliteten av de bevis eller den beviskjede den dømmende rett har bygd på, jf. Rt-1995-165.

Når utvalget skal vurdere en begjæring om gjenopptakelse, er det av vesentlig betydning at den dømmende rett avgjorde skyldspørsmålet på grunnlag av umiddelbar bevisførsel, mens bevisføringen for Høyesteretts kjæremålsutvalg er middelbar. Skyldspørsmålet avgjøres etter rettens (eller lagrettens) samlede inntrykk av bevisførselen ut fra de strenge krav til bevis i straffesaker. Dersom avgjørelsen av skyldspørsmålet i det vesentlige er basert på forklaringer, står tiltaltes og vitners troverdighet sentralt. Opptreden i retten og måten forklaringene framkommer på, er viktige omstendigheter ved bedømmelsen av troverdigheten. Den rett som skal avgjøre spørsmålet om gjenopptakelse, vil normalt ha et dårligere grunnlag enn den dømmende rett når begjæringen ikke er basert på nye omstendigheter eller nye bevis. Særlig gjelder dette i saker som ble avgjort for mange år siden.

Selv om det på grunnlag av tiltaltes og vitners forklaringer til politiet og andre omstendigheter kan reises tvil om dommen er riktig, tilsier forskjellene ved bevisføringen og bevisbedømmelsen at retten bør vise tilbakeholdenhet med å tillate gjenopptakelse, jf. Rt-1999-558. De umiddelbare forklaringene under hovedforhandlingen har ofte nyanser og presiseringer i forhold til politiforklaringene, og eventuelle uklarheter kan komme fram og bli avklart. I de tilfellene det er motstrid mellom politiforklaringene og forklaringen for den dømmende rett, vil spørsmålet om tiltaltes og vitnenes troverdighet være et sentralt tema.

Domfeltes forklaringer

Lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet var i hovedsak basert på domfeltes forklaring under hovedforhandlingen sammenholdt med hans forklaringer til politiet som ble dokumentert, dokumentasjon av dommeravhørene av de tre mindreårige fornærmede, de umiddelbare forklaringene til 32 vitner og herunder en av de fornærmede, og skriftlige uttalelser fra og forklaringene til de rettsoppnevnte sakkyndige. Ved vurderingen av om det kan stilles spørsmål ved riktigheten av lagrettens kjennelse, må det legges vesentlig vekt på at lagretten hadde et bedre grunnlag for å vurdere troverdigheten til tiltalte og vitnene enn det kjæremålsutvalget nå har.

Utvalget legger til grunn at domfeltes troverdighet sto sentralt under hovedforhandlingen fordi det er innbyrdes motstrid mellom hans forklaringer til politiet, og dessuten motstrid mellom forklaringen for den dømmende rett og politiforklaringene for så vidt angår hans beskrivelser av hendelsesforløpene og innrømmelser i flere politiavhør av at han var gjerningsmannen. Domfeltes forsvarer har i brev 8. mai 1998 til Sandberg bekreftet at domfelte under hovedforhandlingen fastholdt at han var uskyldig på samtlige tiltalepunkter, og at han ved konfrontasjon med sine politiforklaringer ga uttrykk for at disse var uriktige.

Domfelte har anført at hans tilståelser til politiet var uriktige. Tilståelsene ble siste gang trukket i politiforklaring 17. november 1983, og han har senere fastholdt at han ikke har begått de overgrep han er domfelt for. Det store antall graverende feil («tilståelser») i hans politiforklaringer i forhold til sakenes objektive omstendigheter og forklaringene til de fornærmede og andre vitner viser klart at han ikke har begått de straffbare handlinger som han er domfelt for. I begjæringen om gjenopptakelse og i kjæremålet er det blant annet pekt på at samme dag som han første gang ble avhørt som vitne i saken E, tilsto han et større antall seksuelle overgrep, herunder at han hadde voldtatt og kvalt en 15 år gammel jente. Det viste seg at tilståelsen av denne voldtekten og drapet var rent oppspinn, og dette må tillegges vesentlig betydning for bedømmelsen av hans tilståelser av de overgrep han ble kjent skyldig i.

Utvalget bemerker at domfelte ble avhørt som vitne i saken E fredag 16. september 1983 på Å lensmannskontor. Foranledningen til avhøret var at han hadde vært observert i området hvor overgrepet mot E fant sted. Under avhøret innrømmet ikke domfelte å ha begått overgrepet, men rapportskriveren, lensmannsbetjent Hulleberg, har i en merknad etter avhøret opplyst at domfelte hele tiden motsa seg selv når det gjaldt spørsmålet om hvor han hadde vært da overgrepet fant sted.

Domfelte hadde deretter en samtale med lensmann Østby på hans kontor, hvor han i følge Østbys egenrapport 21. september 1983 erkjente at han hadde begått et seksuelt overgrep mot E. I tre påfølgende avhør som siktet tilsto domfelte samme dag og natten til 17. september overfor lensmannsbetjent Torp at han hadde voldtatt E mandag 12. september 1983 ca klokken 1405. Videre tilsto han forsøk på voldtekt ved Z i Y 30. mai 1983 ca klokken 2300 (saken C), og at han en gang i mars måned i nærheten av - - - i P hadde voldtatt og kvalt en 14-15 år gammel jente som han mente het H (saken H). Han ga rimelig detaljerte forklaringer av hendelsesforløpene, voldtektene og drapet. Utenom avhørene kom domfelte med opplysninger om andre tilfeller av overgrep eller forberedelser til overgrep som ble nedtegnet av Torp på en såkalt «kladdelapp». Det er uenighet om domfeltes uttalelser utenom avhør tok form av tilståelser, eller om de bare var av den art at domfelte ble knyttet opp mot sakene. Domfelte ble varetektsfengslet lørdag 17. september 1983 med brev og besøksforbud.

Etterforskningsavdelingen ved Kriminalpolitisentralen bisto med taktisk etterforskning fra og med samme ettermiddag. Domfelte trakk tilståelsene samme kveld i første avhør som ble foretatt av politibetjent Aarthun fra Kripos. Han viste til at han hadde innrømmet forholdene fordi han var nervøs og redd, og opplyste at han kastet opp under avhørene. Samtidig ga han en forklaring på hva han hadde foretatt seg da overgrepet mot E fant sted.

Få dager senere ble det konstatert at H ikke hadde vært utsatt for overgrep. Utvalget legger til grunn at det fra da av var klart for etterforskerne at domfeltes forklaringer kunne være helt uriktige og til egen skade, og at alle opplysningene han ga så langt som mulig måtte verifiseres eller avkreftes ved forklaringer fra vitner og eventuelle andre omstendigheter og bevis. Dette underbygges av at daværende rektor ved Å ungdomsskole, J, på vegne av lærerne ved Å ungdomsskole av eget tiltak i brev 19. september 1983 til Kripos ga opplysninger om domfelte som elev, og at han ble sett på som et utpreget «Ja-menneske» som kanskje ville innrømme å ha begått handlinger han ikke hadde utført. Domfelte forklarte seg for den dømmende rett, og hans politiforklaringer og brev til etterforskerne ble dokumentert. Lensmann Østby og lensmannsbetjentene Hulleberg og Torp, nå politiførstebetjent Aarthun og flere andre etterforskere fra Kripos, Fredrikstad politikammer og lensmannen i Y og rektor J ble ført som vitner. Det må være hevet over tvil at ett av de viktigste spørsmål under hovedforhandlingen var framgangsmåten ved avhørene av domfelte og troverdigheten av hans forklaringer, hvor domfeltes uriktige tilståelse av angivelig voldtekt og drap må ha stått sentralt for den dømmende rett.

Til underbygging av politiforklaringenes manglende troverdighet har domfelte påberopt som nye vitner hans timelærer i ungdomsskolen, nå rektor G, og sjåførlærer F. Begge forklarte seg for politiet, men ikke for den dømmende rett. G, som kjente domfelte godt fra han var elev ved Å ungdomsskole, uttalte i brev 3. januar 1985 at domfelte var troende til å «tilstå» det meste av det omgivelsene i øyeblikket forventet av ham, og at for eksempel politiavhør kan føre på villspor og gi anledning til fullstendige feilslutninger dersom de gjennomføres på samme måte som overfor mennesker med «normal» intellektuell kapasitet. G har uttalt seg om domfeltes personlighet til Sandberg, og uttalt seg på ny i forbindelse med kjæremålet. Fs forklaring 14. oktober 1983 til politiet gjelder hans kjennskap til og opplæringen av domfelte. Overfor Sandberg har F uttalt at politiavhøret var overfladisk, og at det ikke framgår at han overfor lensmannsbetjent Hulleberg utvetydig ga utrykk for at ekspertise var nødvendig ved utspørring av domfelte for å unngå at han kunne la seg lede av spørsmål på en måte som førte til at politiet ville få de svar de ønsket.

Utvalget bemerker at forklaringene til G og F er nye bevis. Spørsmålet er om disse forklaringer sammen med de omstendigheter og bevis som forelå for den dømmende rett synes egnet til frifinnelse. Den bevisførsel som utvalget legger til grunn fant sted om domfelte troverdighet og tilståelsenes beviskraft, og de rettsoppnevnte sakkyndiges psykiatriske erklæring 2. januar 1984 (framlagt for den dømmende rett 12. mars 1984) og deres forklaring for retten om domfeltes personlige egenskaper, må ha vist at domfeltes forklaringer og tilståelser kunne være helt uten forankring i de faktiske forhold. Det må også kunne legges til grunn at den dømmende rett var klar over domfeltes personlige egenskaper, og at han under etterforskningen hadde vedgått en voldtekt til samleie og et drap som han vitterlig ikke hadde begått, jf. blant annet den rettspsykiatriske erklæring av 2. januar 1984 sidene 4 flg, og vurderingen av domfelte side 26 flg. De nye bevis utdyper dette noe, men tilfører ikke noe utover det som må antas å ha vært kjent for og inngående vurdert av den dømmende rett. Utvalget finner at forklaringene til G og F om disse forhold ikke synes egnet til å føre til frifinnelse.

Domfelte har også anført at det store antall innrømmelser og tilståelser vedrørende blant annet ikke anmeldte forhold som han kom med under innledningen av etterforskningen mot ham, underbygger at hans tilståelser av de straffbare forhold som han er domfelt for, er uriktige. Utvalget bemerker at tilståelsene i politiavhørene 16. og 17. september 1983 var begrenset til de forhold som er omtalt tidligere. Det fantes imidlertid en liste (kladdelapp) angående ni saker som domfelte hadde «tilstått i avhør hos lensmannen i Å 16.9.83», og en «oversikt» over 14 saker som var utarbeidet av politibetjent Kristiansen ved Fredrikstad politikammer 17. september 1983 til Kripos, jf. hans brev 22. februar 1984 med to vedlegg til den møtende aktor. Det opplyses i brevet at oversikten omfattet både forhold som domfelte hadde tilstått, og forhold som Å lensmannskontor mente domfelte kunne mistenkes for. En av sakene som er nevnt i «kladdelappen» gjelder «Hvaler, snoket 2 turer, marinaen», og for to av sakene er oppført «mislykket» uten at det framgår noe nærmere om dette. Oversikten inneholder også sak 23. desember 1982 om overfall av pike ved R (X) i Y (B), men denne sak er ikke nevnt i kladdelappen. Saken D var oppført i oversikten, men ikke på «kladdelappen». Den møtende aktor har i sin uttalelse opplyst at forsvareren under hovedforhandlingen fikk kopi av brevet og vedleggene.

Rettsboken viser at brevet, kladdelappen og oversikten ikke ble dokumentert for den dømmende rett, og bevisene er å anse som nye i forhold til straffeprosessloven §391 nr. 3. Bevisene må imidlertid ses i sammenheng med den øvrige bevisførsel for den dømmende rett om troverdigheten av domfeltes tilståelser i politiavhør, jf. ovenfor. De nye påberopte bevis sett i sammenheng med de bevis og omstendigheter som forelå for den dømmende rett, synes etter dette ikke egnet til å føre til frifinnelse. Utvalget tilføyer at domfeltes og en av de rettsoppnevnte sakkyndiges tilleggsuttalelser om dette i forbindelse med begjæringen om gjenopptakelse, ikke er nye omstendigheter eller nye bevis.

Domfelte har også vist til at overgrepet overfor D var omtalt i lokale aviser rett etter at det fant sted 7. juni 1983 og på ny i Dagbladet 14. september i forbindelse med overgrepet mot E. Overgrepet mot E var omtalt i lokale og riksdekkende aviser i dagene umiddelbart etter at voldtekten fant sted og før domfelte ble varetektsfengslet 17. september med brev og besøksforbud. Avisene inneholdt til dels ganske detaljerte beskrivelser av hendelsesforløpet og i visse tilfelle kart. Under ransaking hjemme hos domfelte 18. september 1983 ble blant annet beslaglagt Verdens Gang fra 14. september som lå oppslått på et salongbord i annen etasje, og hvor noen av sakene var omtalt og et kart var inntatt. Det gjøres gjeldende at avisomtalen av sakene har medført at domfelte kan ha ervervet kunnskap om hendelsesforløpet og overgrepene og brukt slik kunnskap i sine forklaringer og tilståelser til politiet.

Utvalget bemerker at det virker lite sannsynlig at domfelte husket detaljene i avisomtalen i juni 1983 av saken D da avhørene i denne sak fant sted i oktober. Dette kan tenkes å være annerledes for de store presseoppslag umiddelbart før varetektsfengslingen 17. september. Forsvareren dokumenterte for den dømmende rett utklipp fra Fredrikstad Blad og Demokraten i perioden 8-10. juni 1983 om saken D. De store presseoppslag etter overgrepet mot E og i forbindelse med pågripelse og varetektsfengsling av domfelte 16. og 17. september 1983 antar utvalget var alment kjent i distriktet. Utvalget tilføyer at politiavhørene av domfelte inneholder mange detaljer om overgrepene som faller sammen med forklaringene til D og E, og som ikke har vært omtalt i avisene, jf. lagmannsrettens kjennelse sidene 41-45 (E) og 47-48 (D). Det er ikke anført at sakene vedrørende B og C var omtalt i avisene før domfelte ble pågrepet og varetektsfengslet.

Det anføres at lensmannen i Å og de lensmannsbetjenter som foretok de første avhør, og senere politibetjent Aarthun fra Kripos, har ledet domfelte til å forklare seg om overgrepene på en måte som viste at han var gjerningsmannen, og til at han tilsto overgrepene selv om dette var uriktig. Domfelte har også framholdt at Aarthun presset ham under avhørene for å få ham til å tilstå. Utvalget bemerker at det under innledningen av etterforskningen ble gått fram på en meget uheldig måte ved at domfelte ble vist et bilde av den avdøde jenta i saken H, og at hans til dels nokså detaljerte forklaring vedrørende hendelsesforløpet med angivelse av riktig fornavn på avdøde, selve voldtekten og drapet, ikke kan ha forankring i domfeltes egen opplevelse av dette. Det er også noe uklart på hvilket grunnlag domfelte tilsto de andre overgrepene som han ble siktet for under de innledende faser av etterforskningen. Dette fikk imidlertid begrenset betydning etter at Kripos bisto med taktisk etterforskning fra lørdag 17. september. Domfelte trakk samme dag tilståelsene.

Fortsatt etterforskning avdekket etter noen få dager at tilståelsen i saken H var uten forankring i de faktiske forhold fordi obduksjon av avdøde og andre omstendigheter viste at intet overgrep hadde funnet sted. Utvalget finner at det ikke foreligger noen holdepunkter for at politibetjent Aarthun som fra 17. september foretok avhørene av domfelte, har ledet ham til å tilstå overgrep som han ikke har begått. En slik framgangsmåte ville være i strid med grunnleggende regler for etterforskning og i tilfelle kunne rammes av straffeloven §115. Utvalget har for øvrig ingen grunn til å tvile på at hva domfelte kunne ha fått vite under politiavhørene var et bevistema for den dømmende rett. Begjæringen om gjenopptakelse inneholder ikke nye opplysninger om troverdigheten av domfeltes forklaringer som ikke i hovedsak må antas kjent for den dømmende rett ved dokumentasjon av hans mange og varierende politiforklaringer og etterforskernes forklaringer for den dømmende rett. Anførselen om at Aarthun angivelig skal ha benyttet press ved avhør i en annen sak i 1977, kan heller ikke tillegges noen vekt ved bedømmelse av om gjenopptakelse skal tillates.

Domfelte har for de forhold som han er dømt for, anført at det finnes 84 graverende feil («tilståelser») i hans politiforklaringer, hvorav 32 feil gjelder saken E, i forhold til sakenes objektive omstendigheter og forklaringene til de fornærmede og andre vitner. Påvisning av feilene i forbindelse med gjenopptakelse hevdes å gjøre det fullstendig usannsynlig at domfelte har begått de straffbare handlinger han har «tilstått», og som han er dømt for.

Utvalget bemerker at de påberopte uoverensstemmelser i saken E eksempelvis gjelder to feil vedrørende angivelse av stedene for overfallet og voldtekten i samtale med lensmann Østby 16. september, og ti feil i samme sak om motstand, avkledning og gjennomføringen av voldtekten med sædavgang på fornærmedes lår og hendelsesforløpet for øvrig i politiforklaring samme dag. Andre påberopte feil synes mer å være basert på slutninger ut fra Sandbergs oppfatning av relevante tidspunkter og tidsforløp, slik som når domfelte senest kunne ha forlatt trygdekontoret, den tid han trengte til å komme til åstedet og anslått tid som fornærmede E brukte fra skoleklokka ringte ut til hun var på åstedet, og når domfelte tidligst ble sett ved valglokalet. Lagmannsretten fant det klart at det ikke forelå nye opplysninger som ga grunnlag for å anta at domfelte ikke kunne komme tidsnok fram til stedet for overfallet, eller at han ble sett ved valglokalet så tidlig at han ikke kunne ha hatt tid til å gjennomføre overfallet i det tidsrom fornærmede hadde angitt, jf. lagmannsrettens kjennelse sidene 30-34. Utvalget er enig med lagmannsretten i at de påberopte nye bevis og omstendigheter ikke gir grunnlag for å anta at domfelte ikke hadde tid nok til å rekke fram til åstedet før fornærmede, og tid nok etter overgrepet til å komme fra åstedet til valglokalet.

Domfelte har påberopt feil i sine forklaringer som ikke kan etterprøves. Dette gjelder eksempelvis domfeltes opplysning i avhør 4. oktober om at han hadde fått blod på innsiden av buksa som nå hevdes å være en «feil» i domfeltes forklaring, og at politiet forsto at denne opplysning var feil fordi buksa ikke var sendt til Rettsmedisinsk Institutt for nærmere analyse. Sandberg unnlater å nevne at den manglende undersøkelse av buksa skyldes at den var fullstendig gjennomvåt da den ble beslaglagt 16. september sammen med en våt underbukse. Domfeltes mor opplyste samme dag til politiet at hun hadde vasket buksene, og at domfelte hadde brukt disse plagg tidligere samme uke.

Det er påberopt i alt 27 feil i saken D. Feilene gjelder påståtte klare uoverensstemmelser mellom fornærmedes og domfeltes forklaringer med hensyn til hendelsesforløpet, men også påståtte feil som mer skyldes fortolking av ikke helt klare uttalelser i domfeltes forklaringer og rene slutninger ut fra en vurdering av bevisene. Det samme hovedinntrykk gjelder sakene C og B, hvor det påberopes henholdsvis 17 og 8 feil.

Utvalget legger til grunn at domfeltes mange og til dels innbyrdes motstridende forklaringer til politiet også var et meget vesentlig tema under bevisføringen for den dømmende rett. Det samme gjelder uoverensstemmelser mellom domfeltes og de fornærmedes forklaringer. Den dømmende rett hadde tilgang til samtlige forklaringer som domfelte ga til politiet, hans brever til etterforskerne og dommeravhørene av de tre mindreårige fornærmede. Det ble avhørt 32 vitner, hvorav 10 vitner ifølge det de forklarte til politiet må ha forklart seg om åstedet, mistenkelige biler i de aktuelle områder og andre forhold av betydning for å bedømme troverdigheten av domfeltes til dels motstridende forklaringer om hendelsesforløpet.

Utvalget bemerker at den dømmende rett har hatt et bedre grunnlag enn kjæremålsutvalget for å bedømme uoverensstemmelser mellom de forskjellige forklaringer og innbyrdes motstrid i domfeltes forklaringer til politiet. Selv om det i ettertid kan konstateres enkelte klare uoverensstemmelser og innbyrdes motstrid, innebærer ikke dette at domfeltes erkjennelser er uriktige. Tvert om framstår det betydelige sammenfall mellom domfeltes og de fornærmedes politiforklaringer om enkelthetene ved selve overgrepene som helt sentrale og dominerende. Uoverensstemmelser kan skyldes feilerindringer og en motvilje mot å gi fullstendige opplysninger. Dette kommer særlig klart fram i domfeltes mange og til dels motstridende forklaringer om hva han foretok seg i det tidsrom voldtekten av E fant sted. De påståtte uoverensstemmelser mellom domfeltes og de fornærmedes forklaringer er i hovedsak basert på Sandbergs vurdering av bevis og omstendigheter som var kjent for den dømmende rett. Vurderingen er ikke en ny omstendighet eller et nytt bevis. Den gir ikke noe selvstendig grunnlag for å konstatere at det er tvilsomt om dommen er riktig, men kan tenkes å ha betydning ved en vurdering av om alle de påberopte forhold samlet sett medfører særlige forhold som gjør det tvilsomt om dommen er riktig.

Domfelte har også gjort gjeldende at hans feilaktige forklaringer om og feilaktige eller manglende påvisning av åstedene, utelukker at han kan være gjerningsmannen. Han har uttalt seg om dette til Sandberg, og en billeddokumentasjon er framlagt med politiets fotografier fra åstedene og Sandbergs fotografier i forbindelse med begjæringen om gjenopptakelse. Utvalget bemerker at domfelte under innledningen av etterforskningen, utenom avhør overfor lensmann Østby i Å, ga en uriktig opplysning om åstedet (at overgrepet skjedde i bilen) i saken E, men dette ble korrigert av domfelte med en gang og i senere politiavhør samme dag. Domfelte har for øvrig i hovedsak gitt riktige opplysninger til politiet om åstedene så langt dette den gang og nå kan etterprøves. Det finnes enkeltheter og nyanser i domfeltes beskrivelse av åstedet i saken E som kan forstås slik at han har ment at overgrepet har foregått i samme område, men ikke nøyaktig der etterforskerne fant at overgrepet hadde skjedd. Utvalget legger til grunn at disse nyanser var kjent for den dømmende rett gjennom dokumentasjon av domfeltes politiforklaringer og etterforskernes forklaringer for retten. Utvalget kommer tilbake til domfeltes beskrivelse av gjerningsstedet i saken D. Domfeltes uttalelser i forbindelse med begjæringen om gjenopptakelse, hans til dels manglende eller feilaktige påvisninger av gjerningsstedene i sakene B, D og E overfor Sandberg og Sandbergs billeddokumentasjon av dette, bringer intet nytt av betydning. Utvalget kan ikke se at de påberopte forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig.

Av tre av de fornærmedes forklaringer går det fram at overgriperen brukte et hodeplagg av mørk farge. Domfelte har også forklart at han brukte en hette for at ofrene ikke skulle kjenne ham igjen. Han opplyste til politiet at han klippet ut hull for øynene og brant de avklipte bitene, og at han hadde kastet hetten på et bestemt sted uten at politiet ved hjelp av domfeltes påvisninger fant den. Det kunne ikke påvises at tøy var brent på det stedet domfelte anviste. Systematisk søk førte heller ikke til at politiet fant hetten. Domfelte har i politiavhør også forklart at han hadde brukt farens grønne hette og tegnet denne. I begjæringen om gjenopptakelse anføres at dette viser uoverensstemmelser i domfeltes forklaringer med hensyn til hetten. Utvalget bemerker at domfeltes forklaring om at han maskerte seg med en hette kan være riktig selv om hetten ut fra domfeltes opplysninger til politiet ikke kan påvises. Utvalget tilføyer at domfeltes far forklarte til politiet at han hadde brent en hette som ble brukt ved kjøring med moped, etter at sønnen ble pågrepet. Av forklaringen framgår at han gjorde dette for å «beskytte/hjelpe» sin sønn dersom han hadde voldtatt piken og kanskje hadde brukt den samme hetten. Dette er ikke omtalt i Sandbergs utredning.

Domfelte har også vist til at de fornærmede har forklart at gjerningsmannen hadde tau, og at fornærmede C og E forklarte at de fikk bundet hendene bak ryggen. I sine politiforklaringer har domfelte ikke opplyst at han brukte tau til å binde C og E. Denne vesentlige uoverensstemmelse mellom domfeltes og de fornærmedes forklaringer hevdes å være tilstrekkelig til å påvise at domfelte ikke er gjerningsmannen. Handlingsmønsteret peker entydig i retning av en annen, og det er nærliggende at den person som ble kjent skyldig i voldtekt til samleie av en 15 år gammel pike 9. november 1983, også har begått de overgrep domfelte uriktig er dømt for, fordi nettopp denne gjerningsmann benyttet tau til å binde offeret. Utvalget bemerker at domfelte i politiavhør 12. oktober 1983 opplyste at han hadde med et tau for å få bundet ofrene, og dette var også kjent for den dømmende rett. Han har imidlertid ikke forklart om bruk av tau ved beskrivelse av hendelsesforløpene. Utvalget legger til grunn at også denne uoverensstemmelse mellom domfeltes, Cs og Es forklaringer var kjent for den dømmende rett gjennom dokumentasjon av forklaringene og Cs forklaring for retten. Det er ikke kommet til nye omstendigheter i saken om gjenopptakelse som gjør det tvilsomt om dommen er riktig på dette punkt.

De fornærmedes utpeking av gjerningsmannen

Domfelte har anført at de fornærmede ikke har pekt ut ham som gjerningsmann. Flere kjennetegn som de fornærmede har forklart seg om, stemmer ikke eller stemmer dårlig med domfeltes utseende. Til underbygging av dette har han blant annet vist til vesentlige feil ved beskrivelsen av høyde, hår, bart, ansiktshud, hender og røykelukt av åndedrett.

Utvalget bemerker at ingen av de fornærmede har gitt en helt korrekt beskrivelse av gjerningsmannen, og de har heller ikke kunnet utpeke ham. B har forklart at gjerningsmannen ikke brukte hodeplagg, og har i korte glimt sett gjerningsmannen før og etter at han kom løpende innpå henne bakfra og holdt armene fast bak hennes rygg. C og D har forklart at gjerningsmannen brukte et mørkt hodeplagg som dekket det vesentlige av ansiktet. D har sett gjerningsmannens ansikt på en viss avstand før han tok på seg hodeplagget. B fikk tildekket ansiktet med gjerningsmannens jakke etter at hun ble lagt ned på bakken. C fikk skjerf bundet for øynene. Ut fra dette er det ikke unaturlig at de fornærmede ikke har kunnet gi en beskrivelse av gjerningsmannen med noen stor grad av nøyaktighet. Påkjenningen ved å bli utsatt for et brutalt overfall og seksuelle overgrep er også så betydelige at de fornærmedes mulighet til å beskrive gjerningsmannens utseende med noen grad av sikkerhet, ofte vil være ganske redusert.

I politiforklaring 13. oktober 1983 beskrev B gjerningsmannen som en gutt i 18-20 års alderen, ikke så «innmari høy» og med blondt hår med fall i. Han hadde på seg en mørkeblå boblejakke med «noe motiv» på skuldrene som var både rødt og gult av farge. Hun torde ikke si om han hadde cordbukse eller olabukse, og var usikker på om hun kunne kjenne ham igjen, men mente at et fotografi i Verdens Gang som var tatt i forbindelse med fengslingen, liknet på gjerningsmannen bortsett fra barten. I dommeravhøret forklarte hun at gjerningsmannen ikke hadde skjegg, og at hun ikke la merke til noe spesielt med ansiktet hans. Hun mente fortsatt at håret var blondt, men var ikke sikker på om det var mørkt eller lys blondt.

Domfelte har gjort gjeldende at han har mørkt hår, og at han hadde anlagt bart før dette overgrep fant sted. Han viser også til at fornærmedes mor forklarte at datteren hadde beskrevet at gjerningsmannen var ganske høy, ca 180 cm. Utvalget bemerker at fornærmede i dommeravhøret var usikker på om gjerningsmannen hadde lyst eller mørkt blondt hår. Fornærmedes egen beskrivelse av gjerningsmannens høyde stemmer godt med domfeltes høyde som er opplyst å være 172 cm. Fotografi av den jakke som domfelte forklarte politiet at han hadde på seg, viser røde striper med tynnere gule striper.

C forklarte at gjerningsmannen «spratt» rett ut i veien foran henne. Han hadde en «Finlandshette» over hodet. Etter at fornærmede var revet av sykkelen, knyttet han skjerf foran øynene på fornærmede, slik at hun ikke kunne se noe. Hun har forklart til politiet at han antakelig var ca 175-185 cm høy og antakelig noe større enn hennes mann som er 173 cm, ikke tung, muligens lange, smale hender, ikke hårvekst på kroppen, antakelig ikke-røyker, hadde frisk pust og jakke med glidelås i lommene. Domfelte har gjort gjeldende at hennes beskrivelse av ham ikke passer fordi han røykte mye og har korte og butte hender. Utvalget bemerker at ut fra fornærmedes beskrivelse av gjerningsmannens hodeplagg og at han knyttet skjerf foran hennes øyne, må det være ytterst begrenset hvilke muligheter hun hadde til på noen måte å danne seg et inntrykk av gjerningsmannen. Hennes forklaring til politiet inneholder da også forbehold som «antakelig» og «muligens» for de forhold domfelte nå påberoper seg. Hvorvidt fornærmede kunne ha luktet tobakksrøyk avhenger av gjerningsmannens røykevaner på det tidspunkt overgrepet fant sted, og hvor tett hodebekledningen hans var. Utvalget tilføyer at C forklarte seg for den dømmende rett, og eventuelle uklarheter og forbehold må antas avklart for så vidt partene eller retten fant dette nødvendig.

D forklarte 5. oktober at hun hadde sett fotografi av domfelte i avisen, men hun kunne ikke dra «kjensel» på ham. Hun beskrev gjerningsmannen til å være ca 20-30 år, ca 175-180 cm høy med mørkeblondt hår med krøller nederst som hun trodde rakk ned til nakken. Han hadde ikke skjegg/briller. Hun trodde han hadde på seg en mørk skinnjakke, blåaktig bukse og sort hette ned til halsen med hull til øynene som hun så på en viss avstand at han tok på seg. Domfelte har gjort gjeldende at hun ikke kunne gjenkjenne ham på bildet, og at hun understreket at gjerningsmannen ikke hadde skjegg. Utvalget bemerker at det ikke kan forventes en mer nøyaktig beskrivelse av gjerningsmannens ansikt og hode fordi han tok på seg tildekkende hodebekledning kort tid etter at han kom ut av bilen, og det var en viss avstand mellom fornærmede og gjerningsmannen. Fornærmedes forklaring om at gjerningsmannen ikke hadde skjegg er en korrekt iakttakelse.

Domfeltes anførsler gjelder forhold som må ha vært kjent for den dømmende rett gjennom dokumentasjon av hans og de mindreårige fornærmedes forklaringer, og gjennom Cs forklaring under hovedforhandlingen. Det er ikke framkommet noe nytt av betydning. De fornærmedes beskrivelse av gjerningsmannen og hans klær treffer på enkelte punkter rimelig nøyaktig ut fra hva de hadde mulighet til å iaktta, og utelukker ikke at domfelte er gjerningsmannen.

Anførslene om manglende dokumentasjon av en personkonfrontasjon ved Fredrikstad politikammer er uten betydning fordi domfelte har opplyst at dette ikke ble noe av for hans vedkommende. I saken E foreligger særlige forhold som gjør det unødvendig å gå inn på fornærmedes forklaringer om gjerningsmannen.

Saken B

Det første seksuelle overgrep gjaldt fullbyrdet voldtekt til utuktig omgang av en 15 år gammel jente torsdag 23. desember 1982 ca klokken 0915 ved X i Y. Forholdet ble først anmeldt 4. februar 1983, og anmeldelsen inneholder en beskrivelse av overgrepet og hvor dette fant sted. Noen påvisning av åstedet ble den gang ikke foretatt. Fornærmede forklarte seg 13. oktober 1983 for politiet, og i dommeravhør 22. november som ble dokumentert for lagmannsretten.

Domfelte forklarte seg om dette forhold til politibetjent Aarthun 12. oktober 1983, og erkjente at han var gjerningsmannen. Han kom tilbake til dette i avhør 13. oktober og fastholdt i avhør 14. oktober tidligere forklaringer om dette og andre forhold. I avhør 17. november nektet han å ha begått dette og de andre overgrep som han tidligere hadde vedgått. Et vitne, K, som traff fornærmede nokså umiddelbart etter overgrepet, fornærmedes mor og en av etterforskerne forklarte seg for den dømmende rett.

Domfelte har gjort gjeldende at overgrepet 23. desember 1982 var framme allerede under innledningen av etterforskningen. Det er blant annet vist til politiets oversikt over aktuelle forhold og et brev til statsadvokaten 22. februar 1984 fra en av etterforskerne og den daværende forsvarers ubesvarte forespørsel 20. januar 1984 til lensmannen i Y om oversendelse av saken til lensmannen i Å ca 15. september 1983. Anførselen er søkt underbygget ved Sandbergs nedtegnelser 20. april 1998 av domfeltes oppfatning av avhørssituasjonen, hvor han opplyste at han ble vist et kart oppslått på veggen i en gang utenfor rommet hvor avhøret fant sted, og at det var en «anmerkning» ved X som ikke gjorde det vanskelig for ham å peke ut X da han ble spurt om dette.

Utvalget bemerker at dette overgrepet ikke er nevnt i den såkalte «kladdelapp» som lensmannsbetjent Torp nedtegnet under innledningen av etterforskningen. Overgrepet er heller ikke omtalt i politiavhørene av domfelte før 12. oktober 1983, hvor domfelte kom til å huske på en sak i Y og anga stedet X på et kart som han ble vist. Han beskrev deretter overgrepet nokså detaljert, og innrømmet at han var gjerningsmannen. Det foreligger ikke holdepunkter for å legge til grunn at domfelte under innledning av etterforskningen 16. og 17. september 1983 opplyste om overgrepet 23. desember 1982, eller at han har blitt «ledet mot» å forklare seg om detaljer vedrørende hendelsesforløpet i det avhør hvor han selv tok opp overgrepet mot B. Utvalget tilføyer at domfelte til Sandberg opplyste at han ble spurt om X på etterforskningsavdelingen for kriminalsaker i Fredrikstad, og at det kan ha vært Aarthun som spurte om han kunne påvise X. De innledende avhør fant imidlertid sted ved Å lensmannskontor.

Dernest gjøres det gjeldende at åtte graverende feil kan påvises i domfeltes politiforklaringer, og at feilene er så vesentlige at de viser at han ikke kan ha vært gjerningsmannen. Til underbygging av dette er blant annet vist til fornærmedes beskrivelse av gjerningsmannens høyde, hårfarge og særlig at fornærmede var sikker på at gjerningsmannen ikke hadde bart, slutninger på grunnlag av et såkalt «spinnespor» som en ukjent motorvogn ifølge vitnet K hadde avsatt ved et «vognskjul» som hun observerte kort tid etter at voldtekten fant sted, og uoverensstemmelser mellom fornærmedes og domfeltes beskrivelse av hendelsesforløpet og voldtekten. Politiet sørget heller ikke for at domfelte påviste åstedet.

Utvalget bemerker at domfeltes og fornærmedes forklaringer inneholder nokså sammenfallende opplysninger om påkledning og detaljer vedrørende den straffbare handling som er forskjellig fra de straffbare forhold i de andre sakene, og som underbygger at domfelte er gjerningsmannen, jf. lagmannsrettens kjennelse side 54. Utvalget viser spesielt til at domfelte oppga riktig farge på fornærmedes kjønnshår som var forskjellig fra fargen på hennes hodehår, og at hans beskrivelse av den utuktige omgang i hovedsak er sammenfallende med fornærmedes. I avhøret 12. oktober opplyste han også at han tok av seg jakka og la over fornærmedes ansikt for at hun ikke skulle se ham. Dette bekreftes av fornærmedes forklaring. Det er ikke anført at saken var omtalt i media før domfelte ble pågrepet 16. september 1983 og varetektsfengslet dagen etter.

Utvalget finner også grunn til å understreke at åstedet ikke kunne utpekes nøyaktig i oktober 1983. Åstedsrapporten 28. oktober 1983 og politiets fotomappe gjelder det i oktober 1983 «antatte» åsted. Dette gjør det vanskelig å dra noen sikre slutninger om åstedet og domfeltes bevegelser i forbindelse med overgrepet.

Utvalget tilføyer at det er ingen opplysninger i saken om noen forbindelse mellom den bil, som i følge vitnet Ks politiforklaring 13. oktober 1983 hadde laget «spinnespor» ved «vognskjulet», og den bil gjerningsmannen benyttet. Det framgår av en påtegning på avhøret at K hadde notert i sin dagbok at hun 22. desember 1982 kjørte til byen (Fredrikstad), og at hun kjører forbi «vognskjulet» når hun kjører til byen. Lagmannsretten hadde ved pådømmelsen i 1984 tilgjengelig de samme bevis som nå påberopes bortsett fra at Ks ektefelle som forklarte seg til politiet om «spinnesporet» 20. oktober 1983, ikke forklarte seg for den dømmende rett, og en ny uttalelse fra domfelte til Sandberg i forbindelse med begjæringen om gjenopptakelse.

Utvalget kan ikke se at de påberopte forhold som bare gjelder saken B, er særlige forhold som gjør det tvilsomt om dommen for dette forhold er riktig. Utvalget viser for øvrig til de generelle bemerkninger under avsnittet Domfeltes forklaringer og De fornærmedes utpeking av gjerningsmannen ovenfor.

Saken C

Det andre seksuelle overgrep gjaldt også fullbyrdet voldtekt til utuktig omgang, men nå overfor en 32 år gammel kvinne mandag 30. mai 1983 ca klokken 2300 ved Z i Y. Politiet ble underrettet av fornærmede samme dag ca klokken 2315. Fornærmede ga opplysninger til politiet om overgrepet samme kveld og natten til 31. mai. Hun ønsket ikke å anmelde overgrepet. Hun forklarte seg til politiet 15. juni, 27. september og 6. oktober 1983 og for lagmannsretten 13. mars 1984.

Domfelte erkjente forholdet overfor lensmannsbetjent Torp i politiavhør 17. september 1983 før Kripos kom inn i saken samme dag. Forholdet var ett av de tre forhold som den opprinnelige siktelse gjaldt, og som ga grunnlag for varetektsfengsling samme dag. I den første forklaring 17. september til politibetjent Aarthun fragikk domfelte den tidligere forklaring, men innrømmet i avhør 13. oktober 1983 at han var gjerningsmannen og forklarte seg på ny om forholdet. Han fastholdt i avhør 14. oktober at han hadde begått dette og de andre overgrep som han ble dømt, men trakk tilståelsene i avhør 17. november.

Grunnlaget for begjæringen om gjenopptakelse er i dette tilfellet at domfeltes forklaringer om overfallet angivelig er beheftet med 17 alvorlige feil i forhold til det handlingsforløp fornærmede har beskrevet. Det anføres at feilene klart viser at domfelte ikke kan ha vært gjerningsmannen. Det er ikke påberopt nye omstendigheter og bevis.

Utvalget bemerker at det foreligger enkelte uoverensstemmelser mellom fornærmedes og domfeltes forklaringer til politiet. Domfelte, fornærmede, den lensmannsbetjent som rykket ut og skrev egenrapportene 31. mai og 1. juni, lensmannsbetjent Torp som foresto avhør før Kripos overtok etterforskningen, politibetjent Aarthun og andre etterforskere forklarte seg for den dømmende rett. Utvalget legger også her til grunn at uoverensstemmelser mellom fornærmedes og domfeltes forklaringer da har blitt nærmere belyst.

Utvalget tilføyer at domfeltes og fornærmedes forklaringer til politiet inneholder flere sammenfallende opplysninger om detaljer vedrørende den utuktige omgang som underbygger at domfelte er gjerningsmannen, jf. lagmannsrettens kjennelse sidene 51-52. Utvalget viser til at domfelte i politiavhør 17. september 1983 som ble foretatt av lensmannsbetjent Torp ved Å lensmannskontor, forklarte at han satte seg over hennes underliv, tok av seg buksa og forsøkte å trenge inn i henne, men at dette mislyktes på grunn av manglende ereksjon.

Domfelte forklarte seg om saken C til politibetjent Aarthun første gang 13. oktober 1983. I dette avhør opplyser han at han pleide å ha med seg et slags grønt eller blått nylontau på ca en og halv meter og med tykkelse omlag som en tusjpenn, og som han hadde liggende i bilen. Dette tauet hadde han på innsiden av jakken for at det ikke skulle være synlig. Om selve overgrepet forklarte han at han prøvde å få penis inn i henne, men at dette ikke gikk fordi han ikke fikk ereksjon. På spørsmål om hva han gjorde da han ikke fikk reisning svarte han at han onanerte for å få ereksjon. Han beskriver også at han tok fingrene inn i hennes kjønnsorgan og «romsterte» litt, og at han tok tak i fornærmedes bryster og knadde disse hardt slik at hun skrek at det var vondt. Dette samsvarer med den fornærmedes forklaring til politiet.

Domfelte har anført at forklaringene om den utuktige omgang ikke er sammenfallende fordi domfelte forklarte at han sto på kne foran fornærmede og onanerte, mens fornærmede mente han lå ved siden av henne. Utvalget bemerker at fornærmedes øyne var tildekket, og at slike mindre uoverensstemmelser ikke rokker ved bevisverdien av hans forklaring om de spesifikke og noe uvanlige detaljer ved den utuktige omgang. Domfeltes og fornærmedes beskrivelse av den utuktige omgang er tilnærmet sammenfallende, og hans forklaring inneholder så mange spesifikke detaljer som også fornærmede hadde forklart seg om til politiet, at forklaringene viser at han er gjerningsmannen. Det er ikke gjort gjeldende at saken var omtalt i media før domfelte ble pågrepet.

Utvalget kan ikke se at de påberopte forhold som bare gjelder saken C, er særlige forhold som gjør det tvilsomt om dommen for dette forhold er riktig. Utvalget viser for øvrig til de generelle bemerkninger under avsnittet Domfeltes forklaringer og De fornærmedes utpeking av gjerningsmannen ovenfor.

Saken D

Det tredje seksuelle overgrep gjaldt forsøk på voldtekt til utuktig omgang av en 12 år gammel jente tirsdag 7. juni 1983 ca klokken 1440 i - - veien ved - - - i Y. En lensmannsbetjent rykket ut etter kort tid samme dag, og opplysninger fra fornærmede ble nedtegnet i egenrapporter 9., 10. og 22. juni. Fornærmede ble avhørt av politiet 5. oktober 1983. Dommeravhør fant sted 22. november og 22. desember samme år, og avhørene ble dokumentert for lagmannsretten. Saken ble omtalt i lokalavisene i noen dager i juni umiddelbart etter at overgrepet ble begått, og på ny i Dagbladet 14. september 1983.

Domfelte forklarte seg om dette forhold til politibetjent Aarthun 6., 7., 10. og 11. oktober 1983 og innrømmet at han var gjerningsmannen. I avhør 12. oktober opplyste han at han hadde med et slags tau for «å få bindt dem» (i sakene D og E). I avhør 14. oktober fastholdt han at han hadde begått dette overgrep, men trakk også denne tilståelse i avhør 17. november.

Grunnlaget for å begjære gjenopptakelse er her 27 påståtte alvorlige feil, blant annet manglende samsvar mellom domfeltes og fornærmedes forklaringer om hendelsesforløpet på en rekke sentrale punkter. Det anføres at avisenes omtale av saken umiddelbart etter at overgrepet fant sted og et oppslag i Dagbladet 14. september inneholdt detaljer om hendelsesforløpet, og at det er sannsynlig at domfelte hadde kjennskap til dette da han forklarte seg for politiet. Det hevdes at det er grunn til å anta at etterforskeren har ledet domfelte inn på «riktig spor» etterhvert som domfelte forklarte seg for politiet. Domfeltes beskrivelse av hvor fornærmede gikk av bussen og hans manglende kunnskap om åstedet viser at han ikke kan være gjerningsmannen. Dette underbygges av mange vitners beskrivelse av fargen på den bil som fulgte etter bussen og som ble observert i området den dagen overgrepet fant sted.

Utvalget legger også her til grunn at den dømmende rett gjennom opplesning av dommeravhørene av fornærmede, domfeltes forklaring for retten og opplesning av hans politiforklaringer, og ved forklaringer av flere vitner, fikk belyst de uklarheter som nå tas opp i grunnlaget for begjæringen om gjenopptakelse. Fargen på den bil gjerningsmannen benyttet var et av de spørsmål som må antas belyst gjennom forklaringer for den dømmende rett av etterforskerne, domfeltes far, og vitnet L som har uttalt seg på ny til Sandberg i forbindelse med begjæringen om gjenopptakelse. Utvalget bemerker at bilen som ble observert i området i følge forklaringene var en Morris Marina. Domfelte forklarte til politiet at han benyttet farens Morris Marina den dag overgrepet skjedde. Vitnenes beskrivelse av fargen på den observerte bil er ikke slik at farens bil ut fra hans beskrivelse av fargen, kan utelukkes. Et vitne observerte dagen etter en bil med et registreringsnummer som forbokstavene og de tre første av fem sifre stemmer med registreringsnummeret til farens Morris Marina. Utvalget kan ikke se at det er påberopt omstendigheter eller bevis av betydning som ikke var kjent for den dømmende rett.

Utvalget bemerker at domfelte og fornærmedes forklaringer om hendelsesforløpet ikke er helt sammenfallende. Det er imidlertid enkelte opplysninger som entydig peker i retning av at domfelte er gjerningsmannen. Under avhøret 7. oktober 1983 husket domfelte at fornærmede «datt» i bakken ved et «nettinggjerde» og ble liggende mellom gjerdet og veikanten. Fornærmede har forklart at hun ble liggende ved et «piggtrådgjerde». Fotografier av åstedet viser at det er et nettinggjerde med piggtråd øverst langs veien på det sted overgrepet ble begått. Utvalget tilføyer at det i hovedsak er en sammenfallende beskrivelse av overgrepet og forsøket på å få fornærmede inn i domfeltes bil, jf. lagmannsrettens kjennelse sidene 46-51.

Domfelte anfører at hans forklaringer om hendelsesforløpet kan ha sitt grunnlag i avisenes omtale av saken D. Utvalget finner som tidligere uttalt, at det er lite sannsynlig at domfelte ut fra sine personlige forutsetninger kan ha vært i stand til under avhørene i oktober å huske detaljer om hendelsesforløpet fra lokalavisenes omtale av saken D medio juni. Dagbladets omtale skjedde sammen med en bred dekning av saken E umiddelbart før pågripelsen 16. september, og det virker heller ikke særlig sannsynlig at domfelte hadde detaljene i denne omtale av saken D klart for seg i oktober. Gjerdet er ikke nevnt i avisene.

Utvalget kan ikke se at de påberopte forhold som bare gjelder saken D, er særlige grunner som gjør det tvilsomt om dommen for dette forhold er riktig. Utvalget viser for øvrig til de generelle bemerkninger under avsnittet Domfeltes forklaringer og De fornærmedes utpeking av gjerningsmannen ovenfor.

Saken E

Det siste forhold gjaldt voldtekt til samleie av en 10 år gammel jente mandag 12. september 1983 ca klokken 1400 ved Æ i Ø i Å. Lensmannskontoret ble varslet ca klokken 1540. Fornærmede og hennes mor påviste samme dag stedet hvor fornærmede mente overgrepet hadde funnet sted. Dommeravhør ble foretatt 13. september og 8. november. Fornærmede og hennes mor ble avhørt av politiet 15., 16., 18. og 19. september. Saken ble slått stort opp i lokale og riksdekkende aviser i dagene etter overgrepet, og ved ransaking på bopel ble Verdens Gang fra 14. september funnet på et salongbord i annen etasje. Avisen var oppslått på den side saken var omtalt.

Domfelte ble først avhørt som vitne og deretter som siktet 16. september, hvor han ga en forklaring som inneholdt en tilståelse av overgrepet. Den første siktelsen omfattet også dette forhold og utgjorde en del av grunnlaget for å anvende varetektsfengsel fra 17. september. Også denne tilståelse ble trukket i nytt avhør om ettermiddagen 17. september. Domfelte forklarte seg om dette forhold til politibetjent Aarthun i avhør 20., 22., 23. og 27. september, og 3. oktober. I avhør 4. og 12. oktober innrømte han på ny at han hadde begått overgrepet. I avhør 14. oktober fastholdt han at han hadde begått også dette overgrepet, men trakk tilståelsen i avhør 17. november.

Det anføres blant annet at nye omstendigheter og bevis viser at domfelte ikke kan ha begått overgrepet. Den dømmende rett fikk ikke høre lærer I, som for politiet hadde forklart at han så domfelte mandag 12. september ca klokken 1430 i sin bil på - - -veien ved Q skole. Dette vitnet kjenner domfelte fra den tid han var elev ved Å ungdomsskole, og I hadde også kjennskap til domfeltes bil fordi han uken før hadde fått skyss med domfeltes bil. Domfelte anfører at vitnets forklaring utelukker at domfelte kan være gjerningsmannen, og det er svært påfallende at vitnet ikke fikk forklare seg for den dømmende rett. Det er på det rene at domfelte var på trygdekontoret kort tid før overfallet, og at han kom til valglokalet kort tid etter overfallet. Det anføres at nye opplysninger om at domfelte først kan ha forlatt trygdekontoret samme dag ca klokken 1345, utelukker at han kunne nå fram til åstedet på det tidspunkt fornærmede ble overfalt. Flere vitner forklarte seg for politiet om at domfelte kom til Å barneskole for å avgi stemme kort tid etter klokken 1500, og han kan ikke ha rukket dette om han hadde vært på åstedet da fornærmedes armbåndsur ringte klokken 1445. I forbindelse med kjæremålet foreligger det skriftlig tilleggsuttalelse fra I, hans ektefelle og av enkelte av de øvrige vitner som bare avga forklaring til politiet. Dette er nye bevis som hevdes å måtte føre til frifinnelse, jf. straffeprosessloven §391 nr. 3.

Utvalget bemerker at verken I eller de vitner som forklarte seg til politiet om når domfelte sannsynligvis forlot trygdekontoret, forklarte seg for den dømmende rett selv om deres politiforklaringer var kjent for aktor og ifølge møtende aktors uttalelse også kjent for forsvareren. Det samme gjelder vitner som var til stede da domfelte kom til valglokalet. Spørsmålet er om det foreligger en rimelig mulighet for at denne vitneførsel synes egnet til å føre til frifinnelse dersom den dømmende rett hadde fått forklaring av I og de øvrige påberopte nye vitner.

Domfeltes aktiviteter 12. september 1983 i tidsrommet fra ca klokken 1345 og fram til noe etter 1500 var gjenstand for omfattende etterforskning. Utvalget legger til grunn at temaet ble belyst for den dømmende rett ved forklaringene til domfelte, dommeravhør av fornærmede og etterforskerne. I sine forklaringer til politiet ga domfelte flere versjoner av hva han foretok seg i det tidsrom da overgrepet fant sted. Forklaringene gir ikke holdepunkter for at han møtte og hilste I fra bilen 12. september ca klokken 1430, eller at han kunne ha blitt sett på det sted og til den tid som I mener å ha sett ham. Domfelte har ikke kunnet gi en troverdig forklaring på hva han foretok seg i det aktuelle tidsrom. De påberopte forklaringene til de vitner som hadde sett domfelte fram til ca klokken 1320 og etter klokken 1500 bringer intet nytt i forhold til de opplysninger den dømmende rett har hatt om domfeltes bevegelser i det aktuelle tidsrom, jf. lagmannsrettens kjennelse sidene 31-34. Spesielt bemerkes at fornærmede må ha brukt noen tid på å pakke sammen og bevege seg til sykkelen etter at skoleklokka ringte klokken 1345, og at det er noe usikkert med hvilken hastighet fornærmede syklet.

I ga i politiforklaring 19. september 1983 en detaljert forklaring om hvor han så domfeltes bil, at han mente å kjenne igjen bilen som var gul eller orange, domfeltes egenartete litt stive bevegelser med armen da han bøyde seg fram og vinket litt kraftig slik at vitnet skulle bli oppmerksom på ham, og dag og tidspunktet for dette. I dette avhør var vitnet helt sikker på at episoden inntraff mandag 12. september ca klokken 1430, men han kunne den gang ikke si helt sikkert at det var domfelte og hans bil han hadde sett. Etter å ha blitt foreholdt domfeltes forklaringer 17. og 18. september om hva han hadde foretatt seg i det aktuelle tidsrom fastholdt han ut fra hva som skjedde i uken 11.-17. september at episoden fant sted 12. september til angitt tid, og viste til flere konkrete omstendigheter som underbygget dette. I et nytt avhør 12. oktober fastholdt I sin forklaring av 19. september, men tilføyde at han ikke var helt sikker på at han så domfelte mandag 12. september fordi han også onsdag 7. september syklet hjem. I mente likevel det var mest sannsynlig at han så domfelte mandag 12. september framfor 7. september.

Den kjærende part påberoper også som nytt bevis skriftlige uttalelser 17. februar 2000 fra I og hans ektefelle. I uttaler nå at han ikke så bilførerens ansikt, men at domfeltes bevegelser er så særpregete at han ikke er i tvil om at han var i stand til å identifisere ham ut i fra det han så ved denne anledning. Vitnet opplyser at bilen kjørte meget langsomt, og at domfelte strakte seg over mot passasjersetet og vinket til ham og at han vinket tilbake. I er fortsatt sikker på at det var domfeltes bil han så fordi han 6. september 1983 hadde sittet på i domfeltes bil. Han er helt sikker på at han hadde sett domfelte på valgdagen 12. september 1983 ca klokken 1430 da han gikk til politiet 19. september, og at han ikke ville tatt kontakt med politiet om han hadde tvilt på om det var domfelte han hadde sett. Sandberg har gjort I kjent med lagmannsrettens vurdering av hans forklaringer til politiet 19. september og 12. oktober 1983, og I uttalte 17. februar i år at lagmannsrettens vurdering av vitnets forklaring til politiet ikke er i samsvar med vitnets opplevelse og observasjoner. Is ektefelle bekrefter i uttalelse 17. februar 2000 at hun 17. eller 18. september 1983 hørte om hans møte med domfelte, og at hennes ektefelle aldri uttrykte tvil om at det var domfelte han hadde observert mandag 12. september ca klokken 1430. Hun oppfordret ham til å ta kontakt med politiet for å fortelle hva han hadde sett.

Utvalget finner at Is observasjoner av domfelte kjørende i sin bil i det tidsrom overgrepet mot E etter all sannsynlighet fant sted, er et bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse dersom dette legges til grunn. Spørsmålet for den dømmende rett ville vært om forklaringen var riktig eller om I enten hadde hilst på en annen person den 12. september 1983, eller om domfelte ble sett av I på samme sted en annen dag. Beviset ble ikke presentert for retten fordi verken aktor eller forsvarer krevde at I skulle møte som vitne. Den møtende aktor har i sin uttalelse til begjæringen om gjenopptakelse anført at han ikke fant grunn til å stevne dette vitnet, og at forsvareren kunne ha lagt vekt på mer taktiske overveielser da han unnlot å stevne vitnet.

Utvalget vil bemerke at påtalemyndigheten har en objektiv og upartisk stilling under etterforskingen og skal sørge for en objektiv riktig avgjørelse av skyldspørsmålet, jf. straffeprosessloven §226 tredje ledd. Det skal således svært sterke grunner til for å unnlate å stevne et vitne som kan tenkes å gi en tiltalt alibi. Særlig gjelder dette i en sak hvor tiltaltes personlige forutsetninger tilsier varsomhet, og hvor det er åpenbart at tiltalte har avgitt uriktig forklaring til egen skade. Dersom Is forklaring hadde blitt lagt til grunn av den dømmende rett, ville det framstått som helt usannsynlig at domfelte var gjerningsmannen under forutsetning av at de opplysninger om hendelsesforløpet og de relevante tidspunkter som for øvrig foreligger, fastholdes.

Spørsmålet blir etter dette om det er en rimelig mulighet for at I så domfelte ved Q skole mandag 12. september 1983 ca klokken 1430. Hans forklaring om dette støttes av ektefellen, men hennes skriftlige uttalelse om dette forelå først 17. februar 2000. Daværende lærer G uttalte i brev 3. januar 1985 at han etter at I hadde fortalt at han antakelig hadde sett domfelte på Q ca klokken 1415 den dagen overgrepet fant sted, ble enig med I om at deres iakttakelser burde meddeles politiet sammen med personkunnskap om domfelte. Det er også av interesse at J som rektor ved Å ungdomsskole, forklarte til politiet 11. oktober 1983 at I til henne fortalte at han hadde møtt domfelte mellom klokken 1430 og 1500 mandag 12. september. Det kan ikke nå etterspores om J ble spurt om dette da hun forklarte seg for den dømmende rett, men i så fall ville det vært naturlig om også I hadde vært ført som vitne.

Påtalemyndigheten har gjort gjeldende at det ikke med sikkerhet kan sies at I så domfelte eller hans bil på det aktuelle tidspunkt. Det er også vist til at domfelte i avhør 17. september forklarte til politibetjent Aarthun at han hadde vært ved Q skole mandag 12. september og ventet på sin venninne M fram til ca klokken 1500, og at han deretter kjørte sammen med henne ut på - - -veien i retning Fredrikstad, hvor I mente å ha sett ham og bilen. Denne forklaringen fragikk domfelte i avhør 20. september. M forklarte 18. september til politiet at hun den dagen gikk alene hjem etter skoleslutt klokken 1445, og at domfelte kom til hennes hjem ca klokken 1510 mens hun hadde tatt av seg klokken og vasket opp. M har forklart at domfelte var alene i bilen. Domfeltes senere forklaringer til politiet om hva han foretok seg i det aktuelle tidsrom inneholder intet som kan underbygge at han var på det sted og til den tid som I forklarer.

Utvalget bemerker at betydningen av et vitneprov som innebærer at siktede ikke kan ha vært på åstedet da den straffbare handling fant sted, svekkes vesentlig når siktede ikke husker å ha sett vitnet, og siktedes forklaring viser at han ikke kan ha vært på det sted vitnet mener å ha observert ham. Forholdene i denne sak er imidlertid som nevnt meget spesielle. Det forelå en risiko for at domfelte kunne ha erkjent handlinger som han ikke har begått. De rettsoppnevnte sakkyndige framla for den dømmende rett en rettspsykiatrisk erklæring av 2. januar 1984, hvor blant annet hans evner (IQ ca 72 etter WAIS/Mønnesland) og hans personlighet var vurdert. Det framgår av erklæringen at domfelte i samtale med en av de rettsoppnevnte sakkyndige uttalte at han «kanskje er synsk slik at han har sett for seg hva som er hendt». Utvalget er etter dette kommet til at det ikke helt kan ses bort fra at domfelte kan ha vært på det sted og til den tid som I mener å ha sett ham.

Domfelte har også påberopt seg Rettsmedisinsk Institutts analyse av 10. januar 1984, hvor det blant annet framgår at det ikke ble påvist sæd i fornærmedes vaginalsekret eller på hennes underbukse, og at det var mindre sannsynlig at hår funnet på fornærmedes klær og på åstedet stammet fra domfelte. Domfeltes forklaring til politiet om at han hadde sædavgang på fornærmedes lår kan derfor heller ikke være riktig fordi sæd ville ha blitt avsatt på fornærmedes truse da hun tok denne på seg. Håranalysen underbygger etter domfeltes syn at en annen som er dømt for voldtekt begått i samme område 9. november 1983, mest sannsynlig er gjerningsmannen. Daværende prosektor Halldis Lie som hadde utført analysene, var oppnevnt som sakkyndig og forklarte seg for retten om analysene og funnene. Utvalget bemerker at selv om analysene ikke er nye bevis, teller de med ved vurderingen av om forholdet vedrørende E skal gjenopptas. Hårprøvene kan i dag ikke etterspores.

Utvalget finner etter dette at det er en rimelig mulighet for at domfelte kan ha vært sett ved Q skole mandag 12. mars 1983 ca klokken 1430. Vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr. 3 foreligger for så vidt angår domfellelse for fullbyrdet voldtekt til samleie av E mandag 12. september 1983. Utvalget finner imidlertid grunn til å understreke at bevisføringen for Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke gir grunnlag for å fastslå at det foreligger slik tvil om skyldspørsmålet, at utfallet ved den nye prøving må bli at domfelte frifinnes.

Samlet vurdering

Domfelte har gjort gjeldende at vilkårene for gjenopptakelse av hele saken etter §392 annet ledd foreligger fordi nye bevis sammenholdt med tidligere bevis viser at domfelte ikke kan ha begått noen av de handlinger som han er domfelt for.

Utvalget bemerker at vilkårene for gjenopptakelse ikke foreligger for sakene B, C og D og viser til bemerkningene om disse sakene ovenfor. Spørsmålet er om de omstendigheter og bevis som er påberopt sett i sammenheng med at saken E nå skal gjenopptas, gjør det tvilsomt om dommen for de øvrige pådømte forhold er riktig. Utvalget understreker at det er Is forklaringer til politiet om observasjon av domfelte ved Q skole innen det tidsrom som voldtekten av E etter all sannsynlighet fant sted som begrunner gjenopptakelse. Det foreligger selv etter en samlet vurdering av omstendigheter og bevis ikke særlige forhold i sakene B, C og D, som gjør det tvilsomt om dommen er riktig for så vidt angår disse forhold.

Kjennelsen er enstemmig.

S L U T N I N G :

Lagmannsrettens dom 16. mars 1984 i straffesak mot A, født *.*.1961, tillates gjenopptatt for så vidt angår tiltalen postene III og VI vedrørende E.

For øvrig forkastes kjæremålet.