HR-1980-89-B - Rt-1980-860

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1980-06-13
Publisert:	Rt-1980-860
Stikkord:	Familierett, Farskap
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om farskap for barn født utenfor ekteskap. Høyesteretts flertall (3) kom til at [A] var far til barnet. Flertallet mente blødningen [B] hadde hatt etter den kjønnslige omgangen med [A] var svangerskapsblødning og ikke menstruasjon, samt at særlig lang svangerskapstid (298-300 dager) ikke utelukket at [A] var faren. Videre la flertallet vekt på at det forelå utvidet blodtypebestemmelse og at den blodtypestatistiske farskapsindeks var høy med rundt 100, som ga sterk støtte for at [A] var faren. Høyesteretts mindretall (2) mente det var «lite truleg» at [A] var far til barnet og at han derfor måtte frifinnes. Den nye opplysning om den fastslåtte farskapsindeks mente mindretallet ikke kunnet tillegges utslagsgivende vekt. Det var særlig den lange svangerskapstiden mindretallet mente pekte mot at [A] kunne være faren, sammenholdt med at [B] senere hadde hatt blødning, som mest sannsynlig var menstruasjon. Dissens: 3-2 Etter begjæring fra [A] ble det besluttet gjenåpning. Den 15. juni 2021 kom Høyesterett til, etter å ha innhentet DNA-analyse, at [A] er far til barnet (HR-2021-1300-A).
Saksgang:	Midhordland herredsrett 12.05.1977 - Gulating lagmannsrett 27.10.1978 - Høyesterett HR-1980-89-B, L.nr. 89B/1980. Gjenåpningssak HR-2021-1300-A.
Parter:	[A-mann] (advokat Sigurd Ulveseth - til prøve) mot [B-kvinne] og hennes datter C (høyesterettsadvokat Tom Faye)
Forfatter:	Kst dommer Syvertsen, Løchen, Stabel, Mindretall: Røstad, Endresen
Lovhenvisninger:	Lov om born utanom ekteskap (1956) §17, §21

Kst. dommer Syvertsen: B fødte den xx.xx.1974 en pike som ble døpt C. Som far til barnet oppgav hun D. D ville ikke vedkjenne seg farskapet, men ønsket saken brakt inn for retten. Saken ble behandlet av Midhordland herredsrett, som besluttet å trekke A inn i saken etter bestemmelsen i lov om born utanom ekteskap §17. Herredsretten avsa dom 12. mai 1977. Dommen har denne domsslutning:

«1. Saksøkte nr. 1, D, frifinnes.

2. Saksøkte nr. 2, A, frifinnes.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

B påanket herredsrettens dom til Gulating lagmannsrett for så vidt angår domsslutningens punkt 2. Lagmannsrettens dom er av 27. oktober 1978 og har slik domsslutning:

«1. A dømmes som far til det barn B fødte den xx.xx.1974, og som har navnet C.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsrett eller lagmannsrett.»

Dommen ble avsagt under dissens, idet en av dommerne stemte for at A skulle frifinnes, altså stadfestelse av henedsrettens dom.

Saksforholdet og hva partene tidligere har gjort gjeldende vil fremgå av henedsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder så vel bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen. Den ankende mener at lagmannsretten, dens flertall, har tatt feil når den er kommet til at det ikke foreligger omstendigheter som gjør det «lite truleg» at han er far til barnet. I begrunnelsen for sitt resultat har lagmannsretten tatt feil når den

Side:861

1) legger til grunn at den blødningen som ankemotparten hadde den 6. oktober 1973, ikke var en regulær menstruasjon, og i denne forbindelse legger vekt på ankemotpartens formodninger til støtte for at det dreiet seg om en irregulær blødning,

2) ikke kan finne noe holdepunkt for at ankemotparten i det kritiske tidsrom har hatt samleie med noen andre enn de to hun selv har oppgitt,

3) finner at ankemotparten har forklart seg sannferdig, til tross for at hennes forklaring har svinget fra det ene ytterpunkt til det andre, og når den uttaler at den ikke kan se at ankemotparten ville ha noen grunn til å legge skjul på det om hun hadde hatt samleie med andre,

4) at den ikke trekker konsekvenser av den usedvanlig lange svangerskapstid 298-300 dager, sammenholdt med opplysningene i meldingen til bidragsfogden hvor ankemotparten har oppgitt varigheten av svangerskapet til 38-40 uker.

Den ankende part tiltrer for øvrig hertedsrettens begrunnelse og likeledes mindretallet i lagmannsrettens begrunnelse for sitt resultat.

Den ankendes påstand er:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. A tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten B mener lagmannsrettens dom er riktig og tiltrer den begrunnelse lagmannsrettens flertall har gitt for sitt votum. Hun fremhever at lagmannsrettens flertall har lagt vesentlig vekt på det inntrykk ankemotparten har gjort i retten. Den umiddelbare bevisføring har således vært av avgjørende betydning for resultatet. Forøvrig har B gjort gjeldende det samme som for herredsretten og lagmannsretten.

Ankemotparten har også for Høyesterett fått oppnevnt prosessfullmektig for seg. Prosessfullmektigen har nedlagt slik påstand:

«Gulating lagmannsretts dom stadfestes.

Den ankende part dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige.»

Til bruk for Høyesterett er partene og videre vitnene D og E avhørt ved bevisopptak ved Midhordaland hertedsrett. Det er foretatt utvidet blodtypebestemmelse, også dette med det resultat at det ikke er noe i veien for at A kan være far til barnet. Prosektor Halldis Lie ved Rettsmedisinsk institutt har i brev av 2. mai 1980 opplyst at den blodtypestatistiske farskapsindeks for A er ca. 100 når samtlige undersøkte systemer tas med i beregningen.

Endelig er som nytt dokument fremlagt kopi av legenotater for tidsrommet 26. februar til 17. juli 1974 fra ankemotpartens legebesøk i wledning hennes graviditet.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall og ki på de vesentlige punkter tiltre flertallets begrunnelse.

Likesom lagmannsretten finner jeg at partene har hatt kjønnslig omgang på en slik måte at det kan ha ført til besvangring. Jeg viser i

Side:862

denne forbindelse til A's egen forklaring for herredsretten den 18. april 1977, hvor han uttaler:

«... .Begge parter beholdt klærne på, dog slik at kjønnsdelene var blottet og det var en viss fysisk kontakt mellom disse,...»

Når det gjelder tidspunktet for den nevnte kjønnslige omgang foreligger det ikke nye beviser av vesentlig betydning for Høyesterett for dette punkts vedkommende, og som lagmannsretten er jeg blitt stående ved at svangerskapstiden kan settes til 298-300 dager.

Det foreligger etter dette er kjønnslig omgang som kan ha vært befruktende, og innenfor tidsrom som, selv om det gir en usedvanlig lang svangerskapstid, ikke utelukker at A kan være far til barnet.

Spørsmålet blir så om det er omstendigheter i saken som gjør det lite trolig at A kan være faren. Jeg nevner først at lagmannsretten ikke har funnet noe holdepunkt for at B har hatt samleie med andre menn i det kritiske tidsrom. Jeg viser i denne forbindelse til lagmannsrettens (flertallets) bemerkning om at den legger vesentlig vekt på det inntrykk B har gjort i retten.

Det som står tilbake, er blødningene som B hadde i tiden omkring 6. oktober 1973. Det må legges til grunn at den kjønnslige omgang mellom partene var før dette tidspunkt. Var blødningen en vanlig menstruasjon, kan A derfor ikke være faren. Det er ikke fremkommet nye momenter for Høyesterett som kan kaste lys over problemet. Jeg slutter meg til lagmannsrettens flertall om at dette må ha vært en svangerskapsblødning, og tiltrer også flertallets begrunnelse.

For Høyesterett foreligger det som nevnt utvidet blodtypebestemmelse og opplysning om den blodtypestatistiske farskapsindeks for A. Denne er oppgitt til ca. 100. Dette er en meget høy indeks og gir sterk støtte for det resultat lagmannsrettens flertall er kommet til.

Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse og finner etter forholdene at saksomkostninger heller ikke bør ilegges for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

D O M :

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett idømmes ikke.

Dommer Røstad: Jeg er kommet til samme resultat som den dissenterende dommer i lagmannsretten. Jeg kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse som der ble gitt for ikke å kjenne A som far til barnet født xx.xx.1974.

Den nye opplysning om den fastslåtte farskapsindeks har jeg ikke kunnet tillegge utslagsgivende vekt, slik denne saken stiller seg.

Lagmannsretten kom enstemmig til at partene hadde «legi» med hverandre ved en anledning som måtte tidfestes til tidsrommet 2.-15. september 1973. Samleiet kunne således - etter den enstemmige lagmannsrett - senest ha funnet sted 14. september om kvelden eller

Side:863

natt til 15. september 1973, hvilket ville gi en svangerskapstid på 300 dager - eller på 298 dager dersom hverken konsepsjonsdagen eller fødselsdagen regnes med.

En slik svangerskapstid ligger - som anført i den sakkyndige erklæring - i ytterkanten av vanlig varighet. Det store flertall av svangerskap ligger innenfor grensene 250 til 290 dager. I meldingen til bidragsfogden om fødselen var angitt at barnet var fullbåret og at svangerskapet trolig hadde vart 38-40 uker, hvilket skulle tilsi at konsepsjonen skjedde en gang mellom 4. og 18. oktober. I meldingen var forøvrig angitt at moren hadde oppgitt at siste menstruasjon begynte 6. oktober 1973.

Lagmannsrettens tidfesting av partenes samleie er ikke blitt forrykket ved opplysninger som er fremkommet ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Jeg nevner for ordens skyld at ved bevisopptaket har A og D - på grunnlag av opplysninger i fremlagte timelister - ment å kunne tidsfeste samleiet til 1. uke i september 1973. Etter dette skulle samleiet således ha funnet sted senest 9. september. For lagmannsretten hadde D forklart at den fest da A hadde samleie med ankemotparten, hadde funnet sted etter ca. 1. oktober - en uttalelse han nå har korrigert.

Ankemotparten forklarte under bevisopptaket at hun antok at samleiet med A fant sted i september. Hun tilføyde at hun står ved hva hun tidligere har forklart om «at samleiet mellom henne og A ikke var fullbyrdet». Det legenoffl som førstevoterende har omtalt viser at ankemotparten ved svangerskapsundersøkelse hos lege 26. februar 1974 oppgav at hun hadde hatt sin siste menstruasjon 6/11 - en måned senere enn det som er angitt i meldingen til Bidragsfogden. Denne opplysning kan i noen grad sies å underbygge antagelsen om at hun i alle fall har hatt menstruasjon 6. oktober, slik hun hele tiden har oppgitt. Dette samsvarer for øvrig godt med opplysninger gitt i det nevnte dokument som er fremlagt for Høyesterett. Etter undersøkelse 26. februar 1974 angav vedkommende lege at uturus var forstørret tilsvarende en graviditet mellom 14 og 18 ukers varighet. Dette skulle tilsi at besvangringen hadde funnet sted mellom 23. oktober og 20. november 1973.

Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett forklarte ankemotparten at hun husket at hun den 6. oktober 1973 var på en bestemt dansetilstelning og da fikk menstruasjon. «Denne var kraftigere enn vanlig, men hun antar dette kan skyldes at hun hadde danset relativt mye om aftenen.» Hvorledes menstruasjonen forløp videre, kan ikke vitnet huske i dag, men mener å huske at hun bemerket til sin lege at denne menstruasjonen hadde vært noe «spesiell». Jeg tilføyer at det fremlagte legenotat ikke inneholder opplysning om at det var noe spesielt ved denne blødning. Som allerede nevnt, inneholder dokumentet tvertom en opplysning om at siste mensen fant sted en måned senere.

Som den dissenterende dommer i lagmannsretten antar jeg at blødningen 6. oktober 1973 var en ekte menstruasjon, og jeg tiltrer de bemerkninger dommeren har gjort i tilslutning til den sakkyndiges erklæring.

Side:864

Til supplering av den begrunnelsen som den dissenterende dommer gav for frifinnelse av A, nevner jeg at ankemotparten ved bevisopptaket kom med en ny opplysning. Hun forklarte da at samleiet med A skjedde mens disse to lå i overkøya, og venninnen og D lå i underkøya. Denne opplysning må ses i sammenheng med uttalelser ankemotparten har gitt i tidligere forklaringer for retten. I rettsmøte i november 1976 ble hun av dommeren spurt om hun hadde for vane å ha samleie med menn den første kvelden de var sammen. Hun svarte benektende, men tilføyde at grunnen til at hun hadde samleie med D og A den første kvelden de var sammen, var at hun var påvirket av alkohol.

Etter en samlet vurdering av saksforholdet og av de fremlagte opplysninger er jeg kommet til at det er «lite truleg» at A vil kunne være far til barnet. Jeg stemmer således for at herredsrettens dom stadfestes.

Dommer Endresen: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Røstad.

Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, kst. dommer Syvertsen.

Dommer Stabel: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Sverre W. B. Rasmussen):

Saksøkeren fødte den xx.xx.1974 en pike, døpt C. Det fremgår av fødselsmeldingen at barnet var fullbåret med en vekt på 3840 gram og en antatt svangerskapstid på 38 til 40 uker, samt at siste menstruasjon før fødselen begynte den 06.10.73. - - -

Blodprøveundersøkelser viser at Ds farskap er uforenlig med 1. arveregel i PGM-systemet, mens det etter samme system ikke er noe i veien for at A kan være far til barnet.

A har anført at det bare var et forsøk på samleie som fant sted mellom ham og saksøkeren og han har ved sin forklaring i retten den 05.01.76 forklart at han «er absolutt sikker på at han ikke kan være far til det barn som hun senere fødte. Han vil karakterisere dette som en umulighet.» A har videre forklart i retten, den 18.04.77: «Om forsøket på samleie forklarer saksøkte at det som skjedde var at han fikk saksøkeren med seg opp i overkøyen på en felleslugar han delte med B. Begge parter beholdt klæme på, dog slik at kjønnsdelene var blottet og der var en viss fysisk kontakt mellom disse, men noe samleie ble det ikke, dels pga. at klærne var i veien og dels pga. at saksøkeren vred seg unna og det hele endte med tull og latter og saksøkte begav seg tilbake til messen for å fortsette festen.»

A mener at han ikke hadde sædavgang. Prevensjonsmiddel ble ikke nyttet av noen av partene. Saksøkers siste menstruasjon før besvangringen har hun oppgitt til 6. oktober 1973. Episoden med A skal etter begge parters forklaringer ha funnet sted før dette tidspunkt, en gang i perioden 2. til 15. september 1973.

Side:865

A finner støtte for tidspunktberegningen i innhentede vaktlister fra fergeselskapet.

Saksøkte nr. 1, D, har anført at han har hørt at saksøkeren har vært sammen med fire andre menn enn de saksøkte på den tiden hun kan ha blitt besvangret. Saksøkeren har tilbakevist dette.

Fra saksøkerens forklaring om dette avgitt for retten den 22.07.75 hitsettes: « I tiden før hun hadde samleie med D hadde hun ikke seksuell omgang med andre. Hun vil her nevne at en annen ansatt på fergen, hun tror han heter F til etternavn, prøvde å oppnå samleie med henne. Dette var et par uker før hun hadde samleie med D. Saksøker var beruset ved anledningen, men er sikker på at han ikke kom så langt som til fullbyrdet samleie. Detaljene omkring episoden står uklart for henne, men hun husker at hun dyttet ham vekk da hun forsto hva som var iferd med å skje. Hun vil imidlertid presisere at hun hadde menstruasjon etter dette.»

Det hitsettes videre, fra saksøkerens forklaring avgitt for retten den 27.10.75: «Når det gjelder episoden med F - Ds kollega - er saksøkeren overbevist om at det ikke fant sted noe samleie mellom dem, og under enhver omstendighet fant denne episoden sted før saksøkeren hadde sin siste menstruasjon.» Saksøkeren har videre ved sin forklaring avgitt i retten den 15.11.76 forklart at hun «har hatt samleie med A en gang ca. 14 dager før hun hadde samleie med D». Saksøkeren har videre i denne forbindelse forklart «at hun hadde regelmessig menstruasjon helt frem til hun ble besvangret. Hun opplyser at siste menstruasjon før samleiet med A sannsynligvis var rvndt 6. september og at hun etter samleiet med A hadde menstruasjon rundt 6. oktober, som var den siste menstruasjon før fødselen.»

Saksøkeren har endelig ved sin forklaring for retten den 18.04.77 forklart at «hun var sikker på at hun hadde hatt samleie med A, men samleiet var ikke fullbyrdet da hun vred seg unna og hun mener at A ikke hadde sædavgang.»

Retten har innhentet sakkyndighetserklæring fra professor dr. med. Odd Koller ved Kvinneklinikken i Bergen for å få belyst spørsmålet om tidspunktet for siste menstruasjon er forenlig med farskap for A. Fra sakkyndighetserklæringen hitsettes: «Svangerskapets varighet beregnes etter siste menstruasjon 06.10.73 er 279 dager, altså meget nær den gjennomsnittlige svangerskapsvarighet på ca. 280 dager. Blodprøvene har imidlertid vist at Ds farskap er uforenlig med 1. arveregel i PGM-systemet. Man regnet med at en ekte menstruasjon ikke er mulig etter inngått svangerskap. Som regel er en svangerskapsblødning annerledes enn en menstruasjonsblødning, kommer på et annet tidspunkt enn ventet, er mindre, varer kortere og er ikke forbundet med de alminnelige legemlige ubehagsfenomen som ofte er til stede ved menstruasjonen. Imidlertid kan blødningene være temmelig lik en vanlig menstruasjonsblødning, slik at muligheten foreligger for at en kvinne kan forveksle en ekte menstruasjon med en blødning under svangerskapet.

Spørsmålet blir da om 6. september kan aksepteres som siste menstruasjon i dette tilfellet. Fullbåret barn aksepteres innenfor relativt vide grenser. Fødselen fant sted den 11.07.74 og den gjennomsnittlige hyppigste varighet av svangerskap etter befruktende samleie, respektivt eggløsning, ligger på ca. 266 dager, tilsvarende 19.10.73, med menstruasjon 14 dager i forveien, dvs. 06.10.73. Yttergrensene for varigheten av svangerskap med fullbåret barn, regnes å ligge på fra 240 dager til 300 dager, hvilket tilsvarer

Side:866

befruktende samleie 14.11.73 respektivt 14.09.73, med menstruasjon 01.11.73, respektivt 02.09.73. Imidlertid er det store flertall innenfor grensene 250 dager til 290 dager, hvilket tilsvarer befruktende samleie 04.11.73 respektivt 25.09.73, med menstruasjon 21.10.73 respektivt 12.09.73.

I dette tilfelle ligger altså tidspunktet for siste menstruasjon og for samleie med A innenfor aksepterte grenser og A kan derfor ikke utelukkes som barnefar.»

Retten skal bemerke:

Retten finner det godtgjort at saksøkeren hadde samleie med saksøkte nr. 1. D i oktober 1973. Det må videre ansees på det rene at saksøkeren hadde kjønnslig omgang med saksøkte nr. 2, A, en gang i perioden 2. til 15. september 1973. Partene er uenige om den kjønnslige omgang var samleie. Retten finner å måtte se bort fra saksøkte nr. l, D's anførsel om at saksøkeren har vært sammen med andre menn på den tiden besvangringen kan ha skjedd, da dette ikke er sannsynliggjort.

D' s farskap er uforenelig med 1. arveregel i PGM-systemet og dette er bekreftet ved kontrollundersøkelser. Retten finner å måtte legge dette til grunn og må derfor frifinne ham for farskapet, da det er «lite trolig» at han er faren, jfr. lov om barn utenfor ekteskap §21 første ledd.

Tilbake står da spørsmålet om saksøkte nr. 2, A kan være far til barnet. Ifølge blodprøveanalysen er det ikke noe i veien for at A kan være far til barnet og ifølge sakkyndighetserklæringen kan han ikke utelukkes som far. Etter lov om barn utenfor ekteskap §21 første ledd skal det avsies dom for farskap dersom den saksøkte har «legi med mora på den tid ho kan ha vori med born» medmindre der er «omstende som gjer det lite truleg at han er faren».

Partene er uenige om hvorvidt de har hatt samleie. Saksøkerens forklaring for retten har svinget fra det ene ytterpunkt til det andre, forsåvidt hun ved en anledning den 27.10.75, har forklart at hun er «overbevist om at det ikke fant sted noe samleie mellom dem», og ved en annen anledning, den 18.04.77, har forklart at «hun var sikker på at hun hadde hatt samleie med A.» Retten finner etter dette ikke å kunne feste lit til saksøkerens forklaringer på dette punkt. Sammenholdt med A's forklaringer kan det således ikke ansees bevist at partene har hatt samleie. Det må på den annen side etter A's forklaringer ansees på det rene at partene har hatt kjønnslig omgang. Retten bygger her på hans forklaring om at partenes kjønnsdeler var blottet og at det var en viss fysisk kontakt mellom disse.

Dette må etter rettens skjønn ansees tilstrekkelig til at man kan bygge på at partene har «legi med» hverandre, forsåvidt retten ikke anser samleie som noe vilkår for å anvende §21 første ledd i lov om barn utenfor ekteskap.

Begge parter har forklart at den kjønnslige omgang sannsynligvis fant sted i begynnelsen av september 1973. Tidspunktet er sannsynliggjort ved at A har undersøkt vaktlistene fra fergeselskapet og saksøkeren har opplyst at hun hadde menstruasjon rundt 6. september og at episoden med A sannsynligvis fant sted etter dette. Retten finner således å måtte legge til grunn at den kjønnslige omgang mellom partene fant sted en gang mellom den 2. og 15. september, sannsynligvis mellom den 6. og 15. september 1973.

Bygger man på at besvangringen fant sted mellom den 6. og 15. september, gir dette en svangerskapstid på 308, respektive 299 dager. Man befinner seg således utenfor vanlig svangerskapstid, som regnes fra 250 til 290 dager,

Side:867

jfr. professor Kollers erklæring. Man befinner seg videre utenfor, eller på kanten av, de aksepterte yttergrenser for varighet av svangerskap med fullbåret barn, som regnes fra 240 til 300 dager. Fødselsmeldingen viser en antatt svangerskapstid på 38-10 uker, dvs. 266 til 280 dager. Det er således uoverensstemmelse mellom den svangerskapstid som fremkommer ved beregning fra mulig befruktningstidspunkt og den som er faktisk antatt. Uoverensstemmelsen utgjør et avvik på minimum 19 dager og maksimum 42 dager fra faktisk antatt svangerskapstid. Retten finner at dette alene ikke er tilstrekkelig til å si at der foreligger omstendigheter som gjør det lite trolig at A er far til barnet. Forsåvidt finner altså retten å måtte støtte seg til professor Kollers erklæring om at man ikke kan utelukke A's farskap på dette grunnlag.

Saksøkeren har anført at hennes siste menstruasjon før fødselen var den 6. oktober 1973. Retten finner å måtte bygge på dette forsåvidt saksøkeren har hevdet dette i tre uavhengige forklaringer for retten og hver gang har presisert at dette var hennes siste menstruasjon før fødselen. Det fremgår av professor Kollers erklæring at det er en viss mulighet for at saksøkeren forveksler denne blødningen med en svangerskapsblødning og det er under denne forutsetning professor Koller konkluderer med at A ikke kan utelukkes som far. Retten finner imidlertid på dette punkt å måtte bygge på saksøkerens egne forklaringer da det her er full overensstemmelse mellom forklaringene og de virker troverdige. Dette styrkes da også av opplysningene om svangerskapets varighet forsåvidt man får en svangerskapstid på 279 dager beregnet etter siste menstruasjon den 6. oktober 1973, jfr. professor Kollers erklæring. En svangerskapstid på 279 dager er da også i samsvar med den i fødselsmeldingen antatte svangerskapstid.

På denne bakgrunn finner retten at det etter en samlet vurdering foreligger omstendigheter som gjør det lite trolig at A er far til barnet, jfr. lov om barn utenfor ekteskap §21 første ledd. Saksøkte nr. 2, A, må etter dette bli å frifinne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Magdalon Lund, Bjarne Danielsen og Alf Bruland):

For lagmannsretten har den ankende part gjort gjeldende at det, etter at D er utelukket, ikke er andre enn A som kan være far til barnet. Mellom juni 1973 og barnefødselen hadde hun ikke samleie med andre enn D og A. - Opprinnelig var hun sikker på at D var far, og hun oppga derfor bare ham. Årsaken til dette var dels at hun ikke oppfattet samleiet med A som et fullstendig samleie, dels at hun mente å ha hatt menstruasjon etter dette samleiet, men før samleiet med D. - Den ankende part har i denne forbindelse gjort gjeldende at hun ikke var oppmerksom på at det var mulig å ha blødning etter at hun ble besvangret. Den blødningen hun hadde etter samleiet med A, oppfattet hun derfor uten videre som en regulær menstruasjon. Hun har forklart at hun i forbindelse med svangerskapsmeldingen opplyste til legen at det hadde vært «noe rart» ved menstruasjonen, uten at det ble notert noe om dette. Med dette mente hun at blødningen var noe mindre enn vanlig de par første dagene, samtidig som hun fikk en kraftig blødning 6.10.1973. Hun husker datoen fordi det var en lørdag og hun var til stede på en dansetilstelling. - Hun mener også at det som hun oppfattet som en menstruasjon, varte noe kortere enn vanlig.

Side:868

Om samleiet med A har hun forklart at det skjedde om bord på - - -ferja mens den lå ved land ved - - -. Hun og en venninne var invitert om bord av D og A, og hun mener det ble kjøpt inn en kasse øl fra en forretning på - Dette skjedde etter vanlig stengetid. - Etter å ha drukket en del av ølet, gikk hun og A inn på en lugar som ble benyttet av A og D og la seg i overkøya. Når hun tidligere har forklart at det ikke fant sted noe fullbyrdet samleie, mente hun med dette at hun ikke oppfattet det slik at A hadde sædavgang. - Begge hadde sine kjønnsdeler blottet, og hun mener nå at A hadde sitt kjønnsorgan inne i hennes, men at hun ikke kan si om han hadde sædavgang eller ikke.

Om tidspunktet for samleiet med A kan hun ikke si noe sikkert, bortsett fra at det var før 6. 10. 1973, da hun fikk blødninger som hun oppfattet som menstruasjon, og at det kan ha vært ca. 14 dager før hun hadde samleie med D. - - -

Ankemotparten, A, har gjort gjeldende at herredsrettens dom er riktig. Etter hans oppfatning fant det ikke sted noe egentlig samleie mellom partene. - - -

Lagmannsretten finner på samme måte som herredsretten at partene har hatt kjønnslig omgang på en slik måte at det ikke kan utelukkes at det kan ha ført til besvangring. Etter lov om born utanom ekteskap §21 første ledd, må det således legges til grunn at partene har «legi med» hverandre.

Når det gjelder tidspunktet for dette samleiet, rår det etter parts- og vitneforklaringer en del usikkerhet. Det synes imidlertid på det rene at D og A høsten 1973 hadde vakttjeneste til samme tid. Videre synes det være enighet om at samleiet fant sted på et tidspunkt da de hadde kveldsvakt (til ca. 20.00-22.00), og slik at de skulle ha morgenvakt (fra 06.00 og utover) neste dag. Det var ved slike anledninger de overnattet på ferja. Etter de vaktlistene som er fremlagt, finner lagmannsretten etter dette at samleiet må ha funnet sted enten i tidsrommet 2.-15. september eller 14.-20. oktober 1973.

Den ankende part har, som gjengitt ovenfor, forklart at samleiet fant sted før hun hadde blødninger ca. 6.10.1973, mens hun hadde samleie med D etter dette tidspunktet. Hun mener at samleiene kan ha funnet sted med ca. 14 dagers mellomrom.

Ankemotparten har fremholdt at samleiet må ha funnet sted før 1. oktober 1973. Til støtte for dette har han vist til at samleiet, etter det han kan huske, fant sted før en arbeidskamerat døde etter påkjørsel. Dette skjedde ca. 1. oktober 1973, samtidig som hans mor reiste til Nederland. Tidspunktet for denne reisen har han kontrollert.

D har som vitne forklart at festen etter hans mening fant sted etter at arbeidskameraten omkom. Han har videre gitt uttrykk for at hans samleie med den ankende part fant sted etter A's, men at begge samleiene trolig fant sted samme uke. - Den ankende parts prosessfullmektig har ut fra dette fremholdt at det må legges til grunn at samleiet med A fant sted i begynnelsen av uken 14.-20. oktober 1973.

Lagmannsretten finner imidlertid at samleiet med A må ha funnet sted i tidsrommet 2.-15. september 1973. Det legges i denne forbindelse vekt på at den ankende part hele tida - også i svangerskapsmeldingen - har oppgitt at hun hadde menstruasjon 6.10.1973. Dette er en dato som hun av forskjellige grunner har merket seg, og hun har i flere forklaringer holdt fast ved at

Side:869

samleiet med A fant sted før dette tidspunktet. Dette innebærer at samleiet seinest kan ha funnet sted 14. september om kvelden eller natt til 15. september. I tidsrommet 2.-15. september overnattet A og D på feria annenhver natt. - Forutsatt at det kan legges til grunn at samleiet fant sted 15. september, gir det - når hverken konsepsjonsdagen eller fødselsdagen regnes med - en svangerskapstid på 298 dager. - Hvis også disse dagene regnes med, slik som i professor Kollers erklæring, er svangerskapstida 300 dager.

For øvrig har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet - lagdommerne Lund og Danielsen - er kommet til et annet resultat enn herredsretten og vil bemerke:

Flertallet finner å måtte legge til grunn at den blødningen den ankende part hadde ca. 6. 10. 1973, ikke har vært en regulær menstruasjon. Som det fremgår av erklæringen fra professor dr. med. Oddmund Koller, vil en slik svangerskapsblødning kunne være temmelig lik en vanlig menstruasjon, slik at de kan forveksles. Den ankende part har forklart at hun ikke hadde kjennskap til at blødning overhodet kunne forekomme etter besvangring, og på denne bakgrunn er det forståelig at hun oppfattet det som en menstruasjonsblødning. Blødningen hadde likevel et noe annet forløp enn vanlig, noe den ankende part har forklart at hun også ga uttrykk for overfor legen. Etter flertallets syn støtter dette formodningen om at det har vært tale om en irregulær blødning. Blødningen inntraff etter den ankendes forklaring på en tid da hun ventet sin menstruasjon, noe som ikke er uvanlig, jfr. Lundevall, Rettsmedisin side 178.

Flertallet kan ikke finne noe holdepunkt for at den ankende part i det kritiske tidsrom kan ha hatt samleie med noen andre enn de to hun selv har oppgitt. Det legges i denne forbindelse vesentlig vekt på det inntrykk den ankende part har gjort i retten. Ut fra den oppfatning at hun hadde sin siste menstruasjon 6.10.1973, har hun oppgitt D som far. I sin første forklaring har hun nevnt episoden med A, åpenbart uten å tillegge den vekt, idet hun mente at han ikke kunne være far. Selv etter at D var utelukket etter blodtypeundersøkelser, holdt hun ut fra sine forutsetninger fast ved at han måtte være barnefaren, idet han var den eneste hun hadde hatt samleie med til slik tid at hun kunne bli gravid. Dette styrker inntrykket av at hun forklarer seg sannferdig. Hun har hele tida forklart seg uforbeholdent, også om omstendigheter som etter hennes mening ikke hadde betydning. Flertallet kan ikke se at hun ville ha noen grunn til å legge skjul på det om hun hadde hatt samleie med andre.

På denne bakgrunn finner flertallet at det ikke foreligger omstendigheter som gjør det «lite truleg» at A er far til barnet, jfr. lov om born utanom ekteskap §21 første ledd. En svangerskapstid på 298-300 dager er usedvanlig, men den utelukker ikke A's farskap. Flertallet viser i denne forbindelse til erklæringen fra professor Koller, jfr. også Rt-1968-442, der en svangerskapstid på 306 dager ble godtatt på bakgrunn av at retten fant å måtte legge avgjørende vekt på barnemorens forklaring om at hun ikke hadde hatt samleie med andre.

Mindretallet - lagdommer Bruland - er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. På bakgrunn av det som har vært anført for lagmannsretten, vil mindretallet bemerke:

Mindretallet finner på samme måte som flertallet at det ikke er godtgjort at den ankende part i den kritiske tid har hatt samleie med andre enn de to

Side:870

som hun selv har oppgitt. Det er også på det rene at A etter blodtypeundersøkelsene kan være far til barnet. Noen farskapsindeks foreligger ikke.

Mindretallet finner likevel at det foreligger omstendigheter som gjør det «lite truleg» at A er far, jfr. lov om born utanom ekteskap §21 første ledd, og vil særskilt bemerke:

Den ankende part har hele tida oppgitt at hun hadde menstruasjon ca. 6.10.1973, og at samleiet med A fant sted før dette tidspunktet. Det er således av avgjørende betydning om dette var en ekte menstruasjon eller ikke, idet ekte menstruasjon ikke kan finne sted etter befruktning.

Mindretallet finner det sannsynlig at det i dette tilfelle har vært tale om en ekte menstruasjon, og viser i denne forbindelse til professor Kollers erklæring, hvor det bl.a. er uttalt:

«Som regel er en svangerskapsblødning annerledes enn en menstruasjonsblødning, kommer på et annet tidspunkt enn ventet, er mindre, varer kortere og er ikke forbundet med de alminnelige, legemlige ubehagsfenomener som ofte er til stede ved menstruasjonen.»

I dette tilfellet er det på det rene at blødningen inntraff på et tidspunkt da den ankende part ventet at menstruasjon skulle inntre. Hun har riktignok i retten gitt uttrykk for at blødningen var noe mindre enn vanlig de par første dagene og muligens varte noe kortere. Det synes imidlertid på det rene at det inntraff en meget kraftig blødning 6.10.1973 og at blødningen i det store og hele foregikk som ved vanlig menstruasjon. - Mindretallet legger i denne forbindelse også vekt på at menstruasjon ca. 6.10.1973 vil gi en fullstendig normal svangerskapstid, jfr. professor Kollers erklæring. Dette støtter formodningen om at det har vært tale om menstruasjon og ikke svangerskapsblødning.

Til dette kommer at det vil gi usedvanlig lang svangerskapstid om det legges til grunn at barnet er et resultat av samleiet med A. Det er på det rene at partene bare har hatt samleie en gang, og det må, som nevnt ovenfor, legges til grunn at dette skjedde i tidsrommet 2.-15. september 1973. - A overnattet i hvert fall ikke mer enn annenhver natt på ferja i dette tidsrommet, og den korteste svangerskapstid det kan være tale om, er som nevnt 298 dager dersom hverken konsepsjonsdagen eller fødselsdagen regnes med. - Hvorvidt samleiet faktisk fant sted på det seinest mulige tidspunkt - om kvelden 14. eller natt til 15. september-, eller om det fant sted på et tidligere tidspunkt, har ikke vært mulig å få fastslått. - Isolert sett kan ikke en svangerskapstid på 298 dager utelukkes for et fullbåret barn av slik størrelse og vekt som det her er tale om, selv om det er usedvanlig. Mindretallet finner imidlertid etter en samlet vurdering av de omstendighetene som er nevnt, at det er «lite truleg» at A vil kunne være far. - - -