HR-1999-125-K - Rt-1999-479
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-03-05 |
| Publisert: | HR-1999-00125-K - Rt-1999-479 (105-99) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Søksmålskompetanse, Hjelpeintervensjon |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om adgangen til å kreve rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak om å gi adopsjonssamtykke. |
| Saksgang: | X byrett 21.07.1998 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-2669 K - Høyesterett HR-1999-00125K, jnr 409/1998 |
| Parter: | A (advokat Signe Moland), Hjelpeintervenient B (advokat Olaf Kr Saggau Holm) mot X kommune (kommuneadvokaten v/advokat Ola Rømo) |
| Forfatter: | Bugge, Oftedal Broch, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §75, §404, §476, §483, Barnevernloven (1992) §4-20, Rettshjelpsloven (1980) §19 |
Saken gjelder adgangen til å kreve rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak om å gi adopsjonssamtykke, jf barnevernloven §4-20 annet og tredje ledd og tvistemålsloven §476 første ledd 1. punktum.
Fylkesnemnda for sosiale saker i X og Z fattet 19 november 1997 vedtak om å gi samtykke til at C, født xx.xx.1989, kan adopteres av sine nåværende fosterforeldre.
Ved stevning av 8 januar 1998 til X byrett krevde barnets biologiske mor, A, rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak etter tvistemålsloven kapittel 33.
I tilsvaret til byretten la X kommune ned prinsipal påstand om avvisning. Det ble vist til at A allerede var fratatt foreldreansvaret på vedtakstidspunktet til fylkesnemnda, og at saken derfor måtte avvises på bakgrunn av kjennelse inntatt i Rt-1994-1654.
Foreldreansvaret ble fratatt A ved vedtak i klient- og pasientutvalget i X kommune i mai 1990. Vedtaket ble stadfestet av Fylkesmannen i X i november 1990.
Etter skriftlig saksforberedelse, avsa X byrett 21 juli 1998 kjennelse med slik slutning:
"Sak 00268 - 98 A/13 avvises."
A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 23 oktober 1998 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for Lagmannsretten betaler A til X kommune 2.500 -totusenfemhundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
I kjæremålet anføres at lagmannsrettens kjennelse er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) art 6 og art 8. Kjennelsen innebærer at hun blir fratatt muligheten til å få overprøvd en avgjørelse som er mer inngripende enn noen annen avgjørelse som kan treffes etter barnevernloven.
Det er i kjæremålet blant annet vist til at A tidligere har forelagt for Den europeiske menneskerettighetskommisjon spørsmålet om beslutningen om omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvaret og nektelse av samvær representerte brudd på EMK art 8. Saken ble brakt inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstol, som i 1996 kom til at fratakelsen av foreldreansvaret og nektelsen av samvær var i strid med EMK art 8.
Dersom biologiske foreldre skal være forhindret fra å gå til søksmål om fylkesnemndas adopsjonssamtykke, må det iallfall forutsettes at foreldreansvaret er fratatt på lovlig måte. Dette er imidlertid ikke tilfelle for kjærende part, som ble fratatt foreldreansvaret i strid med EMK art 8.
Avvisning av søksmålet vil også være i strid med EMK art 34. Kjærende part må anses som "victim" etter EMK art 34. Reparasjonshensyn tilsier at norske domstoler må kunne fremme saker i samme utstrekning som de kan bli fremmet for Den europeiske menneskerettighetsdomstol.
I kjæremålet er det lagt ned slik påstand:
"1. X byretts sak nr. 98-00268 A/13 fremmes.
2. Spørsmålet om saksomkostninger må utstå til saken er rettskraftig avgjort."
Kjæremotparten, X kommune, innga tilsvar 19 november 1998. I tilsvaret anføres at lagmannsrettens avgjørelse og begrunnelse er riktig. Avvisningen er ikke i strid med EMK.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. X kommune tilkjennes saksomkostninger."
B, barnets biologiske far, har i prosesskriv 3 og 15 desember 1998 til Høyesteretts kjæremålsutvalg erklært hjelpeintervensjon til fordel for A. Han gjør gjeldende at vurderingen etter tvistemålsloven §75 må ta utgangspunkt i hvilken interesse han har i at kjærende part får fremmet saken for X byrett. Dersom saken fremmes der, må han eventuelt erklære ny hjelpeintervensjon for byretten.
Det anføres at han uten tvil vil ha rettslig interesse i at X byrett behandler spørsmålet om gyldigheten av et vedtak som innebærer at barnet hans blir bortadoptert. For Bs fremtidige rettigheter i forhold til barnet, er det avgjørende at kjærende part gis medhold av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Dersom kjæremotparten gis medhold, vil B med varig virkning bli fratatt sine foreldrerettigheter, som arverett og rett til å kreve samvær.
Ved fylkesnemndas behandling av adopsjonssamtykket ble ikke B gitt partsstatus. Dersom X byrett tar denne saken til behandling, vil dette kunne innebære at han igjen får adgang til å fremme sak om samvær med sin datter.
B har lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
1. X byrett sin sak nr. 98-00268 A fremmes.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til hovedsaken.
Subsidiært:
B ilegges ikke saksomkostninger for Høyesterett."
A har i prosesskriv 17 desember 1998 gjort gjeldende at hun ikke ønsker at B får status som hjelpeintervenient i saken. Hun ønsker ikke at han skal få innsyn i sakens dokumenter. B hadde ikke partsrettigheter i fylkesnemnda, og A og X kommune var enige i denne vurderingen.
X kommune har i prosesskriv 17 desember 1998 gjort gjeldende at B mangler rettslig interesse for å kunne opptre som hjelpeintervenient. B står i en enda fjernere stilling i forhold til barnet enn den kjærende part. Samtykkevedtaket til fylkesnemnda kan ikke anses som et tvangsvedtak rettet mot B. Når han mangler rettslig interesse for selvstendig søksmål knyttet til nemndas adopsjonssamtykke, mangler han i minst like sterk grad rettslig interesse i relasjon til kravet om hjelpeintervensjon.
Bs rettigheter knyttet til arv, samvær og informasjon blir ikke endret ved samtykkevedtaket. Det er først ved det senere adopsjonsvedtaket at det inntrer endringer i de rettslige båndene mellom biologiske foreldre og barn.
X kommune har i prosesskriv av 17 desember 1998 lagt ned slik påstand:
"1. Begjæringen om hjelpeintervensjon avvises.
2. B tilpliktes å betale X kommunes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg har ved brev av 17. februar 1999 til sakens parter og B oversendt Høyesteretts kjennelse av 8. februar 1999, lnr 11/1999 (Rt-1999-173).
X kommune har i prosesskriv av 25 februar 1999 anført at kommunen tar til etterretning at Høyesterett i lnr 11/1999 (Rt-1999-173) har lagt til grunn en ny lovforståelse når det gjelder adgangen til rettslig prøving av et adopsjonssamtykke etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33. Ut fra denne lovforståelsen finner kommunen ikke lenger grunnlag for å motsette seg at kjærende parts søksmål fremmes.
Også A og B har inngitt nye prosesskriv på bakgrunn av kjæremålsutvalgets brev. B har presisert at hjelpeintervensjonen opprettholdes.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har her full kompetanse, se tvistemålsloven §404 første ledd nr. 1, og bemerker:
Byretten og lagmannsretten har avvist det av A reiste søksmål under henvisning til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1994-1654. Høyesterett har i kjennelse av 8 februar 1999, lnr 11/1999 (Rt-1999-173), satt den rettsoppfatning 1994-kjennelsen bygget på til side og innrømmet en biologisk mor og far som ved tidligere vedtak etter barnevernloven er fratatt foreldreansvaret, søksmålsrett i sak om gyldigheten av fylkesnemndas vedtak om samtykke til adopsjon etter barnevernloven §4-20 annet og tredje ledd. Kjæremålsutvalget legger denne rettsoppfatning til grunn. Byrettens og lagmannsrettens kjennelser blir etter dette å oppheve, og saken hjemvises til fortsatt behandling i byretten.
B - barnets biologiske far - har erklært hjelpeintervensjon til fordel for A under sakens behandling i Høyesteretts kjæremålsutvalg. En hjelpeintervenient må etter tvistemålsloven §75 ha rettslig interesse i at den ene parten vinner. Det ligger i dette at hjelpeintervenientens egne rettigheter og plikter må kunne påvirkes av sakens utfall, se Schei: Tvistemålsloven (1998) bind I, side 341. Slik utvalget ser det, må det legges til grunn at B som biologisk far til barnet har rettslig interesse i at A får adgang til prøving av fylkesnemndas vedtak om samtykke til adopsjon av barnet. En avgjørelse av dette spørsmål vil kunne få betydning for hans fremtidige rettigheter og plikter overfor barnet. Vilkårene for hjelpeintervensjon er således til stede.
Kjæremålet og begjæringen om hjelpeintervensjon har ført frem. Den kjærende part og hjelpeintervenienten har begge nedlagt påstand om at spørsmålet om saksomkostninger for kjæremålsutvalget må utstå til den avgjørelse som avslutter hele saken. Kjæremålsutvalget finner ikke grunn til å utsette avgjørelsen. Etter tvistemålsloven §483 bærer staten sakens utgifter, og etter rettshjelploven §19 nr 2 skal den part som det angrepne vedtak retter seg mot ha fri sakførsel. Det samme må gjelde for hjelpeintervenienten. Kjæremålsutvalget finner etter omstendighetene at saksomkostninger i det videre kjæremål ikke bør tilkjennes. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse må oppheves.
Avgjørelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
1. Bs hjelpeintervensjon for Høyesteretts kjæremålsutvalg til støtte for A tillates.
2. Byrettens og lagmannsrettens kjennelser om avvisning og lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling i byretten.
3. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.