Rt-1964-315

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-04-11
Publisert:	Rt-1964-315
Stikkord:	Foreldremyndighet, Barnefordeling, Samværsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 46
Parter:	A (overrettssakfører Per Larssen - til prøve) mot fru A (høyesterettsadvokat Knut Blom).
Forfatter:	Nissen, Endresen, Berger, Mindretall: Eckhoff, Hiorthøy
Lovhenvisninger:	Lov om born i ekteskap (1956) §11, §8, Ekteskapsloven (1918) §42

Dommer Nissen: Ekteparet fru A og A giftet seg 26. mai 1956 og har i ekteskapet et barn, en gutt ved navn B, som er født xx.xx.1957. Fru A er født 1934 i København og er dansk statsborger. Hun ble kjent med A under et opphold i Oslo. De ble forlovet i 1953. A, som er født 1930, tok juridisk embetseksamen 1955. Han hadde flere juridiske stillinger av midlertidig art, og ekteparet hadde derfor bolig forskjellige steder i landet, således i lengre tid hos A's foreldre i X. Høsten 1960 ble A utnevnt til politifullmektig ved - - - politimesterembete. Fru A reiste samme høst en tur til København med gutten, men under sitt opphold her skrev hun 26. desember et brev til A hvor hun sa fra at hun ikke kunne fortsette samlivet og derfor ikke ville vende tilbake til Norge. Det ble fra A's side gjort forskjellige forgjeves forsøk på å gjenopprette samlivet. Under hans opphold i København i juni 1961 fikk han hustruens samtykke til å ta gutten med seg til Norge, og han har siden mot fru A's vilje beholdt gutten hos seg på sin bopel i Y. Fru A på sin side er blitt boende i Danmark. Hun er yrkeskvinne (kontordame) og har egen leilighet i Z, som er en forstad til København.

Ved stevning av 1. februar 1962 reiste fru A separasjonssak mot sin mann ved - - - herredsrett og gjorde bl.a. krav på foreldremyndigheten over gutten. A, som bestred hennes krav, begjærte på sin side separasjon, og herredsretten avsa 22. mars 1962 dom med sådan domsslutning:

«1. A gis separasjon fra sin ektefelle fru A i medhold av ekteskapslovens §42 første ledd.

2. Foreldremyndigheten over ektefellenes fellesbarn B, født xx.xx.1957, tilkjennes A.

3. Fru A dømmes til innen 14 dager fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til A med kr. 500.»

Fru A erklærte anke til Hålogaland lagmannsrett, som 1. april 1963 avsa dom med sådan domsslutning:

«1. Ektefellene fru A og A separeres.

2. Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarnet B født xx.xx.1957.

Side:316

3. A tilkjennes samværsrett med fellesbarnet B 1 måned om sommeren i skoleferien og dertil 14 dager ellers i året.

A betaler reiseomkostningene for barnet fra og til barnets bosted.

4. A dømmes til å betale kr. 300 i oppfostringsbidrag, som betales forskuddsvis og ukrevet den første dag i hver måned. Bidraget løper fra den dag fellesbarnet B overføres til fru A på grunnlag av rettskraftig dom. Bidrag betales ikke i den tid barnet oppholder seg hos A.

5. Saksomkostninger tilkjennes hverken for lagmannsrett eller herredsrett.»

Lagmannsrettens separasjon ble gitt i medhold av ekteskapslovens §42 annet ledd.

Lagmannsrettsdommen var avsagt under dissens for så vidt angår barnefordelingsspørsmålet, idet et medlem av retten, sorenskriver Mørkved stemte for at A skulle ha foreldremyndigheten over fellesbarnet B.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens avgjørelse av barnefordelingen (domsslutningens punkt 2) og som følge derav også punktene 3 til 5 i dommen. Han hevder at han bør tilkjennes foreldremyndigheten over barnet, idet det avgjørende må være at barnet lever hos faren i trygge og gode kår, at dette nå har vart i over 3 år, og at det må regnes med at det kan føre til skadevirkninger for barnet om det skal rives løs fra sin sterke følelsesmessige tilknytning til faren og omplantes til et bymiljø i Danmark. A, som har fått fri sakførsel, har ved sin oppnevnte prosessfullmektig lagt ned sådan påstand:

«1. A tilkjennes foreldremyndigheten over B født xx.xx.1957.

2. Fru A tilkjennes samværsrett med B i en måned i skoleferien og dertil 14 dager ellers i året.

Fru A betaler reiseomkostningene frem og tilbake til barnets hjem.

3. Fru A dømmes til å betale det offentlige sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett som om saken ikke hadde vært benefisert.»

Fru A, som også har fått fri sakførsel, hevder at det beste for barnet er at det kommer under hennes omsorg. Hun hevder at lov om born i ekteskap §8 annet ledds annet punktum, her må komme til anvendelse hvor det dreier seg om et 7 år gammelt barn, og at det ved vurderingen ikke bør tas hensyn til at faren har hatt barnet hos seg fra i juni 1961. Når fru A samtykket i at han dengang tok barnet med seg, var det under den for ham synbare forutsetning at det bare dreiet seg om å ha ham hos seg under de par uker der var tilbake av hans ferie. Når han i strid med gitte tilsagn og mot hennes vilje beholdt barnet hos seg, ville det være urimelig om han skulle kunne påberope seg dette til sin fordel. Ved vurderingen av hans skikkethet som barneoppdrager må det også tas hensyn til at hans handlemåte kaster et stenk på hans karakter. For øvrig hevder fru A at barnet, som er nær knyttet

Side:317

til sin mor, vil få det bedre hos henne enn hos faren, og at det ikke kan være noen fare for at en miljøforandring kan ha noen skadelige virkninger på gutten, som i enhver henseende er en sunn og harmonisk natur.

Den oppnevnte prosessfullmektig har lagt ned sådan påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, og A tilpliktes å erstatte det offentlige saksomkostninger for alle retter.»

Om detaljene i saksforholdet vises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Som nytt for Høyesterett foreligger en del forklaringer som er avgitt under bevisopptak ved - - - herredsrett, således partsforklaring fra A. Med partenes samtykke er også dokumentert en del brev og utenrettslige erklæringer, således forklaringer fra fru A i brever til hennes prosessfullmektig. Jeg finner ikke grunn til å redegjøre nærmere for disse nye bevis.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og det dissenterende medlem av lagmannsretten.

Avgjørelsen av barnefordelingsspørsmålet skal ifølge ektebarnlovens §8 annet ledds første punktum, i første rekke rette seg etter det som er best for barnet. Det har i denne forbindelse ikke betydning hvem av ektefellene som har skyld i samlivsbruddet - en annen sak er at en ektefelles skyld kan vise karaktertrekk som gjør vedkommende mer eller mindre uskikket som barneoppdrager. I likhet med de underordnede retter må jeg legge til grunn at begge parter her er godt skikket til å ha foreldremyndigheten over barnet. Jeg skal spesielt nevne at selv om jeg er enig med fru A i at A måtte være klar over at det var et brudd på forutsetningen for at han i juni 1961 fikk ta gutten med seg til Norge, at han ikke i løpet av sommeren eller høsten leverte ham tilbake til moren - så kan jeg ikke finne at det av dette kan trekkes den slutning at han er mindre skikket til å ha omsorgen for gutten. Fru A mener at han allerede under oppholdet i København hadde til hensikt å overliste henne for å beholde gutten, men jeg kan ikke se at det er grunnlag for å tilsidesette hans egen forklaring om at det først var etter at han kom hjem og tenkte nærmere over guttens stilling, at han besluttet å beholde ham. Da han reiste fra København, hadde han ennå ikke oppgitt håpet om at det skulle lykkes å gjenoppta samlivet.

Man står her overfor et valg mellom to miljøer for gutten, nemlig morens bopel i Z ved København og farens bopel i Y. Begge miljøer kan i og for seg være like gode, og jeg legger for så vidt til grunn at begge parter er i stand til å gi gutten et godt hjem med tilfredsstillende økonomiske vilkår. Et visst minus er det at faren i noen grad er nødt til å ha kvinnelig hjelp for å ta seg av hjemmet, men dette oppveies i betydelig grad ved at faren har vist både vilje og evne til å ta seg personlig av gutten. Jeg er enig med fru A i at farens miljø ikke kan gis noe fortrinn fordi det er norsk. Derimot kan jeg ikke gi henne medhold i at man ved avgjørelsen ikke kan ta i betraktning den tid gutten har vært hos faren siden juni 1961. Da det i første rekke skal tas hensyn

Side:318

til hva der er til barnets beste, kan ikke A's brudd på den foran nevnte forutsetning ha til følge at man skal se bort fra den faktiske situasjon som har bestått i de siste år. Når det har vært fremholdt som lite rimelig at den ene ektefelle på denne måte skal kunne skaffe seg et fortrinn ved avgjørelsen av barnefordelingen, finner jeg å burde bemerke at i medhold av ektebarnlovens §11, 2. ledd kan hver av partene allerede like etter saksanlegget få en rettslig avgjørelse om hvem barnet foreløpig skal være hos.

Etter min mening må det tillegges avgjørende betydning at gutten nå i snart 3 år har vært hos faren. Det dreier seg her om en gutt som er vel 7 år. Han har siden 1963 gått på skolen, og etter alle vitnesbyrd har han det godt og trives i sitt miljø hos faren i Y. Jeg legger her særlig vekt på farens personlige omsorg for ham og den følelsesmessige tilknytning til faren. Det er riktignok så at moren vil kunne skaffe gutten like gode oppvekstvilkår, og jeg tviler heller ikke på at hun er like glad i gutten som faren er og at hun vil ta seg av ham på beste måte. Etter min mening er det imidlertid betenkelig å rive opp de trygge forhold som gutten nå har vokset seg inn i og å omplante ham i et helt forskjellig miljø. Jeg føler meg ikke overbevist om at denne omplantning vil gi gutten avgjørende fordeler, og selv om det dreier seg om en i enhver henseende sunn og normal gutt, mener jeg det er en reell risiko for at den kan ha en skadelig virkning på ham. Jeg finner støtte for dette syn i de uttalelser som foreligger fra lege James-Olsen. Det gjelder her en gutt som aldersmessig snart skal forlate småbarnsalderen og som kanskje i vel så høy grad trenger en fars som en mors oppdragelse. Under disse omstendigheter finner jeg at man ved avgjørelsen av barnefordelingsspørsmålet ikke bør falle tilbake på lovens §8 annet ledds annet punktum, men at barnet i medhold av første punktum bør være hos faren.

Det er enighet mellom partene om at fru A skal ha samværsrett med B således at hun kan ha ham hos seg i 1 måned i skoleferien og dertil 14 dager ellers i året. Derimot er det ikke enighet om hvem av partene som skal betale reiseomkostningene frem og tilbake til barnets hjem. Jeg finner det rimelig at A bærer en halvpart av reiseomkostningene ved en tur hvert år til København og tilbake. De øvrige reiseomkostninger må bæres av fru A.

Saken har vært så tvilsom at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne dom:

1. A skal ha foreldremyndigheten over felles barnet B, født xx.xx.1957.

2. Fru A skal ha rett til samvær med barnet i 1 måned i skoleferien og dertil 14 dager ellers i året.

A bærer en halvpart av reiseomkostningene ved en tur hvert år til København og tilbake.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:319

Dommer Eckhoff: Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten, og jeg kan i alt vesentlig vise til flertallets begrunnelse.

Jeg fremhever at man etter min mening her har med et lite barn å gjøre, og at regelen i ektebarnlovens §8 annet ledd annet punktum om at barnet bør være hos moren, naturlig får anvendelse. I denne sammenheng viser jeg bl.a. til en avgjørelse i Rt-1960-676 flg., særlig side 684 og side 679.

Som nevnt av førstvoterende er det på det rene at også moren kan gi gutten et godt hjem og tilfredsstillende økonomiske vilkår. Jeg tilføyer at det for Høyesterett er opplyst at fru A fra 1. mai 1964 er sikret en større leilighet i Z, og at hun med samtykke av sin arbeidsgiver når som helst kan gå over til deltidsarbeid.

Jeg er videre enig med førstvoterende i at de miljøer det er tale om må ansees likeverdige, og at det norske ikke kan foretrekkes fordi det er norsk. Når lagmannsretten fremholder at det er et storbymiljø, siktes det til København, men jeg nevner at Z er et landlig forstadskvarter utenfor byen. Den nære forbindelse med København må for øvrig, når det gjelder guttens utdannelse og fremtidsmuligheter, være en fordel.

Gutten selv er, som fremholdt av førstvoterende støttet til en uttalelse fra bedriftslege James-Olsen, frisk, sunn og problemfri. Jeg kan imidlertid ikke tillegge bedriftslegens uttalelse om at det foreligger en fare for skadelige påvirkninger og utrygghet i tilfelle flytning særlig vekt. Legen presiserer selv at han ikke kjenner moren, og han vil således ikke kunne uttale seg om forholdet mellom moren og barnet. At gutten har bevart kontakten med sin mor, og at de begge er glad i hverandre, foreligger det en rekke uttalelser om av personer som kjenner dem. Og dette at det kan oppstå hva jeg vil kalle normale omstillingsvanskeligheter, er ikke tilstrekkelig til å fravike lovens indikasjon om barnefordelingen. Jeg viser for så vidt til en dom i Rt-1960-883 flg., særlig side 86.

Førstvoterende peker på at det var et brudd på forutsetningene at A sommeren 1961 tok gutten med til Y. Jeg vil tilføye at det etter min mening måtte være en klar forutsetning at gutten etter ferien skulle bringes til København, og A har etter et vitnes, C's forklaring ved hjemkomsten sagt at han hadde lovet hustruen å bringe barnet tilbake. Jeg er derfor enig med lagmannsrettens flertall når det bebreider A forholdet. A, som selv tok saken i egen hånd, bør ikke kunne skyve guttens påståtte omstillingsvanskeligheter foran seg, og jeg finner det lite rimelig at fru A, som av hensynsfullhet overfor mann og svigerforeldre lot A ta gutten på ferie, av den grunn skal komme i en vanskeligere stilling, uansett om hun etter lovens §11 annet ledd måtte hatt adgang til å kreve en midlertidig avgjørelse med hensyn til barnets oppholdssted.

Jeg stemmer derfor som allerede nevnt for stadfestelse av lagmannsrettens dom. For øvrig er jeg enig i utformingen av samværsretten, og i at det ikke tilkjennes saksomkostninger.

Side:320

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Eckhoff.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Nissen.

Dommer Berger: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.