Rt-1990-1021
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-10-31 |
| Publisert: | Rt-1990-1021 (359-90) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 142B/1990, snr 150/1990 |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Pål S. Berg mot A (forsvarer: advokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Rygg, Gussgard, Hellesylt, Sandene, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §3, §52, §62, §239, §31, Straffeprosessloven (1981) §362 |
Dommer Dolva: Statsadvokatene i Eidsivating har den 15. februar 1990 satt A under tiltale til fellelse etter:
"I Straffeloven §239. for ved uaktsomhet å ha forvoldt en annens død ved bruk av motorvogn.
Grunnlag er følgende forhold:
Mandag 29. mai 1989, ca kl. 08.25 i X, på E18,inngående felt ved Y, førte han Z med registreringsnummer .. ..... Han holdt en hastighet av ca 70-80 km/t. Han konsentrerte sin oppmerksomhet om andre forhold og ble for sent oppmerksom på at forankjørende trafikk hadde stanset, slik at han kjørte inn i Æ personbil med registreringsnummer .. ..... B, som satt i baksetet på den forankjørende bilen, døde som følge av hodeskade hun ble påført i sammenstøtet.
II Vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §3, for å ha overtrådt bestemmelsen om at enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke voldes skade eller oppstår fare.
Grunnlag er følgende forhold:
Mandag 29. mai 1989, ca kl. 0825 i X, på E18, inngående felt ved Y, førte han Z med registreringsnummer .. ..... Han var ikke tilstrekkelig aktpågivende og varsom, idet han for sent ble oppmerksom på at forankjørende trafikk hadde stanset. Han kjørte inn i Æ personbil med registreringsnummer .. ....., som igjen ble skjøvet inn i Ø med registreringsnummer .. ..... Det oppstod store materielle skader og personskader, hvorunder B, som var passasjer i nevnte Æ personbil, avgikk ved døden."
Asker og Bærum herredsrett avsa den 9. juli 1990 dom i saken med denne domsslutning:
"1. A, f. desember 12. mai 1929, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd jfr. §3 til en straff av fengsel i 120 - etthundreogtjue - dager.
I medhold av straffeloven §52 flg. utsettes fullbyrdingen av straffen med en prøvetid på 2 - to - år.
I tillegg idømmes en bot til statskassen stor kr. 4.000,- kroner firetusen - subsidiært fengsel i 10 - ti dager.
2. A frifinnes for tiltalebeslutningens post I."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold framgår av herredsrettens dom.
Statsadvokatene i Eidsivating har anket over lovanvendelsen vedrørende straffeloven §239 og saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner - i den forbindelse og over straffutmålingen vedrørende overtredelsen av vegtrafikkloven §3. Aktor har for Høyesterett prinsipalt påstått herredsrettens dom med hovedforhandling opphevet, og subsidiært at straffen - for overtredelsen av vegtrafikkloven §3 - settes til ubetinget fengsel i 30 dager, og at boten faller bort. Forsvareren har påstått anken forkastet.
Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen må tas til følge, og finner at saken er tilstrekkelig opplyst slik at Høyesterett kan avsi ny dom, jf. straffeprosessloven §362 annet ledd.
Påtalemyndighetens anke over lovanvendelsen retter seg mot herredsrettens forståelse av aktsomhetsnormen etter straffeloven §239 vedrørende dødsfølgen.
Herredsretten har under henvisning til Rt-1963-744 riktig lagt til grunn at aktsomhetskravet etter straffeloven §239 i prinsippet er det samme som etter vegtrafikkloven §3, og at overtredelse av §239 i tillegg krever at uaktsomheten også omfatter dødsfølgen. Herredsretten har videre uttalt at "...enhver bilfører i utgangspunktet må være forberedt på at selv en liten uoppmerksomhet kan føre til en ulykke når en kjører i stor hastighet og det er tett trafikk."
Herredsrettens frifinnelse for så vidt gjelder tiltalen etter straffeloven §239, hviler på følgende:
"I dette tilfellet legger retten vekt på at den utilstrekkelige oppmerksomhet mot forankjørende trafikk skyldtes at tiltalte måtte ha oppmerksomheten vendt mot to forhold samtidig. Retten mener at en vanlig forstandig bilfører i denne situasjon normalt ikke ville regne med muligheten av at det kunne skje en dødsulykke.
Retten mener derfor at det ikke kan tilregnes tiltalte som uaktsomt at han ikke tenkte på denne mulighet.
Retten har ved denne vurdering også lagt vekt på at tiltalte fram til motorsyklisten ble en del av hans trafikkbilde, må forutsettes å ha holdt forsvarlig hastighet og avstand til forankjørende trafikk."
Med det trafikkbilde som herredsretten har lagt til grunn, finner jeg at herredsretten her stiller for små krav til aktsomheten. Ifølge herredsrettens dom kjørte domfelte i jevn trafikk på E 18 i morgentrafikken mandag morgen, og "...var kjent med at det ofte var kø i morgentimene. Det kunne således ikke komme som noen overraskelse for ham at trafikken stoppet opp." Hastigheten antas like før ulykken å ha vært "bort i mot 70-80 km/t." Det forelå således en situasjon som krevde høy oppmerksomhet av bilføreren. Herredsretten har under disse omstendigheter funnet at det kan bebreides domfelte som uaktsomt at han hadde sin oppmerksomhet henvendt på en motorsyklist som fra en tilførselsvei raskt kom inn på hans høyre side slik at han ikke fikk stanset i tide da køen stoppet opp, men kjørte inn i bilen foran som ble skjøvet inn i neste bil. En passasjer i bilen foran fikk hodeskader og døde neste dag. Tre andre personer fikk nakkeskade, foruten at bilene ble betydelig skadet. At et trafikkuhell som følge av slik uaktsomhet kan føre til alvorlige skader og endog dødsfall er påregnelig, og jeg finner at herredsretten må ha anvendt en for mild aktsomhetsnorm, når den har kommet til at domfeltes uaktsomhet ikke også omfattet dødsfølgen. Det foreligger således en lovanvendelsesfeil.
Påtalemyndigheten har prinsipalt påstått dommen opphevet på grunn av lovanvendelsesfeilen, og har anført at opphevelsen bør omfatte også domfellelsen etter vegtrafikkloven §3 på grunn av sammenhengen i forholdet. Som nevnt finner jeg imidlertid framstillingen i herredsrettens dom tilstrekkelig til at Høyesterett kan avsi dom i saken. De er da ikke grunn for meg til å gå inn på anken over saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner.
Vedrørende straffutmålingen viser jeg til at det framgår av forarbeidene til lovendringen av 8. juli 1988 nr. 70, da straffeloven §239 fikk sin nåværende utforming, at det ble forutsatt en strengere straffutmålingspraksis ved slike uaktsomme trafikklovbrudd. Før jeg går nærmere inn på straffutmålingen i den foreliggende sak peker jeg på at overtredelser av §239 ved bruk av motorvogn kan ha høyst forskjellig karakter, hvor straffverdigheten kan stille seg meget forskjellig. Dette må selvsagt gi seg utslag ved straffutmålingen.
Påtalemyndigheten nedla i denne saken for herredsretten påstand om fengsel i seks måneder. Jeg har vært i tvil ved straffutmålingen, men finner at reaksjonen her bør være lavere. Domfelte er en 61 år gammel mann, tidligere ikke straffedømt eller bøtelagt. Jeg legger til grunn at det ikke var noe å utsette på domfeltes kjøring fram til motorsyklisten kom inn i trafikkbildet umiddelbart før kollisjonen, og at trafikkulykken skyldes en kortvarig feilfordeling av oppmerksomheten mellom trafikkenhetene. Det ligger således ikke slik an at domfelte har vært opptatt av forhold utenfor selve trafikksituasjonen. Selv om uaktsomheten fikk tragiske følger, er jeg blitt stående ved at straffen ikke bør settes høyere enn fengsel i 60 dager. Også overtredelsen av vegtrafikkloven §3 ville isolert sett medføre fengselsstraff, og straffeloven §62 får anvendelse.
Jeg stemmer for denne dom:
A, født xx.xx.1929, dømmes for overtredelse av straffeloven §239 første straffalternativ og vegtrafikkloven §31 første ledd jf. §3, alt sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 60 - seksti- dager.