Rt-1986-1326

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1986-12-12
Publisert:	Rt-1986-1326
Stikkord:	(Reitgjerdet I-dommen), Erstatningsrett, Erstatning, Oppreisning, Psykisk helsevern
Sammendrag:	Saken gjaldt krav på erstatning og oppreisning for påstått urettmessig innleggelse og tilbakeholdelse i det daværende Kriminalasyl og i statens spesialsykehus for psykiatriske pasienter.
Saksgang:	Høyesterett L.nr. 159/1986
Parter:	Staten v/Sosialdepartementet og Justisdepartementet (advokat Bård Tønder - til prøve) mot A (advokat Magne Spilde)
Forfatter:	Christiansen, Skåre, Schei, Aasland, Schweigaard Selmer
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §39, §291, §292, Sinnsykeloven (1848), Lov om kriminalasylet (1898), Tvistemålsloven (1915) §436, Lov om Reitgjerdet asyl (1922) §1, Endringslov til straffeloven (1929), Psykisk helsevernloven (1961) §5, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1

Dommer Christiansen: Saken gjelder krav på erstatning og oppreisning for påstått urettmessig innleggelse og tilbakeholdelse i det daværende Kriminalasyl og i statens spesialsykehus for psykiatriske pasienter, Reitgjerdet asyl (senere Reitgjerdet sykehus).

Sakens bakgrunn.

A, født xx.xx.1919, vokste opp på et småbruk i X. I 1941 ble han satt under tiltale ved Trondheim byrett for ni simple og ett grovt tyveri. Han var tidligere ustraffet. Etter beslutning av retten ble det innhentet rettspsykiatrisk erklæring fra fylkeslege T. Næs og lege T. Schnitler. I erklæring av 2. september 1941 konkluderes det med at A ikke var å anse som sinnssyk, men led av mangelfullt utviklede sjelsevner, og at det forelå gjentagelsesfare om han ikke kom under betryggende tilsyn. I erklæringen heter det blant annet at de sakkyndige ved intelligensundersøkelse hadde funnet en intelligenskvotient på 58. A ble karakterisert som «en imbesill person», og i konklusjonen ble det foretatt denne presisering: «åndssvak - 9 årstrinnet».

A ble ved byrettens dom av 9. oktober 1941 dømt til fengsel i 120 dager og sikring i 5 år etter straffeloven §39 nr. 1 bokstavene a-d.

Mens han sonet dommen, ble A siktet for brannstiftelse 2. november 1940 av uthusbygningen til naboen B. Ved brannen omkom mange husdyr, og det ble voldt skader for 30.-40000 kroner etter daværende kroneverdi. A tilstod opprinnelig brannstiftelsen under politietterforskningen, men trakk neste dag tilståelsen tilbake. Det ble innhentet rettspsykiatrisk tilleggserklæring fra de samme sakkyndige, som i erklæring 29. april 1942 konkluderte med at de fant A sinnssyk både for tiden og på tidspunktet for brannen, og at det forelå fare for gjentagelse av straffbare handlinger. I erklæringen heter det blant annet:

«Han har siden forrige undersøkelse ved siden av sin imbecillitet tillike røpet såvidt store etiske og moralske defekter, deriblant en så hensynsløs hevngjerrighet overfor innbildt bagatellmessige forurettelser - at vi finner at han må bli å anse som sinnssyk.»

Det ble deretter reist sikringssak mot A. Ved Fosen herredsretts dom 23. september 1942 ble det funnet bevist at A hadde foretatt brannstiftelsen, at han hadde vært og fremdeles var sinnssyk og at det forelå gjentagelsesfare. Retten uttaler at den her spesielt har bygd på den sakkyndiges, fylkeslege Næs' muntlige forklaring «samt på de under hovedforhandlingen for øvrig fremkomne opplysninger om tiltaltes oppførsel ved forskjellige andre anledninger, som har lagt for dagen en utøylet hevngjerrighet og fullstendig mangel på beherskelse hos tiltalte». Det ble gitt sikringsbemyndigelse i 5 år etter straffeloven §39 nr. 1 med unntak av adgang til fengslig forvaring. Det kan tilføyes at det ble avhørt 19 vitner i saken, og at A - etter at han var avhørt av retten - rømte fra de politimenn som passet på ham.

Den 26. oktober 1942 ble A med samtykke av medisinaldirektøren, jfr. lov om Reitgjerdet asyl av 7. juli 1922, innlagt på Reitgjerdet asyl. Tutor-erklæring ble utstedt av politimesteren i Uttrøndelag, og fylkeslege Næs hadde utstedt sinnssykeattest. I sykehusets journal er det under diagnose anført: «Psykosis ex imbecillitate. IQ = 58.»

Den 16. januar 1943 rømte A fra Reitgjerdet. Ved anholdelsen 22. januar samme år hadde han en sekk med tyvekoster.

Den påfølgende dag ble A overført til Kriminalasylet, og Justisdepartementet godkjente i mai 1943 overføringen i medhold av Lov angaaende Kriminalasylet av 30. april 1898. A ble på Kriminalasylet til dette ble nedlagt i 1963.

Den 28. januar 1963 ble A tilbakeført til Reitgjerdet, jfr. nå forskrifter om Reitgjerdet sykehus gitt av Sosialdepartementet 15. juni 1962. Her var han til den 4. desember 1973, da han ble utskrevet til frivillig opphold ved Trøndelag psykiatriske sykehus, avdeling Ringvål. A ble frivillig overført til ettervernsavdelingen ved avdeling Rotvoll 4. juni 1974, og utskrevet herfra til frihet i februar 1975. Senere har han hovedsakelig bodd på Y, hvor han har en egen leilighet, steller seg selv og har inntekter av uføretrygd - som han har hatt siden 1961 - og av forefallende arbeid.

Forholdene ved Reitgjerdet sykehus er senere vurdert av en egen kommisjon under ledelse av høyesterettsdommer Knut Blom, i mine følgende bemerkninger kalt Blomkommisjonen. Kommisjonens rapport av 31. august 1980 ledet til nedsettelse av et eget utvalg for å vurdere statens erstatningsansvar overfor tidligere pasienter ved sykehuset, i det følgende kalt Erstatningsutvalget. I utvalgets rapport avgitt februar 1982 er A omtalt på side 85-86 som sak A 42. Utvalget innstilte til en billighetserstatning på kr. 10000. Ved Stortingets senere behandling ble erstatningsbeløpet hevet til kr. 20000.

Rettssaken.

Den 2. mai 1983 uttok A stevning mot staten ved Trondheim byrett med påstand om erstatning for urettmessig innleggelse og tilbakeholdelse i Reitgjerdet sykehus og i Kriminalasylet i tidsrommet 26. oktober 1942 til 4. desember 1973.

Byretten avsa 22. oktober 1984 dom med slik domsslutning:

«Staten v/Justisdepartementet og Sosialdepartementet tilpliktes å betale A erstatning med kr. 200000,- - kronertohundretusen -.

Oppfyllelsesfristen settes til 2 - to - uker fra forkynnelsen.»

Byretten la til grunn at A under hele interneringsperioden 1942 til 1973 hadde fylt hovedvilkåret som sinnssyk i sinnssykeloven av 17. august 1848 og den senere lov om psykisk helsevern av 28. april 1961 nr. 2. Retten drøfter ikke tilleggsvilkårene etter disse lover. Men retten drøfter farlighetsvilkåret i relasjon til lovene om Kriminalasylet og Reitgjerdet sykehus. De lovbestemmelser som her hadde anvendelse, antok byretten var materielle innleggelsesvilkår og ikke bare fordelingsregler av administrativ karakter. I 1960 begynte man å gi A psykofarmaka med god virkning. Byretten fant at A fra da av ikke lenger fylte farlighetsvilkåret og skulle vært utskrevet fra Kriminalasylet. Den manglende utskrivning måtte bebreides overlegen, og staten var da erstatningsansvarlig som arbeidsgiver, jfr. skadeserstatningsloven §2-1. Skadeserstatningen ble ansatt skjønnsmessig for tapt arbeidsinntekt i den resterende interneringsperiode med fradrag av en viss tid for et ettervernsopplegg.

Staten anket dommen til Frostating lagmannsrett med påstand om frifinnelse. A motanket for så vidt han ikke var gitt erstatning for hele interneringstiden, og når det gjaldt erstatningens størrelse. Lagmannsretten la til grunn at hans påstand nå også omfattet erstatning for ikke-økonomisk skade foruten mén-erstatning.

Frostating lagmannsrett avsa 28. januar 1986 dom med slik domsslutning:

«Staten ved Justisdepartementet og Sosialdepartementet tilpliktes å betale A i erstatning/oppreisning kr. 700000 - sjuhundretusen - kroner.

Beløpet forfaller til betaling 14 - fjorten - dager etter forkynnelsen av nærværende dom.»

Når det gjelder sikringstiden fra 1942 til 1947, legger lagmannsretten til grunn at siden sikringsdommen av 1942 ikke ble angrepet med rettsmidler, er bestemmelsen i tvistemålsloven §436 til hinder for at det nå kan reises erstatningskrav mot staten. Retten tar derfor ikke nærmere stilling til A's tilstand i dette tidsrom og forholdet til sinnssykelovgivningen.

For hele tidsrommet etter 1947 legger lagmannsretten til grunn at A er ulovlig holdt tilbake på institusjonene og at dette må bebreides overlegene på en slik måte at staten har et arbeidsgiveransvar. Lagmannsrettens avgjørelsesgrunner er ikke helt klare. Så vidt skjønnes, finner retten det meget tvilsomt om A overhodet har vært sinnssyk i 1947/48. Avgjørende for lagmannsretten er at det er «helt sikkert» at tilleggsvilkårene i lovene om Reitgjerdet asyl - senere Reitgjerdet sykehus - og Kriminalasylet ikke har vært oppfylt. Hvorvidt bestemmelsene her måtte oppfattes som materielle innleggelsesvilkår, fant lagmannsretten det ikke nødvendig å ta stilling til, da det i alle fall forelå forsømmelige brudd på disse bestemmelser. Heller ikke lagmannsretten kommer for øvrig inn på tilleggsvilkårene i sinnssykeloven av 1848 og i loven om psykisk helsevern av 1961. «En avgjørende forsømmelse», henholdsvis «den avgjørende feil» er videre ifølge lagmannsretten at det formelle grunnlag for A's fortsatte tilbakeholdelse i Kriminalasylet ikke ble bragt i orden i 1947, da Justisdepartementets samtykke ikke ble innhentet.

Lagmannsretten legger ved erstatningsutmålingen til grunn at A kunne vært i inntektsbringende arbeid fra og med 1951, og at inntektstapet må regnes helt frem til hans 67 år i 1986. Etter fradrag av uførepensjonen m.v. setter lagmannsretten det lidte økonomiske tap til kr. 400000. Lagmannsretten finner ikke at det er noe grunnlag for mén-erstatning, men tilkjenner kr. 300000 i erstatning for ikke-økonomisk skade. Det må her etter lagmannsrettens mening kunne skje en direkte identifikasjon mellom institusjonene - hvis overleger finnes å ha utvist grov uaktsomhet - og staten.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår ellers av byrettens og lagmannsrettens dommer. Jeg viser særlig til byrettens utførlige referat av dokumentene fra 1941 og 1942 samt journalnotatene og legeuttalelsene fra A's institusjonsopphold, som også lagmannsretten henviser til.

Sakkyndige.

Jeg har allerede nevnt de to rettspsykiatriske erklæringer som fylkeslege T. Næs og lege T. Schnitler utstedte i 1941 og 1942.

Begge erklæringer ble på vanlig måte innsendt til Den rettsmedisinske kommisjon. Nytt for Høyesterett er kommisjonens interne bemerkninger til sinnssykediagnosen. Påtegningen 8. mai 1942 av fhv. asyldirektør Hans Evensen på oversendelsesbrevet lyser:

«Noe anderledes enn før er obs. øyensynlig ikke, og det synes ikke å være noe vunnet ved å erklære ham sinnssyk, da han neppe vil bli beholdt - om mottatt - i asyl selv om han har begått ildspåsettelse. Han synes å høre mere hjemme på Opstad siden vi nu ikke har noen åndssvakeinnretning.

Får passere uten forføyning.»

Den neste påtegning - fra politilege K. J. Kristensen, lyder:

«Jeg finner det meget tvilsomt om det er berettiget å erklære obs. sinnssyk, og var han sinnssyk 2. oktober 1940 og fremdeles er det, må vel dommen av 9. november 1941 oppheves?»

De tre øvrige medlemmer av kommisjonen har bare notert «Sett» i dokumentet. Resultatet ble altså at sinnssykeerklæringen passerte uten bemerkninger eller forføyninger utad, jfr. den kongelige resolusjon av 13. november 1931 om reglement for kommisjonen §8.

I nærværende erstatningssak ble det ikke oppnevnt noen sakkyndige for byretten.

For lagmannsretten ble overlege Bjørn Gunby og spesiallege Børre Husebø oppnevnt som medisinsk sakkyndige. A nyttet videre spesialist i psykiatri, politilege Karl-Ewerth Horneman som privatengasjert sakkyndig uten oppnevnelse. Samtlige sakkyndige - som også fulgte ankeforhandlingen frem til prosedyren og i tillegg til sine skriftlige uttalelser avgav supplerende muntlige forklaringer for lagmannsretten - hadde samme mandat. De sakkyndiges konklusjoner - som er referert i lagmannsrettens dom sammen med mandatet - er i alt vesentlig sammenfallende, bortsett fra at Gunby for tidsrommet 1942 til 1947 fant at A etter en medisinsk vurdering falt inn under de vilkår som da gjaldt for innleggelse og opphold på Kriminalasylet og Reitgjerdet. Ellers var de sakkyndige samstemmige om at A ikke hadde oppfylt kriteriene for innleggelse og tilbakeholdelse, at oppholdet på de nevnte institusjoner ikke hadde vært rehabiliterende for ham, og at han ville vært arbeidsfør etter en utskrivning, eventuelt med ettervern.

I tilslutning til de medisinsk sakkyndiges arbeid samtykket lagmannsretten i at amanuensis Geirr Molde Jensen foretok en intelligensvurdering av A. Deler av hans erklæring er inntatt i lagmannsrettens dom. Ifølge Molde Jensen fungerer A intellektuelt noe under middels (uttrykt i IQ i området 80-90). Siden intelligens ifølge erklæringen er betraktet som en relativt stabil egenskap ved personligheten, medfører dette etter den sakkyndige at imbesill-diagnosen fra 1941/42 må bli å betrakte som en feildiagnose.

For Høyesterett er psykiaterne Horneman og Gunby oppnevnt som rettens sakkyndige, og de har begge avgitt skriftlige tilleggserklæringer til sine erklæringer for lagmannsretten. I sine forklaringer for Høyesterett har de utdypet punkter i erklæringene og besvart spørsmål fra partene og retten. Staten har ført psykiaterne Per Anchersen, Leo Eitinger og Bård Brekke som sakkyndige vitner. Både Anchersen og Eitinger har tidligere - de er nå pensjonister - vært formenn for Den rettsmedisinske kommisjon. Anchersen og Eitinger har avgitt en skriftlig erklæring hvor de på grunnlag av saksdokumentene har vurdert A's sinnstilstand i tidsrommet 1942-1973. Brekke har gitt en bred, generell utredning om «sinnssykdomsbegrep og psykosebegrep». Statens tre sakkyndige vitner har ellers avgitt vitneforklaringer ved bevisopptak for Oslo byrett og har meget utførlig utdypet sine synspunkter.

De rettsoppnevnte sakkyndige hadde samme mandat for Høyesterett som for lagmannsretten. Deres skriftlige tilleggserklæringer har ord for annet samme konklusjoner som de erklæringer som ble avgitt for lagmannsretten og som er referert i lagmannsrettens dom. Under sin muntlige forklaring for Høyesterett har Gunby - om jeg forstår ham rett - kommet i tvil om A kunne karakteriseres som sinnssyk i tidsrommet 1942-1947. Begge de sakkyndige har personlig undersøkt A før utstedelsen av erklæringene. De har i dag ikke funnet spor av sinnssykdom hos ham, noe som sammen med intelligenstesten tillegges vesentlig vekt ved slutningene bakover om hans tidligere sinnstilstand. Dersom journalnotatene fra hans opphold i Kriminalasylet fra 50-årene kan oppfattes som beskrivelse av sinnssykelige tilstander, mener de sakkyndige at dette bare har dreiet seg om en reaktiv og forbigående sinnssykdom, provosert av de forhold A ble utsatt for.

De sakkyndige vitner Anchersen og Eitinger konkluderer i sin skriftlige erklæring - etter at de blant annet hadde lest de tre rettspsykiatriske erklæringer som var avgitt til lagmannsretten - med at A under hele institusjonsoppholdet fra 1942 til 1973 hadde lidd av en alvorlig sinnslidelse (paranoid-hallusinatorisk psykose hos en psykisk utviklingshemmet person). Denne sinnslidelse er ifølge disse sakkyndige i sine årsaksforhold og symptomatologi av en helt annen karakter enn en akutt urotilstand med forvirring og andre bevissthetsforstyrrelser som reaksjoner på en innesperring. Jeg tilføyer at disse sakkyndige ikke personlig har undersøkt A, men at Anchersen etter å ha truffet A under byrettsbehandlingen uttaler at «Uten noen form for personlig undersøkelse kunde en dog med sikkerhet fastslå at A ikke var «imbesil» i dette ords faglige betydning i dag».

Partenes prosedyre for Høyesterett.

Staten v/Sosialdepartementet og Justisdepartementet har påanket lagmannsrettens dom i sin helhet. Anken gjelder så vel bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen.

Staten hevder at innleggelsen og tilbakeholdelsen på institusjonene har vært lovlig, idet hovedvilkåret sinnssykdom/alvorlig sinnslidelse har foreligget hele tiden sammen med ett eller flere nødvendige tilleggsvilkår. Det gjøres videre gjeldende at A er gitt adekvat behandling og at det ikke er grunnlag for erstatning og oppreisning.

Når det gjelder bedømmelsen av A's sinnstilstand, har staten henholdt seg til Anchersens og Eitingers konkrete vurdering av A's kasus og til Brekkes generelle redegjørelse for datidens oppfatning av sinnssykebegrepet. Det er understreket at erfaring fra psykiatrien i 1940- og 1950-årene er meget viktig fordi uaktsomhetspørsmålet må vurderes i relasjon til den tids viten, medisinske praksis og tidens ressurser. Graden av A's oligofreni i 1941-42 er ikke avgjørende for om det forelå sinnssykdom. Det var en helhetsvurdering av kombinasjonen oligofreni og karakteravvik, blant annet sterke forestillinger om forurettelse, som var avgjørende for sinnssykediagnosen. Hans intelligenskvotient må den gang - om den ikke var så lav som 58 - ha vært klart lavere enn i dag, og man kan ikke fra A's personlighet i dag slutte at de karakteravvik legene Næs og Schnitler samt herredsretten fant den gang, ikke har foreligget.

A's kroniske sinnssykdom står klart ut i 50-årene og fortsetter i hele interneringstiden frem til 1973. De rettsoppnevnte sakkyndige tar feil når de leser journalene slik at sinnssykelige trekk bare forelå på de tider det er angitt der, og at det ikke er foretatt egentlige kliniske undersøkelser av A. Journalene kan ikke tillegges slik «negativ troverdighet» for en tid med sterk underbemanning av leger. Forskjellige leger har i dette tidsrom ved flere anledninger uttrykkelig erklært at A er alvorlig sinnslidende, og overlegene ved institusjonene - som var anerkjente psykiatere - har på vanlig måte foretatt visitter på avdelingen flere ganger ukentlig. Det er også vist til vitneforklaringer fra flere pleiere som har hatt med A å gjøre under institusjonsoppholdene. Staten mener for øvrig at A også etter utskrivningen i 1973 har vist rester av en tidligere alvorlig sinnslidelse.

Tilleggsvilkåret om farlighet etter sinnssykeloven av 1848 §9 og lov om psykisk helsevern av 1961 §5 hevdes å ha foreligget i hvert fall frem til 1963, jfr. hans karakteravvik med forurettelsesreaksjoner kombinert med rømmelyst. Behandlingsvilkåret må videre ses på bakgrunn av den tids muligheter. Det ble opprinnelig oppfylt ved arbeidsterapien i Kriminalasylet og ved at pasienten måtte innordne seg i sosialsammenheng i asylet. Først i 1960 kom medikamentell behandling. Tilbakeholdelsen var også til beste for A selv, jfr. det tilsvarende vilkår i lov om psykisk helsevern §5 første ledd frem til lovendringen av 12. juni 1981 nr. 73. Vesentlig for vurderingen av tilleggsvilkårene er A's reaksjoner i stressede situasjoner. Han skal også ha vist motvilje mot å ta medisiner. Dette innebar at han hadde manglende mulighet for å fungere utenfor sykehuset, jfr. overlastkriteriet.

Staten har understreket det manglende ettervern den gang, og de små muligheter til å overføre pasienter fra Kriminalasylet til Reitgjerdet og fra Reitgjerdet til andre institusjoner under datidens fortvilte plassforhold.

Staten bestrider at lovbestemmelsene om Kriminalasylet og Reitgjerdet - slik lagmannsretten har vært inne på - er materielle bestemmelser og ikke bare internrettslige fordelingsregler. Det er vist til førstvoterendes bemerkninger i Høyesteretts dom av 11. oktober 1986 i l.nr. 145/1986: C mot staten v/Sosialdepartementet. I alle tilfelle oppfylte A vilkårene farlig eller særlig vanskelig frem til 1963, sml. her Erstatningsutvalgets innstilling.

Staten bestrider videre at det forelå noen saksbehandlingsfeil ved A's innleggelse på Reitgjerdet og senere Kriminalasylet i 1942-43, blant annet at det var nødvendig med en særlig farlighetserklæring.

Lagmannsretten hevdes videre å ha tatt feil når den antar at det krevdes en ny beslutning av Justisdepartementet for retensjon av A etter sikringstidens utløp i 1947. Fra da av var A alene holdt tilbake etter overlegens beslutning i medhold av sinnssykeloven.

Når det gjelder den nye anførsel for Høyesterett om brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjon - som jeg nærmere kommer til ved gjengivelsen av A's anførsler - bestrider staten at det har foreligget noe brudd på konvensjonen. Det er vist til at Justisdepartementet i brev 14. januar 1965 mente at kontrollkommisjonene fylte konvensjonens krav, se side 16 flg. i Innstillingen av 31. mars 1967 om overprøving av vedtak om tvangsinngrep etter helselovgivningen m.v., og til at domstolene kunne prøve lovligheten av en innleggelse eller nektelse av utskrivning, jfr. Forvaltningskomitéens innstilling side 66 og 398.

Hva endelig angår erstatningsgrunnlaget i en sak som denne, har staten understreket at overlegenes avgjørelser ved innleggelsen og tilbakeholdelsen av A berodde på faglige vurderinger av utpreget skjønnsmessig art. Dette hensiktsmessighetsskjønn kan domstolene ikke prøve i et erstatningssøksmål, jfr. Rt-1984-934. Om Høyesterett i dette spørsmål skulle komme til samme resultat som de rettsoppnevnte sakkyndige, gjøres subsidiært gjeldende at det likevel ikke foreligger noen feil som kan utløse et erstatningsansvar, jfr. Rt-1978-482. De ressurser man den gang hadde innen den psykiatriske omsorg, må også få betydning ved vurderingen, jfr. Rt-1970-95. Heller ikke på sentralt hold, for eksempel i Helsedirektoratet, foreligger erstatningsbetingende feil i relasjon til A.

Staten avviser også ansvar på et objektivt grunnlag etter forvaltningsrettslige synspunkter. Et slikt ansvar ville stride mot gjeldende rettstilstand når det gjelder den somatiske medisin, og også psykiatrien må ses som en del av den allmenne medisin. Det bestrides at det ut fra rettspraksis kan oppstilles noen regel om et objektivt ansvar for eventuelt ugyldige, men ikke klanderverdige handlinger på det område saken gjelder, slik som Erstatningsutvalget er inne på. Hvorvidt hovedvilkår og tilleggsvilkår etter sinnssykelovgivningen forelå, var et utpreget skjønnsmessig tema hvor det vil være faglig uenighet. Forholdene ligger derfor ikke til rette for et objektivt ansvar. Når det gjelder forståelsen av lovbestemmelsene om Kriminalasylet og Reitgjerdet, foreligger videre langvarig forvaltningspraksis for at dette er internrettslige fordelingsregler.

Hva så angår spørsmålet om A's eventuelle økonomiske tap, hevder staten at A inntil medisineringen tok til i 1960, ikke ville hatt mulighet for noe inntektsgivende arbeid utenfor institusjon. Hadde han blitt utskrevet i 1961, ville han måttet leve av uføretrygden. I en viss utstrekning kunne han nok hatt inntekter ved strøjobber, men ikke slik at det betinger noen erstatning. Under ingen omstendighet kan det måles erstatning for inntektstap etter utskrivningen i 1973.

Etter statens mening er det ingen hjemmel for å tilkjenne A erstatning for ikke-økonomisk tap. Slikt ansvar kan ikke pålegges staten som arbeidsgiver, og lagmannsrettens begrunnelse om et organansvar for overlegene er ikke rettslig holdbar. Under enhver omstendighet er det ikke utvist grov uaktsomhet i saken.

Staten v/Sosialdepartementet og Justisdepartementet har nedlagt slik påstand:

«Staten v/Sosialdepartementet og Justisdepartementet frifinnes.»

A har i resultatet henholdt seg til lagmannsrettens dom, og han kan også i det vesentlige slutte seg til dens begrunnelse. Dog er han enig med staten i at lagmannsrettens begrunnelse for ikke å tilkjenne erstatning for årene 1942-47 - en begrunnelse jeg senere kommer tilbake til - ikke er rettslig holdbar. Han mener imidlertid at disse år også uten motanke må regnes med når man skal vurdere lagmannsrettens erstatningsutmåling, noe staten ikke har reist noen prosessuelle innsigelser mot.

A hevder at hovedvilkåret sinnssykdom ikke forelå i 1942, og at han heller ikke under institusjonsoppholdene har hatt en kronisk sinnssykdom. Dersom det under oppholdene har foreligget episoder av sinnssykelig art, hadde disse sin hovedsakelige årsak i interneringen og gav ikke adgang til tilbakeholdelse i Kriminalasylet eller på Reitgjerdet. A henholder seg her til vurderingene fra de tre psykiatere som har undersøkt ham personlig, Horneman, Husebø og Gunby, og til intelligensvurderingen fra Molde Jensen. At A ikke var sinnssyk i 1942, hevdes også å ha støtte i de interne bemerkninger fra Den rettsmedisinske kommisjon og i Justisdepartementets interne saksbehandlingsnotat ved overføringen til Kriminalasylet.

A forstår lagmannsrettens dom slik at dens hovedbegrunnelse for ansvar for staten er den manglende etterprøving av om lovvilkårene for tilbakeholdelse har vært til stede. Etter hans mening er det ved innleggelsen i 1942 og senere på institusjonene ikke foretatt skikkelige og holdbare undersøkelser av ham, som har kunnet danne grunnlag for beslutningene om tilbakeholdelse. Når det gjelder den rettspsykiatriske erklæring som ble avgitt til rettssaken i 1942, gav premissene ikke grunnlag for konklusjonen. At han skulle være imbesill, måtte man ved å se ham forstå var galt, og dermed falt diagnosen. Mulige karakteravvik var ikke av en slik tyngde at de bar en sinnssykediagnose.

Heller ikke tilleggsvilkårene etter de benyttede lovbestemmelser har noen gang foreligget. A bestrider at han har oppfylt farlighetsvilkåret. Han er ikke gitt noen behandling på institusjonene bortsett fra medikamentbruk etter 1960, som i tilfelle kunne skjedd utenfor institusjon. Institusjonsoppholdet var klart antiterapeutisk. Det har aldri vært fare for at han ville lide overlast under frihet. Hva spesielt angår bestemmelsene i lovene om Kriminalasylet og Reitgjerdet, mener A at det her oppstilles materielle vilkår for innleggelse på disse steder. Disse vilkår har aldri vært til stede for A. Han har aldri vært særlig farlig eller særlig vanskelig. Rømningene var uttrykk for frihetslengsel. Den engstelse familien B følte, var ikke tilstrekkelig grunnlag for tilbakeholdelse. Under enhver omstendighet skulle A på et tidlig tidspunkt vært ført tilbake fra Kriminalasylet til Reitgjerdet, noe som ville ha ledet til en tidligere utskrivning.

Etter A's mening ble det begått alvorlige feil ved behandlingen av hans sak i 1942. Med den tvil det var om sinnssykediagnosen i Den rettsmedisinske kommisjon, pliktet kommisjonen å henlede påtalemyndighetens og rettens oppmerksomhet på saken, jfr. reglement av 13. november 1931 §8 annet ledd. Tutorerklæringen fra politimesteren, som fulgte innleggelsespapirene til Reitgjerdet asyl, viste foruten til daværende sinnssykelovs §10 også til §1 i kgl. res. av 11. september 1925. Denne henvisning gikk etter A's mening på resolusjonen av denne dag om forvaring av farlige sinnssyke, som bestemte at det skulle innhentes en egen erklæring fra sakkyndig om i hvilke tilfelle en sinnssyk måtte behandles som farlig, jfr. resolusjonens §1. Erklæringen måtte fornyes hvert år, jfr. §5. Disse bestemmelser om farlighetserklæringer var etter A's mening vesentlige rettssikkerhetsgarantier mot at en sinnssyk lovovertreder ble innlagt eller tilbakeholdt i asyl uten at farlighet forelå. At bruken av slike erklæringer etter hvert gikk ut av praksis, kunne ikke oppheve lovpåbudet. Ingen slik erklæring ble innhentet for A, noe som ble oversett både av Justisdepartementet og den felles overlege på Kriminalasylet og Reitgjerdet. Det fremgår videre av det interne notat i Justisdepartementet ved behandlingen av innleggelsessaken på Kriminalasylet våren 1943, at vedkommende saksbehandler var overrasket over sinnssykediagnosen. Dette - sammen med den manglende farlighetserklæring - medførte etter A's mening at Justisdepartementet pliktet å ta opp diagnosen til ny prøving og i hvert fall øve etterkontroll med om sinnssykdom og farlighet virkelig forelå i hele sikringstiden.

Ved innleggelsen på Reitgjerdet sykehus pliktet overlegen selvstendig å prøve om innleggelsesvilkårene forelå. Han kunne ikke bare henholde seg til sikringsdommen, jfr. Rt-1984-1175. Senere måtte vilkårene for tilbakeholdelse prøves kontinuerlig. Det er ikke spor av slike vurderinger i journalen, ingen klinisk vurdering og etterprøving av de opprinnelige diagnoser. Den manglende dokumentasjon av om loven vilkår forelå, må i alle tilfelle gå ut over staten. Det erkjennes at det ikke var påkrevd med noe nytt vedtak fra Justisdepartementet for å beholde A i asylet etter sikringstidens utløp i 1947 forutsatt at vilkårene for tilbakeholdelse ellers forelå. Men utløpet av sikringstiden var en oppfordring til en særlig vurdering av A. At det ikke ble foretatt, fremgår klart av overlege Lundhs brev til Justisdepartementet, hvor A blant annet på uforklart grunnlag karakteriseres som «dypt imbecil».

A konkluderer med at tilbakeholdelsen i hele tidsrommet har vært rettsstridig og medfører erstatningsansvar på et uaktsomhetsgrunnlag. Ansvarsbetingende forhold har ikke bare vært utvist av overlegene på Kriminalasylet og Reitgjerdet, men også av ansatte i Justisdepartementet, Helsedirektoratet og Sosialdepartementet. Myndighetene må nemlig bebreides for at det tok så lang tid å avvikle de uverdige forhold på Kriminalasylet og Reitgjerdet. Også manglende og inadekvat behandling leder til ansvar. Siden det er tale om uaktsomme forhold, er staten erstatningsansvarlig som arbeidsgiver. Men erstatningsansvaret kan etter A's mening også bygges på et objektivt grunnlag. Det må være unødvendig å påvise subjektivt tilregnelige feil når det, som her, er tale om integritetskrenkelser i form av frihetsberøvelse i 31 år. Det er blant annet vist til Erstatningsutvalget side 35-36.

For Høyesterett er det som nytt erstatningsgrunnlag også anført at A helt fram til tvistemålsloven kapittel 33 ble satt i kraft 1. januar 1970, har vært avskåret fra rettslig prøvelse av tilbakeholdelsen til tross for at Norge hadde forpliktet seg til å innføre en slik prøvingsadgang fra 3. september 1953. Det er vist til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon art 5 punkt (4), som ble satt i kraft sistnevnte dato. Det vises om denne bestemmelse til Rt-1984-1175 flg. A hevder at hadde han fått sin sak opp for retten, ville han utvilsomt ha blitt utskrevet på et langt tidligere tidspunkt. Når han endelig ble utskrevet i 1973, mener A det skyldes det søksmål han da hadde reist.

A ville uten institusjonsoppholdet hele tiden hatt sin arbeidsevne i behold. Hensikten med uføretrygden fra 1961 har for institusjonene vært å sikre ham lommepenger. Oppholdet har også ødelagt A's arbeidsevne etter utskrivningen.

Når det gjelder oppreisningsspørsmålet, har A vist til lagmannsrettens begrunnelse. Kravet om mén-erstatning er frafalt for Høyesterett.

A har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.»

Jeg tilføyer at foruten de 3 sakkyndige vitner som er nevnt, er det for Høyesterett fremlagt bevisopptak for to nye andre vitner. Det er også fremlagt en del nye dokumenter. Når det gjelder partenes påstander, bemerker jeg at A har hatt fri sakførsel for alle instanser. *

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter. Mitt resultat ligger mellom det lagmannsretten og byretten kom til.

Saken reiser vanskelige spørsmål av så vel faktisk som rettslig art. Det dreier seg om til dels meget gamle forhold og bedømmelse av medisinske vurderinger på et område med betydelig rom for subjektive skjønn. De oppnevnte sakkyndige både for lagmannsrett og for Høyesterett er i sine vurderinger og konklusjoner blitt sterkt imøtegått av de sakkyndige vitner staten har ført. Det sier seg selv at det volder en domstol store vanskeligheter å måtte skifte sol og vind mellom anerkjente fagkyndige på et område som dette. Det må også - som understreket av staten - heller ikke tapes av syne at saken må avgjøres på bakgrunn av den tids ressurser og medisinske oppfatninger. Ut fra den tragiske skjebne som er blitt A til del, kan det være lett å henfalle til en etterpåklokskap som overser dette.

Utgangspunktet i saken er at den sinnssykediagnose som de sakkyndige i sikringssaken i 1942 kom frem til, bygger på en kombinasjon av A's psykiske utviklingshemning og avvik på det karakter- og følelsesmessige område. Hans utviklingshemning - oligofreni - som av de sakkyndige den gang ble knyttet til en intelligenskvotient på 58 tilsvarende 9-årstrinnet, tilfredsstilte heller ikke da alene kravet til en sinnssykeerklæring. Se således sirkulærbrev av 16. august 1935 fra Sosialdepartementet, hvor de større grader av åndssvakhet regnes som sinnssykdom med grense ved en intelligensalder på ca 8 år.

Som tidligere nevnt ble det i forbindelse med lagmannsrettsbehandlingen foretatt en grundig intelligenstesting av A med den konklusjon at han i dag intellektuelt fungerer noe under middels (uttrykt i IQ i området 80-90). Vedkommende psykolog har understreket at siden intelligens er å betrakte som en relativt stabil egenskap ved personligheten, må imbesilldiagnosen fra 1942 bli å betrakte som en feildiagnose. Det er så vidt jeg skjønner alle sakkyndige i dag enige om, og også om at selv en intelligenskvotient på 58 i 1942 ikke skulle medført klassifikasjonen imbesill, men debil. Men det er uenighet mellom de sakkyndige om hvor langt man fra dagens intelligenstest kan trekke slutninger om A's evnenivå i 1942. Det er fra statens sakkyndige vitner pekt på at A i det forløpne tidsrom nok har undergått en betydelig modning og også læring. På den annen side mener så vidt jeg forstår Horneman, at det blant annet også på grunnlag av komparentopplysninger i dag fra A's bror og søster er berettiget å slutte at han også den gang fungerte bare noe under middels.

At det i 1942 må ha foreligget utviklingshemning i betydelig grad, tilsies imidlertid etter min mening både av A's skoleresultater og av hans lærerinnes og hans fars vitneprov den gang. Begge vitneprov er inntatt i den rettspsykiatriske erklæring 2. september 1941. Faren uttalte blant annet om A:

«Han har meget dårlige evner og er litt anderledes enn andre. Jeg har forstått at han ikke har fullt herredømme over seg selv, og ikke resonnerer over følgene av det han gjør.»

I forhold til en sinnssykediagnose må det være avgjørende at man i hvert fall frem til 60-årene så vidt skjønnes også oppfattet sinker og debile som sinnssyke dersom de i tillegg hadde andre vesentlige psykiske avvik. Jeg viser her til vitneforklaringen fra Brekke, hvoretter også slike personer kunne gis diagnosen psykosis ex imbecilitate. En annen sak er at klassifikasjonen imbesill i innleggelsesdokumentene, som var feilaktig også i forhold til den intelligenskvotient som var satt, burde vært et varsel for sykehuset om oppfølging av pasienten, noe jeg kommer tilbake til.

Det neste spørsmål blir så hvilke avvik A må ha frembudt på det karakter- og følelsesmessige område i 1941/42. Under prosedyren for Høyesterett er det fra hans side særlig fremhevet at brannstiftelsen i 1940 - som A for øvrig fortsatt benekter å ha foretatt - i seg selv ikke er noe nødvendig tegn på karakteravvik. Gården til B hadde tidligere tilhørt slekten A, og brannstiftelsen kunne da være begrunnet i et hevnmotiv av ikke-sinnsykelig karakter. I sin muntlige forklaring for Høyesterett har Horneman understreket dette og karakterisert ildspåsettelsen som en impulshandling. Det er anført at de sakkyndige i 1941/42 derfor har kommet galt av sted fordi de alene har bygd på brannstiftelsen. Nå fremgår det siste etter min mening ikke av den rettspsykiatriske tilleggserklæring av 29. april 1942. A's handling knyttet seg etter hans egen forklaring til andre forurettelser - av svært bagatellmessig art - fra B's side. Det må innrømmes at tilleggserklæringen etter våre dagers mål er tynn. Jeg finner det imidlertid vanskelig å løsrive erklæringen fra selve sikringssaken, hvor herredsretten etter en omfattende vitneførsel og etter å ha hørt fylkeslege Næs, konkluderer med at A ved forskjellige andre anledninger hadde lagt for dagen «en utøylet hevngjerrighet og fullstendig mangel på beherskelse».

Etter min mening må det også veie tungt ved bevisbedømmelsen her at byretten i 1941 for denne førstegangsforbryter fant det påkrevd å innhente rettspsykiatrisk erklæring i forbindelse med tiltalen for relativt bagatellmessige tyverier. Det kan neppe utlegges på annen måte enn at A da frembød betydelige avvik fra det normale i evner eller karakter eller i begge deler.

Endelig viser jeg til at sinnssykeerklæringen ble godtatt av Den rettsmedisinske kommisjon. Den tvil som her gjorde seg gjeldende i de interne dokumenter, og som jeg har referert i det foregående, viser at man i dette tilfelle stod overfor et grensetilfelle. Men hadde kommisjonen funnet at premissene ikke bar erklæringen, var det kommisjonens plikt å gjøre påtalemyndigheten og retten oppmerksom på en slik vesentlig mangel, jfr. reglement for Den rettsmedisinske kommisjon i kgl. res. av 13. november 1931 §8. Noen saksbehandlingsfeil ved at erklæringen tross tvilen ble akseptert - slik som A nå hevder - kan ikke ses å foreligge. Den omstendighet at kommisjonen fikk opplyst at A var «en imbesill person», innebar imidlertid at diagnosen kunne være mer usikker enn kommisjonen var klar over.

Når man i tillegg tar hensyn til at diagnosen i dette tilfelle gir rom for subjektive skjønn, kan jeg ikke se at man i dag kan underkjenne sinnssykediagnosen fra 1942 som objektivt uriktig. Som allerede nevnt har også den sakkyndige Gunby - slik jeg oppfatter ham - vært i tvil på dette punkt. Den sakkyndige Horneman har både for lagmannsrett og Høyesterett fastholdt at sinnssykediagnosen i 1942 må være uriktig, mens de sakkyndige vitner Anchersen og Eitinger - men da alene på grunnlag av dokumentene - hevder det motsatte.

Jeg går så over til innleggelsen på Reitgjerdet asyl i 1942.

Selve sikringsdommen var ikke tilstrekkelig grunnlag for innleggelsen. Overlegen ved Reitgjerdet pliktet også å undersøke om de materielle vilkår for innleggelse og retensjon i psykiatrisk sykehus etter sinnssykelovgivningen var tilfredsstilt. Dette følger nå av avgjørelsen i Rt-1984-1175, som jeg antar må ses som uttrykk for rettstilstanden også tidligere. Dette forhold er oversett av lagmannsretten, som har frifunnet staten for A's erstatningskrav for tidsrommet 1942-47 på det grunnlag at selve sikringsdommen ikke har vært angrepet, jfr. tvistemålsloven §436. Partene er enige om at dette er et uriktig avgjørelsesgrunnlag, som heller ikke ble påberopt for lagmannsretten.

At A, etter den bevisbedømmelse jeg har foretatt, på dette tidspunkt oppfylte vilkårene for innleggelse på dette sted, må imidlertid være utvilsomt. Han var med rette erklært sinnssyk, og hadde foretatt en brannstiftelse med innebrenning av mange husdyr og tap av meget betydelige verdier. Han var karakterisert som utøylet hevngjerrig og med fullstendig mangel på beherskelse. I tillegg hadde han rømt fra sin politivakt under rettssaken. Jeg viser til lov om Reitgjerdet asyl av 7. juli 1922 nr. 8 §1, hvoretter asylet var bestemt til å oppta «særlig vanskelige og farlige sinnssyke, som ikke anses egnet til behandling i almindelige sinnssykeasyler». Medisinaldirektøren gav da også samtykke til innleggelsen. Hvorvidt «Reitgjerdet-vilkårene» måtte anses som materielle bestemmelser eller interne fordelingsregler, er med andre ord på dette tidspunkt uten rettslig interesse.

A har imidlertid med stor styrke gjort gjeldende at det knytter seg en alvorlig saksbehandlingsfeil til innleggelsen, nemlig at det ikke ble innhentet såkalt farlighetserklæring. Så vidt skjønnes mener han at dette også var et materielt vilkår for innleggelse og tilbakeholdelse på et farlighetsgrunnlag. Jeg kan ikke se at anførselen kan føre frem.

Ved kgl. res. av 7. november 1908 fikk vi de første generelle bestemmelser om forvaringen av farlige sinnssyke. Her var det i §1 bestemt at dersom en sinnssyk hadde forøvd visse alvorlige forbrytelser - herunder blant annet ildspåsettelse - skulle politiet innhente sakkyndig erklæring om vedkommende var farlig for den offentlige sikkerhet. Bestemmelsene ble så vidt ses fastsatt med hjemmel alene i Kongens alminnelige forvaltningsmyndighet, og hadde etter det jeg kan forstå utelukkende til formål å gi regler for politiets forvaring av farlige sinnssyke. Av interesse i denne forbindelse er for øvrig at man den gang ikke hadde mulighet for å reise en ren sikringssak mot en sinnssyk, jfr. endringen i straffeloven §39 ved lov av 22. februar 1929 nr. 5.

Den nevnte resolusjon ble avløst av en ny resolusjon av 11. september 1925, uten at jeg kan se at det dermed skjedde noe av interesse for det spørsmål jeg her beskjeftiger meg med. Når det gjelder innleggelse i sinnssykeasyl, viser begge resolusjoner bare til den alminnelige regel i sinnssykeloven av 1848 §10, eller til henholdsvis Justisdepartementet, eller Sosialdepartementet og Justisdepartementet, når det gjelder internering i Kriminalasylet, jfr. resolusjonens §9 og §10. Noen utbygging av systemet etter sinnssykelovgivningen kan jeg således ikke se har vært tilsiktet. Dette tilsies også av reelle grunner. Hvorvidt tilleggsvilkårene forelå for inntak av en sinnssyk i et asyl, ville det jo i alle tilfelle være opp til asylets overlege å vurdere. Det er også på det rene at farlighetserklæringer etter hvert gikk ut av bruk, og blant klientellet ved Kriminalasylet i 50-årene var det bare noen som det hadde vært utferdiget farlighetserklæring for. Det beror ellers på en misforståelse når A i politimesterens tutorerklæring av 24. oktober 1942 mener å finne en henvisning ikke bare til daværende sinnssykelovs §10, men også til farlighetsforskriftenes §1. Misforståelsen skyldes at det den 11. september 1925 ble utferdiget også en annen kongelig resolusjon. Denne gjaldt forskrifter om politiets oppgaver i forhold til sinnssykeloven §10, og det er åpenbart denne politimesteren siktet til.

I den journal som ble opprettet for A ved innleggelsen i Reitgjerdet 26. oktober 1942, ble diagnosen angitt til «Psykosis ex imbecillitate IQ 58». Lege Einar Bøe har frem til overføringen i Kriminalasylet 23. januar 1943 gjort enkelte notater om A i dette tidsrom. I det eneste notat som uttrykkelig beskriver A's sinnstilstand - notat av 3. november 1942 - heter det:

«. . . Uten om sin imbecillitet frembyr han ft. ingen psykotiske symptomer. Han må betraktes som en temmelig lavtstående imbecil person med mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner, men med samtidig så sterke defekter i karakter og viljesliv (kritikkløshet, nedsatt dømmekraft, så å si blottet for hemninger og motforestillinger osv.) at han ikke socialt kan innordne seg i samfundet . . .»

Den 16. januar 1943 rømte A fra Reitgjerdet, og ble, etter å være fakket 22. samme måned, den påfølgende dag overført til Kriminalasylet. Samme dag utferdiget lege Einar Bøe sinnssykeattest for ham etter en personlig undersøkelse.

Denne overføringen måtte godkjennes av Justisdepartementet. I departementets interne bemerkninger skriver førstehåndsbehandleren blant annet: «Domf. er visselig en farlig mann, men at han skal være sinnssyk overrasket meg etter gjennomsyn av aktene.» A hevder at det var en saksbehandlingsfeil av Justisdepartementet at man ikke under disse omstendigheter tok opp med Den rettsmedisinske kommisjon om sinnssykdom forelå. Jeg finner det åpenbart at denne anførsel ikke kan føre frem. Likeledes finner jeg det på dette tidspunkt helt klart at A faktisk måtte anses som særlig farlig og særlig vanskelig, jfr. de såkalte Kriminalasylvilkårene etter lov av 30. april 1898 nr. 2.

Også i Kriminalasylets journal er det under diagnose anført «Psykosis ex imbecillitate IQ 58», som ble stående uendret inntil A ble tilbakeført til Reitgjerdet 28. januar 1963.

Jeg finner det naturlig for min etterfølgende drøftelse å dele institusjonsoppholdene i to tidsrom. Først ser jeg på A's opphold frem til 1950.

I dette tidsrom er legejournalen meget mangelfull, og noen egne avdelingsrapporter foreligger ikke fra Kriminalasylet. Det er gjort ett notat for hvert av årene 1943, 1944, 1946 og 1949, for de øvrige år mangler journaltilførsler. Av det korte notat for 1943 fremgår at A «er ikke voldsom, virker meget enfoldig, men frembyr ikke psykotiske trekk». I 1944 heter det at tilstanden er uforandret. Notatet for 1946 er referat av en rapport fra politimesteren i Trondheim, hvor det opplyses at B - altså eieren av den gård A hadde påtent - hadde hørt at A's foreldre hadde blitt forespurt om de kunne ta sønnen tilbake når sikringstiden var omme. Dette hadde gjort henne meget engstelig, fordi hun ikke var i tvil om at A ville tenne på på nytt. I 1949 er det alene referert et brev A hadde skrevet til moren. Med den reservasjon at jeg her bygger på en ren legmannsbetraktning, synes jeg dette brevet sier så meget om A's evner og sinnstilstand på dette tidspunkt at jeg refererer det:

«Men du vet at en for ta sig sammen å være så tålmodig som det kan gå an. Ikke bare i det som jeg her har nevnt, men på alle vis må jeg ta mig sammen. Jeg føler mig bedre nu enn hvad jeg gjorde før. Så da må en si at det går den rette veien som det heter. Og da må vel alt sammen ordne sig igjen. Vi må håpe det beste. Jeg har lovt at det ikke skal gjenta sig det som jeg gjorde før når jeg var ute. Så da kommer nok ingen til å angre på om jeg fikk en sjanse. Jeg kommer ikke til å overtre loven i nogen rettning. Da behøver ingen å være redd for å slippe mig ut. Kjærlig hilsen din sønn A.»

Det ble oversett av Kriminalasylet at sikringstiden utløp i 1947, slik at det ikke ble sendt melding til Justisdepartementet henimot utløpet i samsvar med forskriftene om sikringsmidler mot sinnssyke i henhold til straffeloven §39, av 27. januar 1930 punkt 3. Etter denne bestemmelse skulle asylets direktør senest ett år etter innleggelsen gjennom kontrollkommisjonen sendt Justisdepartementet melding om A's tilstand. Hvorvidt det siste er gjort, kan det i dag ikke gis opplysning om. Hensikten med meddelelse før utløpstiden var imidlertid alene at Justisdepartementet kunne overveie om det var grunn til å søke sikringen forlenget. Noe eget samtykke fra Justisdepartementet til å beholde den sikrede i asylet også etter sikringstidens utløp var, slik jeg ser det, ikke påkrevd. Dette ville helt bero på om overlegen fant at vilkårene for tilbakeholdelse etter sinnssykelovgivningen fortsatt forelå, herunder om det var nødvendig å ha vedkommende på Kriminalasylet. Lagmannsretten synes her å ha hatt en annen - og etter min mening uriktig - forståelse av lovreglene.

Den 8. juni 1948 skriver så overlege Lundh til Justisdepartementet og beklager at man har oversett sikringstidens utløp og ikke sendt melding som nevnt. Brevet konkluderer med at A etter overlegens mening fortsatt bør bli på Kriminalasylet «om end det kan tenkes etter en tid å forsøke ham igjen i Reitgjerdet for eventuell senere anbringelse i sykehusets privatpleie». Ellers heter det i brevet om A's tilstand:

«Han er en dypt imbecil med uttalt kritikkløshet og mangel på dømmekraft som gang på gang har medført at han har begått tyverier når anledning byr seg.

Her i Kriminalasylet har man ikke merket noe til hans tyvagtighet, men en tid var han i stadig krangel med medpasienter. Dette har siste tid vært noe bedre, men han er nærtagende og blir lett fornærmet og holder seg mest for seg selv, også i arbeide.

Han leser meget i bibelen og har en del forskruede religiøse forestillinger, men fremkommer ikke til daglig med tydelige vrangforestillinger.»

Lagmannsretten synes å tillegge det atskillig vekt for avgjørelsen at brevet ikke kom til departementet. Etter min mening er dette intet poeng i saken.

Når jeg så skal kommentere det tidsrom av A's opphold på Kriminalasylet som jeg her har trukket fram - det vil si fra 1943 til 1950 - er det flere forhold som slår meg.

For det første er det forbausende at overlege Lundh i 1948 klassifiserer A som «dypt imbecil», og at man gjennom årene ikke synes å ha reagert på den lave intelligenskvotient som A er gitt i journalen. Med det vi vet i dag, og jeg viser også til A's brev til moren i 1949, kommer jeg ikke utenom at dette må ha vært en underkjennelse av A's evnenivå. På bakgrunn av Den rettsmedisinske kommisjons interne notater i 1942, har jeg tidligere sluttet at fagkyndige den gang allerede på grunnlag av saksdokumentene fant at A befant seg i et grenseområde for en sinnssykediagnose. Det er etter det opplyste ikke grunn til å tvile på at Kriminalasylets ansvarlige - som samtidig var overlege ved Reitgjerdet - og de øvrige leger der faglig sett var kvalifiserte. Det skulle derfor etter min mening ha ligget i kortene at A's sinnstilstand og oppførsel burde observeres særlig nøye for å se om han fremdeles fylte vilkårene for tilbakeholdelse. I journalene finner man ikke spor av dette og av at sinnssykdom fortsatt er konstatert. Riktignok var reglene om journalføringen den gang meget lempelige, jfr. sinnssykeloven av 1848 §5, og legenes arbeidssituasjon må ha vært ytterst vanskelig. Men noe burde det vært mulig å få innført. Overlegens bemerkninger i brevet den 8. juni 1948 om at A «fremkommer ikke til daglig med tydelige vrangforestillinger», er tvetydig. Den henvendelse B foretok i 1946, tyder for øvrig på at Kriminalasylet overveide å utskrive A allerede i 1947.

Det foreligger for Høyesterett også vitneforklaringer fra tre pleiere som har hatt med A å gjøre både på Kriminalasylet og Reitgjerdet. De bekrefter at A var en snill, arbeidsom og grei pasient, men beskriver også hallusinasjoner, forgiftningsangst m.v. Hensett til det lange tidsrom det her er tale om, er det uklart om disse opplysninger også gjelder interneringen før 1950.

Fra 1950 av skjer det etter journalnotatene på Kriminalasylet - som nå blir fyldigere - en tydelig forandring med A. Han har sinnetokter, hallusinasjoner, forgiftningsangst, forfølgelsesforestillinger m.v. Dette fortsetter til han fra 1960 av begynner med farmakologisk behandling. Fra da av ble han betydelig forandret, men også etter tilbakeføringen til Reitgjerdet i 1963 - hvor journalene nå også omfatter avdelingsrapporter - har han vanskelige perioder. Da A i 1973 begjærte seg utskrevet, uttalte Reitgjerdets overlege i brevet til kontrollkommisjonen at A var «intellektuelt tilbakestående» og at han i de første år på Reitgjerdet - det vil si fra 1963 - hadde forvirringsperioder, men at tilstanden hadde bedret seg i senere år. Det heter videre at A ikke har noen innsikt i sin tilstand, må være under kontinuerlig kontroll og bruke medikamenter. Det konkluderes med at utskrivning frarådes, da han ellers vil komme til å lide overlast og «likeledes være til alvorlig fare for andre».

Ved overføringen til Ringvål i november 1973 utferdiget en av Reitgjerdets leger innleggelsesbegjæring, hvor det heter at A etter en personlig undersøkelse ble funnet å ha en alvorlig sinnslidelse. Overlegen på Ringvål uttaler i sin epikrise 28. mai 1974 at A der ikke hadde frembudt direkte psykotiske symptomer. Han fant det rimelig å opprettholde den siste diagnose fra Reitgjerdet: «Psychosis e morbis cerebri aliis. Oligofreni 293.6». Dette var en diagnose som etter den nye diagnoseliste fra januar 1969 avløste den tidligere diagnose «psychosis ex imbecillitate», uten at det dermed skjedde noen realitetsendring.

Den siste diagnose for A i saken er fra Rotvoll. Her fant legen i brev 5. mars 1975 det vanskelig å opprettholde den sistnevnte diagnose, og rubriserte A under diagnosen Residualschizofreni. Ingen av de sakkyndige leger for Høyesterett har sluttet seg til denne diagnose.

Jeg vender så tilbake til de sakkyndiges vurderinger av A's sinnstilstand m.v. under institusjonsoppholdene.

Den rettsoppnevnte sakkyndige Karl Ewert Horneman fastholder at A ikke har lidd av en sammenhengende, vedvarende og selvstendig sinnssykdom. Horneman finner beskrivelsene i journalene m.v. fra 1950 av så mangelfulle og usikre at de ikke kan gi noe sikkert grunnlag for en diagnose. Men dersom tilstandene har vært sinnssykelige, har det etter hans mening dreiet seg om en reaktiv og forbigående sinnssykdom provosert av de forhold A ble utsatt for. Horneman har ellers understreket at når de rettsoppnevnte sakkyndige er kommet til et annet resultat enn statens sakkyndige vitner, er hovedgrunnen at de har hatt mulighet for å undersøke A og da ikke har kunnet finne spor av tidligere sinnssykdom hos ham.

Den rettsoppnevnte sakkyndige Bjørn Gunby har, slik jeg oppfatter ham, vært mer forbeholden når det gjelder vurderingen av A's mentale tilstand ved innleggelsen og tilbakeholdelsen i sikringstiden, det vil si fra 1942 til 1947. Men også han er kommet til at de tilstander man har observert hos A etter denne tid, er kortvarige psykotiske episoder i sammenheng med at han var innesperret og følte seg urettmessig tilbakeholdt, kombinert med maktesløshet. Episodene må etter Gunbys mening snarere betraktes på linje med fengselspsykoser. Noen kronisk sinnssykdom har ikke foreligget.

Statens sakkyndige vitner Per Anchersen og Leo Eitinger har etter gjennomgang av alle sakens dokumenter et annet syn. Etter deres mening - som er utdypet i utførlige vitneforklaringer - har A i hele interneringstiden vært sinnssyk og oppfylt vilkårene for innleggelse. De uttaler blant annet:

«En slik paranoid-hallucinatorisk psykose hvis symptombillede er helt anderledes enn den akutte «fengselspsykose» med forvirring og bevissthetsforstyrrelser som man kan se ved innesperrende isolasjon, antas i overveiende grad å bero på konstitusjonelle predisposisjoner . . . En spissfindig diskusjon om A's intelligenskvotient i 1941 er av mindre interesse i forhold til å kunne fastslå at A var psykisk utviklingshemmet med et relativt lavt psykososialt funksjonsnivå. Dette siste var vel utslagsgivende for sinnssykdoms-diagnosen.»

Eitinger uttaler at det innen psykiatriske institusjoner i 40- og 50-årene ikke var noe ekstraordinært ved A's tilfelle, og at man også i dag etter all sannsynlighet ville kommet til samme diagnose. Så vidt skjønnes mener disse sakkyndige at alene en undersøkelse av A's nåværende tilstand neppe kan tilføre ny viten om hans tilstand for 40 år siden. Også en langvarig sinnslidelse er helbredelig.

Jeg finner bevisbedømmelsen særdeles vanskelig. Det skyldes ikke bare at grunnlagsmaterialet dels er meget spinkelt og at de fagkyndige har ulike syn. Jeg har også inntrykk av at selve forståelsen av sinnssykebegrepet og også innholdet av nødvendige tilleggsvilkår for tvangsmessig innleggelse og tilbakeholdelse i psykiatrisk sykehus, i praksis har undergått forandringer i den lange tid som har gått. Man synes i dag å ha et noe annet og strengere syn på disse spørsmål. Det gjelder selv om man med loven om psykisk helsevern av 1961 etter motivene ikke mente å foreta noen realitetsendringer i så måte. En slik endring i praksis kan blant annet skyldes at det inntil 1960-årene ikke fantes noen adekvat medikamentell behandling av sinnslidende, slik at innleggelse og opphold i psykiatrisk sykehus i større grad var påkrevd for å beskytte vedkommende selv og samfunnet mot uønskede utslag av sykdommen. Den store ressursmangel innen den psykiatriske omsorg - som ikke minst gjorde seg gjeldende i Trøndelagsområdet og overfor «besværlige» pasienter - medførte utvilsomt også at et institusjonsopphold måtte vedvare fordi man ikke hadde mulighet for overføring til og behandling annetsteds. Jeg kan til det siste vise til bemerkningene i Høyesteretts sak l.nr. 145/1986: C mot staten v/Sosialdepartementet. ( Rt-1986-1046).

Jeg er kommet til at A's tilbakeholdelse på Reitgjerdet og senere Kriminalasylet i hvert fall under sikringstiden ikke har vært urettmessig. Som jeg tidligere er blitt stående ved, var selve innleggelsene rettmessige. De forhold som hadde bevirket disse, krevde utvilsomt også tilbakeholdelse av A i atskillig tid for den vanlige «kur og pleie» som ellers var gjengs på alle psykiatriske sykehus på den tid og som vern mot gjentakelsesfaren for alvorlige kriminelle handlinger. Ikke minst måtte en observasjon av A's psykiske tilstand og eventuelle utvikling kreve atskillig tid. På det sistnevnte område er det imidlertid vanskelig å forstå hvorfor man ikke fra Kriminalasylets side - etter hvert som tiden gikk - reviderte synet på hans evnemessige nivå. Da måtte det også reises spørsmål om ikke dette ville få betydning i den helhetsvurdering som jevnlig skulle finne sted av om tilbakeholdelsesvilkårene forelå. Ikke minst utløpet av sikringstiden kalte på en ny og grundig overveielse. Her må noe ha sviktet, selv om det må has for øye at man stod overfor en vanskelig og meget skjønnsmessig vurdering, hvor evnenivået i seg selv ikke var utslagsgivende for avgjørelsen. Det er ved bevisvurderingen vanskelig å fri seg fra inntrykket av at de i og for seg forståelige henvendelsene fra B om engstelse for A, sterkt må ha influert på tilbakeholdelsen.

Hadde man den gang foretatt en inngående vurdering, mener jeg at A i hvert fall en eller annen gang mot slutten av 1940-årene skulle vært skrevet ut og gitt sin frihet som ikke-sinnssyk. Jeg finner således her å måtte slutte meg til det syn de rettsoppnevnte sakkyndige har gjort gjeldende, nemlig at det sykdomsbilde man senere fant hos A, var en reaktiv og forbigående sinnssykdom forårsaket av selve institusjonsoppholdet. Jeg finner også støtte for en slik antakelse i opplysningene om de forhold A i årevis levde under i Kriminalasylet, og i opplysningene om hans iherdige, men forgjeves forsøk på å bli vurdert for utskrivning. Hvorvidt A først skulle ha blitt tilbakeført til Reitgjerdet - noe som det tross datidens store plassmangel vel måtte ha foreligget en mulighet for over et slikt tidsrom det her er tale om - eller skrevet direkte ut fra Kriminalasylet til privatpleie o.l., jfr. overlegens brev av 1948, finner jeg ikke grunn til å gå inn på. Vurderingen av på hvilket tidspunkt A kunne ha vært skrevet ut, må under enhver omstendighet bygge på svært usikre antakelser, og jeg kommer ikke nærmere enn til å anta at det kunne ha skjedd omkring 1950. Dette må da danne utgangspunktet for kravet om erstatning for inntektstap.

Da A's urettmessige tilbakeholdelse i sykehusene fra ca 1950 og frem til 1973 etter min mening må skyldes subjektive feil av vedkommende leger, er staten ansvarlig for skaden som arbeidsgiver, jfr. tidligere NL 3-21-2 og nå skadeserstatningsloven §2-1. Det er derfor ikke nødvendig for meg å drøfte om det her også må gjelde et objektivt ansvar for ugyldige, men ikke klanderverdige vedtak om å berøve en person friheten, og hvor sterke rimelighetsgrunner klarligvis taler for et ansvar. Heller ikke er det nødvendig for meg å gå inn på en rekke andre spørsmål som er reist i saken, blant annet om Reitgjerdet-forskriftenes rettslige karakter og konsekvensene av en mulig ikke-oppfyllelse fra Norges side av bestemmelser i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

Når det gjelder utmålingen av erstatningen, er jeg i resultatet enig med lagmannsretten. Jeg er således enig i at ved den lange urettmessige tilbakeholdelse det her er tale om - ca 23 år - må inntektstap regnes helt frem til en pensjonsalder på 67 år. Det erstatningsbeløp som skal fastsettes, blir helt skjønnsmessig, og jeg kan ikke se at det er grunnlag for å fravike lagmannsrettens vurdering av tapet til kr. 400000.

Jeg kan i motsetning til lagmannsretten ikke se at det er hjemmel for å tilkjenne A erstatning også for ikke-økonomisk skade. En slik erstatning ville i det minste forutsette at legene på Reitgjerdet og Kriminalasylet hadde utvist grov uaktsomhet, noe jeg i motsetning til lagmannsretten ikke kan se er tilfellet. Det er gjennom hele tilbakeholdelsestiden frem til 1973 først og fremst tale om en feilvurdering under meget vanskelige arbeidsforhold.

Jeg er imidlertid enig med lagmannsretten i at rimelighetsgrunner kan tale for at A også burde få erstatning for ikke-økonomisk skade. Han har en vesentlig del av sitt liv uriktig blitt berøvet friheten under forhold som også etter den tids målestokk måtte betegnes som uverdige. Jeg viser til innstillingen av 1954 fra den såkalte Halvorsenkomitéen med forslag om nedleggelse av Kriminalasylet, og for Reitgjerdets vedkommende til Blomkommisjonen. Med de strenge vilkår som foreligger for å tilkjenne oppreisning, må imidlertid dette i tilfelle løses gjennom en billighetserstatning, jfr. det mandat Erstatningsutvalget fikk.

Jeg stemmer for denne

dom:

Staten ved Sosialdepartementet og Justisdepartementet dømmes til å betale A 400000 - firehundretusen - kroner i erstatning.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Skåre: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schei, Aasland og Schweigaard Selmer: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Torleif Skage):

A er født xx.xx.1919. Han har ved stevning av 2. mai 1983 gått til søksmål mot staten hvor han krever erstatning for urettmessig innleggelse og tilbakeholdelse i Reitgjerdet sykehus og Kriminalasylet i et tidsrom som strekker seg fra 26. oktober 1942 til 4. desember 1973. Han gjør prinsipalt gjeldende at innleggelsen i Reitgjerdet sykehus og den senere overføringen til Kriminalasylet var i strid med dagjeldende lover og forskrifter om innleggelse i disse institusjonene. Subsidiært gjøres det gjeldende at interneringen senere ble ulovlig da A en tid etter innleggelsen ikke lenger oppfylte innleggelses- og interneringsvilkårene. Innleggelsen i både Reitgjerdet og Kriminalasylet var i forhold til andre sinnssykehus særlig belastende etter som begge hadde for stort pasienttall, dårlig eller intet reelt behandlingstilbud og dertil en særdeles dårlig bygningsmessig standard. Dette gjelder i særlig grad Kriminalasylet. Saksøkeren hevder at han som følge av interneringen har lidt økonomisk tap, og at staten er erstatningsansvarlig både på culpa-grunnlag, etter læren om myndighetsmisbruk og på ulovfestet objektivt grunnlag. Saksøkte har hevdet at interneringen var rettmessig, og at det under enhver omstendighet ikke finnes grunnlag for erstatningsansvar.

Saksøker A er som nevnt født xx.xx.1919 i X. Han er nr. 2 av 5 søsken. Det er opplyst at han ble døpt og konfirmert i X kirke. Han begynte på folkeskolen da han var 9 år gammel. Det var tredelt skole hvor han gikk 3 år, 3 år og 1 år i de forskjellige klassetrinn, mens det normale var at elevene ble undervist 3 år i første og 2 år i hvert av de siste klassetrinn. I henhold til opplysninger i den rettspsykiatriske erklæring av 2. september 1941 var årsaken i følge A til at han begynte såpass sent på folkeskolen at foreldrene ikke syntes at det var behøvelig å gå før og at han dessuten hadde så lang skolevei. Han har vært frisk i oppveksten, bortsett fra at som liten skal han ha hatt engelsk syke. Folkeskolelærerinnen har i brev til fylkeslege T. Næs av 26. august 1941 gitt følgende karakteristikk av A:

«Joda, A fra Y i - - -dalen kan jeg gi opplysninger om. Han har vært min elev i sju lange år, så han har jeg god greie på. Hans intelligens står på høyde med Jørgen Moes bekjente «Blomster Ole», og om han står det at han var et «fjog». A hørte slett ikke hjemme i en almindelig folkeskole, men hvis hr. fylkeslægen er kjent ut i distriktene, vil De vite hvor uhyre vanskelig det er for oss lærere å gripe inn og få en slik stakkar anbrakt på en åndssvakeskole. Jeg slo efter i skolens karakterprotokoll og så at hans kunnskaper var såre minimale. Han lærte svært lite. Han lærte å lese og skrive litt, men ellers var det smått stell. Han forsøkte seg engang med litt naskeri, men også den ting røpet små evner. Det finnes ikke antydning til lurhet hos ham, men han var fredsommelig den tid han gikk i folkeskolen. Det var jo en feil at han ikke ble anbrakt på en anstalt som passet for hans utstyr.»

A kom ut i arbeidslivet som 17-åring. Han arbeidet for det meste som gårdsarbeider.

Statsadvokaten i Trondheim satte den 16. september 1941 A under tiltale ved Trondheim byrett for overtredelse av 9 simple tyverier og ett grovt tyveri som var begått i 1940 og 1941. Tyveriene gjaldt skiutstyr, flere herresykler, et par kufferter, noen klesvarer, samt et mindre pengebeløp.

I forbindelse med straffesaken ble fylkeslege T. Næs og nevrolog T. Schnitler oppnevnt som rettspsykiatriske sakkyndige. De har avgitt rettspsykiatrisk erklæring den 2. september 1941. Av erklæringen hitsettes følgende:

«Han opplyste at det var særlig i de par siste år at han har stjålet. Dels har han stjålet for å skaffe seg penger når han har vært arbeidsledig, dels er innskytelsen til å stjele kommet over ham, og han har ikke kunnet la være. Han har aldri tenkt på at han kunne få straff for det, og sier: «Æ angra no på det æ ha gjort da æ kom hit inn (Kretsfengselet). Det hadd vårre rættast å ha latt det vær.» Han har nok angret før også, sier han, men ikke tatt det så alvorlig. «Æ hadd itj vært inne før, så æ visst itj ka følger det ha.»

Under oppholdet i fengslet har han spist og sovet bra og de naturlige funksjoner ellers har vært i orden.

Under samtalene er siktede orientert for tid, sted og person, gir villig opplysninger og man har inntrykk av at han er svært ærlig i sine svar. Han virker svært barnslig og enfoldig. Hans svar såvel som hans spørsmål er enkle og tildels meget naive. Han virker påfallende troskyldig. Han har et vennlig og elskverdig vesen, et blidt ansikt med et tillitsfullt og troskyldig uttrykk. Hans kunnskaper synes svært små. Ved intelligensundersøkelse finnes en intelligenskvotient på 58. Hans intelligensutvikling svarer til mellom 9 og 10 års trinnet.

Han er 170 cm høy, veier 62 kg netto, har blå øine, blondt hår. Hans skjeggvekst er forholdsvis sparsom. Han har ingen tenner i overkjeven, 9 tenner i underkjeven hvorav de fleste er i en dårlig forfatning.

Undersøkelse av hjerte og lunger viser normale forhold.

Ved neurologisk undersøkelse finnes normale forhold.

Sammendrag.

Den 7. juli 1941 ble A, født xx.xx.1919, arrestert mistenkt for tyveri på «Trønderhospitset» den 3. juli 1941 og den 8. juli 1941 innsatt i Kretsfengsel B siktet for tyveri, og siktelsen er efterhvert kommet til å omfatte 10 punkter, hvorav de 9 gjelder tyverier i tiden 25. februar 1940 til 5. juli 1941 og et innbruddstyveri den 31. mars 1941 da han brøt seg inn i en smie og stjal en sykkel.

2 av tyveriene gjelder et par ski, 3 av tyveriene gjelder sykkel, 2 av tyveriene gjelder koffert, den ene fra dampskib, den annen fra et kaiskur, og 1 tyveri gjelder tyveri av klær fra en drengestue og 1 tyveri gjelder tyveri av klær, lommebok mm. fra «Trønderhospitset».

Han har tilstått alle de ting han er siktet for, de fleste ting med en gang. Han nektet en kortere tid å ha kjennskap til tyveriet fra «Trønderhospitset», men få dager senere tilstod han tyveriet og påviste også de stjålne gjenstander. En del av de stjålne gjenstander, således både et par ski og 2 sykler hadde han solgt videre for å skaffe seg penger.

Om siktedes tidligere liv har hans lærerinne gjennom 7 år, E, opplyst at hans intelligens stod så lavt at han slett ikke hørte hjemme i en alminnelig folkeskole. Hans kunnskaper var såre minimale. Han lærte svært lite. Han lærte å lese og skrive litt, men ellers var det smått stell. Han forsøkte seg også med naskeri, men røpet også da små evner. Det fantes ikke antydning til lurhet hos ham, og han var fredsommelig den tid han gikk i folkeskolen.

Selv opplyser han til de sakkyndige at han begynte på skolen først da han var 9 år, og at han var gjensitter. Han nasket en del som gutt, men fikk aldri straff for det. Han hadde også kjennskap til at hans farfar og farmor nasket og at 2 brødre av hans far nasket, allesammen uten å få straff.

Angående tyveriene sier han at han har stjålet for å skaffe seg penger, at han aldri har tenkt på at han kunne få straff for det. Han kunne nok ha angret før når han hadde stjålet noe, men aldri særlig alvorlig. Først da han var blitt fengslet, begynte han å tenke på hva følger tyveriene kunne få.

Siktede virker svært barnslig og naiv. Hans intelligensutvikling står på et meget lavt nivå (9 år). Han røper ingen lurhet eller forslagenhet. Legemlig sett er han vel utrustet, men hans tenner er dårlig vedlikeholdt.

De foretatte undersøkelser viser at siktede er en imbesill person. Han er vokset opp i et miljø hvor naskeri og små tyverier ikke var sjeldne, og hvor naskeriene og tyveriene ikke ble påtalt og straffet.

I skolen og i hjemmet har han vært fredsommelig. Det er særlig efter at han kom hjemmefra at han er begynt å stjele. Hans tyverier er delvis utført på en måte som røper en meget naiv tankegang.

De sakkyndige tillater seg å tilråde at A's foreldre, som oppgis å være aktverdige og ærlige folk, og som ønsker at sønnen får komme hjem, gis tillatelse til å ta ham hjem under forutsetning av at de pålegges å beholde ham hjemme og føre et effektivt tilsyn med ham. Vi antar at dette vil føre frem, idet fengslingen og rettssaken synes å ha satt en skrekk i ham, så han nu - i motsetning til tidligere - forstår at tyverier ikke kan gjøres ustraffet.

Konklusjon:

De sakkyndige er ved sine undersøkelser kommet til følgende resultat:

1. A er ikke å anse som sinnssyk.

2. A lider av mangelfullt utviklede sjelsevner (åndssvak - 9 årstrinnet).

3. Det er grunn til å vente gjentagelse av de straffbare handlinger hvis han ikke kommer under betryggende tilsyn.»

Trondheim byrett avsa dom 9. oktober 1941 hvor A ble funnet skyldig i henhold til tiltalen og idømt en straff på 120 dager fengsel hvorav 93 var avsonet ved varetekt. Retten idømte videre sikring som fastsatt i straffeloven §39 nr. 1 a og d for et tidsrom inntil 5 år. Motivene for å anvende disse sikringsmidlene var at det var om å gjøre at han ikke får adgang til å reise fra det sted hvor han settes i forpleining, særlig at han ikke får komme til byen. Foreldrene hadde uttalt ønske om å ta ham hjem til X, og retten sluttet seg til de sakkyndiges uttalelse om at dette i første rekke burde forsøkes.

Den 2. november 1941 var A til avhør hos politikonstabel Sv. Lauglo på Strinda politikontor. Han avga da følgende tilståelse:

«Mistenkte tilstår at han om kvelden den 2. november 1940 (klokkeslettet kan han ikke si bestemt), forsettlig og med overlegg satte varme på B's uthusbygning i - - -dalen. Han vil imorgen gi en detaljert forklaring om brannstiftelsen og de motiver som var bestemmende for hans handlinger.

Lest opp og godkjent. A (sign.)»

Han fragikk imidlertid sin tilståelse da han skulle fortsette forklaringen dagen etter, og begrunnet dette i at tilståelsen hadde fremkommet som følge av at han var litt nervøs under avhøringen. - - -

Etter at A ble siktet for å ha begått brannstiftelsen ble de samme sakkyndige oppnevnt for å avgi en rettspsykiatrisk tilleggserklæring. Denne erklæringen ble avgitt 29. mai 1942. Av denne erklæringen gjengis følgende:

«I den tid A satt i Kretsfengslet i Munkegaten 16 inntil han 9. november 1941 ble dømt for tyverier, var det intet å si på hans oppførsel i fengslet. Også etter at dommen var falt, har han stort sett vært grei å ha med å gjøre, men fengselsbetjeningen har oppdaget at han er upålitelig, og et par ganger er han knepet i tyverier fra medfanger. En gang stjal han en sølvring fra en kamerat i cellen. Da han merket at han var mistenkt for tyveriet, gjemte han ringen i bøtten med urin og avføring, og han måtte selv rote den fram derfra. Få dager senere nasket han et par strømper fra en medfange da de var og badet. Strømpene måtte han selv finne fram fra brisken sin, hvor han hadde gjemt dem under hodeputen sin. Begge disse tyverier har han villig tilstått overfor de sakkyndige. En bordkniv som var forsvunnet, fantes innsydd i hans overallsbukse. Før jul rev han også løs stolen i sin celle, knuste den og likeledes øverste vindu i cellen. Delene av stolen gjemte han så mellom jerngitteret og vinduet.

De sakkyndige har i fengslet hatt gjentagne samtaler med siktede etter at han hadde fått sin dom på 120 dager. Som grunn til tyveriene i fengslet anfører han at han var lei av å sitte i «storcella» hvor de var 4 fanger, og han oppnådde også å bli flyttet til en 2-mannscelle. Han anfører også at han var lei av å sitte i dette fengslet, og håpet ved tyveriene å bli flyttet til et annet fengsel hvor han kunne få arbeide. Han sa bl.a.: «Ein veit no mæst itj ka ein gjær, når en blir sittende slik først' gangen. Det hadd' gått fint hvis æ ha hatt arbeid å hold' på med. Æ e'itj vant te å vær' arbeidsledig.» Når han hadde knust stolen og vinduet var det også for å bli flyttet til et annet fengsel. Han angir at en medfange, D, hadde sagt til ham: «Lag bråk og leven i cella, og du blir flyttet til fengslet i Kongens gate.» - Han nevner at han overfor fengselsbetjeningen aldri har ytret ønske om å bli flyttet til et annet fengsel. På spørsmål om han ville spille sinnssyk da han knuste stolen og vinduet i cellen, svarte han: «Nei, - kan jo regne det slik. Det er en fål handling å knuse en stol. Det er ikke fint gjort. Det er rått gjort.» - På spørsmål om hvorfor han tilstod brannen på - - -mo sier han at han ble lokket, truet og skremt til å tilstå, visste nesten ikke hva han sa.

Mens siktede under samtalene i fengslet ifjor høst var åpen og grei og virket nærmest troskyldig og tillitsfull, har han under de senere samtaler vært forbeholden i sine svar. Især når han kommer inn på brannen på - - -mo, svarer han først etter å ha tenkt seg godt om. Hans svar er ofte noe avvisende, og dels er han også noe tverr i sine svar. Han synes å virke brydd over spørsmålene, og sitter for det meste og ser ned. Han benekter bestemt enhver befatning med brannens oppståen.

Under opphold i Kretsfengsel B siktet for tyverier hvorfor han 9. november 1941 idømmes 120 dager fengsel og sikring i 5 år, blir A siktet for, om kvelden 2. november 1940 forsettlig og med overlegg å ha satt varme på B's uthusbygning på - - -mo i - - -dalen. Den 2. november 1941 ga han politikonstabel Sv. Lauglo en detaljert forklaring om brannstiftelsen og de motiver som var bestemmende for hans handlinger. Under den fortsatte avhøring den 3. november 1941 fragikk siktede sin tilståelse. Han begrunnet tilståelsen med at han var blitt nervøs under avhøringen. Av vidneforklaringen i rettsmøtet 3. februar 1942, og av eldre dokumenter framgår det, at det gjennom årene ofte har vært et spendt forhold mellom siktedes familie og eieren av gården - - -mo, videre at siktede selv i agust 1940 hadde blitt sint på denne og brukt munn på henne, fordi han ikke fikk utlevert en regnkappe hun hadde til låns fra en forretning, og likeledes at siktede våren 1940 var kommet med trusler mot en kjøpmann H om: «at han skulle få denne skittforretningen konkurs og dessuten få ned alt sammen på gården.» - Det hele i anledning strid om et lommelyktbatteri.

Under oppholdet i Kretsfengsel B, mens han har sittet siktet for brannstiftelsen, har han begått 2 tyverier fra medfanger, stjålet en bordkniv fra fengslet og knust stolen og vinduet i cellen. Som grunn for disse handlinger har han anført at han håpet derved å bli overflyttet til et annet fengsel hvor han kunne få arbeide. Overfor de sakkyndige har han villig fortalt om de nevnte handlinger i fengslet, men bestemt nektet brannstiftelsen som han er siktet for. Mens han vanligvis har svart greit og villig, har hans svar når det gjelder brannstiftelsen og tiden omkring denne, vært avvisende og tildels tverre, og svarene kommer først etter lengre tids betenkning, hvorunder han sitter og ser ned.

Tidligere undersøkelser har vist at siktede er en imbecil person som er vokset opp i et miljø hvor naskeri og små tyverier ikke var sjeldne, og hvor naskeriene og tyveriene ikke ble påtalt og straffet. Han er også vokset opp i omgivelser som ofte har vært i konflikt med eieren av den brente gård, og som vel også har båret nag til denne. Han har siden forrige undersøkelse ved siden av sin imbecillitet tillike røpet såvidt store etiske og moralske defekter, deriblant en så hemningsløs hevngjerrighet overfor innbildt bagatellmessige forutsettelser - at vi finner at han må bli å anse som sinnssyk.

De sakkyndige er kommet til følgende konklusjon:

«1. Vi anser A for sinnssyk.

2. Vi anser A for sinnssyk i tiden for den påklagede handling.

3. Vi antar at det er fare for at han vil komme til atter å foreta straffbare handlinger.»

Påtalemyndigheten reiste nå sikringssak mot A for Fosen herredsrett. Hovedforhandlingen ble berammet til 23. september 1942, og A ble transportert fra Trondheim til X dagen i forveien. Natten til 23. september 1942 rømte A slik at hovedforhandlingen ble gjennomført i hans fravær. Etter kort tid ble han imidlertid pågrepet og transportert tilbake til Trondheim kretsfengsel.

Av herredsrettens dom gjengis følgende:

«Retten anser det bevist at tiltalte om kvelden den 2. november 1940 satte ild på uthusbygningen på gården - - -mo i X, tilhørende B, hvorved voldtes skade for 30.-40000 kroner, idet uthuset med iværende redskaper, besetning og avling brente helt ned. Videre ansees det godtgjort at denne handling, som normalt går inn under straffeloven §292 annet ledd, jfr. §291, ble foretatt av tiltalte i sindssykdom, og at denne sindssykdom fremdeles består. Endelig må det ansees bevist at det på grund av tiltaltes sinnstilstand er fare for at han atter vil kunne foreta en ellers sådan straffbar handling. På dette punkt bygger retten spesielt på den sakkyndige, fylkeslæge Næs' forklaring, samt på de under hovedforhandlingen for øvrig fremkomne opplysninger om tiltaltes oppførsel ved forskjellige andre anledninger, som har lagt for dagen en utøilet hevngjerrighet og fullstendig mangel på beherskelse hos tiltalte.

Under hensyntaken til de ovenfor fremholdte omstendigheter, finner retten at påtalemyndigheten i sikringsøiemed bør gis bemyndigelse til å anvende sådanne foranstaltninger som omhandlet i straffeloven §39, 1. overfor tiltalte, dog således at han ikke må holdes i fengslig forvaring. - Denne bemyndigelse antas å burde begrenses til et tidsrum av 5 år. Domsslutning:

Påtalemyndigheten gis i sikringsøiemed bemyndigelse til overfor tiltalte A å anvende sådanne foranstaltninger som oppregnet i straffeloven §39, 1., - dog må tiltalte ikke holdes i fengselsforvaring. De nevnte forholdsregler må ikke uten rettens samtykke anvendes utover 5 år fra dommens avsigelse.»

Første opphold på Reitgjerdet sykehus:

Direktøren for Reitgjerdet underrettet i brev av 12. oktober 1942 til Politimesteren i Sør-Trøndelag om at den sinnssyke A kunne mottas i sykehuset straks. Før mottagelsen måtte imidlertid sinnssykeerklæring, tutor- og garantierklæring være innsendt. Fylkeslege Næs utstedte den 16. oktober 1942 følgende sinnssykeattest:

«Efter personlig undersøkelse av A, født xx.xx.1919, erklærer jeg at jeg anser ham som sinnssyk og tiltrengende behandling i asyl.»

Politimesteren i Uttrøndelag utstedte deretter tutorerklæring i h.t. sinnssykeloven av 17. oktober 1848 §10, jfr. kgl. res. av 11. september 1925 §1.

Etter at garantierklæring var utstedt av ordføreren i X, ble saken med påtegning av 26. oktober 1942 ekspedert fra Sør-Trøndelag Politikammer til direktøren for Reitgjerdet sykehus. I mellomtiden hadde medisinaldirektøren gitt sitt samtykke til overføringen. Noen farlighetserklæring ble ikke innhentet. Dette fremgår med tydelighet av journalen hvor det er anført minustegn i rubrikken for denne erklæringen.

A ble overført fra Trondheim kretsfengsel til Reitgjerdet sykehus 26. oktober 1942. Innleggelsen skjedde under diagnosen: «Psykosis ex imbicillitate. IQ = 58.»

Ved innkomsten vurderes han som: «Barnslig, snill, men kritikkløs, blottet for hemninger.» Fra journalnotat 3. november 1942 fremgår det at A bestemt nekter ildspåsettelsen, men innrømmer tyveri av sykkel og forskjellige andre ting som han har stjålet når anledningen bød seg, uten tanke på konsekvensene. Det heter videre i notatet:

«Uten om sin imbecillitet frambyr han f.t. ingen psykotiske symptomer. Han må betraktes som en temmelig lavtstående imbecil person med mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner, men med samtidig så sterke defekter i karakter og viljesliv (kritikkløshet, nedsatt dømmekraft, så også blottet for hemninger og motforestillinger osv.) at han ikke sosialt kan innordne seg i samfundet. Han synes å like seg her, mener det er bedre her enn i fengslet hvor han ikke får være sammen med mennesker. Lover å oppføre seg pent og ikke rømme. Han skal senere forsøkes i utearbeide.»

I omslaget til avdelingsrapporten fremkommer det at pasienten har sikring og videre er det svart bekreftende på rømmelyst. Det er ikke anført noe utenfor den trykte teksten om «Farlighet og Voldsomhet». Av rapporten fremgår det for øvrig at A er orientert for tid og sted. Han har ikke sykdomsforståelse. Han svarer greit og tydelig på spørsmål, men virker likevel noe treg. Rapporten fra de første ukene viser at pasienten synes å trives godt, er rolig og grei. Fra 7. november hjelper han til med rengjøring på avdelingen, og fra 10. november 1942 deltar han i utearbeider. I de kommende ukene oppfører han seg gjennomgående godt, men synes av og til å være litt masete. Den 17. januar -43 rømte han fra gårdsbruket. Den 23. januar -43 ble han bragt tilbake etter at han ble anholdt på gård i - - -vik. Pågripelsen foregikk udramatisk. Han var ganske medtatt, og var i ferd med å melke en ku da han ble pågrepet. Han var i besittelse av en sekk tyvegods bestående av bl.a. 2 økser, en stor tollekniv og forskjellige «unyttige ting» som musefeller, hårspenner, pudder, hagefrø o.l. Samme dag ble han overført til Kriminalasylet i Trondheim.

Innleggelse og opphold på Kriminalasylet:

Samme dato som overføringen til Kriminalasylet finner sted, utferdiger lege Einar Bø ved Reitgjerdet sinnssykeattest. Samtidig sender han følgende brev til direktøren for Kriminalasylet:

«Vedlagt sendes lægeopplysninger og sinnssykeattest for herværende sinnssyk A som søkes mottatt i Kriminalasylet. Hans store rømmelyst og mangfoldige tyverier gjør det vanskelig på betryggende måte å forpleie ham her i asylet. En har tilskrevet Politimesteren i Sør Trøndelag og Sør Trøndelag fylke etter henholdsvis tutorerklæring og garanti, som er anmodet sendt Kriminalasylet direkte.»

Politimesteren i Sør-Trøndelag gir sitt samtykke som tutor ved påtegningen av 27. januar 1943.

Reitgjerdet sykehus søker i brev til Justisdepartementet av 28. januar 1943 om godkjennelse av overføringen av A til Kriminalasylet:

«Om herværende sinnssyke sikringsdømte pasient: A av X, født xx.xx.1919.

Ved Fosens herredsretts dom av 22. september 1942 ble han idømt sikring i inntil 5 år etter straffeloven §39. Sikringen utløper 22. september 1942. Siden 26. oktober 1942 har han vært anbragt i Reitgjerdet sykehus (asyl) under diagnosen: Psykosis ex imbecillitate.

Helt siden voksen alder har han vært en uforbederlig tyv. Han har mange ganger vært straffet for tyveri og innbrudd og ble i 1942 siktet for ildspåsettelse, og i den anledning sikret. Foruten sine stadige tyverier har han også vist seg meget rømmelysten. Således har han rømt fra Trondheim Kredsfengsel og under rettsforhandlingene i anledning sikringssaken så han sitt snitt til å rømme fra sine voktere. Han var da på frifot i en ukes tid og hadde i dette tidsrum foretatt en serie innbrudd og tyverier.

På Reitgjerdet oppførte han seg stort sett bra inntil han den 16. januar 1943 rømte fra asylet. Ved anholdelsen den 22. januar var han i besiddelse av en hel sekk med tyvekoster som skrev seg fra en rekke innbrudd på gårder og i hytter. Han må betraktes som en temmelig lavtstående imbecil person med mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner og med så sterke defekter i karakter og viljesliv (kritikkløshet, nedsatt dømmekraft, så å si blottet for hemninger og motforestillinger) at han ikke socialt kan innordne seg i samfundet.

En må gå ut ifra at han derfor ved første anledning vil rømme igjen og påny begå innbrudd og voldshandlinger. På grunn herav ble han umiddelbart etter anholdelsen den 23. januar 1943 overført til Kriminalasylet. En vil hermed underrette Fengselsstyret om dette og samtidig utbe seg tillatelse til den foretatte flytting.

Dokumentene medsendes.»

Saken ekspederes tilbake fra Justisdepartementet med følgende påtegning på brevet av 27. mai 1943:

«Deptet godkjenner herved at den sinnssyke A 23. januar 1943 er overført til Kriminalasylet, hvor han fortsatt sikres etter straffeloven §39, 1 e, jfr. Trondheim statsadvokats beslutning av 6. oktober 1942.»

Saksbehandler i Fengselsstyret har skrevet følgende interne notat som saksøkte fremla under hovedforhandlingen:

«Anm.

Den første rettspsyk. erkl. av 2. september 1941 avgitt av fylkeslege Næs og lege T. Schnitler gikk ut på at han ikke var sinnssyk, men led av mangelf. utvikl. sjelsevner, åndssvak, I.A. mellom 9 og 10 år, I.Q. 58. De sakk. fant grunn til å vente gjentagelse av straffb. handlinger hvis han ikke kom under betryggende tilsyn. De anbefalte opphold hos foreldrene i X under effektivt tilsyn. Erkl. finnes under dok. 16 ad 17. Mens han sonet fengselsstraffen kom saken om ildspåsettelsen 2. november 1940 opp, han tilsto, men fragikk straks og har senere nektet konsekvent.

Den nye psyk. erkl. av 29. april 1942 ved de samme sakk. finnes i dok. 25. De anså han her sinnssyk, også på gjerningstiden, og begrunner det med at han siden forrige undersøkelse ved siden av sin imbecillitet tillike har røpet såvidt store etiske og moralske defekter - deriblant en så hemningsløs hevngjerrighet overfor innbilt bagatellmessige forutsettelser - at de fant at han måtte bli å anse som sinnssyk.

Domf. er visselig en farlig mann, men at han skal være sinnssyk overrasket meg etter gjennomsyn av aktene. Imidlertid er han dømt og sikret som sinnssyk, og betingelsene for innleggelse i Kriminalasylet er tilstede. Han hadde tidligere rømt fra Trondheim krf. og natten før han fikk siste dom rømte han fra to politikonstabler som begge overnattet i samme rom hvorfra rømningen fant sted. Ble pågr. 5 dager senere. Det fremgår ikke av aktene, men dir. Rian utt. at han i dette tidsrom hadde foretatt en serie innbrudd og tyverier.

6. oktober 1942 besluttet statsadv. sikring ved anbr. i Reitgjerdet asyl hvor han kom inn 26. oktober 1942, oppførte seg stort sett bra inntil han rømte 16. januar 1943. Ble anholdt 22. januar i besittelse av en hel sekk med tyvekoster fra en rekke innbrudd på gårder og i hytter. Han må betraktes som en temmelig lavtstående imbecil person med mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner og med så sterke defekter i karakter og viljesliv (kritikkløshet, nedsatt dømmekraft, så å si blottet for hemninger og motforestillinger) at han ikke sosialt kan innordne seg i samfundet. En må gå ut fra at han derfor ved første anledning vil rømme igjen og på ny begå innbrudd og voldshandlinger. P.g. herav ble han umiddelbart etter anholdelsen den 23. januar 1943 overført til Kriminalasylet. Direktøren underretter om dette og utber seg tillatelse til den foretatte flytning.

Kontrollkomm. erklærer seg 2. februar 1943 enig med direktøren. Da det er samme sikringsmiddel - anbringelse i sinnssykeasyl - som fremdeles anvendes, anser jeg det ikke nødvendig å forme deptets svar som en sikringsbeslutning. Jeg tror ikke vi bør gjøre noe for å påskynne mulig tilbakeføring til Reitgjerdet.»

Heller ikke ved denne overføringen ble det utferdiget noen farlighetsattest. Diagnosen ble opprettholdt.

Retten vil i det følgende redegjøre for A's sykdomstilstand slik den er beskrevet i legejournalen:

1943:

Journalen inneholder kun en opptegnelse fra dette året. Av notatet som er datert 11. september 1943 framgår det at A er villig og føyelig, men at han blir lett fornærmet. Videre er han ikke voldsom, virker meget enfoldig, men frembyr ikke psykotiske trekk. Han har hatt opphold på avd. F-2, og deltatt i forefallende arbeid.

1944:

Kun ett notat datert 24. mai hvor det fremgår at tilstanden er uforandret. Han er rolig, barnslig og stort sett arbeidsvillig, men uten dypere forståelse for sin tilstand.

1945:

For dette året foreligger det intet journalnotat.

1946:

For dette året er det inntatt et halv sides notat av 8. oktober 1946 hvor det fremgår at enke B har oppsøkt Kriminalvakta i Trondheim og uttrykt sin engstelse over at A skal flyttes hjem til sine foreldre i X når sikringstiden utløper. Hun er ikke i tvil om at A på ny kan sette varme på gården om han kommer ut igjen. Hverken hun eller hennes barn tør bo på gården om så skulle skje.

Rapporten fra politiet er fremlagt for Kontrollkommisjonen samme dag som notatet er inntatt i journalen.

1947:

Heller ikke for dette år foreligger det noe journalnotat fra sykehuset.

1948:

Det foreligger ikke noe journalnotat for 1948, men B har 13. april dette året skrevet følgende brev til direktøren for Kriminalasylet:

«Undertegnede fru B, X, må med dette bestemt nedlegge protest mot at pasient ved Kriminalasylet A blir utskrevet fra asylet, således at han kan ta opphold i sitt hjem i X som er en nabo til min gård. Jeg føler meg helt utrygg for hvad denne mann kan finne på igjen.

Hans sak angående brannen hos meg er vel kjendt fra før.»

Videre sender Kriminalasylet 8. juni 1948 følgende brev til Justisdepartementet:

«A født xx.xx.1919 ble ved Fosen herredsretts dom av 22. september 1942 dømt til sikring i 5 år for ildspåsettelse etter å være erklært sinnssyk av fylkeslæge Næs og dr. Schnitler. Han ble først innlagt i Reitgjerdet, men på gr. av rømning overført til Kriminalasylet 23. januar 1943 med Justisdepartementets godkjennelse 27. mai samme år (jfr. aktenes dok. 33).

Sikringstidens utløp er dessverre blitt oversett og påbudt melding desverre ikke sendt.

Han er en dypt imbecil med uttalt kritikkløshet og mangel på dømmekraft som gang på gang har medført at han har begått tyverier når anledning byr seg.

Her i Kriminalasylet har man ikke merket noe til hans tyvagtighet, men en tid var han i stadig krangel med medpasienter. Dette har siste tid vært noe bedre, men han er nærtagende og blir lett fornærmet og holder seg mest for seg selv, også i arbeide. Han leser meget i bibelen og har en del forskruede religiøse forestillinger, men fremkommer ikke til daglig med tydelige vrangforestillinger.

Jeg finner at han fortsatt bør være i Kriminalasylet om end det kan tenkes etter en tid å forsøke ham igjen i Reitgjerdet for eventuell senere anbringelse i sykehusets privatpleie. Under disse forhold skulde ikke fornyet sikring være påkrevet.»

1949:

For dette året foreligger det ett journalnotat datert 14. mai 1949, hvor det er inntatt et brev fra A til moren. Han uttrykker i det som gjengis av brevet at han håper på muligheten til å bli løslatt, og at han vil overholde loven om han slippes ut.

1950:

Journalen for dette året inneholder tre notater, som samtlige er fra mai måned. Den 8. mai 1950 truet A med å slå ned pleierne. Han beskylder også pleierne for å ha forgiftet maten så han ikke kan spise den.

Det heter videre:

«Det er kommet beskjed i fra høyere hold om at de skal forgifte maten påstår han også at pleierne i lengre tid har villet ta livet av ham.»

Få dager senere kaster A ut en flaske på gaten. I flasken har han lagt et brev hvor han protesterer mot at han er innesperret som følge av falske rykter. Han sammenligner behandlingen som han utsettes for med tyskertiden.

Nytt notat er inntatt 18. mai 1950 hvor det heter:

«A klager over at han ikke kan få lese om kvelden, fordi han blir forstyrret av L.nr. 162 F, som gjentar det han leser. Dette påstår F er usannhet. I den senere tid har A hatt hallusinasjoner og lett for å bli opphisset. Han sier at F og 181 G og enkelte av pleierne dynker hans klær med et stoff som lukter og smaker som munnvann, men sterkere. Det kan også hende enkelte ganger at det lukter og smaker det samme av maten og da får han ondt i maven. Luten kan til sine tider, og da særlig av buksene bli så skarp at den svir i øynene og i huden. Dette blir gjort for å bevise at han onanerer, men iflg. Bibelens lover har han ikke lov til å «tilsvine» seg og at han derved mister chansen til noensinne å komme ut i friheten. Det første A gjør om morgenen, er å lukte i skrittet på sine benklær, før han tar disse på. S. Stensen.»

1951:

Journalen inneholder 5 notater fra dette året. I mars har A vært urolig, og beskyldt pleierne for å ødelegge kjønnsorganene hans. Fra juni fremgår det at han har vært svært urolig og fremsatt de vanlige beskyldningene mot pleierne om at de tilsvinet klærne hans med sed. Han har vært meget urolig mellom kl. 2-6 idet han har vært engstelig for at sykehuset forgifter maten med henblikk på å ødelegge kjønnsorganene. Sinnstilstanden er den samme i juli, hvor han gjentar beskyldningene om at forgiftningen skjer for at legene skal få påskudd til å sterilisere ham.

Den 21. september 1951 bruker A munn på betjeningen. Han gjentar «de vanlige beskyldningene mot betjeningen» om forgiftning. Kaffe, melk og suppe smaker han så vidt på før han slår ut.

Den 31. desember 1951 er A urolig og bruker munn. Han truer med å ta livet av seg «for å hjelpe kvakksalver-djevlene». Han oppfatter seg som martyr p.g.a. sin religiøse innstilling, for så å banne og sverte i det neste øyeblikk. A's opptreden oppgis å ha negativ innflytelse på en av medpasientene som blir mer høyrøstet enn vanlig.