HR-2002-43 - Rt-2002-608

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	2002-05-08
Publisert:	HR-2002-00043
Stikkord:	Strafferett, Straffeprosess, Sedelighetsforbrytelse, Vitneplikt, Saksbehandling
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om vitneførsel i sak om seksualforbrytelser. Spørsmålet var om det var relevant for vurderingen av skyldspørsmålet at påtalemyndigheten kunne føre tidligere ektefelle og deres felles datter som vitner om seksuelle overgrep som angivelig skal ha skjedd når datteren var i alderen 5 til 8 år. Slike mulige overgrep var foreldet og ikke omfattet av tiltalen. Bakgrunnen var at A var tiltalt for seksuelle overgrep mot stedatteren og en venninne av datteren. Lagmannsretten hadde tillatt at tidligere ektefelle og datter vitnet. Under vitneførselen måtte tiltalte forlate rettssalen. Når lagmannsretten viste videoopptak av de krenkede hadde rettsformannen kommet med rosende omtale. A mente disse forholdene var saksbehandlingsfeil og anket til Høyesterett. Høyesterett la til grunn at bevisføring om mulige straffbare handlinger av samme art som tiltalen gjaldt, klart kunne ha noe å si for, og være relevant for, vurderingen av skyldspørsmålet. Det ble vist til at slik bevisføring også har vært godtatt i andre saker for Høyesterett. Spørsmålet videre var om tiltalte måtte forlate rettssalen under vitneforklaringen fra biologisk datter. Høyesterett uttalte at selv om hun ikke var krenket i saken, skulle biologisk datter vitne om overgrep mot henne selv, og vitneavleggelsen ville gi mye av den samme påkjenningen som om tiltalen gjaldt disse. Lagmannsretten hadde ment det ville gi "unødvendig konfrontasjon og belastning å måtte avgi forklaring med sin far til stede". Høyesterett viste til at den tiltalte hadde mulighet til å gi tilleggsforklaring og at forsvareren kunne eksaminere vitnet i retten. Spørsmålet videre var om rettsformannens rosende kommentering av videoopptak av dommeravhør var en saksbehandlingsfeil. Høyesterett uttalte at rettsformannen i slike saker må være varsom med å gi uttrykk for sitt eget syn på bevisspørsmålene før rettsforhandlingen. Det var likevel ikke til hinder for at rettsformannen gir uttrykk for sitt synspunkt underveis i saken, men det må da vises varsomhet slik at det ikke blir gitt for sterke føringer, og slik at lagretten i tilstrekkelig grad er klar over kompetansedelingen. Selv om det var uheldig av rettsformannen å uttale seg på en slik måte og på et slikt tidspunkt, var det ikke en saksbehandlingsfeil.
Saksgang:	Midhordland herredsrett saknr 2000-00193 - Gulating lagmannsrett LG-2000-2157 - Høyesterett HR-2002-00043 (sak nr. 2002/43), straffesak, anke
Parter:	[A-mann] (advokat Arne Meltvedt) mot Den offentlege påtalemakta (statsadvokat Gert Johan Kjelby)
Forfatter:	Utgård, Coward, Matningsdal, Kst dommer Zimmer, Schei
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §292, §122, §123, §284, §301, Straffeloven (1902) §195, §209, §212, §62

Dommar Utgård: Gulating lagmannsrett sa 23. november 2001 dom med slik domsslutning:

«1. A, født *.*.1950 dømmes for overtredelse av straffeloven §195 1. og 2. ledd, straffeloven §209 og straffeloven §212 2. ledd 1. straffalternativ, alt sammenholdt med straffeloven §62 1. ledd til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder.

Side:609

2. A dømmes til å betale oppreisning til B, født *.*.1989 med kr 50.000 - kronerfemtitusen - .

3. A dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten med kr 5000 - kronerfemtusen - og for lagmannsretten med kr 10.000 - kronertitusen - .

4. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra forkynning av dommen.»

Avgjerda var i samsvar med dom i Midhordland heradsrett frå 18. september 2000, likevel slik at straffa vart skjerpa frå fengsel i eitt år og tre månader i heradsretten til fengsel i eitt år og seks månader i lagmannsretten. Om sakshøvet og domfelte sine personlege tilhøve viser eg til lagmannsrettsdommen.

Domfelte har anka til Høgsterett over straffutmålinga og over feil ved saksbehandlinga. Berre anken over saksbehandlinga er tillaten fremja.

Anken over saksbehandlinga er for det første grunngjeven med at det er ein saksbehandlingsfeil at lagmannsretten tillet bevisføring - vitneforklaringar og dokumentasjon - om mogelege strafflagde handlingar av tilsvarande art som dei tiltalen omfatta, men som gjaldt tilhøve som i tilfelle var strafferettsleg forelda. I alle tilfelle er det feil at tiltalte ikkje fekk høve til å vere til stades under forklaringa frå biologisk dotter om slike mogelege, forelda overgrep. For det andre er det gjort gjeldande at det er ein saksbehandlingsfeil at rettsformannen i lagmannsretten undervegs i saka kom med rosande kommentarar til den måten dommaravhøyr av dei krenkte var gjennomførte på.

Påtalemakta har påstått anken forkasta.

Anken kan etter mitt syn ikkje føre fram.

A var i perioden 1993 til 1998 gift med C. Ho hadde fire barn frå før, mellom dei ei dotter - B - fødd i 1989. Samlivet mellom A og C tok slutt i august 1998. Den 1. september same året melde C mannen til politiet for overgrep mot B.

I avhøyr med politiet fortalde A at han i 1986 hadde vore skulda for overgrep mot eiga biologisk dotter i samband med oppløysinga av eit tidlegare ekteskap. Overgrepa skulle ha skjedd over ein periode då dottera var 5 til 8 år gammal. Han oppfatta dette som eit kampmiddel frå den tidlegare ektefellen etter at han hadde reist sak for å få overført til seg den daglege omsorga for dei tre barna i ekteskapet. Han gav overfor politiet uttrykk for at han meinte påstandane om overgrep tok sikte på å ramme han.

Hordaland statsadvokatembeter tok 13. mars 2000 ut tiltale mot A for utuktig omgang med stedottera B ved fleire høve i tidsrommet 1995 til 1998. Tiltalen omfatta også utuktig handling mot ei venninne av B ved eitt høve ved årsskiftet 1997/1998, då venninna overnatta hos B.

Under hovudforhandlinga i lagmannsretten ønskte aktor å føre den første ektefellen til A, D, og dotter i dette ekteskapet, E, som vitne om seksuelle overgrep frå A mot E då ho var i alderen 5 til 8 år. I tillegg ville aktor leggje fram som dokumentbevis ein journal frå X sykehus frå 1986, som gjaldt spørsmålet om seksuelle overgrep mot E. Endeleg ville aktor leggje fram eit fotografi som viste to av barna til A nakne. Fotografiet var funne av C mellom eignedelane hans i samband med oppløysinga av ekteskapet. Biletet var teke av barna sjølve.

Under behandlinga for lagmannsretten kravde A at vitneprov frå D

Side:610

og E vart avskorne, og at framlegging av journalnotatet frå X sykehus og fotografiet av barna vart nekta. Lagmannsretten kom til at bevisa kunne nyttast, og uttala mellom anna:

«På bakgrunn av denne saks karakter kan opplysningene ha betydning for saken og avskjæres derfor ikke med hjemmel i straffeprosessloven §292, 2. ledd. Tiltalen gjelder overgrep overfor stedatter og hennes venninne og det vil kunne ha selvstendig betydning for saken om lignende skal ha skjedd overfor hans biologiske datter. Ved vurderingen tillegges det betydning at vitnene er for hånden, er villige til å gi forklaring, er kjent med sine rettigheter etter straffeprosessloven §123, samt at vitnene forklarte seg for herredsretten. Retten vurderer det slik at det her dreier seg om forhold av betydning for tiltaltes modus hva gjelder mulige forgåelser overfor mindreårige barn undergitt hans omsorg.

Den tilbudte bevisførsel gjelder ikke tiltaltes «dårlige vandel» og straffeprosessloven §301, 2. ledd kommer derfor ikke til anvendelse.»

Dei to vitna hadde møtt, og journalutskrift og fotografi var tilgjengelege. Det følgjer då av straffeprosesslova §292 andre ledd at bevisa berre kunne nektast ført dersom bevisa gjaldt tilhøve som «er uten betydning for saken».

Eg kan ikkje sjå at det er nokon saksbehandlingsfeil at lagmannsretten tillet den omhandla bevisføringa. Etter mitt syn vil bevisføring om mogelege strafflagde handlingar av same art som tiltalen gjeld, klart kunne ha noko å seie for - vere relevant for - vurderinga av skuldspørsmålet. Slik bevisføring har då også vore godteken i andre saker som har vore framme for Høgsterett, jf. som døme avgjerder frå Høgsterett i Rt-1985-640 og Rt-1993-298 og frå Høgsteretts kjæremålsutval i Rt-1987-92 og Rt-1994-969.

Også biletet måtte vere relevant som bevis. Dette var ein del av det som gav C tilskuv til å starte å undersøke i saka. For dette beviset - som for dei andre bevisa - er det eit anna spørsmål kva vekt bevisa skal ha for avgjerda av skuldspørsmålet.

A har vidare gjort gjeldande at det er ein saksbehandlingsfeil at han måtte forlate rettssalen under forklaringa til dottera E. Lagmannsretten uttala i sitt vedtak om dette mellom anna:

«Både hensynet til vitnets alder på overgrepstidspunktet, overgrepets art og hennes psykiske reaksjon på å måtte gi forklaring med sin far til stede gjør at retten finner at tiltalte må forlate rettssalen. Det vises her til psykologuttalelse av 11.8.00 frå psykolog Gjestad ved - - - - -, der det fremgår at det vil innebære en unødvendig konfrontasjon og belastning å måtte avgi forklaring med sin far til stede.»

Spørsmålet om den tiltalte må forlate rettssalen under avhøyr av eit vitne, er regulert i straffeprosesslova §284 første ledd. Innhaldet i denne føresegna er nærare avklara i Rt-1990-1089.

E var vitne i saka, og ho var ikkje krenkt i høve til tiltalevedtaket. Men det var overgrep mot henne sjølv ho skulle vitne om, og vitneprovet ville gi mykje av den same påkjenninga for henne som om tiltalen hadde gjeldt desse, jf. her også fråsegna frå psykologen som lagmannsretten har vist til. E hadde heller ikkje plikt til å gi forklaring, jf. straffeprosesslova §122 første ledd.

Side:611

I denne situasjonen har lagmannsretten bygd på at det ville gi «unødvendig konfrontasjon og belastning å måtte avgi forklaring med sin far til stede».

Lagmannsretten har i anna samanheng peika på at den tiltalte hadde høve til å gi tilleggsforklaring etter avhøyret, og at forsvararen kunne eksaminere vitnet i retten. Avveginga av omsynet til tiltalte mot omsynet til vitnet er etter mi meining ut frå opplysningane i saka forsvarleg. Etter mitt syn hefter det ingen manglar ved avgjerda til lagmannsretten her.

Det er også gjort gjeldande som saksbehandlingsfeil at rettsformannen kom med kommentarar i samband med avspeling av to videoopptak av dommaravhøyr av dei krenkte. Det er her gitt ei forklaring i ankefråsegna, som aktor for Høgsterett - som også møtte i lagmannsretten - har slutta seg til med ei utfyllande opplysning om tidsrekkefølgja. Eg legg etter dette følgjande til grunn: Etter avspelinga vende rettsformannen seg straks til aktor, og uttala at ho ønskte det sagt vidare til den polititenestekvinna som hadde avhøyrt barna, at dette var eit av dei beste dommaravhøyra ho hadde sett. Då vedkomande polititenestekvinne skulle gi forklaring neste dag, tok rettsformannen igjen ordet og gjentok det ho hadde sagt til aktor. Etter dette ba forsvararen om ordet og gjorde gjeldande at han fann utsegnene både oppsiktsvekkjande og svært uheldige, og at han frykta at den svært rosande omtalen ville kunne innverke på lagrettens vurdering av forklaringa til barna. Rettsformannen presiserte etter dette at ho ikkje hadde meint å uttale seg om innhaldet av avhøyra, men berre om måten dei var gjennomførte på.

Skuldspørsmålet skulle avgjerast av lagretten. Ikkje minst i ei slik sak er det grunn til at rettsformannen er varsam med å gi uttrykk for sitt eige syn på bevisspørsmåla før rettsutgreiinga. Rettsformannen har høve til å gi uttrykk for sitt syn på bevisvurderinga i rettsutgreiinga, jf. Rt-1985-764. I så fall vil synsmåten skje i samanheng med ei understreking av at dette ikkje er bindande for lagretten, som må avgjere bevisspørsmåla utan omsyn til kva rettsformannen har gitt uttrykk for. Det kan ikkje vere noko til hinder for at rettsformannen også gir uttrykk for synspunkt undervegs i saka, men det må då visast varsemd slik at det ikkje blir gitt for sterke føringar, og slik at lagretten i tilstrekkeleg grad er klar over kompetansedelinga.

Etter mitt syn var det ikkje heldig at rettsformannen uttala seg på ein slik måte og på eit slikt tidspunkt. I dette tilfellet vart det gitt uttrykk for synsmåtar på videoopptaket rett etter avspelinga, og utan at forsvarar eller aktor hadde fått høve til å kome med sine synsmåtar. På dette tidspunktet hadde berre A sjølv forklara seg, slik at det kunne kome til nytt bevismateriale av vekt. Dette vart - i alle fall i hovudsak - korrigert straks forsvararen tok det opp. Tiltalte hadde sjølv høve til å kome med merknader til videoopptaka, og forsvararen hadde i sin prosedyre høve til å kommentere både avhøyra og utsegnene frå rettsformannen. Eg legg også til grunn at det i rettsutgreiinga vart gjort klart at lagretten ikkje er bunden av det rettsformannen seier om bevisa. Etter dette er eg komen til at det her ikkje ligg føre nokon saksbehandlingsfeil.

Til no har eg sett på om det er tale om saksbehandlingsfeil punkt for punkt, og kome til at det ikkje er tilfelle. Mi vurdering blir ikkje annleis om eg ser samla på det som er gjort gjeldande.

Side:612

Eg røystar etter dette for slik

orskurd:

Anken blir forkasta.

Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Matningsdal: Likeså.

Kst. dommer Zimmer: Likeså.

Dommer Schei: Likeså.

Etter røystinga sa Høgsterett slik

O R S K U R D :

Anken blir forkasta.