HR-1999-17-B - Rt-1999-554

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1999-04-09
Publisert:	HR-1999-00017-B - Rt-1999-554 (134-99)
Stikkord:	Straffeprosess, Gjenopptakelse, Narkotikalovbrudd
Sammendrag:	Saken gjaldt begjæring om gjenopptakelse av straffesak etter straffeprosessloven (1981) §392 annet ledd. Dissens: 3-2
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett LE-1994-205 M - Høyesterett HR-1999-00017B, snr 31/1998
Parter:	Påtalemyndigheten (førstestatsadvokat Siri S Frigaard) mot A (advokat Cato Schiøtz)
Forfatter:	Bruzelius, Aarbakke, Schei, Mindretall: Matningsdal, Flock
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §392, §290, §376c, §385, §387, §398, §40, Straffeloven (1902) §162, Utlendingsloven (1988) §30, Endringslov til straffeprosessloven (1993)

Dommer Bruzelius: Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av straffesak etter straffeprosessloven §392 annet ledd.

A (A), født xx.xx.1963, ble av Eidsivating (nå Borgarting) lagmannsrett 26 august 1994 dømt til fengsel i 5 år og 6 måneder for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd, jf første og femte ledd. A ble domfelt sammen med B (B), C (C) og D (D). De medtiltalte ble idømt fengsel i henholdsvis 5 år, 5 år og 6 år.

Påtalemyndighetens anke over straffutmålingen for samtlige domfelte ble, sammen med en straffutmålingsanke fra C, forkastet av Høyesterett, se Rt-1995-516.

Saken gjaldt innførsel av 1,421 kilo kokain fra Colombia til Norge 21 september 1993. B var kurer. Ved hans ankomst til Fornebu ble innførselen avslørt, og narkotikaen ble beslaglagt. Etter at B ble pågrepet sa han seg villig til å bistå politiet med å rulle opp mottakerapparatet i Norge. C ble pågrepet da hun oppsøkte B, som er hennes bror, på det hotellet hvor han under politiovervåkning hadde tatt inn. Opplysninger fra C i hennes første politiforklaring 22 september 1993 førte til pågripelse av D og A. Disse skulle ifølge lagmannsrettens bemerkninger vedrørende straffutmålingen være mottakere av stoffet.

A er fra Colombia, men er bosatt i X. Høsten 1992 kom en barndomsvenn fra Colombia, E (E) til Norge. E oppholdt seg her omlag to måneder. I desember 1992 presenterte E C for D og A. Presentasjonen skjedde utenfor et kjøpesenter i Oslo sentrum. C var også i Norge i februar 1993 og kom til Norge på ny ca 10 dager før B kom til Norge 21 september 1993. Oppgaven hennes denne gangen var å formidle kontakt mellom B og de som skulle motta stoffet i Norge.

Side:555

A fremmet 26 juni 1997 begjæring om gjenopptakelse av straffesaken mot ham med hjemmel i straffeprosessloven §392 annet ledd. Borgarting lagmannsrett avsa 24 februar 1998 kjennelse med slik slutning:

"Begjæringen om gjenopptak tas ikke til følge."

A har påkjært lagmannsrettens kjennelse og gjort gjeldende feil ved bevisbedømmelsen og ved rettsanvendelsen. Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa kjennelse om at kjæremålet i sin helhet blir å avgjøre av Høyesterett, og justitiarius har bestemt at partsforhandlinger skal finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker.

B og C er begge utvist fra Norge. A ble prøveløslatt i slutten av mai 1997. Justisdepartementet stadfestet 12 mai 1997 et vedtak om utvisning av ham fra Norge i medhold av utlendingsloven §30 annet ledd bokstav b. Vedtaket er kjent ugyldig ved Oslo byretts dom av 17 april 1998. Dommen er påanket. Saken er stilt i bero i påvente av en avgjørelse av begjæringen om gjenopptakelse. Den fjerde av de domfelte, D, er norsk statsborger.

A har i det vesentlige anført:

Gjenopptakelsesbegjæringen bygger på en ny analyse av sakens beviser. Analysen får det til å fremstå som tvilsomt om det strafferettslige beviskravet til skyld var oppfylt for As vedkommende. Lagmannsretten har i vurderingen etter straffeprosessloven §392 annet ledd ikke lagt tilstrekkelig vekt på de bevismomenter som trekker i As favør, og har stilt for strenge krav til vilkårene for gjenopptakelse.

Det sentrale beviset i straffesaken mot A må ha vært Cs utpeking av A og D som mottakere av stoffet. Dette hadde hun gjort i politiforklaringene som ble lest opp av aktor under hovedforhandlingen, men ikke i forklaringen som hun ga direkte under hovedforhandlingen. Det finnes ikke objektive bevismomenter i saken som knytter A til innførselen av kokainet til Norge 21 september 1993. Domfellelsen må derfor bygge på Cs utpeking av ham og D som mottakere. Lagretten må ha funnet henne troverdig. I begjæringen om gjenopptakelse er imidlertid påvist at Cs politiforklaringer på en rekke punkter er åpenbart uriktige, ufullstendige og inkonsistente. Dette medfører at det er grunn til å sette spørsmålstegn også ved holdbarheten av de opplysninger hun ga om hvem som var mottakere av stoffet. C ga uttrykk for frykt for represalier mot sin familie og seg selv. Hun kan ha hatt fordeler av å beskytte de egentlige mottakerne av narkotikaen.

Lagmannsretten la til grunn i dommen at Cs opplysninger om hennes handel med smaragder var riktige. Det er ikke grunnlag for å hevde at As opplysninger om at hans kontakt med C dreide seg om smaragder, er uriktige.

De indisiebevis som påtalemyndigheten har påberopt - et brev av 18 juli 1993 til A fra hans venn H i Bogota, A og Ds kjøp av en flybillett til C i Norge i september 1993 samt As bistand til C i forbindelse med en overføring av penger til Colombia mandag 20 september 1993 - støtter ikke opp under at A var mottaker av narkotikaen.

Lagretten må ha avveid As troverdighet mot Cs. Den analyse av As politiforklaringer som er foretatt i begjæringen om gjenopptakelse,

Side:556

viser at han i det alt vesentlige har forklart seg åpent, konsistent og detaljert om sine gjøremål og forbindelser. Ved vurderingen av As troverdighet kan imidlertid lagretten ha tillagt politiforklaringen til påtalemyndighetens vitne F (F) vekt. F møtte ikke under hovedforhandlingen, og hans politiforklaring ble derfor lest opp av aktor. Forklaringen inneholder ikke noe som knytter A til den forbrytelse han var tiltalt for. Den gir imidlertid et svært ufordelaktig - infamerende og stigmatiserende - bilde av A og av hans familie i Colombia. Opplesningen av politiforklaringen er tvilsom i et EMK-perspektiv. F er senere siktet for narkotikaovertredelser. Dette bidrar til å svekke troverdigheten av hans forklaring ytterligere.

Forsvareren har nedlagt slik påstand:

"Lagmannsrettssak nr 94-00205 M: Den offentlige påtalemyndighet mot A gjenopptas til ny prøvning."

Påtalemyndigheten har i det vesentlige anført:

Det er ikke fremkommet noe nytt i saken. Alle de usikkerhetsmomenter som er trukket frem i begjæringen om gjenopptakelse og av forsvareren for Høyesterett, var fremme - og gjenstand for vitneførsel og prosedyre - under hovedforhandlingen. Dette gjelder især troverdigheten av Cs utpeking av D og A som mottakerne av stoffet. Spørsmålet om hennes troverdighet ble vurdert av lagretten. Under hovedforhandlingen var bevisførselen i det vesentlige umiddelbar, og lagretten hadde et langt sikrere grunnlag for sin avgjørelse enn Høyesterett har.

Domfellelsen støttes av indisiebevis, særlig brevet av 18 juli 1993 som ble funnet hjemme hos A, men også av omstendighetene i forbindelse med billettkjøpet, og av det faktum at A i det første politiavhøret forklarte at han ikke kjente til Cs etternavn.

Forut for opplesningen av Fs politiforklaring, ble en legeerklæring om hans psykiske helsetilstand lest opp. Erklæringen hadde et slikt innhold at det må anses tvilsomt om politiforklaringen ble tillagt særlig vekt. Rettsboken viser at As forsvarer ikke protesterte mot opplesningen av politiforklaringen. Opplesningen av politiforklaringen medførte heller ikke noen saksbehandlingsanke fra A. Det fremgår av rettsboken at det ble tillatt vitneførsel etter opplesningen. Aktor for Høyesterett mener dessuten å huske at det ble opplyst under hovedforhandlingen at F var kjent av norsk narkotikapoliti. Aktor kan ikke se at det betyr noe for vurderingen av Fs troverdighet, at han er blitt siktet for narkotikaforbrytelser i 1997 og 1998. Aktor mener også at hun selv ikke tilla forklaringen vekt i sin avsluttende prosedyre.

Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:

"Kjæremålet forkastes."

Mitt syn på saken:

Lovens krav for gjenopptakelse av en straffesak etter straffeprosessloven §392 annet ledd er at "særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny". Formuleringen viser at gjenopptakelse etter

Side:557

denne bestemmelse skal være en sikkerhetsventil, jf Straffeprosesslovkomiteens innstilling (1969):

"Å konstatere at bevisene, slik som de forelå under hovedforhandlingen, ikke har vært riktig bedømt, synes å være en umulig oppgave, særlig når bevisførselen under hovedforhandlingen ikke har vært protokollert (jfr. Bang i NK§1958 s. 119). Det avgjørende bør være om saken alt i alt stiller seg slik at det etter rettens oppfatning bør skje en ny prøvelse av saken for at man skal føle seg overbevist om at ingen urett er skjedd. Komiteen har vært i tvil om man i likhet med den svenske lov skulle stille krav om at det iallfall foreligger noe av nye kjensgjerninger eller bevis, men er blitt stående ved et benektende svar. Det kan f. eks. tenkes at det ikke egentlig foreligger nye bevis, men en ny analyse av beviskjeden som får dommen til å gremstå i et tvilsomt lys. ...

Den foreslåtte sikkerhetsventil bør brukes med stor varsomhet.

Dette har man i annet ledd søkt å gi uttrykk for ved å stille også det vilkår at "tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny"." (Side 344 spalte 1)

I noen avgjørelser har Høyesteretts kjæremålsutvalg vist til uttalelsen om at "Det avgjørende bør være om saken alt i alt stiller seg slik at det etter rettens oppfatning bør skje en ny prøvelse av saken for at man skal føle seg overbevist om at ingen urett er skjedd". Isolert sett kunne denne formuleringen synes å åpne en vid adgang til gjenopptakelse. Ikke minst gjelder dette i saker hvor forklaringer fra tiltalte og vitner umiddelbart for den dømmende rett har utgjort de sentrale bevis. Men uttalelsen må leses i sammenheng med de strenge vilkårene etter den tilsvarende danske bestemmelsen som komiteen siterer på side 343 første spalte. Etter denne bestemmelsen måtte det foreligge "særlige omstændigheder der gør det overvejende sandsynligt, at de foreliggende bevisligheder ikke har været riktig bedømt". Når komiteen foreslo at det skulle åpnes adgang for gjenopptakelse selv om det ikke forelå nye omstendigheter eller bevis, har jeg forståelse for at den ikke ville foreslå en regel som var så snever som den danske. Det siterte utsagnet må likevel leses på bakgrunn av at det inngår i en argumentasjon for at gjenopptakelsesadgangen burde være videre enn etter dansk rett.

Straffeprosesslovkomiteens sentrale utsagn om praktiseringen av bestemmelsen er uttalelsen til slutt i det som er sitert fra motivene, nemlig at "Den foreslåtte sikkerhetsventil bør brukes med stor varsomhet. Dette har man i annet ledd søkt å gi uttrykk for ved å stille også det vilkår at "tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny"."

Det samme understrekes i forarbeidene til lov 11 juni 1993 nr 80, da §392 annet ledd fikk samme innhold som Straffeprosesslovkomiteen i sin tid foreslo. I Ot.prp.nr.78 (1992-93) side 62 annen spalte uttales det at gjenopptakelsesreglene fremdeles burde "praktiseres strengt". Videre heter det på side 63 første spalte at "Selv om "meget" før "tvilsomt" tas ut av loven, vil vilkårene for gjenopptakelse etter §392 annet ledd fortsatt være strenge". Jeg viser også til at justiskomiteen i Innst.O.nr.137 (1992-93) side 12-13 uttaler at "Komiteen er derfor, i likhet med departementet, av den oppfatning at det også etter den endring som nå foretas,

Side:558

bare i særlige tilfeller skal gis adgang til gjenopptakelse". Komiteen uttaler imidlertid deretter;

"Under henvisning til den meget restriktive praksis som har vært ført så langt, mener imidlertid komiteen at det er på sin plass med en viss oppmyking av adgangen til å kreve gjenopptakelse. Komiteen legger avgjørende vekt på at dersom det reises alvorlig tvil om en dom er korrekt, er det - først og fremst av hensyn til den domfelte selv, men også av hensyn til rettssystemets troverdighet - riktig at det gis adgang til ny overprøving. En mistanke om at noen kan ha blitt uskyldig dømt, er en så alvorlig belastning for tilliten til rettssystemet at det også fra rettsvesenets side kan være ønskelig å få en ny prøving av en sak."( Side 13).

Ved vurderingen av hva som må kreves har det stor betydning at skyldspørsmålet er avgjort på grunnlag av umiddelbar bevisførsel, mens Høyesteretts kjæremålsutvalg - eventuelt Høyesterett om saken overføres til behandling i avdeling - har middelbar bevisførsel. Det samme gjelder som hovedregel også ved behandlingen av en begjæring om gjenopptakelse i by- eller herredsretten og i lagmannsretten, se straffeprosessloven §398, og ved kjæremål til lagmannsretten, se straffeprosessloven §385 og §387.

Momentet med den middelbare bevisførsel har forskjellig vekt ved de ulike sakstypene: Dersom dokumentbevis utgjør en sentral del av bevismaterialet, kan Høyesterett gjennomgående lettere vurdere bevisene på et forsvarlig grunnlag. Må avgjørelsen derimot primært baseres på forklaringer, står de enkelte tiltaltes og vitners troverdighet sentralt. Dette er svært ofte tilfellet i narkotikasaker som den foreliggende. Da er det ikke bare spørsmål om hva den enkelte forklarer. Vedkommendes opptreden i retten og måten forklaringen kommer frem på, har stor betydning. Skyldspørsmålet avgjøres på bakgrunn av rettens totalinntrykk av bevisførselen, holdt opp mot det strenge beviskravet i strafferetten. Den rett som skal avgjøre spørsmålet om gjenopptakelse, har dermed i slike saker normalt et dårlig grunnlag for å vurdere en gjenopptakelsesbegjæring som ikke er basert på nye omstendigheter eller bevis. Selv om retten ved behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringen finner det tvilsomt om dommen er riktig, tilsier denne forskjellen ved bevis bedømmelsen at man i slike tilfeller bør vise tilbakeholdenhet med å tillate gjenopptakelse.

Til fordel for gjenopptakelse kan det ikke legges vekt på at skyldspørsmålet er avgjort av en lagrette. Det er riktignok en viktig praktisk forskjell mellom disse sakene og saker som behandles av meddomsrett ved at en meddomsrett i domsgrunnene må angi "hovedpunktene i rettens bevisvurdering", jf straffeprosessloven §40 femte ledd. Men når lovgiveren likevel har valgt å beholde lagretten, må det ha vært begrunnet i et rettssikkerhetshensyn. Lagretteordningen kan da ikke samtidig anvendes som argument for gjenopptakelse. Dette må også gjelde i narkotikasakene. Selv om det fra enkelte hold, som fremholdt av forsvareren, har vært anført at lagretten har en tendens til å stille lave beviskrav i disse sakene, kan det ikke legges vekt på dette når det ikke er gjort noen unntak for disse sakene. Jeg tilføyer at de tre fagdommerne i lagmannsretten med vanlig flertall kan sette en fellende kjennelse til side, dersom

Side:559

de finner at "det ikke er ført tilstrekkelig bevis" for tiltaltes skyld, jf straffeprosessloven §376c.

I Ot.prp.nr.78 (1992-93) drøftet departementet et forslag om en egen gjenopptakelsesregel for saker som hadde startet i lagmannsretten som første instans etter den dagjeldende straffeprosesslov. Forslaget ble avvist, men departementet uttalte:

"Også i disse sakene bør det være et vilkår for gjenopptakelse etter §392 annet ledd at særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig. En annen sak er at en omlegging av instansordningen vil kunne være av betydning ved vurderingen av om tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvet på nytt." (Side 63)

Paragraf 392 annet ledd angir flere vilkår som må være til stede for at gjenopptakelse skal tillates. I lys av det jeg har gjengitt fra forarbeidene og den praksis som har vært fulgt av Høyesteretts kjæremålsutvalg, se Rt-1996-280, Rt-1996-1018, Rt-1997-1372 og kjæremålsutvalgets kjennelse av 1. februar 1999 jnr 714/1998 (Rt-1999-256), mener jeg det er mest hensiktsmessig å drøfte spørsmålet om gjenopptakelse under ett, uten å splitte drøftelsen opp i separate vilkår slik det ble gjort i Rt-1998-11 (Bumerangsakene).

Spørsmålet om gjenopptakelse må vurderes med utgangspunkt i domspremisser og tilgjengelig bevismateriale. Skyldspørsmålet er avgjort på grunnlag av umiddelbar bevisføring med forklaringer fra de tiltalte og vitner. I saken her er skyldspørsmålet avgjort av en lagrette, og det foreligger således ikke domsgrunner på dette punkt. Det finnes ikke lydbåndopptak fra hovedforhandlingen eller noen form for offisielt referat eller nedtegnelser av forhandlingen. Bevisgrunnlaget i gjenopptakelsessaken bygger på analyser av politiforklaringene i saken og av indisiebevisene. Dessuten er fremlagt de notater As forsvarer i lagmannsretten, advokat Truls Dramer, tok under hovedforhandlingen fra avhørene av de tiltalte og vitner.

Ved vurderingen av om - og i tilfelle i hvilken grad - det kan stilles spørsmål ved riktigheten av lagmannsrettens domfellelse av A, må det tas i betraktning at lagretten har hatt et bedre grunnlag for å vurdere troverdigheten av de tiltalte og vitnene enn det Høyesterett nå har. Dette tilsier, som jeg allerede har nevnt, forsiktighet ved anvendelsen av straffeprosessloven §392 annet ledd.

Jeg går så over til den konkrete vurdering. To bevis må ha stått helt sentralt for lagmannsretten under hovedforhandlingen og gjør det nå i vurderingen av om det er grunnlag for gjenopptakelse. Det er forklaringene til C og A. Resultatet av bevisbedømmelsen må i stor grad bero på hva som kan utledes av disse forklaringene og den troverdighet de har, holdt opp mot det strenge krav til bevisovervekt for domfellelse. I noen grad kommer også indisiebevis og det som mer generelt kan kalles de ytre omstendigheter, inn i bevisvurderingen. Men jeg finner grunn til å påpeke allerede her at det som kan utledes av slike forhold er begrenset i denne saken. Derimot er det ett vitnebevis i saken som går direkte på troverdigheten av As forklaring og som etter min mening meget vel kan ha vært avgjørende for domfellelsen av ham. Det er politiforklaringen til F, en forklaring som trolig best kan karakteriseres som stigmatiserende

Side:560

for A. Forklaringen skulle, som jeg kommer tilbake til, ikke vært tillatt opplest. Opplesningen av denne forklaringen, sammenholdt med det vi nå vet om F og hans manglende troverdighet, tilsier etter min mening at kravet om gjenopptakelse må tas til følge. Jeg kommer tilbake til hans forklaring etter at jeg har sett på de øvrige bevis.

Jeg ser først på Cs politiforklaringer. Hennes politiforklaringer - 5 stykker på til sammen 31 sider avgitt i tidsrommet 22 september til 10 desember 1993 - ble under hovedforhandlingen, med hjemmel i straffeprosessloven §290, lest opp i sin helhet av aktor. C ble eksaminert før og etter opplesningen, og også på et senere tidspunkt under hovedforhandlingen. Aktor for Høyesterett - som også var aktor i lagmannsretten - har anført at C under hovedforhandlingen bekreftet at dokumentene gjenga hennes forklaringer til politiet korrekt. Dette er bestridt av A under henvisning til advokat Dramers notater. Aktor har videre gjort gjeldende at C under hovedforhandlingen - som under politiforklaringene - ga uttrykk for frykt for represalier, og har vist til at lagmannsretten har tillagt dette vekt i straffutmålingen.

Som jeg har nevnt, er det i begjæringen om gjenopptakelse foretatt en gjennomgåelse av Cs politiforklaringer som viser at de opplysninger hun der gir, inneholder en rekke motsigelser og utelatelser, og at de på flere punkter er ufullstendige, uklare og inkonsistente. Forsvareren har anført at dette bidrar til å svekke troverdigheten av hennes utpeking av A og D som mottakere av kokainpartiet. Det er ikke bestridt av aktor at Cs forklaringer inneholder uklarheter, og at de er ufullstendige og inkonsistente på flere punkter. Aktor har imidlertid anført at opplysningene om at det var A og D som var mottakere av stoffet, er bekreftet i samtlige av Cs politiforklaringer og i hennes forklaringer i forbindelse med fengslingsmøter. I det første avhøret som ble foretatt om kvelden/natten etter pågripelsen, opplyste hun etter at hun - et stykke ut i avhøret - hadde sagt seg villig å fortelle sannheten: "Dagen etter at jeg kom til Oslo - i november/ desember 1992 -, tok E meg med ned til sentrum av Oslo, hvor han presenterte meg for de som skulle motta kokainet. - Dette møtet skjedde etter avtale ute på en gate, og mottakerne av kokainet skulle være D og en colombianer som het A". Hun beskrev så A. I avhøret 25 september 1993, bekreftet hun at mottakerne i Norge var D og A, men opplyste samtidig at hun "ikke har snakket direkte om narkotika med A og D. Hun sier at A og D visste at hennes bror skulle komme med narkotika så de trengte ikke å snakke om det". Da hun ble spurt om hun var helt sikker på at det var A og D som var mottakerne, bekreftet hun dette "fordi det var A og D hun skulle snakke med, og E sa til henne at det var de to som skulle ha narkotikaen. Siktede sier nå at E ikke brukte navnene A og D når han sa hvem som skulle ha narkotikaen, men han sa at hans venner i Norge skulle ha den, og da siktede var i Norge ble hun presentert for Es venner i Norge og dette var A og D." Også i avhøret 11 oktober 1993 bekreftet C på direkte spørsmål at hun var sikker på at det var A og D som skulle motta kokainet: "E sa det var disse to vennene hans, som min bror skulle til". I neste avhør, 19 oktober 1993, opplyste hun at det var Es venner som skulle ha narkotikaen. Under dette avhøret fikk C sammenbrudd og - i henhold til rapportskrivers merknad - snakket hun da om "at E hadde sagt at det bare var hun som visste hvem som skulle motta kokainet, og at hvis hun ble tatt,

Side:561

måtte hun aldri nevne ham, A eller D. Det ville da gå meget ille med hennes barn som var igjen i Colombia".

Cs politiforklaringer på dette punkt er konsistente, og hun har konsekvent utpekt D og A som mottakere av kokainet, enten ved navns nevnelse eller som vennene av E. Det er ikke tvil om at hun i denne sammenheng har oppfattet Es venner å være D og A. Spørsmålet er om hennes troverdighet på dette avgjørende punkt svekkes, fordi hun på en rekke andre punkter har gitt mangelfulle eller uriktige opplysninger. Det som særlig skaper tvil her, er hennes skiftende forklaringer om fra hvilket tidspunkt hun selv var kjent med at det var tale om innførsel av narkotika til Norge. I sin første forklaring uttalte hun - etter at hun hadde sagt seg villig til å fortelle sannheten - at hun kjente til dette fra januar 1993: "E sa hele tiden at disse forretningene gikk på Norge, og at mitt arbeide ville være å ta i mot personer som kom til Norge med narkotika. ... Jeg fikk også vite at narkotikaen det dreide seg om, var kokain". I forklaringen 25 september 1993 uttalte hun imidlertid at "det ikke var snakk om narkotikavirksomhet før hun reiste til Norge første gang". Noe senere under avhøret uttalte hun: "For ca 15 dager siden kom E til siktede og fortalte at mennene i Norge nå ventet på henne. Hun ble fortalt at A skulle komme og hente henne på flyplassen. E fortalte siktede at det skulle komme en annen person etter henne. ... E fortalte siktede nå at det dreide seg om narkotikahandel". Også i det fjerde avhøret - 19 oktober 1993 - bekreftet hun at hun ikke hadde hørt om smugling av kokain til Norge før i tilknytning til denne turen. Slik jeg ser det, er Cs forklaringer om når hun ble klar over at det var narkotika som skulle innføres, inkonsistente, og troverdigheten av de enkelte forklaringer på dette punkt fremstår som tvilsom. Men det kan ikke ut fra dette uten videre sluttes at hennes forklaringer om hvem som skulle være mottakere i Norge savner troverdighet.

Forsvareren har pekt på at Cs rolle som mellommann fremstår som unødvendig, slik hun selv har beskrevet sine oppgaver. Jeg er ikke enig i det. Ved straffbar virksomhet av det slag som denne saken gjelder, kan det være hensiktsmessig med et slikt mellomledd for å beskytte mottakerne dersom kureren, som i vår sak, blir tatt.

Forsvareren har også anført at C har gitt svært lite tilfredsstillende opplysninger om en reise hun foretok til Italia under sitt første opphold i Norge, novemberdesember 1992. Aktor har sagt seg enig i at dette forhold ikke er tilfredsstillende klarlagt. Slik jeg ser det, er dette imidlertid neppe egnet til å svekke troverdigheten av hennes opplysninger om mottakerne av kokainpartiet.

Forsvareren har videre pekt på at Cs utpeking av E som sin overordnede ikke er sannferdig og mangler troverdighet. Han har pekt på at B i sine politiforklaringer utpeker en annen person som sin oppdragsgiver i Bogota. Han har også trukket frem de opplysninger som er gitt av vitnet G i en erklæring avgitt til bruk i forbindelse med begjæringen om gjenopptakelse, og som skal være i samsvar med det Berberg forklarte under hovedforhandlingen i lagmannsretten, om forskjeller i sosial status i Bogota mellom C og E. Dette ble søkt dokumentert under hovedforhandlingen i straffesaken ved fremleggelse av fotografier. Disse fotografiene er også fremlagt for Høyesterett. Forsvarer har endelig pekt på at

Side:562

de andre som ble avhørt i saken av politiet og som uttalte seg om spørsmålet, utpekte C som Es sjef.

Jeg er enig i at det C uttaler om dette i politiforklaringene ikke støttes av det som fremgår av de øvrige politiforklaringene i saken. Dette kan reise tvil om troverdigheten av Cs forklaringer på dette punkt. Spørsmålet er imidlertid om en slik tvil også fører til tvil om hennes troverdighet når hun utpeker A og D som mottakerne av stoffet. Svaret på dette er ikke opplagt.

C har i sine politiforklaringer gitt noe varierende forklaringer om grunnen til at E presenterte henne for A og D. På grunnlag av As egen forklaring legger jeg til grunn at det var E som presenterte dem for hverandre under Cs første Norgesbesøk i november/desember 1992. Det er også blitt anført at C formidlet smaragder fra Colombia til D og A. Lagmannsretten har - i forbindelse med straffutmålingen - lagt til grunn at C hadde en gjeld som skrev seg fra handel med smaragder. Aktor har ikke bestridt at C hadde med seg smaragder da hun kom til Norge i september 1993. De opplysninger som er gitt av de involverte om verdien av disse smaragdene, viser imidlertid at det dreier seg om mindre verdifulle steiner. I en sak om narkotikainnførsel mener jeg at man ikke kan se bort fra at det også kan forekomme omsetning av andre vareslag.

Det er klare svakheter ved Cs forklaringer. På mange punkter foreligger det åpenbare uriktigheter, utelatelser og forklaringer i innbyrdes motstrid. Men som påpekt er politiforklaringene konsistente når det gjelder utpekingen av D og A som mottakere av kokainen. Skal Cs forklaring om A og D som mottakere kunne legges til grunn for domfellelse - og da stadig i lys av det strenge beviskrav for straffellelse - er det imidlertid klart, slik denne saken ligger an, at hennes forklaring på dette punkt må støttes av andre bevis av betydning og ikke svekkes i særlig grad av As forklaring.

Jeg ser så på As forklaringer.

A forklarte seg for lagmannsretten. Hans politiforklaringer ble ikke lest opp. A benektet i sine forklaringer enhver befatning med kokainpartiet.

Forsvareren har pekt på at A i sine politiforklaringer - til sammen 5 - er konsistent og at dette er et element i vurderingen av hans troverdighet. Forsvareren har også pekt på at A spontant ga en rekke opplysninger som politiet ikke var kjent med, f eks om sitt tidligere narkotikamisbruk, og ikke minst om sin bruk av kokain under et besøk i Bogota i november 1992. Han ga allerede under sin første forklaring opplysninger om sitt forhold til E, og han har uanmodet opplyst om sin kontakt med F som er bosatt i Haugesund. Han opplyste spontant om sin bistand til C 20 september 1993 i forbindelse med overføring av penger til hennes familie i Colombia. Jeg er enig i at dette er forhold som styrker hans troverdighet.

Aktor har fremhevet som påfallende at A i sitt første politiavhør ikke husket Cs etternavn. Jeg er i og for seg enig i at det kan synes merkelig, men har vondt for å se at det kan legges særlig vekt på dette. Domfeltes forklaring om C kom etter at han var foreholdt at det var funnet en kvittering i hans bil for kjøp av en flybillett. Han gir så opplysninger som er korrekte ut fra de øvrige opplysninger vi har om dette i saken, bortsett fra at han oppgir ikke å huske Cs etternavn. Det er vanskelig å forstå at

Side:563

han kan ha trodd eller hatt noe håp om å holde Cs identitet skjult for politiet. Enhver som benytter fly - og det har A selv gjort i atskillig grad - vet at flybilletter utstedes på navnet til den som skal bruke billetten. Cs identitet ville derfor lett kunne bli bragt på det rene ved henvendelse til reisebyrå eller flyselskap, og det må A ha forstått.

Det er enkelte uoverensstemmelser i As forklaringer. Dette gjelder blant annet kontakten med C i Bogota. Det er imidlertid ikke noe hovedinntrykk av hans forklaringer at han har forklart seg usannferdig eller holdt tilbake opplysninger, heller ikke på punkter som - om han var skyldig - for ham ville være farlige. Generelt sett er det etter min mening lite i As forklaringer som bygger opp under en domfellelse av ham.

Jeg skal så se kort på de indisiebevis som har vært trukket frem. Det er først et brev av 18 juli 1993 til A fra hans venn H i Colombia. Brevet ble funnet hjemme hos A. Det omhandler handel med skjorter, hatter og smaragder. Jeg ser ingen grunn til å gjengi brevet. Brevet kan beskrive en narkotikahandel som forsøkes kamuflert, men det kan også beskrive en handel med andre varer som er reell. Det synes å være ubestridt i saken at A drev en ganske omfattende handel på forskjellige messer omkring i Sør-Norge.

Som jeg allerede har vært inne på, kjøpte D og A en flybillett til C i X 8 september 1993. Dette skjedde etter at A hadde mottatt beskjed om dette fra Colombia. Grunnen til at billetten ble kjøpt i Norge, skal ha vært at dette var billigere enn kjøp i Colombia. Aktor har pekt på at det da fremsto som påfallende at man - om hensikten var å spare penger - ikke utsatte tidspunktet for utreisen fra Bogota med noen dager ettersom reisebyrået opplyste at dette ville gi en lavere pris. Aktor har videre pekt på at verdien av de smaragder som C hadde med seg til Norge neppe dekket billettkostnadene. C har angitt sin forventede fortjeneste av de smaragder hun hadde med til Norge i september 1993 til USD 1000. Jeg er enig i at omstendighetene i forbindelse med billettkjøpet fremstår som uavklarte.

Pengeoverføringen den 20 september 1993 kan, slik jeg ser det, ikke tillegges vekt i domfeltes disfavør. Aktor har heller ikke gått inn på denne. Jeg nøyer meg her med å påpeke at overføringen foregikk på ordinær måte via bank med melding til Norges Bank. Det var med andre ord en overføring som ikke ble forsøkt skjult eller kamuflert på noen måte.

Hadde bevisene i saken vært begrenset til de bevis som jeg nå har vært inne på samt de øvrige bevis i saken, med unntak av Fs politiforklaring, ville det neppe vært grunnlag for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §392 annet ledd. Jeg minner her om at sentralt ved den totale bevisbedømmelse må ha stått forklaringene til C og A og den troverdighet disse forklaringene etter bevisførselen i lagmannsretten måtte ha hatt, og at den umiddelbare bevisførsel under hovedforhandlingen for lagmannsretten normalt vil gi et bedre grunnlag for en troverdighetsvurdering enn det bevisgrunnlag Høyesterett nå må bygge på. Men nettopp når det gjelder troverdighetsvurderingen av As forklaring etter bevisførselen for lagmannsretten, er det at forklaringen fra F kommer sentralt inn.

Jeg skal først si noe om innholdet av politiforklaringen til F som ble lest opp under hovedforhandlingen. Det er grunn til å understreke

Side:564

at forklaringen overhodet ikke inneholder opplysninger om det forhold A er dømt for. Den inneholder derimot opplysninger om A som generelt kriminell og som en som utnytter samfunnet og dets sosiale ordninger. F forklarte at A og D hadde kontakt med chilenske kriminelle som stjal klær i butikker som A og D omsatte på ulike messer. Videre beskriver han at A drev med narkotikahandel, uten at dette konkretiseres. Han beskriver hvorledes A strør om seg med penger - narkotikapenger - under besøk i Bogota, og han gir opplysninger blant annet om As far som sentral i organisert narkotikahandel i Colombia. Selv fremstår F i sin politiforklaring som en "hvit ridder" som forgjeves har forsøkt å få A til å avholde seg fra all befatning med narkotika og kriminalitet.

Bakgrunnen for Fs forklaring er påfallende. Det er på det rene at han var en venn eller bekjent av A. Likevel tok han selv kontakt med politiet og ba om å få avgi forklaring. Påtalemyndigheten stevnet ham som vitne til hovedforhandlingen. Han møtte imidlertid ikke, men sendte statsadvokaten en legeattest. Legeattesten finnes i dag ikke i sakens dokumenter, men det fremgår av sakens øvrige dokumenter at legen karakteriserte F som "psykisk ustabil", og at det i legeattesten var uttalt: "P.g.a fare for sterke psykiske reaksjoner i form av depresjoner eller i verste fall psykotisk atferd samt reell fare for represalier mot familien i Colombia, eklæres F udyktig til stevning som vitne i Eidsivating lagmannsrett". Aktor ønsket Fs politiforklaring opplest. Protest mot dette fremkom ikke, og forklaringen ble lest opp av aktor. Jeg nevner at vitnet G og A forklarte seg etter opplesningen av Fs politiforklaring. De bestred riktigheten av de opplysninger som fremkom i Fs forklaring.

Etter min mening var det - av flere grunner - en saksbehandlingsfeil at Fs politiforklaring ble lest opp. For det første kan det reises spørsmål om forklaringen etter sitt innhold i det hele kunne være egnet til å kaste lys over skyldspørsmålet. Som påpekt inneholdt ikke forklaringen opplysninger om det aktuelle partiet med kokain, og de øvrige opplysningene om As angivelige forhold til narkotika var temmelig generelle. Dertil kommer at troverdigheten av forklaringen ut fra opplysningen om bakgrunnen for den sammenholdt med opplysningene om vitnets psykiske tilstand, måtte være nokså tvilsom. Det kan også nevnes at det er viktig at forsvarerne ved slike forklaringer med generelle og uspesifiserte opplysninger har mulighet for å stille vitnet spørsmål som kan kaste lys over sannhetsgehalten i forklaringen. En slik mulighet har de ikke hatt her.

Nå har aktor fremholdt at vitnet var helt perifert, slik at det ikke var noe reelt behov for forsvarerne til å få stille spørsmål, og dessuten at A fikk føre et vitne som nettopp imøtegikk Fs forklaring. Spørsmålet om vitnet er perifert og om opplesningen har betydning, kan imidlertid ikke utelukkende måles ut fra vitneprovets vekt ut fra en objektiv vurdering. Spørsmålet må besvares ut fra den mulighet det er for at forklaringen har vært trukket inn ved avgjørelsen av skyldspørsmålet. Her kan det for det første være grunn til å peke på at forklaringen ble lest opp siste dag før skyldspørsmålet ble avgjort. Hvorfor skulle påtalemyndigheten på dette tidspunktet av forhandlingene be om å få opplest forklaringen hvis det var klart at denne ikke ville bli tillagt vekt ved avgjørelsen? Opplesningen av forklaringen viser heller at spørsmålet om As troverdighet

Side:565

var viktig i bevisvurderingen, og at det derfor var et poeng for påtalemyndigheten å få Fs politiforklaring dokumentert.

Det kan spørres om hvorfor det ikke ble protestert mot opplesningen av denne politiforklaringen, og hvorfor det på dette punkt ikke ble anket over saksbehandlingen. Jeg har forståelse for at forsvarere i noen tilfeller kan vike tilbake for å protestere mot uhjemlede opplesninger av politiforklaringer, og for at det, når det først ikke er protestert, kan føles vanskelig å anke over saksbehandlingen på det aktuelle punkt. Jeg kan likevel vanskelig se at unnlatt protest og anke over saksbehandlingen her må føre til at det uholdbare og uforsvarlige i opplesningen av Fs politiforklaring ikke kan trekkes inn i vurderingen av spørsmålet om gjenopptakelse etter straffeprosessloven §392 annet ledd. Dette blir desto klarere ved at det etter min mening må bygges på at en sentral opplysning vedrørende Fs politiforklaring ikke var kjent under lagmannsrettens behandling. Aktor har i tilknytning til de etterfølgende siktelser mot F for alvorlige narkotikaforbrytelser opplyst at F allerede på tidspunktet for hovedforhandlingen i lagmannsretten i nærværende sak var i narkotikapolitiets søkelys for slike forhold. Etter det hun har opplyst, gjorde hun dette kjent under forhandlingene i lagmannsretten. Jeg har vanskelig for å kunne legge til grunn at dette kan være blitt formidlet på en måte som har vært forstått av A og hans forsvarer. En slik opplysning om at et vitne som påtalemyndigheten fører, er mistenkt for å ha begått alvorlig narkotikaforbrytelse uten at det foreligger siktelse mot ham, ville være oppsiktsvekkende. Her ville det også slått beina under den troverdighet forklaringen måtte kunne etterlate nettopp ved at det ble klarlagt at det var lite grunnlag for vitnets generelle motstand mot narkotika, som igjen var bakgrunnen for at han - i følge hans forklaring - foreholdt A at A måtte holde opp med dette. For meg fremstår det som uforståelig at aktor kunne begjære Fs forklaring opplest, dersom hun visste at F var i narkotikapolitiets søkelys.

Min konklusjon er at As troverdighet kan ha vært avgjørende for den bevisbedømmelse som ledet frem til domfellelse av ham. Det kan ikke ses bort fra at forklaringen fra F, som det etter min mening klart ikke var grunnlag for å bruke som bevis i saken, og som nettopp hadde adresse til As troverdighet i forhold til befatning med narkotika, kan ha hatt betydning i denne bevisbedømmelsen. Ut fra dette finner jeg at det er grunnlag for gjenopptakelse av straffesaken etter straffeprosessloven §392 annet ledd. Jeg vil imidlertid understreke at jeg ikke har grunnlag for å fastslå at det her foreligger en slik bevistvil, at utfallet av en ny realitetsprøvelse må bli at A må bli å frifinne.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Straffesak avgjort ved Eidsivating (nå Borgarting) lagmannsretts dom av 26 august 1994 mot A, født xx.xx.1963, tillates gjenopptatt.

Dommer Matningsdal: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende, og finner at kjæremålet må forkastes.

Jeg tiltrer førstvoterendes rettslige utgangspunkt om hva som generelt må kreves før det tillates gjenopptakelse, men har et annet syn på

Side:566

bevissituasjonen. Domfellelsen av A må primært ha berodd på troverdigheten av Cs politiforklaringer og det inntrykk hun ga under under hovedforhandlingen. Troverdigheten av As egne forklaringer har også sentral betydning. I totalvurderingen ved avgjørelsen av spørsmålet om gjenopptakelse har det videre stor betydning hvilken vekt det skal legges på at lagmannsretten tillot aktor å lese opp Fs politiforklaring av 12 november 1993. Når jeg ikke tiltrer førstvoterendes konklusjon, skyldes det i korte trekk at Høyesterett etter min vurdering ikke har grunnlag for å frakjenne Cs forklaringer så mye av sin troverdighet som førstvoterende gjør. På den annen side viser As politiforklaringer at også han unnlot å opplyse om sentrale momenter i saken, og det finnes eksempler på at han gav to versjoner som svar på det samme spørsmål.

Gjenopptakelsesbegjæringen er basert på at C uriktig utpekte A som mottaker. Men C har forklart seg om mye annet som enten har perifer tilknytning til A eller som overhodet ikke gjelder ham. Hennes forklaring om As rolle har størst betydning i denne saken.

Det er ikke vanskelig å tiltre at Cs politiforklaringer inneholder mange uriktigheter, utelatelser og selvmotsigelser. Men dette er ikke ensbetydende med at hennes troverdighet svekkes for så vidt hun utpekte A og D som mottakere av stoffet. Mye av hva det kan settes spørsmålstegn ved, gjelder forhold som har relativt perifer betydning både for dette spørsmålet og for hennes egen rolle i den aktuelle straffesaken. Og for så vidt gjelder Italiaturen i 1992 viser jeg til at hun ikke er siktet for noe straffbart forhold i den anledning. Dersom hun utførte en straffbar handling under turen, eller turen inngikk i en kriminell virksomhet, er det ikke noe påfallende ved at hun ikke har gitt noen troverdig forklaring om denne turen.

Etter min vurdering har det stor betydning for Cs troverdighet at hun etter å ha sagt seg villig til å forklare sannheten, i første avhør først gav en forklaring som i realiteten innebar at hun tilstod den handlingen som hun ble dømt for. Da hun deretter oppgav A og D som mottakere, kunne hun bare håpe på å oppnå redusert straff - ikke å bli frifunnet.

Jeg har imidlertid vanskelig for å finne holdepunkter for at hun ville trekke dem inn i en så alvorlig narkotikasak dersom de ikke hadde noe med den å gjøre: I denne sammenheng har jeg merket meg at hun i sin fjerde politiforklaring 19 oktober 1993 gav en opplysning hvor hun tildelte seg selv en mer sentral rolle enn det som fremgikk av hennes tidligere forklaringer. Etter å ha opplyst at den første kuréren trakk seg, forklarte hun at det var hun selv som knyttet kontakten mellom E og hennes bror. Dette trekker i retning av at hun var innstilt på å legge kortene på bordet for så vidt gjelder de omstendighetene som direkte gjelder den aktuelle innførselen.

I tillegg viser jeg til at C synes å ha hatt et godt forhold både til A og D. A har forklart at han var på diskotek med henne i Bogota våren 1993, og han var sammen med henne på diskotek lørdag 18 september 1993. Deretter overnattet han hos de colombianerne som hun bodde hos. C, A og D har gitt forklaringer som indikerer at hun også hadde et godt forhold til D. Også dette taler mot at hun skal ha trukket dem inn i en sak som de ikke hadde befatning med.

Cs forklaring om hvordan hun traff A og D styrker hennes troverdighet om det straffbare forhold. Både hun og A har forklart at E under

Side:567

Norgesturen i november/desember 1992 presenterte henne for dem på gaten i Oslo sentrum. I flere politiforklaringer har hun dessuten gitt temmelig sammenfallende forklaringer om hvordan hun mente å kunne utpeke dem som mottakere.

Videre nevner jeg at hun i sine politiforklaringer 19 oktober 1993 og 10 desember 1993 forklarte at A onsdag 22 september skulle komme "ved 4 - 5 tiden". Dersom hans rolle er oppdiktet, er det påfallende at hun med nærmere to måneders mellomrom oppgir samme tidspunkt.

Hennes forklaring om hvordan hun fikk flybilletten samsvarer også godt med As forklaringer. I politiforklaringen 11 oktober 1993 forklarte hun at det var en venn av E som kom hjem til henne med billetten, og i forklaringen 10 desember 1993 opplyste hun at vedkommende heter Hernando. A har bekreftet at Hernando er kamerat av E, og i sine politiforklaringer av 13 oktober, 7 november og 24 november 1993 forklarte han at det var Hernando som ba dem om å kjøpe billett i Norge.

Jeg viser også til at det ikke finnes opplysninger om at C før hovedforhandlingen gikk tilbake på at A og D skulle motta kokainet. Tvert om uttalte hun i flere senere politiforklaringer at hun opprettholdt sine tidligere forklaringer.

For så vidt gjelder As forklaringer er jeg enig i at han på mange punkter har gitt opplysninger som politiet ikke var kjent med. Men mange av opplysningene var av en slik karakter at han måtte skjønne at politiet lett ville kunne finne frem til dem selv.

Det sentrale i saken er As forklaring om sin tilknytning til C. I så måte er hovedinntrykket at han dels har forklart seg usannferdig og dels at han holdt tilbake sentrale opplysninger.

På et sentralt punkt gav A etter min vurdering en usannferdig forklaring: I sin første politiforklaring ble han konfrontert med at det var ransaket i bilen hans, og at politiet hadde funnet en kvittering for en betalt flybillett. Deretter bekreftet han billettkjøpet og uttalte at "Her kjøpte D en billett tur/retur Bogota - Oslo for en kvinne med navn C, etternavnet er ukjent for siktede". På bakgrunn av den kontakten mellom ham og C som jeg allerede har vært inne på, og det jeg kommer inn på nedenfor, kan det ikke være riktig at han ikke kjente hennes etternavn. Dette fremgår for øvrig også av hva han forklarte senere i samme avhør hvor han opplyste at han mandag 20 september 1993 brakte med seg kr 32.000 - 33.000 til X hvor han overførte pengene til England for C. Det virker underlig at han kunne overføre disse pengene uten å kjenne Cs etternavn.

Videre nevner jeg at innledningsvis i første avhør 23 september ble han spurt om sitt forhold til narkotika. Hans svar var at han hadde vært narkoman i åtte år mens han bodde i Colombia, men at han ikke hadde misbrukt noen form for narkotika etter at han flyttet til Norge. Deretter tilføyde han at "han var på besøk i Colombia i november 1992 og at han da brukte kokain to til tre ganger". Verken her eller senere i forklaringen opplyste han at han også besøkte Colombia i 1993.

Når ovennevnte sammenholdes med at han forklarte at han "formentlig" ble presentert for C i november/desember 1992, måtte konklusjonen av første avhør bli at han ikke på noe tidspunkt hadde møtt henne i Colombia. Som jeg straks kommer inn på, er ikke dette riktig.

I første avhøret forklarte han videre at han hadde hatt flere telefonsamtaler

Side:568

med C etter at hun returnerte til Colombia. Og han tilføyde: "Det har vært C som har ringt til siktede". I et senere avhør 13 oktober 1993 forklarte han derimot at det var han som hadde ringt henne, og benektet at hun hadde ringt ham. Nå var med andre ord han den aktive.

Senere i samme avhør ble han konfrontert med at han ifølge passet også hadde besøkt Colombia i 1993. På forespørsel opplyste han at han hadde truffet C to ganger. Etter hvert opplyste han også at han ved en av anledningene hadde kjørt henne hjem.

Jeg kunne også ha trukket frem andre punkter hvor hans forklaring fremstår som lite troverdig. Videre kunne jeg ha gått inn på indisiebevis mot ham, blant annet at det var han og D som kjøpte Cs flybillett. De nærmere omstendighetene ved dette kjøpet taler også i hans disfavør. Jeg nøyer meg imidlertid med dette.

På bakgrunn av ovenstående finner jeg det klart at det ikke hadde vært grunnlag for gjenopptakelse om man ser bort fra opplesingen av Fs politiforklaring. Gjenopptakelsesbegjæringen må imidlertid avgjøres på grunnlag av en totalvurdering, hvor det også må vurderes hvilken betydning opplesingen av Fs forklaring skal tillegges.

Det var uheldig at forklaringen ble opplest, men jeg finner det ikke nødvendig å ta stilling til om dette var en saksbehandlingsfeil. Etter min vurdering er det heller ikke nødvendig å ta stilling til om det kan legges til grunn at det ble opplyst at F var kjent for narkotikapolitiet og at aktor unnlot å påberope seg forklaringen i sin prosedyre. Jeg viser til at As forsvarer, advokat Dramer, i et brev av 9 mars 1999 opplyser at han har vært forsvarer i 20 år, og at "domfellelsen av A [nok er] den domfellelsen som har opprørt meg mest og gått mest inn på meg". De tre medforsvarerne har uttalt seg i samme retning. På bakgrunn av at det i 1994 var velkjent at opplesing av et vitnes politiforklaring kunne være i strid med EMK artikkel 6, er det av interesse at det ikke ble anket eller motanket over lagmannsrettens saksbehandling. Jeg skjønner at forsvareren av taktiske grunner unnlot å protestere mot opplesingen. Dette hensynet gjorde seg imidlertid ikke gjeldende da lagrettens kjennelse forelå og A deretter ble dømt til 5 år og 6 måneder fengsel. Unnlatelsen av å anke indikerer etter dette at verken A eller hans forsvarer mente at opplesingen hadde så stor betydning i saken som førstvoterende har tillagt den.

Jeg er etter dette kommet til at det ikke foreligger tilstrekkelig usikkerhet om dommens riktighet til at det er grunnlag for gjenopptakelse.

Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Matningsdal.

Dommer Aarbakke: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Bruzelius.

Dommer Schei: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

K J E N N E L S E :

Straffesak avgjort ved Eidsivating (nå Borgarting) lagmannsretts dom av 26 august 1994 mot A, født xx.xx.1963, tillates gjenopptatt.