Rt-1985-764
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1985-06-27 |
| Publisert: | Rt-1985-764 (220-85) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Forsikringsbedrageri, Saksbehandling og straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 27. juni 1985 i l.nr. 109/1985 |
| Parter: | Kst. statsadvokat Knut Almaas, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Jonas W. Myhre). |
| Forfatter: | Christiansen, Sinding-Larsen, Langvand, Hellesylt, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §272, Straffeprosessloven (1887) §347, §124 |
Dommer Christiansen: Eidsivating lagmannsrett avsa 16. mars 1985 dom med denne domsslutning for A's vedkommende:
«1. Tiltalte nr. 1, A, født xx.xx.1944, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §272 første ledd til en straff av fengsel i 3 - tre - år med fradrag av 2 - to - dager varetekt. Han dømmes til innen 2 - to - uker å betale erstatning til forsikringsselskapet American International Underwriters (U.K.) Ltd. and Co-Insurers, London, med kr. 7500000 - kronersjumillionerfemhundretusen 00/100.»
Dommen er avsagt etter fornyet behandling. Ved Eiker, Modum og Sigdal herredsretts dom av 2. november 1984 ble domfelte for det samme straffbare forhold dømt til fengsel i 2 år og 6 måneder og ilagt samme erstatningsplikt.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens dom. Domfelte ble funnet å være hovedmann i den brannstiftelse som 17. mai 1983 fant sted i - - -stua i Z, og som medførte at forsikringsselskapet utbetalte en forsikringssum på 7,5 millioner kroner.
Domfelte anket på stedet over saksbehandlingen og straffutmålingen. Aktor for Høyesterett har under ankeforhandlingen nedlagt påstand om skjerpelse av straffen.
Jeg ser først på saksbehandlingsanken.
Denne anke begrunnes med at lagmannens gjennomgåelse av sakens bevisligheter i foredraget for lagretten, jfr. straffeprosessloven §347 annet ledd, var så misvisende og målrettet at den innebar en uakseptabel påvirkning av lagretten. Det hevdes at lagmannen her i utilstedelig grad tilkjennegav sin egen oppfatning av skyldspørsmålet og derved villedet lagretten. Dette må etter domfeltes mening lede til opphevelse av dommen, jfr. straffeprosessloven §393 første ledd.
Forsvareren reiste denne innvending mot lagmannens foredrag først etter at lagretten hadde avsagt sin kjennelse. Han begjærte da inntatt i rettsboken en del fra lagmannens foredrag som gjaldt gjennomgåelsen av bevisene i saken, noe som ble imøtekommet av retten. Da lagmannen ikke brukte manuskript ved foredraget, heter det i rettsboken at de protokollerte deler er omtrentlig gjengitt med lagmannens bistand. Jeg kommer senere tilbake til det protokollerte. For øvrig finner jeg her grunn til å nevne at domfelte har hatt samme forsvarer i Høyesterett som for lagmannsretten.
Etter lagmannsrettsdommen har forsvareren hatt en korrespondanse med lagmannen om visse uttalelser denne ifølge et par aviser lot falle vedrørende skyldspørsmålet etter at retten var hevet. Domfelte anfører at disse uttalelser understøtter hans påstand om saksbehandlingsfeil. Jeg vil senere også komme tilbake til uttalelsene.
Når det gjelder det rettslige grunnlag for angrepet på saksbehandlingen, bestrider domfelte i og for seg ikke at lagmannen i sitt foredrag også kan ta stilling til bevisspørsmål. Men gir lagmannen hermed en uriktig eller misvisende redegjørelse for bevisene, eller foredraget får form av en uakseptabel påvirkning av lagretten, er dette en saksbehandlingsfeil.
Domfelte bestrider at det kan stilles bestemte krav til bevisene for en slik saksbehandlingsfeil, således at det i tilfelle må være protestert mot foredraget før lagretten trekker seg tilbake til rådslagning. Etter domfeltes mening kan videre straffeprosessloven §347 tredje ledd ikke forstås derhen at retten kan nekte protokollasjon av lagmannens gjennomgåelse av sakens bevis. I alle tilfelle mener domfelte at slik protokollasjon kan kreves etter straffeprosessloven §124.
For øvrig har domfelte sterkt understreket at det er nødvendig at Høyesterett også kan prøve lagmannsrettens saksbehandling på det nevnte grunnlag for å få størst mulig sikkerhet for at noen uskyldig ikke blir dømt.
Aktor for Høyesterett har bestridt at det her foreligger noen saksbehandlingsfeil.
Protokollasjonen burde etter hans mening ikke ha funnet sted, jfr. straffeprosessloven §347 tredje ledd som bare omtaler protokollasjon av redegjørelsen for rettssetninger. I alle fall måtte slik protokollasjon være foretatt i forbindelse med lagmannens foredrag, og ikke først etter at lagretten hadde avgitt sin kjennelse. Skulle man godta en saksbehandlingsanke på det nevnte grunnlag, ville det bety en omgåelse av loven system med kompetansefordelingen mellom retten og lagretten.
For øvrig bestrider aktor - som også møtte for lagmannsretten - at det er dokumentert noen uriktig eller misvisende fremstilling av bevisene i saken fra lagmannens side.
Jeg finner at saksbehandlingsanken ikke kan føre frem.
Jeg nevner innledningsvis at det etter straffeprosessloven §347 annet ledd i og for seg ikke er noe til hinder for at lagmannen i sitt foredrag også gir uttrykk for sitt eget syn på bevisspørsmålene. Det er en forutsetning at det av redegjørelsen fremgår at hans bevisvurdering ikke er bindende for lagretten, og at lagretten skal la all fornuftig tvil komme tiltalte til gode. At lagmannen i nærværende sak har minnet lagretten om disse grunnleggende forhold, er ikke bestridt. For øvrig nøyer jeg meg hva angår dette spørsmål med å vise til avgjørelser i Rt-1982-1315, Rt-1977-182 og Rt-1972-1077.
I Rt-1977-182 forutsettes videre at lagmannens gjennomgåelse og eventuelle stillingtagen til bevismaterialet i saken kan innebære en slik form for påvirkning av lagretten at det må sies å foreligge en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse av lagmannsrettens dom. Se her også bemerkningene i Innstilingen til den nye straffeprosesslov side 386 til utkastets §322 annet ledd. Som nevnt av Andenæs: Norsk Straffeprosess (1984) bind I side 403, skal det imidlertid mye til for at så vil være tilfellet. Jeg tilføyer at prøvelsen av saksbehandlingen ellers lett ville gli over i en prøvelse av bevisene i saken vedrørende skyldspørsmålet, noe Høyesterett er avskåret fra.
Det oppstår også som påpekt av Andenæs på nevnte sted problemer med hensyn til det materiale Høyesterett vil ha for en slik prøvelse av lagmannens foredrag. For det første vil lagmannens gjennomgåelse av sakens faktiske side ikke kunne forlanges protokollert, jfr. straffeprosessloven §347 tredje ledd, og straffeprosessloven §124 gir klarligvis heller ikke hjemmel for å kreve slik protokollasjon. Det er imidlertid ingen egentlig feil om lagmannsretten - som her - tillater slik protokollasjon. Dommen i Rt-1982-1315 sier etter min mening ikke noe annet, idet det her var en sammenblanding i protokollatet av retts- og bevisspørsmål. Jeg finner imidlertid grunn til å peke på at et protokollat av lagmannens bevisgjennomgåelse normalt vanskelig vil kunne vurderes uten kjennskap til alt som har foregått under rettsforhandlingene. Det er videre en oppsummering av bevisførselen som lagmannen skal foreta, jfr. ordene «kort Foredrag» i straffeprosessloven §347 annet ledd. At redegjørelsen derfor ikke kan inneholde alle de detaljer eller nyanser som har vært fremme under saksbehandlingen eller i partenes prosedyre for lagmannsretten, sier seg selv. Dersom noen av partene har vesentlige innvendinger mot lagmannens redegjørelse, vil det for øvrig normalt være naturlig å anmode om en utdyping av hans foredrag på dette punkt.
Jeg er imidlertid enig med domfelte i at et slikt protokollat ikke er en nødvendig forutsetning for at Høyesterett kan prøve lagmannsrettens saksbehandling på dette punkt. Også ved annet bevismateriale - for eksempel forklaringer fra noen som har vært til stede i lagmannsretten - kan det tenkes ført bevis for at lagmannens redegjørelse for bevisene i saken har vært av en slik karakter at det etter omstendighetene foreligger en saksbehandlingsfeil.
Det materiale som er fremlagt i nærværende sak, gir etter min mening ikke grunnlag for noen slik slutning.
Protokollatet i rettsboken lyder slik:
«I tilfelle forsikringsbedrageri, vil eieren naturlig komme i søkelyset . . .
Ifølge B's forklaring om oppdragsgiveren, mister X, er det bare to det kan være tale om - A eller D. B synes å ville lede mistanken hen på D.
Som anført av statsadvokaten står E's forklaring i en særstilling, idet han hadde direkte kontakt med B som visste hvem som var oppdragsgiveren. Alle de impliserte synes dog å ha gått ut fra at det dreiet seg om forsikringsbedrageri . . .
Ifølge E's forklaring er det ingen som helst tvil om at A var oppdragsgiver. Jeg minner om «står det så dårlig til med ham der nede på hjørnet at han må fyre opp» og de andre brukte dekknavn for A, først «folka», senere «Oslofolka» for å lede tanken hen på D.
Lagretten får vurdere E's forklaring her i retten, om det var noe som tydet på at han ville avgi uriktig forklaring til skade for A, ja om han så ut som en som våget det . . .
Forsvareren har pekt på at E's siste forklaring ikke stemmer med hans 2 første politiforklaringer. Det er dog ikke ualminnelig at de siktede til å begynne med holder tilbake en del opplysninger. . . .
Det er ikke holdepunkter for å anta at E's inntak av Paralgin forte har medført at den tredje politiforklaring er blitt uriktig av den grunn.
. . .»
Domfelte har i sin ankeerklæring rettet omfattende kritikk mot hvert av de protokollerte sitater, og hans forsvarer har på forespørsel under ankeforhandlingen bekreftet at denne kritikk gjengir domfeltes prosedyre for lagmannsretten når det gjelder de omtalte vitneprov m.v. Domfeltes kritikk må ellers ses på bakgrunn av at han hevdet at en annen - nemlig D - var hovedmannen bak forsikringsbedrageriet. Jeg finner ikke grunn til detaljert å gå inn på domfeltes anførsler for Høyesterett vedrørende protokollatet. Jeg kan nemlig ikke se at det som er gjengitt av lagmannens foredrag har en slik karakter at det gir grunnlag for å konstatere en saksbehandlingsfeil.
Domfelte har understøttet angrepet på saksbehandlingen med en senere korrespondanse med lagmannen. Denne skjedde med bakgrunn i at lagmannen - etter at retten var hevet - i samtale med en journalist blant annet skulle ha uttalt at det ikke et øyeblikk hadde vært tvil i hans sjel om at domfelte var den skyldige hovedmannen bak brannstiftelsen. Jeg forstår lagmannens skriftlige svar til domfeltes forsvarer slik at det ikke bestrides at denne uttalelse er falt.
Jeg lar ligge om det kan anses heldig at en dommer slik umiddelbart kommenterer sin dom, selv om det fra hans side ikke er forutsatt at kommentarene skal tilflyte offentligheten. Men at lagmannen allerede før lagrettens svar har gjort seg opp sin egen mening om skyldspørsmålet, er klarligvis ikke i seg selv noen feil, jfr. for øvrig straffeprosessloven §358 første ledd. Og heller ikke når jeg tar lagmannens refererte bemerkning i betraktning, kan jeg se at det i saken er godtgjort at lagretten har vært gjenstand for en form for påvirkning som ikke kan aksepteres.
Etter dette finner jeg som allerede nevnt at saksbehandlingsanken må forkastes.
Når det gjelder anken over straffutmålingen, viser jeg til lagmannsrettens understrekning av de sterke generalpreventive hensyn som gjør seg gjeldende ved forsikringsbedrageri, og det meget store beløp bedrageriet her gjelder. Dersom brannen hadde ført til totalskade, ville forsikringsbeløpet ha blitt vesentlig høyere. Domfelte var som nevnt hovedmannen, og trakk en rekke personer inn i det forbryterske foretagende. At han gjennom domfellelsen og tilbakebetalingskravet vil bli økonomisk ruinert, kan jeg ikke tillegge noen vesentlig vekt i formildende retning. På den annen side ser jeg ikke grunn til å skjerpe straffen.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Sinding-Larsen: Jeg er enig med førstvoterende.
Langvand, Hellesylt og justitiarius Sandene: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (fung. lagmann F. Gripne, sorenskriver Trygve Solberg og sorenskriver J. A. Reiersrud):
Tiltalte nr. 1, A, er født xx.xx.1944 i Y. Han er hotelldirektør og oppgir sin inntekt siste år til kr. 192000,- og sin formue til kr. 86000,-. Tiltalte er gift og forsørger hustru og 3 barn.
Han er i 1980 straffedømt ved Horten forhørsrett etter skattebetalingsl. §51 og har vedtatt 4 forelegg i årene 1978-1980, siste gang etter vegtrafikkloven. - - -
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 31. januar 1985 er de tiltalte satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Buskerud lagsogn, til fellelse etter:
straffeloven §272 første ledd
for å ha ødelagt eller skadet en forsikret gjenstand for at han eller andre skal få utbetalt en forsikringssum, eller å ha medvirket hertil,
ved tirsdag 17. mai 1983 å ha tent på - - -stua, Z ved hjelp av sigaretter, fyrstikker og white spirit som ble antent ved bar ild, slik at det oppsto skade på - - -stua, hvoretter forsikringsselskapet utbetalte forsikringssummen på 7,5 mill. kroner, eller å ha medvirket hertil. - - -
Ved straffutmålingen legges følgende saksforhold til grunn:
Tiltalte A var før brannstiftelsen i økonomiske vanskeligheter og interessert i å selge - - -stua. Det viste seg imidlertid vanskelig å få solgt til en akseptabel pris, hvorfor tanken på brannstiftelse oppsto. Planene om forsikringsbedrageri synes å ha skutt fart i begynnelsen av mai 1983 da salg så ut til å kunne bli en realitet. A ba B være seg behjelpelig med realiseringen av planene mot en godtgjørelse på kr. 400000,-. B kontaktet en av de øvrige medvirkere, E, som igjen kontaktet F og denne igjen G som foretok selve brannstiftelsen. Alle fem ble straffedømt ved Eiker, Modum og Sigdal herredsretts dom av 2. november 1984, men bare A og B begjærte fornyet behandling.
Retten finner at straffen for A's vedkommende passende bør settes til fengsel i tre år, hvorfra går 2 dager for utholdt varetekt. For B's vedkommende settes straffen til to år og seks måneder, hvorfra går 120 dager for utholdt varetekt.
I skjerpende retning er det for begges vedkommende lagt vekt på de sterke generalpreventive hensyn som gjør seg gjeldende ved forsikringsbedrageri, og da spesielt hvor bedrageriet gjelder et beløp på mange millioner, her 7,5 millioner kroner. For A's vedkommende er det også lagt vekt på at han er å anse som hovedmann og tilbød hele 400000,- kroner for å skaffe seg hjelpere. For B's vedkommende er det lagt vekt på at han deltok i planleggingen og trakk flere andre personer inn i det forbryterske foretagende. Han har dessuten søkt å føre mistanken over på en utenforstående som den der skulle være oppdragsgiver. For B's vedkommende vites intet annet å anføre i formildende retning enn at han ved straffedommen vil bli økonomisk ruinert. For B's vedkommende er det i formildende retning sett hen til at han etter det opplyste hadde økonomiske vanskeligheter på handlingstiden og formentlig var under sterk påvirkning av A. - - -