TSALT-2000-438 - RG-2001-741

Instans:	Salten herredsrett - Dom
Dato:	2000-12-01
Publisert:	RG-2001-741
Stikkord:	Strafferett, Medvirkning til selvmord, Straffutmåling, Oppreisningserstatning
Sammendrag:	>Saken gjaldt spørsmål om straff og oppreisningserstatning for medvirkning til selvmord. Tingretten fant [A] skyldig etter tiltalen og kom til at straffen skulle settes til fengsel i 2 år, hvorav 1 år ble gjort betinget. Uttalt at tiltalte hadde medvirket forsettlig til B's selvmord og det ikke forelå straffrihetsgrunner. Med den fastsatte straffen ønsket rettens flertall å understreke alvoret i saken, samtidig som det også skulle tas hensyn til de spesielle omstendigheter til tiltaltes gunst. Da selvmordet hadde skjedd i Nederland, så retten hen til de nederlandske strafferammer og nederlandsk straffutmålingspraksis ved straffutmålingen. Etter en samlet vurdering fastsatte retten oppreisningserstatning til de etterlatte med kr 35.000.
Saksgang:	Salten herredsrett TSALT-2000-00438 (sak nr. 2000-00438 M)
Parter:	Påtalemyndigheten (statsadvokat Jenny Pedersen) mot [A-mann] (advokat Espen Strøm, advokat Gunnar Reinsnes), Bistandsadvokat: advokat Harald Stabell
Forfatter:	Sorenskriver Gunnar Lind
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §12, §47, §52, §53, §54, §228, §233, §235, §236, Skadeserstatningsloven (1969) §3-4, §3-5, §5-1, §5-2, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Straffeprosessloven (1981) §276, §432, Psykisk helsevernloven (1999) §3

Det ble avsagt slik dom:

A er født xx.xx.1976 og bor - - -, [Stedsnavn]. Han er arbeidsledig. A er av statsadvokatene i Nordland og etter ordre fra riksadvokaten, den 7. februar 2000 satt under tiltale ved Salten herredsrett til fellelse etter

«Straffeloven §236 første ledd, jf §12 første ledd nr 3 litra c
for å ha medvirket til at noen berøver seg livet

Grunnlaget er følgende forhold:
I januar 1998 besluttet B å ta sin eget liv. A var kjent med dette og styrket hennes beslutning ved å støtte hennes valg og love å være sammen med henne under gjennomføringen av selvdrapet. Den 22 januar 1998 i Amsterdam kjøpte han for B 300-400 milligram Metadon i tablettform til bruk ved selvdrapet. Han var tilstede i deres felles rom på hotellet «The Globe» da hun inntok tablettene om kvelden den 22 januar 1998 eller den påfølgende natt. B døde om morgenen den 23 januar 1998 av tablett inntaket.»

Hovedforhandling er holdt 13.-23. november 2000. I medhold av straffeprosessloven §276 annet og tredje ledd, besluttet domstolens leder retten satt med to fagdommere og tre meddommere. Tiltalte møtte med sine to offentlig oppnevnte forsvarere, advokat Espen Strøm og advokat Gunnar Reinsnes. Som aktor møtte statsadvokat Jenny Pedersen og som bistandsadvokat for C og D møtte advokat Harald Stabel.

Det ble ført 14 vitner, bl.a. B's foreldre, B's venninne E og hennes mor F. B's tidligere samboer G og hans mor, H, samt tiltaltes mor, I. Retten har også hørt forklaringer av B's behandler fra tidligere, psykolog Tom D. Bakkemo, B's behandler ved juletider 1997, spesialist i psykiatri Jon Langvik-Hansen og tidligere medarbeider i Utekontakten Else Kristine Utne Berg. Som privat sakkyndig har avdelingsoverlege Harald Aasheim uttalt seg om bl.a tiltaltes psykiske situasjon omkring selvmordet. Som rettsoppnevnt sakkyndig har avdelingsoverlege Trond Oskar Aamo forklart seg om virkninger av medikamentinntak tilsvarende hva B antas å ha inntatt den 22.-23. januar 1998. I alt ble ført 14 vitner. I tillegg ble opplest rettslige forklaringer fra tre nederlandske vitner, samt foretatt andre dokumentasjoner. Det straffbare forhold er begått i

Side:742

Nederland og retten har fått fremlagt den aktuelle bestemmelse i nederlandsk straffelov, samt fått redegjørelse for hvordan bestemmelsen praktiseres.

Tiltalte erkjente seg ikke skyldig. Aktor påsto tiltalte dømt i samsvar med tiltalebeslutningen. Bistandsadvokaten påsto tiltalte dømt til å betale erstatning med kr 485.692,60. Forsvarerne påsto tiltalte frifunnet både for straff og erstatning; subsidiært bad de tiltalte behandlet på mildeste måte.

I. Rettens vurdering av skyldspørsmålet

Retten finner bevist at tiltalte 22. januar 1998 om kvelden og natt til 23. januar medvirket til at B tok sitt eget liv. Medvirkningen fant sted etter B's klart uttrykte ønske. Handlingsforløpet slik det er beskrevet i tiltalebeslutningen, er i hovedsak uomtvistet og bygger stort sett på tiltaltes egen forklaring. Bevisføringen har for en stor del dreiet seg om B's livssituasjon og hennes tidligere selvmordstanker og selvmordsforsøk, bl.a med sikte på å avdekke om hun hadde gjennomtenkte og vedvarende ønsker om å dø. Dette har mest betydning for straffutmålingen.

Tiltalte og B var jevngamle og de ble kjent med hverandre høsten 1994. Tiltalte har forklart at de innledet et kjærlighetsforhold som etter relativt kort tid ble erstattet av et dypt vennskapsforhold som varte frem til B's død. De hadde særlig nær og hyppig kontakt i 1995/96 under arbeid med en ungdomshøring. Fra jula 1995 til desember 1997 var B kjæreste og senere samboer med G og høsten 1997 flyttet de til Trondheim. I desember 1997 gjorde G slutt på forholdet og B gjorde da forsøk på å ta livet sitt. G og E (B's beste venninne) var sammen med henne og fikk henne til behandling. De opplevet B å være i dyp krise, selv om selvmordsforsøket mest bar preg av å være en appell til G. I [Stedsnavn] ordnet B's far det slik at B kom til konsultasjon hos spesialist i psykiatri, Jon Langvik-Hansen. Han vurderte innleggelse i Nordland psykiatriske sykehus etter lov om psykisk helsevern §3, men B ønsket ikke det og de kom frem til en ordning med at B i første omgang skulle bo hos G's familie og være under stadig overvåkning.

Tiltalte og B møttes i [Stedsnavn] i juledagene, delvis sammen med E. Angivelig skal B da ha fortalt at hun ikke kom til å være i live etter nyttårsskiftet og hun sa farvel til dem. Ifølge tiltalte var hun helt klar på at det ikke var noen andre alternativer. Tiltalte foreslo at de skulle dra på interrailtur for at hun skulle få bruddet med G mer på avstand samt se positive sider ved livet. Tiltalte lovet henne at dersom hun etter turen likevel fastholdt sitt dødsønske, skulle han respektere avgjørelsen. Dette gikk B med på. B lovet på sin side tiltalte at hun ikke skulle gjøre alvor av sine selvmordsplaner før de var tilbake fra turen. Tilsvarende sa hun til familievennen J. Turen ble klarert med B's foreldre og B's behandler. Langvik-Hansen har bekreftet at han etter fire konsultasjoner frem til i begynnelsen av januar 1998, ikke frarådde turen selv om han i utgangspunktet var meget betenkt.

Den 6. januar 1998 dro B og tiltalte til Trondheim, hvor hun ifølge tiltalte fikk et sammenbrudd som hun imidlertid kom seg over. Turen gikk deretter til Amsterdam hvor de oppholdt seg en kort tid. Her tok B tatovering for å skjule arr på armen etter det tidligere selvmordsforsøk, og tiltalte så dette som et positivt tegn. Tiltalte beskriver imidlertid turen som en sammenhengende lang debatt for og imot selvmord. Det ble

Side:743

kjøpt og brukt noe hasj. Reisen gikk videre til Madrid, hvor det ifølge tiltalte kom til et vendepunkt. B flørtet med en gutt hun traff og hadde det godt, men dagen etter var alt like ille. Ifølge tiltalte fikk hun øyensynlig bekreftelse på at det ikke hjalp å ha det bra, og dette bestyrket hennes beslutning om selvmord. Hun argumenterte for at det var så vondt å leve at livet ikke var verd prisen, selv med god psykiatrisk behandling. I Madrid var de inne på internettkafe og leste om selvmord på internett. De kom bl.a over boka «Final Exit - The Practicalities of Self-Deliverance and Assisted Suicide for the Dying» av Derek Humphry. Fra Madrid reiste de til Barcelona hvor B ifølge tiltalte fortalte at hun hadde tatt sin endelige beslutning og de begynte deretter på reisen hjem. På turen tilbake til Amsterdam fortalte hun at det skulle skje i Amsterdam.

Tiltalte har forklart at han allerede ved avreisen på et vis hadde akseptert at B kunne komme til å ta sitt eget liv, selv om han hele tiden tok på seg rollen som «livets advokat». At det kunne skje på reisen, var imidlertid ikke i samsvar med B's løfte. Når han nå fikk beskjed om at hun ville gjennomføre sitt forsett allerede i Amsterdam, følte han det som et slag i ansiktet. Han opplevet et tap, men han maktet ikke å argumentere ytterligere imot. Han skiftet taktikk og ville gi henne mulighet for å trekke seg, samtidig som han stadig understreket det ugjenkallelige ved et selvmord. Han insisterte bl.a på at hun skulle skrive brev til dem som skulle leve videre etter henne.

Under veis på turen hadde B telefonkontakt med forskjellige personer, ikke minst foreldrene. Noen forklarer at B snakket om dagligdagse reiseopplevelser og ting som skulle skje når hun kom hjem, mens andre sier at hun også var deprimert og snakket om selvmord. G har forklart at hun ikke lenger snakket om hvorvidt hun skulle ta sitt eget liv, men når hun skulle gjøre det. Hun ville vite om G var glad i henne og hun spurte også hvordan han ville ta det, dersom hun tok livet sitt. Hun forsikret G at hun var glad i ham.

De kom til Amsterdam 21. januar og leide seg inn på hotellet «The Globe». I Amsterdam kjøpte de boka «Final Exit» som de begge leste i og hvor de fant beskrivelser av fremgangsmåter for selvmord. Ifølge tiltalte opplevde han å ha valget mellom å bli hos B og sørge for at hun fikk en verdig død, eller forlate henne slik at hun måtte gjennomføre selvmordet på egen hånd. Han valgte å bli og han hadde også et visst håp om at hun ville trekke seg; i så fall ville han være tilstede for å ta seg av henne.

Utpå dagen ba B tiltalte kjøpe valium eller metadon. Ifølge tiltalte ønsket han ikke at B skulle bruke sine siste timer på å gå rundt i Amsterdams utrygge gater og han valgte derfor å gjøre kjøpene for henne. I «Final Exit» var det beskrevet bruk av 300 gram metadon, men B bad om 400 gram. Han kjøpte ca 350 gram i flere vendinger. B bad videre tiltalte kjøpe yoghurt og noe mat, hvilket også var i samsvar med oppskriften i «Final Exit». Ifølge tiltalte knuste B metadontablettene og spiste dem sammen med mat og reisesyketabletter, samtidig som hun inntok noe vodka.

B sendte tekstmelding kl. 01.08 til G med teksten «I have li ved and loved. Time to die». Mellom første og andre dose, ringte B ca kl. 01.50 til E og sa farvel. Da hun inntok andre dosen, gav hun telefonrøret til tiltalte

Side:744

som fortalte E at B hadde spist resten av tablettene. Ikke lenge etter begynte B å bli trett og tiltalte strøk henne over hode og nakke og fortalte henne historier. Hun bad ham legge seg og holde rundt henne og de la slik til hun sovnet.

Tiltalte sto deretter opp og forlot rommet etter en stund. Med mobiltelefonen til B ringte han E kl. 04.00 og fortalte at B var sovnet inn. Så gikk han ut og vandret rundt, drakk litt pils og forsøkte å røyke litt hasj. Deretter gikk han tilbake på rommet. Ca. kl. 09.00 banket hotellbetjening på døra og bad dem skifte rom. Siden B ennå pustet, bad han om å få beholde rommet litt til. Da de kom igjen litt senere, fortalte han at B var død og bad dem tilkalle ambulanse.

B etterlot seg tre brev. Til foreldrene skrev hun bl.a om hvor høyt hun elsket dem og at de alltid hadde ønsket det beste for henne. I brevet het det videre: «I am getting peace. That is all I want» og hun skrev også at A ikke hadde noe med det og at de derfor ikke måtte være sint på han. «He is also in greaf! He like you did the best he could.» I et brev til A skrev hun at hun nå endelig hadde fått fred og hun bad A forklare at foreldrene ikke hadde noe skyld og at hun elsket dem mer enn noen andre. Til G skrev hun at hun visste han ikke lenger var hennes kjære, men at tiden med ham hadde vært den beste i hennes liv. «Det betydde mye for mæ, du ga mæ to år å leve til».

Det ble gjennomført en viss etterforskning av dødsfallet i Amsterdam, hvoretter saken ble avsluttet. Det ble ikke gjennomført obduksjon. Tiltalte fortalte ikke B's foreldre de nærmere omstendigheter ved datterens selvmord. Det var først da de mottok B's mobiltelefonregning i april 1998 at de skjønte at det måtte ha foregått mer om natten enn de var blitt gjort kjent med. De igangsatte undersøkelser som i neste omgang førte til at norsk politi startet etterforskning i saken.

I ettertid synes det for retten klart at interrailturen aldri burde funnet sted. E og hennes mor, G og hans mor og tiltaltes mor har i retten forklart at de reagerte på at de skulle ta turen, siden B så nylig hadde forsøkt selvmord i Trondheim. At turen likevel fant sted, kan tilskrives flere forskjellige forhold. Tiltalte trodde at han gjennom en slik tur skulle B få bort fra sine ønsker om å avslutte livet, samtidig som hun lovet at intet skulle skje på turen. Langvik-Hansen hadde ikke tilstrekkelig kjennskap til B's fortsatte selvmordstanker, og lot seg antakelig forlede av hennes evne til å fremstille seg som etter hvert i bedre psykisk form enn hun i realiteten var. Foreldrene skjønte ikke, eventuelt klarte ikke å erkjenne, B's tilstand.

Hverken tiltalte selv, Langvik-Hansen eller B's foreldre, så at det i realiteten ble lagt et altfor stort ansvar på tiltalte i forhold til hva han hadde forutsetninger for å takle. Retten er enig med avd.overlege Harald Aasheim som i retten gav uttrykk for at utradisjonelle opplegg som en utenlandsreise, generelt kan være et mulig tiltak i en situasjon som den foreliggende, men det forutsetter et betydelig sikkerhetsnett.

Det er naturlig å spørre hvorfor tiltalte ikke gjorde hva han maktet for å hindre gjennomføringen av selvmordet, for eksempel ved å kontakte personer i Norge eller hjelpeapparatet i de land hvor de befant seg. Eller i hvert fall ved å avstå fra å hjelpe henne. Tiltaltes forsvarer, med støtte i bl.a faglige vurderinger av avd.overlege Aasheim, har vist til at tiltalte kom i en krisesituasjon, hvor han mistet evnen til nøkterne overlegninger.

Side:745

Tiltaltes aksept av og hjelp til B's selvmord, må ses i lys av kjente reaksjoner hos personer i krise, som gir innsnevring av evnen til bl.a rasjonelle overlegninger. Dette ble forsterket ved at de befant seg i utlandet uten noe nettverk rundt seg. De levet et uregelmessig liv, antakelig delvis under påvirkning av rus, bl.a hasj. B var følelsesmessig meget ustabil, men også krevende m.h.t. lojalitet.

Retten vil bemerke at B var en av tiltaltes beste venner og retten har intet grunnlag for å anta at han ikke gjorde hva han kunne for å overtale henne til å leve videre, så lenge han øynet håp. Men han har øyensynlig på et visst tidspunkt blitt grepet av en lojalitet til B og hennes selvmordsbeslutning. G og E har i retten forklart at B kunne være svært overbevisende i sin argumentasjon og vanskelig å motsi.

Tiltalte synes for øvrig å ha lagt til grunn allerede ved starten av turen, at han ville respektere B's beslutning om å ta sitt eget liv, dersom hun sto ved den etter at turen var over. Ikke bare skulle han respektere beslutningen, men han skulle heller ikke hindre henne eller varsle andre. Tiltalte ville altså ikke for enhver pris forhindre B's selvmord, dersom han opplevet at hun hadde gjort et veloverveiet valg. Retten antar at denne holdning hos tiltalte, var utslagsgivende for hans handlemåte i Amsterdam.

Det er vanskelig for retten å vurdere de faktiske såvel som psykologiske forhold som tiltalte påberoper seg, men retten kan ikke helt avvise at tiltalte ble brakt i en viss kriselignende situasjon. Retten finner imidlertid ikke at dette fratok tiltalte handlingsalternativer, slik som påberopt av forsvarerne.

Retten finner at tiltalte utvilsomt må sies å ha medvirket til at B tok sitt liv. Han kjøpte metadon og øvrige ingredienser med det formål for øye at hun skulle bruke det til selvmordet. Retten finner riktignok ikke bevist ut over rimelig tvil at han knuste metadonen og blandet den med yoghurten, men dette er ikke vesentlig. Retten vektlegger at tiltalte videre var sammen med B til hun sovnet, og at han oppholdt seg på rommet deler av natten. Han var der om morgenen, mens B ennå var i live. Når hotellbetjeningen banket på, sendte han dem bort. Så lenge B fortsatt pustet, kunne hennes liv antakelig fortsatt vært reddet, selv om faren for betydelig hjerneskade, ifølge avd.overlege Aamo, ville vært stor mot slutten. Den rettsoppnevnte sakkyndige har konkludert med at den antatt inntatte mengde metadon, var dødelig dersom hun ikke fikk motgift.

Straffelovens §236 ble i 1992 av tre juridiske professorer foreslått opphevet i forbindelse med forslag om å åpne for aktiv dødshjelp (straffelovens §235 annet ledd), jf. bl.a artikkel i Lov-og Rett 1993 s. 144 av Johs. Andenæs: Dødshjelp og straffelov. Forslaget om aktiv dødshjelp ble videreført i Stortinget med forslag om utredning ( Dok.nr.8:66 (1997-1998)), men fikk ikke flertall. I Innst.S.nr.173 (1997-1998) sier flertallet bl.a..

«Flertallet viser til at norsk strafferett bygger på et prinsipp om at den enkelte ikke disponerer fritt over sitt eget liv. Livet er et uavhendelig rettsgode som staten og andre plikter å respektere og verne om. Hensynet til den enkeltes selvbestemmelsesrett må derfor vike for hensynet til livet. Flertallet viser til at dette prinsipp er solid forankret i vår kultur og mener det er svært viktig at det ikke rokkes ved dette prinsipp.»

Side:746

Retten legger derfor til grunn at lovgiver nettopp har vurdert straffelovens §236 og klart har konkludert med at bestemmelsen skal opprettholdes. Erling Johannes Husabø har i boka «Rett til sjølvalt livsavslutning?» på s. 154 ff. gått gjennom forskjellige lands lovgivning omkring medvirkning til selvmord. Han viser til at endel land ikke har egne bestemmelser om dette, men at det ikke nødvendigvis betyr at medvirkning ikke er straffbart.

Etter nederlandsk straffelov, art. 294 er det straffbart å medvirke til selvmord. En slik handling begått i Nederland av en nordmann, vil kunne straffes etter norsk straffelov, jf. straffelovens §12 nr. 3, litra c. Retten er kjent med at det nederlandske parlament den 28. november 2000 vedtok en ny lov om aktiv dødshjelp m.v. utøvd av leger, men art. 294 gjelder uendret for ikke-medisineres medvirkning til selvmord.

Forsvarerne har påstått frifinnelse på grunnlag av nødrett, jf. straffelovens §47, under henvisning til den samme argumentasjon som forsvarerne i sak i Rt-2000-646 fremførte, men som forsåvidt gjelder straffelovens §235 annet ledd, ikke vant frem i Høyesterett. Forsvarerne har også vist til at tiltale var brakt i en situasjon hvor han ikke hadde andre handlingsalternativer. Aktor har bestridt dette og har også anført at de vurderinger som Høyesterett gjorde i relasjon til §235 annet ledd i dommen i Rt-2000-646, med økt styrke må gjelde i foreliggende sak i forhold til straffelovens §236.

Retten viser til følgende uttalelse av Høyesterett i Rt-2000-646 og finner den relevant også for straffelovens §236 og foreliggende sak:

«Jeg ser det slik at lovgiver ved å innføre bestemmelsen i §235 annet ledd i straffeloven, har truffet det bevisste valg at det for en drapshandling som foretas for å befri en håpløs syk fra hans eller hennes lidelser, og som eventuelt også skjer med den dreptes samtykke, kan idømmes en lavere straff enn den som eller gjelder for drap, men ikke at handlingen skal være straffri. A's handling da han ga B de dødbringende sprøytene, ligger etter mitt syn klart innenfor området for de situasjoner lovgiveren har hatt i tanken. Noe holdepunkt for å tolke §233 slik at handlingen ikke rammes av forbudet mot å volde en annens død, kan jeg ikke se at loven eller dens forarbeider gir. Heller ikke på nødrettsgrunnlag gir loven adgang til å anse den handling A foretok, som rettmessig.»

Siden forholdet er begått i Nederland, kan det være et spørsmål om også nederlandsk lovgivning og rettspraksis om nødrett må bringes til anvendelse. Erling Johannes Husabø: Rett til sjølvalt livsavslutning, har på s. 256 ff en gjennomgang av rettstilstanden i Nederland. På s. 256 fremgår at «I Nederland har det blitt etablert ein fast rettspraksis for at nødrettsregler i visse tilfelle kan føre til frifinning ved drap av ein samtykkande. Det same gjeld ved medverking til sjølvmord.» Om vilkårene sier Husabø på s. 258:

«Føresetnaden er for det første at personen var i ein tilstand med såkalle «uuthaldeleg liding», som ikkje let seg avhjelpa tilfredsstillande på nokon annen måte. Dessuten har ein stilt opp visse nærare krav til samtykke, og visse prosedyrekrav for å sikra at samtykkevilkåret og lidingsvilkåret er oppfylt. Personen må ha sett fram ei uttrykkeleg og alvorleg oppmoding om å bli avliva (jf art. 293), og oppmodinga må vera frivillig, gjennomtenkt og vedvarande.

Side:747

Ein lege må ta avgjerda om livsavslutning, og truleg må det også vera ein lege som står for utføringa.»

Retten har fått seg forelagt nærmere beskrivelser av hvordan aktiv dødshjelp og hjelp til selvmord behandles strafferettslig i Nederland. Der fremgår også at det er innlagt prosedyrekrav som retter seg mot leger. I nederlandsk rettspraksis er det ikke utelukket at psykiske lidelser kan gi grunnlag for nødrett ved drap på samtykkende, eventuelt ved medvirkning til selvmord, men prosedyrekravene er her skjerpet. Husabø: Rett til sjølvalt livsavslutning, s. 262 beskriver det slik knyttet til en konkret sak:

«Høgsterett sa at nødrett prinsipielt sett ikkje kan utelukkast sjølv om personen lekamleg sett er frisk og ikkje er i nokon dødsfase. Men i slike tilfelle er det vanskelegare å føreta ei objektiv vurdering av om personen si liding var uuthaldeleg og utsiktslaus. Difor må det vera eit absolutt krav i slike tilfelle at legen rådfører seg med ein kollega som har samtalt med og undersøkt pasienten. Sidan det ikkje var gjort, vart psykiateren dømd for straffbar medverkning til sjølvmord.»

Nederlandsk straffelov har i art. 40 bestemmelse om «overmacht» som alminnelig straffrihetsgrunn og gjennom rettspraksis har det utkrystallisert seg ulike undergrupper, bl.a. «psychische overmacht» som utelukker skyld, uten å gjøre handlingen rettmessig. Til dette kreves at gjerningsmannen har vært utsatt for et ytre press som har skapt en slik trang til den forbudte handling at en ikke med rimelighet kunne vente at han sto imot. Erling Johannes Husabø omtaler i artikkel i Tidsskrift for Rettsvitenskap nr. 4 for 1990 s. 687 en sak hvor retten prøvet men forkastet «psychische overmacht». Retten henviste til at det ikke var noe som tydet på at ektefellen i mindre grad enn en gjennomsnittlig ektefelle var i stand til å stå imot det press som hans kones situasjon og oppfordring utvilsomt representerte.

Retten finner ikke rom for nødrettsbetraktninger i forhold til tiltaltes handling i foreliggende sak. Tiltaltes handling ligger nettopp innenfor det området som lovgiver har ment å ramme med straffelovens §236. Heller ikke etter nederlandsk rett ville tiltalte kunne påberope nødrett som frifinnelsesgrunn. Nærmest er her å vurdere «psychische overmacht», men som redegjort for foran, finner retten ikke at tiltalte var i en slik situasjon at han ikke hadde handlingsalternativer. Den psykiske situasjon tiltalte var i da selvmordet ble besluttet, planlagt og gjennomført, får imidlertid betydning ved straffutmålingen.

Retten finner etter dette at tiltalte må dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen. Tiltalte medvirket forsettlig til B's selvmord og det foreligger ingen straffrihetsgrunner.

II. Rettens vurdering av straffutmålingen

Aktor har påstått tiltalte dømt til fengsel i to år og seks måneder, mens forsvarerne har bedt tiltalte behandlet på mildeste måte. Tiltalte ble i 1996 dømt til 60 dager fengsel for overtredelse av straffelovens §228 annet ledd.

Aktor har sett det som straffskjerpende at B ikke kan sies å ha hatt et gjennomtenkt og vedvarende ønske om å dø, mens forsvarerne har gjort

Side:748

gjeldende det motsatte om hennes dødsønske. Dette gjør det nødvendig for retten å gå nærmere inn på B's bakgrunn og hennes grunner for selvmordet.

B var født i India xx.xx.1976 og flyttet til [Stedsnavn] sammen med sine foreldre i 1982. Faren, D er lege og spesialist i patologi, mens moren, C er bioingeniør. B gikk i barnehage og senere i grunnskole i [Stedsnavn]. Etter avsluttet 9. klasse var B i 1992-93 utvekslingsstudent i USA. I perioden 1993-96 gikk hun på videregående skole i [Stedsnavn].

I 1990 ble B gjennom skolen tilmeldt BUP. Fra sommeren 1993 til januar 1995, gikk hun til behandling hos psykolog Tom D. Bakkemo, bl.a med utgangspunkt i kjærlighetssorg etter et brutt forhold. Hun var fra begynnelsen på 90-tallet i kontakt med Utekontakten og med utstrakt kontakt i 1994/95 med bakgrunn i bl.a familiekonflikter som medførte at B flyttet på hybel fra høsten 1994 til våren 1995. F, mor til B's venninne E, tok i 1995 kontakt med BUP fordi hun var sterkt bekymret for B, som på dette tidspunkt hadde bedt om å få bo hos E etter en konkret hendelse i hjemmet. B hadde da noen konsultasjoner hos BUP, men avsluttet kontakten etter kort tid.

Mens B bodde på hybel i 1995, skal hun ifølge hva hun har fortalt til venner, ha vært utsatt for en voldtekt fra en tidligere bekjent. Hun skal til venner også ha fortalt om en episode fra barndommen, hvor hun direkte eller indirekte ble vitne til og eventuelt involvert i seksuelt misbruk som i utgangspunktet var rettet mot en venninne og utført av et familiemedlem av venninnen. B's foreldre har i retten opplyst at de ikke kjenner til disse episodene.

B er av de fleste vitner samt hennes behandlere, beskrevet som en jente med gode ressurser, aktiv og utadvendt, men også sårbar og med depressive trekk. Hun kunne svinge i betydelig grad i humør og sinnsstemning. Hun omtales som både sterk og ulykkelig. Mange omtaler henne som i betydelig grad depressiv. Psykiater Langvik-Hansen har i journalen beskrevet «kronisk depresjon». Psykolog Bakkemo har beskrevet hennes grunnproblem som frykten for å bli alene.

Retten finner det utvilsomt at B slet med sitt forhold til foreldrene. Hun var veldig glad i dem og ønsket å leve opp til deres forventninger, men hun følte ikke at de ville akseptere hennes problemer. B skal også ha gitt uttrykk for at hun opplevde kulturkonflikter og hun synes i større grad enn vanlig, å ha slitt med eget selvbilde, misfornøydhet med kroppen, forholdet til gutter m.v. Foreldrene synes ikke til fulle å ha erkjent, eller villet erkjenne B's subjektivt opplevde situasjon.

Vitner har fortalt at B i samtaler hyppig omtalte selvmord som en mulig vei ut av en vanskelig livssituasjon, og de beskriver i denne sammenheng også hennes dødsønsker. E har forklart at B snakket om selvmord i hele den tiden de kjente hverandre. B har overfor flere andre fortalt at hun i ungdomsårene forsøkte selvmord flere ganger, men retten har ikke fått verifisert at så virkelig har skjedd.

Retten er ikke i tvil om at den akutt utløsende faktor for B's ønske om å dø ved årsskiftet 1997/98 var G's brudd med henne, og at selvmordsforsøket var en appell til G. Men hennes situasjon må også ses på bakgrunn av at hun i flere år hadde sett på selvmord som en løsning på sin mer generelle livssituasjon. Det er ikke mulig for retten i ettertid å trenge dypt inn i B's dødsønsker, men retten finner uansett ikke at disse

Side:749

var av en slik styrke og varighet, at de i vesentlig grad kan rettferdiggjøre tiltaltes handling. Retten finner det klart at tiltalte feilvurderte situasjonen i Amsterdam. Han påtok seg en rolle som ikke tilkom ham og han overvurderte sine forutsetninger for å bedømme B's dødsønsker.

Tiltaltes subjektive opplevelse av hennes ønsker, og det lojalitetspress hun utøvet, skal dog i rimelig grad komme ham til gode ved reaksjonsfastsettelsen. Det skal videre komme tiltalte til gode, at han med de beste intensjoner tok B med på interrailturen. Det har vært spurt om tiltalte og/eller B hadde romantiserende holdninger til selvmord og død, og om dette i såfall påvirket deres handlinger. Retten har ikke funnet noe klar bekreftelse i så måte, og tillegger det derfor ikke betydning ved straffutmålingen.

Det finnes ikke direkte relevant norsk rettspraksis som gir retten veiledning ved straffutmålingen. Det mest aktuelle er to nylig avsagte høyesterettsdommer for overtredelse av straffelovens §235 annet ledd. I dom i Rt-2000-646 opprettholdt Høyesterett byrettens og lagmannsrettens domsutsettelse for en lege som hadde utført medlidenhetsdrap, mens det i dom i Rt-1999-1898 ble gitt fengsel i 1 år og 6 måneder. Retten viser ellers til Eidsivating lagmannsretts dom av 26.10.77 og endel øvrige dommer fremlagt av aktor og forsvarer, men som har mindre direkte betydning.

Lovens strafferamme er fra bøter til 15, eventuelt 21 års fengsel. Som det fremgår av Husabø: Rett til sjølvalt livsavslutning, s. 172, vurderte straffelovkommisjonen å fastsette en mer avgrenset strafferamme, men kom til at omstendighetene kunne være så forskjellige at strafferammen burde være mest mulig åpen. Husabø viser til at den objektive grovheten, d.v.s. handlingens samfunnsfarlige karakter, kan være mindre enn ved vanlig drap, fordi handlingen ikke krenker personens egen vilje, i hvert fall dersom denne er kommet klart til uttrykk. Den subjektive skyld kan være vesentlig mindre enn ved vanlig drap fordi handlingen er gjort ut fra medfølelse med en håpløst syk, mens klanderverdigheten grenser mot drap når f.eks personen ved falske forestillinger forsettlig forledes til selvmord.

Da forholdet er begått i Nederland, skal retten også se hen til hvilken straff som rent faktisk ville blitt ilagt i Nederland, jf. Bratholm/Matningsdal: Straffeloven Kommentarutgave, s. 37 og Andenæs: Straffeloven, 4. utg. s. 503 med domshenvisninger. Etter artikkel 294 i den nederlandske straffelov, straffes medvirkning til selvmord med fengsel inntil tre år eller en pengebot av fjerde kategori (d.v.s. inntil tjuefemtusen gylden). Strafferammen for drap på samtykkende, er i Nederland 12 år, og maksimumsstraffen er altså betydelig høyere enn for medvirkning til selvmord (i motsetning til i Norge hvor strafferammen er lik). Nederlandsk rettspraksis er gjennomgått av Erling Johannes Husabø i artikkel i Tidsskrift for Rettsvitenskap nr. 4 for 1990 s. 672 ( TfR-1990-672) ff. Det finnes få dommer hvor ikke-medisinsk personell medvirker. Hvor foreskrevne prosedyrer ikke har vært fulgt og det har endt med domfellelse, har det stort sett vært gitt betingede reaksjoner. Retten har ikke hatt tilgang til eventuell rettspraksis fra de siste år.

Ved den konkrete straffutmåling, har retten delt seg i et mindretall bestående av meddommer Lillian Eck Hansen og et flertall bestående av rettens øvrige medlemmer.

Side:750

Rettens flertall har ved straffutmålingen, sett hen til den nederlandske strafferammen på inntil tre år fengsel og nederlandsk rettspraksis. Rettens flertall har vurdert straffverdigheten og kommet til at tiltaltes handling langt fra er i den nedre del av skalaen hvor det er tale om sterkt lidende personer som uansett nærmer seg døden og som gjennom selvmord forkorter de siste lidelsene. På den annen side, har rettens flertall ikke vanskelig for å tenke seg medvirkninger til selvmord som er klart mer straffverdig enn tiltaltes. Når retten i tillegg finner å måtte ta et visst hensyn til tiltaltes subjektive opplevelser av situasjon, slik det foran er beskrevet, finner flertallet at aktors påstand er noe for streng. Flertallet finner det ikke nødvendig å reagere med streng straff for å hindre tiltalte i på nytt å begå tilsvarende handling. Det kan også spørres om betydningen av allmennprevensjon i forhold til handlinger som knapt nok har vært begått, eller i hvert fall ikke strafforfulgt i de siste hundre år. På den annen side vektlegger flertallet samfunnet behov for å markere at medvirkning til selvmord i henhold til dagens lovgivning og i tilfelle som det foreliggende, på ingen måte kan aksepteres.

Rettens flertall er kommet til at straffen fastsettes til fengsel i to år, hvorav ett år gjøres betinget i medhold av straffelovens §52, §53 og §54. På denne måten ønsker rettens flertall å understreke alvoret i saken, samtidig som det også tas hensyn til de spesielle omstendigheter som skal tale til tiltaltes gunst. Og ikke minst har retten da også sett hen til de nederlandske strafferammer og nederlandsk straffutmålingspraksis.

Rettens mindretall meddommer Lillian Eck Hansen finner det riktig, ut fra almenpreventive grunner å reagere strengt og mener derfor at straffen må settes til 2 år og 6 måneder, i samsvar med aktors påstand. Mindretallet ser heller ikke særlige formildende individuelle omstendigheter som skulle tilsi at noe av straffen gjøres betinget, og mindretallet finner derfor at straffen i sin helhet må gjøres ubetinget.

III. Erstatningskravet - saksomkostninger

C og D har krevet erstatning for lidt tap, oppad begrenset til kr 485.692,60 og oppreisningserstatning oppad begrenset til kr 50.000.

Det lidte tap knytter seg til reiser til Oslo 27.-28.4.98 og 29.5.98 for å konsultere advokat Harald Stabel. Reisekostnadene kreves erstattet med henholdsvis kr 9.640 og kr 5.750. Videre kreves dekket kr 18.234 i reisekostnader til Amsterdam 1.-4.10.98 sammen med advokat Cato Helstrøm. Endelig kreves dekning av C's reisekostnader til Bombay av helsemessige og personlige grunner 11.8.98 med kr 8.800, 17.7.99 med kr 16.800, 17.11.99 med kr 9.400 og 27.5.2000 med kr 9.700.

Det kreves også erstatning for utgifter til begravelse med til sammen kr 73.637, etter fratrekk av forsikringsutbetaling. Utgiftene refererer seg til reise for C og D samt familievennen K. Videre inkluderer beløpet ca kr 25.000 i begravelseskostnader og ca kr 18.000 i transportkostnader.

C krever dekning av utgifter til medisinsk og annen behandling med til sammen kr 47.574, hvorav kiropraktor kr 1.000, fysioterapi kr 9.844, osteopati kr 2.300, fotsoneterapi kr 2.250, aromaterapi kr 1.000, psykolog kr 24.180, psykiater kr 1.500, samt dekning av utgifter til medisiner for depresjon m.v. med kr 5.000. Behandlingen har funnet sted i tidsrommet fra 1998 og helt frem til i dag.

Side:751

Videre er krevet erstattet utgifter til skriftekspert med kr 4.500, utgifter til litteratur med kr 1.157, telefonutgifter med kr 4.000 og utgifter til advokatbistand med kr 67.500 (advokat Cato Helstrøm) og kr 10.000 til advokat Harald Stabel påløpt forut for oppnevnelsen som bistandsadvokat. Utgiftene til advokat Helstrøm gjelder fra 1998 og helt frem til og med 3 dager av hovedforhandlingen.

Endelig kreves tapt arbeidsfortjeneste med kr 199.000. Av dette refererer kr 120.000 seg til C's tapte arbeidsfortjeneste i år 2000 i sitt enkeltmannsforetak [Firmanavn 1], mens kr 79.000 gjelder tapt arbeidsfortjeneste for D i 1998 og begynnelsen av 1999 i sitt foretak [Firmanavn 2].

Retten vil generelt bemerke at erstatningskravet synes omfattende. Uten at det har direkte betydning for rettens bedømmelse av kravet, nevnes at C og D har opplyst at all erstatning de måtte bli tilkjent, vil gå til et «Hetals minnefond». Erstatningskravet ble fremmet i bistandsadvokatens brev av 6.11.2000, og et justert krav av 16.11.2000 ble fremlagt under hovedforhandlingen, samt dokumentert med ytterligere bilag. Selv om kravet ble bebudet i tiltalebeslutningen og senere omtalt i en kort skriftveksling mellom bistandsadvokat og forsvarere, ville det slik retten ser det, vært naturlig og ønskelig at det hadde vært fremmet på et tidligere stadium i saksforberedelsen. Før hovedforhandlingen bad forsvarerne kravet avvist fra behandling sammen med straffesaken, som for sent fremsatt. Ved hovedforhandlingens begynnelse frafalt imidlertid A avvisningskravet, men gjorde samtidig gjeldende at kravets omfang og dårlige dokumentasjon måtte innebære at A i betydelig grad måtte frifinnes for erstatning pga manglende dokumentasjon og bevisføring.

Retten finner at deler av kravet ikke synes tilstrekkelig nært og påregnelig i forhold til den skadevoldende handling, f.eks. C's krav om tapt arbeidsfortjeneste i 2000 og deler av hennes utgifter til behandling inneværende høst og deler av reisekostnadene. Andre deler av kravet finner retten ikke tilstrekkelig opplyst, spesifisert og begrunnet, bl.a deler av krav om dekning av kostnader til advokathjelp, deler av reisekostnadene, deler av den tapte arbeidsfortjenesten og deler av behandlingskostnadene. Skadeserstatningslovens §3-4 tredje ledd har bestemmelser om at det kan kreves dekning av vanlige gravferdsutgifter og andre utgifter i anledning dødsfallet som finnes rimelig. De krevde utgifter synes delvis klart å gå ut over hva som kan kreves etter §3-4 tredje ledd, f.eks reisekostnader for K. Andre deler av utgiftene synes å ligge i grenselandet.

Dersom retten finner at opplysningene i saken er utilstrekkelige til at størrelsen av kravet kan fastsettes, kan retten etter straffeprosesslovens §432, gi dom for den del av kravet som retten finner godtgjort. Begrunnelsen for denne bestemmelse er at man ikke i straffeprosessloven har regler om forberedende behandling av det borgerlige rettskrav. Retten synes dette klart er aktualisert i forhold til erstatningskravene i foreliggende sak, som ble fremmet like før hovedforhandling og supplert med bilag under hovedforhandlingen. Det har ikke vært vitneføring omkring kravene, ut over partsforklaringer fra C og D og en ikke ubetydelig del av kravene er ikke belagt med bilag.

Side:752

Dersom retten skulle pådømme erstatningskravet, vil det være nødvendig å foreta betydelige nedskjæringer fordi kravene ikke er tilstrekkelig opplyst. Retten har i denne situasjon funnet det riktig å avstå fra å pådømme kravene forsåvidt gjelder de økonomiske tap. (Disse vil da eventuelt kunne forfølges videre i en sivil sak mellom partene.) Retten har derimot funnet at oppreisningskravet kan tas til behandling, da det for dette kravs vedkommende foreligger alle nødvendig opplysninger.

Skadeserstatningslovens §3-5 annet ledd, jf. første ledd hjemler oppreisningserstatning for voldt tort og smerte og for annen krenkelse eller skade av ikke-økonomisk art. Avdødes foreldre er blant dem som har krav på slik erstatning.

A har prinsipalt påstått seg frifunnet for hele erstatningskravet, også oppreisningskravet, fordi det ikke foreligger ansvarsgrunnlag. Han har gjort gjeldende at han ikke var årsak til B's død, idet hun selv tok livet sitt. Han har videre vist til at han uansett ikke alene kan stå igjen med hele ansvaret som flere må sies å ha vært delaktig i.

Retten finner at B's ønske om å dø som førte til at hun tok metadonen, og A's medvirkning gjennom å skaffe metadonen til veie m.v., er de to umiddelbare skadeårsaker. Man står da overfor samvirkende nødvendige årsaker. Retten tar ikke stilling til om B uavhengig av A's medvirkning ville tatt sitt liv før eller senere. (I så fall kan det muligens sies at A's bidrag var en samvirkende overtallig årsak, jf. Nygaard: Skade og Ansvar, 5. utg. s. 333.) Retten finner nemlig at A's medvirkning uansett førte til at selvmordet skjedde på et tidligere tidspunkt enn det ellers ville skjedd og at hans handling ikke var uvesentlig i årsaksrekken.

A har også påberopt skadeserstatningslovens §5-1 om nedsettelse eller bortfall av erstatningen pga skadelidtes medvirkning. C og D har bestridt at det kan skje identifikasjon mellom B og foreldrene, og at det derfor ikke kan foretas avkorting i foreldrenes erstatningskrav. Retten er enig i at det normalt ikke skal finne sted slik identifikasjon, men retten viser til Nygaard: Skade og Ansvar, 5. utg. s. 313 hvor det sies at i selvmordstilfelle bør ikke identifikasjon være helt avskåret. Saksøker har videre påberopt lempingsbestemmelsen i skadeserstatningslovens §5-2, både m.h.t. C og D's økonomiske situasjon i forhold til hans egen, og skyldforholdene m.v. C og D har relativt betydelig inntekt og formue, mens tiltalte er uformuende og mottar sosialstønad. Retten velger i en viss grad å hensynta disse forhold ved utmåling av oppreisningserstatningen.

Retten finner etter en samlet vurdering å sette oppreisningserstatningen til kr 35.000.

Saksomkostninger er ikke påstått og blir ikke å idømme.

IV. Konklusjon/domsslutning

På grunnlag av rettens ovenstående vurderinger, og med den dissens vedr. straffutmålingen som det er redegjort for foran, konkluderer retten med slik

D O M S S L U T N I N G :

1. A f. xx.xx.1976 dømmes for overtredelse av straffelovens §236 første ledd, jf. straffelovens §12 nr. 3 litra c, til en straff av fengsel i 2 - to - år.

Side:753

I medhold av straffelovens §52, §53 og §54 gjøres 1 - ett - år av straffen betinget med en prøvetid på 2 - to - år.

2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, å betale oppreisningserstatning til C og D med kr. 35.000 - trettifemtusen - med tillegg av rente etter forsinkeleseslovens §3, første ledd, - for tiden 12 % - til betaling skjer.

3. Saksomkostninger idømmes ikke.