HR-1999-421 - Rt-1999-1204
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-08-04 |
| Publisert: | HR-1999-00421 - Rt-1999-1204 (291-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling, Opphevelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i sak om fortsatt varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1999-2115 M/04 - Høyesterett HR-1999-00421, jnr. 438/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Coward, Stang Lund, Flock |
| Lovhenvisninger: | Menneskerettsloven (1999) EMKN A5, Straffeprosessloven (1981) §174, §172, §184, §185, §240, §388, Straffeloven (1902) §192, §195 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i sak om fortsatt varetektsfengsling.
A, født xx.xx.1948, er tiltalt for overtredelse av straffeloven §192 første ledd 1. straffalternativ og §195 første ledd 1. straffalternativ, for å ha voldtatt en 10 år gammel pike.
A har vært varetektsfengslet siden 4. januar 1999. Fengslingsfristen har senere vært forlenget flere ganger. Etter begjæring fra X politidistrikt avsa Moss forhørsrett kjennelse 16. juli 1999 med slik slutning:
«A, født xx.xx.1948 kan i medhold av strpl §185, jf. §184, jf. §172, holdes i fengslig forvaring frem til fredag 13. august 1999 kl. 15.00, dersom ikke annet bestemmes av påtalemyndigheten eller av retten.»
A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som ved kjennelse 26. juli 1999 forkastet kjæremålet.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hans forsvarer har i støtteskriv til kjæremålet anført at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §174 feil. I forbindelse med kjæremålet til lagmannsretten opplyste forsvareren at han ved henvendelse til Moss byrett hadde fått opplyst at hovedforhandling tidligst vil kunne holdes i januar 2000. Politiet har gitt uttrykk for at A bør varetektsfengsles frem til hovedforhandling. Lagmannsretten hadde da plikt til å vurdere forholdsmessigheten av videre fengsling i hvert fall frem til januar 2000, ikke bare for de fire ukene politiets fengslingsbegjæring gjelder, jf. Rt-1998-1875. Det er anført at det ved fortsatt fengsling er fare for oversoning, og at det er sterkt betenkelig med såvidt lang «forhåndssoning».
Den er videre anført at A er villig til å underkaste seg fengslingssurrogater som ivaretar hensynet til almenhetens og de fornærmedes rettsfølelse, som pålegg om ikke å reise til X samt pålegg om ikke å ta kontakt med fornærmede eller fornærmedes familie.
Det er lagt ned slik påstand:
«Borgarting lagmannsretts kjennelse av 26. juli i sak nr. 99-02115 M/04 oppheves.»
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålsutvalgets kompetanse ved videre kjæremål er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, jf. straffeprosessloven §388 nr. 2 og 3.
Forsvareren har i sitt støtteskriv gjort gjeldende at lagmannsretten feilaktig har unnlatt å vurdere spørsmålet om en fortsatt varetekstfengling frem til januar 2000 vil være uforholdsmessig. Om dette spørsmål uttaler lagmannsretten:
«Spørsmålet nå er om fengsling for ytterligere fire uker er uforholdsmessig. Forhørsretten opplyser i sin kjennelse at i løpet av den perioden på fire uker som forhørsretten fengslet for, vil berammelsesspørsmålet være avklart. Forsvareren opplyser i sitt støtteskriv at han har fått opplyst at hovedforhandling tidligst vil kunne avholdes («berammes») i januar 2000.
Lagmannsretten bemerker at den legger til grunn at tidspunktet for hovedforhandling i byretten neppe er definitivt avklart og henholder seg til forhørsrettens opplysning om at spørsmålet vil være avklart innen fire uker fra 16 juli å regne. Under denne forutsetning finner lagmannsretten at fengsling frem til 13 august 1999 som bestemt av forhørsretten hensett til sakens alvor, forventet straff og omstendighetene ellers, herunder hensynet til allmennhetens opplevelse av rettshåndhevelsen, ikke er uforholdsmessig og antas påkrevet, jf strpl §240. Fengsling fra 4 januar 1999 til 13 august 1999 er heller ikke i strid med folkerettens krav til strafferettspleien, jf særlig EMK art 5 nr 3. Lagmannsretten forutsetter at byretten gjør sitt ytterste for at straffesaken kan pådømmes i løpet av høsten 1999.»
Lagmannsretten legger i faktisk henseende til grunn at spørsmålet om når hovedforhandling i straffesaken kan avholdes, vil bli avklart innen de 18 dagene som gjensto av fengslingsfristen. Dette er en vurdering som kjæremålsutvalget ikke kan prøve. På denne bakgrunn nøyer lagmannsretten seg med å bedømme spørsmålene om fortsatt varetektsfengsling vil være et uforholdsmessig inngrep og i strid med EMK artikkel 5 nr. 3, i forhold til det begrensede tidsrom frem til utløpet av fengslingsfristen.
Kjæremålsutvalget finner at lagmannsretten ved vurderingen av spørsmålene om uforholdsmessighet og forholdet til EMK burde tatt stilling til om det var grunn til å regne med at det ville bli begjært varetektsfengsling frem til hovedforhandlingen i straffesaken. I bekreftende fall skulle retten ha vurdert om slik fortsatt varetektsfengsling ville være uforholdsmessig og eventuelt i strid med EMK, jf. utvalgets kjennelse 23. juli 1999 lnr. 396/1999 jnr. 417/1999 (Rt-1999-1163) med videre henvisninger. Så lenge hovedforhandlingen ikke var berammet, måtte en slik vurdering ha skjedd i forhold til det tidspunkt hvor hovedforhandlingen - ut fra opplysningene i saken og alminnelige erfaringer - tidligst kunne bli avholdt. Dersom fortsatt varetektsfengsling i hele dette tidsrom ville være i strid med disse nevnte hensyn, måtte retten endelig ha vurdert om det til tross for dette var forhold som tilsa forsatt varetektsfengsling i et nærmere begrenset tidsrom.
Kjæremålsutvalget er således kommet til at lagmannsrettens kjennelsesgrunner har mangler som ikke gjør det mulig å prøve om kjennelsen bygger på en riktig tolkning av straffeprosessloven §174 første ledd. Kjennelsen må etter dette oppheves.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.