HR-2000-1086 - Rt-2000-1517
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-09-08 |
| Publisert: | HR-2000-01086 - Rt-2000-1517 (371-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt brev- og besøksrestriksjoner under varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-01086, straffekjæremål |
| Parter: | A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Dolva, Stang Lund, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §186, §171, §233, §388, Straffeloven (1902) §233, §260, §49 |
Kjæremålet gjelder brev- og besøksrestriksjoner under varetektsfengsling, jf. straffeprosessloven §186 annet ledd.
A, født *.*.1976, er siktet for forbrytelse mot straffeloven §233 annet ledd og straffeloven §233 annet ledd, jf. §49, samt straffeloven §260.
Ved Sandnes forhørsretts kjennelse av 10. juli 2000 ble han varetektsfengslet i åtte uker på grunnlag av denne siktelsen. Etter kjæremål fra siktede endret Gulating lagmannsrett fengslingstiden til fire uker ved kjennelse av 13. juli 2000. Fengslingen er senere forlenget, senest ved Sandnes forhørsretts kjennelse av 17. august 2000, der siktede ble varetektsfengslet fram til 14. september 2000. Det spesielle fengslingsgrunnlag er straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2 - bevisforspillelsesfare. Siktede er undergitt brev- og besøkskontroll i fengslingstiden, jf. straffeprosessloven §186 annet ledd.
Siktede påkjærte forhørsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett, som forkastet kjæremålet ved kjennelse av 29. august 2000.
Siktede har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hans forsvarer har inngitt støtteskriv til kjæremålet og i det vesentlige anført:
Lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av uriktig lovanvendelse/mangelfulle kjennelsesgrunner for så vidt gjelder brev- og besøksrestriksjonene. Lagmannsretten har bare begrunnet kjennelsen på dette punkt med en henvisning til fengslingsgrunnlaget - bevisforspillelsesfare. Dette er ikke tilstrekkelig, spesielt ikke i dette tilfellet hvor siktede har vært undergitt fengsling i isolasjon siden 9. juli 2000. Også sakens nærmere omstendigheter tilsier at det må stilles strengere krav til begrunnelsen for fortsatt bruk av isolasjon.
Det er kjent at isolasjonsfengsling påfører den fengslede betydelig psykisk smerte og psykiske skader. Det vises til diverse rapporter m.v. med kritikk av den norske og skandinaviske praksis på dette området. Videre vises til Riksadvokatens direktiv av 10. november 1999 om restriksjoner ved varetekt, som presiserer at restriksjoner skal begjæres for kortest mulig tid uavhengig av fengslingsgrunnen, og at det også skal begrunnes særskilt selv om fengslingsgrunnen er bevisforspillelsesfare. Det vises også til Rt-1999-1794 og Rt-1999-1807.
Særlig ved fengsling for bevisforspillelsesfare etter at bevisene er sikret gjennom etterforskning, må det stilles strenge krav til begrunnelsen for bruk av isolasjon.
Påtalemyndigheten mener at situasjonen vil være den samme fram til en eventuell hovedforhandling i saken. Forholdsmessigheten av inngrepet må da vurderes fram til dette tidspunkt, jf. Rt-1999-1780. Dette må gjelde også for restriksjonene.
Lagmannsrettens kjennelse for så vidt gjelder brev- og besøksrestriksjoner (isolasjon) påstås opphevet.
Påtalemyndigheten v/Rjukan politidistrikt har inngitt tilsvar. Det bestrides at kjennelsesgrunnene er mangelfulle idet begrunnelsen for fortsatt brev- og besøkskontroll må ses i sammenheng med lagmannsrettens drøftelse av selve fengslingsgrunnlaget. Samlet sett er begrunnelsen tilstrekkelig.
Ved prosesskrift av 6. september 2000 har forsvareren kommentert påtalemyndighetens tilsvar.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens kjennelsesgrunner og lovtolkning for så vidt gjelder avgjørelsen om brev- og besøkskontroll. Dette kan utvalget prøve etter straffeprosessloven §388 nr. 2 og 3.
Lagmannsretten uttaler i kjennelsen:
«Hensett til fengslingsgrunnlaget finnes restriksjoner i form av brev- og besøkskontroll nødvendig.»
Ut over dette er ikke restriksjonene begrunnet.
I støtteskriv fra forsvareren heter det:
«Dette kan ikke være tilstrekkelig begrunnelse for bruk av isolasjon etter så lang tid. Siktede har nå vært undergitt fengsling i isolasjon siden pågripelsen den 9. juli. Det er uomtvistet at isolasjonsfengsling uvegerlig påfører betydelig psykisk smerte og psykiske skader, jf. også torturovervåkingskomiteens rapporter i anledning sine besøk i Norge. Det vises også til at andre europeiske land enn de skandinaviske forfølger og oppklarer kriminalitet uten bruk av slike meget inngripende metoder.»
Videre viser støtteskrivet til Riksadvokatens rundskriv 10. november 1999 til statsadvokatene og politimestrene om bruk av restriksjoner ved varetekt, bl.a. brev- og besøksforbud og kontroll. Her heter det:
«Påtalemyndigheten skal, som understreket i brev herfra av 3. mars 1998 og på statsadvokatmøtene i 1998 og 1999 (se referat av h.h.v. 30. juni 1998 side 2 og 5. juli 1999 pkt. 12), ikke begjære forbud for mer enn fire uker ad gangen, selv om den begjærte fengslingstid er av lengre varighet. Ofte kan det være grunn til å begjære restriksjoner for et kortere tidsrom, for eksempel for 1 eller 2 uker.
Begjæringer om restriksjoner etter straffeprosessloven §186 annet ledd skal begrunnes særskilt, også om varetekt begjæres av hensyn til fare for bevisforspillelse. Det skal i begjæringen angis konkret hvilke skadevirkninger som kan oppstå dersom det ikke fastsettes restriksjoner. Restriksjoner skal bare begjæres for å redusere bevisforpillelsesfaren. Når varetektsfengslede er gitt forbud eller kontroll etter §186 annet ledd, må påtalemyndigheten, som tidligere understreket herfra, sørge for at etterforskingen blir innrettet slik at forbuds- eller kontrollperioden blir kortest mulig.»
Siktede har nå sittet fengslet i to måneder. Siktelsen gjelder særdeles alvorlige forhold, og lagmannsretten har lagt til grunn at det foreligger sterk sannsynlighet for at siktede vil søke å påvirke vitner om han løslates. Slik utvalget ser det, er dette likevel ikke tilstrekkelig som begrunnelse for at siktede også må undergis brev- og besøkskontroll. Da lagmannsretten ikke har gitt ytterligere begrunnelse for disse restriksjonene, må kjennelsen på dette punkt oppheves.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves, for så vidt gjelder brev- og besøkskontroll overfor A.