Rt-1968-394

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1968-04-06
Publisert:	Rt-1968-394
Stikkord:	Bruksrettigheter
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 46B/1968
Parter:	Samene i Riast-Hyllingen reinbeitedistrikt (høyesterettsadvokat Nils Daae Rogstad) mot Brekken sameie (advokat Jon R. Gundersen - til prøve).
Forfatter:	Ryssdal, Stabel, Helgesen, Anker, Berger
Lovhenvisninger:	LOV-1883-06-02-§3, Reindriftsloven (1933) §38

Dommer Ryssdal: I forbindelse med utskiftning av Brekken sameie i Røros påbegynt i 1868 ble det 9. august 1873 inngått overenskomst om at «finnene» ikke skulle ha rett til å la sine reinsdyr beite på vestre side av en linje mellom Hyllingsjøen og Dagvolsjøen, mens de på østre side inn mot riksgrensen skulle ha «uhindret Havneret, og det saaledes at de ikke af Nogen skulle kunne drages til Ansvar for sin Optreden dersteds». I henhold til overenskomsten skulle en voldgiftsrett 11. august 1873 tre sammen for å gå opp og i detaljer fastsette linjen. Dette ble også gjort, og det ble satt opp flere varder. I forbindelse med ny utskiftning ble ved «bestemmelse» av 12. mars 1883 gjentatt at «finnefolket» skulle ha havnerett for sine reinsdyr på østre side av en før omforenet, merket og beskrevet linje mellom Dagvolsjøen og Hyllingen. Linjen er senere kalt «finnelinjen», og området på østsiden er til dels betegnet som «finnetrakten».

Under jordskifte over Brekken sameie avsa Hedmark og Østerdal jordskifterett 16. april 1964 kjennelse med denne slutning:

«Samene har ikke hevdet rett til jakt, fangst og fiske i Brekken sameie østenfor den linje de har påstått. Samenes rettigheter vil til enhver tid være angitt av de lover som gis av Stortinget om reindriften i Norge.»

Samene i Riast-Hyllingen reinbeitedistrikt påanket kjennelsen til Frostating lagmannsrett som 14. november 1966 avsa dom med denne domsslutning:

«Samene i Riasten-Hyllingen reinbeitedistrikt har ikke rett til å utøve fiske, fangst eller jakt innenfor Brekken sameie i området øst for «Finnelinjen», fastsatt under utskiftning den 9. august 1873.»

Samene i Riast-Hyllingen reinbeitedistrikt har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Om saksforholdet, partsforholdet og partenes tidligere anførsler viser jeg til lagmannsrettens dom. Jordskifterettens kjennelse er ufullstendig og meget kortfattet for så vidt angår saksforholdet og partenes anførsler, men i rettsboken for 15. og 16. april 1964 er gjengitt en del forklaringer som ble avgitt for jordskifteretten. Visse sider ved saksforholdet og partsforholdet kommer jeg senere tilbake til.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved

Side:395

Gauldal herredsrett med avhør av 8 ankende parter, 5 ankemotparter og 7 vitner.

For best mulig å få belyst samenes bruksutøvelse og rettigheter fra gammel tid opp til våre dager er fra begge sider vist til major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742-1745, lappekodicillen av 1751 (første kodicill til grensetraktaten mellom Norge og Sverige), innstillinger fra lappekommisjonene av 1843, 1866, 1889 og 1897 og til det som for øvrig foreligger av forarbeider til lappeloven av 2. juni 1883, tilleggsloven av 25. juli 1897 og reindriftsloven av 12. mai 1933. Av forarbeidene til denne siste lov er særlig vist til riksadvokat Kjerschows utkast av 1922 og Ot. prp. nr. 28 (1932). Partene har også vist til enkelte avsnitt i innstilling avgitt 23. november 1966 fra Reindriftslovkomiteen av 1960 og innstilling avgitt 24. februar 1967 av den norsk-svenske reinbeitekommisjon av 1964. De ankende parter har videre lagt fram en udatert «Oversikt over sydsamenes historie i Norge til 1751» utarbeidet av professor i finsk-ugriske språk, dr. philos. Knut Bergsland. Som bilag til oversikten er lagt fram en rekke gamle dokumenter og kart som jeg ikke finner det nødvendig å spesifisere. I sin omfattende oversikt, som er skrevet i anledning av denne saken, har professor Bergsland imøtegått den oppfatning at samene i Sør-Trøndelag skulle ha trengt seg inn på den fastboende og jorddyrkende befolkning etter at disse nesten over alt hadde tatt dal- og fjellstrekningene i bruk. Professor Yngvar Nielsen gav uttrykk for denne oppfatning i en avhandling av 1891, og den ble lagt til grunn i innstillingen av 1892 fra lappekommisjonen av 1889, jfr. også uttalelser i Rt-1892-411 på side 413 og Rt-1897-761. I sin avhandling bygget professor Yngvar Nielsen på disse opptegnelser i major Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742-1745, men ifølge professor Bergsland var disse opptegnelser ufullstendige, slik at de ikke gir et riktig grunnlag for en vurdering av sør-samenes historie. Den oppfatning at samene skulle være kommet til Sør-Trøndelag etter at fastboende oppsittere hadde tatt fjellstrekningene i bruk, er etter professor Bergslands mening klart gjendrevet ved opplysninger som nå foreligger, deriblant supplikasjon av 15. juli 1632 til Jens Bjelke fra bønder i Holtålen og Ålen, supplikasjon av mars 1643 til Hannibal Sehested fra almuen i Tønset og en grenseeksaminasjonsprotokoll av 1690.

De ankende parter har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:

Professor Bergslands oversikt viser at det tidligere ikke har foreligget tilstrekkelige opplysninger om samenes bruksutøvelse, og at man derfor ikke har hatt det nødvendige historiske grunnlag for å vurdere samenes rettigheter. Uansett at det i tidligere utredninger og lovforarbeider til dels er uttalelser som kan trekke i motsatt retning, må det nå anses klarlagt at samene ikke bare var de første brukere av store fjellområder i Norge, men at de mange steder, herunder i Riast-Hyllingen, gjennom århundrer drev reindriftsnæring på en så fast og bestemt måte

Side:396

og så stedbundet at de gjennom alders tids bruk oppnådde en virkelig rett til opphold, beiting, hugst av trevirke, jakt, fangst og fiske. Denne eldgamle bruksrett gikk ikke tapt ved at bøndene gjennom hevd eller på annen måte etter hvert ervervet eiendomsrett til sametraktene, og den ble ikke fratatt samene ved lappeloven av 1883 og reindriftsloven av 1933, noe lovgiveren heller ikke kunne gjøre.

Lagmannsretten har nevnt at bestemmelsene i lappekodicillen av 1751 «har vært regnet som grunnlag for samenes rettigheter, også innenriks sett, inntil felleslappeloven av 2. juni 1883». I den anledning har de ankende parter gjort gjeldende at bestemmelsene av 1751 ble gitt med sikte på lapper som foretar årlige flytninger over grensen mellom Norge og Sverige. For samer bosatt i Norge hele året hadde bestemmelsene ingen annen betydning enn at de måtte ha minst like store rettigheter som overflyttende lapper. Også lappeloven av 1883 tok bare sikte på å regulere rettsforholdet for overflyttende lapper. Det er videre anført at så vel loven av 1883 som reindriftsloven av 1933 til dels er bygget på ufullstendige opplysninger om samenes bruksutøvelse i gammel tid. Ved forberedelsen av reindriftsloven fant man det for øvrig ikke nødvendig å utrede om begrunnelsen for samenes bruksutøvelse «med Føie er søgt i en af Flytlapperne erhvervet Ret, der hviler paa Sædvane eller Alders Tids Brug». (Innstilling fra lappekommisjonen av 1897, avgitt 1904, 195, jfr. riksadvokat Kjerschows utkast av 1922 42). Under enhver omstendighet har reindriftslovens §38 bare den betydning at den gir særskilt hjemmel for samenes rett til jakt, fangst og fiske i statsalmenning uten å gi samene tilsvarende rettigheter på privat grunn. Men på annet, særskilt grunnlag kan samene også på privat område ha slike rettigheter. Det kan de blant annet ha ervervet ved alders tids bruk. For så vidt Høyesterett i Marsfjellsaken, Rt-1955-361, skulle ha lagt en annen rettsoppfatning til grunn, kan denne oppfatning etter de ankende parters mening ikke antas å være riktig.

Det er først og fremst rettsanvendelsen i lagmannsrettens dom de ankende parter angriper. Etter deres oppfatning er det ikke riktig når lagmannsretten under henvisning til Marsfjelldommen har uttalt «at den århundre gamle bruksutøvelse, også når det gjelder fiske, fangst og jakt, som samene ubestridt har utøvd, ikke går utover den «uskadelige nyttesrett» som samene til enhver tid har vært tillatt å utøve. Denne bruksutøvelse kan ikke ved hevd eller alders tids bruk skape et særskilt rettsgrunnlag, som senere lovgivning ikke fritt kan regulere.» De ankende parter har anført at samene gjennom langvarig og fast bruksutøvelse meget vel kan ha ervervet særrettigheter som ikke kan reguleres fritt ved senere lovgivning. Spørsmålet om hvorvidt det foreligger en særlig rett og om hvilken beskyttelse den i tilfelle har, må vurderes på samme måte overfor samene som overfor andre.

De ankende parter har videre anført at det ikke er treffende

Side:397

når lagmannsretten har lagt til grunn at det med hensyn til sakens faktiske omstendigheter bare er «uvesentlig motstrid mellom partene». For det første får en tilsynelatende enighet om samenes tilstedeværelse i distriktet fra omkring år 1600 ikke særlig betydning når ankemotpartene holder fast ved at samenes bruksutøvelse var så begrenset at den ikke gikk ut over en uskyldig nyttesrett. De ankende parter er helt uenige i dette, og de gjorde også for lagmannsretten gjeldende at bruksutøvelsen hadde en helt annen karakter. For det andre er det sett bort fra en vesentlig side ved saksforholdet når lagmannsretten i sin dom ikke har fremhevet at samene i henhold til bygselsbrev - som hadde karakter av frihetsbrev - hadde hatt sitt land i fjelltraktene i lang tid før oppsitterne på Brekkengårdene ut på 1600-tallet streifvis kom inn på disse områder. Etter den tid utøvet samene fortsatt samme bruk som de før hadde gjort. Det fantes ingen fastboende som kunne motsette seg eller samtykke i bruken den gang den ble etablert, og det er heller ingen grunn til å nytte den konstruksjon at samenes bruk er utøvet med samtykke fra Brekken-oppsitterne fra den tid disse kom inn i fjellområdene. Det faktiske forhold er tvert om at oppsitterne fra første stund anerkjente samenes rett til fortsatt bruksutøvelse. Samene har minst like godt grunnlag for sitt krav om bruksrett som oppsitterne hadde for sitt krav om eiendomsrett. De foreliggende opplysninger om det faktiske saksforhold viser i det hele at oppsitternes eiendomserverv bare kan ha funnet sted med påhefte av samenes gamle bruksrett.

Samene hadde allerede før 1873 rett til en vanlig bruksutøvelse - herunder til jakt, fangst og fiske - i den del av Brekken sameie som ligger i Hyllingen reinbeitedistrikt. De opplysninger som nå foreligger, skulle i og for seg gi grunnlag for en påstand om rett til jakt, fangst og fiske i hele reinbeitedistriktet, men de ankende parter er likevel blitt stående ved å begrense påstanden til området øst for «finnelinjen». Og uansett hva man måtte anta om samenes rettsstilling før overenskomsten av 1873 ble inngått, må de iallfall ved denne sivilrettslige avtale ha fått en særlig bruksrett til området mellom «finnelinjen» og riksgrensen. Det har aldri vært bestridt at de i henhold til overenskomsten har en særlig beiterett. I dette området må de da også ha en særlig rett til jakt, fangst og fiske. De rettigheter samene fikk ved overenskomsten av 1873, ble ikke begrenset ved det som ble protokollert under utskiftningen i 1883, hvor samene for øvrig ikke var til stede.

Etter utskiftningene i 1870-årene og 1880-årene har samene hele tiden drevet jakt og fangst og særlig utnyttet sin rett til fiske uten at oppsitterne i Brekken noen gang har reist innvending mot bruken. Dette gjorde de heller ikke da jordskifte ble begjært i 1953. Jordskifteretten tok i grunnen på egen hånd opp det spørsmål som den avgjorde ved kjennelsen av 16. april 1964. De ankende parter har særlig vist til at søksmålet ikke ble rettet mot samene da Brekken sameie i 1956 anla sak mot en

Side:398

rekke innenbygdsboende med påstand om at disse skulle kjennes uberettiget til all slags fiske innen sameiets grenser, en sak som ble endelig avgjort ved Høyesteretts dom i Rt-1961-507. Ved dette og ved hele sin opptreden i tiden inntil 1964 må eierne av Brekken sameie anses å ha erkjent at samene øst for «finnelinjen» ikke bare har en særlig beiterett, men også rett til jakt, fangst og fiske. De ankende parter har gjort gjeldende at denne retten kan utøves både for egen husholdning og med sikte på bytte og salg.

Det er enighet om hvor «finnelinjen» går fra søndre side av Hyllingen til Dagvolsjøen, og det er bare denne strekning som er nevnt i overenskomsten og grensegangsforretningen av 1873. De ankende parter er som nevnt blitt stående ved å begrense påstanden til området øst for «finnelinjen», men de har gjort gjeldende at linjen i nord begynner ved Vigelåens utløp på nordre side av Hyllingen, og at linjen i sør går helt til den søndre grense for Brekken sameie. Det er lagt fram et kart som viser at de ankende parters påstandslinje fra punktet ved Dagvolsjøen går vest for sjøen Bolagen til Tufsinghammaren.

De ankende parter, som også for Høyesterett har bevilling til fri sakførsel, har nedlagt denne påstand:

«Samene i Riast-Hyllingen reinbeitedistrikt har rett til jakt, fangst og fiske i Brekken sameie i området øst for «Finnelinjen», jfr. overenskomst under utskiftningsforretningen den 9/8 1873.

Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett som om saken ikke var benefisert.»

Ankemotpartene har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:

Professor Bergslands oversikt og de gamle dokumenter og kart som er lagt fram sammen med den, kan tyde på at sørsamene var de første brukere av fjellområder i Trøndelag i noe større utstrekning enn man før har antatt. Nye faktiske opplysninger av særlig betydning er dog ikke gitt, idet man også tidligere har vært fullt klar over at samenes reindrift enkelte steder har vært eller kan ha vært utøvet lenge før noen fastboende befolkning tok fjellstrekningene i bruk. Under enhver omstendighet gir professor Bergslands utredning intet grunnlag for en omvurdering av samenes rettslige stilling. I så måte er det uten betydning om samene kom til et område før eller etter de fastboende. Det avgjørende er at bruksutøvelsen - selv om den har pågått fra gammel tid - etter sin art ikke har gitt og ikke gir samene noen virkelig rett til fortsatt bruk av andres eiendom. En skiftende bruktutøvelse av ubestemte persongrupper som har flyttet fra sted til sted, må stå helt på linje med utøvelse av en uskyldig nyttesrett eller en allemannsrett. Grunneierne kan gjennom nydyrking, seterdrift eller andre faktiske disposisjoner begrense eller utelukke muligheten for at bruksutøvelsen fortsettes, og det har i Norge alltid vært antatt at lovgiveren fritt kan regulere flyttsamenes adgang til å bruke annenmanns eiendom. En same eller en gruppe av samer kan i likhet med andre

Side:399

gjennom avtale oppnå en mer beskyttet rådighetsrett, men i kraft av sin gamle bruksutøvelse har samene - på samme måte som utøvere av allemannsretter - ingen annen rett enn den lovgivningen til enhver tid bestemmer.

Selv om reglene i lappekodicillen av 1751 ble gitt med sikte på lapper som foretar årlige flytninger over grensen mellom Norge og Sverige, ble kodicillen - både bestemmelsene til fordel for samene og bestemmelsene om begrensning av deres rettigheter - i praksis også anvendt overfor andre samer inntil vi fikk lappeloven av 1883. Denne loven gjaldt utvilsomt både overflyttende samer og andre samer, og det er intet grunnlag for å anta at sør-samene noen gang har hatt en sterkere rettslig stilling enn samene lenger nord. Lappeloven av 1883 og reindriftsloven av 1933 er ikke bygget på sviktende grunnlag. De ble tvert om meget omhyggelig forberedt, og selv om opplysningene om samenes liv og virke i gammel tid kan ha vært noe ufullstendige, var dette uten betydning for utformingen av lovreglene. Disse ble ikke basert på at den som i et område var først i tid, også måtte ha best rett, men på at lovgiveren måtte foreta en avveining av samenes og de fastboendes interesser. Bestemmelsen i reindriftslovens §38 har ikke bare den betydning at den gir flyttsamene rett til jakt, fangst og fiske i statsalmenning. Ved denne bestemmelsen er også avgjort at samene ikke har tilsvarende rett på privat grunn uansett den bruk de fra gammel tid måtte ha utøvet. Denne lovmessige begrensning og regulering innebar intet inngrep i velervervede rettigheter, men hvis samene vil gjøre gjeldende at det ved reindriftsloven er gjort slikt inngrep, må de i tilfelle reise krav mot staten og ikke mot de private grunneierne.

Når det gjelder de faktiske omstendigheter har ankemotpartene ikke bestridt at samene har utøvet reindrift i området gjennom flere hundre år, at de i tilknytning til reindriften også har drevet jakt, fangst og fiske til husbehov, og at dette sannsynligvis foregikk før oppsitterne på Brekkengårdene ervervet eiendomsrett til fjellstrekningene. Ankemotpartene har imidlertid fastholdt at forholdet må vurderes på den måten at bruksutøvelsen til enhver tid foregikk med samtykke fra staten og senere fra de private grunneiere, og at bruksutøvelsen i området ikke foregikk på annen måte eller i større utstrekning enn lovgiveren tok i betraktning da samenes rettigheter ble regulert ved lovene av 1883 og 1933.

Ved avgjørelsen av den foreliggende sak har lagmannsretten ifølge ankemotpartene med rette ansett Marsfjell-dommen i Rt-1955-361 som et avgjørende prejudikat. Det er gjort gjeldende at Høyesterett ikke kan komme til et annet resultat enn lagmannsretten uten å fravike den rettsoppfatning som er lagt til grunn i Marsfjell-dommen.

Overenskomsten av 9. august 1873 og den midlertidige «bestemmelse» av 12. mars 1883 gav iallfall ikke samene noen særrett til jakt, fangst og fiske. For øvrig må samene anses å ha

Side:400

godkjent det som i 1883 ble protokollert om at de da fastsatte regler om bruk av utskiftningsområdet bare skulle gjelde inntil samenes adgang til bruk av andres eiendom ble nærmere regulert ved lov. Derved godkjente de også at bruksutøvelsen bare kan foregå på den måten og med de begrensninger lovgivningen til enhver tid bestemmer.

Det erkjennes at samene helt opp til våre dager i forbindelse med reindriftsnæringen fortsatt har drevet jakt og fiske uten at eierne av Brekken sameie har protestert mot dette. I dette ligger dog ingen anerkjennelse av at samene har en særlig rett til jakt og fiske. Det er bare en bruksutøvelse eierne har tillatt på samme måte som de lenge også tillot innenbygdsboende å fiske uten at disse hadde rett til dette, jfr. Rt-1961-507. Ankemotpartene har i denne sammenheng anført at «finnelinjen» ikke har representert noen grense for den bruksutøvelse det her gjelder, og at samene ikke har gitt uttrykk for at de mente å ha rett til en bruk ut over den eierne har tillatt. De har således aldri reist innvending mot grunneiernes bortleie av rett til jakt og fiske.

I samsvar med sin subsidiære anførsel for lagmannsretten har ankemotpartene gjort gjeldende at de ankende parters påstand ikke under noen omstendighet kan tas til følge, idet en mulig rett for samene til jakt, fangst og fiske må begrenses både geografisk og innholdsmessig. Den «finnelinje» som er beskrevet i overenskomsten av 1873, kan ikke forlenges verken mot nord eller mot sør, og i området øst for linjen kan samene i tilfelle bare ha rett til å drive jakt, fangst og fiske til et strengt husbehov i den tiden de oppholder seg med rein i distriktet. Ankemotpartene har ikke reist noen innvending mot at «samene i Riast-Hyllingen reinbeitedistrikt» kan utøve den rett samene måtte ha etter overenskomsten av 1873, men de har anført at enkelte av de ankende parter faktisk ikke utøver reindriftsnæring, og at de av den grunn heller ikke vil kunne utøve rett til jakt, fangst og fiske.

Ankemotpartene, som også for Høyesterett har bevilling til fri sakførsel, har nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsrett og Høyesterett, som om saken ikke var benefisert.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn jordskifteretten og lagmannsretten.

Saken står etter min mening stort sett i samme stilling som for lagmannsretten. Professor Bergsland avgav forklaring for lagmannsretten, og så vidt jeg forstår, inneholder hans omfattende skriftlige utredning ikke nye faktiske opplysninger som er av vesentlig betydning ved avgjørelsen av den foreliggende sak. I likhet med lagmannsretten legger jeg til grunn at samene iallfall har oppholdt seg i fjellområdene i Brekken fra omkring år 1600, at jakt, fangst og fiske var et naturlig ledd i deres næringsgrunnlag, at de første Brekken-gårdene ble ryddet omkring

Side:401

år 1650, og at det ikke nøyaktig kan fastslås når fjellmarken ble undergitt privat eiendomsrett. Det synes å ha vært samene som først utnyttet fjellområdene i den utstrekning disse kunne utnyttes, og jeg går etter det opplyste ut fra at fjellstrekningene ikke ble utnyttet av andre før samenes reindrift og øvrige bruk var blitt temmelig fast innarbeidet. Det er nok så at samene hvert år flyttet fra sted til sted, og at deres bruksutøvelse var skiftende, men iallfall i området øst for den senere fastsatte «finnelinje» synes bruksutøvelsen gjennom lang tid å ha vært stedbundet og i sin kjerne så festnet at den ikke uten videre kan sidestilles med utøvelse av en uskyldig nyttesrett eller en allemannsrett.

Flyttsamenes mulighet for å fortsette en tidligere bruksutøvelse vil etter omstendighetene kunne bli begrenset ved at grunneierne gjennomfører nydyrking eller visse andre tiltak, og adgangen til å bruke annenmanns eiendom må også kunne reguleres ved lov. For øvrig finner jeg det ikke nødvendig å gå inn på partenes alminnelige anførsler om samenes rettigheter, og jeg går heller ikke inn på om samenes bruksutøvelse i Hyllingen i tiden fram til 1870-årene måtte være til hinder for at det ble foretatt vesentlige begrensninger i den fortsatte bruk i dette området. I den foreliggende sak finner jeg nemlig å burde legge avgjørende vekt på den overenskomst som med utgangspunkt i tidligere bruk ble inngått 9. august 1873, og som i vesentlig grad også er fulgt ved samenes senere bruk.

Etter at utskiftning av Brekken sameie var påbegynt i 1868, sendte en rekke flyttsamer et brev av 28. april 1870 til Søndre Trondhjems amt. Det heter i brevet: «Vi undertegnede Finner, som høre til Røraas Præstegjeld og opholde os i Brækkens Udmark ligesom vore Forfædre, finder os herved nødsaget til at indgaae for det høie søndre Trondhjems Amt med Indsigelse, paa Grund af en Udskiftningsforretning i Brækkens Udmark og Sameie, paabegyndt af Udskiftningsformand Sv. Olsen. Da vi med Brækkebeboerne have Ret til Skov og Beite for vore Rener i Sameiet paa Grund af vort aarlige Ophold Ligesom vore Fædre, ja muligens endog før Bønderne bosatte sig her, saa gjøre vi herved retslig Fordring paa at faa vor Deel først udstykket av Sameiet, førend Bønderne foretage noget Skifte; men da Sv. Olsen har sagt til Bønderne, at han hverken vil eller kan udskifte for os, saa begjere vi herved af Amtet at Skifte af Brækkens Udmark maa standse indtil at Amtet har sørget for, at vor Ret bliver i vare taget efter Loven, thi vi troe efterat Skiftet er foregaaet, skal det intet Sameie finde Sted, hvorfor vi gjøre os Haab om Amtets mellemkomst. Svar Fordres.» I forbindelse med en søknad fra en del oppsittere om at det måtte bli oppnevnt en kommisjon for å fullføre den påbegynte utskiftning, uttalte utskiftningsformann Sv. Olsen i brev av 2. november 1870 blant annet: «Naar der i Ansøgningen er anført at jeg har erklæret at jeg ikke kan udskifte til de, der til sine Tider sig opholdende Røraasfinner, da er dette slet ikke Tilfældet. - Men jeg har sagt til

Side:402

dem at jeg ikke havde stor Lyst til at udskifte til Finnerne fordi at bande de og Bønderne der ved vilde blive angerholdne, og dette paastaar jeg fremdeles. - Finnerne er der ikke hele Aaret, det er fornemmlig om Vaaren at Dyrene gjør Skade ved at optræde de bløde Myrer og spise op den første Spire som kommer op. - Bønderne slaar sine Slaatter alligevel uagtet Rensdyrene have været der. - Skal nu Finnernes Brugsret udskiftes da er jeg overbevist om, at dersom man skal tage ud til disse et saae stort Areal at de kan være tjente med at holde det Antal Dyr som Fædrene i Fortiden antages at have havt, paa disse Strækninger, da vil Bønderne blive yderst misfornøiede. - Finnerne vil og blive utilfredse og lidet hjulpne ved at faae et mindre Areal, de kan ikke holde Dyrene paa dette, og at de faaer Slaatene, med Mere, til Eiendom, istedet for den Brugsret de have, er heller ikke til Gavn for dem, de have intet Brug for Slaattene. - Herom kan siges meget som vil blive for vidløftigt nu at Udvikle; saa meget kan anføres at dersom Finnernes Brugsret skal udskiftes saa maa man først tage ud en særskildt Strækning til dem, dette er den eneste Mande at ordne Forholdene paa, og dette maa blive det samme hvorledes den Udskiftningsret er sammensat, som bestyrer Forretningen.»

Etter en del ytterligere korrespondanse som også angikk andre spørsmål, uttalte Indredepartementet at den påbegynte utskiftning kunne fortsettes. Under utskiftningen ble det så 7. juli, 9. august og 11. august 1873 foretatt slik protokollasjon og inngått slik overenskomst med etterfølgende grenseoppgang som er gjengitt i lagmannsrettens dom. Også i utskiftningsprotokollen nevnes gang på gang at fjellfinnene på forhånd hadde en bruksrett. I samsvar med utskiftningsformannens bestemte tilråding ble bruksretten ikke utskiftet, men nærmere regulert ved overenskomsten.

Utskiftningsforretningen av 1873 ble opphevet av formelle grunner som etter det opplyste ikke kan antas å berøre overenskomsten av 9. august 1873, og ny utskiftning ble påbegynt i 1880. I et skriftlig innlegg av 10. mai 1880 fra en sakfører som møtte på vegne av en rekke oppsittere, er blant annet uttalt at en del finner utvilsomt har «rettigheter» i skog og mark, og at man ved en utskiftning ikke vil kunne unngå «fellesskapet med finnene». Under rettsmøte 12. mars 1883 foretok utskiftningsformannen slik protokollasjon som er nevnt i lagmannsrettens dom, og de to utskiftningsmenn tiltrådte formannens forslag til midlertidig «bestemmelse». Det foreligger ikke nærmere opplysninger om dette, og jeg er enig med de ankende parter i at de rettigheter samene fikk ved overenskomsten av 1873, ikke ble begrenset ved det som ble protokollert under den etterfølgende utskiftning.

Ved inngåelsen av overenskomsten av 1873 kom det etter min mening klart til uttrykk at samene ut fra tidligere bruksutøvelse også for fremtiden skulle ha visse rettigheter i området. Det er enighet om at samene øst for «finnelinjen» i henhold til overenskomsten har hatt og stadig har en særlig beiterett som blant

Side:403

annet leder til at de er fritatt for det erstatningsansvar som flyttlappene etter reindriftsloven har overfor grunneierne. Det kan ikke være tvil om at samene i tilknytning til reindriften hadde drevet jakt, fangst og fiske i tiden før overenskomsten ble inngått. Når det ikke ble nevnt at de også for så vidt skulle ha rett til fortsatt bruksutøvelse, kan dette skyldes at det på den tid særlig var reinbeitingen og skade på slåtteland som kunne lede til strid, mens det neppe oppstod uoverensstemmelser på grunn av samenes jakt, fangst og fiske. Jeg går ut fra at man på begge sider var klar over at samene iallfall i det område hvor de skulle ha full beiterett, ville fortsette med jakt, fangst og fiske, og jeg antar at overenskomsten må forstås derhen at de skulle ha rett til dette. Det er som før nevnt enighet om at samene helt opp til våre dager har drevet jakt og fiske. Ifølge avgitte forklaringer er dette til dels også skjedd vest for «finnelinjen». Grunneierne har påberopt dette til støtte for den oppfatning at bruksutøvelsen både øst og vest for linjen bare er noe eierne har tillatt, mens samene har anført at de egentlig skulle ha rett til jakt og fiske i hele reinbeitedistriktet. Saken gjelder dog bare tvist om samenes bruksrett øst for «finnelinjen», og jeg er som nevnt kommet til at samene i henhold til overenskomsten av 1873 i dette område må ha rett til å drive jakt, fangst og fiske i tilknytning til reindriftsnæringen.

Jeg er enig med ankemotpartene i at området øst for «finnelinjen» geografisk må begrenses på den måten som følger av overenskomsten av 9. august 1873 og grensegangsforretningen av 11. august 1873, men da den beskrevne og merkede grense går fram til Øvre Hyllingen og til Dagvolsjøen, antar jeg at retten til fiske også må gjelde i disse vann. Det foreligger for øvrig en rekke forklaringer om at samene gjennom lang tid har fisket i Øvre Hyllingen, hvor en samefamilie også har hatt båt. Etter min mening er det ikke grunnlag for å anta at samene ved overenskomsten av 1873 fikk særlige rettigheter i området syd for Dagvolsjøen. Da det er enighet om at den opprinnelig fastsatte grense mellom Hyllingen og Dagvolsjøen fortsatt gjelder, og da partene også er enige om hvor grensen går, antar jeg at det i dommen er tilstrekkelig å gi uttrykk for at samene har rett til jakt, fangst og fiske øst for den linjen som ble fastsatt ved overenskomst av 9. august 1873 og grensegangsforretning av 11. august 1873.

Jeg er videre enig med ankemotpartene i at samene bare har rett til jakt, fangst og fiske under opphold med rein i området, men jeg har vært i noen tvil om hvorvidt retten i samsvar med ankemotpartenes anførsel bør begrenses til å gjelde bruksutøvelse til husbehov. Ifølge avgitte forklaringer har enkelte samer i tidligere tider til dels byttet bort eller solgt fisk og vilt, men det må etter de foreliggende opplysninger legges til grunn at samene i alt vesentlig har drevet jakt og fiske til bruk i sin husholdning. I henhold til overenskomsten av 1873 og den bruk som senere er utøvet, kan samene selv under opphold med rein ikke

Side:404

ha noen ubegrenset adgang til å drive jakt, fangst og fiske med sikte på salg av produktene. Selv om det neppe kan være grunn til å motsette seg at samene leilighetsvis overlater til andre fisk eller vilt som de ikke selv trenger i sin husholdning, er jeg derfor kommet til at retten bare gjelder bruksutøvelse til husbehov.

Under forutsetning av at det bare gis adgang til jakt, fangst og fiske i tilknytning til reindriften, har ankemotpartene som før nevnt ikke reist innvending mot at «samene i Riast-Hyllingen reinbeitedistrikt» kan utøve den rett samene måtte ha etter overenskomsten av 1873.

Saksomkostninger bør etter min mening ikke tilkjennes, idet saken var så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn til å få den avgjort ved domstolene.

Jeg stemmer for denne

dom:

Samene i Riast-Hyllingen reinbeitedistrikt har under opphold med rein rett til å drive jakt, fangst og fiske til husbehov i Brekken sameie i området øst for en linje mellom Hyllingen og Dagvolsjøen fastsatt ved overenskomst av 9. august 1873 og grensegangsforretning av 11. august 1873. Retten til å drive fiske gjelder også i Øvre Hyllingen og i Dagvolsjøen.

Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Helgesen, Anker og Berger: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Sund og Kr. Fr. Myrdahl og byrettsdommer Henrik Greve Hartmann):

- - -

De ankende parter driver reindrift i de 2 reinbeitedistrikter Riasten og Hyllingen, men i praksis blir disse distrikter regnet for ett distrikt. Ankepartene har hver sine registrerte reinmerker, og de driver alle reinnæring, etter det som er opplyst i det vesentlige som hovednæring. De samlede reinflokker omfatter f.t. 3-4000 dyr, et etter lappefogdens mening rimelig antall dyr. - - -

Under partenes sluttprosedyre viste det seg at partene i det vesentlige hadde samme syn på den historiske bakgrunn, og lagmannsretten finner derfor straks å kunne legge følgende til grunn;

Fjellmarken i Brekken var inntil begynnelsen av 1600-årene et fullstendig øde og ubebodd område. Men allerede omkring året 1600, kanskje noe før, begynte det å trekke samer inn fra nord. Disse var dengang, som nå, opptatt med sin tradisjonelle levevei, reindriften. Det må antas at samene fra første stund, som et nødvendig og naturlig ledd i deres næringsgrunnlag, også utøvet fiske, jakt og fangst. Disse sidenæringer var tidligere av relativt større betydning enn i senere tid.

Side:405

De første Brekken-gårder er det grunn til å anta ble ryddet omkring 1650-årene, først som bygselsbruk, under kronen, men etter kongeskjøte av 1669 til Andreas Willichsen, med denne som jordherre. - - -

Det er ingen opplysninger som forteller at antallet av samer i distriktet har vært noe vesentlig høyere enn det er idag. Men det følger av deres næring at de trenger store områder for alltid å finne tilstrekkelig beite for sine rein, herunder at de hver høst trekker sørover til Femundtraktene for vinterbeite, med tilbakekomst til Riasten-Hyllingen ut på vårparten.

Selv om samene i tid har vært forut for oppsitterne i Brekken fjellmark, er det lite som tyder på noen særlig konkurranse om naturherlighetene. Oppsitterne var interessert i sine spredte sætereiendommer og utslåttene, mens samene holdt seg til de høyereliggende trakter hvor reinen fant sin føde. Når historien kan fortelle om sporadiske sammenstøt, må disse betraktes som rene unntak.

Allikevel viser utviklingen at myndighetene fant det nødvendig med en viss regulering, dette også av hensyn til forholdet til Sverige, idet norske og svenske samer i stor utstrekning utøvde sin næring på begge sider av grensen. 1 forbindelse med grensetraktaten mellom Norge og Sverige av 7.-18. oktober 1751, ble det til denne lagt en «1ste Codicil: Om Lapperne». Det heter her i §10: «Saasom Lapperne behøve begge Rigers Land, maa de, efter gammel Sædvane, om Høst og Vaar flytte med deres Rehn-Hiorder over Grendsen ind i det andet Rige, og lige med Landets Undersaatter (undtagen paa de Steder, som siden meldes) betiene sig af Land og Strand til Underhold for Deres Dyr og sig selv, da de venlig skal modtages, beskyttes og hielpes til Rette ....»

Denne Codisil har vært regnet som grunnlag for samenes rettigheter, også innenriks sett, inntil felleslappeloven av 2. juni 1883, som med endringer har vært gjeldende til den någjeldende reindriftslov av 1933. Når det gjelder det reinbeitedistrikt som omfattes av nærværende sak, ble spørsmålet om samenes rettigheter reist under de utskiftninger som fant sted i 1870-80 årene. Det første av disse jordskifter, påbegynt i 1868, ble foretatt i begynnelsen av 1870 årene, men opphevet av formelle grunner. Fra utskiftningsprotokollen (1872-1875) hitsettes følgende:

«Aar 1873 den 7" Juli continuerede paa Gaarden Henningsgaard i Brækken den i 1868 paabegyndte og paa ubestemt Tid udsatte Udskiftning i Brækken i Røraas Sogn. - - -

1873 den 9" August holdtes offentlig Møde paa Henningsgaard i Brækken. - Hensigten med dette Møde, hvortil de Brugsberettigede Fjeldfinner ere indkaldte, er at anstille Undersøgelser om Udstrækningen af den Brugsret som disse Fjeldfinner antages at have, og i saa mande at ordne det Fornødne. - - -

Efterat der var givet de mødende Finner Anledning til at udtale sig og at angive den locale Udstrækning for deres Havnerett med Rensdyr og den deraf flydende Adgang til Benyttelse af Skoven traf de mødende Lodeiere paa egne og de ikke Mødendes Vegne med Finnerne, forsaavidt angaaer deres Havneret inden det Sameie der er Gjenstand for Udskiftning, saadan

Overenskomst. -

Vestenfor en Linie, der trækkes fra den søndre Side af Hyllingsjøen

Side:406

midt for Wigelaaosen over Tverlivolen til Hylbækkjærnen ved Dalvolsjøen, skulle Finnerne være uberettigede til at havne med sine Dyr, hvorimod de paa østre Side af samme Linje have uhindret Havneret, og det saaledes at de ikke af Nogen skulle kunne drages til Ansvar for sin Optræden dersteds. - Da det imidlertid er muligt at der paa visse Steder inden den dem saaledes forbeholdte Strækning ikke vil være Skov nok til deres Behov, har Udskiftningsrnændene i Forening med Skolelærer John Dahl, Henning Johnsen Nordbrækken, samt Finnerne Ole Andersen Kant og Paul Johnsen, i Egenskab af Voldgiftsmænd, med bindende Virkning, at ordne det Fornødne ved Liniens nærmere Fastsættelse i de mindre Detailler, i det Liniens Hovedretning - den ovenangivne - dog maa bibeholdes. -

Denne Overenskomst er imidlertid ikke til Hinder for at Finnerne paa sine Flytningsturer om Vinteren, i Overensstemmelse med gammel Sædvane, naar Nødvendighed kræver det, kortvarigen opholder sig paa de gamle Hvilepladse, vestenfor den fastsatte Linie. - - -

Den paafølgende 11" August traadte den bestemte Voldgiftsret sammen for at opgaa og betegne den bestemte Linie. - Man reiste da først til den anførte Hylbækkjønnen som antages at ligge circa 3/4 Miil fra Brækkegrenden. - Her blev paa vestre Ende af denne Kjøn, der ligger vestenfor og tæt ved Dalvolsjøen, paa søndre Side af Hylbækken, ved dens Udløb af Kjønnen, paa en stor Bjerghammer, opført en Varde. - Fra denne Varde gaaer Linjen omtrent i nordøstlig Retning til det høieste af Fjeldet Tverlivolen, hvor ogsaa en Varde blev opført. - Da man kom til dette Sted havde man tydelig Udsigt til det Sted man skulde gaae ud fra ved Hyllingsøen, og da man fant at Skovforholdene vare saaledes at Finerne antagelig maatte faa for lidet efter den omforenede Linje, saa besluttedes eenstemmigt at man skulde bøie Linien noget ind paa Brækkemarken. - Det blev derfor bestemt at Linien skal gaa fra Varden paa Tverlivolen omtrent i nordlig Retning til det høieste Sted paa den saakaldte og bekjendte Hammerkjønhammeren. - Paa dette Sted blev ogsaa opført en Varde. I alle disse Varder er for større Tydelighed indmuret en høi Stang med en paaspigret Fjel. - Fra Hammerkjønhammeren skal Linien gaae beent til det før betegnede Sted paa søndre Side af øvre Hyllingsøen. - Her støder man paa Søen hvor en Vig eller Bugt paa denne bøier ind i Landet. - Her blev intet særskildt Mærke opført da denne Bugt er betegnende nok; man seer og desuden tydelig her Vigelaaens Udløb i Søen, eller som man før har benævnt det Vigelaaosen paa den motsatte Side af Søen. - Hermed anser man at have afgjort denne Sag.

Voldgiftsmand Paul Jonasen Fin har bemærket og bemærker fremdeles at hans Mening har været den at Forholdene ogsaa skulle ordnes paa den nordre Side af Hyllingsøen og at han har forstaaet Bestemmelsen saaledes at Mærket skulle gaae efter Elven Vigelaaen fra Hyllingsøen lige til Vigelsøen. -

De andre Voldgiftsmænd allesammen have forstaaet, og forstaar fremdeles at Bestemmelsen og Foreningen var saaledes som den Ord til andet er tilført Protocollen, saa besluttede Voldgiftsretten med 6 mod 1 Stemme at den intet har at gjøre med Ordningen af Forholdene paa nordre Side af Hylllngsøen. - Paa Tilspørgsel haves ingen Bemærkning

Side:407

ved Forhandlingerne eller Protocoltilførslerne. - Voldgiftsretten blev saaledes hævet og Protocollen underskrevet. - - -»

Under det nye jordskifte, påbegynt i 1880, er protokollert følgende i forbindelse med utskiftningsrettens beskrivelse av skifteområdet (den maskinskrevne avskrift 118):

«Nu vil vi gå over til å beskrive

Delingen i Hyllingsdalen på søndre side av Hyllingen.

Her blev for det første, overensstemmende med et forhen Inngått forlik opgått en linje for fjellfinnene mellem Hyllingsjøen... til Hyllbekk-kjønnen.....»,

hvorefter følger en beskrivelse av «Finnelinjen», i samsvar med det som ble protokollert under fol. 118 b i protokollen (1872-1875) gjengitt ovenfor.

Under rettsmøtet den 12. mars 1883 er protokollert følgende:

«Derpå tok man sig for å bestemme den bruksrett eller havnerett, som de heromkring boende fjellfinner formentlig bør ha. Formannen bemerket, at han på foranledning har erklæret, at han har funnet det meget uklokt av bøndene - ja nesten ulovlig -, å påstå å tildele lappene eller fjellfinnene en del til eiendom, thi dersom de skulde få noe tilstrekkelig, da vilde dette i høi grad skade bøndene, og finnene vilde heller ikke være tjent med å få slåtter eller setre til full eiendom, thi for disse har de igjen intet bruk. På denne sin forestilling har han fått fullt medhold av øvrigheten, og han tror heller ikke, at bøndene vil kunne ønske det annerledes, om de skjønner, hvad det har å betyde.

At lappfinnene, som ansees å være de eldste beboere på disse kanter, fra uminnelige tider, med regjeringens og øvrighetens samtykke, har ernæret sig av rensdyrdrift i Norges kongelige almindingsfjellstrekninger, det vet formannen er enhver fullt bekjent. Ved grensetraktaten mellem Sverige og Norge av 1751 har og regjeringen på den omhyggeligste måte ytret sin tilfredshet med denne finnenes (:skjønt usle:) levemåte og næringssett, samt gitt dem frihet som før å bo og flytte med deres rensdyr, betjene sig av land og vand i almindingene til føde for dem og deres rensdyr, hvorhos det er lovet dem beskyttelse mot al vold og overlast.

Utskiftningsformannen er derhos, i anledning klage fra finnene over at nogle menn fra Ålen og en Bent Volldalen her av sognet, skal ha misshandlet dem, blitt bekjent med en overøvrighets resolution, der den tid gjaldt og formentlig endda gjelder som lov, datert 29. desember 1794, og tinglest her i jurisdiktionen 28. januar 1796, hvilken resolution blant mere, lyder således:

Da det har behaget Hs. Kongelige høihet kronprinsen, på sin reise i året 1788 nådigst å befale, at de lappefinnefamiljer, som hørte til Norge, behøver å benytte land og fjellstrand ved grensen, samt ved Brekkebygden, ved Ålen og Tydalen under Trondhjems stift, skulde nyde tillike beskyttelse og håndhæves i fred og rolighet i deres boliger, næringsbruk, av deres renhjorder, hvilket er grundet på og i overensstemmelse med grensetraktaten av 1751, dens første codicil, så tjener alle og enhver til efterretning, som denne resolution ser eller hører, at de skal begjegne de finner, som på lovlig måte søker å ernære sig med deres renhjord, som er innenfor Norges grenser udi Stør- og Værdalen, samt Guldals

Side:408

fogderi i Trondhjems amter, som på en sømmelig måte, og nogenlunde, forsøke å bli der, fra sted til annet med deres renhjord, dette fattige folkeslag fornærmer i deres naturlige og tilvante husholdning, alt under vedbørlig straf efter lovlig omgang, når bevislig klage fra noen annen, eller voldsom adfærd fremkommer.

Derimot bør lappefinnene fra sin side vokte sig for å gjøre noen beboer skade eller forfang, og tilkommer det dem å vokte sine dyr således, at de ikke kommer inn på noen manns lovlig børde, eller eiende seter eller høistakker, da de i så fall bør erstatte den skade, som derved forvoldes, dog bør ingen selv ta sig tilrette, eller egenrådig frata finnene deres dyr, kobberkjeler eller annet som dem behøver, thi når skaden ikke i mindelighet betales bør den av upartiske menn takseres til erstatning for den fornærmede, alt efter den anførte traktats 1. codicil.

Denne resolution i forening med før bemeldte grensetraktat er de bestemmelser, som utskiftningsformannen kjenner i denne om forholdene mellem bøndene og finnene nesten lovløse tilstand, og hvorefter man har å bedømme, eller rettere sagt å bestemme, bruksmåten for finnene innen det territorium, som utskiftningen omfatter. Det er bekjent at regjeringen såvel som stortinget, har under arbeide en lov, som vil begrunde og begrense finnenes rettigheter, så det er inntil denne lov emanerer, at de bestemmelser, som nu fattes, blir gjeldende, thi når forholdene er ordnet ved lov, ophører naturligvis de nu fattede bestemmelser.

Formannens forslag er da, at der for finnenes vedkommende fattes sådan midlertidig

Bestemmelse.

1. Finnefolket forbeholdes tillatelse til å bygge og bo og opholde sig på de steder, til de tider og på den måte, som deres forfedre har hadd det. Det er nemlig sønnenfor sjøen Bolagen, ved Gruvsjøen eller Gruvsjøbekken, sønnenfor Viggelåen, ved de såkalte Kroketkjønnene og Hyddsjøen, på nordre side av sjøen Hyllingen, og på et sted oppe ved Dagvolsjøen, at de har hadd sine kojer eller telte, og dette må fremdeles ikke formenes dem på disse steder. Her skal de være berettiget til å benytte den skog, som ansees fornøden til deres ophold, mens de opholder sig på disse steder.

2. Med hensyn til havningen, eller til føde for rensdyrene, skal de være berettiget til å benytte:

a. Den havn, som finnes østenfor en optrukket, omforenet, bemerket og før beskrevet linje mellem vestre ende av Dagvolsjøen, bent derfra til det høieste på fjellet Tverrlivolen, og derfra bent til det høieste sted på den såkalte Hammerkjønnhammeren, og videre derfra til en dyp bukt eller vik i sjøen Hyllingen, midt over for det sted, hvor elven Viggelåen faller i sjøen på den motsatte side. - Østenfor denne linje er også finnene berettiget til å benytte og bygge sig kojer, om de ønsker det.

b. Fri havning i fjellene (:Storfjellene og Klumpene Kaldet:) nordenfor Jon Haugens og Halvor Borgos's seter- og Slåtteiendommer. De skal ha fri adgang til havning i fjellene, men ikke i bøndenes slåtter og eiendommer.

c. Fri havning i hele kjerråfjellet, således som brukelig har vært før,

Side:409

fra elven Kjerråen og sørover, når de holler sig utenfor, eller på vestre og nordre kant av bøndenes slåtteeiendommer.

3. Hvad skadeserstatning angår, da ansees finnene pliktige til, overensstemmende med den anførte resolution, nøie å vokte sine dyr, så de ikke gjør skade på andres eiendom, enten engesletter, setre, høistakker eller annet sådant. Dersom skade sker, uaktet at finnene på det omhyggeligste har voktet dyrene eller skaden er så liten, at den ikke opnår en verdi av kr. 10.00, da skal finnene betale halvdelen og bøndene selv bære halvdelen. Er skaden større enn 10 kroner, eller skjer det fordi finnene av skjødesløshet eller annen årsak ikke vokter dyrene, så godt og omhyggelig som de kan, da skal finnene være pliktig til å betale hele skaden, som da i mangel av mindelig overenskomst, bestemmelse av 2 uvillige menn på deres bekostning. Da begge utskiftningsmennene deler de av formannen uttalte anskuelser, så ble enstemmig

besluttet:

Det av formannen fremsatte forslag ansees som gjeldende bestemmelse for finnenes rettigheter og tilsvarende plikter.»

Den konflikt som idag er oppstått mellom samer og oppsittere om fiske, fangst og jakt, var ukjent i eldre tid. Man må gå ut fra at det i disse trakter var rikelig av disse herligheter for alle interesserte.

Under jordskiftet i 1880-årene kom spørsmålet om fiske opp, og det ble da truffet bestemmelse om «At fiskeriet, som man ikke finner noen fordel i å utskifte, skal være felles, således som det hittil har vært.» (avskriftens 162). Om dette fisket har det vært ført flere prosesser. Den viktigste av disse endte med Høyesteretts dom av 25. april 1961, som i en strid med de jordløse innvånere i Brekken, fastslo oppsitternes privateiendomsrett med derav følgende enerett til fisket i Brekken fjellmark. For en del av dette område (omkring Rien-sjøen) fastslo Frostating lagmannsrett i sin dom av 20. oktober 1966 (ennu ikke rettskraftig) at en del eiere av sætereiendommer utenfor kretsen av oppsitterne i Brekken, hadde fiskerett. Det er på det rene at samene var uberørt av den ovenfornevnte bestemmelse om fisket under utskiftningen i 1883. Det fremgår av de citerte avsnitt fra utskiftningens bestemmelser om samenes rettigheter, at heller ikke i denne forbindelse kom spørsmålet om fiske (og for så vidt heller ikke fangst og jakt) opp. Det er ikke kjent hva grunnen kunne være til at samenes interesser på dette område ikke var berørt. Men det bør nevnes at samenes rett til jakt og fiske var omtalt i den nye lappelov av 2. juni 1883, som da var på trappene, og trådte i kraft den 1. januar følgende år, og hvor det heter i §3:

«Lapperne haver Frihed til aarlig at flytte med sine Ren fra det ene Rige ind i det andet og at opholde sig paa de Steder, hvor hvert Riges Lapper efter gammel Sædvane hidindtil have søgt hen, samt at betjene sig af Land og Vand saavel til deres egen og deres Rens Underholdning med Iagttagelse af denne Lovs Forskrifter, som til Jagt og Fiskeri lige med Rigets egne Undersaatter.»

Det er tidligere nevnt at en viss utøvelse av fiske, fangst og jakt, fra de eldste tider har inngått som et fast ledd i samenes næringsgrunnlag, nemlig som et naturlig tilskudd til deres private husholdning. Dette forhold antas å ha vedvart helt opp til våre dager, dog således at

Side:410

utøvelsen av fangst (snarer) neppe har vært særlig omfattende, og efter hvert også har gått av bruk, og jakt på småvilt må antas å være utnyttet av samer bare i beskjeden utstrekning. - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som jordskifteretten. Når det gjelder sakens faktiske omstendigheter er det bare uvesentlig motstrid mellom partene, og retten finner å kunne legge til grunn den faktiske fremstilling som er gitt ovenfor.

I rettslig henseende bygger lagmannsretten på den rettsoppfatning som Høyesterett har lagt til grunn i den forannevnte høyesterettsdom i Marsfjellsaken, og som retten finner bindende i nærværende sak.

Noe særskilt rettsgrunnlag, som skulle kunne hjemle rett for samene til å utøve fiske, fangst og jakt i de angjeldende områder, finner lagmannsretten ikke er til stede i nærværende sak. På samme måte som i Marsfjellsaken finner man at den århundre gamle bruksutøvelse, også når det gjelder fiske, fangst og jakt, som samene ubestridt har utøvd, ikke går utover den «uskadelige nyttesrett» som samene til enhver tid har vært tillatt å utøve. Denne bruksutøvelse kan ikke ved hevd eller alders tids bruk skape et særskilt rettsgrunnlag, som senere lovgivning ikke fritt kan regulere. En slik regulering ble foretatt ved den nye reindriftlov av 1933, idet det følger av lovens §38 at samenes rett til jakt og fiske er begrenset til Statens almenninger og høyfjell, og ikke gjelder i privateid fjellmark.

Når det gjelder overenskomsten av 1873, synes formålet med denne å være klart. Vest for den opptrukne linje hadde oppsitterne verdifulle beite- og slåtteområder som samene nå forpliktet seg til å holde sine rein borte fra. Øst for linjen skulle samene til gjengjeld «have uhindret Havneret, og det saaledes at de ikke af Nogen skulle kunne drages til Ansvar for sin Optræden dersteds». Samene skulle med andre ord slippe å betale erstatning for skade på beite og slåttemark øst for Finnelinjen. Den fordel samene på denne måte oppnådde var faktisk så stor at samenes representant i den kommisjon som skulle gå opp Finnelinjen i marken, nemlig Paul Jonasen Fin, insisterte på at Finnelinjen også skulle trekkes nord om Hyllingen helt opp til Vigelsjøen.

På bakgrunn av formålet med Finnelinjen er det ikke sannsynlig at overenskomsten i det hele skulle ha noen betydning for jakt og fiske og i allfall ikke at den etablerer et nytt og selvstendig grunnlag for slike rettigheter, uavhengig av senere lovgivning.

Lagmannsretten finner således at samene må være bundet av den ordning som reinbeiteloven av 1933 etablerte, nemlig at fiske, jakt og fangst i privateide områder, er forbeholdt grunneieren. - - -