HR-1999-601 - Rt-1999-1807
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-11-12 |
| Publisert: | HR-1999-00601 - Rt-1999-1807 (432-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om brev- og besøkskontroll. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1999-00601, jnr. 628/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten v/Romerike politidistrikt |
| Forfatter: | Aasland, Gjølstad, Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §186, §343, §385, §388, Straffeloven (1902) §233, Våpenloven (1961) |
Saken gjelder videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om brev- og besøkskontroll, jf. straffeprosessloven §186 annet ledd.
A, født xx.xx.1972, er siktet for overtredelse av straffeloven §233 første og annet ledd, samt overtredelser av våpenloven. Siktelsen etter straffeloven §233 gjelder drapet på siktedes svigermor, svigerfar og svigerinne begått natt til lørdag 22. mai 1999.
Siktede ble pågrepet 14. juni 1999, og har siden sittet varetektsfengslet med brev- og besøksrestriksjoner. Tre andre personer er også siktet i saken.
Romerike politidistrikt begjærte 27. oktober 1999 fengslingsfristen forlenget med fire uker for alle de fire siktede. Det ble samtidig bedt om rettens kjennelse for at de siktede fortsatt skulle undergis brev- og besøkskontroll.
Ved Nedre Romerike forhørsretts kjennelse 29. oktober 1999 ble fengslingsfristen forlenget til 25. november 1999 for samtlige fire siktede. Politiet ble dessuten gitt medhold i begjæringen om brev- og besøkskontroll.
A og medsiktede B påkjærte forhørsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som 3. november 1999 avsa kjennelse med slik slutning:
«Kjæremålene forkastes.»
Kjennelsen er avsagt under dissens fra en dommer.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg for så vidt gjelder beslutningen om brev- og besøkskontroll. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling.
Kjærende part har i hovedsak anført:
For at straffeprosessloven §186 annet ledd skal gi grunnlag for brev- og besøkskontroll, må det foreligge en nærliggende fare for at siktede vil komme til å forspille bevis uten slik kontroll. Kjærende part viser til kjennelse inntatt i Rt-1997-1851, der Høyesteretts kjæremålsutvalg i tilknytning til straffeprosessloven §186 annet ledd henviste til omtalen av straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2 hos Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven bind I. Kjærende part anfører at dette tilsier at §171 første ledd nr. 2 og §186 annet ledd skal tolkes likt, slik at brev- og besøkskontroll bare kan benyttes der det er nærliggende fare for bevisforspillelse. I rettspraksis er det stilt strenge krav til begrunnelsen for fengsling på grunnlag av bevisforspillelsesfare etter straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2, jf. Rt-1997-1902, Rt-1993-128 og Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 28. september 1999 (Lnr. 518/1999) ( Rt-1999-1455).
Kjærende part viser videre til uttalelser gitt av norske myndigheter som svar på rapport av 4. juli 1997 fra Den europeiske komité for hindring av tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (CPT). Den kjærende part har særleg vist til to avsnitt i uttalelsen som gjelder omfanget og utformingen av restriksjoner ved varetektsfengsling.
Lagmannsrettens begrunnelse for brev- og besøkskontroll i herværende sak er begrenset til en henvisning til sakens alvor og bevisforspillelsesfaren. Retten har ikke foretatt noen nærmere vurdering av faren knyttet opp mot en opphevelse av brev- og besøkskontrollen. En slik opphevelse vil ikke gi de siktede noen større mulighet til å konferere med hverandre. En opphevelse vil først og fremst gi siktede adgang til ukontrollert samvær med sine nærmeste. Slikt samvær er det et betydelig behov for etter 20 ukers isolasjon for å unngå ytterligere skadevirkninger av fengslingen.
I kjæremålet til lagmannsretten ble det tatt opp at faren for bevisforspillelse måtte begrunnes særskilt relatert til brev- og besøkskontrollen. På bakgrunn av støtteskrivet hadde lagmannsretten oppfordring til å gi en nærmere begrunnelse for denne faren. Lagmannsretten har heller ikke vurdert om det er mulig å utforme kontrollen mer konkret, slik at den ble begrenset til å gjelde bare brev, eller bare besøk fra spesielle personer.
Lagmannsrettens kjennelse må oppheves fordi den etterlater tvil om loven er riktig forstått, jf. straffeprosessloven §385 tredje ledd jf. §343 annet ledd nr. 8.
Kjærende part har lagt ned slik påstand:
«Eidsivating lagmannsretts kjennelse 3.11.99 vedrørende brev- og besøkskontroll for A oppheves.»
Romerike politidistrikt er kjent med kjæremålet, og har påstått kjæremålet forkastet under henvisning til lagmannsrettens begrunnelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det gjelder et videre kjæremål, hvor utvalgets kompetanse er begrenset slik det fremgår av straffeprosessloven §388. As kjæremål er rettet mot lagmannsrettens kjennelsesgrunner og lovtolking for så vidt gjelder avgjørelsen om brev-og besøkskontroll. Dette kan utvalget prøve etter §388 nr 2 og nr 3.
I støtteskrivet til As kjæremål til lagmannsretten over Nedre Romerike forhørsretts fengslingskjennelse 29. oktober 1999 ble avgjørelsen om brev- og besøkskontroll tatt opp som et eget punkt. Det ble anført:
«Med bakgrunn i den omfattende prosedyre omkring dette spørsmål for forhørsretten, synes kjennelsens begrunnelse utilstrekkelig på dette punkt, jf. Rt-1998-1292 og Kjæremålsutvalgets uttalelse i den vedlagte kjennelse s. 3-4.
De skadevirkninger som særlig er påpekt vedrørende A har bl.a sin bakgrunn i at restriksjonene i forbindelse med fengslingen har medført betydelig isolasjon fra hennes nærmeste. Den dramatiske situasjon fengslingen har skapt og de store vanskeligheter hun har hatt med å utholde varetektsarrest, har medført et påtrengende behov for å kunne snakke privat og uforstyrret med sin nærmeste familie og sine nærmeste venner. Det sier seg selv at en så intens politikontroll i forbindelse med hvert eneste besøk som praktiseres i denne sak, ikke muliggjør en slik kontakt. Dette innebærer igjen at varetektsfengslingen blir mer belastende enn den ellers hadde trengt å være.
Disse belastningene må holdes opp mot eventuell fare for bevisforspillelse eller annen vanskeliggjøring av etterforskningen. Det vises i denne forbindelse til det som er sagt ovenfor vedrørende vilkåret i straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2.
I tillegg kommer vedrørende krav om brev- og besøkskontroll at det er svært vanskelig å se hvordan A konkret skal kunne forspille bevis ved å få uforstyrret kontakt med sine nærmeste. De siktede vil seg imellom fortsatt være avsondret. Samtlige av de som det er aktuelt å få besøk av, har for øvrig forklart seg til politiet, de fleste ved flere anledninger.
Det vises i denne forbindelse for øvrig til norske myndigheters uttalelse til rapporten fra CPT, hvor det bl.a heter:
«Norsk myndigheter slutter seg til komiteens anbefaling om at omfang og utforming av restriksjonene i størst mulig grad tilpasses de individuelle konkrete behov som foreligger i den enkelte sak. Både påtalemyndighet og domstol har etter straffeprosessloven et ansvar i så henseende. Gjeldende regler i dag gir domstolen full adgang til individuell vurdering av restriksjonene.»
I forhørsrettens kjennelse er det som nevnt ingen slik konkretisering av behov for restriksjoner, og heller ingen individuell tilpassing av disse. Kjennelsen er følgelig på dette punkt i strid med de gitte retningslinjer som under henvisning til CPT er inntatt i Riksadvokatens brev til statsadvokaten 3.3.98, jf. vedlagte kopi.»
I lagmannsrettens kjennelsesgrunner, som er felles for A og B, fremgår at etter flertallets syn gir «sakens alvorlige karakter og nærliggende fare for bevisforspillelse» tilstrekkelig grunn til fortsatt fengsling med brev- og besøkskontroll. Flertallet har videre sagt seg enig med forhørsretten i at fortsatt fengsling i fire uker ikke er et uforholdsmessig inngrep i en så alvorlig sak. De særlige omstendigheter som var anført i støtteskrivet mot brev- og besøkskontroll for As vedkommende, er ikke gjengitt eller kommentert av lagmannsretten.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har i kjennelse av 9. november 1999 i lnr. 593/1999, jnr. 617/1999 (Rt-1999-1794) uttalt:
«Utvalget finner imidlertid å burde tilføye at det er grunn for domstolene til å følge en restriktiv praksis når det gjelder langvarig varetektsfengsling med restriksjoner som innebærer isolasjon. Når påtalemyndigheten begjærer forlengelse av slik varetektsfengsling, vil det ofte være ønskelig at retten får seg forelagt en utredning av siktedes situasjon og konkrete muligheter for lettelse i restriksjonene.»
Det som utvalget her har uttalt, må også få betydning for kravet til kjennelsesgrunnene når restriksjonene blir langvarige, selv om begrunnelsesplikten i noen grad må ta hensyn til hvor alvorlige forhold siktelsen gjelder.
A hadde da lagmannsretten behandlet kjæremålet, vært varetektsfengslet med brev-og besøksrestriksjoner i ca 4 1/2 måned. Av forhørsrettens kjennelse av 29. oktober 1999 fremgår at hun har vært fremstilt for lege tre ganger pr uke. Etter utvalgets syn burde det på bakgrunn av disse forhold og anførslene i støtteskrivet ha vært gitt en nærmere begrunnelse for avgjørelsen om fortsatt brev- og besøkskontroll. Forhørsrettens kjennelse inneholder riktignok noen nærmere bemerkninger vedrørende forholdsmessigheten ved fortsatt varetektsfengsling av de fire siktede i saken og nevner at A får regelmessig legetilsyn. Verken lagmannsretten eller forhørsretten, som lagmannsretten her har sluttet seg til, går imidlertid inn på spørsmålet om mulighetene for lettelser i As situasjon med grunnlag i de forhold hun har påberopt seg. Det må etter omstendighetene anses som en feil at det ikke fremgår av lagmannsrettens kjennelse at dette er vurdert.
Utvalget finner således at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av mangelfulle kjennelsesgrunner for så vidt gjelder avgjørelsen om brev- og besøkskontroll overfor A. Den begrunnelse som er gitt er ikke tilstrekkelig til å prøve om lovens bestemmelser om brev- og besøksrestriksjoner og forholdsmessigheten av slike restriksjoner er riktig forstått, jf. straffeprosessloven §385 tredje ledd, jf. §343 annet ledd nr. 8.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Lagmannsrettens kjennelse for så vidt gjelder brev- og besøkskontroll overfor A oppheves.