HR-1987-1312-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-10-16 |
| Publisert: | HR-1987-01312s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 1312/1987, jnr. 686/1987 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Hellesylt, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §31, §3, §33, §4, Straffeprosessloven (1981) §385, §388 |
A er siktet for overtredelse av veitrafikkloven §31 første ledd, jfr §3 og §4, jfr trafikkreglenes §16 nr 1.
X og Y forhørsrett avsa 10. september 1987 kjennelse med slik slutning:
"Politiets begjæring av 3. september 1987 om beslag av As førerkort tas ikke til følge."
Politiet påkjærte forhørsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett, som 16. september 1987 avsa kjennelse med slik slutning:
"Førerkort tilhørende A, født xx.xx.1958, kan i medhold av Vegtrl. §33 nr. 5 beholdes beslaglagt av politiet inntil saken mot ham er rettskraftig avgjort."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han erklærer seg uskyldig i det forhold han er siktet for, og mener at lagmannsretten bare har lagt vekt på et vitneutsagn om at han skal ha kjørt uforsvarlig. Retten burde også ha lagt vekt på hans egen forklaring og på resultatet av undersøkelser som er foretatt med sikte på å identifisere den bil som ble brukt ved anledningen.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at lagmannsrettens avgjørelse er truffet etter kjæremål. Utvalgets kompetanse er da begrenset, jfr. straffeprosessloven §388. Den kjærende parts anførsler retter seg mot lagmannsrettens bevisvurdering, og denne har utvalget ikke kompetanse til å prøve.
Utvalget skal imidlertid peke på at det ikke går frem av lagmannsrettens kjennelse at retten har foretatt en vurdering av om det i dette tilfelle var grunn til beslag. Slik vurdering skal retten foreta, jfr kjennelse inntatt i Rt-1975-789. Det fremgår av siktedes forklaring for forhørsretten at han opplyste at han "i sitt arbeidet er helt avhengig av førerkortet. Og at han uten førerkort vil måtte være uten arbeide i lengre perioder." Når det på denne bakgrunn ikke fremgår av lagmannsrettens kjennelse at spørsmålet om det var grunn til beslag er vurdert, finner utvalget at dette er en saksbehandlingsfeil som etter omstendighetene bør lede til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse da feilen kan ha innvirket på avgjørelsens innhold, jfr straffeprosessloven §385 tredje ledd, annet punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.