HR-1988-368-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-09-09 |
| Publisert: | HR-1988-00368k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 368 K/1988, jnr 140/1988 |
| Parter: | Baccara A/S (advokat Kåre Myklebust) mot Nordflex AB (advokat Tor Berntsen). |
| Forfatter: | Michelsen, Halvorsen, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §32, Domstolloven (1915) §36, §300, §301, §404 |
Ved stevning til Ytre Follo herredsrett 11. november 1987 reiste advokat Kåre Myklebust på vegne av Baccara A/S søksmål mot Nordflex AB, Getinge, Sverige med krav om betaling av erstatning/etterprovisjon begrenset opp til 750.000 kroner.
Vernetinget var i stevningen angitt slik:
Saksøkte leverer varer kontinuerlig til Det Norske Møbelhuset A/S, 1540 Vestby, slik at det til enhver tid vil foreligge tilgodehavender der. Bestemmelsen i tvistemålsloven §32 må da komme til anvendelse, slik at Ytre Follo Herredsrett må anses for å være rett verneting.
Herredsretten skrev 1. februar 1988 slik til advokat Myklebust:
Det vises til Deres stevning av 11. november 1987, hvor De i medhold av tvistemålsloven §32 ønsker å reise søksmål mot saksøkte ved nærværende rett.
Tvistemålsloven §32 fastslår at sak om formueskrav mot den som ikke har hjemting her i landet kan reises i enhver rettskrets hvor saksøkte har en formuesgjenstand (formuesverneting). Av Deres stevning fremgår det at «saksøkte leverer varer kontinuerlig til Det Norske Møbelhuset A/S, 1540 Vestby, slik at det til enhver tid vil foreligge tilgodehavender her.» På bakgrunn av de få opplysninger som er gitt i stevningen, og som ikke er dokumentert, finner retten det vanskelig å kunne fastslå hvorvidt saksøkte kan sies å ha formuesverneting i nærværende rettskrets. Det bør derfor i stevningen presiseres nærmere hva som ligger i «at det til enhver tid vil foreligge tilgodehavender her», herunder at det gis en oversikt over løpende forretningsforhold som Nordflex AB har med Det norske Møbelsenter A/S.
Vedlagt returneres Deres stevning med bilag.
Advokat Myklebust returnerte brevet med slik påtegning datert 5. februar 1988:
Det foreligger tilgodehavende hos Det Norske Møbelsenter A/S, og jeg må be om at stevning forkynnes mest mulig omgående.
Ytre Follo herredsrett avsa 4. mars 1988 kjennelse med slik slutning:
Sak nr. A 41/88 avvises.
Baccara A/S påkjærte kjennelsen til lagmannsretten, og anførte i kjæremålserklæringen:
Kjennelsen er feil, og den påkjæres såvel med hensyn til bevisbedømmelsen som saksbehandlingen og lovanvendelsen.
Det var bekreftet av økonomisjefen ved Det Norske Møbelsenter A/S at der forelå tilgodehavende som forfalt til betaling, 15. februar 1988, og dette skulle være tilstrekkelig til å sannsynliggjøre at loven krav til verneting var oppfylt. Forøvrig så skulle stevningen ha vært forkynt omgående for saksøkte i november 1987, og det var denne som skulle ha redegjort for et eventuelt manglende verneting."
Eidsivating lagmannsrett avsa 22. april 1988 kjennelse med slik slutning:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes Baccara A/S å betale til Nordflex AB 1.200 - ettusentohundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
I lagmannsrettens kjennelse heter det blant annet:
Advokat Myklebust har i kjæremålet opplyst at det var bekreftet av økonomisjefen ved Det Norske Møbelsenter A/S at «der forelå tilgodehavende som forfalt til betaling 15/2.1988». Noen slik bekreftelse kan ikke sees å befinne seg blant sakens dokumenter og er heller ikke nevnt i herredsrettens kjennelse. Forøvrig sier ikke den påberopte bekreftelse noe om når tilgodehavendet er oppstått. Etter tvistemålsloven §32 må formuesgjenstanden befinne seg i rettskretsen på den tiden stevningen forkynnes.
Lagmannsretten er enig med herredsretten i at hvis domstolenes foreløpige kontroll av en stevning skal ha noen betydning, må det kreves en nærmere presisering eller dokumentasjon som viser at saksøkte har formuesverneting her i landet. Det kan ikke være nok å vise til at saksøkte har kontinuerlig vareleveranser til et firma i rettskretsen. Anmodningen fra herredsretten om å gi en presisering ble ikke etterkommet. Herredsretten har etter lagmannsrettens oppfatning med rette avvist saken.
Advokat Kåre Myklebust har på vegne av Baccara A/S i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
I kjæremålserklæringen heter det blant annet:
Jeg vil med bred penn hevde at denne kjennelse er feil, og at den bunner seg i en formaljus som i dag ikke kan ha livets rett. Det er fastslått at det foreligger tilgodehavende i det minste fram til 15. februar 1988, og dette skulle ha vært tilstrekkelig for stevningens forkynnelse.
Den foreliggende avgjørelse undergraver fullstendig domstolen som serviceorgan. I det øyeblikk at det er hevdet at det foreligger et tilgodehavende som ikke er tatt ut av luften, så skal stevningen forkynnes, og det er så motparten som eventuelt skal imøtegå at det ikke foreligger noe tilgodehavende, og det skal tas standpunkt til avvisning.
Jeg vil på det sterkeste beklage at det skal ta mer enn et halvt år for å komme fram til tilsvar i en sak der motparten er bosatt i utlandet, og det foreligger bevis for at det er til stede tilgodehavende i Norge. Jeg har i løpet av de siste 10 år tatt ut stevning i 12 til 15 saker på tilsvarende måte ved forskjellige domstoler, og jeg har til d.d. ikke vært stillet overfor en slik saksbehandling som den foreliggende, og jeg håper at det også er den siste.
Advokat Myklebust har vedlagt kopi av sitt prosesskriv til lagmannsretten av 20. april 1988, som kom inn til lagmannsretten etter at kjennelsen var avsagt.
Motparten gjør i tilsvar gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er riktig. Den kjærende part unnlot å etterkomme rettens påbud om å dokumentere hva som lå i "at det til enhver tid vil forekomme tilgodehavende her." Et eventuelt tilgodehavende ble ikke sannsynliggjort, men bare besvart med en ny påstand om at tilgodehavende forelå. Rettens saksbehandling antas å være korrekt. Det vises ellers til lagmannsrettens kjennelsesgrunner. I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 22. april 1988 fastholdes.
2. Nordflex AB tilkjennes saksomkostninger med ialt kr. 2.400.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalget har da den kompetanse som fremgår av tvistemålsloven §404.
Etter tvistemålsloven §404 nr 1 har kjæremålsutvalget full kompetanse når lagmannsretten har avvist en sak fra den underordnede rett fordi saken ikke hører under norsk domsmyndighet. Bestemmelsen tar i første rekke sikte på de tilfeller som kan sies å reguleres av norsk internasjonal prosessrett - om det fremsatte krav skal avgjøres av norsk eller utenlandsk domstol. Det må antas at paragrafens nr 1 også omfatter det tilfelle at en avvisningskjennelse i realiteten innebærer at saken overhodet ikke kan anlegges her i landet fordi den ikke har verneting noe sted i Norge. Bestemmelsen må således få anvendelse når saken ligger slik an at det bare kan være spørsmål om verneting ved den rett hvor saken er anlagt, se avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-1972-637 og utrykt kjennelse av kjæremålsutvalget av 7. februar 1975, lnr 44 K/1975. Forholdet ligger ikke slik an i nærværende sak. Saksøkeren har her påberopt seg tvistemålsloven §32 bare for å få fremmet saken for Ytre Follo herredsrett. Når saken er avvist fra denne rett fordi kravene til formuesverneting etter §32 ikke er funnet å være tilfredsstillet, er det intet ved de faktiske forhold som tyder på at saken ikke kan anlegges ved en annen domstol etter tvistemålsloven §32 eller annen bestemmelse om særskilt verneting. Nr 1 i tvistemålsloven §404 får således ikke anvendelse.
Utvalgets kompetanse er etter dette begrenset overensstemmende med de øvrige numre i tvistemålsloven §404. Kjæremålet er angitt å rette seg mot lagmannsrettens lovtolking, jf 404 nr 3. Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsrettens avgjørelse bygger på en uriktig tolking av noen av de lovbestemmelser som her er av betydning, domstolsloven §36 og tvistemålsloven §300 nr 4 sammenholdt med §301 jf §32. Det ligger utenfor utvalgets kompetanse å prøve lagmannsrettens bevisbedømmelse og den konkrete rettsanvendelse - subsumsjonen.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjæremotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Påstanden tas til følge, og omkostningsbeløpet settes til 1.200 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.