HR-1988-278-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-06-24 |
| Publisert: | HR-1988-00278k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 278 K/1988, jnr 122/1988. |
| Parter: | A (advokat Johan Henrik Frøstrup) mot B (advokat Ivar Danielsen). |
| Forfatter: | Holmøy, Philipson, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §234, Ekteskapsloven (1918) §55 |
B begjærte 11. august 1987 overfor Skien og Porsgrunn namsrett utkastelse av A fra ....veien 12 i X under henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven §234 tredje ledd. Namsretten avsa 5. januar 1988 kjennelse med slik slutning:
"1. A kan kastes ut fra ....veien 12 i X.
2. Innen 2 - to - uker etter forkynnelse av kjennelsen betaler A til B kr. 2.620,-. totusensekshundreogtyvekroner."
A påkjærte namsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett, som 18. mars 1988 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Porsgrunn og Skien namsretts kjennelse av 5. januar 88 stadfestes.
2. A plikter innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen å betale til B erstatning for hennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 500,-femhundrekroner-."
Saksforholdet for øvrig går frem av namsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er oppgitt å gjelde tolking av lovforskrift, jf tvistemålsloven §404 nr 3. I kjæremålserklæringen gjøres det rede for bakgrunnen for tvisten mellom partene, som er separert, og det hevdes og gis begrunnelse for at eiendommen ....veien 12, som er partenes tidligere felles bolig, ikke tilhører Bs særeie, slik hun har gjort gjeldende som grunnlag for utkastelseskravet. Det hevdes videre at den kjærende parts besittelse av eiendommen bygger på avtale. Til begrunnelse av disse anførsler er det lagt frem en del dokumenter og korrespondanse mellom partene.
Det anføres videre at tvangsfullbyrdelsesloven §234 tredje ledd er forbeholdt de klare tilfellene, jf Rt-1971-422. Også tvil om rettslige spørsmål hindrer utkastelse. Ekteskapsloven §55a første ledd påbyr at bestemmelsen om å gi en part bruksrett til den annens særeiebolig skal treffes ved dom eller kjennelse fra skifteretten ved offentlig skifte. Påbudet fører til en grundig og betryggende rettslig vurdering av de ofte kompliserte spørsmål krav om bruksrett til motpartens særeiebolig kan reise. Det må være lovgivers underliggende forutsetning at den ene parts besittelse av fellesboligen inntil en slik tvist er avgjort ikke beror på en "åpenbart uholdbar hjemmel". Særlig påbudet om domstolsbehandling av krav etter eksteskapsloven §55a vil etter den kjærende parts mening uten videre hindre anvendelsen av §234 tredje ledd. Den må også som særbestemmelse gå foran en generell bestemmelse.
Det anføres at den kjærende part har forsøkt å klare seg uten prosessfullmektig så langt, og at det var helt ukjent for ham at utkastelse kunne skje uten at han fikk anledning til å forklare seg muntlig for en domstol. Også av denne grunn bør kjennelsen oppheves slik at alle sider av saken kan bli belyst. Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts kjennelse av 18. mars 1988 oppheves.
2. B tilpliktes å betale saksomkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr. 6.200,-."
B gjør i tilsvar gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er riktig og ikke bygger på noen uriktig lovtolking. Bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen kan kjæremålsutvalget ikke prøve. Den kjærende part har hatt en rekke nye anførsler for kjæremålsutvalget, men disse kommer ikke i betraktning ved vurderingen av lagmannsrettens lovtolking.
Kjæremålsmotparten imøtegår videre den kjærende parts fremstilling av bakgrunnen for tvisten på en del punkter.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. B tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter." I prosesskriv 3. mai 1988 har A blant annet gjort gjeldende at siden det foreligger tvil om namsrettens og lagmannsrettens bevisbedømmelse er riktig, bør lagmannsrettens kjennelse også kunne oppheves på grunn av mangelfulle kjennelsesgrunner. Dette er en feil ved saksbehandlingen ved lagmannsretten, som henviser til namsrettens begrunnelse, jf tvistemålsloven §404 nr 2.
Kjæremålsmotparten gjør i prosesskriv 6. mai 1988 gjeldende at det ikke foreligger noen saksbehandlingsfeil.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Kjæremålsutvalget har da bare den kompetanse som følger av tvistemålsloven §404. Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens lovtolking. Senere er det også gjort gjeldende at lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull.
Utvalget finner at de innvendinger som den kjærende part har reist mot lagmannsrettens kjennelse, ikke gjelder tolking av noen lovbestemmelse. Den subsidiære anførsel i kjæremålserklæringen om at den kjærende part ville kunne få beholde boligen i medhold av ekteskapsloven §55a, var ikke reist for lagmannsretten og kan ikke prøves av utvalget i et videre kjæremål.
Utvalget finner heller ikke at lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull. Lagmannsretten har når det gjelder realiteten, innskrenket seg til å vise til namsrettens kjennelse, som etter utvalgets mening er fyldestgjørende.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Den kjærende part må pålegges å betale saksomkostninger også for kjæremålsutvalget. Saksomkostninger pålegges med 2.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.