HR-2000-1023 - Rt-2001-555

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2001-04-19
Publisert:	HR-2000-01023 - Rt-2001-555 (109-2001)
Stikkord:	Odelsrett, Løsningsrett, Odelsbortfall
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om løsningsrett etter Odelsloven (1974) til en særskilt matrikulert del av en odelseiendom var falt bort etter at denne delen i lang tid hadde vært benyttet og i fremtiden vil bli benyttet til uttak av sand og grus. Parter i saken var to søsken, Hans Kristian Bjørntvedt og Gunn Rød. Faren hadde vært eier av en odelseiendom som besto av tre særskilt matrikulerte bruk, et gårdsbruk, en skogparsell og en utmarkseiendom som fra lang tid tilbake hadde vært benyttet som sandtak. Sønnen var best odelsberettiget og hadde i 1972 fått overskjøtet gårdsbruket til seg. I 1998 ble også skogteigen overskjøtet til ham, mens hans yngre søster fikk skjøte på sandtaket. Bjørntvedt gikk til odelssøksmål mot Rød. Han fikk medhold i byretten, men tapte i lagmannsretten. Høyesterett tok ikke stilling til om det i det hele tatt hadde skjedd noen odelshevd i forhold til sandtaket, idet retten til odelsløsning i alle fall senere var falt bort. Det ble under henvisning til lovforarbeider og rettspraksis uttalt at Odelsloven (1974) § 23 om bortfall av løsningsrett også får anvendelse i et tilfelle hvor eiendommen ikke lenger "kan nyttast til landbruksdrift", jf. lovens § 1. Rød gjorde gjeldende at dette innebar at løsningsretten til grunn til slik virksomhet som nevnes i § 3, da også falt bort. Høyesterett uttalte at loven naturlig bør forstås slik. Høyesterett fant videre at den aktuelle eiendom - sandtaket - var av en slik karakter at den falt inn under lovens § 3. Omfanget av den virksomhet som hadde vært drevet og av de gjenværende sandforekomster tilsa at eiendommen falt utenfor § 3 annet ledd om "tilhøyrsle" til en jordbrukseiendom. Høyesterett kom etter dette til at eiendommen ikke kunne løses på odel og stadfestet lagmannsrettens dom.
Saksgang:	Skien og Porsgrunn byrett saknr 1999-00943 A - Agder lagmannsrett LA-1999-1808 A - Høyesterett HR-2000-01023, sivil sak, anke
Parter:	Hans Kristian Bjørntvedt (advokat Erling Opdal - til prøve) mot Gunn Rød (advokat Olav Felland)
Forfatter:	Flock, Tjomsland, Stang Lund, Skoghøy, Aasland
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §1, §2, §3, §4, §5, §22, §23, Odelsloven (1821) §1, §4, Odelsfrigjøringsloven (1907) §1, Tvistemålsloven (1915) §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3

Dommer Flock: Saken gjelder spørsmålet om løsningsrett etter odelsloven til en særskilt matrikulert del av en odelseiendom er falt bort etter at denne delen i lang tid har vært benyttet og i fremtiden vil bli benyttet til uttak av sand og grus, jf. odelsloven §23 jf. §1 og §3.

Parter i denne saken er Hans Kristian Bjørntvedt og hans yngre søster Gunn Rød. Partenes far, Kristoffer Bjørntvedt, var eier av gnr 221 bnr. 218, 345 og 346 i Skien kommune. Bnr. 218, som hadde vært i slekten siden 1904, er et gårdsbruk med ca 99 daa dyrket mark. Bnr. 345, som tvisten gjelder, og bnr. 346, som er en skogteig på ca 45 daa, ble kjøpt til i 1923. Parsellene har ikke felles grenser. Kristoffer Bjørntvedt overtok i 1935 bnr. 218 etter sin far. I 1951 fikk han overskjøtet fra faren

Side:556

bnr. 345 og 346. Året etter forpaktet han bort gårdsbruket. Han hadde da overtatt driften av sandtaket på bnr. 345.

Sønnen, Hans Kristian Bjørntvedt, forpaktet gårdsbruket, bnr. 218, fra 1962 og fikk dette overskjøtet til seg i 1972. Kristoffer ble fortsatt sittende med bnr. 345 og 346, og overlot etter hvert driften av sandtaket på bnr. 345 til datteren Gunn Rød og hennes ektefelle. Bnr. 345 ble så i 1998 overskjøtet til henne, samtidig som sønnen Hans Kristian fikk skjøte på skogteigen.

Hans Kristian Bjørntvedt gikk i 1999 til søksmål mot sin søster med krav om å løse bnr. 345 på odel. Skien og Porsgrunn byrett avsa 24. september 1999 dom med slik domsslutning:

«1. Hans Kristian Bjørntvedt har rett til å løyse på odel parsellen gnr. 221 bnr. 345, som del av eigedomen gnr. 221 bnr. 218, 345 og 346 i Skien kommune.

2. Kvar av partane ber sine kostnader.»

Gunn Rød anket dommen til Agder lagmannsrett som 29. mai 2000 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Gunn Rød frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for byretten eller lagmannsretten.»

Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av dommene.

Hans Kristian Bjørntvedt har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjaldt opprinnelig lagmannsrettens rettsanvendelse og saksbehandling. Anken over saksbehandlingen ble frafalt under ankeforhandlingen for Høyesterett. Så vel rettslig som faktisk står saken i samme stilling som for lagmannsretten.

Den ankende part, Hans Kristian Bjørntvedt, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Bnr. 345 var hevdet til odel i 1943. Bruken av eiendommen etter at odelshevden ble avsluttet, er uten interesse for spørsmålet om løsningsrett. Såfremt bnr. 345 ikke faller direkte inn under de unntak fra løsningsretten som er lovhjemlet i odelsloven kapittel VI, er denne retten i behold.

Lagmannsretten har tatt feil når retten har kommet til at løsningsretten er falt bort etter odelsloven §23. Denne bestemmelsen må forstås slik at den ved siden av henvisningen til regelen om krav til arealets størrelse i §2, også henviser til odelsloven §1 om at eiendommen skal kunne nyttes til landbruksdrift. Alle de tre parsellene under gnr. 221 som tilhørte partenes forfedre, er odlet som en enhet og må i odelsrettslig sammenheng oppfattes som en eiendom. Den omtvistede parsell, sandtaket på bnr. 345, må i forhold til spørsmålet om løsningsrett anses som utskilt fra odelseiendommen. Når odelsloven §23 for bortfall av løsningsrett krever at eiendommen «etter skifte av tilhøva ikkje lenger fyller vilkåra for odlingsjord», siktes det til hele eiendommen og ikke til den enkelte parsell som kreves løst på odel. Dette syn støttes av førstvoterendes uttalelser i Haugeruddommen i Rt-1972-1274. Ser man

Side:557

på hele eiendommen, er det klart at den fortsatt fyller vilkårene for odlingsjord. Betingelsene for bortfall av løsningsretten etter §23 er dermed ikke oppfylt.

Lagmannsretten begrunner også sitt resultat med at sandtaket ikke lenger kan anses som en naturlig del av landbrukseiendommen. Denne begrunnelsen kan synes å være knyttet til lovens bestemmelse om odlingsjord i §3 første ledd. Denne paragrafen omfattes imidlertid ikke av de bortfallsgrunner som er hjemlet i odelsloven kapittel VI, som ikke inneholder noen henvisning til §3. De unntak fra adgangen til odelsløsning som fulgte av §1 i odelsfrigjøringsloven av 1907, er bare delvis videreført i odelsloven av 1974, og det gjelder nå ikke noe generelt unntak for grunn til industrielle foretak. Dersom §3 første ledd likevel skal kunne gjøres gjeldende som hjemmel for bortfall av løsningsrett, bestrides at det i vår sak er tale om et foretak som omfattes av bestemmelsen. Det fremheves at det på eiendommen bare tas ut masser fra grunnen, uten at det skjer noen mekanisk bearbeidelse av dette råstoffet. I den grad det i det hele tatt kan sies å skje noen slik bearbeidelse, finner dette sted på naboeiendommene. Og under enhver omstendighet må sandtaket betraktes som «tilhøyrsle» til de øvrige deler av odelseiendommen, jf. odelsloven §3 annet ledd.

Bnr. 345 er ingen fraskilt tomt til industriforetak og faller dermed også utenfor odelsloven §22 første ledd. Parsellen ble fradelt en annen eiendom i 1923. Den fikk sitt eget bruksnummer og ble da lagt inn under odelseiendommen. Bnr. 345 har videre en størrelse som faller langt utenfor begrepet «tomt». Parsellen er ikke anvendt til bebyggelse, og det er heller ingen opplysninger om at den ønskes anvendt på en slik måte, noe eiendommen heller ikke er regulert til.

Hans Kristian Bjørntvedt har nedlagt slik påstand:

«1. Skien og Porsgrunn byretts dom av 14. september 1999, pkt. 1, stadfestes.

2. Hans Kristian Bjørntvedt tilkjennes saksomkostninger hos Gunn Rød for alle retter.»

Ankemotparten, Gunn Rød, har i hovedtrekk anført:

Lagmannsretten har tatt feil når retten er kommet til at bnr. 345 i hevdstiden ble utnyttet til jord- og skogbruksformål, og at det i denne perioden ikke skjedde noen endring som kunne få betydning for odelshevden. Det riktige er at eiendommen allerede da den ble ervervet i 1923, eller i alle fall i løpet av hevdsperioden, var eller utviklet seg til å bli et industriområde. Allerede før annen verdenskrig hadde det utviklet seg en sandtaksdrift på eiendommen som antok betydelige dimensjoner. Dermed skjedde det ingen odelshevd for denne eiendommen, jf. §1 og §4 i odelsloven fra 1821, og den kunne i alle fall ikke være gjenstand for odelsløsning, jf. §1 i den tidligere odelsfrigjøringsloven fra 1907.

Dersom det likevel ble fullført en odelshevd som ga adgang til odelsløsning, har lagmannsretten korrekt kommet til at odelsloven §23 i dag hindrer slik løsning. Spørsmålet om eiendommen ikke lenger fyller vilkårene for odlingsjord, må stilles for bnr. 345 alene, og ikke i forhold til det som den ankende part betegner som hele odelseiendommen, og som også omfatter gårdsbruket på bnr. 218 og skogteigen på bnr. 346.

Side:558

Høyesteretts praksis før odelsloven av 1974 ga ikke noe klart svar på spørsmålet, og kan ikke i noe tilfelle tillegges vesentlig vekt ved tolkningen av §23, som var en ny bestemmelse i forhold til den tidligere lov.

Det er fastslått i rettspraksis at odelsloven §23 må leses slik at den ved siden av vilkårene for odlingsjord i lovens §2, viser til vilkårene i §1. Systematisk sett er bestemmelsene i §3 - §5 i loven regler som gjør unntak fra §1 - §2. Bestemmelsen i §3 om at odel blant annet ikke kan hevdes på grunn til bergverk, fabrikk og andre industrielle foretak, blir dermed en integrert del av hovedreglene i §1 og §2. I forhold til §23 må det spørsmålet som er reist om vurderingen skal skje i forhold til hele odelseiendommen eller i forhold til bnr. 345 alene, avgjøres etter en helt konkret bedømmelse. Det må da blant annet legges vekt på at bnr. 345 ikke er fradelt gårdsbruket, bnr. 218. Det er tale om en eiendom hvor det har vært drevet en etter hvert meget omfattende industriell virksomhet, antakelig helt tilbake fra 1923 da eiendommen ble fradelt gnr. 20. Bnr. 345 har i de siste 40 år vært drevet atskilt fra de to jordbrukseiendommene som Bjørntvedt nå er eier av, bnr. 218 og bnr. 346, og har ikke utgjort noen integrerende del av gårdsbruket. Det er intet i de kommunale arealplaner som tilsier at det noen gang i fremtiden vil bli landbruksdrift på bnr. 345.

Bortfall av løsningsretten har også skjedd med hjemmel i odelsloven §22 første ledd første punktum. Da gårdsbruket ble overdratt til Hans Kristian Bjørntvedt fra faren i 1972, var bnr. 345 et eget bruksnummer, som både før og senere har vært anvendt til industriell virksomhet i form av uttak og mekanisk bearbeidelse av sand- og grusmasser.

Gunn Rød har nedlagt slik påstand:

«1. Punkt 1 i domslutninga frå lagmannsretten blir å stadfeste.

2. Hans Kristian Bjørntvedt erstattar sakskostnadene for Gunn Rød for byretten, lagmannsretten og Høgsterett.

I tillegg kjem forsinkingsrente etter forsinkingsrentelova §3 første ledd, 1. punktum, for tida 12% rente rekna frå 14 dagar etter forkynninga av domen i lagmannsretten som var 6.6.2000 til betaling skjer og 14 dagar etter forkynninga av domen i Høgsterett.»

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Gunn Rød har for lagmannsretten - og nå også for Høyesterett - gjort gjeldende at det aldri har skjedd noen odelshevd i forhold til den omtvistede eiendommen, bnr. 345, og at eiendommen allerede av den grunn ikke kan løses på odel. Odelshevden fant i tilfelle sted i de 20 år som gikk etter at Kristoffer Bjørntvedts far ervervet eiendommen i 1923. Det synes på det rene at det allerede i løpet av dette tidsrom fant sted et ikke ubetydelig uttak av masser fra grunnen, som antagelig opprinnelig var skogbevokst. Det foreligger i dag nokså usikre opplysninger om eiendommens beskaffenhet og drift i denne perioden. Da jeg er kommet til at retten til odelsløsning i alle fall senere er falt bort, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om det for bnr. 345 etter 1923 skjedde en odelshevd av «Jord paa Landet» etter §1 i odelsloven av 1821, eller om eiendommen falt inn under unntaksregelen i §4 i denne loven.

Side:559

Jeg drøfter således i det følgende spørsmålet om løsningsrett ut fra Bjørntvedts forutsetning om at det frem til 1943 ble hevdet odel på bnr. 345 som en del av en samlet driftsenhet, som også omfattet bnr. 218 og bnr. 346. Spørsmålet blir da om dette innebærer at Bjørntvedt, som den best odelsberettigete, har løsningsrett til bnr. 345 når denne eiendommen i 1998 overdras til hans yngre søster.

Odelsloven har i kapittel VI bestemmelser om begrensninger i løsningsretten som er begrunnet i ulike forhold. Paragrafene 22-24 knytter begrensningene til forhold ved den eiendom som det ellers ville kunne være aktuelt å løse. Sentralt i vår sak står §23 om at «eigedom som etter skifte av tilhøva ikkje lenger fyller vilkåra for odlingsjord i §2», ikke kan løses på odel. Bestemmelsen reiser flere tolkningsspørsmål.

Selv om §23 bare henviser til arealkravene for odlingsjord i §2, følger det av rettspraksis - og for øvrig også av lovforarbeidene og juridisk teori - at bestemmelsen må leses slik at den også får anvendelse der eiendommen «etter skifte av tilhøva» ikke lenger oppfyller det generelle vilkår i lovens §1 om at eiendommen «kan nyttast til landbruksdrift». Jeg viser til Rt-1998-450 og Rt-2000-1634. §23 er likevel ikke til hinder for at en parsell som er skilt ut fra et odelsgods, kan løses på odel av den som har odelsrett til odelsgodset, selv om parsellen isolert sett ikke oppfyller vilkårene i §1 eller §2. Det ble gjennom en rekke avgjørelser under den tidligere odelslov slått fast at parseller skilt ut fra et odelsgods kunne løses på odel selv om de isolert sett ikke tilfredsstilte kravene til «Jord paa Landet» i lovens §1. Jeg viser her særlig til det som uttales i Rt-1972-1274. Tilsvarende må gjelde i forhold til §1 og §2 i den någjeldende lov.

I vår sak oppstår det imidlertid spørsmål om odelsløsning er avskåret fordi den fraskilte parsell går inn under bestemmelsen i §3, som unntar bergverk, fabrikk og andre industrielle foretak fra odelshevd. Rød har gjort gjeldende at den henvisning til lovens §1 som må innfortolkes i §23, innebærer at denne særlige regelen følger med, i den forstand at løsningsretten til grunn til slik virksomhet som nevnt i §3, også faller bort. Jeg er enig i at loven naturlig bør forstås på en slik måte. Jeg viser til uttalelser i NOU 1972:22, Om odelsretten og åsetesretten, side 46, hvor det gis uttrykk for at regelen i §3 var ment å ha samme rekkevidde som den tidligere bestemmelsen i §1 nr. 1 i odelsfrigjøringsloven av 1907. Denne bestemmelsen gjaldt bortfall av løsningsrett og kunne gjøres gjeldende som innsigelse i en løsningssak.

I den utstrekning odelsloven §23 jf. §3 får anvendelse, er det uten betydning om arealet før fraskillelsen var del av et odelsgods. Adgangen til odelsløsning av fraskilte parseller som isolert sett ikke oppfyller vilkårene i §1 eller §2, kan ikke få tilsvarende anvendelse på grunn som er knyttet til industrielle foretak. Slik grunn vil allerede forut for fraskillelsen være unntatt fra odel.

Det gjenstår etter dette å ta stilling til om bnr. 345 er av en slik karakter at den faller inn under bestemmelsen i §3 om unntak fra odelshevd. I lovforarbeidene tas utgangspunkt i §4 første ledd i odelsloven fra 1821 som unntok fra odelshevd «Bjergværker, Fabriker og Manufacturer» med den grunn som «til sammes Drift er henlagt». Rekkevidden av bestemmelsen ble tydeliggjort ved en tilføyelse som ga uttrykk for at andre anlegg som kornmøller, sagbruk og teglverk ikke

Side:560

var til hinder for odelshevd. Det bemerkes i NOU 1972:22 side 46 at de fleste av de anlegg som nevnes i tilføyelsen, den gang var knyttet til et gårdsbruk, og at regelen etter hvert var blitt lite praktisk. Men det påpekes at en slik regel fremdeles kan være til nytte når det gjelder foretak som steinbrudd og sandtak o.l. Når regelen i §3 annet ledd ble tatt med, er «tanken ... den same som i lova frå 1821». Det følger av dette at foretak som steinbrudd og sandtak var ment å falle inn under lovens regel om unntak fra odelshevden for grunn til industrielle foretak, dersom de ikke gikk inn under annet ledd. Jeg finner det etter dette unødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om det på bnr. 345 skjer en mekanisk bearbeidelse av sand- og grusmasser før massene kjøres bort fra eiendommen.

Som nevnt gjør §3 annet ledd unntak for industrielle foretak som kan regnes som «tilhøyrsle» til en jordbrukseiendom. Et sandtak vil kunne være et slikt foretak, forutsatt at forekomsten og virksomheten ligger innenfor rimelige rammer. Jeg finner det i dette tilfellet klart at vi befinner oss utenfor det som kan sies å være en naturlig del av jordbrukseiendommen.

I vår sak er det tale om gjenværende sand- og grusforekomster i et meget betydelig omfang. Bnr. 345 er en del av et større område med slike forekomster, hvor det gjennom årene har vært drevet masseuttak og industriell bearbeidelse i stor skala. I forbindelse med at kommunen utarbeidet reguleringsplan for Nenset grustak, ble det i 1998 beregnet at det fortsatt kunne tas ut ca 15 millioner tonn masse. Bnr. 345 utgjør en ikke ubetydelig del av dette området. En kontrakt som ble inngått i 1999 om uttak av masser fra bnr. 345, har en øvre begrensing på knapt 1 million tonn for en 10-årsperiode. Etter det opplyste har det også forut for dette i en årrekke vært tatt ut masser i denne størrelsesorden.

At driften av sandtaket på bnr. 345 ikke kan ses på som en naturlig del av driften av jordbrukseiendommen, støttes av opplysningene om eierforhold og drift fra 1923, da gårdsbruket, skogteigen og sandtaket kom på samme hånd, og frem til i dag. Det er her grunn til å påpeke at driften av gårdsbruket og sandtaket fra 1935 og frem til i dag stort sett har vært atskilt på ulike hender. Som nevnt overtok Kristoffer Bjørntvedt sandtaket først i 1951, etter å ha vært eier av gårdsbruket siden 1935. Fra 1952 og frem til 1972 bortforpaktet han gården, i den siste perioden til sin sønn Hans Kristian. Da gården ble skjøtet over til Hans Kristian Bjørntvedt i 1972, beholdt faren sandtaket, men driften ble nå som nevnt etter hvert overlatt til Gunn Rød og hennes ektefelle.

Når det endelig gjelder den fremtidige utnyttelse av bnr. 345, nevner jeg at eiendommen i kommuneplanens arealdel 1994-2009 er vedtatt utnyttet til næring/råstoffutvinning, og at det i dag ikke er noe som tyder på fremtidig bruk til landbruksformål.

Jeg er etter dette kommet til at bnr. 345 ikke kan løses på odel, og at lagmannsrettens dom må bli å stadfeste. Jeg er også enig i saksomkostningsavgjørelsen.

Anken har vært forgjeves, og jeg finner at Rød bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Saksomkostningsbeløpet fastsettes i samsvar med prosessfullmektigens omkostningsoppgave til kr 133.100, hvorav kr 13.100 gjelder utgifter.

Side:561

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Hans Kristian Bjørntvedt til Gunn Rød 133.100 - etthundreogtrettitretusenetthundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.

Dommer Tjomsland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Stang Lund: Likeså.

Dommer Skoghøy: Likeså.

Dommer Aasland: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Hans Kristian Bjørntvedt til Gunn Rød 133.100 - etthundreogtrettitretusenetthundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.