HR-1988-147 - Rt-1988-1217
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-11-18 |
| Publisert: | HR-1988-00147 - Rt-1988-1217 (401-88) |
| Stikkord: | (Korssjøfjell-dommen), Tingsrett, Reindrift, Beiterett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om utstrekningen av det område innen Femund reinbeitedistrikt hvor reineiere fra Riast-Hylling og Essand reinbeitedistrikter hadde rett til å la deres rein gå på vinterbeite. |
| Saksgang: | Gauldal herredsrett 16.03.1984 - Frostating lagmannsrett 26.01.1987 - Høyesterett HR-1988-00147, L.nr 147/1988, nr 111/1987 |
| Parter: | 1. Erling Korssjøen, 2. Leif Sæther, 3. Magne Grådal, 4. Arne Grådal, 5. Ivar Korssjøen, 6. Fritz Lorck; Hjelpeintervenienter: Eva Aas, Martin Holden og Brede Bakken (prosessfullmektig for samtlige: advokat Nils M. Vaagland) mot Riast-Hylling reinbeitedistrikt, Hjelpeintervenient: Essand reinbeitedistrikt (prosessfullmektig for begge: advokat Trond Våpenstad). Riast-Hylling reinbeitedistrikt, Hjelpeintervenient: Essand reinbeitedistrikt (prosessfullmektig for begge: advokat Trond Våpenstad) Hjelpeintervenient: Norske Reindriftssamers Landsforbund (prosessfullmektig: advokat Geir Haugen - til prøve) mot 1. Ole D. Sevatdal, 2. Erling Korssjøen, 3. Per Helge Sevatdal, 4. Trond Sæther, 5. Leif Sæther, 6. Magne Grådal, 7. Jørgen Tørresdal, 8. Arne Grådal, 9. Martin Holden, * 10. Brede Bakken, 11. Ivar Korssjøen, 12. Fritz Lorck, 13. Cato Prytz Haanes (advokat Nils M. Vaagland) |
| Forfatter: | Philipson, Røstad, Bugge, Schei, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Reindriftsloven (1978) §2, Grunnloven (1814) §105, Lov om lappern (1883) §6, §9, Reindriftsloven (1897), Reindriftsloven (1933) |
Dommer Philipson: Saken gjelder spørsmålet om utstrekningen av det område innen Femund reinbeitedistrikt hvor reineiere fra Riast-Hylling og Essand reinbeitedistrikter har rett til å la deres rein gå på vinterbeite. Det er uomtvistet at reineierne har rett til vinterbeite for sine rein i store deler av Femund reinbeitedistrikt, hvis grenser er nærmere angitt i den påankede dom.
Tvisten gjelder et område i den vestre del, Korssjø/Grådalsområdet. Ved stevning av 12. oktober 1981 til Gauldal herredsrett reiste 13 grunneiere med eiendom i dette område sak mot Riast-Hylling reinbeitedistrikt og 33 reineiere som hadde beiterett i Femund reinbeitedistrikt. Saksøkerne var:
1. Ole D. Sevatdal 2. Erling Korssjøen 3. Per Helge Sevatdal 4. Trond Sæther 5. Leif Sæther 6. Magne Grådal 7. Janne Tørresdal 8. Arne Grådal 9. Martin Holden 10. Brede Bakken 11. Sverre Korssjøen 12. Fritz Lorck 13. Cato Prytz Haanes
Saksøkerne hevdet at reineierne i Ryast-Hylling reinbeitedistrikt var uberettiget til å beite med sine dyr i et område som lå mellom vestgrensen av Femund reinbeitedistrikt og en linje trukket over Steinfjellet øst for Grådalen. Grunneierne fremsatte også erstatningskrav. Herredsretten besluttet at avgjørelsen av erstatningskravet skulle utstå inntil det forelå rettskraftig dom i tvisten om utstrekningen av retten til reinbeite.
Herredsretten - satt med to meddommere - avsa 16. mars 1984 enstemmig dom med slik domsslutning:
"1. De saksøkte har ikke rett til reinbeite på privat grunn i Femund reinbeitedistrikt vest for en grense gjennom Grådalen fra Rambergsjøen til Kvernbekken langs den opparbeidede vei og fra Kvernbekken videre langs Grådalsbekken til Hedmark fylke.
2. De saksøkte pålegges in solidum å betale 20.000 - tjuetusen - kroner til saksøkerne v/h.r.advokat Nils M. Vaagland, Trondheim, som erstatning for saksomkostninger innen 2 - to - uker fra dommen blir forkynt."
Herredsrettens dom innebar at grensen for beiteretten ble trukket lenger mot vest enn påstått av grunneierne. Herredsretten bygget på alders tids bruk og la ved sin bevisvurdering avgjørende vekt på uttalelser i Lappekommisjonens innstilling av 1892 om opprettelse av reinbeitedistrikter. Dommen ble av Riast-Hylling reinbeitedistrikt påanket til Frostating lagmannsrett. Jeg nevner i forbindelse med dette at partene under saksbehandlingen for herredsretten var blitt enige om at det var tilstrekkelig at Riast-Hylling reinbeitedistrikt sto som motpart i saken.
I tilknytning til ankeerklæringen meldte Essand reinbeitedistrikt seg som hjelpeintervenient til støtte for den ankende part. Under den videre ankeforberedelse erklærte også Norske Reindriftssamers Landsforbund hjelpeintervensjon til støtte for den ankende part.
Lagmannsretten som var satt med to fagkyndige meddommere, avsa 26. januar 1987 dom med slik domsslutning:
1. Riast/Hylling reinbeitedistrikt har ikke rett til reinbeite på privat grunn (utmark) på ankemotpartenes eiendommer i Femund reinbeitedistrikt vest og nord for en grense som starter i Rambergsjøen ved bekk som går over Svenskmyra til den krysser kraftlinjen til Korssjøgårdene, følger kraftlinjen til Storbekken, følger deretter bekken til Stortjørna, går langs Krokbekken til Store Korssjøen, følger vassdraget Store Korssjøen, Lille Korssjøen og går langs bekken/ elven til Siksjøen.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for herredsrett eller for lagmannsrett.
Dommen ble avsagt under dissens, idet et mindretall på to dommere - en lagdommer og en meddommer - stemte for stadfestelse av herredsrettens dom. Flertallet fant det godtgjort at beitingen fra gammelt av hadde funnet sted noe lenger mot vest enn det herredsretten hadde bygget på, og fastsatte beitegrensen i samsvar med dette. De beiteberettigedes påstand om at beitegrensen var identisk med distriktsgrensen ble enstemmig forkastet.
Lagmannsrettens dom er påanket fra begge sider.
Følgende grunneiere har anket:
1. Erling Korssjøen 2. Leif Sæther 3. Magne Grådal 4. Arne Grådal 5. Martin Holden 6. Brede Bakken 7. Ivar Korssjøen 8. Fritz Lorck
Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Anken gjaldt opprinnelig også saksbehandlingen, men denne del av anken er frafalt. Partene er enige om at lagmannsrettens dom i henhold til det som var ankegjenstand, bare gjelder spørsmålet om beiterett innen Sør-Trøndelag fylke. Angående partsforholdet nevner jeg at Ivar Korssjøen har ervervet eiendommen gnr 54 bnr 1 i Røros fra Sverre Korssjøen (saksøker nr 11) og har trådt inn i saken istedenfor ham. To av de som har erklært anke, Martin Holden og Brede Bakken, har ikke eiendom i SørTrøndelag. De har trådt ut av saken som parter, men har isteden erklært hjelpeintervensjon til støtte for grunneierne. Fem av de opprinnelige saksøkere, Ole D. Sevatdal, Per Helge Sevatdal, Trond Sæther, Janne Tørresdal og Cato Prytz Haanes, har ikke anket lagmannsrettens dom, da deres eiendommer ligger vestenfor den grenselinje lagmannsretten har trukket.
I tilknytning til grunneiernes ankeerklæring har også eieren av Grådal Vestre, gnr 53 bnr 2, Eva Aas, erklært hjelpeintervensjon til støtte for grunneierne. Slik lagmannsretten har trukket vestgrensen for beiteområdet, blir hennes eiendom berørt.
Riast-Hylling reinbeitedistrikts anke gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Ankemotparter er foruten de grunneiere som har anket selvstendig, disse fem grunneiere: Ole D. Sevatdal, Per Helge Sevatdal, Trond Sæther, Jørgen Tørresdal og Cato Prytz Haanes, betegnet henholdsvis som ankemotparter nr 1, 3, 4, 7 og 13. Essand reinbeitedistrikt og Norske Reindriftssamers Landsforbund opptrer også for Høyesterett som hjelpeintervenienter. Norske Reindriftssamers Landsforbunds hjelpeintervensjon gjelder bare anken fra Riast-Hylling reinbeitedistrikt. Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett har i alt 9 parter og 15 vitner avgitt forklaring. Fem vitner er nye for Høyesterett. To av vitnene, reindriftsagronom Espen Reidar Bø og sivilagronom Hans O. Prestbakkmo, er sakkyndige i reindriftsspørsmål. Disse har forklart seg tidligere i saken. Nye vitner for Høyesterett er førstekonservator Johs. Falkenberg som er sosialantropolog, og dr. philos Knut Bergsland, professor i finsk-ugriske språk og tidligere universitetsstipendiat i almen språkvitenskap. Videre har som nytt vitne for Høyesterett, underdirektør i Landbruksdepartementet Arne S. Arnesen avgitt forklaring.
Det er i saken fremlagt et omfattende dokumentmateriale til belysning av beite- og boligforhold i eldre tid. Materialet omfatter blant annet:
Peter Schnitler: Grenseeksaminasjonsprotokollen (1742-45).
Yngvar Nielsen: Lappernes fremrykning mot syd i Trondhjems stift og Hedemarkens amt (22. november 1889).
Knut Bergsland: Oversikt over sydsamenes historie i Norge til 1751 (utarbeidet til bruk for Brekkensaken, Rt-1968-394). Bemerkninger til førsteamanuensis Kjell Haarstads historisk utredning «Samisk bosetning i Røros-området» (20. april 1988).
Jørn Sandnes: Sørsamenes eldre historie igjen. Replikk til Knut Bergsland (Historisk tidsskrift 1974).
Jens og Kristen Aspaas: Rya, Mølmannsdalen, Påsken, Pinsti, Djupdalen, Gjøsvika (Rørosboka, bind 4, 1974).
Helge Salvesen: Sørsamene i historisk perspektiv (Jemten 1980).
Kjell Haarstad: Samiske Vandringer i Sør-Norge (1981)
" " Samisk bosetning i Røros-området, utredning avgitt i anledning saken og fremlagt for Høyesterett.
Johs. Falkenberg: Samiske bruksområder og stedsnavn i Rørostraktene (utdrag fremlagt for herredsretten 20. september 1983).
" " Innføring av reinbeitedistrikter i Røros/ Femund-traktene (fremlagt under bevisopptak for Oslo byrett til bruk for Høyesterett).
" " Uttalelse i brev til advokat Våpenstad av 25. april 1988.
Astrid Gynnild: Intervju med universitetsbibliotekar Anders Løøv om førsteamanuensis Kjell Haarstads bok «Samiske vandringer i SørNorge» (Adresseavisen 4. november 1981).
Anders Løøv: Sørsamene i de norske folketellinger 1769-1865 (udatert - fremlagt for lagmannsretten).
" " En beskrivelse av samene i Tolga og Os fra år 1973 (Samer i Sør 1982/83).
" " Samer, bønder, bergverk og en skoginspektør: Samer vest for Femunden før 1815 (ikke trykt manus, oktober 1988).
Paul Fjellheim: Bygselssamer vest for Femund (Samer i sør 1982/83).
Oddvar Valstad: Sørsamer alt i vikingetiden (Adresseavisen 4. september 1985).
" " Sørsamene var her på Kristi tid? Intervju med arkeolog Inger Zachrisson (Adresseavisen 23. november 1985).
Grunneierne har i det vesentlige gjort gjeldende de anførsler som ble fremført for herredsrett og lagmannsrett og som er blitt gjengitt i deres dommer.
For så vidt angår lovanvendelsen har grunneierne tiltrådt lagmannsrettens enstemmige oppfatning om at den nye reindriftslov ikke har innført en ordning om at beitegrensen faller sammen med distriktsgrensen.
I utførlige anførsler har grunneierne ment å påvise at lagmannsrettens flertall har tatt feil i den bevisvurdering som ledet til at beitegrensen ble forskjøvet lenger vestover enn herredsrettens grensefastsettelse innebar.
Grunneierne har tiltrådt de synspunkter som lagmannsrettens mindretall har gjort gjeldende.
Grunneierne har lagt ned slik påstand:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Riast-Hylling Reinbeitedistrikt samt intervenientene Essand Reinbeitedistrikt og Norske Reindriftssamers Landsforbund tilpliktes in solidum å betale sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.
Riast-Hylling reinbeitedistrikt har i sin anke nedlagt påstand om at beitegrensen faller sammen med grensen for Femund reinbeitedistrikt og har prinsipalt begrunnet dette med ordningen etter lov av 9. juni 1978 nr 49 om reindrift. Om dette prinsipale spørsmål har prosessfullmektigen for hjelpeintervenienten Norske Reindriftssamers Landsforbund anført:
Det er på det rene at reinbeitedistriktsgrensene ikke var identiske med beitegrensene, da Femund reinbeitedistrikt ble etablert i 1894. Denne rettstilstand ble heller ikke endret ved lov av 12. mai 1933 om reindriften. Derimot har Landbruksdepartementet i flere tiår før man fikk den nye reindriftsloven av 1978 lagt til grunn at grensene for beiteområdene og reinbeitedistriktene er identiske. Og det ble etablert en administrativ praksis basert på denne oppfatning. Det er vist til brev fra Landbruksdepartementet av 28. november 1984 til motpartens advokat og av 7. januar 1985 til Ålen Fjellstyre. Denne praksis er også bekreftet av underdirektør Arne Gudbrand Arnesen fra Landbruksdepartementet i hans forklaring ved bevisopptak for Høyesterett. Selv om denne administrative praksis i seg selv ikke vil være avgjørende, har den betydning; den har bidratt til å skape en rettsoppfatning hos almenheten om at grensene for beiteområdene og reinbeitedistriktene er identiske. Dette kom også til å prege den nye reindriftsloven og forarbeidene til denne. Oppfatningen gjorde seg gjeldende også etter den nye lov, og nå med støtte i denne.
Den rettsendring som således har funnet sted, må kunne skje uten hinder av Grunnloven §105, jfr. Ot.prp. nr 9 for 1976-77 47. Reinbeitingen kan ikke sies å innebære et så vesentlig inngrep overfor grunneierne at disse kan påberope §105 ved en utvidelse av beiteområdet til grensen for reinbeitedistriktet. Og beitingen hindrer for øvrig ikke gårdbrukerne i deres normale bruk av området.
Ved vurderingen av det rettslige spørsmål som foreligger, må det også legges vekt på næringshensyn. Dersom det ikke er sammenheng mellom grensedragningen for reinbeitedistriktene og for beiteområdene, vil dette kunne få mange uheldige konsekvenser. Det vil oppstå usikkerhet, og reinbeitenæringen kan miste arealer, med betydelige negative konsekvenser.
Om den subsidiære begrunnelse for at beitegrensen faller sammen med reinbeitedistriktsgrensen, har Riast-Hylling reinbeitedistrikt med støtte av hjelpeintervenienten Essand reinbeitedistrikt i det vesentlige gjort gjeldende:
Femund reinbeitedistrikt brukes utelukkende som vinterbeite av reineierne i Riast-Hylling og Essand reinbeitedistrikter. Det eldgamle flyttemønster som følges, er at reineierne senhøstes forflytter seg fra de nordenforliggende distrikter RiastHylling og Essand og sydover langs vassdraget, slik at de kommer inn i Femund reinbeitedistrikt på forvinteren. Det primære oppholdssted for samene er i Langen og rundt nordsiden av Femundsjøen. Det er derfor først på senvinteren reinen kommer inn mot det omtvistede område. Det ligger allerede i dette at de skader som oppstår for grunneiernes mosetak må være begrenset. Det er bare de moselass som fremdeles ikke er hentet ned til gårdene som kan påføres skade. Det ligger videre i sakens natur at reinbeitingen ikke etterlater seg mange spor. Reinbeitingen i fjellområdene vinterstid er heller ikke noe som behøver observeres av bøndene i noen særlig grad. Vitneførselen må vurderes i lys av dette. Lappekommisjonens "Meningsudtalelse" om utstrekningen av beitebruken i det omtvistede område kan ikke tillegges avgjørende vekt i saken. Kommisjonens oppgave var å fastsette grenser for de reinbeitedistrikter som skulle opprettes. Det var rent politimessige hensyn - etablering av fellesansvar for den skade reinen voldte og etablering av ordnede forhold - som lå bak opprettelsen av reinbeitedistrikter, jfr. lov av 2. juni 1883 angaaende Lapperne i de forenede Kongeriger Norge og Sverige §3, §6 og §9. Formålet var å opprette reinbeitedistrikter som omfattet de områder hvor det tidligere var beitet. Avgjørende var den beiting som hadde etablert seg fra gammelt av. Det måtte være adgang for reineierne til å beite med sin rein utenfor de etablerte distrikter, dersom det forelå festnet bruk. Men her skjedde det en drastisk endring på samenes bekostning ved tilleggsloven av 25. juli 1897. Etter loven §1 kunne rein ikke uten særlig tillatelse fra grunneieren eller annen hjemmel beite på strekninger som lå utenfor de fastsatte distriktsgrenser.
Det må antas at den tids oppfatning om samene også har preget kommisjonen og dens arbeid. Kommisjonens sammensetning var skjev. Det ble ikke oppnevnt noen same som medlem av utvalget. Selv om kommisjonen avhørte de fremste av samene i distriktet, var det en feil ved de spørsmål som ble stilt at man ikke var mer interessert i hvor «laget» eller «byen» hadde beitet fra gammelt av, enn hvor vedkommende, som ble avhørt, selv hadde oppholdt seg.
Det som i alle tilfelle må være utslagsgivende, er at kommisjonens vurdering og konklusjoner ikke kan være holdbare, hensett til den viden man i dag har om historiske og etnologiske forhold vedrørende samene og deres kultur. Som tolkningsbakgrunn, når en skal vurdere opplysninger om beitebruken og samenes bosetting, gjør det seg gjeldende flere særegne forhold som det må tas hensyn til. Det dreier seg om et nomadefolk med en særegen kultur og religion og med en muntlig tradisjon uten skriftlige opptegnelser av noe slag. Og disse forhold har kommisjonen ikke tillagt tilstrekkelig vekt, når det gjelder beviskravene.
De særegne forhold som foreligger for samenes vedkommende, bør foruten de krav til bevis som bør oppstilles, også prege det tidsperspektiv som legges til grunn ved vurderingen av om bruken er hjemlet i alders tid. Her bør man gå langt tilbake, og det må kunne aksepteres lange perioder uten påviselig bruk, idet forholdene kan variere sterkt over tid. Det ser ut til at Lappskommisjonen har basert sine vurderinger på en for kort periode bakover i tid.
Det er på det rene at det langt tilbake har funnet sted beiting med rein vestenfor tvisteområdet, rundt Hommelfjell, Sålekinna og Nørefjell. Tvisteområdet blir således liggende mellom to beiteområder. Dette innebærer en sterk presumsjon for at også tvisteområdet har vært beiteområde.
At det av samer ble tegnet festekontrakter for det vestenforliggende område, kan ikke være avgjørende. Det kan være ønske om å beskytte den etablerte bruk eller hensynet til å komme i manntallet som har ligget bak. Dessuten er det ikke bestridt at det vestenfor tvisteområdet kan ha forekommet beiting uten at dette har hatt hjemmel i noen avtale.
Det som har skjedd etter inndelingen i reinbeitedistrikter i 1894, hevdes ikke i seg selv å ha etablert noen rettigheter for samene. Men utviklingen senere bekrefter at reineierne hele tiden har regnet med at det foreligger en etablert bruk, som gir dem rett til å utnytte hele tvisteområdet til vinterbeite. Det vises til utviklingen i 1920-årene og den økning av antall dyr i området som har funnet sted siden 1960-årene. Ved vurderingen av den rettslige konflikt som foreligger, bør det også tas hensyn til at området i dag er av liten betydning for grunneierne - mosetak til bruk som kreaturfor forekommer ikke lenger i dag. Det dreier seg om en foreldet driftsform. På den annen side er området av stor betydning for reindriftsnæringen der.
Til støtte for sine synspunkter har reineierne også vist til Høyesteretts dom inntatt i Rt-1968-394 som gjaldt Brekken sameie i Røros.
Riast-Hylling reinbeitedistrikt og hjelpeintervenienten Essand reinbeitedistrikt ved den felles prosessfullmektig har nedlagt følgende påstand for begge ankesaker:
1. Riast/Hylling reinbeitedistrikt v/formann frifinnes.
2. Mine parter tilkjennes fulle saksomkostninger for alle tre instanser.
Hjelpeintervenienten Norske Reindriftssamers Landsforbund har nedlagt følgende påstand:
Pkt. 1. Påstanden til Riast-Hylling reinbeitedistrikt v/tillitsmannsutvalgets formann tiltres.
Pkt. 2. Norske Reindriftssamers Landsforbund tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.
Jeg er kommet til at anken fra Riast-Hylling reinbeitedistrikt ikke kan gis medhold, mens anken fra Erling Korssjøen med flere - grunneierne - må føre frem.
Reineierne har prinsipalt hevdet at de har rett til vinterbeite i hele Femund reinbeitedistrikt uansett tidligere bruk. Jeg er ikke enig i et slikt synspunkt. I det vesentlige kan jeg slutte meg til den begrunnelse som lagmannsretten her har gitt. Foranlediget av prosedyren for Høyesterett, skal jeg spesielt bemerke:
Femund reinbeitedistrikt ble opprettet ved kgl. resolusjon av 10. juli 1894 i medhold av §6 i lov av 2. juni 1883 angaaende Lapperne i de forenede Kongeriger Norge og Sverige. Inndelingen i reinbeitedistrikter ble - som alt nevnt - basert på innstilling fra Lappekommisjonen, avgitt i 1892. I bekjentgjørelse av 28. juli 1894 fra Departementet for det Indre er uttalt:
Af Hensigtsmæssighedshensyn er under flere af de ovennævnte Distrikter medtaget Strækninger, hvor Lapperne ikke antages at have sædvanemæssig Ret til at færdes, og hvor altsaa al Beitning er Lapperne forbudt, saaledes at de er ansvarlige for al den Skade, deres Ren maatte forvolde.
At saadanne strækninger er medtagne i distriktsinddedelingen bevirker altsaa ikke i mindste Maade, at Lapperne faar Ret til at opholde sig i Dele af Distriktet, hvor de ikke har sædvanemæssig Ret til at færdes.
Strækningernes Medtagelse under Distriktsinddelingen har kun den Følge, at der indtræder Fællesansvarlighed for den Skade, som forvoldes ved Lappers ulovlige Beitning samt at denne i det hele undergives en stærkere Kontrol.
Lappekommisjonen hadde i sin innstilling (s 42) uttalt følgende om samenes rett til reindrift:
Forsåvidt Kommissionen under sin Beskrivelse af paagjældende Trakter har omhandlet Grændsen for Lappernes Brug efter gammel Sædvane, er dette derfor kun en paa de stedfundne Undersøgelser bygget Meningsudtalelse, under hvilken Kommissionen med Hensyn til Fordringerne til den faktiske Udøvelse har søgt at henholde sig til Reglerne om Alders Tids Brug (Oth.Prop. No. 2 1871, Pag. 12).
Blandt de mange Misforstaaelser og Tvivl, som Loven af 1883 har givet Anledning til, er den maaske ikke den mindste, at Loven skulde give særskilt Anvisning til Løsning af Spørgsmaalet om den faktiske eller lokale Udstrækning af de norske Lappers Betesmark, og navnlig er det nødvendigt at fremholde, at Indførelse af Distriktsinddeling overensstemmende med Lovens §6 ikke har nogensomhelst Indflydelse i Retning av at fastslaa Grændser for Lappeernes Rettigheder, som er og blir de samme, enten Distriktsinddeling finder Sted eller ikke. En Trakts Henlæggen under et Fællesdistrikt giver altsaa Lapperne hverken større eller mindre Ret til at færdes og søge Renbete i dette Distrikt end de før havde.
Disse uttalelser viser at opprettelsen av reinbeitedistrikter ikke innebar noen endring i de privatrettslige forhold mellom grunneierne og de beiteberettigede. Det blir derfor spørsmål om senere lovgivning har medført noen endring i dette forhold.
Partene er enige om at reindriftsloven av 12. mai 1933 ikke innebar noen slik endring. Reineierne hevder - som tidligere nevnt - at lov om reindrift av 9. juni 1978 nr 49, jfr. loven §2 og kapittel III, bygger på en forutsetning om at beitegrensen etter den nye lov skal være identisk med grensen for reinbeitedistriktet, og at §2 i loven derfor må forstås slik at beiteretten er utvidet til å gjelde hele området innen reinbeitedistriktet, dersom retten fra tidligere ikke var så omfattende.
Denne anførsel kan ikke gis medhold.
Ordlyden i loven §2 gir etter mitt syn ikke støtte for et slikt syn. Jeg kan heller ikke se at loven forarbeider støtter en antagelse om at man tok sikte på en slik inngripende endring i privatrettslige forhold. Jeg viser til Ot.prp. nr 9 (1976-77) 47 hvor det er uttalt:
Det utkast som nå legges fram, svarer i realiteten til det som gjelder etter reindriftsloven av 1933. Forutsetningsvis vil det ikke i den nærmeste tid bli aktuelt å foreta vesentlige endringer av yttergrensene for de områder som er fastsatt i henhold til gjeldende lov. Det kan være tvilsomt i hvilken grad det er adgang til å medta i reinbeiteområde private eiendommer som det ikke fra gammelt av hviler slike tyngsler på som samenes reindrift betyr uten at det skjer i form av ekspropriasjon, jfr. grunnloven §105. Visse justeringer av reinbeiteområdenes grenser antar imidlertid departementet at det må være adgang til å foreta. Spørsmålet herom må vurderes konkret og eventuell tvist om nødvendig løses av domstolene. ....
Etter min oppfatning viser disse uttalelser at man ikke hadde tenkt å foreta slike endringer i privatrettslig etablerte rettsforhold som reineiernes prinsipale anførsel innebærer. Landbruksdepartementets uttalelser, dels i brev og dels i bevisopptak, om at reindriftslovgivningen frem til i dag har bygget på prinsippet om at all utmark innenfor et reinbeitedistrikt er områder hvor reinbeiting har foregått fra gammelt av, må være gitt på sviktende grunnlag.
Anken fra Reindistriktet kan etter dette ikke gis medhold.
Jeg kommer så til det subsidiære spørsmål om den geografiske utstrekning av beiteområdet basert på etablert bruk. I dokumentasjonen av den historiske utvikling innen Røros-traktene har det fremstått som et sentralt spørsmål om hvem som kom først inn i området, de "fastboende" eller "nomadene", her samene. Det er for meg ikke grunn til å gå nærmere inn på dette spørsmål slik denne sak foreligger. Det hersker her ingen uenighet om at samene før vedtagelsen av lappeloven av 1883 hadde vunnet rett til reindrift i området.
I spørsmålet om den geografiske utstrekning av retten til vinterbeite har jeg kommet til samme resultat som herredsrettens og lagmannsrettens mindretall. Jeg vil innskrenke meg til å bemerke at jeg i det vesentlige deler de synspunkter som lagmannsrettens mindretall har gjort gjeldende. I begrunnelsen viste mindretallet til uttalelser gitt i Lappekommisjonens innstilling - uttalelser som bygde på et bedre bevisgrunnlag enn man i dag har. Lagmannsrettens mindretall fremholdt videre at Lappekommisjonens grenseangivelse synes vel forankret i det underlagsmateriale som kommisjonen hadde fremskaffet - et synspunkt som etter mitt skjønn er blitt forsterket gjennom den utvidede bevisførsel under Høyesteretts behandling.
Når man skal fastlegge beitegrensen ut fra den etablerte bruk, må man i første rekke se hen til områder som har stått sentralt for bruk til vinterbeite. Lagmannsrettens mindretall har uttalt: "... Det vil til en viss grad måtte bero på et skjønn hvor man i et slikt tilfelle skal trekke grensen idet ikke enhver mer sporadisk bruk vil kunne gi grunnlag for en beiterett med adgang til regulær beiting i fremtiden. Lappekommisjonen har som nevnt trukket grensen over fjellet øst for Grådalen. Herredsretten har funnet det riktig å utvide beiterettsområdet noe ved å trekke grensen i selve dalen."
Som videre bemerket av lagmannsrettens mindretall, er det med dette "tatt tilbørlig hensyn til reindriftsnæringens interesser idet næringen dermed har fått beiterett også til områder som bare i mer begrenset utstrekning har vært benyttet."
Etter en samlet vurdering er jeg således kommet til at grensen for det område der reineierne har beiterett for sine dyr, må gå slik herredsretten og lagmannsrettens mindretall har fastsatt.
Ved det resultatet jeg er kommet til, har Riast-Hylling reinbeitedistrikt i sin helhet tapt sin ankesak, mens Erling Korssjøen m.fl. helt ut har fått medhold i sin anke. Hensett til det prinsipielle spørsmål som har foreligget og sammenhengen mellom sakene, er jeg likevel kommet til at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse bør opprettholdes, og at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett for noen av partene eller hjelpeintervenientene.
Jeg stemmer for denne
Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
Saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.