HR-1988-432-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-10-13 |
| Publisert: | HR-1988-00432k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 432 K/1988, jnr 195/1988 |
| Parter: | Vigdal Trevare ved Torkjell Vigdal (advokat Sverre Thune) mot Ralph Freidmann (advokat Gunnar Rohr Torp). |
| Forfatter: | Christiansen, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §181, §404 |
Vigdal Trevare ved Torkjell Vigdal saksøkte ved stevning 15. september 1987 til Ringerike herredsrett Ralph Freidmann for et restoppgjør på kr 14.040,- i forbindelse med levering av et parti vinduer.
Ringerike herredsrett avsa 4. juni 1987 dom med slik domsslutning:
1. Ralph Freidman betaler innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse til Torkjell Vigdal kr 14.040,- -fjortentusenogførti- kroner med 15 -femtenprosent årlig rente fra 10. november 1986 til betaling skjer.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Vigdal Trevare påkjærte herredsrettens saksomkostningsavgjørelse til Eidsivating lagmannsrett som 7. juli 1988 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Torkjell Vigdal kr. 1.400 - ettusenfirehundre - til Ralph Freidmann innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens domsgrunner og lagmannsrettens kjennelse.
Vigdal Trevare har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, idet det gjøres gjeldende at lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §172 og §181 uriktig. Det anføres at Ralph Freidmann har tapt saken fullstendig og derfor skulle vært pålagt å erstatte Vigdal Trevare saksomkostningene. Avgjørende for om unntaket i tvistemålsloven §172 annet ledd kommer til anvendelse er om retten bedømmer saken som så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn til å la den komme for retten, ikke om saksøkte syntes den var tvilsom. Ved avgjørelsen av hovedkravet har retten ikke på noe punkt gitt uttrykk for tvil. Først ved avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet gir retten til kjenne at saken har vært tvilsom. Det er således ikke samsvar mellom rettens premisser og omkostningsavgjørelsen. Det kan ikke være tilstrekkelig at retten i forbindelse med saksomkostningsspørsmålet gir uttrykk for at avgjørelsen har voldt tvil når tvilen ikke fremgår av premissene forøvrig. I så fall ville lagmannsretten i realiteten være avskåret fra å prøve om herredsretten har anvendt tvistemålsloven §172 riktig. Det tilbud Vigdal Trevare sendte til Freidmann i USA anså retten som ikke akseptert, og retten gikk derfor ikke nærmere inn på dette. Dette tilbudet kan ikke ha hatt noen betydning for avgjørelsen av realiteten, og kan da heller ikke tillegges vekt ved saksomkostningsavgjørelsen. Det ser ut til at det er Freidmanns tvil retten har latt være avgjørende for omkostningsavgjørelsen, ikke om denne tvil var av en slik art at den ga Freidmann fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten.
Vigdal Trevare har nedlagt slik påstand:
1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 7. juli 1988 oppheves. Vigdal Trevare v/Torkjell Vigdal tilkjennes saksomkostninger for herredsretten med kr. 17.245.
2. Vigdal Trevare v/Torkjell Vigdal tilkjennes saksomkostninger, for lagmannsretten med kr. 1.400 og for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr. 1.400.
Ralph Freidmann har tatt til motmæle i kjæremålet. Når Vigdal Trevare endret prisene fra det opprinnelige tilbud, skapte dette tvil hos herredsretten med hensyn til om Freidmann var bundet av endringen. Denne bevisvurdering kan ikke overprøves. Herredsretten har åpenbart funnet tvil på flere punkter i saken selv om det ikke er gitt uttrykk for dette ved de enkelte punkter i premissene. Retten behøver ikke gi uttrykk for arten av tvil og hvilke bevispunkter tvilen konkret knytter seg til.
Ralph Freidmann har nedlagt slik påstand:
1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 7. juli 1988 stadfestes.
2. Ralph Freidmann tilkjennes saksomkostninger med kr 1.400,- for lagmannsretten og kr 1.400 for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Etter tvistemålsloven §181 annet ledd er kjæremålsretten, når bare saksomkostningsavgjørelsen bringes inn for høyere rett, bundet av den underordnede retts bedømmelse «av sakens bevisligheter». I dette ligger at kjæremålsretten vil måtte anse seg bundet ikke bare av det bevisresultat den underordnede rett er kommet frem til, men også av dens vurdering av om det har foreligget bevistvil. Som det er påpekt i kjæremålsavgjørelse inntatt i Rt-1952-757, medfører loven ordning at det i alminnelighet vil være vanskelig for kjæremålsretten, når tvilen har knyttet seg til faktum, å prøve den underordnede retts skjønn med hensyn til bevisets tvilsomhet.
I den foreliggende sak har lagmannsretten tatt for seg herredsrettens saksomkostningsavgjørelse, hvor det er gitt uttrykk for at herredsretten har funnet saken tvilsom, og angitt hva retten har lagt vekt på når den har funnet saken tvilsom. På dette grunnlag har lagmannsretten funnet at omkostningsavgjørelsen ikke er i strid med tvistemålsloven §172. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten ved denne avgjørelse har tolket §172 eller §181 uriktig, jf loven §404 nr 3.
Kjæremålet blir således å forkaste.
Saksomkostningene for Høyesteretts kjæremålsutvalg kan passende settes til 800 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.