HR-2001-1542 - Rt-2002-443

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2002-04-25
Publisert:	HR-2001-01542 - Rt-2002-443 (108-2002)
Stikkord:	Strafferett, Seksualforbrytelse, Voldtekt, Straffutmåling
Sammendrag:	Saken gjaldt straffutmåling for voldtekt av tre kvinner, den ene en jente på knapt 13 år, og flere tilfeller av samleier med denne jenta da hun var under henholdsvis 14 og 16 år. Herredsretten og lagmannsretten hadde satt straffen til fengsel i 5 år. Lagmannsretten hadde i tillegg gitt fullmakt til å bruke sikring etter Straffeloven (1902) § 39 nr. 1 bokstavane a og b. Høyesterett kom enstemmig til at anken over straffutmålingen måtte forkastes. Voldtektene var grove, med voldtekten mot den 13 år gamle jenten som det mest graverende. Overgrepene mot henne var gamle, fra 1984 til 1987, og én av de andre voldtektene var fra 1993. Domfelte hadde blant annet ved trusler og manipulering fått en kontrollerende makt over kvinnene. Det var en viktig del av bakgrunnen for at forholdene ikke var blitt avslørt tidligere. Tiden som var gått kunne derfor ikke bidra formildende. Tiden på 3 år fra siktelse til dommen var avsagt i første instans måtte derimot tillegges vekt i domfeltes favør.
Saksgang:	Sunnhordland herredsrett saknr 2000-00054 M - Gulating lagmannsrett LG-2001-224 - Høyesterett HR-2001-01542, straffesak, anke
Parter:	[A-mann] (advokat Arne Meltvedt) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Eirik Stolt-Nielsen)
Forfatter:	Schei, Gjølstad, Kst dommer Zimmer, Coward, Smith
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §192, §195, §196, §39, §62, §64, §3, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-3, §3-5, Lov om endringer i straffeloven m.v. (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner) (1997)

Dommer Schei: Saken gjelder straffutmåling for voldtekt av tre kvinner, den ene en jente på knapt tretten år, og flere tilfeller av samleier med denne jenta da hun var under henholdsvis 14 og 16 år.

Sunnhordland herredsrett avsa 29. november 2000 dom med slik domsslutning:

«1. A, f. *.*.1965, blir dømt for brot på strl §192, 1. ledd, 2. straffalternativ, jf. 2. ledd, strl §192, 1. ledd, 1. og 2. straffalternativ, strl §195, 1. ledd, 1. og 2. straffalternativ og strl §196, 1. ledd, samanhalde med strl §62, 1. ledd og §64, til ei straff av fengsel i 5 - fem - år. Til frådrag i straffa går 8 - åtte - dagar for varetektsfengsel.

2. A, f. *.*.1965, blir dømt til å betala oppreising til B med kr 100.000 - kroneretthundretusen 00/100 -, tap med kr 2.000 - kronertotusen 00/100 - og tap i framtidig inntekt med kr 50.000 - kronerfemtitusen 00/100 -.

3. A, f. *.*.1965, blir dømt til å betala oppreising til C med kr 40.000 - kronerførtitusen 00/100 -.

4. Forfallstidspunktet for erstatningane under pkt. 2 og 3 er 2 - to - veker frå forkynning av dommen.»

Domfelte anket over bevisbedømmelsen vedrørende skyldspørsmålet. Gulating lagmannsrett avsa den 31. oktober 2001 dom med slik domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1965, dømmes for to overtredelser av strl §192 første ledd, 2. straffalternativ, jfr annet ledd, en overtredelse av strl §192 første ledd, 2. straffalternativ, overtredelse av strl §195 første ledd 2. straffalternativ og overtredelse av strl §196 første ledd, under iakttagelse av strl §62 og §64, til en straff av fengsel i 5 - fem - år. Ved fullbyrdelse av straffen fragår 8 - åtte - dager for utholdt varetektsfengsel.

2. I medhold av strl §39 nr 2 jfr nr 1 bemyndiges påtalemyndigheten til å anvende slike sikringsmidler som nevnt i strl §39 nr 1 bokstavene a og b mot A for et tidsrom av inntil 5 - fem - år.

3. A dømmes til å betale kr 40.000 - kronerførtitusen - 00/100 i oppreisning til C, jfr skadeserstatningsloven §3-5, jfr §3-3.

4. A dømmes til å betale til B kr 2.000 - kronertotusen - 00/100 for lidt tap, og kr 50.000 - kronerfemtitusen - 00/100 for tap i fremtidig inntekt samt oppreisning med kr 100.000 - kroneretthundretusen - 00/100 jfr skadeserstatningsloven §3-5, jfr §3-3 og §3-1.

Side:444

5. I saksomkostninger til det offentlige betaler A kr 5.000 - kronerfemtusen 00/100 -.

6. Oppfyllelsesfristen for beløpene fastsatt i postene 3 - 5 er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Dommen er avsagt under dissens. En av fagdommerne stemte for at det ikke skulle idømmes sikring, men at straffen skulle settes til fengsel i 6 år.

A har anket til Høyesterett over straffutmålingen og over at det er gitt bemyndigelse til å anvende sikringsmidler etter straffeloven §39 nr. 1 bokstavene a og b, slik bestemmelsen lød før lovendringen av 17. januar 1997 trådte i kraft den 1. januar 2002. Når det gjelder straffutmålingen, har domfelte særlig pekt på at straffen er for høy i forhold til det etablerte straffenivå, og at det er lagt vesentlig for liten vekt på tidsforløpet, både for den tid som er gått mellom forgåelser og straffeforfølgning, og for den tid det har tatt fra forholdene ble avdekket og frem til endelig dom.

I samsvar med påtalemyndigheten og domfeltes påstand er jeg kommet til at bemyndigelsen til å anvende sikringsmidler må falle bort. For øvrig finner jeg at anken må forkastes.

Domfelte er funnet skyldig i tre tilfeller av voldtekt. Den mest graverende begikk han i 1984 mot C, som den gang var knapt 13 år gammel. Hun gikk langs veien. Domfelte, som fornærmede bare så vidt visste hvem var, kom kjørende forbi i bil. Han nærmest kommanderte henne inn i bilen, kjørte til et avsidesliggende sted, rev av henne buksa, presset hodet hennes mot bildøra og tvang seg til samleie med henne. C strittet i mot, skrek og sparket. Hun hadde ikke tidligere hatt samleie og blødde kraftig. Etter samleiet fremsatte domfelte trusler mot henne dersom hun fortalte noen om overgrepet. Det turde hun ikke gjøre før mange år senere.

Kort tid etter ble hun igjen plukket opp av domfelte og hadde samleie med ham. Lagmannsretten har lagt til grunn at hun ikke turde annet enn å bli med og ha samleie med ham, og at dette hendte iallfall fem ganger frem til hun fylte 16 år.

Som påpekt av lagmannsretten, har overgrepene mot C satt dype spor i hennes tilværelse. Hun hadde akkurat begynt på ungdomsskolen da de straffbare forhold startet, og hun ble berøvet en harmonisk tenåringstid gjennom tiltaltes handlinger. Hennes skolesituasjon ble preget av overgrepene. Hun fikk konsentrasjonsvansker og mente seg mobbet. Etter at forholdene ble avdekket, har hun søkt psykologisk behandling.

Den neste voldtekten skjedde i juni 1993. Fornærmede var D, som den gang var 19 år gammel. Hun og domfelte hadde kjent hverandre i flere år. De hadde hatt et forhold som var opphørt da voldtekten fant sted, og de hadde et barn sammen som D fødte da hun var 17 år. Da voldtekten skjedde, hadde fornærmede kommet til domfeltes bopel for å hente noen eiendeler. Det var meningen at hun skulle hente dem mens domfelte ikke var der, men han kom til stede. Han tvang seg da til samleie med henne. Hun prøvde å komme seg unna og sette seg til motverge, men klarte det ikke. Den ene foten hennes var en tid i forveien brukket og gipset, og hun hadde store smerter i foten under voldtekten. En tid etter voldtekten ble D og domfelte sammen igjen. Lagmannsretten

Side:445

la til grunn at «forholdet fortsatte med samme ubalanse i harmoni og opphørte etter hvert fullstendig».

Den tredje voldtekten skjedde i september 1997 overfor B. B er født i 1975. I lagmannsrettens dom heter det om forholdet mellom henne og domfelte:

«... Tiltalte og B hadde et forhold til hverandre da hun var i 17-18 års alderen. Det seksuelle forholdet opphørte da hun ble forlovet 11.11.1994. En gang i 1995 ble den seksuelle kontakten gjenopprettet. Det legges til grunn at tiltalte på grunn av sin personlighet hadde en dominerende og manipulerende makt over henne. Ved hjelp av trusler og annet hadde B de kommende år et seksuelt forhold til A, når det passet ham. Forholdet var skjult for omverdenen og B har selv forklart at hun på denne tiden levde et dobbeltliv og var fullstendig underkastet As ønsker og behov. ...»

Voldtekten av B fant sted ved et fergeleie på X. Hun arbeidet på en kro ved fergeleiet og hadde akkurat stengt kroa for kvelden. Domfelte kom og sperret hennes bil inne med sin bil. Det var bare de to i området. Domfelte prøvde å tiltvinge seg samleie med makt. B motsatte seg dette så langt hun kunne. Hun rev seg løs fra domfelte, men han fikk tak i henne. Domfelte truet med å kaste henne utfor en skrent. Hun var svært redd, og han greide å tiltvinge seg samleie med henne.

Domfelte hadde sædavgang ved samleiet, og B ble gravid. Hun gjennomførte abort. Når det gjelder virkningene ellers for B, uttaler lagmannsretten:

«Lagmannsretten legger til grunn at B utviklet et posttraumatisk stress-syndrom. Hun hadde samme høst begynt på lærerhøgskole på X, men måtte avslutte skolegangen på grunn av sin sykdom. Året etter begynte hun på sykepleierhøgskolen på X. Hun har gjennomført utdannelsen. Hennes tilværelse er preget av de traumatiske opplevelsene. Hun har gjennomgått langvarig terapi. Hennes helsemessige fremtidsutsikter oppgis å være usikre. Under enhver omstendighet er det nødvendig med et sterkt og trygt miljø rundt seg. Hun har i lang tid benyttet forskjellige former for medisinering, blant annet mot søvnvansker og angst.»

Jeg legger til at når det gjelder voldtekten av B, tok domfelte en tid etter kontakt med henne angivelig for å få snakket ut om det som hadde hendt. Det er opplyst at denne kontakten endte med at de hadde samleie i hennes bil.

Det er grove forhold domfelte nå er dømt for, og det er på det rene at det må utmåles en fengselsstraff på flere år. Det som imidlertid kan volde tvil i denne saken, er den betydning tidsforløpet skal tillegges ved straffutmålingen. Tidsforløpet kommer opp i to relasjoner. For det første hvilken betydning det skal ha at det gikk lang tid fra overgrepene mot C og D til disse forholdene ble avdekket, og for det andre den betydning det skal tillegges at det er gått svært lang tid fra etterforskningen ble innledet og til pådømmelsen.

Voldtekten av C fant sted på høsten 1984, og de straffbare overgrepene mot henne fortsatte til hun fylte 16 år høsten 1987. Dette ble

Side:446

avdekket nesten 10 år senere, høsten 1997. For voldtekten av D gikk det mer enn fire år før forholdet ble avdekket.

Betydningen av slike tidsforløp i saker om seksuelle overgrep, vil kunne variere i atskillig grad, ikke minst ut fra forholdet mellom overgriper og fornærmet. For overgrep mot nærstående slektning vil selv lange tidsforløp oftest ha begrenset vekt ved straffutmålingen, se Rt-1999-745.

De hensyn som tilsier at tidsforløpet skal tillegges begrenset vekt, vil vanligvis ikke gjøre seg gjeldende med samme styrke hvor overgrepet skjer overfor andre enn helt nærstående slektninger. Her ble det ene overgrepet begått overfor en som knapt kjente domfelte. Det andre ble begått overfor en kvinne han hadde et avsluttet forhold til. Det må imidlertid legges til grunn at domfelte overfor alle de kvinnene han har begått overgrep mot, har greid å oppnå en helt dominerende innflytelse. Det har skjedd ved trusler, maktanvendelse, manipulering og dels det de fornærmede har oppfattet som en tidvis sjarmerende væremåte. Felles for alle kvinnene er at de har vært helt unge - betydelig yngre enn domfelte. Hans evne til å kontrollere de kvinner han begår overgrep mot, har i denne saken blant annet gitt seg det utslag at han overfor alle har oppnådd seksuell kontakt også etter at overgrepene var gjennomført.

De rettsoppnevnte sakkyndige uttalte for herredsretten blant annet:

«Det er således liten tvil om at observanden har vært preget av sterk sjalusi, som etter alt å dømme har vært styrende for et ekstremt behov for og tendens til å kontrollere og styre de kvinner han har hatt nærmere forhold til. Han frembyr klart projiserende tendenser i så måte, idet han har hatt tendens til å definere kvinnene som den utro part. Han har vært sterkt manipulerende, blant annet med anvendelse av holdninger og reaksjonsmåter skiftende mellom sjarme og aggressivitet. Forskjellige personer blir åpenbart gitt sterkt divergerende bilde av hans karakter. Det refereres i en viss utstrekning voldsbruk, av de fleste avhørte. Bruk av trusler, som har vært oppfattet som reelt mulige, og angstskapende, har også vært gjennomgående. Han mangler tydeligvis grunnleggende empatisk evne, og gir uttrykk for manglende intellektuell og emosjonell forståelse for at han kan ha krenket eller påført lidelse hos vitnene eller andre kvinner.»

Jeg oppfatter situasjonen for de fornærmede på den måten at de etter overgrepene har vært dominert, truet og manipulert slik av domfelte at det for dem har vært svært vanskelig å gå til anmeldelse eller i det hele å fortelle om overgrepene. I en slik situasjon kan det ikke være riktig å tillegge tidsforløpet frem til forholdene ble avdekket særlig betydning i domfeltes favør ved straffutmålingen.

Jeg vil også peke på at når de overgrep som domfelte nå er dømt for, ses i sammenheng med at han tidligere er dømt for i 1990 å ha begått seksuelt overgrep mot sin den gang 13 årige niese, er det her overgrep begått med nokså jevne mellomrom i perioden fra 1984 til 1997. Det er med andre ord ikke snakk om å bedømme virkningen av tidsforløpet utelukkende for ett forhold som fremtrer som en enkeltstående og tilbakelagt hendelse for domfelte. Også det taler for at tidsforløpet bør ha begrenset betydning.

Side:447

Det andre aspektet ved tidsforløpet - at det er gått lang tid fra forholdene ble avdekket og til pådømmelsen, er etter min mening av større betydning i denne saken. Det gikk godt og vel tre år fra domfelte ble siktet og varetektsfengslet til saken kom opp for herredsretten. En ikke ubetydelig del av dette tidsforløpet skyldtes at saken ble liggende i lengre tid hos politi og påtalemyndighet uten at det skjedde noen egentlig behandling av den. Et slikt tidsforløp er uakseptabelt og må, hvor det ikke kan belastes domfelte, i noen grad komme ham til gode ved straffutmålingen.

Den konkrete utmåling av straff byr på tvil. Det er ikke lett å finne tilfeller fra nyere praksis som ligger nær opp til denne saken. Vi er dessuten på et rettsområde hvor det har skjedd en betydelig utvikling i straffutmålingspraksis i de senere år. Eldre dommer blir derfor av begrenset verdi. For de forhold som skriver seg fra 1984-1987, er det imidlertid problematisk å gi det endrete syn på straffutmålingen i denne typer saker fullt gjennomslag. Det ville innebære et for sterkt element av tilbakevirkning, jf. prinsippet i straffeloven §3.

Jeg er blitt stående ved ikke å ville endre den straffen som er fastsatt både av herredsretten og lagmannsretten. Forholdet i saken er etter min mening klart grovere enn det tilfellet som er pådømt i Rt-2000-40, hvor straffen ble fire år og seks måneder, selv om det er vanskelig å sammenligne slike saker. Ved utmålingen har jeg da tatt i betraktning det særlige tilbakevirkningselementet som er nevnt og den lange tiden fra siktelse til pådømmelse. Jeg har også sett hen til at sikringsbemyndigelsen må falle bort.

Både påtalemyndigheten og domfelte har som påpekt nedlagt påstand om at bemyndigelsen til å anvende sikringsmidler skal gå ut. Jeg er enig i dette og bemerker at i denne saken må det følge allerede av overgangsreglene for anvendelsen av henholdsvis de tidligere sikringsreglene og de nye reglene for forvaring som trådte i kraft 1. januar 2002, se lov 17. januar 1997 nr. 11 II punkt 2.

Jeg stemmer etter dette for denne

dom:

I lagmannsrettens dom gjøres den endring at bemyndigelsen til å anvende sikringsmidler går ut. For øvrig forkastes anken.

Dommer Gjølstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Kst. dommer Zimmer: Likeså.

Dommer Coward: Likeså.

Justitiarius Smith: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

I lagmannsrettens dom gjøres den endring at bemyndigelsen til å anvende sikringsmidler går ut. For øvrig forkastes anken.