HR-2001-1580 - Rt-2002-709

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2002-06-04
Publisert:	HR-2001-01580 - Rt-2002-709 (150-2002)
Stikkord:	Veitrafikkrett, Strafferett, Lovanvendelse, Straffutmåling
Sammendrag:	Domfelte ble funnet skyldig i overtredelse av Straffeloven (1902) § 239 første straffalternativ, Vegtrafikkloven (1965) § 3 og § 21 første ledd for å ha kjørt en lastebil til tross for at han hadde vært så trett at han ikke var skikket til å kjøre bil. Bilen kolliderte med en personbil, og føreren av denne ble drept. Lagmannsretten fant enstemmig bevist at han sovnet ved rattet så plutselig at det ikke var grunnlag for å bebreide ham for ikke å ha redusert farten straks eller stoppet. Lagmannsretten delte seg i synet på domfeltes aktsomhet for øvrig. Flertallet mente at det arbeidet han hadde hatt i tiden før og også på selve ulykkesdagen, hadde vært så omfattende og gjort ham så sliten, at han burde innsett at han var uskikket til å kjøre. Av flertallets premisser fremgår at domfelte i fire uker før den lørdagen da ulykken skjedde, hadde kjørt lastebil for et transportfirma og også deltatt i av- og pålessing av bilen. Gjennomgående startet han ved 07-tiden om morgen og kjørte til ca. kl. 18.00-22.00, uten "hvilepauser av normal karakter", idet han stort sett fortsatte å arbeide når han ikke kjørte. Normalt spiste han ikke mellom frokost og arbeidstidens slutt. Det ble imidlertid lagt til grunn at kjøre-og hviletidsbestemmelsene var overholdt. Etter hvert følte han seg slapp og utslitt. På ulykkesdagen kjørte han fra ca. kl. 07.30 uten frokost, bar innbo ned fra fjerde etasje og lastet dette på bilen. Etter ca. 5 timer kjørte han og deltok i avlessing, for deretter å kjøre nok et ærend før hjemtur. Ulykken skjedde da ca. kl. 16.40. Domfelte anket over rettsanvendelsen, subsidiært over straffutmålingen. Høyesterett fant ingen feil verken ved flertallets forståelse av aktsomhetskravet i Straffeloven (1902) § 239, slik bestemmelsen må forstås etter lovendringen 15. juni 2001, eller ved rettsanvendelsen. Ut fra den uaktsomhet det var tale om, ble straffen redusert til fengsel i 60 dager.
Saksgang:	Bergen byrett saknr 2001-00333 - Gulating lagmannsrett LG-2001-933 M/01 - Høyesterett HR-2001-01580, straffesak, anke
Parter:	A (advokat Erling O. Lyngtveit) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Gunnar H. Fløystad)
Forfatter:	Gussgard, Stang Lund, Utgård, Bruzelius, Aasland
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §21, §31, §3, LOV-2001-06-15-64, §62

Dommer Gussgard: Bergen byrett avsa 27. februar 2001 dom med slik domsslutning:

«1. A, f. *.*.1979, dømmes for overtredelse av straffeloven §239, 1. strl.alt, vegtrafikkloven §31, 1. ledd, jf. §3, vegtrafikkloven §31, 1. ledd, jf. §21, 1. ledd, sammenholdt med straffeloven §62, 1. ledd, til fengsel i 6 - seks - måneder.

2. Saksomkostninger ilegges ikke.»

A ble dømt i samsvar med tiltalebeslutningen. Grunnlaget for overtredelsen av straffeloven §239 var utformet slik:

«Lørdag 28. oktober 2000 ca kl. 1640 i Bergen, som fører av en lastebil med kjennetegn SR - - - - - i X i retning Y, var han ikke tilstrekkelig aktpågivende og varsom slik at han kom over i motgående kjørefelt og ca 50 m fra tunnellåpningen på Ysiden kolliderte han med personbil med kjennetegn SR ..... som befant seg i motgående kjørefelt. Fører av SR ....., B, ble drept momentant som følge av de skader han ble påført under sammenstøtet.»

Grunnlaget for overtredelsen av vegtrafikkloven §21 første ledd var utformet slik:

«Til tid og på sted som nevnt under post I, førte han den der nevnte lastebil, til tross for at han var så sliten og trøtt at han ikke var skikket til å kjøre på en trygg måte.»

Gjerningsbeskrivelsen for så vidt gjelder vegtrafikkloven §3, var knytter opp mot post I.

Domfeltes anke til Gulating lagmannsrett ble henvist til ankebehandling som bevisanke. Påtalemyndigheten tok ut samme tiltalebeslutning for lagmannsretten som for byretten. Lagmannsretten avsa dom 16. november 2001 med slik domsslutning:

«Anken forkastes.»

Dommen ble avsagt under dissens. En av lagdommerne og en meddommer fant det ikke bevist at tiltalte hadde opptrådt uaktsomt, verken i

Side:710

relasjon til straffeloven eller til vegtrafikkloven. Meddommeren stemte for at straffen ble gjort betinget.

Domfelte har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, prinsipalt over rettsanvendelsen under skyldspørsmålet, subsidiært over straffutmålingen. Han har gjort gjeldende at lagmannsrettens flertall har lagt til grunn en for streng aktsomhetsnorm. Det faktum flertallet har funnet bevist, kan ikke bære flertallets konklusjoner. Premissene kan også synes noe uklare. For øvrig mener han at straffen er for streng.

Jeg er kommet til at anken over rettsanvendelsen ikke kan føre frem, men at straffen bør nedsettes.

Når det gjelder aktsomhetskravet i straffeloven §239, må dette vurderes slik bestemmelsen må forstås etter endringen ved lov 15. juni 2001 nr. 64, som trådte i kraft straks. Om lovendringen og anvendelsen av den nye loven på forhold som fant sted før ikrafttredelsen, viser jeg til Høyesteretts kjennelse 12. februar 2002 i sak 2001/1293 (Rt-2002-190), der forarbeidene gjennomgås. Retten la til grunn at formålet med lovendringen var å foreta en viss lemping av aktsomhetsnormen i §239, og at dette måtte bli retningsgivende for rettspraksis. Det fremsto imidlertid som uklart i hvor stor grad aktsomhetsnormen skulle lempes. Det forarbeidene ga av retningslinjer, var en henvisning til riksadvokatens påtalepraksis og en mer generell avgrensning mot uaktsomhet «av en slik karakter som alle førere må erkjenne at en gjør seg skyldig i fra tid til annen». Førstvoterende uttalte at «Meningen må særlig antas å være å avgrense mot saksforhold av den type som er omtalt i Rt-1990-1021 og Rt-1991-216».

Når det gjelder det faktiske forhold, har den samlede lagmannsrett blant annet uttalt:

«Lagmannsretten finner ikke grunnlag for annet enn å legge tiltaltes egen forklaring til grunn mht selve ulykkeshendelsen, dvs at han plutselig sovnet bak rattet. Riktignok må han ha fått et lite forvarsel slik han selv forklarer, dvs han følte noe var galt, men det hele har skjedd så hurtig at det neppe kan ha vært grunnlag for å bebreide ham for ikke å ha redusert farten straks eller stoppet opp.»

Uttalelsen innebærer, slik jeg forstår den, at lagmannsretten ikke bebreider domfelte for uaktsomhet i forbindelse med selve påkjørselen. Det legges til grunn at han sovnet så plutselig at han ikke hadde mulighet for å unngå eller forsøke å unngå denne.

Lagmannsrettens flertall har begrunnet sin aktsomhetsvurdering slik:

«... Når flertallet finner at kjøringen var uaktsom bygger det på en helhetsvurdering av tiden ukene forut for kjøringen sett i sammenheng med hva som skjedde ulykkesdagen. Forut for lørdag 28 oktober hadde A arbeidet som sjåfør hos Z Transport AS i fire uker med meget lange arbeidsdager. Det fremgår av fartsskriverens skiver at han gjennomgående har begynt kjøringen hver dag før kl 0700 og har kjørt frem til mellom ca kl 1800 til ca kl 2200. Vitnet C har forklart at hvile/kjørebestemmelsene ikke synes å være overtrådt, og lagmannsretten legger dette til grunn. Men As egen forklaring viser at det ikke er snakk om hvilepauser av normal karakter. Han har stort sett fortsatt å arbeide fullt i de

Side:711

perioder hvor det ikke er kjørt, men da med på og avlessing av bilen etc. Hans oppgave var ikke bare å kjøre lastebilen, men også å laste på og lesse av varene. Dette ble gjort dels manuelt uten tekniske hjelpemidler, dels ved hjelp av håndtrukket gaffeltruck. Dette må også ses i sammenheng med at han ikke tok seg normale spisepauser i løpet av arbeidsdagen. Han har opplyst for retten at han etter frokost normalt ikke spiste før etter arbeidstidens slutt, dvs etter ca kl 1800 til ca kl 2200. Hans arbeid må ha vært fysisk belastende i seg selv og i tillegg kommer manglende spisepauser og matinntak i løpet av arbeidstiden. Tiltalte har forklart for lagmannsretten at han følte seg slapp og utslitt. Han hadde, ca en uke før ulykken funnet ut at han trengte kosttilskudd, og hadde dels gått til innkjøp av dette, men hadde ennu ikke startet opp med å innta det. Videre har han fortalt at han hadde gått ned i vekt i denne tiden.

Etter lagmannsrettens vurdering viser dette både at tiltalte i realiteten ikke har forholdt seg til hvile/kjørebestemmelsenes intensjoner, med det resultat at han må ha vært overarbeidet og «nedkjørt» på tiden for ulykken. Han må også ha vært oppmerksom på at han har tøyet grensene for forsvarlig opptreden i trafikken og det kan da bebreides ham at han fortsatte med kjøringen også angjeldende lørdag.

Selv om tiltalte dagen før ulykken skjedde, hadde avsluttet arbeidet noe tidligere enn vanlig, vel kl 1700, og hadde normal søvnperiode til neste dag, ville ikke dette i seg selv kunne rette opp det forhold som er beskrevet ovenfor. Han hadde etter flertallets oppfatning foranledning til å ta det med ro og avholde seg fra ytterligere kjøreoppdrag på lørdagen, og kan bebreides for at han jobbet og likevel kjørte lastebilen også denne dagen med begrenset matinntak og til dels tungt fysisk arbeid. Flertallet legger til grunn at dette samlet har redusert hans kjøreferdigheter, herunder hans konsentrasjonsevne, slik at det til slutt endte med at han sovnet bak rattet.»

Lagmannsrettens flertall har, som det fremgår, ut fra en helhetsvurdering funnet at domfelte må bebreides for å ha kjørt på lørdagen, på bakgrunn av den store arbeidsbelastning han hadde hatt i tiden forut for og også på ulykkesdagen. Ut fra det faktum flertallet har funnet bevist, kan jeg ikke se at retten har lagt noen uriktig forståelse av aktsomhetskravet i straffeloven §239 til grunn, eller at rettsanvendelsen er uriktig, når flertallet har funnet at domfelte burde innsett at han var uskikket til å kjøre, og at hans uaktsomhet rammes av §239.

Jeg viser til at domfelte hadde fire uker bak seg med uvanlig lange arbeidsdager, og med til dels tungt arbeid mellom kjøreturene. Han følte seg etter hvert «slapp og utslitt». Om arbeidet lørdagen er det opplyst at han kjørte hjemmefra ca kl. 07.30 uten frokost. Han hjalp til med å bære ned innbo fra fjerde etasje i et bygg uten heis i Æ, og stuet innboet inn i bilen. Ca. 5 timer senere kjørte han flyttelasset til Ø og deltok i avlessingen. Først etter dette spiste han noe, før han kjørte videre for å hente en pakke på Å Senter. Deretter kjørte han hjemover og gjennom X. Domfelte kjørte en lastebil som veide ca 9,5 tonn.

Det er ikke omtvistet at dersom det først bebreides ham som uaktsomhet at han kjørte, har han også opptrådt uaktsomt ved ikke å ha regnet med muligheten for at kjøringen kunne ende med en dødsulykke.

Når domfelte i dette tilfellet har handlet uaktsomt i relasjon til straffeloven §239, ligger det implisitt at han uaktsomt også har overtrådt vegtrafikkloven §3 og §21 første ledd.

Side:712

Jeg går da over til straffutmålingen. Jeg nevner at jeg ikke anser endringen av §239 av betydning for straffutmålingen i de vegtrafikksakene som rammes av bestemmelsen. Det er imidlertid vanskelig å finne noen helt sammenlignbar sak i Høyesteretts praksis. Aktor har vist til Rt-1994-899, men forholdet i den saken var etter min oppfatning vesentlig grovere enn det vi har for oss her.

Domfelte bebreides først og fremst for ikke å ha tatt på alvor kravet i vegtrafikkloven §21 om at ingen må kjøre bil når han er sliten og trett og ikke skikket til å kjøre på en trygg måte.

Det er ikke opplysninger i saken om hvordan domfeltes arbeidssituasjon var lagt opp fra arbeidsgivers side, heller ikke om domfelte var i arbeid eller utførte et oppdrag på privat basis ulykkesdagen. Jeg vil likevel ikke unnlate å bemerke at det påligger arbeidsgiver et særlig ansvar for å tilrettelegge arbeidssituasjonen forsvarlig for en arbeidstaker som har som oppgave å kjøre en tung lastebil.

Det faktum flertallet har beskrevet, viser at det ikke er tale om en slik mindre uaktsomhet som bilførere flest gjør seg skyldig i fra tid til annen. Det dreier seg om tilsidesettelse av et grunnleggende krav til enhver sjåfør, et krav som skjerpes for yrkessjåfører i tunge biler, hensett til den økte risiko for alvorlige skader som kjøretøyene medfører. Ut fra den uaktsomhet det her er tale om, er den straffen byretten utmålte og som lagmannsrettens flertall sluttet seg til, etter min mening likevel for streng. Straffen bør settes til fengsel i 60 dager.

Jeg stemmer for denne

dom:

I byrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 60 - seksti - dager.

Dommer Stang Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommar Utgård: Det same.

Dommer Bruzelius: Likeså.

Dommer Aasland: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

I byrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 60 - seksti - dager.