Rt-1975-789
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1975-05-05 |
| Publisert: | Rt-1975-789 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 447/1975. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Justitiarius Ryssdal, Blom, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §33, Straffeprosessloven (1887) §411, Motorvognloven (1926) §18, Motorvognloven (1926), §22, Veitrafikkloven (1965) |
Justitiarius Ryssdal og dommerne Blom og Schweigaard Selmer.
A som var mistenkt for overtredelse av vegtrafikklovens §22 første ledd, ga skriftlig samtykke til at politiet kunne beholde hans førerkort inntil saken var endelig avgjort. Samtykket ble senere tilbakekalt.
Forhørsretten avsa kjennelse for at politiet kunne holde førerkortet i beslag inntil saken var avgjort, jfr. vegtrafikklovens §33 nr. 5. A påkjærte kjennelsen til lagmannsretten som forkastet kjæremålet. En lagdommer dissenterte, idet han fant at det ikke forelå tilstrekkelig grunnlag for midlertidig beslag av førerkortet.
A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjaldt både saksbehandlingen og lovanvendelsen. Når det gjaldt saksbehandlingen ble det anført at lagmannsrettens begrunnelse var mangelfull. Om lovanvendelsen ble det anført at det - også når det foreligger mistanke om promillekjøring - i hvert enkelt tilfelle må foretas
Side:790
en nærmere skjønnsmessig vurdering av om det er grunn til å foreta midlertidig beslag av førerkortet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet kjæremålet og bemerket:
«Lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål kan etter straffeprosesslovens §411 bare i begrenset utstrekning påkjæres videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I dette tilfelle kan Utvalget prøve lagmannsrettens tolking av vegtrafikklovens §33 nr. 5 og om begrunnelsen for lagmannsrettens avgjørelse er tilstrekkelig, men Utvalget kan ikke prøve lagmannsrettens vurdering av bevisene for om det foreligger skjellig grunn til mistanke for straffbar overtredelse av vegtrafikklovens §22, og heller ikke om det for øvrig var grunn til å gi politiet medhold i at As førerkort skal holdes i beslag inntil saken er endelig avgjort.
Motorvognloven av 20. februar 1926 hadde opprinnelig i §18 annet ledd første punktum en bestemmelse som påla politiet å ta førerkortet når politiet fant «at førar hev vore drukken når han køyrde motorvogn». I så fall skulle førerkortet tas fra mistenkte inntil «det er avgjort ved dom um han var drukken». Ifølge §18 annet ledd annet punktum var det den gang lovens hovedregel at førerkortet skulle inndras for alltid når noen ble dømt for kjøring i beruset tilstand.
Ved lov av 6. juni 1930 ble bestemmelsen om midlertidig beslag av førerkort endret. Den tidligere obligatoriske regel om at politiet skulle ta kjørekortet når politiet fant at det forelå kjøring i «drukken» tilstand fikk plass i §18 tredje ledd, mens det i §18 første ledd ble tatt inn en fakultativ regel om beslag av førerkort når politiet fant at det var begått forskjellige andre overtredelser. §18 første ledd - men ikke §18 tredje ledd - fikk en ny forskrift om domstolsprøving av førerkortbeslag ut over 14 dager.
Ved lov av 21. juni 1935 ble motorvognlovens §18 på ny endret. Bestemmelsen om midlertidig beslag av førerkort, som ble tatt inn som §18 fjerde ledd, ble nå for alle tilfelle gjort fakultativ, idet den gikk ut på at politiet ved skjellig grunn til mistanke for straffbar handling som kan føre med seg inndragning av førerkort, kunne ta førerkortet «til saki er endeleg avgjord, men ikkje lenger enn 3 vikor utan samtykke frå retten».
Ved lov av 18. juni 1938 ble bestemmelsen om midlertidig beslag av førerkort - uten noen endring - tatt inn i motorvognlovens §18 femte ledd, og bestemmelsen ble på denne plass stående uendret inntil vegtrafikkloven av 18. juni 1965 trådte i kraft og motorvognloven samtidig ble opphevet.
Vegtrafikklovens §33 nr. 5 svarer i alt vesentlig til den tidligere bestemmelse i motorvognlovens §18 femte ledd. I Ot.prp. nr. 23 (1964-65) er på side 81 første spalte bare sagt at man i proposisjonens §33 nr. 5,6 og 7 hadde «tatt inn tilsvarende bestemmelser som i motorvognlovens §18 femte, syvende og åttende ledd».
Side:791
Vegtrafikklovens §33 nr. 7 ble opphevet i 1968 - begrunnelsen for dette er gitt i Ot.prp. nr. 52 (1967-68) side 10 - mens lovens §33 nr. 5 er ikke endret.
Det har helt fra 1926 vært lovbestemt obligatorisk inndragning av førerkort dersom fører av motorvogn blir domfelt for å ha kjørt i beruset tilstand. Som før nevnt var motorvognlovens opprinnelige hovedregel at førerkortet i disse tilfelle skulle inndras for alltid. Dette ble senere modifisert, og fra lovendringen 21. juni 1935 har regelen vært at førerkortet skal inndras for minst 1 år når innehaveren blir domfelt for å ha kjørt i påvirket tilstand. Dette gjelder fremdeles, idet vegtrafikklovens §33 nr. 2 foreskriver at førerkortet skal inndras for minst 1 år dersom innehaveren blir domfelt for overtredelse av lovens §22 første eller annet ledd.
Vegtrafikklovens §33 nr. 5 gir hjemmel for midlertidig beslag av førerkort ved skjellig grunn til mistanke både for overtredelser som etter loven leder til at førerkortet skal inndras, og for overtredelser som etter loven kan lede til inndragning av førerkortet. I de sist nevnte tilfelle må politiet - og i tilfelle retten - overveie ikke bare om det er grunn til mistanke for et straffbart forhold, men også om det må antas at forholdet vil lede til inndragning av førerkortet. Noe annerledes er forholdet når det foreligger skjellig grunn til mistanke for en overtredelse som ifølge loven leder til at førerkortet skal inndras. I så fall synes det å være i samsvar med loven at førerkort straks blir beslaglagt med mindre særlige omstendigheter skulle tale for at mistenkte beholder førerkortet inntil saken er endelig avgjort.
Når det er skjellig grunn til mistanke for kjøring av motorvogn i påvirket tilstand, har det - også etter lovendringene i 1935 og 1965 - vært fast praksis- at politiet i det overveiende antall tilfelle legger beslag på førerkortet inntil saken er endelig avgjort, og som oftest samtykker mistenkte i dette. Forarbeidene til lovendringene inneholder ikke noe som tyder På at det har vært meningen å foreskrive at det - foruten skjellig grunn til mistanke for kjøring i påvirket tilstand - må være andre særlige grunner som taler for at politiet gjør bruk av adgangen til i disse tilfelle å legge beslag på førerkortet inntil saken er endelig avgjort.
Når spørsmål om midlertidig beslag av førerkort bringes inn for retten etter vegtrafikklovens §33 nr. 5, prøver retten ikke bare om det foreligger skjellig grunn til mistanke for en overtredelse som kan eller skal medføre inndragning av førerkortet, men også om det i det enkelte tilfelle er grunn til å legge beslag på førerkortet inntil saken er endelig avgjort, jfr. således Rt-1964-1080 og 1971 1272.
Det kan ikke antas at lagmannsretten i den foreliggende sak har tolket vegtrafikklovens §33 nr. 5 på noen annen måte. Men lagmannsretten - dens flertall - har grunngitt sin avgjørelse på en meget knapp måte, idet begrunnelsen bare består i at lagmannsretten «er enig med forhørsretten».
Side:792
Lagmannsrettens flertall har ved dette tiltrådt forhørsrettens begrunnelse, og denne begrunnelse kan ikke etterlate tvil om at forhørsretten har funnet skjellig grunn til mistanke for at A 2. november 1974 På straffbar måte overtrådte vegtrafikklovens §22 første ledd. Det ville ha vært en fordel om det i lagmannsrettens kjennelse var nevnt at spørsmålet om slik mistanke etter flertallets oppfatning ikke var kommet i noen annen stilling på grunn av As ytterligere anførsler for lagmannsretten. Men det kan ikke være begrunnet tvil om at lagmannsretten - dens flertall - ut fra sin vurdering av bevisene har funnet at det foreligger skjellig grunn til mistanke for at A ved anledningen gjorde seg skyldig i overtredelse av vegtrafikklovens §22 første ledd.
I den foreliggende sak var As innvendinger mot beslag først og fremst grunngitt med at han handlet i nødstilstand, slik at det - selv om han ved kjøringen var påvirket - etter hans mening ikke var grunn til mistanke for straffbar overtredelse av vegtrafikklovens §22 første ledd. Når politiet og retten likevel fant skjellig grunn til mistanke for straffbart forhold som etter loven leder til at førerkortet skal inndras for minst l år, kunne det som utgangspunkt ikke være nødvendig å gi noen ytterligere begrunnelse for å gjøre bruk av den adgang loven gir til midlertidig å ta førerkortet fra mistenkte inntil saken er endelig avgjort. Men i dette tilfelle hadde mistenkte allerede i brev av 13. desember 1974 til politimesteren og i sin forklaring i forhørsretten 20. januar 1975 gjort gjeldende at det forelå enkelte omstendigheter som direkte talte mot beslag. Selv om dette ikke ble gjentatt i kjæremålet mot forhørsrettens kjennelse, ville det ha vært naturlig at lagmannsretten hadde gjengitt og behandlet disse anførsler. Det kan dog ikke være rimelig tvil om at lagmannsretten - dens flertall - på samme måte som politiet har funnet at de påberopte anførsler ikke var tilstrekkelige til å begrunne at mistenkte fikk beholde førerkortet. Den feil som er begått ved at lagmannsrettens begrunnelse er ufullstendig, kan ikke antas å ha vært av betydning for den avgjørelse som lagmannsretten har truffet.
Etter dette er Utvalget kommet til at kjæremålet bør forkastes.»