HR-1988-1548-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-11-25 |
| Publisert: | HR-1988-01548s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 1548/1988, jnr 795/1988. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Holmøy, Schei |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §17, §31, Straffeloven (1902) §54, Straffeprosessloven (1981) §350, §268, §267, Domstolloven (1915) §34, §388, §5, §6 |
Statsadvokaten i Nordland har den 29. februar 1988 satt A, født xx.xx.1966, under tiltale ved Bodø byrett til fellelse etter straffeloven §268, første ledd, jf §267, første ledd, jf tredje ledd.
Gjerningsbeskrivelsen i tiltalebeslutningens post I lyder etter endringer av 10. oktober 1988 slik: "Torsdag den 12. mars 1987 om kvelden kjørte A en X med kjennetegn - -, tilhørende B fra Bodø sentrum til Fjell i Bodø i anledning av at B skulle plassere en X på Fjell i Bodø for å legge forholdene til rette for at B skulle kunne gjennomføre et ran av Z postkontor i Bodø dagen etter. Fredag den 13. mars 1987 kl 0900 gjennomførte B et væpnet ran av Z postkontor og tilegnet seg kr 32.901,20 i kontanter fra postkontorets kasse. Senere på dagen fredag den 13. mars 1987 kjørte A den leiebilen (Y med kjennetegn - - - - - - -) som B hadde benyttet ved ranet av Z postkontor, fra Fjell i Bodø til Saltstraumen i Bodø." Etter at hovedforhandlingen var blitt holdt, avsa byretten kjennelse den 13. oktober 1988 hvorved saken mot A ble avvist fordi tiltalen etter byrettens mening skulle ha vært tatt ut for lagmannsretten.
Statsadvokaten i Nordland påkjærte byrettens kjennlse til Hålogaland lagmannsrett som ved kjennelse av 8. november 1988 opphevet byrettens kjennelse.
Fra lagmannsrettens begrunnelse gjengis: "Kompetansen mellom byretten og lagmannsretten fremgår av straffeprosessloven §5 og §6, og det avgjørende her er tiltalebeslutningens beskrivelse av det faktiske forhold. Hvis det allerede etter tiltalebeslutningen er klart at subsumsjonen er uriktig, må saken avvises.
Imidlertid kan det ikke allerede av tiltalebeslutningen mot A ses at forholdet feilaktig er henført under straffeloven §268, første ledd jfr. §267.
Et ran blir ikke uten videre å karakterisere som grovt fordi en eller flere av de oppregnede omstendigheter i straffeloven §268, annet ledd foreligger, hvis forholdene forøvrig gjør handlingen mindre graverende. På den annen side er det også tenkelig at et ran kan bli å bedømme som grovt selv om ingen av de særskilte oppregnede omstendighetene foreligger. Påtalemyndigheten har derfor måttet foreta en totalvurdering av forholdet da den tok ut tiltalen, og det kan ikke alene av gjerningsbeskrivelsen i tiltalebeslutningen ses at vurderingen som ligger til grunn for subsumsjonen er uriktig.
A er tiltalt for medvirkning til det ranet som ble utført av B. Spørsmålet om hvilke straffbarhetsvilkår som foreligger må bedømmes særskilt for hovedmannen og medvirkeren, og det er ikke uten videre gitt at f. eks. medvirkerens forsett omfatter alle de momentene som gjør at ranet må bedømmes som grovt. I hvert fall kan ikke det ses alene ut fra tiltalebeslutningen.
Det er derfor ikke etter tiltalebeslutningen klart at påtalemyndighetens subsumsjon er uriktig, og straffeprosessloven §5 og §6 gir derfor ikke hjemmel til å avvise saken. Hvis byretten etter avsluttet bevisførsel mente at As forhold må bedømmes som medvirkning til grovt ran, var den fortsatt domfør, jfr. dl. §34, og den skulle derfor ha avsagt dom i stedet for å avvise saken." Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålserklæringen lyder slik: "På vegne av A påkjæres kjennelsen, idet det fastholdes at det må antas at de forhold som er beskrevet i tiltalebeslutningens pkt. I og som langt på vei er identisk med de forhold B ble dømt for, må anses som grovt ran. Det forekommer meg kunstig deretter å tiltale medvirkeren for å ha medvirket i et simpelt ran. Jeg viser til Rt-1985-38. Der ble også medvirkeren, som iflg. den dissenterende dommer hadde bidratt til å frata ranet en grovere karakter, også dømt for å ha deltatt i et grovt ran.
Det kan ikke aksepteres at påtalemyndigheten unnlater å bruke §268 for å komme unna lagmannsrettsbehandling." A har nedlagt slik påstand: "Byrettens kjennelse stadfestes." Statsadvokaten i Nordland har i sitt tilsvar gjort gjeldende: "Kjæremålet er et fortsatt kjæremål. Hjemmelen for slikt kjæremål fremgår av straffeprosessloven §388. Det er på det rene at §388 nr 1 og 2 samt 4 - 6 ikke hjemler dette fortsatte kjæremål. Videre er det påtalemyndighetens oppfatning at heller ikke §388 nr 3 hjemler fortsatt kjæremål i nærværende sak. Tolking av lovforskrift, som det heter i nr 3, står i motsetning til subsumsjon. Av Bjerke/Keiseruds kommentarutgave til straffeprosessloven, bind II side 353 fremgår følgende: " "Tolking" står i motsetning til subsumsjon. Det er bare den generelle, prinsippielle forståelse av loven som kan prøves av Kjæremålsutvalget. Den konkrete anvendelse av loven på det faktum som legges til grunn, kan ikke prøves ved fortsatt kjæremål.
Selv om lagmannsretten i nærværende sak kommer med generelle uttalelser vedrørende forholdet mellom simpelt og grovt ran, er det subsumjonen som er det sentrale. Tiltalte hevder at gjerningsbeskrivelsen i tiltalebeslutningen må subsumeres som grovt ran, mens påtalemyndigheten har subsumert det som simpelt ran. Det er dette lagmannsretten tar standpunkt til når det i kjennelsen konkluderes med at det ikke etter tiltalebeslutningen er klart at påtalemyndighetens subsumsjon er uriktig.
Under henvisning til foranstående, hevdes det prinsipalt at kjæremålserklæringen må bli å avvise. Subsidiært anføres at lagmannsrettens avgjørelse er riktig, og påtalemyndigheten tiltrer i det alt vesentlige lagmannsrettens begrunnelse.
Hva spesielt angår den av forsvareren påberopte dom i Rt-1985-38, vil jeg anføre at den gir liten veiledning for nærværende sak. Medvirkerens rolle i den saken var en ganske annen og mer aktiv enn i nærværende sak." Statsadvokaten i Nordland har nedlagt slik påstand: "Prinsipalt: Kjæremålet avvises.
Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse stadfestes." Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er da i dette tilfelle begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og dens tolking av en lovforskrift, jf straffeprosessloven §388 nr 2 og 3.
Kjæremålet er ikke rettet mot lagmannsrettens tolking av straffeprosessloven §5 og §6 eller straffeloven §268 første ledd, jf §267, men mot lagmannsrettens konkrete anvendelse av rettsreglene. Utvalget er avskåret fra å overprøve denne lovanvendelse. Lagmannsrettens saksbehandling er ikke angrepet.
Kjæremålet må etter dette bli å avvise.
Kjennelsen er enstemmig.