HR-1999-86-K - Rt-1999-290
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-02-12 |
| Publisert: | HR-1999-00086-K - Rt-1999-290 (68-99) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Ankefrist, Retting, Oppreisning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om oversittelse av ankefrist. Spørsmålet var om retting av dom i forliksrådet flyttet ankefristen. |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1998-585 - Høyesterett HR-1999-00086K, jnr 445/1998 |
| Parter: | Horten Hus Industrier AS (advokat Eivind Bjøralt) mot Paul Ivar Briskelund (advokat Håkon Ø Schiong), Rita Øsby Briskelund |
| Forfatter: | Dolva, Schei, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §150, §156, §157, §158, §159, §160, §172, §180, §384, Domstolloven (1915) §158 |
Saken gjelder spørsmål om oversittelse av ankefrist.
Gran forliksråd avsa 3 mars 1998 dom med slik slutning:
"1. Rita Østby og Paul Ivar Briskelund dømmes til å betale Horten Hus Industrier AS kr 39.833 med tillegg av 12 % rente p.a. fra 1. oktober 1995 til betaling finner sted.
2. Rita Østby og Paul Ivar Briskelund dømmes til å betale Horten Hus Industrier AS saksomkostninger med kr 1000,-."
Av forkynnelsespåtegningen fremgår at dommen ble regnet som forkynt 19 mars 1998.
I brev av 17 mars 1998 til forliksrådet anførte prosessfullmektigen til Rita Østby Briskelund og Paul Ivar Briskelund at det under forliksrådets behandling var nedlagt påstand om avvisning av klagen hva angikk Rita Østby. Da det ikke kunne sees at forliksrådet hadde tatt stilling til avvisningsbegjæringen, ble det bedt om en redegjørelse for dette.
Forliksrådets formann foretok en slik tilføyelse til dommen:
"Retting av dommen:
Etter begjæring fra pros.flm advokat Håkon Ø. Schiong er det foretatt følgende retting i h. h. til tvistemålsloven pgr. 156:
"Under forliksrådsmøtet, domsforhandlingene la innklagede v/adv. Schiong ned påstand om avvisning av klagen hva angår Rita Østby da hun ikke har undertegnet kontrakten.
Forliksrådet fant ikke å ta denne påstanden til følge. Forliksrådet er av den oppfatning at Østby og Briskelund er likestilte i h. h. til kontrakten, jfr. bl.a. bilag 2 og 5. "
Av forkynnelsespåtegningen for den rettede dommen fremgår at dommen regnes som forkynt 30 mars 1998.
Ved stevning av 26 mai 1998, innkommet Hadeland og Land herredsrett 28 mai 1998, har Paul Ivar Briskelund og Rita Østby Briskelund påanket forliksrådets dom. I tilsvaret har Horten Hus Industrier AS prinsipalt hevdet at stevning er tatt ut for sent og påstått saken avvist.
Hadeland og Land herredsrett traff 22 juli 1998 beslutning om å fremme saken.
Horten Hus Industrier AS påkjærte beslutningen til Eidsivating lagmannsrett, som 5 november 1998 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Herredsrettens beslutning om å fremme saken stadfestes.
2. Horten Hus Industrier AS betaler i saksomkostninger til Paul Ivar Briskelund og Rita Ø. Briskelund 3.000 - tre tusen - kroner for lagmannsretten og 1.200 -ettusentohundrekroner for herredsretten innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse."
Horten Hus Industrier AS har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg og i det vesentlige anført:
I kjæremålet til lagmannsretten anførte Horten Hus Industrier AS at rettingen har hjemmel i tvistemålsloven §156. Dette fordi forliksrådet ved sin første behandling vurderte avvisning. Det fremstår imidlertid som uklart om lagmannsretten har lagt til grunn at forliksrådet vurderte denne anførselen eller ikke. Dette må lede til opphevelse av kjennelsen.
Selv om rettingen ikke hadde hjemmel i tvistemålsloven §156, må den likevel anses rettskraftig. Kjæremålsadgangen i tvistemålsloven §159 ble ikke benyttet, og det er ikke anledning til å tilsidesette en rettskraftig avgjørelse selv om man skulle komme til at avgjørelsen er feilaktig. Lagmannsretten har vist til at det ved fastsettelse av ankefrist ikke er avgjørende hvilken betegnelse rettingen har fått. Imidlertid er forliksrådets retting et spørsmål om noe mer enn valg av betegnelse. Forliksrådets sammensetning og saksbehandling viser at den behandlet og avgjorde rettingen etter §156. Dersom forliksrådets formann alene hadde rettet i medhold av §157 eller avsagt tilleggsdom i medhold av §160, ville §384 nr 1 ha kommet til anvendelse. Lagmannsretten har derfor anvendt loven feil når den har lagt avgjørende vekt på om endringen i realiteten faller innenfor anvendelsesområdet for §157 eller §160.
I kjæremålet til lagmannsretten anførte Horten Hus Industrier AS at det ikke kan være snakk om retting etter §157 eller tilleggsdom etter §160 fordi det aldri ble fremsatt noen begjæring om retting eller tilleggsdom. Det kjæremålsmotparten ba om var en nærmere redegjørelse. Lagmannsretten har ikke vurdert denne anførselen, og dette må være en saksbehandlingsfeil. Det kan ikke gis utvidet frist for stevning som om retting etter §157 eller tilleggsdom etter §160 forelå, så lenge dette ikke var begjært.
Det er nedlagt slik påstand:
1. Prinsipalt:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til herredsretten for behandling av oppreisningsspørsmålet.
2. Subsidiært:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten for fortsatt behandling.
3. I begge tilfeller:
Horten Hus Industrier AS tilkjennes saksomkostninger med kr 12000,- ."
Paul Ivar Briskelund og Rita Østby Briskelund har i sitt tilsvar i det vesentlige gjort gjeldende:
Den retting forliksrådet gjorde, skulle vært foretatt som retting etter tvistemålsloven §157 eller ved avsigelse av tilleggsdom etter §160. Etter disse bestemmelsene løper ny ankefrist med utgangspunkt i rettelsens eller tilleggsdommens forkynnelse. At forliksrådet begikk en saksbehandlingsfeil ved å foreta retting etter tvistemålsloven §156 innebærer ikke at den opprinnelige ankefristen fortsatt løper. Ved valg av ankefrist må det legges avgjørende vekt på om endringen i realiteten faller innenfor anvendelsesområdet for retting etter §157 eller tilleggsdom etter §160. Det kan ikke være avgjørende hvilken betegnelse rettingen har fått, eller om rettingen ble påkjært etter tvistemålsloven §159. Fristen for å inngi stevning kan ikke anses oversittet.
Det er nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt
Kjæremålet forkastes og Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 5. november 1998 stadfestes.
Subsidiært
For det tilfelle at Høyesteretts kjæremålsutvalg skulle oppheve lagmannsrettens kjennelse vil jeg subsidiært søke om oppreisning for fristoversittelsen.
I begge tilfeller
Horten Hus Industrier AS tilpliktes å erstatte Rita Briskelund og Paul Ivar Briskelund kr 2 750, - i saksomkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg med tillegg av 12% rente fra forfall."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker innledningsvis at kjæremålssaken reiser det generelle spørsmål - i forhold til tvistemålslovens rettingsregler og regler om tilleggsdom - om det er den angitte hjemmel for rettingen/avgjørelsen eller dens innhold som er avgjørende for spørsmålet om ankefristens løp. Hvor det for eksempel er angitt at rettingen er foretatt etter tvistemålsloven §156, mens rettingen etter sitt innhold skulle vært truffet etter tvistemålsloven §157, fører det da til at det løper ny ankefrist etter tvistemålsloven §159 tredje ledd - som hvor retting formelt er foretatt etter §157 - eller får rettingen ingen konsekvenser for ankefristen, hvilket iallfall er regelen hvor rettingen både formelt og reelt faller inn under §156.
Det er et utgangspunkt i sivilprosessen at anvendelse av rettsmidler og derved rettsmiddelfrister bestemmes ut fra avgjørelsens innhold og ikke den valgte form. Skulle for eksempel en avgjørelse, som er gitt formen kjennelse, etter sitt innhold vært truffet i doms form, skal rettsmidlet og rettsmiddelfristen være som om riktig form var benyttet, her med andre ord som for dommer. Dette må også gjelde hvor det som for eksempel er betegnet som en rettelse etter tvistemålsloven §156, etter sitt innhold er en tilleggsdom, jf tvistemålsloven §160. Det er da reglene for angrep på tilleggsdommer som må gjelde.
Men ellers taler reelle hensyn i atskillig grad for at det er formen - angivelsen av om det er en retting etter tvistemålsloven §156 eller etter §157 - som bør være avgjørende i forhold til spørsmålet om ny ankefrist løper etter loven §159 tredje ledd. Trolig vil det være den løsning som for partene gjennomgående skaper størst avklaring for hvordan de skal forholde seg til rettingsbeslutningen, særlig hvis de ønsker å angripe den avgjørelse rettingen gjelder. I visse tilfeller må formen da også være avgjørende. Dersom for eksempel retten har rettet i domspremissene og gått frem etter reglene i §157, og formelt angitt denne bestemmelsen som hjemmel, kan det vanskelig hindre anvendelsen av §159 tredje ledd at det eventuelt også var hjemmel for rettingen etter §156. Noe annet ville ha karakter av en ren felle for partene.
Det rettslige spørsmål om form eller realitet her skal være avgjørende for rettsmiddelfristen, knytter seg derfor iallfall i hovedsak til retting hvor den formelle hjemmel er angitt til å være §156. Hvor avgjørelsen reelt sett er en tilleggsdom som skulle vært forankret i §160, må det som påpekt være reglene for tilleggsdommer som får anvendelse fordi rettingen med nødvendighet innebærer en avgjørelse av et nytt krav i forhold til det som var pådømt. I denne situasjonen er det naturlig å anvende prinsippet om at det er avgjørelsens innhold - karakteren av det krav som er avgjort - som er avgjørende for rettsmiddel og rettsmiddelfrister.
Dette er ikke like naturlig ved rettingsavgjørelser ellers. Rettingen avklarer - eller skal avklare - den dom som allerede er truffet. Det skjer ikke ytterligere avgjørelse med hensyn til det som er tvistegjenstand i saken. Formen for retting er beslutning, uansett om avgjørelsen treffes etter §156 eller §157. Disse reglene er ulike blant annet med hensyn til hva retting kan gå ut på, hvem som kan rette, nødvendigheten av begjæring fra en part, frister m v. Rettingen skal formaliseres ved randbemerkning på det aktuelle sted i rettsboken, jf tvistemålsloven §158 første ledd. Det skal angis i rettingen om hjemmelen er tvistemålsloven §156 eller §157, se Schei, Tvistemålsloven, 2 utg 1998, side 508. Ved retting kan det derfor sies at karakteren av avgjørelsen i atskillig grad preges av formen og fremgangsmåten som velges.
Prinsippet om at realiteten - karakteren - av det krav som er avgjort, er avgjørende for rettsmiddel og derved rettsmiddelfrister, er i praksis anvendt for helt andre typer rettsavgjørelser, og bør ikke være avgjørende her. Ut fra et innrettelsessynspunkt for partene synes det, som påpekt, å være det rettsteknisk sikreste og klart enkleste om de kan holde seg til det formelle - om rettingen er angitt til å være etter tvistemålsloven §156 eller §157. Praksis viser at grenseområdet mellom §156 og §157 er uklart. Hva som er brukt som hjemmel vil - iallfall som den store hovedregel - ikke volde problemer. Hjemmelen skal som påpekt angis. Dessuten er saksbehandlingsreglene for retting etter de to bestemmelsene vesentlig forskjellige. Å la formen være bestemmende hvor rettingen etter det angitte er foretatt etter §156, vil også stemme med det som er regelen hvor §157 er angitt som hjemmel. Etter dette er kjæremålsutvalget kommet til at spørsmålet om tvistemålsloven §159 tredje ledd får anvendelse må avgjøres ut fra om rettingen er gjort etter §156 eller §157, hensett til den hjemmel for beslutningen som er anvendt.
Lagmannsretten og herredsretten har lagt en annen lovtolking til grunn. Herredsrettens beslutning og lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves, og saken må hjemvises til herredsretten slik at oppreisningsspørsmålet kan avgjøres.
Kjæremålet har reist vanskelige og uavklarte rettspørsmål. Kjæremålsutvalget finner at omkostninger ikke bør tilkjennes for lagmannsretten eller Høyesteretts kjæremålsutvalg, jf tvistemålsloven §180 jf §172 annet ledd. Eventuelle omkostninger i tilknytning til herredsrettens beslutning avgjøres av herredsretten ved avgjørelsen av oppreisningsspørsmålet, jf i denne forbindelse domstolloven §158 annet ledd.
Kjæremålsutvalget legger til: Både herredsretten og lagmannsretten har bygget på at det løper en ny ankefrist - forutsetningsvis etter tvistemålsloven §159 tredje ledd - også hvis det er avsagt tilleggsdom etter tvistemålsloven §160. Dette er ikke riktig. Tvistemålsloven §160 viser ikke til loven §159. En tilleggsdom har samme selvstendighet som en deldom etter tvistemålsloven §150. Ankefristen for det som er avgjort ved tilleggsdommen løper fra forkynnelsen av tilleggsdommen. Ankefristen for det som ble avgjort i den første dommen, løper imidlertid fra forkynnelsen av denne.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
1. Herredsrettens beslutning og lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til herredsretten til avgjørelse av om oppreisning skal gis for oversittelse av ankefristen.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg. Omkostningsavgjørelsen for herredsretten ved behandlingen av kravet om avvisning treffes ved avgjørelsen av om oppreisning for oversittelse av ankefristen skal gis.