HR-1988-464-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-10-28 |
| Publisert: | HR-1988-00464k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 464 K/1988, jnr 137/1988 |
| Parter: | A (advokat Nils Moe) mot staten ved Justisdepartementet. |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Aasland, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §229, §222, §228 |
Justisdepartementet meddelte i brev av 22. april 1988 til advokat A at hans advokatbevilling var tilbakekalt med hjemmel i domstolloven §229 annet ledd nr. 3. Departementet anfører i brevet:
En finner grunn til å minne om at fristen for innlevering av revisorerklæring for 1986 utløp allerede 1. mai 1987, jfr. §25 i departementets forskrifter gitt i medhold av domstolloven §222 og §228 av 1. desember 1975. Etter flere purringer fra Advokatenes Erstatningsfond ble De ved brev av 5. november 1987 innberettet til Justisdepartementet for dette forhold. Ved departementets brev av 10. desember 1987 ble De gitt en frist til 4. januar d.å. med å besørge akseptabel revisorerklæring innsendt. Etter å ha innvilget flere fristutsettelser satte Justisdepartementet ved brev av 8. mars d.å. en absolutt siste frist til 11. april d.å. for å bringe forholdet i orden. Det ble uttrykkelig gjort oppmerksom på at oversittelse også av denne frist ville føre til tilbakekallelse av Deres advokatbevilling umiddelbart og uten ytterligere varsel. Departementet er ikke kjent med at De innen ovennevnte frist har brakt forholdet med manglende akseptabel revisorerklæring for 1986 i orden.
Ved brev av 10. mai 1988 har advokat A påklaget departementets vedtak til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hans klage er begrunnet prinsipalt med at departementet har begått saksbehandlingsfeil, subsidiært med at avgjørelsen er urimelig og usaklig, idet forsinkelsen skyldes problemer av regnskapsteknisk og lignende art. Klagen ble av kjæremålsutvalget forelagt Justisdepartementet til uttalelse. I brev av 10. juni 1988 til utvalget opplyser departementet at advokat A ved brev av 30. mai 1988 har fremlagt akseptabel revisorerklæring for 1986, og at departementet på denne bakgrunn har vurdert sitt vedtak om tilbakekallelse av advokatbevilling på nytt. Departementet viser til brev av samme dato til advokat A. Fra dette brev gjengis:
I brev av 30. mai d.å. til Justisdepartementet synes det som om De går ut fra at departementet dermed vil gi Dem tilbake tillatelsen til å drive advokatvirksomhet. Justisdepartementet finner imidertid å måtte meddele Dem at innlevering av akseptabel revisorerklæring på et så sent tidspunkt i dette tilfelle ikke kan anses for å være tilstrekkelig til at De uten videre skal få igjen Deres advokatbevilling. Vesentlig forsinkelse med innlevering av akseptabel revisorerklæring for 1986, samt at De selv langt på vei kan bebreides for dette, ble alene funnet tilstrekkelig til å kalle tilbake Deres advokatbevilling, jfr. vårt vedtak av 22. april d.å. Ved avgjørelsen av i dag om ikke uten videre å gi Dem bevillingen tilbake har departementet i tillegg lagt vekt på at De også ble innberettet for forsinket innlevering av revisorerklæring for 1984, jfr. vedlagte kopi av brev av 18. april d.å. fra Advokatenes Erstatningsfond. En har også fått opplyst at revisorerklæring for årene 1981, 1982 og 1983 ble innlevert for sent. Sett under ett etterlater De et inntrykk av å mangle vilje og/eller evne til i nødvendig grad å innordne Dem etter departementets forskrifter om advokaters regnskapsførsel m.v. av 1. desember 1975. Selv om De nå har innlevert revisorerklæring, foreligger det likevel et alvorlig brudd på domstolloven §229, annet ledd nr. 3. Det har som nevnt også tidligere vært uregelmessigheter med revisorerklæringene. Departementet har ikke funnet det nødvendig å vurdere om disse forhold i seg selv er tilstrekkelig til å opprettholde vedtaket. Spørsmålet om å tilbakelevere bevillingen må også ses i sammenheng med at departementet flere ganger tidligere har vurdert å tilbakekalle Deres bevilling. Departementet viser på dette punkt til brev til Dem av 3. februar 1987, hvor det heter følgende: «Departementets samlede klagesaker mot Dem, og ikke minst de forhold som departementet har behandlet etter 1982, etterlater sterk tvil om De er skikket til å drive advokatvirksomhet, og om De kan sies å ha den tillit som er nødvendig for yrket, jfr. domstolloven §229, annet ledd nr. 1. Ved denne vurderingen legger man betydelig vekt på ovennevnte kjennelse av Høyesterett, der Deres egen forklaring og saksfremstilling klart ble satt til side. På dette grunnlag har Justisdepartementet på ny vurdert hvorvidt Deres advokatbevilling nå bør tilbakekalles. Etter grundig overveielse og under atskillig tvil er man kommet til at man heller ikke denne gang vil gå til et så alvorlig skritt, men gi Dem enda en sjanse til å rehabilitere Dem i Deres advokatvirksomhet. Ved denne vurderingen har man bl.a. lagt vekt på at det forhold Høyesteretts kjennelse gjelder, nå ligger noen år tilbake i tid, og på at De etter det man forstår har skjerpet Deres rutiner overfor Tromsø byrett hva angår overholdelse av frister m.v. Justisdepartementet gir Dem herved en skarp påtale for de forhold som er omhandlet i Høyesteretts kjennelse, og retter på ny en alvorlig advarsel til Dem. Eventuelle senere klager Justisdepartementet mottar fra Dem vil bli sett i sammenheng med de saker som nå er avgjort, og en vil da måtte foreta en samlet vurdering av hvorvidt De er skikket til å drive advokatvirksomhet og om De har den tillit som er nødvendig for yrket. Det sier seg selv at en ny alvorlig klagesak vil bety en vesentlig belastning for Dem ved denne vurderingen.» På tross av denne klare advarsel - som De hadde grunn til å påregne ble den siste - har De satt Dem i den stilling at Deres advokatbevilling ble tilbakekalt etter domstolloven §229, annet ledd nr. 3, på grunnlag av manglende revisorerklæring. Som nevnt ovenfor, er det tale om et brudd på domstolloven §229, annet ledd nr. 3, selv om revisorerklæringen er innlevert. Dette forhold - og den omstendighet at det også tidligere har vært uregelmessigheter med revisorerklæringene - har også betydning for vurderingen av vilkårene i domstolloven §229, annet ledd nr. 1. Ses dette i sammenheng med de klare advarsler som tidligere er gitt, er departementet av den oppfatning at vilkårene for å frata Dem Deres advokatbevilling er oppfylt, jfr. domstolloven §229, annet ledd nr. 1. Departementet er således av den oppfatning at De har gjort Dem skyldig i forhold som gjør Dem uskikket til å drive advokatvirksomhet og som har medført at De har mistet den tillit som er nødvendig i yrket. Departementet er etter en samlet vurdering blitt stående ved å opprettholde vedtaket om å tilbakekalle Deres advokatbevilling.
Advokat A er av kjæremålsutvalget gitt anledning til å avgi uttalelse i anledning departementets brev av 10. juni 1988. Frist for dette ble opprinnelig satt til 1. september 1988. I brev av 26. august 1988 begjærte advokat A fristen forlenget til 1. oktober 1988. Begjæringen var begrunnet slik:
1. Som følge av sakens store viktighet for min familie og meg vil jeg benytte bistand fra annen advokat for best mulig å kunne ivareta mine interesser. De advokater jeg har drøftet saken med, vil først over 1. september kunne ta stilling til om de kan påta seg et slikt oppdrag.
2. Med bakgrunn i at jeg i realiteten ikke har drevet nevneverdig advokatvirksomhet siden vinteren 1987, bør det være mulig å få til en minnelig ordning med Justisog politidepartementet. Slike drøftelser/forhandlinger ønsker jeg imidlertid å innlede formelt efter at jeg har fått engasjert egen prosessfullmektig.
3. De misforståelser og den kommunikasjonssvikt som åpenbart oppsto i forbindelse med min statsautoriserte revisors arbeide med nevnte erklæring, betinger nærmere dokumentasjon fra hans side. Revisor har i sommer hatt et langvarig fravær fra sitt arbeide p.g.a. sykdom. Dette gjør at det ennu vil gå noen tid før han arbeidsmessig får anledning til å utarbeide slik redegjørelse som jeg vil måtte fremlegge i saken.
4. Eftersom jeg kontormessig er under flytting, vil det gå noen tid før jeg får full oversikt over og tilgang til de dokumenter det er tale om. Jeg gjør for ordens skyld også oppmerksom på at jeg selv er sykemeldt og efter pålegg fra legen vil måtte gå med en meget betydelig reduksjon i arbeidsmengde i det minste ut året 1988. Pressen fikk kjennskap til den konkrete sak i slutten av juni måned. Vedlagte faksimiler viser hvilken omtale en slik sak får i et mindre miljø som Tromsø. For mitt vedkommende førte dette med seg et alvorlig sammenbrudd under reise, slik at jeg måtte innlegges på sykehus primo juli måned. Dette ble knyttet direkte til den psykiske belastning jeg er blitt utsatt for gjennom den store og «drepende» omtale i media. Jeg har ut fra dette fått beskjed fra flere leger om at min hjertelidelse ikke uten videre vil tåle nye, store oppslag i tilfelle kjæremålsaken skulle bli avgjort mot meg. Skulle dette således kunne tenkes å bli resultatet, er jeg bestemt blitt tilrådet å nedlegge all advokatvirksomhet for et visst tidsrom fremover. Dette vil ikke innebære radikale forandringer for mitt vedkommende, idet jeg efter kommende årsskifte kun har en eneste sak som ennu ikke har blitt fremmet for retten. Siden den psykiske belastning dette innebærer for meg, direkte blir beskrevet som livstruende, er det forhold som vil måtte drøftes meget grundig med familiens lege, prosessfullmektig jeg blir å engasjere, samt - ikke minst - min hustru. Tillat meg derfor å bemerke at man i tildels alvorlige straffesaker legger stor vekt på psykisk og annen belastning tiltalte har vært utsatt for. For mitt vedkommende har det de siste måneder vært tale om langt verre og mer skadelig omtale. Jeg ber derfor om det ærede kjæremålsutvalgs forståelse og respekt for den betydelige belastning jeg har vært utsatt for de siste par måneder. Jeg håper derfor at den behandling som av helsemessige og saklige grunner er nødvendig for meg, vil kunne bli akseptert.
Ved utvalgets brev av 30. august 1988 ble fristen forlenget til 1. oktober 1988. I brev datert 29. september 1988, innkommet 4. oktober 1988, opplyser advokat A at han nå har engasjert prosessfullmektig, som vil rette henvendelse til Justisdepartementet med sikte på å nå frem til en minnelig løsning. Under henvisning til dette anmoder han om at klagesaken stilles i bero.
Advokat As prosessfullmektig har kommet tilbake til saken i prosesskrift av 19. oktober 1988 der det anføres:
Jeg har fått henvendelse fra A i forbindelse med hans kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg av 10. mai 1988. Det er på det rene at selve den konkrete ytre foranledning til at Justisdepartementet inntok sitt standpunkt når det gjaldt tilbakekallelse av advokatbevilling for A, forlengst er fjernet. Jeg ser imidlertid at de omstendigheter som lå rundt selve mangelen og som medførte at den så sent ble opprettet, i seg selv også har noe å gjøre med advokat As bevilling. Jeg synes imidlertid at advokat A bør gis en sjanse til.
a. Advokat As praksis ligger i dag i stor utstrekning nede. Dette skyldes arbeider av annen karakter. Tilsynelatende skulle det da ikke spille så stor rolle hvorvidt A har advokatbevilling eller ikke. Realiteten er den motsatte. For advokat A vil selve den infami som knytter seg til en stadfestet tilbakekallelse av hans advokatbevilling være slik at det vil bli nokså vanskelig for han i det miljøet han i dag hører hjemme å etablere seg på ny.
b. A har en problematisk helsesituasjon, jfr. bl.a. hans brev av 26/8-1988. Jeg er enig i at en advokatpraksis ikke skal være noen «vernet bedrift». I en tvilssituasjon bør imidlertid både familiære og medisinske aspekter spille en viss vekt. På sikt vil en opprettholdelse av departementets standpunkt representere et temmelig sterkt anslag både mot advokaten selv og mot hans lille familie.
c. A har jo et regnskap også for 1988 som må undergis de samme krav til revisorerklæring og regnskapsførsel som A tidligere har forsyndet seg mot. A er fullt innforstått med at såfremt der skulle oppstå uregelmessigheter i så måte i forbindelse med regnskaper og revisorerklæring for 1988, da vil det være innlysende riktig at han mister sin advokatbevilling. Advokat A burde derfor få den sjanse det ligger i å se tiden an til fristen for klarering av 1988-regnskapet er gått ut. Advokat A har overfor meg ganske sterkt presisert at han er klar over hva som står på spill og at der for fremtiden ikke vil finne sted forsyndelser av denne art. Jeg tilføyer at bevilgningsspørsmålet denne gang ikke er knyttet til uoverensstemmelse med domstoler. Heller ikke det rettssøkende publikum har på noen måte lidt skade. Sammenhengen med grunnlaget for den bot Høyesterett i sin tid stadfestet når det gjaldt A, er efter mitt skjønn såvidt liten at den i nærværende bevillingssak ikke bør tillegges vekt.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Utgangspunktet ved bedømmelsen av advokat As forhold i relasjon til domstolloven §229 annet ledd nr 3 er situasjonen 22. april 1988 da departementet tilbakekalte hans advokatbevilling. Det må anses på det rene at advokat A på dette tidspunkt ikke hadde innsendt en akseptabel revisorerklæring for 1986 til tross for at fristen for innsendelse av slik erklæring var utløpt allerede 1. mai 1987. Han har derved forsømt en plikt som følger av forskrift gitt i medhold av §228, og departementet kunne da etter §229 annet ledd nr 2 tilbakekalle hans advokatbevilling. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det foreligger forhold som kan lede til at klagen bør tas til følge. Det tilføyes at ved en bedømmelse på et bredere grunnlag vil det ikke bare måtte tas hensyn til de rimelighetsbetraktninger som er anført av advokat A, men også til andre forhold fra advokat As side, således saken om rettergangsbot, Rt-1986-930, som forelå allerede da departementet traff sin avgjørelse.
Kjæremålsutvalget er etter dette enstemmig kommet til at advokat As klage må forkastes.