HR-1988-480-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-11-03 |
| Publisert: | HR-1988-00480k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr HR-1988-00480K , jnr 277/1988. |
| Parter: | B (advokat Oddbjørn Skjong) mot A (advokat Olav Trønnes). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Aasland, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Barneloven (1981) §44 |
I sak anlagt av A mot B med krav om rett til samvær med deres fellesbarn avsa Nordre Sunnmøre herredsrett 19. juli 1988 dom med slik slutning:
1. A tilkjennes samværsrett til sønnen C, født xx.xx.1987. Som en overgangs ordning gjelder at A kan ha rett til samvær med C annen hver helg. De fire første helgene det skal være besøk, har B rett til å være til stede. Besøkene bør disse gangene, etter Bs valg, skje enten i Bs eller As hjem. De fire første helgene det skal være samvær, bør dette avgrenses til en dag i løpet av helgen. Den 5. og 6. helg det skal være samvær, skal dette etter A valg kunne skje både på lørdagen og søndagen i helgen, men slik at C tilbringer den mellomliggende natt i Bs hjem.
2. Etter nevnte overgangsordning gis A "vanlig samværsrett" til C, jfr. barnel. §44, fjerde ledd.
3. B tilpliktes å medvirke til gjennomførelsen av ovennevnte samværsrett ved å bringe/hente sønnen C til og fra fergeleiet på Haramnsøy.
4. B dømmes til å betale saksomkostninger til A med kr. 7.300,- innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.
Samtidig avsa herredsretten kjennelse med slik slutning:
Bestemmelsene om samværsrett inntatt i ovennevnte domsslutning skal gjelde fra tidspunktet for avsigelsen av dommen og frem til saken er rettslig avgjort.
B påanket herredsrettens dom og påkjærte herredsrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett. I kjæremålssaken avsa lagmannsretten 16 september kjennelse med slik slutning:
Nordre Sunnmøre herredsretts kjennelse stadfestes, dog slik at "rettslig avgjort" endres til "rettskraftig avgjort" i slutningen.
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av de nevnte avgjørelser. B har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Den kjærende part viser til at lagmannsretten har vært oppmerksom på at det er tilbudt nye bevis i ankesaken, men retten har ikke tatt hensyn til at hun har fått frist til 26. oktober med å fremkomme med endelig bevisoppgave. På denne bakgrunn anfører hun at lagmannsretten burde ha ventet med å avsi kjennelse om midlertidig samværsrett til saken var bedre opplyst. Hun viser videre til at hun etter herreds- og lagmannsrettens kjennelser tilpliktes å medvirke til gjennomføring av samværs retten ved å bringe og hente barnet til og fra fergeleiet, og anfører at dette overskrider grensen for hva domstolene kan pålegge uten lovhjemmel. B har nedlagt slik påstand:
1. Frostating lagmannsretts kjennelse av 16. september 1988 oppheves.
2. B, eventuelt det offentlige, tilkjennes saksomkostninger.
A har i tilsvar vist til tvistemålsloven §404 og bemerker at han oppfatter kjæremålet slik at det påberopes feil ved lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking. Om den angivelige saksbehandlingsfeil - at lagmannsretten burde ha ventet med å avsi kjennelse om midlertidig samværsrett til utløpet av fristen for å inngi bevisoppgave - bemerker han at denne frist gjelder ankesaken. Hvis den kjærende part mente at saken ikke var tilstrekkelig opplyst for lagmannsretten gjennom de dokumenter som forelå i saken, måtte hun ha fremkommet med eventuelle nye bevis i forbindelse med kjæremålet, slik at lagmannsretten hadde kunnet ta dem i betraktning ved sin avgjørelse. A gjør gjeldende at det ikke innebærer uriktig lovtolking at lagmannsretten har pålagt den kjærende part å medvirke til utøvelse av samværsretten ved å bringe barnet til fergen og hente det på samme sted. Han viser til dom inntatt i Rt-1964-315, hvor det ble pålagt den part som ble tilkjent den daglige omsorg for barnet å utrede en del av reiseomkost ningene ved motpartens utøvelse av samværsrett. Selv om saken bare gjaldt utgiftsdekningen, er den rettslige problemstilling tilsvarende når det gjelder henting og bringing av barnet. Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
1. Frostating Lagmannsretts kjennelse stadfestes.
2. A tilkjennes saksomkostninger.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: Det er angitt i kjæremålserklæringen at lagmannsrettens kjennelse ble mottatt av den kjærende parts prosessfullmektig den 19. september 1988. Kjennelsen må da regnes som forkynt denne dato, og fristen for å inngi kjæremål utløp 14 dager deretter - den 3. oktober 1988. Kjæremålserklæringen, som er datert 4. oktober 1988 og poststemplet samme dato, er således inngitt etter utløpet av den nevnte frist, og kjæremålet blir etter dette å avvise. Utvalget finner etter omstendighetene grunn til å tilføye at det ikke kan se at kjæremålet ville ha vunnet fram om det hadde vært rettidig. Det er tale om et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset som angitt i tvistemålsloven §404, og utvalget kan ikke se at det foreligger feil verken i lagmanns rettens saksbehandling eller lovtolking. A må etter utfallet tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Beløpet settes til 600 kroner. Kjennelsen er enstemmig.