HR-2000-114-K - Rt-2000-508
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-03-09 |
| Publisert: | HR-2000-00114-K - Rt-2000-508 (122-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Næringsrett, Tvangsfullbyrdelse, Reindrift |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om tvangsfullbyrdelse av vedtak om tvangssamling og telling av rein. |
| Saksgang: | Nord-Troms herredsrett nr. 1999-1281 D - Hålogaland lagmannsrett LH-1999-863 K - Høyesterett HR-2000-00114, sivilt kjæremål |
| Parter: | Kvaløy reinbeitedistrikt, Per Lars Kitti, Elsa Kåsa Granath (advokat Svein Kr. Arntzen) mot staten v/Landbruksdepartementet (advokat Wenche Elizabeth Arntzen) |
| Forfatter: | Gussgard, Stang Lund, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Reindriftsloven (1978) §19, §22, §23, §34, §1, §20, §8, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §404, §97, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §3-3, §6-1 |
Saken gjelder krav om tvangsfullbyrdelse av vedtak om tvangssamling og telling av rein.
Områdestyret for reindrift i Troms fattet 11. juni 1999 vedtak om offentlig kontrollert samling og telling av rein i Kvaløy reinbeitedistrikt. Begrunnelsen for vedtaket var at distriktet og reineierne Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath gjennom en årrekke hadde unnlatt å gi melding om reindrift, og at et pålegg av 17. august 1998 om telling av rein ikke var overholdt. Dette gjorde det påkrevet å igangsette tvangstiltak for kontroll med reindriften, reintallet og merkingen av rein i distriktet. De kjærende parter ble pålagt å gjennomføre samling av rein for telling og merking innen 1. august 1999. Pålegget ble påklaget til Reindriftsstyret som i vedtak 7. oktober 1999 opprettholdt områdestyrets vedtak.
Områdestyret fremmet 24. august 1999 begjæring om tvangsfullbyrdelse av vedtaket av 11. juni 1999 etter forutgående varsel. Reinbeitedistriktet og de to reineierne innga tilsvar hvor det blant annet ble anført at områdestyret ikke hadde partsevne, og at det ikke forelå gyldig tvangsgrunnlag. Regjeringsadvokaten meldte seg som prosessfullmektig på vegne av staten v/Landbruksdepartementet, og rettet partsbetegnelsen i medhold av tvistemålsloven §97, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §6-1 første ledd.
Nord-Troms namsrett avsa 21. oktober 1999 kjennelse med slik slutning:
«1. Begjæringen om tvangsmessig samling av rein for offentlig telling og kontroll med merking tas til følge overfor Kvaløy reinbeitedistrikt, Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath.
2. Kvaløy reinbeitedistrikt ved lederen, Per Lars Kitti, Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath tilpliktes, innen to uker fra kjennelsens forkynnelse å erstatte staten ved Landbruksdepartementet sakens omkostninger med kr 18.340.»
Kvaløy reinbeitedistrikt, Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath påkjærte kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett. Ved stevning til Nord-Troms herredsrett 4. november 1999 har de samme parter dessuten reist søksmål mot staten v/Landbruksdepartementet der det blant annet er lagt ned påstand om at vedtaket som danner grunnlag for tvangsgjennomføringen, skal kjennes ugyldig.
Hålogaland lagmannsrett avsa 16. desember 1999 kjennelse ( LH-1999-00863 K) med slik slutning:
«1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Kvaløy reinbeitedistrikt v/Per Lars Kitti, Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath betaler in solidum til staten v/landbruksdepartementet 2.500 - totusenfemhundre - kroner i saksomkostninger, innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.»
Kvaløy reinbeitedistrikt, Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg for så vidt gjelder tolkningen av reindriftslovgivningen. De har i hovedsak anført:
Lagmannsretten har uriktig lagt til grunn at reindriftsloven av 9. juni 1978 §34 første ledd gir selvstendig hjemmel for å pålegge en reineier samling, telling og merking av rein. Etter sin ordlyd er bestemmelsen bare en presisering av plikten til å rette seg etter vedtak som har hjemmel i loven eller forskrifter gitt i medhold av denne, og det er ikke holdepunkter i forarbeidene eller rettspraksis for å anta noe annet. Bestemmelsen i §34 første ledd tjener som bakgrunn for annet ledd: Hvis vedtak som det vises til i første ledd foreligger, er det mulig å iverksette tvangstiltak etter annet ledd når de øvrige vilkår i annet ledd er til stede. Denne to-trinns prosedyre er ikke fulgt i foreliggende sak.
Dersom kjæremålsutvalget skulle komme til at §34 første ledd er en selvstendig hjemmel for å fatte vedtak som innebærer plikter for reineierne, er det et spørsmål om vedtaket av 11. juni 1999 faller inn under bestemmelsen. Lagmannsretten har lagt til grunn at reindriftsloven §34 første ledd jf. §19 annet ledd sammenholdt med formålsbestemmelsen i §1, gir områdestyret tilstrekkelig kompetanse til å kreve samling og telling av rein dersom ressursforvaltningen vanskeliggjøres som følge av manglende opplysninger. Denne tolkningen har ikke støtte i reindriftsloven eller forskrift. Distriktsstyret har hjemmel til å påby og iverksette samling og telling av rein, jf. reindriftsloven §8 tredje ledd 2. punktum. Etter forskriften om telling av rein er det Reindriftssjefen som avgjør når, hvor og hvor ofte offentlige kontroller skal gjennomføres. Videre må tas i betraktning at områdestyrets myndighet er avgrenset i reindriftsloven §20 siste ledd, jf. §7 i den nye forskrift av 7. oktober 1999 nr. 1119 om melding av reindrift.
Det er lagt ned slik påstand:
«1. Nord-Troms namsretts kjennelse av 21. oktober 1999 og Hålogaland lagmannsretts kjennelse 16. desember 1999 oppheves og saken hjemvises til Nord-Troms namsrett for fortsatt behandling.
2. De kjærende parter tilkjennes sakens omkostninger for Hålogaland lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg.»
Staten v/Landbruksdepartementet har i hovedsak anført:
Det forelå «vesentlig brudd på lovlig fattet vedtak» i relasjon til reindriftsloven §34 annet ledd. Områdestyret hadde hjemmel i §34 annet ledd til å treffe tvangsvedtak. Dessuten gir §23 sammenholdt med §22 hjemmel for samling av rein i kontrolløyemed. Ved å gå veien om tvangsfullbyrdelse i medhold av §34, har områdestyret skaffet seg tvangsgrunnlag for å kreve utgiftene ved slik samling refundert av reineierne. Etter statens syn hjemler reindriftsloven §23 også fysisk samling av rein som er en forutsetning for å kunne foreta kontroll av reinmerker. Etter §22 kan distriktsstyret eller områdestyret sette i verk samling og skilling på reineiers bekostning dersom en reineier unnlater å foreta påbudt skilling av rein. Det er ikke noe som taler for at områdestyrets kompetanse til å foreta samling av rein, ikke også skal gjelde ved utøvelsen av kontrollvirksomhet etter §23 annet ledd.
Det gir dårlig sammenheng i systemet å la samling av rein for kontrollformål være avhengig av fullbyrding gjennom tvangsfullbyrdelseslovens regler. I verste fall vil det kunne bli påkrevet med to omganger i namsretten med påfølgende kjæremål: en for kontrollhandlingen og en for selve inngrepshandlingen.
Reindriftsloven §34 ble tilføyet ved lovendring 23. februar 1996 nr. 7. Det fremgår av forarbeidene at formålet med bestemmelsen ikke var en generell innstramming av bruken av lovens allerede eksisterende tvangshjemler. Den tidligere tvangshjemmelen i §20 om reduksjon og avvikling av reindrift ble lagt under reindriftsloven §34, med den konsekvens at fullbyrdelse nå må skje gjennom namsmyndighetene, jf. §20 siste ledd siste setning. Kontrollhjemlene i §22 og §23 ble derimot ikke berørt av lovendringen.
Det er lagt ned slik påstand:
«1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovtolking. Denne kan utvalget prøve.
Reindriftsloven §34 annet ledd lyder:
«Områdestyret eller reindriftstyret kan gjøre vedtak om tvangstiltak ved vesentlig brudd på lovlig fattet vedtak. Vedtak om tvangstiltak kan gå ut på at det foretas nødvendig arbeid med rein eller reinflokk for eiers regning. Tvangstiltak kan også gå ut på å redusere, avvikle eller overføre driftsenhet.»
Etter §34 fjerde ledd er reindriftsorganenes vedtak om tvangstiltak tvangsgrunnlag og kan fullbyrdes etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven.
Kjæremålsutvalget er enig i at §34 annet ledd blant annet gir hjemmel for tvangstiltak som går ut på samling og telling av rein, jf. uttrykket «nødvendig arbeid med rein eller reinflokk». Vilkåret for vedtak om et slikt tvangstiltak er da at det foreligger «vesentlig brudd på lovlig fattet vedtak».
Områdestyret ga i vedtak av 5. juni 1998 uttrykk for at reineierne og driftsenhetsinnehaverne Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath ved unnlatelse av å levere melding om reindrift «selv fraskriver seg retten til å ha driftsenhet». Det ble også påpekt at «Også øvrige forhold med manglende samling og merking av rein i distriktet tilsier at driveplikten ikke blir overholdt». Styret satte frist til 1. juli 1998 «for levering av melding om reindrift, samt avklaring med distriktet med forpliktende avtale om opplegg for samling, merking og slakting høsten 1998».
Vedtaket medførte brevveksling mellom partene. Den 17. august 1998 gjorde områdestyret følgende vedtak i sak 30/98:
«Områdestyret er gjort kjent med brev av 24.7.98 fra adv. Svein Kr. Arntsen på vegne av Kvaløy rbd. Styret oppfatter det slik fra brevets 3. siste avsnitt at distriktet er inneforstått med at det skal sendes inn melding om reindrift som reindriftsloven §19 krever.
Opplysningene i meldingen skal dokumenteres gjennom offentlig kontrollert telling av rein, jfr reindriftsloven §19 og telleforskriftenes §2. Det er også etablert en praksis for å foreta telling i alle distrikt i løpet av en fireårsperiode. Områdestyret forutsetter at Kvaløy rbd legger til rette for at det blir foretatt telling ved høstsamlingen i september, og pålegger forvaltningen å følge opp for å få dette gjennomført.
Områdestyret er innstilt på å holde møte med distriktet som foreslått i slutten av september, og forutsetter at reindriftsmelding basert på opplysninger fra offentlig kontrollert telling blir lagt fram til dette møtet.»
Den 11. juni 1999 gjorde områdestyret vedtak der første og annet avsnitt lyder:
«Områdestyret viser til pålegget i vedtak i sak 30/98 om gjennomføring av offentlig kontrollert telling av rein i Kvaløy rbd høsten -98. Pålegget er ikke overholdt. Dette, sammen med at distriktet og reineierne i en årrekke har unnlatt å gi melding om reindrift, gjør det påkrevet å iverksette tvangstiltak for kontroll med reindrifta, reintall og merking i distriktet.
Områdestyret pålegger Kvaløy rbd v/Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath å gjennomføre samling av rein for offentlig telling og kontroll med merking innen 1. august d.å. Dersom pålegget ikke overholdes, vil det i medhold av Reindriftsloven §34 gjennomføres tvangstiltak for samling av rein i distriktet for slik kontroll. Omkostningene ved dette vil bli krevd dekket av reineierne.»
Da vedtaket ikke ble overholdt, ble saken bragt inn for namsretten med begjæring om tvangsfullbyrdelse under henvisning til reindriftsloven §34.
Lagmannsretten har konstatert at vedtaket er begrunnet både i at reineierne ikke hadde rettet seg etter vedtaket i sak 30/98 om gjennomføring av offentlig kontroll og telling, og at de gjentatte ganger hadde unnlatt å gi melding om reindrift etter reindriftsloven §19. Lagmannsretten stiller så spørsmål om dette at §19 med tilhørende forskrifter legger kompetansen til å beordre telling av rein til reindriftssjefen, «innskrenker eller avskjærer områdestyrets kompetanse til å pålegge samling, telling og merking i forhold til §34 første ledd». Dette spørsmålet besvarer lagmannsretten benektende.
Kjæremålsutvalget er ikke enig i lagmannsrettens lovtolking på dette punkt. Utvalget bemerker at §34 første ledd ikke sier annet enn at reineiere plikter å rette seg etter myndighetsorganers lovlig fattete vedtak.
Etter reindriftsloven §19 første og annet ledd skal det hvert år gis melding til distriktsstyret i det distriktet der reindriften foregår. Etter tredje ledd skal Kongen gi nærmere regler om hvilke opplysninger meldingen skal inneholde. Etter tredje ledd 2. punktum kan Kongen, «hvis han finner det påkrevet pålegge reindriftsutøverne å gjennomføre telling av rein på slik måte som Kongen bestemmer». Nærmere regler om dette er gitt i forskrift om telling av rein, fastsatt av Landbruksdepartementet 29. august 1997, jf. kongelig resolusjon av 22. juni 1979. Etter §2 i forskriften skal Reindriftssjefen gjennomføre offentlig kontrollert telling av rein i distrikter og tamreinlag, og offentlig kontrollerte tellinger skal gjennomføres på den måte som Reindriftssjefen finner mest hensiktsmessig. Noen hjemmel for områdestyret til å kreve samling og telling, inneholder forskriften ikke.
Staten har vist til §22 og §23 som hjemmel for områdestyrets vedtak om samling og telling. §22 gjelder skilling av sammenblandet rein. Det har ikke vært tale om det i denne saken. Utvalget kan heller ikke se at §23 har relevans i relasjon til hjemmelsspørsmålet for områdestyrets vedtak om samling og telling. Utvalget tilføyer at i lovens §8 tredje ledd 2. punktum er distriktsstyret eksplisitt gitt hjemmel til blant annet å påby og iverksette samling og telling av rein bare dersom reineierne ikke blir enige og selv gjennomfører slike tiltak.
Den forskrift om melding om reindrift som gjaldt da vedtaket i sak 30/98 ble fattet, er fastsatt av Reindriftsstyret 28. juni 1993, jf. Landbruksdepartementets delegasjonsvedtak av 10. oktober 1979. Forskriften inneholder bestemmelser om at plikt til å gi melding om reindrift og om hva en slik melding skal inneholde. Etter §2 skal det oppgis om flokken er tellet, men det er ikke et krav at meldingens angivelse av antall rein skal hvile på offentlig telling. §3 har bestemmelser om reaksjon på unnlatelse av å gi melding. Forskriften inneholder ingen hjemmel til å påby og iverksette samling og telling av rein. Det gjør heller ikke någjeldende forskrifter fastsatt av Reindriftsstyret 7. oktober 1999.
På denne bakgrunn finner utvalget at lagmannsrettens tolking av reindriftsloven og forskrifter knyttet til denne, er uriktig for så vidt som lagmannsretten er kommet til at områdestyret hadde hjemmel for å påby samling og telling som reaksjon på manglende melding eller i forbindelse med melding. Dette medfører at kjennelsen må oppheves. Saken hjemvises til lagmannsretten til videre behandling.
De kjærende parter har krevd saksomkostninger for lagmannsretten og for kjæremålsutvalget. Omkostningskravet for lagmannsretten må avgjøres av lagmannsretten. Kravet om omkostninger for kjæremålsutvalget tas til følge, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §3-3, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 første ledd. Beløpet settes til kr 8.500, inkludert kjæremålsgebyr kr 3.180.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler staten v/ Landbruksdepartementet til Kvaløy reinbeitedistrikt, Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath i fellesskap 8.500 - åttetusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.